Hva har Gud i sinne å gjøre?

 1. Hvem visste det riktige svaret på spørsmålet: «Hvem kjenner til det Gud har i sinne å gjøre?» og hvilket svar ga han?

NÅR vi snakker med folk om Guds hensikter med menneskene, får vi ofte følgende spørsmål: «Hvem kjenner til det?» Det samme spørsmålet ble stilt av en berømt mann for 1900 år siden. Han spurte: «Hvem har kjent Herrens sinn?» (1 Kor. 2: 16) Men denne mannen visste det riktige svaret på dette spørsmålet. Han var skikket til å svare som følge av to betydningsfulle kjensgjerninger: 1) Han hadde inngående kjennskap til de hebraiske skrifter og var kyndig i Guds lov som var gitt til Israel. 2) Han sto i et nært forhold til Gud, et forhold som bare noen få mennesker har kunnet glede seg over, nemlig det å være en av Herren Jesu Kristi, Guds Sønns, 12 apostler. Selv om han viste at ingen kan vite alt Gud har i sinne å gjøre, besvarte han spørsmålet med følgende ord: «Hva øye ikke så og øre ikke hørte, og hva ikke oppkom i noe menneskes hjerte, hva Gud har beredt for dem som elsker ham. Men oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud.» — 1 Kor. 2: 9, 10.

 2. a) Hvor interessert er Gud i å meddele seg til menneskene? b) Hvilket råd gir Jesus oss hva det å forstå Guds sinn angår, hvordan kan vi følge dette rådet, og hvilket resultat vil det gi?

² Jehova, Bibelens Gud, Israels folks Gud og Jesu Kristi og hans etterfølgeres Gud, er en Gud som meddeler seg til menneskene. Han var så interessert i å meddele seg til den menneskelige familie at han sendte sin egen Sønn, sin mest fortrolige Sønn, fra himmelen til jorden for å åpenbare sine hensikter for menneskeheten. Det er grunnen til at den apostelen som er nevnt ovenfor, også sa til sine medkristne: «Vi har Kristi sinn.» (1 Kor. 2: 16) Det er ved hjelp av Jehovas Ord, som er en beretning om hans meddelelser til Israels folk og om hans meddelelser gjennom Jesus Kristus, vi kan forstå hva Gud har i sinne å gjøre. Gud gir oss denne befaling: «Spør meg om de kommende ting! La meg dra omsorg for mine barn og for mine henders verk!» (Es. 45: 11) Jesus gir dette råd: «Be, så skal eder gis, let, så skal I finne, bank på, så skal det lukkes opp for eder! For hver den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, for ham skal det lukkes opp.» (Matt. 7: 7, 8) Dette betyr at en må undersøke Guds Ord og forsøke å finne ut hva som er grunnene til det Gud sier og gjør. Han er ikke en Gud som er langt borte, en Gud som er fraværende, og han venter ikke at vi skal gå til handling uten å kjenne til hvordan han ser på de forskjellige ting. Og en høyst oppmuntrende og ansporende oppdagelse vi gjør når vi undersøker hans sinn slik han åpenbarer det i sitt Ord, er at den holdning han inntar til oss, er god og til gagn for oss.

 3. Hvordan hjelper den profeti Gud kom med gjennom Esaias, oss til å finne svaret på spørsmålet om hva Gud har i sinne å gjøre?

³ Når vi tar for oss spørsmålet: «Hva har Gud i sinne å gjøre?» vil det være nyttig å tenke nøye over en forutsigelse Gud kom med i det åttende århundre før Kristus gjennom sin profet Esaias. Ved å undersøke denne profetien får vi rede på hva som er grunnen til og hensikten med Jehovas handlinger, og vi blir så godt kjent med hans sinn at vi ikke er i tvil om hva som er den rette handlemåte å følge.

Hvorfor han forutsier hendelser

 4. a) Hvilken tilstand befant Israel seg i da Esaias’ profeti ble uttalt? b) Hva sier Jehova til dem i Esaias 48: 1—13?

⁴ Denne profetien blir uttalt mens Israel oppholder seg i det lovte land. Babylon er ennå ikke blitt den tredje verdensmakt. Det utgjør ikke engang noen alvorlig trusel mot Assyrias herredømme. Men Gud har forutsagt at han på grunn av israelittenes synder vil tillate at de blir ført i fangenskap i Babylon. Før de blir ført i fangenskap, oppmuntrer han dem i Esaias 48, versene 1 til 13, ved å minne dem om at han er himmelens og jordens Skaper, at han alltid er den samme Gud, og at han ikke har glemt sitt folk. Han sier at han for sin egen skyld vil gå til handling overfor Babylon for å utfri dem. Han vil ikke at han skal bli vanhelliget ved å unnlate å utføre det han lover, og han vil heller ikke gi sin ære til noen falsk gud. Han sier:

 5. Hva mener Jehova med sine ord i Esaias 48: 14, 15?

⁵ «Samle eder alle sammen og hør: Hvem iblant dem har forkynt dette? — Han som [Jehova] elsker, skal fullbyrde hans vilje mot Babel og vise hans makt mot kaldeerne. Jeg, jeg har talt; jeg har også kalt ham, jeg har latt ham komme, og han har lykke på sin ferd.» (Es. 48: 14, 15) Hva mener Jehova med disse ordene? Han sier i virkeligheten: ’Hvem blant de falske guder i den hedenske verden har forutsagt disse tingene om Babylons fall og utfrielsen av mitt folk ved perseren Kyros? Det er Kyros jeg elsker, for han vil utføre det arbeid jeg har bestemt at han skal gjøre mot Babylon. Han vil fullbyrde min vilje med denne onde byen. Han vil vise sin makt mot kaldeerne i en slik grad at de ikke kan motstå ham.’

 6. a) Hvorfor kommer Jehova med forutsigelser, slik han gir uttrykk for det i Esaias 48: 16? b) Hvordan appellerer Jehova til Israel i Esaias 48: 17—19?

⁶ Det var først etter at Kyros hadde erobret Babylon og etter at Daniel kunne vise ham Esaias’ profeti, at han ville få vite at han var blitt brukt av Jehova til å innta Babylon og overvinne kaldeerne. Gud viser at han selv forutsier dette, for han sier: «Kom nær til meg, hør dette! Fra begynnelsen av har jeg ikke talt i lønndom; fra den tid det kom, var jeg der.» (Es. 48: 16) Jehova er ikke redd for å profetere dette på forhånd. Han forutsier ikke dette i hemmelighet, slik at noen senere ikke vil kunne bevise at han virkelig forutsa dette. Han vet hva han vil gjøre, og forutsier det i god tid, slik at vi i vår tid kan være forvisset om, liksom hans folk i fortiden var det, at han er den sanne Gud, og vi kan stole på at han vil gjennomføre sine uttalte hensikter. Han sier deretter til Israel:

Det han har til hensikt å gjøre for sitt folk

«Så sier [Jehova], din gjenløser, Israels Hellige: Jeg er [Jehova] din Gud, som lærer deg å gjøre det som er deg til gagn, som fører deg på den vei du skal gå. Gid du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som elven, og din rettferdighet som havets bølger; da skulle din ætt bli som sanden, og din livsfrukt som sandkornene; dens navn skulle ikke utryddes og ikke utslettes for mitt åsyn.» — Es. 48: 17—19.

 7. a) Hvordan viser Jehova i Esaias 48: 17—19 hva han virkelig ønsker at hans folk skal gjøre? b) Hva sier han deretter til sitt folk for at de ikke skal miste håpet når de er fanger i Babylon?

⁷ Av dette kan israelittene forstå at Gud vil utfri dem fra Babylon. Han kaller seg deres gjenløser. Selv om Jehova vet dette på forhånd, viser han at hans største ønske er at israelittene skal unngå å bli tatt til fange og bli ført bort fra sitt hjemland ved at de gir akt på hans bud. Da kommer ikke Babylon til å føre ulykke over dem, men i likhet med en elv som er rik på vann, vil også de oppnå fred og velstand i rikelig mål. Deres rettferdige handlinger kan bli like utallige som havets bølger. Jehova hadde lovt deres forfader Abraham å gjøre hans ætt like tallrik som sandkornene på havets strand. Hvor stor kjærlighet har han ikke til dem, og hvor god er ikke hans hensikt med dem! Han appellerer til deres kjærlighet som en som virkelig er interessert i dem, som lærer dem å gjøre det som er til gagn for dem, og som i kjærlighet fører dem på den vei de bør gå. Å, om de bare ville høre! Han ønsker ikke at de skal bli utslettet for hans åsyn. Men han vet på forhånd at de er opprørske og ikke vil rette seg etter hans undervisning og følge hans ledelse, og de må derfor bli tuktet. Selv om det er slik, er Jehova så godhjertet mot dem at han ikke kan vende seg fullstendig bort fra dem. Hans neste ord skulle gi dem et strålende håp mens de var i fangenskap:

«Dra ut av Babel, fly fra kaldeerne! Forkynn dette, fortell det med jubelrøst, utbre det like til jordens ende, si: [Jehova] har gjenløst sin tjener Jakob! De lider ingen tørst; gjennom ørkenen fører han dem, vann av klippen lar han rinne for dem; han kløver klippen, og det flyter vann.» — Es. 48: 20, 21.

 8. Gir Jehova dem denne håpets profeti for å tilskynde dem til å gjøre opprør mot Babylon under fangenskapet?

⁸ Han lar derfor ikke disse etterkommerne av sin elskede tjener Jakob være fullstendig uten noe håp. Babylon kommer naturligvis ikke frivillig til å åpne sitt fengsel og la israelittene dra ut, og det er ikke Jehovas vilje at de skal bryte seg ut av fengslet for å forsøke å komme ut av Babylon før det faller. Gjennom sin profet Jeremias (25: 11—14) vil han senere fortelle dem at de ikke kan dra tilbake til sitt hjemland før det har ligget øde i 70 år. De må derfor vente på at Jehova skal utfri dem ved hjelp av Kyros, som han elsker som deres frigjører.

 9. a) Hvordan vil det at Jehova forutsier dette, føre til at hans navn blir opphøyd? b) Hvordan viste Jehova sin store kjærlighet til dem som vitnet om hans mektige handlinger, og som hadde fred med ham? c) Hvilken holdning inntok han overfor ulydige mennesker og særlig overfor Babylon?

⁹ Det at han forutsier dette, vil føre til at hans navn blir opphøyd, for da Babylon virkelig falt, ble nyheten om dets fall gjort kjent over hele det medo-persiske verdensrike, og israelittene kunne fortelle om dette til andre og forklare hvorfor Babylon falt, og således ikke la folk gi et menneske all æren for dets fall. Han hadde derfor i tillegg til sitt Ord vitner som kunne fortelle om hans handlinger og hensikter, akkurat som han har det i dag. Hans kjærlighet til dem som dro fordel av løslatelsen, kom til uttrykk da han førte dem tilbake gjennom ørkenen, ved at han dro omsorg for dem, ga dem vann av klippen og sørget for at de kunne komme trygt tilbake til Jerusalem. Jehovas godhet mot sitt folk var virkelig uten like. Men det kunne ikke herske fred mellom ham og dem som brøt hans bud, og særlig ikke mellom ham og det onde Babylon. — Es. 48: 22.

10. a) Var de som ble tilbake i Babylon, nødvendigvis onde? Nevn et eksempel. b) Hva kunne de som ikke var i stand til å vende tilbake til Jerusalem, gjøre med tanke på gjenoppbyggingen av templet?

¹⁰ Da Babylon virkelig falt, var det noen av israelittene som ikke reiste til Jerusalem, men disse ble ikke nødvendigvis regnet for å være onde. En av dem var for eksempel den tilårskomne Daniel. Hvis det ikke var godt for dem å forlate Babylon, kunne de følge oppfordringen i Kyros’ dekret og gi gull, sølv, gods og buskap til dem som virkelig dro tilbake, og de kunne dessuten sende med en frivillig gave til den sanne Guds hus, som var i Jerusalem. — Esras 1: 2—4.

Hvorfor han tillot at hans folk ble utsatt for lidelser

11. a) I hvilken grad hadde Jerusalems ondskap tiltatt da det falt for Babylon i 607 f. Kr.? b) Hvordan beskriver Jehova den måte han vil tukte Jerusalem på, i Esaias 51: 17—20?

¹¹ Jerusalem representerte Guds navn, men på Esaias’ tid viste dets innbyggere at de var opprørske. Jehova visste at innen Jerusalem falt for Babylon i 607 f. Kr., ville deres ondskap ha tiltatt i en slik grad at det ville være slutt på hans tålmodighet overfor dem, og de måtte bli tuktet. Han gir denne advarsel:

«Våkn opp, våkn opp, stå opp, Jerusalem, du som av [Jehovas] hånd har fått hans vredes beger å drikke! Det store tumlebeger har du drukket ut til siste dråpe. Hun har ingen som leder henne, av alle de barn hun har født, og ingen som tar henne ved hånden, av alle de sønner hun har fostret. To ting var det som rammet deg — hvem ynkes over deg? — ødeleggelse og undergang [plyndring og sammenbrudd, NW], hunger og sverd — hvorledes skal jeg trøste deg [hvem vil trøste deg, NW]? Dine barn lå avmektige på alle gatehjørner som en hjort i garnet, de som var fylt av [Jehovas] brennende vrede, av din Guds trusler [irettesettelse, NW].» — Es. 51: 17—20.

12. a) Hvorfor kunne ikke noen av Jerusalems barn holde det oppe? b) Hva var de «to ting» Jerusalem måtte drikke? c) Hvem hadde Jerusalem med urette vendt seg til, og hva ble resultatet? d) Hva sier Jehova i Esaias 51: 21—23 om sitt vredesbeger?

¹² Gud brukte Babylon til å tukte Jerusalem. Jerusalem tumlet omkring på grunn av dette vredes beger, og ingen av dets innbyggere kunne hjelpe det til å gå rett. Selv ikke de få rettferdige blant dem, for eksempel Esekiel, Daniel og hans tre nære hebraiske venner, kunne hindre at det tumlet, og hjelpe det til å holde seg oppe. De to ting Jerusalem måtte drikke av Jehovas vredes beger, var to sammensatte ting: 1) Plyndring og sammenbrudd, 2) hunger og sverd. I løpet av de 18 måneder Nebukadnesar beleiret byen, ble den hjemsøkt av en voldsom hunger, et sverd i form av babylonisk krigføring, et sammenbrudd hva dens styre og forsvar angår, og hedenske erobreres plyndring. Egypt, som den vendte seg til for å få hjelp, kunne ikke hjelpe den, og dens innbyggere ble avmektige, for de var svake og utmattet. Men til deres oppmuntring forutsier Jehova at dens rus skal ende:

«Derfor, hør dette, du arme, og du som er drukken, men ikke av vin! Så sier [Jehova], din herre, din Gud, som fører sitt folks sak [som hans folk strider mot, NW]: Se, jeg har tatt tumlebegeret ut av din hånd: mitt store vredesbeger skal du ikke mer drikke av. Og jeg gir det i dine undertrykkeres hånd, de som sa til deg: Bøy deg ned, så vi kan gå over deg, og så gjorde du din rygg lik jorden, til en gate for dem som gikk over den.» — Es. 51: 21—23.

13. a) Hvordan forklarer Esaias 51: 21—23 grunnen til at Jehova lot sitt folk lide? b) Hvor langt ned hadde Babylon tvunget Jerusalem til å bøye seg, billedlig talt?

¹³ Dette forklarer hvorfor Jehova tillot at den ble ført i fangenskap. Det var fordi den som hans folks hovedstad førte an i å stride mot ham i stedet for å dele hans syn og kjærlig og tillitsfullt adlyde ham. Men han skulle ikke for alltid tukte den, og hans vrede skulle bli vendt bort fra Jerusalem og bli rettet mot Babylon og dets forbundsfeller, som hadde gått så langt da de undertrykte og ydmyket byen Jerusalem, at det var som om de hadde tvunget den til å legge seg ned med ansiktet mot jorden, slik at de skulle kunne gå med tunge skritt over den som over en gate i en by. Da dette fant sted i 607 f. Kr., begynte Jerusalem å bli nedtrådt av hedningene. Da begynte de sju hedningenes tider, som skulle fortsette til 1914 e. Kr. — Luk. 21: 24, NW; Dan. 4: 16, 23, 25, 32.a

14. Når ble Jehovas vredesbeger tatt ut av Jerusalems hånd, og hvilken profeti begynte da å få sin oppfyllelse?

¹⁴ Jehovas vredesbeger ble tatt ut av Jerusalems hånd og gitt i Babylons hånd i 539 f. Kr. To år senere, i 537 f. Kr., utstedte Kyros sitt dekret og løslot israelittene. Da begynte den profeti som Jehova hadde inspirert 200 år på forhånd, å få sin oppfyllelse: «Våkn opp, våkn opp, ikle deg din styrke, Sion! Kle deg i ditt høytidsskrud, Jerusalem, du hellige stad! For ingen uomskåren eller uren skal mer komme inn i deg. Ryst støvet av deg, stå opp, ta sete, Jerusalem! Gjør deg løs fra båndene om din hals, du fangne Sions datter!» — Es. 52: 1, 2.

15. a) I hvilken tilstand ville Gud bevare Sion etter at det var blitt gjenreist? b) Ble nå dynastiet av konger i Davids ættelinje gjenopprettet? c) Hvordan kan det bli sagt at Esaias profeti er sann selv om romerne ødela Jerusalem i 70 e. Kr.?

¹⁵ Sion skulle bli bygd opp igjen som en vakker by og ikke lenger være en hjelpeløs slave for Babylon, men være vakkert prydet og styrket for tilbedelsen av Jehova. Ettersom den igjen var «den store konges stad», som også Jesus kalte den, skulle den ikle seg sitt vakre kongeskrud. (Sl. 48: 3; Matt. 5: 35) Den skulle være en hellig by. Det var derfor urett å la uomskårne og urene personer komme inn i den. Så lenge den var trofast mot Gud og bevarte sin hellighet, skulle ingen hedenske erobrere omstyrte den og legge den i støvet igjen. Selv om ikke noen konger i Davids ættelinje ble satt på tronen på denne tiden og rekken av verdensmakter hadde herredømme over den, fortsatte den likevel å være den hellige by, Jehovas utvalgte folks senter for tilbedelse, inntil den til slutt på grunn av opprørskhet ble ødelagt av Roma i år 70 e. Kr. Esaias’ profeti er likevel sann, for Esaias, kapittel 52, får sin endelige og fullstendige oppfyllelse på Guds himmelske organisasjon, det himmelske Sion, ettersom det er det frie Jerusalem, «det Jerusalem som er der oppe», og som ble forbilledlig framstilt ved det jordiske Sion eller Jerusalem. Og 37 år før Jerusalem ble ødelagt i år 70 e. Kr., gjorde Jehova det åndelige tempel, den kristne menighet, til sitt senter for tilbedelse. — Gal. 4: 26.

16. Hvilken forandring skulle finne sted med Jerusalem, og hvilket forhold til Jehova ville det kunne glede seg over?

¹⁶ Mens Jerusalems innbyggere var slaver i Babylon, kunne byen Jerusalem bli kalt «du fangne Sions datter», men nå skulle den ikke lenger sitte på jorden og sørge, men skulle ta sete på en opphøyd plass etter å ha gjort seg løs fra fangebåndene eller fangelenkene om sin hals. Den skulle bruke sin frihet til å tjene Jehova som hans tempelby. Jehova skulle bo i den, slik det blir profetert i Sakarias 2: 11, 14: «Hør! Sion, berg deg unna, du som bor hos Babels datter! Fryd deg storlig og gled deg, du Sions datter! For se, jeg kommer og vil bo hos deg, sier [Jehova].»

Hvordan Guds folk ble solgt og gjenløst

17. a) For hva hadde Sion blitt solgt til Babylon? b) På hvilken måte ble Sion likevel gjenløst?

¹⁷ Jehova hadde solgt eller overgitt Sion til Babylon for intet, for Sion gjorde opprør. Babylon skulle derfor ikke ha tenkt som det gjorde, nemlig at det hadde et evig krav på Sion. Jehova forklarer: «For intet ble I solgt, og uten penger skal I bli gjenløst.» (Es. 52: 3) Gud ville derfor ikke måtte betale noen løsepenge for å befri Sion. Det kostet ikke Jehova noe å befri det. Sion ble imidlertid gjenløst, for kong Kyros lot frivillig jødene få vende tilbake til sitt hjemland og kom med en anerkjennelse av Jehova, og Jehova ga til gjengjeld perseren Kyros de landene han overvant under sitt seierstog mot Babylon, og han ga senere Egypt til Persia i Kyros’ sønn Kambyses’ dager. (Es. 43: 3, 4) Disse landene var alle hedenske. Da kong Kyros lot israelittene dra tilbake for å gjenoppbygge templet i Jerusalem, ga han dem tilbake de karene som kong Nebukadnesar hadde stjålet fra Jehovas tempel, og han krevde ikke noe vederlag for dem.

18. Hvilken uttalelse av Jehova og hvilke historiske kjensgjerninger overså Babylon?

¹⁸ Babylon hadde ikke noe rettmessig krav på Guds folk, og det ble derfor ødelagt for å ha undertrykt dem. Gud minner i Esaias 52: 4 om tidligere tilfelle da Israel ble undertrykt: «I sin første tid dro mitt folk ned til Egypt for å bo der som fremmed, og siden undertrykte Assur det uten noen rett.» Babylon dro ikke lærdom av beretningen om hvordan Gud befridde Israel fra egypterne. Det overså den historiske kjensgjerning at Gud slo i hjel 185 000 mann av assyrernes hær som truet Jerusalem, og at han lot mederne og kaldeerne omstyrte Assyria omkring 633 f. Kr., etter at Assyria uten rett hadde omstyrtet tistammeriket Israel, bortført folket og befolket landet igjen med hedninger fra fremmede land.

Jehova ønsker at hans navn skal bli holdt i ære

19. a) Hvorfor var Jehova interessert i Babylon enda det var så ondt, og hvilken situasjon lette han etter i det? b) For hva skulle Babylon ha fryktet, men hva gjorde det tvert imot?

¹⁹ Hvorfor ville i betraktning av dette Jehova være interessert i Babylon? Han svarer: «Og nå, hva skal jeg gjøre her [hvilken interesse har jeg her, NW]? sier [Jehova]; for mitt folk er ført bort for intet, dets herskere brøler, sier [Jehova], og hele dagen igjennom blir mitt navn spottet. Derfor skal mitt folk lære å kjenne mitt navn; derfor skal det på den dag lære å kjenne at jeg er den som sier: Se, her er jeg!» (Es. 52: 5, 6) Jehova hadde derfor i sinne å fastslå at det forelå en lignende situasjon i Babylon som den han tidligere hadde funnet i det gamle Egypt og Assyria. Han kunne ikke overse at Babylon roste seg av det som det hadde gjort mot Jerusalem, særlig ikke når det førte vanære over Guds navn, og han måtte gjengjelde det, for babylonierne hadde ingen frykt for at de kunne synde enda alvorligere mot den sanne Gud enn hans folk, som Gud hadde solgt til dem for intet, og føye denne synd til den de allerede hadde begått ved å tilbe avguder!

20. a) Hva ble mange av israelittene i Babylon klar over at de hadde gjort? b) Hva måtte de høre og utholde der, men hvorfor kunne ikke dette fortsette for alltid?

²⁰ lsraelittene burde ha dratt lærdom av at Jehova hadde tuktet dem. Mange av dem gjorde det. De hadde ført stor vanære over Jehovas navn, slik den kristne apostelen Paulus sa til de kjødelige jøder på sin tid omkring 56 e. Kr.: «For for eders skyld spottes Guds navn blant hedningene, som skrevet er.» (Rom. 2: 24) I 70 år måtte de utholde denne spotten, som naturligvis førte til at de ble foraktet. De hørte at hans navn ble vanæret, misbrukt og spottet, men Jehova ville ikke la dette fortsette for alltid. Han satte sitt navn og sin stilling som universets Overherre for høyt til å gjøre det. Han forsikret at han ville hevde sitt navn og la det bli helliget overfor alle folk, for han sier: «Jeg er den som sier: Se, her er jeg!»

Den form for tilbedelse Jehova ønsker

21. a) Hva har Jehova til sitt folk, og hva krever han av dem? b) Hvorfor bør vi studere hans Ord? c) Hvorfor er den nidkjærhet Jehova viser for sitt navn, ikke en selvisk interesse?

²¹ Av det Israel fikk erfare, kan en forstå at Jehova har stor kjærlighet til alle sine skapninger og behandler alle på en rettferdig og barmhjertig måte. Han har i særdeleshet stor kjærlighet til sitt folk, til dem som antar hans navn. Men han er også omhyggelig med at hans navn blir holdt i akt og ære blant dem. Han ønsker ikke at noen bare skal ære ham med leppene. Han ønsker at de skal adlyde ham av kjærlighet til ham, slik en trofast sønn vil adlyde sin far. De som antar Guds navn, må derfor ikke gjøre sin religion til noe som ikke har noen innvirkning på deres liv, men de må la sitt liv bli ledet av tilbedelsen av Jehova og adlyde hans bud. Det er han og ikke det enkelte menneske som avgjør hva som er normen for den sanne tilbedelse av ham. Han er velvillig mot alle dem som følger denne handlemåten, og han har i sinne å utøse velsignelser som ikke har oppkommet i noe menneskes sinn. Som apostelen sier: «Hva øye ikke så og øre ikke hørte, og hva ikke oppkom i noe menneskes hjerte, hva Gud har beredt for dem som elsker ham.» (1 Kor. 2: 9) Det er grunnen til at vi bør studere hans Ord. Det at han er nidkjær for sitt navn, er ikke en selvisk interesse. Hvorfor ikke? Fordi det at hans navn blir helliggjort ved den større Kyros’, Jesu Kristi, rike, vil være til beste for hele universet og bringe endeløs fred til jorden og evig liv og alle de velsignelser som følger med det, de ennå uhørte ting som han som den kjærlige Skaper har i sinne å gi dem som adlyder ham.

[Fotnote]