Hvem tilhører du?

 1. a) Hvordan blir «det nye Jerusalem» brukt som et symbol i Bibelen? b) Hvordan blir dette bekreftet av andre skriftsteder?

SELV om Jesus spiller en sentral rolle i forbindelse med avgjørelsen av stridsspørsmålet om eiendomsretten, viser Guds Ord at andre vil være nær knyttet til denne hovedpersonen og samarbeide med ham. I forbindelse med sitt profetiske syn av «en ny himmel og en ny jord» sier Johannes: «Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, . . . gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom.» Denne himmelske stad består av den kristne menighets medlemmer. Som gruppe betraktet utgjør de «bruden, Lammets hustru», det vil si, Kristi Jesu brud. (Åpb. 21: 1, 2, 9) De tilhører ham. Paulus talte også om dette, og han sammenlignet ektemannens stilling som hustruens overhode med Kristi stilling som «menighetens hode». Han skrev også: «I menn! elsk eders hustruer, liksom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den.» Disse skriftstedene viser tydelig hva det nye Jerusalem er, og taler om en eiendomsrett som blir hevdet på en kjærlig måte. — Ef. 5: 22—25; se også 2 Korintierne 11: 2.

 2. a) Hva sa Jesus da Peter hadde uttalt seg om hvem Jesus var? b) Hvordan viste Peter hvem som var «klippen»?

² Da Jesus var på jorden, talte han ut fra sin kjennskap til sin himmelske Fars hensikt om denne menighet og om sin egen oppgave som dens byggmester. Ved en anledning spurte han først sine disipler om hvem andre mente at han var, og deretter spurte han: «Men I, hvem sier I at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus sa at dette var noe som Gud spesielt hadde åpenbart for Peter, og han tilføyde at «på denne klippe vil jeg bygge min menighet». (Matt. 16: 13—18) Den samme Peter bekreftet i sitt første brev at Kristus Jesus er den klippe som de kristne blir bygd opp på som «levende steiner», for han siterte fra Esaias og sa at Jesus Kristus var «en hjørnestein, utvalgt, kostelig». — 1 Pet. 2: 5, 6.

 3. Hvem ble til slutt Guds spesielle «eiendom» ifølge Peter?

³ Peter forklarte videre at det kjødelige Israels hus, Guds spesielle eiendom, under påvirkning av sine ledere eller bygningsmennene hadde nektet å godta Jesus Kristus som sin Messias. Som forutsagt var «den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein». På grunn av dette forkastet Gud dette kjødelige hus. I stedet bestemte han at den kristne menighet, det åndelige Israels hus, skulle være hans utvalgte eiendom, «et folk til eiendom». Vi er derfor interessert i hvordan medlemmene av dette åndelige hus eller denne menighet blir utvalgt. Hva er betingelsene for å bli en disippel, og gjelder de samme betingelser for alle i vår tid som søker å bli Jesu oppriktige etterfølgere? — 1 Pet. 2: 7—10; Gal. 6: 16.

Betingelsene for å bli disippel

 4. Hvilke betingelser knyttet Jesus til det å være disippel?

⁴ Det var med tanke på dem som skulle bli medlemmer av denne menighet, at Jesus nevnte betingelsene for disippelskap. Etter det Jesus sa, er det nødvendig å gjøre tre ting: «Da må han [1] fornekte seg selv og [2] ta sitt kors [sin torturpel, NW] opp og [3] følge meg.» Til veiledning for oss kom han deretter med denne tilføyelsen: «For den som vil berge sitt liv skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» — Matt. 16: 24, 25.

 5. Hva innebærer det å fornekte seg selv?

⁵ Å fornekte seg selv innebærer meget. Det innebærer mer enn bare det å unnlate å gjøre krav på å tilhøre seg selv og la være å pukke på sine rettigheter, slik at en bare tar livet som det kommer. Det betyr mer enn bare å nekte seg selv visse ting, som når religiøse grupper for eksempel går inn for en selvfornektelsesuke. Det engelske ordet for «fornekte» som brukes i New World Translation, innebærer tanken om å fraskrive seg eiendomsretten. Å fornekte seg selv vil derfor si å benekte at en tilhører seg selv, og i stedet anerkjenne Jehova Gud som sin eier.

 6. Hva innebærer det å ta sin torturpel opp?

⁶ Å ta sin torturpel opp innebærer også meget. Disiplene forsto det ikke slik at de bokstavelig talt måtte gjøre dette for å kunne følge Jesus, men de var klar over at de frivillig måtte følge en vei som ville føre til store lidelser, forsmedeligheter, vanære og død. Dette vil vi forstå bedre når vi ser på de andre betingelsene som må oppfylles av dem som vil være disipler.

7, 8. Hva vil det si å følge Jesus til enhver tid, og hvilket mønster dannet han for oss? Hvilke spørsmål oppstår i denne forbindelse?

⁷ Den siste betingelsen Jesus nevnte, var nødvendigheten av å følge ham til enhver tid. En disippel er en som blir undervist, en elev. Men det framgår tydelig av Jesu ord at han ikke bare fordret at en disippel skulle godta og tro på det han lærte, men at vedkommende også i hele sin livsførsel til stadighet og uten opphør skulle følge Jesu eksempel. Som han sa i det oppdrag han ga sine etterfølgere: «Gå da ut og vinn disipler blant alle folkene; . . . lær dem å holde alt hva jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20, LB) Jesus la stor vekt på å forkynne det gode budskap om Riket. Beretningen viser at hans første disipler, ja, hele den første kristne menighet, omhyggelig fulgte hans eksempel hva dette angår. Det var dette foruten den omstendighet at de ikke var noen del av verden, som førte til at verden hatet dem og motarbeidet dem, og slik kom de til å bære torturpelen. — Joh. 15: 19, 20; 17: 14—18; Ap. gj. 8: 4.

⁸ Vi får en dypere forståelse av betydningen av disse betingelsene for disippelskap når vi tar for oss hvordan og hvorfor Jesus selv var et eksempel med hensyn til å oppfylle de samme betingelsene. Fornektet han seg selv, tok han sin torturpel opp, og bar han den vedholdende? Mistet han på noen måte sitt liv?

 9. Hvordan fornektet Jesus seg selv fullstendig ifølge det som står i Filippenserne 2: 5—8?

⁹ Det virker som om apostelen Paulus hadde nettopp disse spørsmålene i tankene da han skrev følgende til de kristne i Filippi: «Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig for at han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det, da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmyket han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel.» (Fil. 2: 5—8, NW) Ingen kunne ha fornektet seg selv mer fullstendig. Hvis du tilhører Kristus Jesus og er en av hans etterfølgere, må du bevare og legge for dagen den samme sinnsinnstilling.

10. Hvilke ytterligere opplysninger om dette får vi i Esaias, kapittel 53?

¹⁰ Andre skriftsteder bekrefter dette og forklarer hvorfor Messias måtte lide og dø for å kunne bli menneskenes gjenløser. Profeten Esaias skrev for eksempel følgende om ham: «Foraktet var han . . . og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret . . . [Jehova] lot våres alles misgjerninger ramme ham. Han ble mishandlet, enda han var elendig . . . han ble utryddet av de levendes land . . . Når hans sjel bar fram skyldofferet, skulle han [Messias] se avkom [eller på denne måte få avkom] og leve lenge, og [Jehovas] vilje skulle ha framgang ved hans hånd.» — Es. 53: 3—12.

11. Hvilken storslagen belønning fikk Kristus Jesus til slutt av Jehova?

¹¹ Vår redegjørelse for den handlemåte som Jesus fulgte, og som medførte så store påkjenninger for ham, ville ikke være fullstendig uten at utgangen på det hele ble nevnt. Allerede før Esaias skrev det som er sitert ovenfor, ble han inspirert til å nedtegne hva Gud hadde sagt om den kommende Messias: «Se, min tjener skal gå fram med visdom; han skal bli oppløftet og opphøyd og være meget høy.» (Es. 52: 13) Senere skrev Paulus videre til de kristne filippenserne om den samme Messias: «Nettopp av denne grunn var det også at Gud opphøyde ham til en høyere stilling og i sin godhet ga ham det navn som er over ethvert annet navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg . . . og hver tunge skal åpent erkjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» (Fil. 2: 9—11, NW) Etter at Jesus hadde nevnt de kravene som stilles til disipler, bekreftet han at det skulle finne sted en slik framtidig herliggjørelse: «Menneskesønnen skal komme i sin Faders herlighet med sine engler, og da skal han betale enhver etter hans gjerning.» (Matt. 16: 27) Paulus talte om Jehovas «gode ønske, den beslutning han fattet hos seg selv om en administrasjon ved den ytterste grense for de fastsatte tider, nemlig å samle alt sammen igjen i Kristus». Blant Jehovas kristne vitner ser vi at denne administrasjon, denne måten å gjøre tingene på, fremdeles er i virksomhet nå 1900 år senere. — Ef. 1: 9, 10, NW.

Nødvendige skritt

12. a) På hvilken måte aksepterer mange Jesus som sin Frelser? b) Hva er vår eneste trygge veileder i denne henseende?

¹² Tilhører du Jesus og hans Far, Jehova? I og med at du er et medlem av den menneskelige familie som er kjøpt ved hjelp av Kristi gjenløsningsoffer, er du deres eiendom. (1 Tim. 2: 5, 6) Men det er mulig at du ikke erkjenner dette. Det er forholdsvis få som gjør det. Mange av dem som står tilsluttet et av kristenhetens kirkesamfunn, sier at de betrakter Herren Jesus som sin gjenløser. Men det betyr ofte ikke noe mer enn at de av og til går i kirken og støtter den økonomisk. Det kan være at de retter seg etter normene for god oppførsel, underordner seg under menneskelige myndigheter og innordner seg under menneskelige forhold, men de har ikke overgitt seg til Jehova og Kristus Jesus ved å tre inn i et bestemt forhold til dem. Har du gjort det? Guds Ord viser hvordan dette kan og bør gjøres, skritt for skritt.

13. a) Hva må du først erkjenne, og hvordan bør dette komme til uttrykk? b) Hvilket ytterligere skritt må tas, og hva innebærer det?

¹³ Først bør du erkjenne at du som et medlem av den menneskelige familie er ufullkommen og syndig av natur. Du har arvet synd og død. Du kan ikke frelse deg selv fra denne tilstand, og heller ikke noe annet menneske kan gjøre det. Men som vi allerede har drøftet, viser Guds Ord at Jehova, den eneste livets Kilde, i sin godhet har gjort det mulig for deg å bli forlikt med ham ved hjelp av en foranstaltning han har truffet ved sin Sønn. Ved å ta imot hans innbydelse kan du bli frelst og få evig liv. Når du forstår dette, bør du la din samvittighet tilskynde deg til å ta de to første skrittene. Du bør oppriktig angre den handlemåte du fulgte da du vandret på denne verdens veier. Selv om du kanskje ikke gjorde deg skyldig i noe som kan sies å være kriminelt, var du fornøyd med å leve ditt eget liv uten å ta noe særlig hensyn til Guds krav og normer. Hvis du var religiøst påvirket, er du kanskje nå klar over at du i virkeligheten var ført på avveie av falsk religion. Du forstår og erkjenner da at du foruten å ta det skritt å angre, også må ta det skritt å omvende deg. Det vil si at du fullstendig forandrer din handlemåte og snur ryggen til denne verdens veier. Som Peter sa til sin tids jøder: «La eder frelse fra denne vanartede slekt!» «Fatt da et annet sinn og vend om, for at eders synder må bli utslettet.» — Ap. gj. 2: 40; 3: 19.

14. Hva vil du forstå når du blir gjort kjent med Guds syn på verdenssituasjonen?

¹⁴ Når du blir klar over hvordan Gud ser på den nåværende tingenes ordning, som er ’spart til ilden, idet den oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt’, forstår du at det er nødvendig og forstandig å ta disse to skrittene. (2 Pet. 3: 7) Det er også et tredje skritt som det er forstandig å ta, og som kommer som en naturlig følge av de andre to. Samvittigheten spiller også en viktig rolle i denne forbindelse. Da du vandret på den vei som fører til døden, da du var en slave under synden og bare hadde døden i vente, hadde du ikke en god samvittighet overfor Gud. Men nå når du har lært og forstått hvilket stort offer Gud og hans elskede Sønn har brakt for å gjøre det mulig for deg å bli forlikt med dem, har du fått et helt annet syn på deg selv. — Rom. 6: 16; 5: 6—8; 1 Joh. 4: 9.

15. a) Hvilken livsviktig beslutning bør du da treffe, og hva bør du deretter gjøre? b) Hva innebærer dette at du blir, og hva kan du være forvisset om?

¹⁵ Det du nå framfor alt ønsker, er ikke bare å oppnå Guds velsignelse, men også å komme inn i et nært forhold til ham og ha en ren samvittighet. Du bestemmer deg for å overgi deg til ham på en oppriktig og helhjertet måte. Både hjerte og sinn er med i denne beslutningen. Dette er det skritt som kalles innvielse. I bønn til Gud gjennom Jesus Kristus forteller du ham oppriktig om din beslutning og ber ham om å ta imot deg på sine betingelser. Fordi du kommer til ham i tillit til Kristi offers fortjeneste, er du forvisset om at han vil ta imot deg. Dette innebærer også at du blir en disippel, en som følger i Jesu Kristi fotspor. Ettersom han ligner sin Far, er du forvisset om at også han med glede vil ta imot deg. Når du tenker over dette, forstår du at det dreier seg om noe mer enn den mentale beslutning du alt har truffet. — Es. 55: 7; Matt. 11: 28—30.

16. a) Hva lot Jesus skje som et symbol på at han framstilte seg for å gjøre det som det var Guds vilje at han skulle utrette som menneske? b) Hvordan er dette et mønster for deg, men hva symboliserer dåpen i ditt tilfelle?

¹⁶ Peter skrev: ’Kristus etterlot eder et eksempel, for at I skal følge etter i hans fotspor.’ (1 Pet. 2: 21) Det første og åpenbare skritt Jesus tok da han visste at Guds tid var inne til det, var å la seg døpe i vann av døperen Johannes. Dette var et symbol på at han framstilte seg for å gjøre Guds vilje, slik det var blitt forutsagt om ham i Salme 40: 7—9. (Se også Hebreerne 10: 5—10.) Jesus hadde ingen synder å angre. Han hadde en god samvittighet overfor Gud. Men i ditt tilfelle er det skritt som du tar i og med vanndåpen, et ytre og offentlig symbol på din innvielse til å gjøre Guds vilje, og fordi du har vært i trelldom under synden, er det også «bønnen til Gud om en god samvittighet». Selv om du fremdeles er ufullkommen, byr du nå dine «lemmer fram som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse». — 1 Pet. 3: 21 til 4: 3; Rom. 6: 19.

17. Hvordan bør du se på disse skrittene i betraktning av det som står i 2 Korintierne 5: 14, 15?

¹⁷ Hvis du har det rette syn på alt dette, vil du føle deg sterkt tilskyndt til å ta disse skrittene. Det vil komme som en kjærlig og umiddelbar reaksjon på Guds kjærlige foranstaltning og vennlige innbydelse. Du blir ikke presset eller tvunget til å ta disse skrittene. Du bør heller se på det som et stort privilegium. — 2 Kor. 5: 14, 15.

Et stort privilegium

18. a) Hvordan viste Jesus at hans bud i Johannes 13: 34 var et nytt bud? b) Hvorfor er det et stort privilegium å følge samme handlemåte som Jesus?

¹⁸ Det annet av de to store bud til Israel som Jesus omtalte, var dette: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt. 22: 39) Men Jesus sa til sine disipler: «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre.» Senere samme kveld tilføyde han: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.» (Joh. 13: 34; 15: 13) Jesus gjorde nettopp dette. Han fornektet seg selv. Han prøvde ikke å bevare eller redde sitt eget liv. Han oppfordret sine etterfølgere til å gjøre som han. Hvorfor? Fordi det var Guds hensikt at det i løpet av den tiden da det onde blir tillatt, skulle være anledning til å følge denne oppfordringen: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» (Ordspr. 27: 11) Det som skjedde i forbindelse med Job, viser at Satan hånte Jehova ved å si at ingen ville bevare sin ulastelighet overfor Gud uten å ha en selvisk grunn for det, uten at det lønte seg. (Job 1: 9—11; 2: 3—5) Han sa med andre ord at ingen frivillig ville fornekte seg selv av kjærlighet til Gud. Jesus, som fullt ut var klar over situasjonen, benyttet villig og med glede anledningen til å følge en slik selvfornektende handlemåte. Helt fram til vår tid har det vært slik at de som frivillig er blitt Jesu disipler, har fulgt en lignende handlemåte. For et enestående privilegium det er for oss å kunne ha en liten, men virkelig andel i opphøyelsen av Jehovas navn! Vi har det privilegium å bidra til det overbevisende og fyllestgjørende svar Jehova kan gi den som motarbeider og håner ham.

19. Hvilket privilegium har vi, og hvilket krav stilles det til oss alle i denne tiden?

¹⁹ Alle kristne disipler har det privilegium å bære en «torturpel» nå ved slutten av den tiden da det onde blir tillatt, enten de har håp om et himmelsk eller de har håp om et jordisk liv i forbindelse med Riket. Etter den «store trengsel» vil det fremdeles være på sin plass å være innvigd på grunnlag av den samme kjærlighet som nå, men forholdene vil være annerledes. Det vil fremdeles være påkrevd å vise Jehova helhjertet hengivenhet, men ingen må da bære noen «torturpel». — Es. 25: 8.

20. a) Hvordan vil den faktiske avgjørelse av stridsspørsmålet om eiendomsretten bli demonstrert? b) Hvilket standpunkt inntar alle sanne kristne i spørsmålet om hvorvidt Jehova er verdig til å ha eiendomsretten?

²⁰ Vi kan således forstå hvordan stridsspørsmålet om eiendomsretten vil bli avgjort, og at avgjørelsen allerede er garantert. Den faktiske avgjørelsen av stridsspørsmålet vil bli demonstrert like etter den «store trengsel», når Satan og hans demoner blir kastet i avgrunnen, og stridsspørsmålet vil være avgjort for alltid når de og deres forbundsfeller blir tilintetgjort for evig. Men angående spørsmålet om hvorvidt Jehova er verdig til å ha eiendomsretten, så har både de sanne kristne disipler og Kristus Jesus selv tydelig tilkjennegitt at de med glede anerkjenner Jehovas suverene myndighet, og at de bestemt ville avvise enhver mulighet til å velge å være uavhengig av Gud.

21. Hvilket gledebringende arbeid ligger foran oss, og hvilke strålende framtidsutsikter har vi?

²¹ I løpet av Rikets tusenårige regjeringstid vil ikke Jehova bli utfordret på noen organisert eller omfattende måte ved at hans verdighet blir dratt i tvil. Men det enorme arbeid som skal utrettes i løpet av dette tidsrommet, arbeidet med å rette opp alle skader og ødeleggelser som er voldt på jorden i de 6000 årene synden har hersket, vil være en stimulerende utfordring. Hva vil så skje når alt er fullført? Paulus skrev: «Deretter kommer enden, når han [Kristus] overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde. . . . da skal og Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham for at Gud skal være alt i alle.» (1 Kor. 15: 24—28) Når hele menneskeheten er blitt forent, vil Kristus overgi Riket til sin Far i erkjennelse av det faktum at hele skapningen virkelig tilhører Jehova. Tanken på disse utsikter driver oss til å synge med i denne himmelske sang: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt.» — Åpb. 4: 11.

22. Hvordan kan og bør følgende spørsmål besvares: Hvem tilhører du?

²² Hvem tilhører du? Har du tatt imot den kjærlige innbydelsen til å overgi deg til Gud ved å innvie deg til å gjøre hans vilje, slik den kommer til uttrykk i hans Ord? Hvis ikke, kan det da tenkes at det er en selvisk tankegang eller lengsel som holder deg tilbake? «Vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!» Tilhør ham. Tre inn i et nært forhold til ham og gled deg over et fortrolig vennskap med ham. Gled deg over følelsen av å stå i et gjensidig eiendomsforhold ved å gjøre ham til din Gud, og ved å slutte deg til det folk som er hengitt til ham. — 2 Kor. 5: 20; Mika 4: 5; Joh. 15: 15; Åpb. 21: 3.