Ta fullt ut imot den utfordring som tjenesten for Jehova innebærer
«Et øyeblikk [skjulte jeg] mitt åsyn for deg, men med evig miskunnhet forbarmer jeg meg over deg, sier [Jehova], din gjenløser.» — Es. 54: 8.
1, 2. Hvilke begivenheter i det gamle Betlehem resulterte i en utfordring som skulle få vidtrekkende følger?
DET begynte å dages i Betlehem. Det var allerede en del liv og rørelse i gatene. I morgenskjæret var det så vidt mulig å skjelne noen skyggeaktige skikkelser som hastet fram og tilbake. En ung, grasiøs kvinneskikkelse nærmer seg byen og beveger seg skyndsomt over den åpne plassen ved byporten. Kvinnen har et glad uttrykk i ansiktet, og hun går lett, til tross for at hun bærer en bør på ryggen, innpakket i hennes kappe. Hun slår inn på en sidegate og går inn i et beskjedent hus, hvor hun blir tatt imot av en mye eldre kvinne. De setter seg ned. Begge er fylt av forventning. Den yngre kvinnen ser fram til hva framtiden skal bringe. Den eldre kvinnen er fylt av et håp om at et ønske som hun har hatt i hele sitt liv, skal bli oppfylt.
2 Begge kvinnene tenker på det som skal finne sted i byporten når de første strålene fra den oppgående solen kaster sitt lys på den lille byen oppe i fjelltraktene. Det begynner å bli flere mennesker i gatene. Solen stiger høyere på himmelen. Selv om det knapt nok er sommer ennå, er den seks måneder lange tørketiden langt fremskreden, og selv så tidlig på dagen som nå begynner solen å varme godt. Nå er det folk overalt, og på den åpne plassen foran byporten er det livlig virksomhet. Men i selve byporten sitter det en eldre mann helt alene. Hans holdning og klesdrakt vitner om at han er en velstående mann, og at han har en viss innflytelse i samfunnet. Han ser svært alvorlig ut denne morgenen, og øynene hans gransker nøye hvert nytt ansikt som kommer til syne på plassen. Det er tydelig at han ser etter noen. Plutselig roper han: «Kom hit og sett deg her, min venn!» En annen eldre mann stanser, snur seg og setter seg ved siden av den første. Etter at disse to mennene hadde utvekslet hilsener, skulle det begynne å skje ting som skulle føre til store forandringer, ikke bare for de to kvinnene som ventet tålmodig i det lille huset i Betlehem, men også for mange mennesker i kommende generasjoner. Den mannen som ble kalt en venn, skulle bli stilt overfor en utfordring som skulle få vidtrekkende følger og påvirke begivenhetenes gang helt fram til vår tid.
3. Hvem spilte de viktigste rollene i dramaet om No’omi og Rut, og hvilke spørsmål med hensyn til deres forhold til hverandre må bli besvart?
3 Den unge kvinnen som gikk inn i byen på denne betydningsfulle dagen, het Rut, og den eldre kvinnen som tok imot henne da hun gikk inn i huset, var hennes svigermor, No’omi, enke etter Elimelek. No’omi var jødinne, men det var ikke Rut. Rut var moabittinne. Men hvordan kunne det ha seg at hun var svigerdatter til No’omi og bodde i Betlehem, så langt fra sitt eget land og sitt eget folk? Hvilket forhold sto hun i til Boas, den eldre mannen som var så oppsatt på å drøfte et eller annet med ham som han kalte en venn? Og hva var det som hadde så stor betydning at det kunne få innvirkning på oss, som lever over 3000 år etter at dette fant sted?
4. Hvem eller hva symboliserer de forskjellige aktørene?
4 Det drama som begynte å utspille seg den gangen i det gamle Israel, og som er nedtegnet i Ruts bok, var profetisk og pekte fram til begivenheter i vår tid som utgjør en like stor utfordring og har like vidtrekkende virkninger som de begivenheter som fant sted den gangen. (1 Kor. 10: 11; Rom. 15: 4) Og alle aktørene i dramaet i fortiden er også profetiske skikkelser. Elimeleks navn betyr «Gud er konge». Elimelek er derfor et bilde på Herren Jesus Kristus. Det er også Boas, som var en nær slektning av No’omi. Hans navn betyr muligens «i styrke». Det er derfor rimelig å trekke den slutning at No’omi, hvis navn betyr «min lykke», er et bilde på dem som Jesus tar til ekte, dem som er hans brud, spesielt dem som befinner seg på jorden nå i «endens tid», da dette dramaet får sin bemerkelsesverdige oppfyllelse. Rut, hvis navn sannsynligvis betyr «vennskap», ble No’omis svigerdatter og var derfor den som skulle gi No’omi avkom. Derfor ville også hun være et bilde på dem som utgjør Kristi brud, men sett fra et litt annet synspunkt og under andre omstendigheter. Hvem var så han som ble kalt en venn, og som også var en nær slektning av No’omi, et bilde på? Vi vil la de begivenheter som har funnet sted i vår tid, besvare dette spørsmålet for oss.
En forlatt kvinne
5. a) Hvilken situasjon oppsto i Betlehem på No’omis tid og hva gjorde derfor hennes mann, Elimelek? b) Hva er dette et bilde på i oppfyllelsen i vår tid?
5 La oss nå vende tilbake til den lykkelige tid da alle i Elimeleks familie var i live, da Elimelek og hans hustru, No’omi, og deres to sønner, Mahlon og Kiljon, bodde i Juda land, i Betlehem eller Efrata. Betlehem betyr «brødhus», mens Efrata betyr «fruktbarhet». Begge navnene bringer tanken hen på overflod, ikke på sult eller hunger. Men nå, i det 13. århundre før vår tidsregning, blir Betlehem og hele Juda stammes område rammet av hungersnød. Innbyggerne mangler brød, noe som er et godt bilde på den mangel som Jehovas organisasjon erfarte i åndelig forstand under den første verdenskrig. Elimelek forlater derfor byen Betlehem sammen med sin familie. Hvorvidt det var noen andre av dens innbyggere som gjorde det, sier beretningen ikke noe om. Elimelek går over Jordan-elven og slår seg ned i Moabs land for å bo der som en fremmed eller en midlertidig innbygger, akkurat som Jehovas tjenere i vår tid er midlertidige innbyggere i Satans tingenes ordning. (Joh. 17: 16; 1 Joh. 5: 19, LB) Ved å gjøre dette etterlater Elimelek seg en arvelodd i Juda. — Rut 1: 1, 2.
6. Hva hendte med No’omis slektninger i Moabs land?
6 Med tiden dør Elimelek, og No’omi blir enke. No’omi finner det best å sørge for at hennes to sønner blir gift der i Moabs land, og Mahlon, sannsynligvis den eldste, gifter seg med moabittinnen Rut, mens Kiljon gifter seg med Orpa, som også er moabittinne. Men til slutt dør også Mahlon og Kiljon, og deres mor, No’omi, og Rut og Orpa blir alene igjen i landet. (Rut 1: 3—5) Rut og Orpa er barnløse. De har ikke gitt No’omi noe avkom. Ettersom No’omi selv er for gammel til å få barn, må hun bære den største vanæren. Det at Mahlon (hvis navn betyr «syk, skrøpelig») og Kiljon (hvis navn betyr «vantreven») dør, er et bilde på det at enkelte som var knyttet til Guds organisasjon i denne vanskelige tiden, led en åndelig død. Det var en tid med stor sorg for Jehovas folk.
7. Hvordan betraktet No’omi sin tilstand, og hvilken tilstand profeterte Esaias om flere hundre år senere?
7 No’omi betraktet seg selv som en forlatt kvinne, ettersom hun var uten avkom og ute av stand til å frambringe avkom. Hun var som «en forlatt kvinne med sorg i hjertet». På den tiden ble fruktbarhet betraktet som en velsignelse fra Jehova og ufruktbarhet som en forbannelse, og No’omi mente derfor at hun med rette kunne si: «Det er Jehova som har ydmyket meg.» (Rut 1: 21, NW) Flere hundre år senere ble profeten Esaias inspirert til å skrive om en lignende ydmykelse, og det han skrev om, var en direkte følge av Jehovas mishag. For fullt ut å kunne forstå den utfordring som No’omi ble stilt overfor, må vi forstå Esaias’ profeti og den anvendelse den får på de begivenheter som har funnet sted i vår tid. «For som en forlatt kvinne med sorg i hjertet kaller [Jehova] deg, og en ungdomshustru — skulle hun forskytes? sier din Gud. Et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor barmhjertighet vil jeg samle deg. Da min vrede løp over, skjulte jeg et øyeblikk mitt åsyn for deg, men med evig miskunnhet forbarmer jeg meg over deg, sier [Jehova], din gjenløser.» — Es. 54: 6—8.
Jehova som ektemann
8, 9. a) Hvem er ordene i Esaias 54 6—8 rettet til, og hvordan framgår dette av sammenhengen i profetien? b) Hvilken gruppe som No’omi er et bilde på, innbefattes i denne profetien?
8 Denne profetien antyder at Jehova, hele skapningens Gud, har en hustru. Er det mulig at han har det? Ja, i symbolsk forstand. Det er til denne hustruen det sies i Esaias 54: 5: «For din skaper er din ektemann, [Jehova], hærskarenes Gud, er hans navn, og Israels Hellige er din gjenløser.» Disse ordene ble ikke rettet til No’omi, som hadde vært død i 500 år på Esaias’ tid, og heller ikke til noen annen bokstavelig kvinne, men til en organisasjon, det himmelske Sion, Guds universelle organisasjon av åndelige sønner i himmelen. I de siste 1900 årene har disse åndelige sønner i Guds universelle organisasjon ikke bare bestått av de usynlige engler i himmelen som fortsatt er hellige og lojale mot Jehova Gud. Denne Guds universelle organisasjon har omfattet åndsavlede sønner av Gud på jorden som utgjør en gruppe på i alt 144 000. (Åpb. 14: 1) Alle disse er etterfølgere av det fremste medlem av Guds universelle organisasjon, Herren Jesus Kristus.
9 Disse 144 000 etterfølgere av Jesus Kristus er trolovet med ham og skal forenes i ekteskap med ham i himmelen. De utgjør følgelig Kristi vordende brud, i samsvar med Åpenbaringen 21: 9, som omtaler dem som «bruden, Lammets hustru». Medlemmene av denne brudeklasse er blitt utvalgt i løpet av de siste 1900 årene. Av den grunn kan det i høyden være en levning av den på jorden i vår tid. De som overlevde den første verdenskrig, og som hadde innvigd seg til Gud og var blitt døpt før året 1919, blir i dramaet billedlig framstilt ved No’omi. Hvordan kom de så i en tilstand som tilsvarer den No’omi befant seg i i Moabs land, barnløs og forlatt?
10. Hvilket forhold er det mellom levningen og Guds universelle organisasjon, og under hvilken periode «døde» den større Elimelek i forholdet til No’omi-klassen?
10 For å kunne forstå dette trekk ved dramaet om No’omi og Rut må vi forstå et annet trekk ved det forhold som levningen på jorden står i til de andre medlemmene av Guds universelle organisasjon, de som befinner seg i himmelen. Ettersom de som tilhører levningen, er medlemmer av Guds universelle organisasjon, berører det som skjer med dem som tilhører levningen av brudeklassen, men som fortsatt er på jorden selv om de er Guds åndelige sønner, også Guds kvinne, det himmelske Sion eller den universelle organisasjon. Dette forstår vi tydelig når vi undersøker profetien i Esaias 54: 6—8 i lys av de begivenheter som hadde tilknytning til No’omi-klassens virksomhet under den første verdenskrig. Det var nemlig i denne perioden, nærmere bestemt fra 1918 og et stykke inn i 1919, at den større Elimelek «døde» i forholdet til No’omi-klassen, som ble forlatt, som om den ikke hadde noen ektemann. Det var en ydmykende opplevelse da Jehova, denne universelle organisasjons ektemann, forkastet sin kvinne, representert ved de åndsavlede medlemmene her på jorden, som en oppfyllelse av Esaias 54: 6—8.
Jehova er misfornøyd med sin kvinne
11. Når og av hvilken grunn ble Jehova vred på levningen, og hvordan kom dette til uttrykk på en måte som berørte hele den universelle organisasjon?
11 Legg merke til hvordan Jehova i Esaias’ profeti viser at hans kvinne er forlatt og har sorg i hjertet fordi han har skjult sitt åsyn for henne. Dette sikter til en periode da han ikke har behag i henne. Det er grunnen til at han i vers 11 tiltaler henne som «du arme som er bortrevet av storm, som ingen trøst har funnet». Den del av levningen som No’omi er et bilde på, befant seg en tid i en slik tilstand, særlig i året 1918, da den på en måte var i landflyktighet og ikke hadde Jehova Guds gunst. I det året kom Jehova Gud plutselig til sitt tempel sammen med paktens engel, Herren Jesus Kristus. Han ransaket dem som tilhørte levningen her på jorden, og han fant ikke behag i dem. (Mal. 3: 1, 2) Det var en tid da de ikke fullt ut tok imot den utfordring som tjenesten for Jehovas rike hadde stilt dem overfor. De var hemmet på grunn av menneskefrykt, og de holdt seg ikke fullstendig «uplettet av verden». (Jak. 1: 27) Jehova lot dem derfor komme i trelldom under Babylon den store og dens politiske forbundsfeller. I denne tiden ble de utsatt for stor forfølgelse, og de måtte tåle hån og spott, og det hele endte med at representanter for Selskapet Vakttårnets hovedkontor ble arrestert og kastet i fengsel i 1918, falskelig anklaget for spionasjevirksomhet.a Dette betydde at hele Guds universelle organisasjon, Guds kvinne, ville bli berørt av at hans mishag hvilte over dem, og profetien forutsier at hele organisasjonen skulle bli som «en forlatt kvinne».
12. Hvilken forbindelse har det at Jehova skjulte sitt åsyn for sin kvinne, med det at Elimelek døde, i betraktning av at Elimelek er et bilde på Herren Jesus Kristus?
12 Men hvordan kan det at Jehova skjulte sitt åsyn for sin kvinne, ha noen forbindelse med Elimeleks død når Elimelek er et bilde på Herren Jesus Kristus? Hvordan dør Jesus Kristus, som befinner seg i himmelen, i forholdet til No’omi-klassen på jorden? Da Jesus var på jorden, sa han: ’Det jeg ser Faderen gjør, det gjør jeg.’ I den tiden da de som tilhørte levningen, mishaget Jehova Gud og han forlot sin kvinne og skjulte sitt åsyn for henne, måtte derfor Sønnen gjøre det samme, spesielt overfor den del av Guds universelle organisasjon som var her på jorden, overfor dem som tilhørte den åndelige levning, medlemmene av hans brud. På den måten var Jesus Kristus «død» for dem som Jehova hadde forlatt.
En alvorlig utfordring
13. Hva bestemmer No’omi seg nå for å gjøre, og hvordan fører dette til at Rut og Orpa blir stilt overfor en utfordring?
13 Det har nå gått ti år i dramaet i fortiden, og No’omi får høre at det har funnet sted en forandring i Betlehem. Jehova har igjen sett til sitt folk og gitt dem brød. No’omi bestemmer seg for å vende tilbake. Men det er en enda mer tungtveiende grunn til det. No’omi har en arvelodd der borte i Betlehem i Juda, og hun må vende tilbake for å ta seg av den. Dette fører til at Rut og Orpa, hennes to «døtre», blir stilt overfor en alvorlig utfordring. Hva vil de gjøre? Det ser ut til at de straks dro av sted for å bli med No’omi tilbake til Betlehem. (Rut 1: 6, 7) Da de har kommet et stykke på vei, forsøker No’omi å fraråde dem å følge henne. «Vend om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus. . . . [Jehova] gi eder at I må finne et hjem, hver i sin manns hus! Og hun kysset dem; men de brast i gråt og sa til henne: Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk. Da sa No’omi: Vend om, mine døtre! Hvorfor vil I gå med meg? Har jeg da ennå sønner i mitt liv som kunne bli eders menn? Vend om, mine døtre, og gå hjem! For jeg er for gammel til å bli en manns hustru. . . . Nei, mine døtre! For det er meget bitrere for meg enn for eder, ettersom [Jehovas] hånd har rammet meg så hardt.» — Rut 1: 8—13.
14. Hva bestemmer Orpa seg for å gjøre, og hvilken lignende handlemåte blir fulgt av dem i vår tid som hun er et bilde på?
14 «Da brast de atter i gråt. Og Orpa kysset sin svigermor og sa henne farvel, men Rut ville ikke skilles fra henne. Da sa hun: Du ser din svigerinne er vendt tilbake til sitt folk og til sin gud; vend nå du og tilbake og følg din svigerinne!» (Rut 1: 14, 15) Orpa er et bilde på enkelte som kommer i kontakt med den trofaste No’omi-klasse, og som legger en viss interesse og nidkjærhet for dagen, men som unndrar seg mens de ennå er i sin ungdom hva kristen vekst angår. Egenkjærlighet og personlige ønsker hindrer dem i fullt ut å ta imot Jehovas utfordring, å ’prøve ham’ for å finne ut om han ’ikke vil åpne himmelens sluser for dem og utøse velsignelser over dem i rikelig mål’. — Mal. 3: 10; Heb. 10: 38, 39; 2 Pet. 2: 22.
15. 16. Hvordan reagerte Rut på utfordringen?
15 De som tilhører Rut-klassen, ofrer på den annen side alle personlige fordeler for sammen med No’omi-klassen å kunne gjennomføre det som er Jehovas hensikt i forbindelse med dem. «Men Rut sa: Søk ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, vil jeg bli; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud; hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. [Jehova] la det gå meg ille både nå og siden om noe annet enn døden skal skille meg fra deg.» — Rut 1: 16, 17.
16 Ved disse ordene: «[Jehova] la det gå meg ille både nå og siden,» sverget Rut ved Jehova på at hun ville gjøre disse ting. Hun tok fullt ut imot den utfordring som det å tjene No’omis Gud innebar. Hun var villig til å følge No’omi og tjene Gud like til sin død. Det at Orpa trakk seg, svekket ikke Ruts beslutning og la ikke noen demper på hennes nidkjærhet. Den innflytelse No’omi hadde øvd, hadde ført til at Rut var blitt omvendt, og det No’omi av hele sitt hjerte ønsket, var at hun kunne bli brukt på en slik måte at Rut ville forbli trofast og reagere positivt på den videre utfordring som de begge ville bli stilt overfor når de kom tilbake til Betlehem.
En ytterligere utfordring
17. Hva svarte No’omi da hun ble hilst velkommen av sine naboer etter at hun hadde vendt tilbake til Betlehem?
17 Den bitterhet og håpløshet som No’omi hadde gitt uttrykk for overfor Rut og Orpa hva deres framtidsutsikter i Betlehem angikk, ble ikke mindre da No’omi kom hjem. Der hjemme blir savnet bare større, og det at hennes ufruktbare tilstand kommer til å stå enda klarere for henne, bare øker hennes bitterhet og sorg. Da de kom tilbake, kom hele byen i bevegelse for deres skyld, og spesielt kvinnene kunne ikke tro sine egne øyne. Hvor var Elimelek? Hvor var Mahlon og Kiljon? Og hvem var denne moabittiske piken? «Og kvinnene sa: Er dette No’omi? Da sa hun til dem: Kall meg ikke No’omi [som betyr «min lykke»], kall meg Mara [som betyr «bitterhet»]! For den Allmektige har gjort det meget bittert for meg; med fulle hender dro jeg bort, men med tomme hender har [Jehova] latt meg vende tilbake. Hvorfor kaller I meg No’omi, når [Jehova] har vitnet imot meg, og den Allmektige har latt det gå meg ille?» — Rut 1: 18—22.
18. Hvorfor trengte Guds kvinne, som var representert på jorden ved den del av levningen som No’omi var et bilde på å bli gjenløst?
18 De som tilhørte No’omi-klassen, kunne i denne sørgelige tiden i sannhet si: ’Kall meg Mara, den bitre.’ Profeten kommer også inn på denne strenge tukt når han sier til Jehova Gud i Esaias 12: 1: «For du var vred på meg, men din vrede hørte opp.» I Esaias 52: 3 sies det så: «For så sier [Jehova]: For intet ble I solgt, og uten penger skal I bli gjenløst.» De som tok Guds innvigde tjenere her på jorden til fange, betalte med andre ord ikke for dem; de fikk dem for intet. I versene 5 og 6 sies det så: «Og nå, hva skal jeg gjøre her? sier [Jehova]; for mitt folk er ført bort for intet, . . . Derfor skal mitt folk lære å kjenne mitt navn; derfor skal det på den dag lære å kjenne at jeg er den som sier: Se, her er jeg!» Gud lot således sitt folk gå for intet; han lot fienden ta dem uten å forlange betaling. Guds kvinne, representert her på jorden ved den del av levningen som No’omi var et bilde på, trengte derfor å bli gjenløst fra Babylon den store.
19. Hvilket løfte som Jakob ga Juda stamme, ville No’omi være spesielt opptatt av i sin forlatte tilstand?
19 Dette var den utfordring som No’omi fra Betlehem av Juda stamme var stilt overfor; hun var barnløs og enke, en kvinne som tilsynelatende var forlatt av Jehova og ble tuktet av ham. Likevel brente det fortsatt i henne et ønske om å få del i Jehovas hensikt i forbindelse med Israels kvinner, spesielt noen få begunstigede som tilhørte Juda stamme, for det var på dem som tilhørte denne stammen, Jakobs, Judas fars, løfte skulle bli oppfylt. Like før Jakob døde i Egypt i år 1711 f. Kr., velsignet han Juda og sa: «Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten [Silo, NW] kommer, og folkene blir han lydige.» (1 Mos. 49: 10) Denne Silo, hvis navn betyr «han som eier den» eller «han som den tilhører», må være den som har herskerstaven. Han må være den som griper det kongelige septer. Han må være Messias, Abrahams sanne ætt, som alle jordens folk skal bli velsignet gjennom. (1 Mos. 22: 17, 18) Hvis sønn ville han vise seg å være i Judas, Abrahams sønnesønns, slektlinje? Hvilken mor i Juda ville få den store ære å bære ham under sitt hjerte? Ikke jeg, kunne No’omi med god grunn tenke, barnløs som hun var og over forplantningsdyktig alder. Det er ikke noe å undres over at No’omi i sin forlatte tilstand sa: «Kall meg Mara!»
Jehova åpner en mulighet
20. Hvilket løfte ga Jehova flere hundre år senere gjennom Esaias?
20 Men Jehova ville ikke forlate denne trofaste kvinne hvis rop hadde nådd hans ører. Profeten kunne meget vel ha sagt de ordene til henne som han flere hundre år senere uttalte på Jehovas vegne med tanke på den kvinnen som hun var et bilde på: «Et øyeblikk [skjulte jeg] mitt åsyn for deg, men med evig miskunnhet forbarmer jeg meg over deg, sier [Jehova], din gjenløser.» (Es. 54: 8) Hvordan kunne disse ordene få sin oppfyllelse på No’omi? Hvis hun døde uten noen kjødelig etterkommer, ville hun ikke ha noen arving som hun kunne etterlate sin døde manns arvelodd til. Hvis det var Jehovas hensikt at Silo, som skulle være av Juda stamme, skulle frambringes gjennom henne, måtte hun dessuten få en mannlig arving. Hva skulle hun gjøre?
21. Hvilken foranstaltning var blitt truffet i Israels lov for en kvinne som var i No’omis stilling, og hvordan førte dette til at Rut ble stilt overfor en utfordring?
21 I Israels lov var det truffet en foranstaltning for en som var i No’omis stilling. Ifølge Jehovas eget løfte skulle ingen trofast kvinne i det gamle Israel måtte være ufruktbar. Han sa: «Så sant du hører på [Jehovas], din Guds røst: . . . Velsignet være ditt livs frukt.» (5 Mos. 28: 2—4) Heller ikke skulle en mann være uten en som kunne oppreise hans navn. Loven i Israel sa: «Når brødre bor sammen, og en av dem dør og ikke har noen sønn, så skal den avdødes hustru ikke ekte en fremmed mann utenfor ætten; hennes manns bror skal gå inn til henne og ta henne til hustru og således ekte henne i sin brors sted. Og den første sønn hun får, skal kalles sønn av hans avdøde bror, for at den avdødes navn ikke skal utslettes av Israel.» (5 Mos. 25: 5, 6) Denne loven og loven om en løser var No’omis eneste håp. Hvis en bror eller nær slektning kunne bli funnet, kunne No’omi stole på denne foranstaltning som var truffet i loven, og finne en utvei. Men No’omi selv kunne ikke frambringe barn selv om det ble funnet en slik slektning. Hennes eneste mulighet var derfor at Rut, hennes svigerdatter, tok hennes plass, og på den måten ga Elimelek avkom. Hvordan ville Rut se på dette? Ville hun være villig til å avskrive enhver forhåpning som hun kunne ha hatt om å finne en ung mann som kunne gi henne noe hun kunne ha for seg selv? Eller ville hun betrakte dette som en utfordring, som en anledning til å finne ut hva som var Jehovas hensikt, og bringe sitt liv i harmoni med den?
22. Hvilke andre i det profetiske dramaet ville bli berørt av denne utfordringen, og hvordan bør virkningene av den berøre oss som lever nå?
22 Og hva med Boas og ham som Boas kalte en venn? Hvordan ville de se på denne utfordringen? Hvordan ville de se på det å oppreise No’omi en arving i hennes avdøde manns, Elimeleks, navn? Ville de betrakte det som en anledning til i større utstrekning å tjene Jehova? Og hvordan berører denne utfordringen og resultatet av den oss som lever nå? Den måten No’omi skulle bli trøstet på, den måten den drøm hun hadde hatt i hele sitt liv, skulle bli oppfylt på, og den rolle som Rut, Boas og han som ble kalt en venn, skulle spille da de ble stilt overfor denne utfordringen, er alt sammen en del av dette inspirerende drama, som til og med tilskynder oss som lever nå, til å bringe vårt liv i harmoni med Jehovas hensikt. Den etterfølgende artikkelen vil vise hvordan det gikk videre.
[Fotnote]
a Se boken Jehovas vidner og Guds gerning, sidene 79—83.
[Bilde på side 273]
«Hold deg nå i ro, min datter, til du får vite hvorledes saken faller ut! For den mann hviler ikke før han får saken avgjort, og det ennå i dag»
[Bilde på side 277]
Rut tok imot den utfordring som det å tjene Jehova innebar, og sa til No’omi: «Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud»