lignende uverdig og uren tilstand fordi de var uvirksomme, hadde gått på akkord og befant seg i trelldom i nåtidens Babylon. Men som det gikk i tilfellet med Esaias, slik gikk det også i vår tid: Jehova fjernet i sin godhet sitt folks misgjerning og tilga dem deres synder, og deretter ga han dem enda større tjenesteprivilegier. «Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg, send meg! Og han sa: Gå av sted og si til dette folk: . . . Da spurte jeg: Hvor lenge, Herre? Og han sa: Inntil byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken.» — Es. 6: 5, 8, 9, 11.

21. Er Jehovas vitner i vår tid tilstrekkelig kvalifisert til å overbringe Jehovas budskap, og hvordan det?

²¹ Akkurat som Herrens vitner i fortiden har Jehovas vitner i vår tid et stort ansvar overfor den høyeste Gud. «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss.» (2 Kor. 5: 20) Som sanne kristne stedfortredere for Kristus etterligner de ham og følger hans eksempel. Han var et sendebud eller et vitne for Jehova, men ikke et selvbestaltet vitne. (Mal. 2: 7; Job 33: 23; Åpb. 1: 5; 3: 14) Hans budskap var Jehovas budskap. Han talte ikke på egen tilskyndelse. (Joh. 5: 19, 30; 7: 28; 8: 28, 42) Slik har det også vært med Jehovas vitner nå i det 20. århundre. De har ikke utnevnt seg selv til å være Guds vitner. Jehova har utnevnt dem. De har ikke engang valgt seg sitt navn, «Jehovas vitner». Det har Gud gjort. (Es. 43: 9—11; 44: 8) Til å begynne med var de ganske «unge», uøvede og uerfarne, men fordi de har studert Jehovas åpenbarte Ord flittig og fordi Guds hellige ånd og hans velsignelse har vært med dem i deres bestrebelser, er de blitt tilstrekkelig kvalifisert til å skjøtte den oppgaven Gud har gitt dem. «Ikke slik å forstå at vi av oss selv er tilstrekkelig kvalifisert så vi kan regne noe for å utgå fra oss selv, men det at vi er tilstrekkelig kvalifisert, utgår fra Gud, som i sannhet har gjort oss tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere.» — 2 Kor. 3: 5, 6, NW.

22. a) I hvilken utstrekning har Jehovas vitner akseptert det oppdraget de har fått? b) Nevn noen av de interessante spørsmål som skal bli besvart i neste artikkel.

²² Disse menneskene, Jehovas kvalifiserte og bemyndigede sendebud, har derfor i hast dratt ut til jordens ender uten å la seg hindre av landegrenser eller språkvanskeligheter. Det ser ikke ut til at noe kan hemme deres forkynnelsesvirksomhet. Liksom Jeremias har de vært utsatt for voldsom forfølgelse og hatsk motstand, men slike ting har ikke stanset Jehovas vitner. De har heller ikke trukket seg av frykt eller på grunn av forordninger fra konger, fyrster, diktatorer, paver eller prester. Neste artikkel behandler den framgang de har hatt i sitt tildelte arbeid, i hvilken utstrekning de har overbrakt Jehovas budskap, og hvilke resultater dette har ført til.

Gud får skylden for ulykker

● På grunn av feilaktig religiøs opplæring begår ufullkomne mennesker ofte den synd å spotte Gud ved å gi ham skylden for ulykker, som om Gud stadig skulle utføre mirakler for å beskytte menneskene fra følgene av deres egen dårskap. En Joseph Jenkins fra New Jersey i U.S.A. uttalte således følgende da han ble underrettet om at han for fjerde gang på fem år hadde mistet en sønn i en bilulykke: «Jeg kan ikke forstå hvorfor Gud behøver å ta guttene mine på denne måten.» Hans kone hadde ikke stor trøst å gi ham, for hun ga også Gud skylden. Hun sa: «Herren gir oss dem, og Herren tar dem tilbake.» Gud forårsaker ikke bilulykker. Det er gudsbespottelig å gi ham skylden for mangler ved kjøreredskapene eller for feil menneskene begår når de kjører bil! Som Bibelen sier: «Tid og hendelse møter dem alle.» — Pred. 9: 11.