«De har tapt all moralsk sans»

VILLE du stole på en lege som forandret temperaturskalaen på termometeret for å gjøre feberen normal? Feberen ville da forsvinne fra pasientens kurve, men ville den ikke bli tilbake i kroppen hans? Den syke blir ikke helbredet ved at man erklærer ham frisk. Man løser ikke et problem ved å forandre på navnet. Man holder ikke døden på avstand ved å benekte sykdommen. En slik framgangsmåte ville ikke bare være et forgjeves forsøk på å dekke over legens feilgrep, men den ville også innebære stor risiko for pasientens liv ved at faren ble kamuflert. Du tror kanskje at du ikke trenger til noe, mens ditt egentlige behov i virkeligheten er utilfredsstilt: «Du sier: Jeg er rik og har fått overflod og trenger ikke til noe — og du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkverdig og fattig og blind og naken.» — Åpb. 3: 17, LB.

Mange av vår tids sosiologer er nettopp slike «dårlige leger». (Job 13: 4) De er ikke vitenskapsmenn i ordets sanne betydning, men de smykker seg gjerne med denne betegnelsen for å gi sitt arbeid en ufortjent anseelse ved å knytte det sammen med ren vitenskap. En vitenskapsmann rettet en sviende bemerkning mot deres lærde mine og selvklokhet, og skrev slik om dem: «En sosiolog foretrekker alltid svært snirklede uttrykksmåter, for det gir hans virke et fullstendig falskt utseende av vitenskap.» Etterat denne skribenten hadde anført flere tilfelle hvor deres funn er upålitelige på grunn av at mennesket, som er av en slik natur at det ikke er mulig å forutsi noe om det, spiller inn, tilføyde han: «Men de lar seg ikke affisere av dem noe mer enn en sinnssyk lar seg affisere av at man forteller ham at han ikke er Napoleon.» Angående de uvederheftige undersøkelser de får i stand, bemerket han: «Resultatet er gjettverk ikledd en drakt av imponerende snirkelspråk.» Det vil med andre ord si ikledd de høyttravende, innviklede og dunkle ordelag som preger bombastiske uttalelser.

Flere sosiologer har i det siste foretatt undersøkelser på det sensuelle område, undersøkelser som viser at moralen har lidt et forferdelig sammenbrudd. Mange har betvilt resultatenes nøyaktighet, men det omfattende bilde de gir av en utbredt umoral, lar seg ikke benekte. Det står som en bekreftelse på Bibelens profeti om at menneskene i de siste dager skulle være egenkjærlige og fornøyelsessyke, uten selvkontroll og uten kjærlighet til det gode i en tid da «onde mennesker og slike som kverver synet på folk, går fram til det verre; de fører vill og farer vill». Forholdene i vår tid svarer til de forhold som rådet like før vannflommen på Noahs tid, da «[Jehova] så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag». — 2 Tim. 3: 1—5, 13; 1 Mos. 6: 5; Matt. 24: 37.

Men når så disse oppskrytte forskere under et skinn av vitenskap har drevet sine undersøkelser blant mennesker som liker å lufte sine seksuelle eventyr, hvilke botemidler har de da å foreslå i forbindelse med den syke moral de har funnet? Ingen. De sier at den i enkelte henseender er normal og fordelaktig. Det er Bibelens morallov de stempler som syk og mener at moderne mennesker tar skade av å følge. De foretrekker å trekke normene ned på dårlige menneskers plan framfor å få menneskene til å strebe etter å leve i samsvar med gode normer. De vil derfor fjerne skylden ved å lukke sine øyne for det som er galt. De praktiserer en slags Christian Science på moralens område. Med tanke på slike mennesker erklærte Jehova: «Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert! Ve dem som er vise i egne øyne og forstandige i egne tanker!» — Es. 5: 20, 21.

De anerkjenner ikke det å holde seg til Guds normer, men anerkjenner det å praktisere umoral, og mener at det er en frihet som er på sin plass. I virkeligheten har umoralske mennesker en misbilliget sinnsinnstilling: «Enda de kjente Gud, herliggjorde de ham ikke som Gud og takket ham heller ikke, men de ble tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket. Skjønt de påsto at de var vise, ble de dåraktige. I samsvar med deres hjerters ønsker overga derfor Gud dem til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. Og liksom de ikke aktet det for noenting verd å ha nøyaktig kunnskap om Gud, overga Gud dem til en misbilliget mental tilstand, til å gjøre slikt som ikke sømmer seg. Skjønt de fullt ut kjenner Guds rettferdige forordning at de som gjør slike ting, fortjener døden, fortsetter de ikke bare selv å gjøre det, men gir også sitt bifall til dem som gjør det.» — Rom. 1: 21, 22, 24, 28, 32, NW.

Når slike som engang var umoralske, blir kristne og vender umoralsk oppførsel ryggen for å kunne rette seg etter Guds lov, fører det til at deres tidligere vellystige feller, som ikke lar noen slik lov hemme seg, snakker nedsettende om dem. Til slike som har forbedret seg, sier Bibelen: «Det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort folkeslagenes vilje, da dere fór fram i løsaktig oppførsel, lyster, overdreven nytelse av vin, turing, drikkelag og avgudsdyrkelse som ikke lot seg hemme av lover. Fordi dere ikke fortsetter å løpe med dem på denne veien til den samme sump av utsvevelser, blir de forbauset og snakker nedsettende om dere.» Ugjerningsmenn elsker selskap. Deres egen skyldfølelse blir ikke så knugende når andre er med på deres synder. De hater å bli stilt overfor eksempler på moralsk redelighet. Dere som er kristne, må derfor ikke ta dere nær av at de «taler nedsettende om deres gode oppførsel». Det beste forsvar slike mennesker har for sin dårlige ferd, er et avledende angrep på deres gode ferd. — 1 Pet 4: 3, 4; 3: 16, NW.

Visse ting «en skam endog å tale om»

Misforstå ikke. Dette er ikke innvendinger mot riktig seksuell opplysning. Jehova Gud skapte mannen og kvinnen med seksuelle krefter i den hensikt at de skulle få barn, og han fastsatte normer som veiledning for hvordan de skulle brukes i renhet. Det er gagnlig å forstå de naturlige og rene kjønnsfunksjoner. En høster imidlertid ikke slike opplysninger ved å rote opp i skitne og nedrige perverse handlinger som er gjort i det skjulte, og så fortelle dem offentlig. Sinnet blir ikke renset ved at man forer det med skitne ting, akkurat som en gris ikke blir vasket ved at den velter seg i søle. Virkelige kristne er hverken snerper som blir rystet over et rent kjønnsliv, eller perverse mennesker som blir stimulert ved kjønnslig umoral. Deres sinn er åpent for ren opplysning, men lukket for forringende uanstendighet, i overensstemmelse med Bibelens råd: «Utukt derimot og all slags urenhet eller pengegriskhet må ikke engang nevnes blant dere — så sømmer det seg for hellige. Og heller ikke skammelig ferd og tåpelig snakk eller slarvet skjemt — det er altsammen utilbørlig; la det heller høres takksigelse! Tenk nøye over hva som er efter Herrens sinn. Og ha ingen lodd og del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller. For hva disse folk i hemmelighet driver med, er det en skam endog å tale om.» — Ef. 5: 3, 4, 10—12, LB.

Hvis man forer sinnet med umoral, bygger man opp det falne kjøds lyster, som ellers blir undertrykt: «Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst; deretter, når lysten har unnfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.» (Jak. 1: 14, 15) Seksualrapporter er slibrige ordbilder i vitenskapelig ramme. Leserne ser de umoralske handlingene for seg, og kan føle seg lokket til å gjøre det samme, særlig når det forsikres at folk flest gjør slikt. Dessuten kan den uerfarne leser for første gang høre om skitne handlinger, og begynne å praktisere dem i sin søken etter nye seksuelle eventyr. Bibelen advarer derfor klokelig imot å bekjentgjøre slike synder med mindre det blir gjort som en advarsel for å få andre til å unngå dem. Noen av dem som anmeldte en av de siste seksualrapporter, som er bekjentgjort vidt og bredt, satte sin kritiske finger nettopp på dette ømme punkt. En av dem skrev:

«En side ved den diskusjon som nå dreier seg om rapporten, berører i sterk grad om det er forsvarlig å gjøre en slik oversikt tilgjengelig for offentligheten. Kan man gi alle adgang til en slik oversikt over folks atferd uten å påvirke den atferd leserne og de som hører om den, har? I en drøftelse av fordelene ved å intervjue framfor å benytte et spørreskjema, sier Kinsey selv at man ved et intervju kan ta hensyn til enkelte intervjuobjekter uerfarenhet, og skriver: ’Men et spørreskjema må dekke alle de opplevelser den mest erfarne voksne person kan ha hatt, og det ville være en mangfoldighet av innvendinger mot å begi seg ut på å blottstille alle disse muligheter angående menneskenes seksuelle atferd under et enkelt intervju.’ Det er klart at man ifølge denne bemerkningen også må regne med at det likså vel kan være en mangfoldighet av innvendinger mot å blottstille alle muligheter angående menneskenes seksuelle virksomhet for uerfarne lesere.» — Natural History for oktober 1953.

Sinn som er fylt med slike tanker, kan komme til å legge planer for å la dem komme til uttrykk i handlinger, stikk i strid med formaningen: «Legg ikke planer med tanke på kjødets begjær.» Man bør i stedet ’avlegge all moralsk dårlighet’, og ikke beplante sinnet med skitne tanker, men heller lyde dette ord: «Legg derfor vekk all urenhet og den overhåndtagende ting, moralsk dårlighet, og ta med mildhet imot innplantningen av det ord som er i stand til å frelse deres sjeler.» Det er når man tar til seg nøyaktig kunnskap om Gud, at ens tidligere urene vaner viker plassen for sømmelig oppførsel: «Overgi derfor til døden deres legemes lemmer som er på jorden, hva angår utukt, urenhet, kjønnslig begjær, skadelig lyst og begjærlighet, som er avgudsdyrkelse. På grunn av disse ting kommer Guds vrede. I nettopp disse ting vandret også dere engang, da dere levde i dem. Men legg dem nå alle sammen virkelig bort, vrede, sinne, krenkelser, nedsettende tale og slibrig snakk fra deres munn. Lyv ikke for hverandre. Legg av den gamle personlighet med dens vaner, og kle dere med den nye personlighet som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av ham som skapte den.» Det er ved at dere nå forkaster urene tanker og tilegner dere oppbyggende tanker at dere kan slutte «med å la dere forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved at dere fornyer deres sinn». — Rom. 13: 14; 1 Pet. 2: 1; Jak 1: 21; Kol. 3: 5—10; Rom. 12: 2, NW.

«Merket i sin samvittighet som med et brennjern»

Når de kristne adlyder Gud, skjer det ikke bare av frykt for hans vrede, men først og fremst av hensyn til en god samvittighet som er oppøvd ved Guds Ord til å skille mellom rett og galt. Paulus la vekt på dette da han formante de kristne til å være underlagt Jehova og Kristus: «Det er derfor tvingende grunn for dere til å være lydige, ikke bare på grunn av denne vrede, men også av hensyn til deres samvittighet.» Menneskene taler om samvittigheten som en leder, og det samme gjør Bibelen. Den sier at når mennesker som ikke kjenner Jehovas lov, foretar seg noe, er det slik at «deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem» — alt etter som det de gjør, er godt eller dårlig. Men fordi «et menneske ikke selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang» uten ledelse fra Guds Ord, er det bare en samvittighet med opplæring fra Gud som med sine stikk og sin svien utgjør en pålitelig leder. Bare på en slik samvittighet passer denne beskrivelsen: «Et menneskes samvittighet er en Herrens lampe, som gransker hele ens innerste vesen.» Den må holdes klar, ren og følsom hvis vi skal ’bevare en god samvittighet’. — Rom. 13: 5, NW; 2: 15; Jer. 10: 23; Ordspr. 20: 27, AT; 1 Pet. 3: 16, NW.

Men hva så med dem som vender det døve øre til samvittighetens røst eller bortforklarer sine misgjerninger for å bringe samvittighetens berettigede protester til taushet? Den tar skade av at man trosser dens rop og handler hensynsløst og uten å gi akt på den, og hvis man gnisser imot den og sårer den gang på gang, tvinges den til å danne hård hud og gro sammen til arr for å lege og beskytte seg selv. Bibelen sier om slike mennesker at de er «merket i sin samvittighet som med et brennjern». Når et hett brennjern etterlater sår i kjøttet, blir merket etter det til et arr som er fritt for nerveender og følelse. En samvittighet som blir merket på denne måten, er ute av stand til å føle hva som er rett og galt, og dens eier er blitt mer «lik ufornuftige dyr som av naturen er født til å fanges og ødelegges», for dyrene har ingen samvittighet. Slike mennesker ligner dyrene i det at de bare betrakter kjønnsdriften som en biologisk trang som må tilfredsstilles, og ikke som uselvisk kjærlighet. Liksom dyrene er slike mennesker blitt ufølsomme for høye prinsipper for oppførsel, og de har sunket så dypt ned at de har tapt all moralsk sans. Guds Ord advarer de kristne og formaner dem til å unngå et slikt åndelig mørke og en slik likegyldighet for gudfryktig livsførsel: «Dere [skal ikke lenger] fortsette å vandre liksom folkeslagene også vandrer i sitt sinns gagnløshet, mens de er i mørke åndelig sett og likegyldige for det liv som tilhører Gud, på grunn av den uvitenhet som er i dem på grunn av deres hjerters følelsesløshet. Da de har tapt all moralsk sans, har; de gitt seg over til løsaktig oppførsel, så de driver all slags urenhet med begjærlighet.» — 1 Tim. 4: 2; 2 Pet. 2: 12; Ef. 4: 17—19, NW.

Tenkende mennesker i vår tid er ikke bekymret bare på grunn av det moralske sammenbrudd, men også på grunn av den ufølsomme likegyldighet overfor det, at det blir godtatt, at så mange hjerter er følelsesløse og harde overfor det og at mange «har tapt all moralsk sans». Dette moralske forderv brer seg langt videre enn til kjønnsmoralen, det gjennomtrenger alle menneskenes tanker og gjerninger Et av de mest kjente blader i De forente stater spurte: «Er moralen gått av moten?» Presten R. J. McCracken stilte dette direkte spørsmål: «Når man tenker på vårt folks politikk, dets forretningsliv, dets litteratur, dets teater, dets kinostykker, dets kringkastingsnett og dets televisjonsstasjoner, kan man da si at folkets moralske tone er kristen?» Den forvirrede presten Reinhold Niebuhr var bestyrtet over det moralske sammenbrudd: «Det står ikke helt klart hvorfor det later til at alt er galt fatt i menneskenes virkelige historie.»

Resultatet av det moralske sammenbrudd

Det står helt klart for dem som tror og forstår Bibelen. De vet at Satan er guden for denne tingenes ordning, at hele verden ligger i hans makt, at demonisk propaganda fyller hele den bebodde jord etter som Satan har fått sitt virkeområde begrenset til dens nærhet, at menneskenes virkelige fiender er de onde åndemakter og at den eneste sikre beskyttelse for menneskene ligger i å «ta på hele den rustning Gud har gitt». (2 Kor. 4: 4; 1 Joh. 5: 19, Åpb. 16: 14; 12: 12; Ef. 6: 11—17, NW) Denne visdom fra Guds Ord kan virke dåraktig på mennesker som er gjennomsyret av verdslig visdom. De vender seg derfor vekk fra Bibelen, og innsuger heller den slags filosofi og teorier som skriver seg fra mennesker. De snur ryggen til den eneste sikre beskyttelse og gjør seg selv forsvarsløse mot den demoniske innflytelse som gjør seg gjeldende. Selv den kunnskap de erverver seg, bruker de til lave og fordervede formål, og framskynder på den måten forringelsen av sin egen moral. De er oppslukt av sin egen gløgghet og blendet i sin selvtilfredshet, og derfor er de ute av stand til å se at vår tids veer er en oppfyllelse av Bibelens profetier, og at de er de siste krampetrekninger fra en døende tingenes ordning. Deres verdslig-vise forhånelse av Bibelen gjør dem blinde for de kommende, rettferdige «nye himler og en ny jord». — 2 Pet. 3: 3, 4, 13.

Det moralske sammenbrudd er mer enn et forutsagt tegn på de siste dager av denne onde tingenes ordning. (2 Tim. 3: 1—5) Det virker også til å splitte menneskene, skille rettferdselskere fra moralsk likegyldige misdedere. Selv om de fleste bare trekker på skuldrene av umoralen og mener at den er normal, finnes det en minoritet av rettferdig innstilte mennesker som er opprørt over umoralen og som gremmer seg ved den. De ligner Noah, som nektet å holde seg sammen med sine medmennesker, for om dem står det at deres ondskap «var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag». De ligner også Lot, for «den rettferdige som bodde blant dem, led dag for dag pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerninger han så og hørte». De er av den klasse som «sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer». Det er de som i Harmageddon vil bli befridd til liv i Jehovas nye verden med høy moral. Den overveldende mengde misdedere tyder på at deres ødeleggelse er nær: «Når de ugudelige spirer som gresset, og alle de som gjør urett, blomstrer, så er det til deres ødeleggelse for evig tid.» — 1 Mos. 6: 5; 2 Pet. 2: 8; Esek. 9: 4; Sl. 92: 8.

Folk bestemmer seg ved sin handlemåte for om de vil kjempe for moralen eller godta umoralen. Er du stemt for at normene bør forkastes fordi så få lever i samsvar med dem? Bør alle drukne fordi det er så mange som synker? Sosiologene tar gjerne livbeltene fra dem som kjemper i umoralens hav, og kaster en stein til dem. Bibelens normer er livbelter for slike som holder seg fast til dem. La ikke ditt åndelige grep på rettferdigheten løsne ved at du slipper skitne ting inn i ditt sinn, men bevar rettskaffenheten sterk ved at du fyller ditt sinn med rene tanker, slik vi blir rådet til: «Alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» Riktig tenkesett er nøkkelen til god oppførsel. «Hva hjertet flyter over av, det taler munnen. Et godt menneske bærer fram gode ting av sitt gode forråd, og et ondt menneske bærer fram onde ting av sitt onde forråd.» «For som han tenker i sin sjel [sitt hjerte, KJ], så er han.» — Fil. 4: 8; Matt. 12: 34, 35; Ordspr. 23: 7.

Fyll derfor sinnet med det som er godt, slik at du kan unngå å bli overlistet av det som er dårlig. Hvis vi vil høste det som er godt, må vi først så det gode. Vi må fortsette å så det gode helt til høsten kommer, aldri la oss svekke av det moralske sammenbrudd og aldri gi opp: «Gud lar seg ikke spotte. For hva et menneske enn sår, det skal han også høste; for den som sår med henblikk på sitt kjød, skal høste fordervelse fra sitt kjød, men den som sår med henblikk på ånden, skal høste evig liv fra ånden. La oss da ikke holde opp med å gjøre det som er rett, for i sin tid skal vi høste, om vi ikke gir opp.» — Gal. 6: 7—9, NW.