Spørsmål fra leserne

• I hovedartikkelen i Vakttårnet for 15. februar 1955 fortelles det om et vitne for Jehova som ikke snakker med et annet vitne i den samme menighet. Dette har pågått i mange år på grunn av et personlig misforhold, og det ble hevdet at det viser at vedkommende mangler sann nestekjærlighet. Men kan ikke dette være et tilfelle hvor det rådet som blir gitt i Matteus 18: 15—17, blir fulgt på en rett måte? — A. M., Canada.

Nei! Vi kan neppe se det slik at dette skriftstedet anbefaler oss å holde en slik sak gående så lenge, noe som kanskje fører til at to medlemmer i en menighet ikke snakker med hverandre, men unngår hverandre bare på grunn av en eller annen ubetydelig personlig uoverensstemmelse eller misforståelse. Det ville være i strid med kjærlighetens krav.

I Matteus 18: 15—17 står det: «Men om din bror synder mot deg, da gå bort og irettesett ham i enrom! hører han på deg, da har du vunnet din bror; men vil han ikke høre, da ta ennå én eller to med deg, forat enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners ord. Men hører han ikke på dem, da si det til menigheten! men hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning [som en mann fra folkeslagene, NW] eller toller.»

Hvordan kan vi tro at dette skriftstedet betyr at vi skal bære nag til hverandre og ikke snakke med hverandre på mange dager eller uker eller år, når det så tydelig blir sagt oss at vi ’ikke skal la solen gå ned over vår vrede’, men ’tilgi hverandre’? Kjærligheten «gjemmer ikke på det onde». «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.» Og Jesus sa: «Lykkelige er de barmhjertige, for dem skal det bli vist barmhjertighet. Men jeg sier til dere at enhver som fortsetter å være vred på sin bror, skal være skyldig for domstolen.» Jehovas Ord ville sikkert ikke gi et råd som tillot at det forekom mange personlige tretter og feider i en menighet, som kunne forstyrre dens enhet og fylle den med indre strid. — Ef. 4: 26, 32; 1 Kor. 13: 5; 1 Pet. 4: 8; Matt. 5: 7, 22—24, NW.

Jehova vil bevare enheten og kjærlighetens ånd i sin menighet, og hvis det er noen som til stadighet forstyrrer enheten og forårsaker splittelse i den, vil han få vedkommende fjernet. I enkelte tilfelle kan det være at medlemmene i en menighet bør slutte å snakke med og være sammen med andre, men det må være meget alvorlige grunner for det og ikke bare personlige stridsspørsmål som ikke har noen betydning for menigheten. Brødrene må skille lag med slike som er umoralske, som skaper splid og som setter seg opp imot sannheten. En menighet må fjerne urene individer fra sin midte: «I [skulle ikke] ha omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller røver.» (1 Kor. 5: 11; Ap. gj. 19: 9; 2 Tess. 3: 6) På grunn av slike alvorlige overtredelser vil brødrene utstøte den skyldige og behandle ham som «en mann fra folkeslagene», men ikke på grunn av ubetydelige, personlige stridigheter. Slike småting bør vi tilgi, dekke over med kjærlighet, glemme av godhet, ikke holde regnskap med eller være sint for etterat solen er gått ned.

Derfor må vi betrakte den synden som blir omtalt i Matteus 18: 15—17, som en alvorlig synd som det må bli satt en stopper for, og hvis det ikke er mulig, må den som gjør seg skyldig i denne synden, bli utstøtt fra menigheten. Hvis modne brødre i menigheten ikke kan få den som synder, til å innse sitt alvorlige feilgrep slik at han holder opp med å forsynde seg, da er saken av så stor betydning at den må legges fram for menighetsutvalget så menigheten kan ta affære. Hvis utvalget ikke kan få synderen til å angre og forbedre seg, må han utstøtes, fra menigheten forat renheten og enheten i den kristne menighet kan bli bevart. Hvis den som forsynder seg, er så ond at én bror kan sky ham, fortjener han samme behandling av alle de andre i menigheten. Men hvis det ikke er så alvorlig, bør saken bli oppgjort og alle komme sammen i kjærlighet og tjene sammen og ikke la det finnes noen tåpelige, personlige feider i menigheten. Hvis skriftstedet bare angikk en personlig sak som ikke gjaldt noen alvorlig synd, og som resulterte i at to medlemmer ikke snakket med hverandre, men fortsatte i menigheten begge to, da ville sikkert ikke Jesus ha sagt at den ene skulle betrakte den andre som en utenforstående, «en mann fra folkeslagene» eller «en toller». De måtte fremdeles anerkjenne hverandre, ikke som utenforstående, men som brødre i menigheten, selv om de ikke snakket med hverandre. Det siste uttrykket om den angerløse synderen er altfor alvorlig til at det kan bety noe annet enn at han er blitt utstøtt, og etter som det ikke er noen ordning for hva man kunne kalle en personlig utstøtelse som tillater at ett medlem utstøter andre fra menigheten, må det at en blir utstøtt, bety at det er en sak som angår hele menigheten.

Nei, Jesus la ikke grunnen til en menighet som var splittet på grunn av indre uvennskap, og som var gjennomsyret av en spent og tvungen atmosfære. Derfor kan ikke dette skriftstedet brukes til forsvar for at noen innen den kristne menighet ikke vil snakke med hverandre, og det standpunkt som ble tatt til dette i det nummer av Vakttårnet som spørgeren henviser til, blir fastholdt.

• Sikter Esaias 53: 2, 3 til Jesu legemlige utseende? — J. E., Sverige.

Disse to versene av profeten lyder slik: «Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, med han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom; han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet.»

Kristus Jesus var et fullkomment menneske, og det er rimelig å tro at han hadde et meget vakkert utseende. Men noe som var enda vakrere å se, var hans hengivenhet overfor Jehova Gud og Hans vilje. Jesus utmerket seg ved «hellig prydelse». Esaias 52: 7 sier: «Hvor fagre er på fjellene dens føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred.» Denne profetien sikter til Kristus Jesus, men den beskriver sikkert ikke Jesu bokstavelige føtters vakre utseende. Det sies om dem at de er fagre fordi de går på Jehovas vei og bærer hans budskap. — Sl. 110: 3.

Men hverken de jødiske religiøse lederne eller de menneskene som var i deres makt, syntes godt om den fagre tjenesten Jesus utførte og den hellighet han la for dagen ved sitt første nærvær. Budskapet avslørte de religiøse gruppene som hyklere, løgnere og mordere, og viste at de var dømt til ødeleggelse. De syntes at budskapet var motbydelig og forkynnelsen avskyelig, og den som bar fram budskapet, var frastøtende i deres øyne. Fra deres religiøse synspunkt hadde han ingen herlighet eller attråverdig skjønnhet. Han var imot dem på den måten at han til stadighet gikk i rette med dem og satte dem på plass, og de var imot ham. De kunne ikke se noe behagelig ved hans fremtreden, de aktet ham for intet, så ned på ham, forkastet ham og skjulte sitt åsyn for ham. Tilhengerne av den jødiske religion følte sikkert ikke slik avsky for ham bare på grunn av hans utseende, så hvis noen påstår det, er det det samme som at de fratar profetien dens virkelige betydning og får den til å se meningsløs ut. Det var på grunn av sin åndelige virksomhet Jesus ble foraktet og forkastet av den jødiske nasjon. De kunne ikke se noe vakkert i Jesu hengivenhet og hellighet overfor Jehova Gud, for disse tingene avslørte hvor stygge de selv var billedlig talt.

«Legg vinn på å framstille deg for Gud som en som holder prøve.» — 2 Tim. 2: 15.