En krig mellom guder

 1. a) Hvordan betraktet mange av de hedenske nasjoner en krig mellom to byer eller hærer? b) Hva var disse gudene, men hvem brukte dem, og i hvilken hensikt brukte de dem?

DET er et interessant faktum at hedenske nasjoner i gammel tid, i særdeleshet Babylonia, trodde at hver by hadde sin egen skytsgud, som dens tempel var innvigd til og dens innbyggere hengitt til.a Når det var krig, betraktet de det derfor ikke bare som en kamp mellom de hærene som deltok i krigen, men særlig som en krig mellom guder. De trodde at den seirende hærs gud vant en seier over den tapende hærs eller bys gud. Disse nasjonenes guder var verdiløse avguder som i virkeligheten ikke kunne gjøre noen ting. Når nasjonene ofret til disse avgudene, ofret de i virkeligheten til usynlige demoner, til onde ånder under Satan Djevelen, «guden for denne tingenes ordning». Ved hjelp av disse gudene kunne Satan holde folk i trelldom og holde dem borte fra tilbedelsen av den sanne Gud. — Sl. 96: 5; 1 Kor. 10: 20; 2 Kor. 4: 4, NW.

 2. Når Jehovas tid var inne til å befri jødene i Babylon, hvem ville da bli betraktet som hans viktigste motstandere i kampen?

² Guds profet Esaias sa til sin nasjon, jødene, at på grunn av deres ugudelighet og opprørskhet hadde Jehova besluttet at han ville tukte dem ved å la dem bli fanger nede i Babylonia, i et land som var fullt av avguder. Esaias forutsa også at de skulle bli utfridd fra Babylon etter en tid med tukt. Når Jehovas tid var inne til å befri sitt folk, ville demonene sette seg imot det, og den kamp som måtte bli utkjempet for å utfri Guds folk, ville bli betraktet som en kamp mellom Jehova, den sanne Gud, Israels Gud, og Babylons guder, hvorav Bel, hvis navn betyr «Herre», var den fremste. Han var den samme som Merodak eller Marduk, eller kom til å bli identifisert med Marduk.

 3. a) Hvorfor kan Kyros først ha tilskrevet falske guder sin seier over Babylon? b) Hva viser innskriften på «Kyros’ sylinder» med hensyn til hvem Kyros først ga æren for sin framgang?

³ Da Kyros omstyrtet Babylon, kjente han ikke til Esaias’ profeti om ham, en profeti hvor han ble omtalt ved navn, og hvor det ble forutsagt at Jehova ville bruke ham som sitt redskap til å beseire Babylon. Kyros var en tilhenger av Zarathustra, men han var overtroisk og ønsket å behage gudene til de forskjellige nasjoner som han beseiret. Ettersom han ikke kjente til Esaias’ profeti, som viste hvem det i virkeligheten var som hadde gitt ham seier, kan han derfor ha tilskrevet Babylons falske guder sin seier, slik det blir vist i en kileinnskrift som kalles «Kyros’ sylinder»:

Han besiktiget . . . inspiserte alle landene. Han søkte en rettferdig fyrste som var i samsvar med hans hjertes ønske, og som ville gripe hans hånd. Kyros, Ansans konge, hvis navn han uttalte, proklamerte han som herre over alle ting. . . . Marduk, den store herre, sitt folks beskytter, så med glede på hans fromme gjerninger og hans rettferdige hjerte. Han påbød hans inntog i byen, Babylon, og fikk ham til å ta veien til Babylon. Som en venn og ledsager gikk han ved hans side.’b

Hans store hærstyrker, hvis antall er ukjent som en elvs vann, tok på seg sine våpen og rykket fram ved hans side. Uten noe sammenstøt og noen kamp fikk han ham til å dra midt inn i Babylon, hans by. Han sparte Babylon for nød. . . . c

 4. Hvilket forhold mellom Nabonid og det babyloniske presteskap kan ha fått Kyros til å tilskrive de babyloniske guder sin seier?

⁴ Kyros kan ha trukket denne slutning blant annet fordi Nabonid, Babylonias fremste hersker, som var en ivrig religionsdyrker, forsøkte å sentralisere rikets religion i Babylon. Han samlet de forskjellige guddommers bilder og helligdommer i Babylon, mens det i hele Babylonias historie hadde vært slik at hver by hadde sin egen skytsgud. Ved å gjøre dette kan det være at han støtte det babyloniske presteskap fra seg. Av den grunn kan Kyros ha blitt ledet til å tro at guden Merodak (Marduk) hjalp ham med å innta Babylon.d

Jehova var den egentlige seierherre over Babylon

 5. Hva kunne få Kyros til å forandre sin oppfatning med hensyn til hvem som ga ham seier?

⁵ Men hva kunne Kyros si da han hadde kommet inn i byen og Daniel kunne vise ham Esaias’ profeti som var blitt skrevet nesten. 200 år tidligere? Hvem kunne han med rette anerkjenne som den som ga ham seier?

 6. Hvilke kjensgjerninger støtter den sannhet at det var Jehova og ikke Bel (eller Marduk) som forårsaket at Babylon falt for Kyros?

⁶ At det var Jehova Gud som ga Kyros seier, framgår dessuten av følgende kjensgjerninger: Babylon og Jerusalem hadde vært fiender helt fra den tid Abraham og kong Melkisedek i Salem, som senere ble Jerusalem, levde. Og det hadde hersket fiendskap mellom Jehova Gud og Babylon fra den tid Babels tårn ble bygd, det vil si kort tid etter vannflommen på Noahs tid. Babylonierne frydet seg storlig over at de inntok Jerusalem i 607 f. Kr., og de betraktet sin gud Marduk som den store seierherre. De hatet Jehovas folk og ville på ingen måte la dem fare. Det at Jehovas folk ble utfridd fra Babylon, kunne derfor ikke skyldes noen handling fra Babylons guders side, men som Jehova sa, var det han selv som utfridde sitt folk fra Babylon og bemyndiget dem til å dra tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge templet til hans ære. Dette førte til at hans navn ble æret, og til at Babylons falske guder ble beseiret. Og hvis Bel (eller Marduk) var «sitt folks beskytter», som det heter i «Kyros’ sylinder», sviktet han på en skammelig måte sin oppgave, for mange babyloniere ble drept, og alle Bels undersåtter ble underlagt en fremmed hersker, Kyros av Persia. Babylon klarte aldri siden å gjenvinne sin stilling som verdensmakt.

Babylons guder ble vanæret

 7. Hvordan beskrev Jehova de babyloniske guders vanære i Esaias 46: 1, 2?

⁷ Nebo (Nabu), hvis navn betyr «taler, kunngjører, profet», var en annen viktig gud i Babylon, ja, han var en gang mer betydningsfull enn Marduk. Han var vegetasjonens gud og ble identifisert med Merkur. Gjennom Esaias forutsa Gud hvilken vanære som skulle komme over disse Babylons guder: «Bel segner, Nebo faller om; deres bilder overgis til dyr og fe; de som I bar, legges som en byrde på de trette dyr. De faller om, segner alle sammen, de kan ikke redde byrden, og selv går de bort i fangenskap.» — Es. 46: 1, 2.

 8. a) Hvordan skulle Bel og Nebo gå bort i fangenskap? b) Hvordan skulle de falle om og deres bilder bli en byrde?

⁸ Da Babylon ble beseiret, måtte derfor Nebo og Bel gå bort i fangenskap, og deres tilbedere ble Kyros’ undersåtter. De var i virkeligheten ikke guder i det hele tatt, og hvor skuffet og forlegne måtte ikke Bels og Nebos tilbedere bli da til og med disse, babyloniernes største guder, måtte falle om i et vanærende nederlag overfor den sanne Gud, Jehova! De avguder som babylonierne tilba som guder, kunne ikke bære seg selv og langt mindre sine tilbedere, slik at de kunne unnslippe Kyros’ hær. Disse livløse avgudsbildene skulle overgis til de ville dyr, til løven og dragen (sirrush), for at de skulle bære dem ut på landet om de kunne. Eller de ble lagt på fe eller husdyr, og deres vekt fikk disse dyrene til å segne sammen i likhet med dyr som bar alminnelig reisegods. Dette var ikke disse falske gudenes vanlige, årlige parade nedover Babylons prosesjonsgate til Istar-templet for å bli beundret og lovprist av sine tilbedere, men en ydmykende flukt for å komme i sikkerhet. De babyloniske guder ble båret av dyr i et forsøk på å unnslippe. For en vanære!

Ingen gud kan sammenlignes med Jehova

 9. Hvordan er derfor Jehova langt høyere enn disse falske gudene?

⁹ Jehova tillater ikke at noe bilde blir laget av ham, for han er den levende Gud. (2 Mos. 20: 4, 5) Han er den som bærer sitt folk på sine mektige armer, og han gjør det ikke i noen hurtig, panikkartet flukt. Han forutsier at han vil utfri dem, ikke bare fra Babylon, men også fra dets verdiløse guder Nebo og Bel. Jehova sier dette til sitt folk:

10. Hva vil Jehova gjøre for sitt folk i motsetning til disse gudene?

¹⁰ «Hør på meg, I av Jakobs hus og alle I som er blitt igjen av Israels hus, I som er lagt på meg fra mors liv, som jeg har båret fra mors skjød! Like til eders alderdom er jeg den samme, og til I får grå hår, vil jeg bære eder; jeg har gjort det, og jeg vil fremdeles løfte eder, jeg vil bære og redde eder.» — Es. 46: 3, 4.

11. Hvorfor behøvde ikke Israels hus å være bekymret selv om det begynte å bli gammelt?

¹¹ Jehova er annerledes enn avgudene. Han er ikke bare i stand til å holde seg selv oppe, ettersom han er evig og uten begynnelse eller ende og derfor aldri blir gammel eller trett, men som følge av at han er en uuttømmelig energikilde, kan han også forsvare sitt folk og beseire fiendene, deres guder innbefattet, og bære sitt folk og holde det oppe. Israels hus er nå over 100 år gammelt når en regner dets alder fra patriarken Jakobs død i 1711 f. Kr., men Jehova er evig og har alltid sin fulle styrke og evne til å velsigne dem, og dette utgjør en forsikring om at han skal utfri dem fra Babylon. — Sl. 90: 1, 2; Jak. 1: 17.

12. På hvilken enkel måte resonnerer Jehova med sitt folk for å besvare spørsmålet: «Hvem vil I ligne meg med»?

¹² Jehova resonnerer på en meget enkel måte med sitt folk idet han sier: «Hvem vil I ligne meg med og stille meg sammen med? Hvem vil I sammenligne meg med, så vi skulle være like? De ryster gull ut av pungen og veier sølv på vekten, de leier gullsmed som skal gjøre det til en gud, så de kan falle ned og tilbe; de løfter ham opp, de bærer ham på skulderen og setter ham på hans plass, og han står der og flytter seg ikke fra sitt sted; og om noen roper til ham, svarer han ikke og redder ham ikke av nød.» — Es. 46: 5—7.

13. Hva burde israelittene huske når de kom i fangenskap?

¹³ Når israelittene senere kom i fangenskap i Babylon, måtte de derfor ikke frykte guder som var kraftløse, men de måtte vende seg til Jehova, som ingen andre guder kunne sammenlignes med. De måtte huske at han forut omtalte ved navn den hærføreren som skulle utfri dem fra Babylon. Dette ville gi dem mot til å holde ut og vente på at han skulle befri dem.

Ingen andre guder kan forandre Jehovas hensikt

14. Hva sa Jehova i Esaias 46: 8—11 for å oppmuntre dem?

¹⁴ Jehova sa videre til dem: «Kom dette i hu og vær faste! Ta det til hjerte, I overtredere! Kom i hu de forrige ting fra gammel tid, at jeg er Gud, og ingen annen, at jeg er Gud, og at det er ingen som jeg, jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd, jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg, jeg som kaller fra Østen en rovfugl, fra et land langt borte en mann som skal fullbyrde mitt råd; jeg har både sagt det og vil la det komme; jeg har uttenkt det, jeg vil også gjøre det.» — Es. 46: 8—11.

15. a) Siden når og angående hva har Jehova forutsagt enden, og hvilket bevis hadde israelittene for dette? b) Hvem hadde Jehova sitt råd fra, og hvorfor?

¹⁵ Når israelittene var i fangenskap, burde de huske det Jehova hadde gjort for dem og deres forfedre i gammel tid. Han var til før alle andre guder, og han visste fra begynnelsen av hvordan enden på hans program ville bli. Ingen demoner eller andre falske guder kunne forhindre at det ble gjennomført slik som han hadde besluttet. Helt fra hans første profeti som er blitt nedtegnet, og som vi finner i 1 Mosebok 3: 15, hadde han kunngjort ting som ennå ikke hadde skjedd. Israelittene hadde erfart oppfyllelsen av mange av de ting han hadde kunngjort på forhånd. Jehova trengte ikke noen hjelp til å fastsette eller gjennomføre sitt program. Han hadde ikke behov for å få råd eller visdom fra noen. Han fullbyrdet ikke et råd som han hadde fått fra en annen gud som var hans rådgiver, og han handlet ikke under andres innflytelse, men han fullbyrdet sitt eget råd, sine egne hensikter, og de har stått fast og er blitt gjennomført, slik han kunngjorde at de skulle bli.

16. a) Hvordan viser tilfellet med Kyros at Jehova gjør det han vil? b) Hva slags merke hadde Kyros?

¹⁶ I Jehovas skrevne Ord har vi en beretning om det Jehova vil eller finner behag i, og han har gjort disse ting som han har behag i, uansett om det har behaget andre eller ikke. Han kalte Kyros, og det Kyros gjorde, var ikke en fullbyrdelse av hans eget råd, men av Jehovas råd. Kyros var ikke en judeer. Han var fra solens oppgang, fra østen, fra et land som lå langt borte fra Juda. Han var fra Persia, som lå øst for Babylon og elven Tigris, ja, til og med øst for Elam og Den persiske bukt. Han blir omtalt som en rovfugl, og det er interessant å merke seg at Kyros’ merke var en gullørn, en rovfugl. Jehova kalte Kyros til hurtig å slå ned på Babylon i likhet med en rovfugl, en ørn.e

17. Hvordan beviser den historiske beretning om Kyros at Jehova er den eneste sanne Gud?

¹⁷ Jehova hadde ikke bare sagt hva hans råd gikk ut på, men han hadde også uttenkt det og tilrettelagt omstendighetene i forbindelse med menneskenes anliggender slik at hans råd ble fullbyrdet ved hjelp av Kyros, den symbolske «rovfugl»,f og både bibelske og verdslige beretninger beviser det. Dette opphøyer ham som den som overvant Babylons guder, og som den som ga Kyros styrke til å omstyrte denne mektige byen.

18. Hvilken advarsel ga Jehova babylonierne før de ødela Jerusalem?

¹⁸ Jehova taler så profetisk til babylonierne. Han visste at de skulle ødelegge Sion eller Jerusalem fordi de hatet Jehova og hans folk: «Hør på meg, I sterke ånder [dere som er sterke i hjertet, NW], I som er langt borte fra rettferdighet! Jeg lar min rettferdighet komme nær, den er ikke langt borte, og min frelse dryger ikke; jeg gir frelse i Sion og min herlighet i Israel.» — Es. 46: 12, 13.

19. a) Hva hadde Jehova besluttet å gjøre lenge før Babylon ble den tredje verdensmakt, og i hvilken forstand ville ikke denne frelsen være langt borte eller komme for sent? b) Hvordan ville Jehova ved denne handling la sin rettferdighet komme nær?

¹⁹ Det var Jehova som hadde besluttet at hans folk, Israel, skulle bli ført i fangenskap i Babylon på grunn av sin urettferdighet og opprørskhet, men det var også hans råd at de i sin tid skulle bli frelst fra Babylons makt. I betraktning av at Jehova er evig, og av at 1000 år er som en dag for ham (2 Pet. 3: 8), var ikke frelsen langt borte når en så det fra hans synspunkt. Han ville ikke være urimelig når han straffet sitt folk, og han ville ikke la Sion ligge øde altfor lenge. Innen ikke altfor lang tid ville han gi israel sin herlighet, den herlighet som fulgte med det å bli frelst fra babylonierne. Gud ville la sin rettferdighet komme nær, for han ville om kort tid opphøye seg selv. Det ville være en rettferdig handling fra hans side, for all den vanære som var blitt ført over hans navn som følge av at israelittene var i trelldom i Babylon, ville bli fjernet ved at Jehova beseiret alle Babylons guder.

20. Hva burde Esaias’ profeti fått babylonierne til å gjøre?

²⁰ Babylonierne, som var «sterke i hjertet», og som roste seg i sine guder Bel og Nebo, burde ha gitt akt på denne kunngjøringen og advarselen, slik at de ikke fulgte en altfor hovmodig og grusom handlemåte overfor Guds folk, Israel, mens de hadde dem i fangenskap.

21. I hvilket år sendte Jehova den symbolske «rovfugl mot Babylon, og hvilke spørsmål angående tiden trenger å bli besvart?

²¹ I 539 f. Kr., bare to år før den forutsagte perioden på 70 år da landet skulle ligge øde, utløp, sendte Gud sin hurtigflygende rovfugl, Kyros av Persia, mot Babylon for å fullbyrde sitt guddommelige råd mot det. (Jer. 25: 11) Men Babylon var en sterkt befestet by og ble betraktet som uinntagelig. Kunne Babylons guder bak dens sterke forsvarsverker holde ut i mange år og derved hindre at Jehova fikk fullbyrde sitt råd til den tid han hadde forutsagt? Ville to år være nok tid for Kyros til å omstyrte Babylon og klare å frigjøre jødene?

22. Hva var det egentlig krigen mot Babylon gjaldt, og hva bebudet dens utfall?

²² Jehovas ord og navn sto på spill. Det skulle bli en krig, ikke bare mellom Jehova og Babylon, og ikke bare for Israels skyld. Det skulle bli en krig mellom guder. Jehova ville vise sin overhøyhet over disse avgudene, som ikke var guder, og styrte dem i støvet i vanære og nederlag. Det skulle bli et knusende nederlag for Satan og hans onde demoner, en forsmak på disse Guds motstanderes nederlag og ødeleggelse og på den fullstendige opphøyelse av Jehova over alle nasjonenes guder. Babylons fall måtte derfor finne sted til Guds fastsatte tid. I neste nummer av dette bladet skal vi redegjøre for noen av de hendelser som inntraff den skjebnesvangre natten da Babylon falt.

[Fotnoter]

[Bilde på side 358]

Sirrush, «Babylons drage»