Hvem er Jesus Kristus — han som vi alle trenger?
«Det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.» — Ap. gj. 4: 12.
1. Hvorfor trenger vi alle en verdensfrelser?
EN VERDENSFRELSER — det er det hele menneskeverdenen trenger i dag. En som kan utfri hele den menneskelige familie. Vi er alle av det samme kjøtt og blod og har en felles opprinnelse. Vi befinner oss alle om bord i det samme romskip — planeten jorden. Hvis dette romskipet skulle bli ødelagt, ville vi alle gå til grunne sammen med det. Kommer det til å gå slik med oss? I betraktning av det som skjer på jorden, ser det ut til at denne globale katastrofen er mye nærmere enn vår tids vitenskapsmenn har regnet med. Men kommer det til å inntreffe en slik forferdelig katastrofe? Hvem og hvor er den verdensfrelser som kan hindre dette? Det er flere og flere mennesker som gjerne vil vite dette.
2. I hvilke verdensbyer i vår tid finner vi ikke verdensfrelseren, og hvilke forhold bekrefter dette?
2 Denne verdensfrelseren befinner seg ikke i New York i dag — der hvor De forente nasjoner har sine bygninger. Hver enkelt av de 144 land som er medlemmer av denne organisasjonen for internasjonal fred og sikkerhet, sliter hardt for å holde hodet over vannet. Verdensfrelseren befinner seg heller ikke i Moskva, hvor en rekke diktatorer har styrt med jernhånd og med håp om å gjøre hele verden kommunistisk. Verdensfrelseren befinner seg ikke i Jerusalem, hvor tre ledende verdensreligioner lenge har hatt sine motstridende interesser og vært i konflikt med hverandre. Verdensfrelseren er heller ikke å finne i noen annen av fortidens eller nåtidens verdensbyer. De problemer nasjonene har, og folks økende frykt viser tydelig dette.
3. Hvilken sannhet vegrer verdslige mennesker seg for å godta, men hvem skal frambringe en verdensfrelser?
3 Verdenssituasjonen ser bokstavelig talt alt annet enn lovende ut. Likevel vil mennesker som følger den moderne tenkemåte, ikke innrømme sannheten. Hvilken sannhet? At den hjelp verden trenger, må komme fra en kilde som er høyere enn menneskene. De vil ikke slutte å sette sin lit til mennesker, de eneste mektige, fornuftutstyrte hjelpere de kan forestille seg i sin materialistiske tankegang. Hvis vi følger deres tenkemåte, vil vi være uten ledelse. Vi vil ikke komme noen vei. Men uansett hvor fremtredende slike verdsligsinnete mennesker kan være, vet vi at vi ikke har skapt oss selv. Vi er altfor vidunderlig dannet til at vi bare kan være et produkt av mennesker. Vår Skaper og Konstruktør, som plasserte oss i dette jordiske romskip, må være overmenneskelig. Han må være like høyt hevet over oss som himmelen er hevet over vårt jordiske romskip. Ettersom vi er en del av hans underfulle skaperverk, burde han være interessert i oss. Det er kanskje ikke modernistisk, men det er fornuftig og forstandig å se hen til Ham som den som vil kunne frambringe en verdensfrelser for oss.
4. Hvem har inngitt menneskene håpet om en verdensfrelser, og hvem sa han for lenge siden at vi skulle vende oss til for å oppnå frelse?
4 Er det mulig at det er vår Skaper som har inngitt menneskene håpet om at hele menneskeheten skal bli utfridd, og at dette skal skje ved en verdensfrelser? Ja, det er det! Hvor skulle ellers en slik storslått tanke komme fra? Over 700 år før vår tidsregning, ja, over 100 år før den buddhistiske æra, sørget han for at følgende uttalelse ble nedskrevet: «Vend eder til meg og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen. Ved meg selv har jeg svoret, et sannhetsord er utgått av min munn, et ord som ikke skal vende tilbake: For meg skal hvert kne bøye seg, meg skal hver tunge sverge troskap. Bare i [Jehova], skal de si om meg, er rettferdighet og styrke; til ham skal de komme, og til skamme skal de bli alle de som brenner av harme mot ham.» — Es. 45: 22—24.
5. Hva bør ikke få oss til å skamme oss over å vende oss til Jehova for å oppnå frelse, og hvorfor ikke?
5 Frelsen fra Jehova kan nå like til jordens ender og omfatte hele menneskeverdenen. Han er den som vi tillitsfullt kan vende oss til i håp om å oppnå evig frelse. Det at verden hater navnet Jehova, bør ikke få oss til å skamme oss og vende oss bort fra ham. Alle de som brenner av harme mot ham, skal komme til ham og bli til skamme. De vil ikke oppnå den frelse som blir dem til del som frivillig vender seg til ham for å bli frelst.
6. Hvordan viser den siste boken i Bibelen at Jehovas oppfordring til å vende seg til ham ville vinne gjenklang over hele verden?
6 Jehovas oppfordring til oss om at vi må vende oss til ham som den eneste Gud som kan frelse, ble nedskrevet i den 23. bok i Bibelen. Denne boken inneholder de inspirerte profetier som ble nedskrevet av en mann fra Midtøsten som het Esaias, og som var sønn av Amos og bodde i fortidens Jerusalem. I den 66. og siste boken i Bibelen som kalles Åpenbaringen eller Apokalypsen, og som ble skrevet i det første århundre av vår tidsregning, ble det forutsagt at denne oppfordringen fra Gud ville vinne gjenklang over hele verden. I kapittel 7, versene 9 og 10, beskriver Johannes, Sebedeus’ sønn, under inspirasjon det profetiske syn han så. Johannes viser hvordan en talløs skare av mennesker i vår tid ville vende seg til Jehova Gud for å bli frelst. Han skriver: «Se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegreiner i sine hender; og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!»
Verdensfrelseren identifiseres
7, 8. I hvilket kapittel bruker Åpenbaringen først betegnelsen «Lammet», og hvilken rolle skulle «Lammet» spille?
7 Hvorfor tilskriver denne skaren, som består av mennesker av alle raser og nasjoner og hudfarger, ikke bare Gud frelsen, men også «Lammet»? Er det mulig å finne ut nøyaktig hvem det er som blir billedlig omtalt som «Lammet»? Ja, det er det!
8 Det er absolutt nødvendig at vi identifiserer «Lammet». Betegnelsen «Lammet» retter oppmerksomheten mot et offer, et høyst nødvendig offer, som ble frambåret til gagn for oss. I Åpenbaringen forekommer betegnelsen «Lammet» (eller «Lammets») 27 ganger. Denne betegnelsen blir først brukt i kapittel 5, hvor skribenten Johannes får vite hvilken viktig rolle dette «Lammet» skulle spille. Det ble sagt til Johannes: «Gråt ikke! se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de sju segl på den.» (Åpb. 5: 5) Hva så Johannes da han sluttet å gråte? Han sier: «Jeg så midt imellom tronen . . . et lam stå der, liksom slaktet.» — Åpb. 5: 6.
9. Hvem er «løven av Juda stamme», og hva viser denne tittelen om ham?
9 Hvem er så dette Lammet, som Bibelen identifiserer som «løven av Juda stamme», og som et livgivende «rotskudd» til David, den første judeiske kongen i Jerusalem? Det er Jesus Kristus, den kjødelige etterkommer av patriarken Abraham og av kong David av Juda stamme. (1 Mos. 49: 9, 10; Matt. 1: 1—6) Det at han blir kalt «løven av Juda stamme», betyr at han var den «fredsfyrsten» som skulle komme, og den hvem ’folkene skulle bli lydige’. Dette betydde at han skulle være konge (som hans forfader David hadde vært) i en virkelig regjering, som alle mennesker på jorden måtte underkaste seg til sitt eget beste. Akkurat som David var blitt salvet til å være konge og derfor var en salvet, skulle også hans kongelige etterkommer være en salvet, som hebreerne kalte «Messias», men som de gresktalende jøder kalte «Kristus». Det er derfor vi har uttrykket «Jesus Kristus» (Jesus, den Salvede) eller «Kristus Jesus» (den salvede Jesus). Men når han blir sammenlignet med en kongelig løve av Juda stamme, hvorfor blir han da også sammenlignet med et «lam»?
10. Hva hadde skjedd med dette Lammet, ifølge det Johannes så, og hva resulterte det i?
10 Skribenten Johannes forklarer dette når han beskriver hva han deretter så og hørte: «Det tok boken, . . . og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på [over, UO] jorden!» — Åpb. 5: 8—10.
11. Hvorfor ble dette Lammet slaktet, og hvordan var dette blitt forutsagt i Esaias, kapittel 53?
11 Denne «løven av Juda stamme», som skulle opprette et rike, ble slaktet som et offer. Dette var i harmoni med den lov Gud hadde gitt Israels folk gjennom Moses, for den krevde at det ble ofret et lyteløst lam til soning for synder. Han var den rettferdige «tjener» for Jehova som profeten Esaias under inspirasjon forutsa følgende om: «Han ble mishandlet, enda han var elendig, og han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han opplot ikke sin munn. . . . han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere, han som dog bar manges synd, og han ba for overtrederne.» — Es. 53: 7, 12; Ap. gj. 8: 30—35.
12. Hvorfor kan vi ikke bestride det faktum at vi trenger Lammets offer?
12 Dette viser tydelig hvorfor vi trenger Jesus Kristus. Vi trenger ham som det Lam som ble ofret til Jehova Gud, menneskets Skaper. Esaias’ profeti, som vi nettopp har sitert, omtaler syndere og overtredere. Folk i sin alminnelighet liker ikke å bli kalt syndere og overtredere. Ikke desto mindre er det ingen av oss som kan benekte at vi har mangler og er tilbøyelige til å gjøre det som er galt. Vi må ha fått dette fra noen. Vi kan alle legge skylden på våre foreldre. Men de har på sin side arvet sin ufullkommenhet og sin tilbøyelighet til å gjøre det som er galt, fra sine foreldre igjen. Og slik kan vi fortsette hele veien bakover i en ubrutt linje til det første ektepar, som Bibelen kaller Adam og Eva. Men Adam og Eva kunne ikke legge skylden for sin ufullkommenhet og sine dårlige tilbøyeligheter på sitt opphav. Hvorfor ikke? Fordi Adam og Eva ikke arvet sin ufullkommenhet og syndighet fra Gud, deres Skaper og himmelske Far. «Fullkomment er hans verk,» og han skapte Adam og Eva fullkomne, ettersom de ble skapt i hans bilde. — 5 Mos. 32: 4; Luk. 3: 38; 1 Mos. 1: 26—28.
13. Hvilket spørsmål oppstår med hensyn til det sted vi er født, og hva var det som hindret at vi ble født fullkomne?
13 I de 6000 år som har gått siden den gang, er ingen mennesker blitt født i paradiset, det vil si i Edens hage. Men Adam og Eva ble skapt og satt der. (1 Mos. 2: 7—25) Det opprinnelige, jordiske paradis kunne naturligvis ikke ha rommet alle oss som lever i dag; det måtte i tilfelle ha blitt utvidet, slik at det omfattet hele jorden. Men hvorfor ble ikke alle mennesker født i et jordisk, verdensomfattende paradis? Og hvorfor er vi alle blitt født ufullkomne og med dårlige tilbøyeligheter og i en sykelig og døende tilstand? Den eneste fornuftige forklaring må være at det første menneskepar, som vi alle nedstammer fra, gjorde noe som var galt. Den sannferdige historiske beretningen i Bibelen viser at det var slik det forholdt seg. Før Adam og Eva fikk barn, handlet de galt. Det vil si at de ikke gjorde det Gud hadde sagt til dem at de skulle gjøre. De var ulydige mot sin himmelske Far. På den måten syndet de eller forfeilet målet; de nådde ikke lenger opp til den menneskelige fullkommenhet.
14. Hvorfor hadde Gud rett til å drive Adam og Eva ut av paradiset, og hvilken barmhjertighet fra hans side har ført til at vi lever i dag?
14 Kan vi anklage Gud fordi han dømte Adam og Eva til det som han sa ville bli straffen for den minste opprørske handling mot ham, den høyeste Lovgiver og Dommer? Vi kan ikke med rette gjøre det. Men kan vi anklage Gud fordi han drev dem ut av paradiset? Nei! Ettersom han hadde skapt Edens hage, var den hans eiendom. Han har fullstendig rett til å avgjøre hvem som skal få bo på hans eiendom. Tenk på hvor selvisk og tankeløst mennesker i dag forvandler fine boligområder til noe som kan sammenlignes med ghettoer og slum! Se på hvordan menneskene i sin alminnelighet ødelegger jorden, og tenk på truselen om en kjernefysisk krig med den ødeleggelse og forurensning som dette vil bety for jorden! Når vi tenker nærmere over det, er det et under at Gud tillot Adam og Eva å leve utenfor paradiset etter at de hadde syndet, slik at de kunne få avkom og jorden kunne bli befolket i den utstrekning den er i dag. Det var barmhjertig av Gud å la Adam og Eva få fortsette å leve og frambringe barn, slik at vi nå lever på jorden i dag, 6000 år senere. — 1 Mos. 3: 1 til 4: 2.
15. Hva slags far bestemte Adam seg for å være for sine etterkommere, og hvordan syndet vi alle i ham?
15 Da Adam ble fristet til å synde sammen med sin hustru, Eva, måtte han bestemme hva slags far han ville være for sine etterkommere, om han ville være en gudfryktig far som var fullkomment lydig mot sin himmelske Far og sto i et godt forhold til ham, eller om han ville være en far som gjorde opprør mot sin Livgiver, og som ble dømt til døden, straffen for synd. (1 Mos. 2: 15—17) Adam valgte å bli den sistnevnte slags far for oss. Vi kan derfor ikke legge skylden for vår ufullkommenhet og syndighet på Gud, menneskets Skaper. Vi kan ikke selv noe for det, men det forholder seg slik som en bibelskribent i det første århundre, den kristne apostelen Paulus, skrev: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom. 5: 12) Ettersom Gud utstyrte den første mann, Adam, med forplantningsevne, befant alle hans etterkommere seg i hans lender da han syndet. Vi syndet derfor alle i ham, og som følge av dette er vi alle født syndere og underlagt dødens fordømmelse.
16. Hva bør vi ikke overse i forbindelse med Guds måte å bringe rettferdighetens vektskål i likevekt på, og hva sier 1 Korintierne 15: 21, 22 om dette?
16 I denne forbindelse bør vi merke oss en viktig ting som Bibelen lærer. Hva er det? Jo, dette: Akkurat som Gud holder en mann, Adam, ansvarlig for synden i verden og dens straff, døden, kan han gi en mann, som svarer til Adam, det oppdrag å utslette verdens synd og oppheve straffen for synd for den verden av mennesker som er født under synden. Gjennom en slik vis og barmhjertig ordning blir rettferdighetens vektskål brakt i fullkommen likevekt. Dette er noe vi alle trenger, og det er dette Bibelen forsikrer oss om, i 1 Korintierne 15: 21, 22: «Ettersom døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes oppstandelse kommet ved et menneske; for liksom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus.»
17. Hva var den eneste måten et menneske som var likt Adam, kunne bli frambrakt på jorden på, og for hvem ble hans fødsel med rette kunngjort?
17 Hvilken vidunderlig og økonomisk ordning er ikke dette, og hvor enkel den er! Alt vi trengte, var ett menneske, en mann som var lik Adam da han var fullkommen og syndfri. Hvordan kunne det bli frambrakt et slikt menneske på jorden, i betraktning av at ikke en av det første menneskepars etterkommere ble født i den tilstand Adam var i før han syndet i Eden? Et slikt menneske kunne bare frambringes ved at den allmektige Gud utførte et mirakel. Dette guddommelige mirakel fant ikke sted før mot slutten av det første århundre før vår tidsregning. Det resulterte i frambringelsen av ham som Åpenbaringen gjentatte ganger kaller «Lammet». Selv om han var som et lam, var han også «løven av Juda stamme» og «Davids rotskudd». Bibelens vitnesbyrd viser at dette «Lammet» er Jesus Kristus, som ble født i Davids by, Betlehem, om høsten i år 2 f. Kr. I harmoni med at han skulle bli et offerlam, kunngjorde Guds engel hans fødsel for Guds utvalgte vitner, for hyrder som voktet sin fårehjord om natten. — Luk. 2: 4—18; Matt. 2: 1—18.
18. Hvis Sønn ble denne «Davids ætt» kalt etter sin oppstandelse fra de døde?
18 Alt dette var, som den kristne apostelen Paulus kaller det, det «evangelium [gode budskap, NW], som han forut lovte ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre». — Rom. 1: 1—4.
19. Hvor ble Jesus erklært for å være Guds Sønn etter sin oppstandelse, og hva hadde han vært mens han var på jorden?
19 Med hensyn til det å være en sønn av Gud var det første menneske, Adam, ifølge Jesu Kristi kjødelige stamtavle i Lukas 3: 23—38, «Guds sønn». Men han var ulydig mot sin himmelske Far og døde og førte synd og død over alle sine etterkommere. Han er fortsatt død; han er ikke blitt oppreist fra de døde. Han ødela sitt sønneforhold til Gud. Jesus Kristus er imidlertid blitt oppreist som en åndeskapning og er igjen blitt erklært for å være Guds Sønn, med større makt enn han hadde på jorden. Men selv mens Jesus var på jorden, og til tross for at han ble født som et kjødelig menneske av den jødiske jomfru som het Maria, var han Guds Sønn. Vi har ingen grunn til å betvile dette faktum. Hvorfor ikke?
20. Hvorfor kunne døperen Johannes bevitne at Jesus var Guds Sønn?
20 På det tidspunkt gjorde situasjonen det nødvendig at en «Guds sønn» kom til jorden. Jesus Kristus viste seg å være den Guds Sønn som trengtes. Da han var blitt voksen og 30 år gammel, ble han døpt i vann av døperen Johannes, den jødiske presten Sakarias’ sønn. Hvem erklærte Johannes offentlig at Jesus Kristus var? Døperen Johannes sa til sine disipler at Jesus Kristus var Guds Sønn. Dette var ikke bare noe Johannes hadde resonnert seg fram til. Hvorfor ikke? Nei, for straks etter at Jesus var blitt døpt, hørte Johannes Guds røst fra himmelen, som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» (Matt. 3: 13—17; Mark. 1: 9—11; Luk. 3: 21, 22) Johannes sa derfor offentlig: «Jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.» — Joh. 1: 34.
21. Hvorfor kunne Jesus ikke ha hatt en jordisk, kjødelig far, men hvem erklærte at han var far til ham?
21 Jesu sønneforhold til Gud begynte imidlertid ikke da han ble født som menneske av den jødiske jomfruen Maria. Ettersom Jesus ble født av en jomfru som ennå ikke hadde hatt kjønnslig omgang med en mannlig etterkommer av Adam, kunne han ikke ha hatt en jordisk, kjødelig far. Det var heller ikke en engel som var hans far, for Maria hadde ikke kjønnslig omgang med en materialisert engel, slik tilfellet var med mødrene til de beryktede kjempene på arkbyggeren Noahs tid. (1 Mos. 6: 1—4) Engelen Gabriel, som viste seg for Maria og forklarte henne hvordan hun på mirakuløst vis skulle bli mor til Jesus, var ikke far til Marias førstefødte sønn. (Luk. 1: 26—38; Matt. 1: 18— 25) Moderne vitenskapsmenn i dag drar kanskje jomfrufødselen i tvil og hevder at det er umulig at noe slikt kunne finne sted, men engelen Gabriel fjernet enhver tvil fra Marias sinn ved å si: «Ingenting er umulig for Gud.» (Luk. 1: 37) Gud bekjente følgelig for hele universet at han var far til barnet Jesus, som ble født i Davids slektslinje.
22. Hvordan viste Johannes’ ord og det Jesus sa i en bønn til Gud, at Jesus hadde vært Guds Sønn i himmelen?
22 Alt dette er sant, men var Jesu fødsel i Betlehem i Juda begynnelsen på hans tilværelse som en Sønn av Gud? Nei! Døperen Johannes, som ble født omkring seks måneder før Jesus, sa offentlig om den Jesus som han hadde døpt: «Se der Guds lam, som bærer [tar bort, NW] verdens synd! Det er ham om hvem jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, fordi han var før meg.» (Joh. 1: 29, 30) Ettersom Jesus ikke eksisterte på jorden som menneske før døperen Johannes, hvor hadde han da vært før Johannes ble til? Han hadde vært i himmelen. Der hadde han vært en Sønn av Gud. Der hadde han personlig vært sammen med sin himmelske Far. Det var derfor han kvelden før han døde som martyr utenfor Jerusalems murer, i en bønn til sin himmelske Far sa: «Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre; og nå, herliggjør du meg, Fader, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til!» — Joh. 17: 4, 5.
23. Hvorfra sendte Gud sin Sønn til verden, og hvordan gjorde han det?
23 Han som ble Jesus Kristus, «Guds lam», hadde levd som en Sønn av Gud sammen med sin himmelske Far i den usynlige åndeverden. For å kunne bli en jordisk Sønn av Gud med navnet Jesus Kristus måtte han derfor la den allmektige Gud overføre hans liv fra himmelen til en eggcelle i den jødiske jomfruens morsliv. På den måten fortsatte Gud å være hans Far da han ble født i Betlehem. Det kunne bare være fra himmelen at Gud mirakuløst overførte sin Sønns liv og derved «sendte» sin Sønn, slik Jesus Kristus sa til den jødiske rådsherren Nikodemus: «Så har Gud elsket verden [av mennesker] at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv; for Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» — Joh. 3: 16, 17.
24. Hvorfor trenger vi Guds Sønn som «Lammet»?
24 Dette viser hvordan Gud tilveiebrakte det ene menneske som vi trenger for å oppnå evig frelse, det ene menneske som var likt Adam mens han ennå var fullkommen og syndfri i Edens hage. Det var bare dette menneske som kunne framstille seg for Gud og bli ofret som det «Guds lam, som bærer [tar bort, NW] verdens synd». (Joh. 1: 29) Fordi dette innbefatter vår synd, trenger vi ham.
[Bilde på side 175]
«De ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.» — Åpb. 7: 10.
[Bilde på side 178]
Da Jesus var blitt døpt, hørte Johannes en røst fra himmelen, som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.»