Vi må gjøre Jehovas gjerning på Jehovas måte
«Slik skal vi se det, alle vi som har nådd modenhet . . . La oss bare, så langt vi er kommet, holde fram i samme spor!» — Fil. 3: 15, 16, NTN.
1, 2. Hvilket tosidig arbeid er innvigde kristne i våre dager forpliktet til å delta i, og hvilke skriftsteder framgår dette av?
HVA innebærer Jehovas gjerning for dem som har innvigd seg til å gjøre hans vilje og følge i hans Sønns, Jesu Kristi, fotspor? Den gjerning de skal gjøre, er et tosidig arbeid som Jesus Kristus både forutsa og ga befaling om.
2 Han profeterte: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matt. 24: 14, NW) Å delta i forkynnelsen av dette gode budskap om Riket er derfor en viktig side ved det å gjøre Jehovas gjerning. Jesus ga videre sine første disipler denne befalingen: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20, NW) De kristne må ikke bare forkynne, men også lære folk hva de selv har fått lære. De bør hjelpe andre til å gjøre det Jesus selv bød sine første apostler og disipler å gjøre.
3. Hvordan skal Guds gjerning utføres ifølge Bibelen?
3 Hvordan skal Jehova Guds gjerning utføres? Skal den enkelte kristne gjøre denne gjerning slik han selv finner det for godt? Nei, langt ifra. Guds Ord viser hvordan vi skal utføre den. Dette prinsipp ble belyst allerede på Moses’ tid, for 5 Mosebok 12: 8 sier: «I skal ikke gjøre således som vi gjør her i dag, enhver det som tykkes ham å være rett.» Nei, vi bør tvert imot følge befalingen i 5 Mosebok 6: 18: «Du skal gjøre det som er rett og godt i [Jehovas] øyne, for at det må gå deg vel.» Apostelen Paulus viser at disse prinsippene også gjelder for den kristne menighet: «Jeg formaner eder, brødre, . . . at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening.» (1 Kor. 1: 10) Og i Filippenserne 3: 15, 16 viser Paulus at det å tenke og tale og arbeide i innbyrdes harmoni skulle kjennemerke modne kristne. Denne enhet i hensikt og handling er vesentlig når det gjelder å gjøre Jehova Guds gjerning på hans måte.
LA GUDS GJERNING KOMME PÅ FØRSTEPLASSEN
4. a) Hvilken plass bør Guds gjerning få i vårt liv? b) Hvilke gjøremål legger med rette beslag på vår tid og våre midler?
4 Hva vil det så si å gjøre Jehovas gjerning på Jehovas måte? Vi må blant annet la den komme på førsteplassen i vårt liv. Jesus kom med denne inntrengende oppfordringen: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet.» (Matt. 6: 33) Vi har bare et visst mål av tid, et visst mål av fysisk og mental styrke eller energi og et visst mål av denne verdens materielle goder. Det er så mange gjøremål som med rette legger beslag på vår tid. En far må for eksempel sørge for sin familie, ikke bare åndelig sett, men også materielt, og han må dessuten i rimelig utstrekning sørge for at familien får litt atspredelse. Alt dette hører med til hans forpliktelser. — Se 1 Timoteus 5: 8.
5. a) Hvordan kan en kristen la Jehovas gjerning komme på førsteplassen i forhold til sitt verdslige arbeid? b) Hvilke fordeler høstet en far som gjorde dette?
5 Også i forbindelse med slike forpliktelser kan de kristne ha valgmuligheter. For å kunne la Guds rike komme på førsteplassen i vårt liv har vi kanskje den muligheten å ta oss et arbeid som gir oss mest mulig tid til å delta i arbeidet med å forkynne og gjøre disipler og ivareta vår families åndelige interesser. En far som var laboratorietekniker, sluttet i dette arbeidet og begynte for seg selv ved å utføre alle slags småjobber for å kunne vie mer tid til å ta seg av sine barns åndelige interesser — han hadde fire sønner og en datter. Hva førte dette til? Barna ble også flinke kristne arbeidere.
6. Hvilket valg må vi treffe når det gjelder hvordan vi skal bruke var fritid?
6 Så har vi dette med fritiden vår. Vi trenger alle atspredelse, men i hvilken utstrekning? Er dette noe som kommer på førsteplassen i vårt liv? Er vi så opptatt av vår kjæreste fritidsbeskjeftigelse at det går ut over våre åndelige interesser? Eller sørger vi for at vi får dekket våre åndelige behov, og først deretter søker en eller annen form for atspredelse i den utstrekning tiden tillater det? Det er ofte et spørsmål om å velge, for vanligvis er det ikke snakk om både det ene OG det andre, men om det ene ELLER det andre. Kan vi si det slik at vi betrakter Guds gjerning, å utbre det gode budskap og leve i samsvar med det, som «kremen» i vårt liv, mens alt annet blir som «skummetmelken»? Eller er vi så tankeløse at vi lar fornøyelser være «kremen» og bruker det vesentlige av vår tid, våre krefter og våre midler på den slags og bare bruker det som blir igjen, i Guds gjerning? Utsetter vi oss for å kunne bli beskyldt for å være blant dem som «elsker sine lyster høyere enn Gud. — 2 Tim. 3: 4.
LIKEVEKT OG TIMEPLAN
7, 8. a) På hvilke måter må vi dele det gode budskap med andre for å kunne gjøre Jehovas gjerning på Jehovas måte? b) Hvordan må vi planlegge tiden vår?
7 Jesus sa at han ikke gjorde noe av seg selv. Han fulgte nøye den rettledning han hadde fått av sin Far. (Joh. 14: 10) Vi gjør derfor klokt i å studere hans eksempel omhyggelig og utføre forkynnelsen av det gode budskap på de samme måter som han gjorde. Dette vil føre til at vi gjør Jehovas gjerning på Jehovas måte. Jesus satt ikke og ventet på at folk skulle komme til ham, og han innskrenket seg heller ikke til å forkynne det gode budskap til folk som han allerede kjente. Han gikk «fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike». (Luk. 8: 1) Hans disipler fulgte hans eksempel og tok initiativet til å henvende seg til andre mennesker med det gode budskap. De forkynte for grupper av mennesker på torg og andre steder hvor folk kom sammen. (Ap. gj. 16: 13—15; 17: 17—21) I vår tid følger Jehovas vitner de samme prinsipper. De tar initiativet til å dele det gode budskap med andre, enten det gjelder kjente eller fremmede. I det daglige liv har de kontakt med slektninger og naboer og med folk i arbeidslivet og på skolen, og de bestreber seg på å benytte seg av disse kontaktmulighetene til å gjøre andre delaktige i Bibelens sannheter på passende måter. Men ikke alle ville få høre det gode budskap hvis vi begrenset vår virksomhet til dette. Det er noen vi aldri ville treffe hvis vi ikke avla personlige besøk i deres hjem. Fordi Jehovas vitner har den slags kjærlighet som omfatter alle slags mennesker, anstrenger de seg for å nå alle med Rikets budskap. Tyder din personlige andel i denne virksomheten på at du har en slik likevektig kristen holdning? — Matt. 5: 46—48; 1 Tim. 2: 3, 4.
8 Noe som er nøye forbundet med likevekt, er planlegging av tiden. Det er sant som det er sagt, at «en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen». (Pred. 3: 1—8) Når vi er på et menighetsmøte og en kristen Ordets tjener holder et foredrag, skulle dette prinsipp tilsi at denne tiden ikke bør brukes til å sove eller hviske eller til å lese noe som ikke har å gjøre med det emnet som blir drøftet. Møtekveldene er heller ikke en passende tid til å foreta gjenbesøk eller delta i annen kristen virksomhet som like gjerne kunne bli utført på et annet tidspunkt. Det later til at særlig de eldste trenger å være omhyggelige når det gjelder planlegging av tiden. De kan ofte være fristet til å ta seg av menighetsanliggender mens et møte pågår. Med litt bedre planlegging kunne de imidlertid godt ta seg av slike ting på et annet tidspunkt.
GJØR GUDS GJERNING I FRED OG MED GLEDE
9, 10. a) Hvorfor bør vi gjøre Jehovas gjerning på en fredsommelig måte? b) Hvorfor kan dette av og til være vanskelig?
9 Jesus veiledet sine apostler med ordene: «Hold fred med hverandre!» (Mark. 9: 50) Jehova er jo også «fredens Gud», og hans Sønn er «fredsfyrste». (Fil. 4: 9; Es. 9: 6) Og var ikke de fredsommelige eller de som skaper fred, blant dem Jesus betegnet som salige eller lykkelige? (Matt. 5: 9, ny norsk overs.) Vi bør derfor ta dette alvorlig og anstrenge oss for å ha fred innbyrdes.
10 Hvorfor er det av og til vanskelig å arbeide sammen i fred? Det skyldes sikkert blant annet at vi alle har forskjellige personligheter. Burde vi ikke da være villig til å ta hensyn til at forskjellige mennesker tenker og handler forskjellig, slik at vi er forståelsesfulle og ikke kritiske? En annen grunn til at det av og til kan være vanskelig å holde fred, er at vi nærer et sterkt ønske om å se at Guds gjerning blir gjort på den best mulige måten, og vi mener naturlig nok at vår måte er den beste. Noen ganger kan det være tilfelle. Men ofte er det mer enn én brukbar måte å utføre et arbeid på. Når det er slik, er det langt viktigere at vi arbeider sammen i fred enn at noe blir gjort på den absolutt mest effektive måte.
11. Hva bør en eldste være villig til å gjøre i fredens interesse?
11 I Spesielt må de eldste huske hvor viktig det er å bevare freden når de kommer sammen for å drøfte menighetens anliggender. Når det ikke dreier seg om en avgjørende prinsippsak, men bare om noe som kan være en smakssak eller et spørsmål om litt større eller mindre utgifter, vil en som er forstandig, gi etter for en som føler sterkt for en sak. Hvis vi insisterer på å få det som vi vil, kan vi skape motvilje og til og med støte våre brødre fra oss. Er seieren verd en slik pris? Selvfølgelig ikke! Det å gjøre Jehovas gjerning på hans måte betyr derfor også å bestrebe seg på å gjøre den i fred og huske det som står i Salme 133: 1 (NW): «Se, hvor godt og hvor velbehagelig det er at brødre bor sammen i enhet!»
12. Hvorfor er det et rimelig krav at vi må gjøre Jehovas gjerning med glede?
12 En annen viktig side ved å gjøre Jehovas gjerning er å gjøre den med glede. Akkurat som en ulykkelig hustru stiller sin mann i et uheldig lys, vil det også stille Gud i et uheldig lys hvis vi tjener ham uten glede. Apostelen Paulus kommer høyst passende med følgende oppfordring: «Gled eder i Herren alltid! atter vil jeg si: Gled eder!» (Fil. 4: 4) Og hvor mye har ikke de kristne å glede seg over i dag! Sannheten har frigjort dem (Joh. 8: 32); de har fått forlatelse for sine synder (Ap. gj. 13: 38); de ser at kunnskapen om sannheten stadig blir større (Dan. 12: 4); de har god omgang (Rom. 1: 11, 12); de erfarer den større lykke som følger med å gi (Ap. gj. 20: 35, NTN); de nyter velsignelsene i et åndelig paradis (2 Kor. 12: 4); og de har vissheten om at de til og med gleder sin store Guds, Jehovas, hjerte når de bevarer sin ulastelighet. — Ordspr. 27: 11.
GJØR GUDS GJERNING MED RENE HENDER
13. I hvilken henseende kom fortidens Israel ofte til kort og hvilken befaling fikk de da av Jehova?
13 Hvis vi skal gjøre Jehovas gjerning på hans måte, må vi dessuten gjøre den med rene hender, det vil si, i moralsk renhet. Ikke så helt få har kommet til kort i denne henseende. Uansett hvor travelt opptatt vi er i Jehovas gjerning, vil det være forgjeves hvis vi ikke lever i samsvar med Bibelens moralprinsipper. Jehova Gud gjorde dette helt klart i forbindelse med sitt folk, Israel, i fortiden. Han gjorde dem oppmerksom på at han fant deres formelle tilbedelseshandlinger vederstyggelige, og sa videre: «Tvett eder, rens eder, ta eders onde gjerninger bort fra mine øyne, hold opp å gjøre det som er ondt!» — Es. 1: 13—16.
14. Hvilken eksemplarisk oppførsel viste Paulus, og hvilket gammelt bud handlet han da i overensstemmelse med?
14 Jehova Gud er hellig, ren og rettferdig, og han forlanger at også hans tjenere må være hellige og rene. «I skal være hellige; for jeg er hellig.» (1 Pet. 1: 16) Vi er alle ufullkomne, og derfor er det virkelig en kamp for oss å holde oss hellige og rene. Enkelte ganger kan vi føle det på samme måte som apostelen Paulus da han skrev at han ikke gjorde det som han ville gjøre, men at han derimot gjorde det som han ikke ville gjøre. (Rom. 7: 19) Men han ga aldri opp å kjempe imot sine nedarvede svakheter, for han skrev: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» (1 Kor. 9: 27) De jødene som vendte tilbake fra fortidens Babylon, fikk denne befaling: «Rens eder, I som bærer [Jehovas] kar!» Selv om denne befalingen kanskje først og fremst gjaldt religiøs renhet, gjelder den i prinsippet også moralsk renhet. — Es. 52: 11.
15. Hvilken ytterligere grunn har vi til å gi akt på vår oppførsel?
15 Det er absolutt på sin plass at vi holder oss rene, ikke bare på grunn av det rene budskapet vi bringer ut, men også fordi vi må unngå å støte andre. Jesus advarte om at det er en ytterst alvorlig sak å få en av hans små til å falle. (Luk. 17: 1, 2) Av Paulus’ ord kan vi forstå at han utviste stor forsiktighet i så henseende: «Vi gir ikke i noe stykke noe anstøt, for at ikke tjenesten skal bli lastet, men viser oss i alt som Guds tjenere: ved stort tålmod . . . ved renhet, . . . ved uskrømtet kjærlighet.» Det er innlysende at det å gjøre Jehovas gjerning på Jehovas måte betyr at vi må være påpasselige med å gjøre denne gjerningen med rene hender, ellers kan vi føre forhånelse over Jehova og hans menighet og få andre til å snuble og falle. — 2 Kor. 6: 3—10.
VI MÅ GJØRE JEHOVAS GJERNING I USELVISKHET
16. Hva ba kong David om at Gud måtte gjøre for ham og hva mente han med dette?
16 Det å gjøre Jehovas gjerning vil heller ikke gagne oss medmindre vi gjør den av kjærlighet og uselviskhet og et rent hjerte. Kong David forsto hvor viktig dette er, og ba derfor denne bønnen: «Lær meg, [Jehova], din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!» (Sl. 86: 11) Å tjene med et delt hjerte ville innebære å la selviskheten få innpass. Det ville tyde på et dårlig motiv. Derfor blir vi oppfordret til å elske Jehova Gud av hele vårt hjerte og sinn og av hele vår sjel og styrke. — Mark. 12: 29—31.
17. Hvorfor er det ikke lett å vokte våre motiver?
17 Dette er ikke lett. Israelittene kom stadig til kort i denne henseende. Hvorfor? Fordi et ufullkomment menneskehjerte er svikefullt og ondt, som det står i Jeremias 17: 9. Jeremias viser også videre at bare Jehova Gud fullt ut kan forstå hjertet. Derfor vil et studium av hans Ord hjelpe oss til å avsløre våre selviske tendenser eller planer og bekjempe dem. Ja, vårt hjertes falne tilbøyeligheter forsøker alltid å forderve eller spolere våre gode gjerninger. Selviske eller dårlige motiver lå til grunn for vanskelighetene med de religiøse lederne på Jesu tid og var årsaken til deres kraftige motstand mot Jesus. Det forholder seg på samme måte med kristenhetens prester i vår tid. Tilsynelatende tjener de Gud, men i virkeligheten er de hovedsakelig opptatt av sine egne interesser. — Matt. 23: 13—33.
18. Hvordan lar apostelen Paulus oss tydelig forstå hvor viktig det er å tjene Jehova Gud uselvisk?
18 Apostelen Paulus lar oss tydelig forstå hvor viktig det er å ha et rett motiv: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» — 1 Kor. 13: 1—3.
19. Hvilken veiledning gir Bibelen oss når det gjelder hva slags kjærlighet vi må legge for dagen?
19 Det er derfor et betimelig råd Paulus gir oss når han sier: «La alt hos eder skje i kjærlighet!» (1 Kor. 16: 14) Men nøyer Paulus seg med dette? Nei, han forstår hvor svikefullt vårt falne hjerte er, og sier derfor også: «La deres kjærlighet være uten hykleri.» (Rom. 12: 9, NW) Hvor lett er det ikke å komme med kjærlighetserklæringer som ikke egentlig utgår fra et hjerte med det rette motiv! Derfor poengterte Paulus at han kunne anbefale seg som en Guds tjener ved sin «kjærlighet som er fri for hykleri». (2 Kor. 6: 6, NW) Ja, vår kjærlighet må være «kjærlighet av et rent hjerte», og som apostelen Peter sa, må vi også ha «oppriktig kjærlighet til brødrene». — 1 Tim. 1: 5; 1 Pet. 1: 22, NTN.
20. Hva kreves det altså av oss hvis vi ønsker å gjøre Jehovas gjerning på Jehovas måte, og hva fører det til?
20 Ja, det omfatter mangt og meget å gjøre Jehovas gjerning på Jehovas måte! Jehova Gud krever at vi skal la den komme på førsteplassen i vårt liv, og at vi skal gjøre den med forstand, i fred og med glede, med rene hender og et rent hjerte. Når vi gjør dette, kan vi høste stor glede nå og oppnå hans godkjennelse og evig liv i den nye tingenes ordning, som er så nær.
[Bilde på side 20]
Hvis vi tjener Gud på en velorganisert og kjærlig måte og alltid lar Rikets interesser komme på førsteplassen, vil det føre til stor glede nå og i framtiden