Gjør deg kjent med Gud og bevar freden
«Gjør deg kjent med ham . . . og bevar freden. Derved skal gode ting komme til deg.» — Job 22: 21, NW.
1. Under hvilke omstendigheter uttalte temanitten Elifas de ordene som er sitert ovenfor?
DA TEMANITTEN Elifas sa til sin venn Job at han skulle gjøre seg kjent med Jehova Gud, hadde Job etter alt å dømme ikke fred med Gud. Job fikk tydeligvis ikke del i gode ting. Han hadde styrtet fra velstandens høyder og ned i den ytterste fattigdom. Han hadde mistet sin store rikdom og sine ti vakre barn og hadde dessuten fått en motbydelig sykdom, som førte til at han ble dekket av byller fra fot til isse. Hans fortvilte hustru hadde vært uforstandig nok til å si at han skulle forbanne Gud og dø. Tre av Jobs venner, deriblant Elifas, som kom sørfra, hadde hørt om hans store ulykke, og kom for å trøste ham. Etter at disse tre mennene, som angivelig hadde kommet for å trøste Job, hadde sittet tause og gransket ham i sju dager og hørt ham forbanne den dagen han ble født, begynte de å dra hans ulastelighet overfor Gud i tvil. (Job 1: 1 til 4: 1) Det var under den samtalen som fulgte, at Elifas sa til Job: «Gjør deg kjent med ham . . . og bevar freden. Derved skal gode ting komme til deg.» — Job 22: 21, NW; AT; AS.
2. Hva forstår ikke menneskene nå i det 20. århundre at de må gjøre for at de skal kunne leve i fred med hverandre?
2 Det var ikke noe galt med den uttalelsen Elifas kom med her, selv om han anvendte den feilaktig på Job fordi han ikke forsto den stilling Job var i. Menneskene nå i det 20. århundre forstår ikke at de ikke kan leve i fred med hverandre og ha framgang før de har gjort seg kjent med Gud og hans vilje og har kommet i et fredelig forhold til ham. Men hvordan kan mennesker gjøre seg kjent med Gud, som er en usynlig ånd? En student sa nylig: «Hvordan kan jeg bli kjent med Gud?» Dette sa han i en tid da det er uro blant studentene overalt i verden.
3. a) Hvordan kan vi gjøre oss kjent med Gud? b) Hvordan sørget Gud for at et helt folk ble kjent med ham, og hvordan ble noen menn blant dette folket spesielt begunstiget?
3 Hvis vi gjør oss kjent med Bibelen, kan vi bli kjent med Gud, dens Forfatter, for Bibelen forteller om mennesker som gjorde sin tilbedelse av Gud til en del av sitt daglige liv. Den forteller om menn i fortiden, for eksempel Enok og Noah, om hvem det ble sagt at de vandret med Gud. (1 Mos. 5: 22; 6: 9) Vet du at Gud lot et helt folk bli kjent med seg, og at forskjellige menn blant dette folket hadde mirakuløse syner av Gud? Vet du at noen menn blant dette folket spiste og drakk sammen med Gud her på jorden? Han som skrev Jobs bok og Bibelens fem første bøker, forteller om en avtale mellom Gud og dette folket. Han var selv mellommann mellom Gud og mennesker da denne avtalen ble inngått. Denne mannen var profeten Moses. Denne avtalen eller pakten ble inngått ved et fjell på Sinaihalvøya, som er en del av Arabia. Det skjedde om våren i år 1513 f. Kr. Gud hadde ført Moses’ folk dit etter at han hadde utfridd dem av Egypt, og ved denne utfrielsen lærte de å kjenne hans navn, Jehova, på en måte som deres forfedre ikke hadde kjent det. — 2 Mos. 6: 3.
4. Hvordan gikk det til at over 70 israelitter spiste og drakk sammen med Gud her på jorden?
4 Etter at denne pakten var blitt inngått med Jehova Gud over dyreoffer, gikk Moses og hans bror og to av hans nevøer og 70 andre menn opp på Sinai berg. Vi leser i 2 Mosebok 24: 9—11: «Så steg Moses og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste opp. Og de så Israels Gud; under hans føtter var det liksom et gulv av gjennomsiktig safirstein og som himmelen selv i klarhet. Og han løftet ikke sin hånd mot de ypperste av Israels barn, men de skuet Gud og åt og drakk.»
5. Så disse begunstigede mennene Guds skikkelse, og hvorfor var det passende at de befant seg «under hans føtter»?
5 Disse 74 mennene så i virkeligheten ikke Guds skikkelse. De fikk et ærefryktinngytende syn av Israels Guds herlighet. Under den herlige tilkjennegivelsen av ham eller «under hans føtter» så disse begunstigede mennene «liksom et gulv av gjennomsiktig safirstein og som himmelen selv i klarhet». Det var som om de så en klar, blå himmel uten skyer. Disse mennene befant seg på jorden, under Guds «føtter», for Gud har selv sagt: «Himmelen er min trone, og jorden mine føtters skammel.» Hvordan kunne noe tempel eller noen kirkebygning som var laget av mennesker, romme en så herlig Gud som dette? Det var helt umulig. — Es. 66: 1; Ap. gj. 7: 48, 49.
6. Var disse 74 mennene i fare da de så dette synet av Gud, og hva slags måltid var det de spiste sammen med ham?
6 Et menneske befinner seg virkelig i en farlig situasjon når det får et syn av den eneste levende og sanne Gud. Menneskets kjøtt og blod er svært skrøpelig og forgjengelig når det kommer nær enhver tilkjennegivelse av Guds herlighet. Det er en grense for hvor langt et menneske kan gå når det gjelder å se en herlig tilkjennegivelse av den usynlige Gud. Det er derfor ikke uten grunn at det i 2 Mosebok 24: 11 sies om de 74 mennene på Sinai berg: «Og han [det vil si Gud] løftet ikke sin hånd mot de ypperste av Israels barn, men de skuet Gud og åt og drakk.» De spiste og drakk ikke på en respektløs eller uærbødig måte, men de gjorde det som om de inntok et offermåltid. De spiste sannsynligvis noe av fellesskapsofferne som var blitt ofret til Gud ved foten av Sinai berg, det vil si den del som tilkom dem som frambar offer. Det de drakk, var sannsynligvis den vin som ble frambåret som drikkoffer til Gud. Ved dette måltidet hadde disse gudfryktige mennene fellesskap med Gud. Ettersom Gud fant dem verdige til det, tok han ikke deres liv. — 2 Mos. 24: 1—11.
7. Hvordan betraktet Moses det sted hvor han var nær Gud?
7 Da profeten Moses senere var alene med Gud på fjellet, hverken spiste eller drakk han i 40 dager og 40 netter. Han betraktet det stedet hvor han sto i nær kontakt med Gud, som et hellig sted. Noen måneder tidligere, da Moses var blitt sendt til Egypt for å utfri Guds folk, hadde Guds engel vist seg for ham i en brennende tornebusk ved foten av Sinai berg og sagt til ham: «Dra dine sko av dine føtter! For det sted du står på, er hellig jord.» — 2 Mos. 3: 1—5.
Hva Moses så av Gud
8. Hvordan framgikk det av Guds irettesettelse av Aron og Mirjam at Moses sto i en spesielt begunstiget stilling innfor Gud, og hvorfor var dette passende?
8 Så Moses, ettersom han var mellommann mellom Jehova Gud og hans utvalgte folk, Gud mer direkte enn noen av de andre israelittene? Var det mulig å se Gud mer direkte? Da Moses’ bror Aron og hans søster Mirjam talte ille om Moses, gjorde Gud det klart for dem hvor begunstiget Moses var i denne henseende. Gud sa: «Hør nå hva jeg har å si eder: Er det en profet som I, så gir jeg, [Jehova], meg til kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer. Men så er det ikke med min tjener Moses; han er tro i hele mitt hus. Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter, og han skuer [Jehovas] skikkelse. Hvorledes kunne I da våge å tale ille om Moses, min tjener?» (4 Mos. 12: 1—8) Alt dette passet meget godt på Moses, for han var et profetisk forbilde på Guds Sønn, Jesus Kristus, den lovte profet som skulle være større enn Moses. — 5 Mos. 18: 15—18; Ap. gj. 3: 19—23; 7: 37, 38.
9, 10. a) Hva viser det at noen snakker med hverandre «munn til munn», og hvilke spørsmål oppstår i denne forbindelse med hensyn til Moses? b) Hvilket løfte fikk Moses av Gud etter at israelittene hadde gjort seg skyldig i avgudsdyrkelse ved Sinai berg?
9 Spesielt ved én anledning så Moses «[Jehovas] skikkelse». Så han da Guds skikkelse direkte? Når noen taler med hverandre «munn til munn», står de ansikt til ansikt. Men så Moses virkelig Guds ansikt på Sinai berg? Det var fremdeles år 1513 f. Kr. Folket hadde gjort seg skyldig i avgudsdyrkelse, trass i at de hadde De ti bud. Situasjonen var kritisk. Moses fant det derfor nødvendig å komme med en spesiell bønn til Gud på Sinai berg. Han fikk Jehova Gud til å love at han skulle gå med ham inntil han hadde ført folket inn i det lovte land. Moses sier:
10 «Da sa [Jehova] til Moses: Også det du nå ber om, vil jeg gjøre; for du har funnet nåde for mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.
11, 12. Hva ba Moses om å få se, men hva svarte Gud?
11 «Men han [det vil si Moses] sa: La meg da få se din herlighet!
12 «Og han sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut [Jehovas] navn for ditt åsyn; for jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig imot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over. Og han sa: Du kan ikke se mitt åsyn; for intet menneske kan se meg og leve. Deretter sa [Jehova]: Se, her tett ved meg er et sted; still deg der på berget, og når min herlighet går forbi, da vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi; så vil jeg ta min hånd bort; da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se.» — 2 Mos. 33: 17—23.
13. Skulle denne tilkjennegivelsen av Guds herlighet skje ved at Gud materialiserte seg, og hvorfor måtte det treffes spesielle tiltak for å beskytte Moses?
13 Dette betyr ikke at den usynlige Gud skulle materialisere seg som et menneske, slik det sies at gudene i den greske mytologi gjorde når de viste seg for mennesker. (Ap. gj. 14: 11—13) Det skulle være en tilkjennegivelse av Guds herlighet på en slik måte at et menneske kunne se og oppleve den uten å bli blindet, drept eller oppløst. I sin barmhjertighet lovte Jehova å treffe spesielle tiltak for å beskytte Moses. Den neste dag åpenbarte Gud sin herlighet for Moses, slik han hadde lovt. Ikke noe annet menneske hadde tidligere sett maken til dette. På Guds befaling steg Moses opp på Sinai berg med to steintavler, som Gud skulle skrive De ti bud på. Hva skjedde så?
14, 15. Hva gjorde Gud da han gikk forbi Moses, og hva gjorde Moses?
14 «Og [Jehova] steg ned i skyen og stilte seg der hos ham og ropte ut [Jehovas] navn. Og [Jehova] gikk forbi hans ansikt og ropte: [Jehova, Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet; han bevarer miskunnhet imot tusen ledd, han forlater misgjerning og overtredelse og synd; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd.
15 «Da bøyde Moses seg hastig til jorden og tilba.» — 2 Mos. 34: 1—8.
16. Hvilken virkning hadde dette på Moses’ ansikt, og hvordan ble han gjennom denne opplevelsen bedre kjent med Gud?
16 Moses sier ikke at han så Guds skikkelse direkte. Det han så, var gjenskinnet av Guds herlighet, som gikk forbi. Og likevel skinte Moses’ ansikt da han kom ned fra fjellet og viste seg for folket. (2 Mos. 34: 29, 30) Hvor mye bedre hadde ikke Moses nå lært Jehova Gud å kjenne! Hvilken storslått åpenbaring av Guds personlighet var ikke dette for Moses! Hvilke såkalte guder kan sammenlignes med Jehova?
17. Hva slags Gud sier Jehova selv at han er, og hva fortjente en slik personlighet å bli forbundet med?
17 Han forsikrer oss om at han er en kjærlig Gud, men også en rettferdig Gud, og en Gud som viser selvkontroll når han handler med syndige mennesker. Når han har å gjøre med ufullkomne mennesker, passer han også på at det er fullkommen likevekt mellom hans kjærlighet og hans rettferdighet, og legger således en enestående visdom for dagen under alle skiftende omstendigheter og forhold. Hvilken uforlignelig Gud er han ikke! Han er en Gud som er fullkommen i kjærlighet, rettferdighet, makt og visdom! En slik beundringsverdig personlighet fortjente å bli forbundet med en så stor herlighet at svake menneskeøyne eller et skrøpelig menneskelegeme ikke kunne tåle å bli stilt overfor den.
18. a) Hva var Moses beskyttet mot da Guds herlighet gikk forbi? b) Hvordan kan vi som følge av Moses’ opplevelse gjøre oss bedre kjent med Jehova Gud?
18 Det var ikke rart at det måtte treffes spesielle forholdsregler for at Moses ikke skulle bli skadd eller utslettet når Jehovas herlighet gikk forbi og Jehova selv kunngjorde sitt uforlignelige navn mens Moses sto og lyttet i en fjellkløft. Hverken Moses eller noe annet menneske kunne se Guds ansikt og leve! Et menneske ville ha omkommet før det fikk se Guds «åsyn» eller den fullstendige tilkjennegivelse av Guds herlighet. Moses ble tilskyndt til å bøye seg og tilbe da Guds herlighet gikk forbi. Hvor latterlig var det ikke av en russisk astronaut å si at det ikke er noen Gud, bare fordi han ikke så Gud da hans romskip gikk i en bane rundt jorden! Men hvis vi tror på det syn Moses så av Guds herlighet, vil vi bli bedre kjent med den vidunderlige Gud, Jehova.
Esaias ser Gud i et syn
19, 20. a) Hvor fikk profeten Esaias et syn av Gud, og etter hvilken vanhelligelse av templet? b) Når hadde Esaias dette synet, og hvordan beskriver han det?
19 Moses var ikke den eneste mann som fikk et syn av Jehova Gud og på den måten ble bedre kjent med ham. Det gikk 736 år, og skueplassen skiftet fra Sinai berg i Arabia til fortidens Jerusalem. På Moria-fjellet i denne byen lå det et praktfullt tempel. En fryktelig ulykke hadde imidlertid sjokkert folket. Den framgangsrike kong Ussias eller Asarja hadde dristet seg til å gå inn i det Hellige i templet for å ofre røkelse, akkurat som en prest, og var blitt slått med spedalskhet. Han døde til slutt av denne sykdommen som en utstøtt. Etter at han hadde fått denne avskyelige sykdommen, tjente hans trofaste sønn Jotam som konge i Jerusalem. I det året Ussias døde (777 f. Kr.), sannsynligvis etter hans død, hadde Esaias et syn av Gud. Det var forskjellig fra det syn Moses fikk. Esaias sier:
20 «I det år kong Ussias døde, så jeg [Jehova] sitte på en høy, høy trone, og slepet av hans kåpe oppfylte templet. Serafer sto omkring ham. Seks vinger hadde hver; med to dekket han sitt åsyn, med to dekket han sine føtter, og med to fløy han. Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er [Jehova], hærskarenes Gud; all jorden er full av hans herlighet. Og tresklenes poster bevet ved de ropendes røst, og huset ble fylt med røyk.» — Es. 6: 1—4; 2 Krøn. 26: 1—23.
21. Hvordan blir det vist i synet at Jehova er konge?
21 Det blir ikke gitt noen beskrivelse av Gud, for Gud kan ikke sammenlignes med noe menneske. Slepet av hans kåpe fylte templet. Hans tempel er et palass, og han er sitt folks usynlige, himmelske Konge. Hans trone hviler derfor ikke på jorden, men den er løftet opp og er dessuten høy.
22. Hvordan viste serafene respekt for Guds nærvær og stedets hellighet?
22 Serafene, hvis utseende er som luende ild, sitter ikke ned i Jehovas nærhet, men de står og er alltid rede til å tjene Gud. Profeten Esaias så med utildekket ansikt dette synet av Gud, men disse himmelske skapningene, serafene, dristet seg ikke til å se, men dekket sitt åsyn med sine øverste vinger. Med sine nederste vinger dekket de sine føtter som om de sto på et hellig sted, og viste derved sin respekt for den himmelske Konge, «[Jehova], hærskarenes Gud». Med sine midterste vinger fløy de.
23. Hvordan understreket serafene Jehovas hellighet, og hva sa de profetisk om hans herlighet?
23 Det var serafene som forkynte Guds hellighet og herlighet i dette synet av templet. For å understreke hvor hellig «[Jehova], hærskarenes Gud» er, sa de «hellig» tre ganger og kom med denne trefoldige kunngjøringen til hverandre. Guds herlighet fylte ikke bare huset eller templet, men skulle også ’fylle all jorden’. Vi kan allerede nå se Jehova Guds herlighet i hele hans mesterlige skaperverk, både i levende og i livløse ting. Den tid nærmer seg da alle jordens innbyggere sammen med oss vil komme til å se Jehovas herlighet i de ting han har skapt, og ingen vil da lenger vanhellige og forurense jorden. Det er blitt forutsagt med følgende ord: «Jorden skal fylles med kunnskap om [Jehovas] herlighet, liksom vannet som dekker havets bunn.» (Hab. 2: 14) Den sang som serafene sang i Jehovas tempel, var profetisk.
24. Hvorfor hadde Esaias ifølge det han selv sa, grunn til å bli grepet av frykt da han så dette synet?
24 Esaias ble grepet av frykt da han så dette synet av Jehova, som satt på tronen i sitt tempel. Serafenes rop til hverandre fikk tersklenes poster til å beve, så hvorfor skulle ikke Esaias skjelve, han som var en levende skapning med sterke religiøse følelser? Selv om han allerede var Jehova Guds profet, følte han seg uren da han fikk se dette hellige tablå. Han fryktet for å miste livet. «Ve meg!» ropte han. «Jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, [Jehova], hærskarenes Gud.» — Es. 6: 5.
25. Hvordan ble Esaias’ liv spart?
25 Hvordan ble Esaias bevart i live, slik at han kunne fortelle om dette? Jo, det skjedde på følgende måte: En av serafene i templet, som nå var fylt med mirakuløs røyk, kom ham til hjelp. Esaias sier: «Da fløy en av serafene bort til meg med en gloende stein i sin hånd; med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sont.»
26. a) Hvilket oppdrag syntes han nå han kunne påta seg? b) I hvilken forstand var Esaias et forbilde på Messias, og hva kan vi lære av ham?
26 Esaias følte seg nå ren i Guds nærvær, ja, ren nok til å tilby seg å utføre mer profetisk tjeneste for Jehova. Han sier: «Da hørte jeg [Jehovas] røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg, send meg! Og han sa: Gå av sted og si til dette folk.» Esaias ble straks sendt ut i et profetisk oppdrag som var et forbilde på det arbeid Messias skulle utføre over 800 år senere. Esaias glemte aldri dette synet av Jehovas herlighet i templet. Som et passende forbilde på Messias utførte Esaias trofast det oppdrag Jehova hadde gitt ham. (Es. 6: 6—13; Matt. 13: 10—15) Men hva med oss? Gir vi i likhet med Esaias uttrykk for at vi ønsker å ta del i tjenesten for Jehova Gud, når vi er blitt bedre kjent med ham? Jo bedre vi lærer Gud å kjenne, desto mer tilskyndt føler vi oss til å si: «Her er jeg, send meg!»
Profeten Esekiels syn
27. Når hadde profeten Esekiel første gang et syn av Gud?
27 Før Messias eller den salvede kom, hadde enda en mann mirakuløse syner av den levende og sanne Gud. Det var profeten Esekiel, som levde i hundreåret etter Esaias. Esekiel hadde sitt første, ærefryktinngytende syn bare seks år før den ødeleggelse som Esaias hadde forutsagt skulle komme over hans folk. Han var da i landflyktighet i det hedenske Babylonia. Han sier at det var «mens jeg var blant de bortførte ved elven Kebar, at himmelen åpnedes, og jeg så syner fra Gud». Han sier at han fikk synet den 5. tammuz ifølge den jødiske kalender, altså «i den fjerde måned, på den femte dag i måneden», og i «det femte år etter at kong Jojakin var blitt bortført», det vil si i år 613 f. Kr. — Esek. 1: 1—4.
28. Hva var det Esekiel så i sitt første syn, og hva var det som holdt det han så, i bevegelse?
28 På den tiden var himmelens og jordens Skaper på marsj for å fullbyrde sin dom over sitt troløse folk i kongeriket Juda, hvis hovedstad var Jerusalem. Esekiel så derfor i samsvar med dette noe som var i bevegelse. Det lignet en vogn som var så stor at han følte seg som en maur. Vognen ble ikke drevet ved hjelp av bensin eller elektrisitet eller atomkraft, men den beveget seg hurtig og rullet over alt som sto i veien for den. Den hadde ingen styremekanisme og ingen bremser, men kunne likevel plutselig forandre kjøreretning og begynne å bevege seg til siden i stedet for rett fram, og det uten å saktne farten. Hva var det som fikk denne kolossale vognen til å gå? Det var tydeligvis den virksomme kraft, den ånd, som han hadde som kjørte vognen.
29. Hva var det som var så merkelig med hjulene på denne himmelske vognen?
29 Det var ikke en vogn på to hjul. Den hadde fire hjul. Når det gjaldt selve hjulene, hadde de en merkelig konstruksjon. De kunne tydeligvis se hvor de gikk, for hjulringene var hele veien rundt fulle av øyne. Inne i hvert hjul som rullet framover, var det et annet hjul som sto på tvers, slik at vognen kunne bevege seg sidelengs uten at hjulene måtte vendes, slik hjul ellers må når de skal kjøre rundt et hjørne. Legg merke til hvordan Esekiel beskriver denne vognens bevegelse:
30. Hvordan beskriver Esekiel hjulenes bevegelse?
30 «Hjulene så ut som om de var gjort av noe som lignet krysolitt, og alle fire var lik hverandre, og det så ut som om de var gjort således at det ene hjul var inne i det andre. Til alle fire sider gikk de når de gikk; de vendte seg ikke når de gikk. Hjulringene var høye og fryktelige, og de var fulle av øyne rundt omkring på alle de fire hjul.»
31. Hvem var det som ledsaget vognen som løpere?
31 I gammel tid pleide det å være løpere som løp foran og på siden av en kongelig vogn. Hensikten med dette var å understreke storheten til den som kom kjørende. (1 Kong. 1: 5; 18: 44—46) Det var fire kjeruber som fulgte med den himmelske vognen som profeten Esekiel så i synet. Disse kjerubene tilsvarte slike løpere. Esekiel kaller dem «livsvesener». Dette var ikke mennesker, selv om de hadde noen menneskelignende trekk. (Esek. 1: 5, 15; 10: 9—13) Profeten Esekiel hjelper oss til å se for oss hvordan de fire livsvesener og vognen kommer mot ham med en nesten ubeskrivelig herlighet:
32. Hvordan så kjerubene ut ifølge Esekiels beskrivelse?
32 «Og jeg så, og se, en stormvind kom fra nord, en stor sky med stadig luende ild; en strålende glans omga den, og midt i den, midt i ilden, viste det seg noe som så ut som blankt metall. Og midt i den viste det seg noe som lignet fire livsvesener, som så således ut: De hadde et menneskes skikkelse, og hvert av dem hadde fire ansikter og hvert av dem fire vinger. Deres bein var rette, og deres fotblad var som kloven på en kalv, og de blinket liksom skinnende kobber. Og de hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger. Deres vinger rørte ved hverandre; de vendte seg ikke når de gikk; hvert av dem gikk rett fram.»
33. Hva slags ansikt hadde disse kjerubene?
33 Profeten Moses ga ingen beskrivelse av de kjeruber som viste seg ved inngangen til Edens hage over 3400 år tidligere, da Adam og Eva, som hadde syndet, ble drevet ut av hagen. (1 Mos. 3: 24) Men profeten Esekiel kom med ovenstående beskrivelse av kjerubene, og han tilføyer: «Og deres ansikt lignet et menneskeansikt, og løveansikt hadde de alle fire på høyre side, og okseansikt hadde de alle fire på venstre side, og ørneansikt hadde de også alle fire. Således var deres ansikter. Og deres vinger sto ut fra hverandre oventil; hvert av dem hadde to vinger som rørte ved det andre, og to som dekket deres legemer.» — Esek. 1: 4—11.
34. Hvordan harmonerte hjulene med kjerubenes bevegelser?
34 Hvordan harmonerte hjulene på den himmelske vognen med disse kjerubenes bevegelser? Profeten Esekiel sier: «Og når livsvesenene gikk, så gikk hjulene ved siden av dem, og når livsvesenene hevet seg opp fra jorden, så hevet også hjulene seg. Hvor ånden ville gå, gikk de, nettopp dit hvor ånden ville gå; og hjulene hevet seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene. Når livsvesenene gikk, så gikk også de, og når de sto, så sto også de, og når de hevet seg opp fra jorden, så hevet hjulene seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.» — Esek. 1: 19—21.
35, 36. a) Hva var kjerubenes utseende en symbolsk framstilling av? b) Hva så Esekiel over kjerubenes hoder og hjulene, og hva hørte han?
35 Det finnes naturligvis ingen skapninger med et slikt utseende som det som er beskrevet her, i himmelen, i den usynlige åndeverdenen. De forskjellige trekk ved deres tilsynelatende groteske utseende er derfor en symbolsk framstilling av de gode egenskaper som er fremtredende hos mennesket, løven og oksen og hos ørnen og andre vingede skapninger. Selv om det kan være interessant å drøfte disse egenskapene, er vi i øyeblikket mer interessert i det som var over de fire livsvesenene og over hjulene ved siden av dem. Hva så profeten Esekiel der? Han sier:
36 «Og over livsvesenenes hoder var det noe som lignet en hvelving, som blendende krystall å se til, utspent ovenover deres hoder. Og under hvelvingen sto deres vinger rett ut, så de rørte ved hverandre; hvert av dem hadde på begge sider to vinger som dekket deres legemer. Og når de gikk, hørte jeg lyden av deres vinger; det var som lyden av store vann, som den Allmektiges røst, et bulder som bulderet av en leir; når de sto, senket de sine vinger.» — Esek. 1: 22—24.
37. Hvilken del av vognen utgjør denne «hvelving», og hvilken røst høres over alle de andre lydene?
37 For en imponerende «hvelving»! Den var den himmelske vognens plattform. Den så ut som krystall og var ærefryktinngytende. Han som kjørte vognen, ble således framstilt som om han var på vei framover på en fast plattform, som lignet krystall, for å fullbyrde sin dom. Under denne ærefryktinngytende plattformen hørtes lyden av den Allmektiges vogn. Det var som lyden av buldrende vann eller som larmen fra en leir av soldater som gjør seg rede til å fullbyrde dommen over den allmektige Guds fiender. Det var imidlertid en røst som overdøvet alle disse lydene under denne plattform eller «hvelving». Profeten Esekiel hører en røst som kommer fra et sted over den ærefryktinngytende hvelving. Røsten tilhører den Allmektige, som kommer kjørende i den himmelske vognen. Hvordan så han ut? Esekiel sier:
Han som kjører den himmelske vogn
38. Hvordan beskriver Esekiel den som kjører vognen, og det lys som omgir ham?
38 «Og det lød en røst ovenover hvelvingen som var over deres hode; når de sto, senket de sine vinger. Og ovenover hvelvingen som var over deres hode, var det noe som så ut til å være av safirstein, og som lignet en trone, og ovenpå det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til. Og jeg så noe som lignet blankt metall [gløden av elektrum, NW], å se til som ild, med en ring av lys omkring fra der hvor hans lender syntes å være, og oppover. Og fra der hvor hans lender syntes å være, og nedover så jeg noe som så ut som ild, og den var omgitt av en strålende glans; liksom synet av buen i skyen på en regndag, således var synet av glansen rundt omkring. Således så [Jehovas] herlighet ut, slik som den viste seg for meg. Og da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt og hørte røsten av en som talte.» — Esek. 1: 25—28.
39. a) Hvilket ord kan all denne strålende glans sammenfattes i? b) Hva blir ellers sagt om den som kjører vognen, og hva blir hans trone sammenlignet med?
39 Gløden som var som gløden av elektrum (en legering av gull og sølv), ilden som fullstendig omga den som kjørte vognen og tegnet et omriss av ham omgitt av en strålende glans, og den halvsirkelformede buen som skinte i alle regnbuens farger — alt dette blir sammenfattet i det ene, beskrivende ordet «herlighet», «[Jehovas] herlighet»! Det var en skikkelse som minnet om et menneske, for Esekiel taler om «lender». Vi får imidlertid ingen detaljert beskrivelse av hans ansikt og form. Den trone som den Allmektige, Jehova, sitter på, er som en safirstein som er slipt til på en mesterlig måte. Dens dypblå farge får oss til å tenke på himmelen, hvor Jehova har sin trone. Fra denne safirlignende tronen talte Jehova til sin profet Esekiel.
40. Hvor befant den himmelske vognen seg da Esekiel året etter igjen hadde et syn av den?
40 Året etter hadde profeten Esekiel et nytt syn av Jehovas himmelske vogn med kjeruber eller livsvesener ved siden av hjulene. Denne gangen så han imidlertid vognen foran det tempel som kong Salomo hadde bygd i Jerusalem. Esekiel sier: «Og jeg så, og se, på den hvelving som var over kjerubenes hode, var det noe som syntes å være en safirstein, noe som lignet en trone og kjerubene sto på høyre side av huset da mannen gikk inn, og skyen fylte den indre forgård. Og [Jehovas] herlighet hevet seg opp fra kjerubene og flyttet seg til husets dørtreskel, og huset fyltes av skyen, og forgården ble full av glansen fra [Jehovas] herlighet. Og lyden av kjerubenes vinger hørtes helt til den ytre forgård, liksom den allmektige Guds røst når han taler.» — Esek. 10: 1—5; 8: 1.
41. a) Hvorfra hadde vognen rullet, og hva var det at den nå befant seg på et annet sted, et tegn på? b) I hvilken forstand var det som om Esekiel selv ødela Jerusalem?
41 Jehovas himmelske vogn hadde altså rullet vestover fra elven Kebar i Babylonia, hvor Esekiel først hadde sett den i et syn, og hadde nå kommet til templet i Jerusalem. Dette var et tegn på at fullbyrdelsen av Jehovas dom over den troløse byen Jerusalem og dens forurensede tempel nærmet seg. Byen og dens tempel skulle ødelegges. (Esek. 10: 6—22) På en symbolsk måte ødela Esekiel selv den troløse byen Jerusalem. Hvordan det? Han gjorde det ved å ta imot det oppdrag å være Jehovas profet og ved deretter å forkynne budskapet om den kommende ødeleggelse. Tjue år etter at Esekiel hadde sett Jehovas vogn ved elven Kebar, eller 14 år etter at Jerusalem var blitt ødelagt, ble Esekiel tilskyndt til å tenke tilbake på det ødeleggende oppdrag han hadde utført. I det 25. år av hans landflyktighet i Babylon fikk han et syn av et nytt tempel for Jehova, slik det ville se ut når det var fullført. En engel, som hadde ikledd seg en manns skikkelse, viste Esekiel rundt i templet.
42. Hvilket syn av Gud hadde Esekiel i forbindelse med det nye templet 54 år etter Jerusalems ødeleggelse?
42 Esekiel sier: «Så førte han meg til porten, den port som vendte mot øst. Og se, Israels Guds herlighet kom fra øst, og lyden av den var som lyden av store vann, og jorden lyste av hans herlighet. Og det var å se til som det syn jeg før hadde sett, som det syn jeg så da jeg kom for å ødelegge staden, og synene var som det syn jeg hadde sett ved elven Kebar, og jeg falt ned på mitt ansikt. Og [Jehovas] herlighet dro inn i huset gjennom den port som vendte mot øst.» — Esek. 43: 1—4; 40: 1—4.
43. Hva viser den virkning som synet hadde på Esekiel, angående Guds herlighet?
43 Synet av den allmektige Gud, Jehova, var sa herlig at et skrøpelig menneske av kjøtt og blod måtte falle på sitt ansikt og tilbe. Jehova Guds herlighet er ikke noe en kan iaktta på en vanhelligende, skamløs eller utfordrende måte. De mirakuløse syner Esekiel hadde av «[Jehovas] herlighet», var så ærefryktinngytende at de kunne få et menneske til å bli motløst og føle seg tilskyndt til å tilbe. Det var imidlertid Guds vilje at Esekiel skulle overleve disse høyst uvanlige opplevelsene.
44. Hvorfor bør Esekiels syn tilskynde menneskene i vår tid til å gjøre seg kjent med Gud og sørge for å komme i et fredelig forhold til ham?
44 Herlighet omgir Jehova Gud der han seierrikt kommer kjørende i sin himmelske vogn, ledsaget av kjerubene eller livsvesenene. Han kommer kjørende på en lignende måte i dag for å fullbyrde sine dommer. Menneskene bør nå gjøre seg kjent med Gud og sørge for å komme i et fredelig forhold til ham og bevare denne freden.