De 1290 og 1335 dager i Daniels profeti
«Herren kjenner de uskyldiges dager.» — Sl. 31: 18, AT.
1, 2. Hvilke viktige begivenheter bør man legge merke til i Herrens folks historie fra 1918 til 1921?
I 1918 (e. Kr.) hørtes ingen frihetssang eller lovsang, og den daglige lovprisningstjeneste ble ikke utført. Jehovas folk satt i taushet. Det var en sørgelig tilstand, og den gjorde den lojale, trofaste levning syk om hjertet. Noen av dem satt ennå i fengsel, men i mars 1919 frigjorde Gud sitt folks organisatorer fra fengslet. De gikk øyeblikkelig i gang med arbeidet og arrangerte et konvent som ble holdt i Cedar Point, Ohio, USA, i september 1919. Der ble det gitt trøst, styrke og oppmuntring til Jehovas folk. «Den tro og kloke slave» serverte åndelig mat. De fikk forståelse av at det var mer arbeid som skulle gjøres, og det kom som et sjokk for noen som hadde sagt at arbeidet var helt fullført. Vakttårnets søsterorgan, det blad som den gang ble kalt Den Gylne Tidsalder, kom først ut på engelsk i 1919. Det var en tid med stor prøvelse og ransaking av hjertene, og lykkelige var de som hadde en slik hjerte- og sinnstilstand at de var rede til å ta opp hva slags tjeneste det enn måtte være. Men det var noen som ikke var i en sunn åndelig tilstand. De hadde ikke et rent motiv for å tjene. Dette bør vi ikke bli overrasket over, for Jesus sa: «Kjærligheten [skal] bli kold hos de fleste.» (Matt. 24: 12) Noen begynte å arbeide lovløst inne i Guds organisasjon, og slo til og med sine tidligere medtjenere. — Matt. 24: 48, 49.
2 I 1921 ga Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap først ut «organisasjons-instrukser». Selskapet utnevnte en av de modne brødrene i hver menighet som sin representant. Det var mange som gjorde innvendinger mot denne bestemmelsen, og de forlot Selskapet og gikk bort. De ønsket å drive Herrens arbeid på sin egen måte.
3. Hvilken stor forandring i Guds jordiske tjeneres tilstand ble tydelig sett i 1922?
3 Guds folk hadde vært i en tilstand som om de var «kledd i sekk», men på denne tiden ble det en forandring i dette. De fikk andre klær som ytre kjennetegn. I stedet for aske fikk de hodepryd. (Es. 61: 3) Jehova begynte å la lyn glimte ut fra templet, og vidunderlige sannheter ble sett. Det ble forstått at vi nå lever på ’Jehovas dag’. (Sl. 118: 23, 24, AS) Esaias-klassen, som hadde vært uren, ble renset. (Es. 6: 5, 6) Herren Jesus hadde kommet til templet for å holde dom. (Mal. 3: 1—3) Dette ble forklart i 1922 ved et annet konvent i Cedar Point fra 5.—13. september. Nå hadde Sions barn våknet opp og var ikke lenger «kledd i sekk», de var gått fra uvirksomhet til handling, fra uvisshet til tillit, fra fryktsomhet til mot. De sto åpent fram for hele verden som Guds tjenere, og skulle fra nå av forkynne Kongen og Riket. Men hvordan var det så med de fiender som hadde forårsaket at de motbilledlige «to vitner» ble drept? «Stor frykt falt på dem som så dem.» (Åpb. 11: 3—11) Det kunne være god grunn til det, for deres frykt og pine skulle nettopp da til å begynne.
4, 5. Hvilke begivenheter siden 1918 viser derfor tydelig oppfyllelsen av profetien om de 1290 dager?
4 Dette betyr at to store under hadde hendt siden 1918, da perioden på 1260 dager hadde endt. For det første hadde Djevelen opprettet sitt surrogat-rike som skulle ta den plass som tilkom Guds rike ved Kristus, og som strevet for å få alle mennesker til å tilbe seg. For det annet lyktes det en tid for ham å få Guds hellige til å slutte med å ofre det stadige lovprisingsoffer til Jehova Gud. Disse begivenheter utgjør en tydelig oppfyllelse av engelens profeti til Daniel om de 1290 dager: «Mange skal bli renset og tvettet og prøvd; men de ugudelige skal bli ved å være ugudelige, og ingen ugudelig skal forstå det; men de forstandige skal forstå det. Og fra den tid det stadige offer blir avskaffet, og den ødeleggende vederstyggelighet blir stilt opp, skal det gå tusen, to hundre og nitti dager.» «Fra den tid det stadig oppstigende offer blir tatt bort, og den skrekkelige vederstyggelighet som forbauser, blir satt opp, skal det være ett tusen to hundre og nitti dager.» (Ro) «Og fra tiden for fjernelsen av det uavbrutte offer, når ødeleggelsens vederstyggelighet skal bli satt opp, skal det være tusen to hundre og nitti dager.» (LXX) «Tolv hundre og nitti dager skal det gå etterat den daglige ofring er blitt stoppet og den forferdende vederstyggelighet er blitt satt opp.» (Mo) Det behøver ikke være et offer som ofres bokstavelig talt hver dag, men tanken er mer den at det er noe som utføres til stadighet. Det hebraiske ordet «taw-meed» inneholder den samme tanke som i Esaias 21: 8, Esaias 62: 6, Salme 34: 2 og Salme 71: 6. Det anvendes om den stadige, trofaste tjeneste som Jehovas folk utfører.
5 Følgende to ting forekommer samtidig: 1) at den skrekkelige vederstyggelighet som forbauser, blir satt opp, og 2) at det stadige offer blir tatt bort. Det er ingen bibelsk grunn til å trekke den slutning at de 1290 dager skulle løpe samtidig med de 1260 dager. De 1290 dager blir derfor regnet fra den tid vederstyggeligheten ble satt opp, og det var i slutten av januar 1919. Denne periode på 3 år og 7 måneder ender i september 1922 — akkurat da det ovennevnte konvent i Cedar Point ble holdt. Husk at dette konventet ikke ble fastsatt til den tiden med det for øye å oppfylle noen profeti, for den gang visste man ikke at disse datoene var av noen betydning. Det «stadige offer» var blitt gjenopptatt i 1922. Esaias-klassen hadde fått sine lepper renset, og nå er de helt og fullt vigd til å lovsynge Jehova. «Og i hans tempel sier alt: Ære!» — Sl. 29: 9.
6. Hvilke kjensgjerninger tyder på at perioden på 1290 dager var forbi i september 1922?
6 Ved slutten av denne perioden på 1290 dager skulle hele verden få vite at Folkeforbundet ikke var godkjent av Gud og skulle bli til intet. (Es. 8: 9, 10) Dommen over det skulle avsis. Enhver gjenopprettelse av det samme systemet ville på samme måte være dømt til å mislykkes. Tre år og syv måneder gikk fra den tid da vederstyggeligheten ble satt opp og inntil det offentlig ble erklært at den var fordømt, noe som ble gjort ved konventet i Cedar Point i september 1922. Da ble det også slutt på en annen tilstand som hadde vart fra den tiden da det stadige lovprisingsoffer til Jehova ble avbrutt og tatt bort og inntil det ble gjenopptatt igjen. Det ble igjen ofret lovprising i Guds tempel, og den motbydelige vederstyggelighet ble avslørt som et erstatningsprodukt som sto på en plass det ikke burde stå. På denne måten endte de 1290 dager. — Se Vagttaarnet for januar 1923.
1335 DAGER
7. Er det fornuftig å tro at disse tre tidsperiodene som er nevnt i Daniel 12 strekker seg over mange hundre år? Hva er grunnen til svaret ditt?
7 Daniel 12: 12 (AS) kunngjør: «Salig er han som venter og kommer til de tusen tre hundre og fem og tredve dager.» Fra 1922 gikk det framover, og nye sannheter ble opplatt for de trofastes øyne. Nå var det ikke snakk om å stoppe, for de hadde fått synet av Herren i templet og dermed var arbeidet med å forkynne om Kongen og hans rike i gang. Det er dem som kan synes det er merkelig at disse 2500 år gamle profetiene nå blir oppfylt på noen få korte år. Men vi må være klar over at en gang måtte de bli oppfylt, og hvorfor skulle de ikke bli det nå? Noen foretrekker kanskje å tro at disse 1260, 1290 og 1335 «dager» fra Daniel 12: 7—12 strekker seg over en tid på mange hundre år, som om dét skulle gjøre dem mer betydningsfulle. Men er det fornuftig? Spør heller deg selv: Hvorfor ble disse under gitt? Det var sikkert nok ikke bare for at historiske fakta kunne bli nedtegnet eller framholdt, så bibelstudenter tillitsfullt kunne peke på det for å vise at Guds ord er sant. Nei, disse synene skulle heller være til trøst, oppbyggelse og ledelse for Guds folk nå i «de siste dager», så de virkelig kunne kjenne tidenes tegn og vite når de skulle bli befridd fra det babyloniske fangenskapet. (Rom. 15: 4) Hvordan kunne det være mulig for noen av disse under å lede oss i dag hvis vi bare visste at visse profetier var blitt oppfylt i middelalderen? Det er riktig at enkelte profetier fikk en delvis eller mindre oppfyllelse ved Kristi Jesu første komme, men dette var for å identifisere Guds Sønn og oppfylle de hensikter Gud hadde i forbindelse med ham, så menigheten derved kunne få tillit og fullstendig forsikring om at han var Messias.
8. Hva var hensikten med de syn og profetier Daniel fikk? og hvilke andre hendelser som var forutsagt lenge i forvegen, ble oppfylt i løpet av korte tidsperioder?
8 Daniels profetier er ikke gitt for å trekke opp den veg de hedenske nasjoner skulle følge fra 607 f. Kr. til 1914 (e. Kr.), men for å vise Jehovas folk det som skulle skje fra 1914 av, ikke mens den hedenske makt hadde fritt spill, men ved utløpet av denne tiden. Daniel ble gitt syn og under som skulle være for de siste dager, men ikke forat disse syn og under da skulle åpenbare hva som hadde hendt i 2000 år, og derved faktisk si: «Det er forbi nå.» Nei, det er et «levende» ord. Disse synene gjelder den tid de er bestemt for og taler på den dagen de skal tale, og det gjør de sannelig i dag. Det er på den måten kunnskapen blir stor, ja, forståelsen av disse synene utgjør i virkeligheten en del av kunnskapen. Husk at den største begivenhet i menneskenes historie har funnet sted, for Kristus Jesus har fått befaling av Jehova Gud om å herske midt iblant sine fiender. Da Guds Sønn ble født som et lite guttebarn i Betlehem, sendte Jehova engler fra himmelen for å kunngjøre det gledelige budskap. Husk også at døperen Johannes, som var datidens Elias, bare forkynte en meget kort tid før Kristi tjeneste begynte. Og det ble oppfylt tallrike profetier i de tre og et halvt år Kristus Jesus utførte sin tjeneste, og det var bare 1260 dager.
9. Kunne man vente at disse under i samband med Herren Jesu annet nærvær lett kunne bli iakttatt av hele verden?
9 Undrer du deg over hvorfor Jehova Gud har latt så mange profetier bli nedskrevet for disse siste dager, nå da Kristus Jesus ikke er nærværende som et menneskebarn, men som den herlige kongenes konge? Ventet du deg noe iøynefallende, et ytre verdslig skuespill, eller en strålende prakt, så hele verden ville stå i undring? Han kom ikke på den måten ved sin første advent. (Matt. 12: 19; Luk. 4: 9—12; Es. 53) Hans annen tilsynekomst begynner ikke med en slik ytre framvisning. Merk deg følgende: «For dere vet selv godt at Jehovas dag kommer nøyaktig som en tyv om natten. La oss derfor ikke fortsette å sove som de andre gjør, men la oss holde oss våkne og fornuftige.» (1 Tess. 5: 2, 6, NW) «Men Jehovas dag vil komme som en tyv, og da skal himlene forsvinne med en fresende lyd, men elementene skal bli oppløst i en intens hete, og jorden og gjerningene på den skal bli avdekket.» (2 Pet. 3: 10, NW) Det er virkelig mulig at mange under kan bli oppfylt mens millioner av mennesker ikke engang vet noe om det. Lykkelige er dine øyne hvis de ser disse ting, hvis du er våken og på vakt.
10. Hvilke tilsvarende fakta i Sakarias’ profeti (4: 9, 10) bekrefter fullt ut vår forståelse av Daniels «dager»?
10 Husk gjenoppbyggingen av Jerusalems tempel i de dager da Israel var blitt utfridd fra det bokstavelige fangenskap i Babylon. Det hele virket så ubetydelig, så lite, for det var jo forholdsvis få som vendte tilbake fra fangenskapet og begynte å bygge. Men likevel er det skrevet: «Serubabels hender har grunnlagt dette hus, og hans hender skal fullføre det; og du skal kjenne at [Jehova], hærskarenes Gud, har sendt meg til eder. For hvem vil forakte den ringe begynnelses dag? Med glede ser de syv øyne blyloddet i Serubabels hånd, disse [Jehovas] øyne som farer omkring over hele jorden.» (Sak. 4: 9, 10) Husk derfor at dette var begynnelsen til det hele, for særlig fra 1919 av begynte Gud å utføre et stort og vidunderlig arbeid gjennom sitt folk. Når dette arbeidet først er satt i gang, holder det aldri opp. Ja, det begynner smått og ubemerket, uten brask og bram, men det skjer med en sikkerhet som aldri vil svikte. Den nye tingenes ordning kom, og begynte å erstatte den gamle. Nå i disse siste dager skal en 4000 år gammel verden få sin ende, og en ny verden skal ta dens plass. Oppfyllelsen av profetiene kan for noen se ut som noe ubetydelig, men la deg ikke bedra. Husk at et stort fjell, som liksom fylte hele jorden, vokste fram fra en liten stein. (Dan. 2: 34, 35) Når Jehova tar fatt for å fullføre en hensikt, blir det gjort, og ingen makt noe sted er i stand til å hindre ham, for Han er allmektig. Jehovas folk kommer ennå til å måtte gjennomgå mye brutal forfølgelse, for de lever fremdeles i en ugudelig ond verden, men deres enhet og fred, som de har fått ved kunnskapen om at de er kjernen i det nye samfunn, den nye jord, kommer aldri til å bli brutt. De skal aldri drives fra hverandre. La sannhetene om at Jehovas konge er nærværende, om at Riket er her for å bli her for evig og at det snart skal vise nasjonene sin makt, synke dypt ned i ditt sinn.
11. Hvilke vidunderlige sannheter begynte å bli forstått av Herrens folk i årene etter 1922?
11 Jehovas folk så disse sannhetene fra 1922 av, og de frydet seg storlig. De var i ferd med å komme ut av mørket, ut av den falske religion, og de holdt på å lære om Jehovas hensikter. Lyset fra Rikets strålende sol åpenbarte seg. De fikk vite hvorfor de hadde fått se disse vidunderlige ting og hvorfor Jehova hadde samlet dem sammen. Det var sannelig av en annen grunn enn de hadde trodd! Nå forsto de at de ikke først og fremst var blitt utfridd forat de selv skulle bli frelst og herliggjort, men at det var for Guds eget formål. Som Apostlenes gjerninger 15: 14 (NW) sier: «Simeon har berettet utførlig om hvordan Gud for første gang rettet sin oppmerksomhet mot folkeslagene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn.» Merk deg at det står for «sitt navn», og ikke at det var forat de skulle framvise personlige dyder selv om de alle skulle ha dem. Det de skulle være, var «’et folk til særlig eiendom, forat dere vidt og bredt skulle forkynne hans dyder’ som kalte dere ut av mørke og inn til sitt underfulle lys». (1 Pet. 2: 9, NW) Guds salvede hadde meget arbeid å gjøre før deres jordiske løp skulle være endt. Og i 1925 ble det for første gang sett og forstått at Riket virkelig ble født i 1914, at det var en kjensgjerning. Nå gjaldt det ikke lenger å kunngjøre at tiden var kommet for Riket, og at dagen var her da Satans verden skulle ende, men at Riket var kommet og regjerte fra himmelen, og at det allerede var blitt utkjempet en kamp i himmelen. Vagttaarnet for mai 1925 offentliggjorde disse opplysningene.
12. Hva var det Herrens folk ble klar over og som ga dem glede, tilfredsstillelse og et ønske om aktivt å gi uttrykk for sin takknemlighet?
12 Ja, den salvede levning var blitt ført sammen i «de siste dager» for et bestemt formål, og det var ikke å utføre et veldig arbeid i himmelen for Riket, for det kunne de gjøre uten å bli innsamlet her, men det var for å tjene på jorden før de kom til himmelen. Sion var gjenopprettet, Kongen satt på tronen, guttebarnet (Riket) var født, og Gud ville nå bruke sitt folk til å la hans navn lyde overalt i verden, til å bli en lovsang på hele jorden. (Esaias 12) I hundrevis av år var Jehovas navn blitt hånt, latterliggjort, spottet og svertet med løgner; men nå ville han la sannheten bli fortalt, hans hellige navn skulle bli kjent overalt og det skulle bli sunget til hans pris. Men hvem ville ære hans navn? Hvem ville være det folk som skulle oppfylle dette formål? En dyp følelse av takknemlighet strømmet opp i Guds barns hjerter. De hadde fått forståelsen av at de var den dyrebare eiendom. Hadde ikke Gud utfridd dem fra trelldommen og fra Babylons muld? Hadde han ikke gjenreist dem til den stilling hvor de hadde frihet til å tilbe ham? Hadde han ikke renset dem og vist dem vidunderlige ting ved at han hjalp dem alle til å forstå hvorfor han hadde brakt dem sammen fra nord, sør, øst og vest? Jehovas gunst var atter kommet over Sion, og hans ansikt var vendt mot dem. «[Jehova] la sitt åsyn lyse over deg og være deg nådig! [Jehova] løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!» (4 Mos. 6: 25, 26) Hvor vakkert og tydelig hjalp ikke Jehova sitt folk til å se de store ting han ennå skulle gjøre for dem som en oppfyllelse av sitt ord, som vist i slike profetier som Esaias 52, Esaias 60, Esaias 61 og Esaias 62! Tiden var virkelig kommet til at Jehovas pris endelig skulle bli sunget. I Vagttaarnet for 1. februar 1926 sto artikkelen «Hvem vil ære Jehova?», og teksten for det året var «Lovet være Herren fra Sion». (Sl 135: 21) Fryd og glede var nå blitt Sions lodd og del, det Sion som nå var lykkelig og begunstiget!
13. Hvilke sitater fra Vagttaarnet viser at 1926 var et virkelig salig år?
13 1926 viste seg å bli et meget velsignet år, og for å gi et begrep om denne lykken og deres verdsettelse av det arbeid som ennå skulle gjøres, gjengir vi her små utdrag fra to av artiklene i Vagttaarnet:
«Blant de ting som ’tjeneren’ i denne profeti har fått anvisning på å utrette, er dette: Å ’føre de forlatte av Israel tilbake’ og ’utskifte de øde arvelodder’. (Esaias 49: 6, 8, KJ, randbm.) De som er omtalt som ’de forlatte’, er uten tvil den klasse som er kalt den store skare. .... Dernest tiltaler profeten ’tjeneren’ og erklærer hva denne tjener skal gjøre: ’Si til de fangne: Gå ut! — til dem som er i mørket: Kom fram! På vegene skal de beite, og på alle de bare hauger skal det være beitemark for dem.’ (Esaias 49: 9) Dette beviser avgjort at ’tjeneren’, som handler under Jehovas ledelse, må forkynne et budskap for disse fanger, for dem som er i mørke.» — Vagttaarnet, 15. desember 1926.
«Det er ’folket fra det fjerne’ som må oppmuntres til å samle seg om Jehovas banner. ’Tjeneren’ har befaling om å oppløfte Guds banner, hvilket betyr at han må avlegge vitnesbyrd for folket om Gud og hans rike. Befalingen til tjeneren lyder slik: ’Se, jeg vil løfte min hånd til hedningene og reise mitt banner for folkene, og de skal komme med dine sønner ved barmen, og dine døtre skal de bære på skulderen.’ — Esaias 49: 22.
«Profeten viser at mange andre folk ennå skal høre, og at de skal glede seg når de hører. De som således hører, bærer billedlig talt disse barna ved sin barm eller på sine skuldrer, disse barn som har fått kunnskap om den foranstaltning Gud har gjort for å gi dem liv. De uttrykker derved sin glede og sitt bifall. Når et folk er lykkelig, finner de ingen bedre måte å uttrykke det på overfor en annen enn ved å bære den begunstigede på sine skuldrer eller på sine armer. En stor mengde mennesker forsyner seg med bøker som underviser om Guds plan. Enda flere hører budskapet pr. radio. De forteller andre om det. Mange av disse er blitt venner med dem som elsker Herren og hans budskap; og skjønt de ikke viser tegn på å være åndsavlet, gleder de seg likevel over sannheten og dens budskap om liv, og uttrykker denne glede på sin egen måte, belyst ved at de bærer barn på sine skuldrer og ved sin barm.» — Vagttaarnet 15. september 1926.
14. Hvorfor var det ikke lenger noe spørsmål om hvor lenge Herrens tjenere skulle være nødt til å fortsette å utføre Hans tjeneste på jorden?
14 De trofaste salvede spurte ikke lenger om hvor lenge de skulle være nødt til å arbeide på jorden før de kunne komme inn til den himmelske herlighet. Nei, her har vi i stedet Rikets tjeneste hos oss, som om Riket skulle ha kommet ned fra himmelen til Guds folk og de levde i det. De var ikke lenger bekymret for om dette betydde at de fortsatt skulle være på jorden i ett eller mange år, for de var så lykkelige. «Som Hermons-dugg, som flyter ned på Sions berg; for der har [Jehova] satt velsignelsen, liv inntil evig tid.» (Sl 133: 3) Sikkerhet og tillit ble deres salige lodd. «Og det skal komme en gjenløser for Sion og for dem som omvender seg fra overtredelse i Jakob, sier [Jehova]. Og dette er den pakt som jeg gjør med dem, sier [Jehova]: Min ånd, som er over deg, og mine ord, som jeg har lagt i din munn, de skal ikke vike fra din munn eller fra dine barns munn eller fra dine barnebarns munn, sier [Jehova], fra nå av og til evig tid.» (Es. 59: 20, 21) «Intet våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt; dette er [Jehovas] tjeneres arv og den rett de får av meg, sier [Jehova].» (Es. 54: 17) «Våkn opp, våkn opp, ikle deg din styrke, Sion! Kle deg i ditt høytidsskrud, Jerusalem, du hellige stad! For ingen uomskåren eller uren skal mer komme inn i deg.» (Es. 52: 1) De øde steder skulle befolkes, teltene utvides og ørkenen bli til frodig land. Alle Sions barn skulle komme hjem til henne. For en gledelig tid som nå lå foran Jehovas barn, og det for evig!
15. Hvorfor er det «han som venter», som blir salig ved slutten av de 1335 dager?
15 La oss nå se hvordan dette passer med Daniels profeti. Tenk på alt det som hendte fra 1914 av, og så på dette trøstende ord: «Salig er han som venter og kommer til de tusen tre hundre og fem og tredve dager.» (Dan. 12: 12, AS) Ordet «venter» er oversatt fra det hebraiske ordet som betyr «å holde seg til, holde fast på eller være standhaftig og fast». I alle årene siden 1914 hadde det vært mange rystelser, store trosprøver og tallrike prøvelser. Salige er de som holdt fast, som var standhaftige og faste, og som kom til de 1335 dager. Da ville de forstå hensikten med alle disse tingene, og bli fylt med takknemlighet. Når begynte da de 1335 dagene, og når endte de? Ifølge den bibelske tidsregning, med 30 dager på en måned, er det en periode på tre år og åtte og en halv måned.
16. Hva er det som endelig avmerker 1926 som oppfyllelsen av perioden på 1335 dager da Herrens tjenere kommer inn i en enestående stor salighet?
16 Husk at de 1290 dager endte med at det «stadige offer» var blitt gjenopptatt og med en fast forsikring om at lovprisningsofringen da skulle fortsette selv om det ville bli mange forfølgelser. Fra da av er tjenesten i gang, og salig er han som kommer til de 1335 dager. Når vi så regner denne perioden fra avslutningen på de 1290 dager og framover, ville den strekke seg fra september 1922 til mai 1926 — tre år og åtte og en halv måned — og på den tiden holdt Jehovas folk et stort internasjonalt konvent i London, England. Det var en meget velsignet tid, for det var blitt utført et stort renselsesarbeid i Guds åndelige by, Sion. De kvittet seg med mange kirkelige og falske religiøse idéer, det ble rettet et kraftig slag mot den store «vederstyggelighet», Folkeforbundet, og det var nå kjent at Guds folk var her på jorden for å lovsynge Jehova Gud, for i sannhet å være et folk for hans navn. De visste hvorfor de var i live, hva de holdt på å gjøre og hvor de gikk hen. Den store glede over å være i denne tilstand var en daglig kilde til trøst. Ja, de var virkelig salige, de som kom til de 1335 dagene! Vi lever nå på en dag da disse velsignelsene er blitt til virkelighet. Det vil ikke være fornuftig og lar seg heller ikke gjøre å sammenligne den glede og gunst vi har i dag med de salige erfaringer de hadde i 1926, hvis man skal få et riktig og korrekt syn på hvordan denne profetien skal forstås. Må man trekke sammenligninger, bør man gjøre det mellom den store og herlige stilling Jehovas folk befant seg i i 1926, og deres stilling i 1914 og 1918. Da vil man forstå det salige ved deres tilstand.
«[Jehovas], Israels Guds ånd er over meg, fordi [Jehova] har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra [Jehova] og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende, til å gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings kledebon i stedet for en vansmektet ånd, og de skal kalles rettferdighetens terebinter, [Jehovas] plantning til hans ære.» — Es. 61: 1—3.