De kristne må vente å bli forfulgt
«Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» — 2 Tim. 3: 12.
1. Hvilke spørsmål oppstår i vårt sinn når vi leser i Bibelen om forfølgelse av Guds tjenere?
ALLE som har lest Bibelen, er kjent med de mange beretninger om tjenere for Gud som ble forfulgt fordi de trofast tjente ham. Denne forfølgelsen ga seg utslag i at de ble utskjelt, fengslet, slått og til og med drept. Daniel, som ble kastet i løvehulen, Paulus, som ’fem ganger fikk 40 slag på ett nær’, Job og framfor alt, Kristus Jesus, som ble drept av sine forfølgere, holdt alle sammen trofast ut når de ble forfulgt. Det 11. kapittel i Hebreerbrevet gir følgende beskrivelse av de lidelser som trofaste tjenere for Gud gjennomgikk i den før-kristne tid: «De ble steinet, gjennomsaget, fristet; de døde for sverd; de flakket omkring i fåreskinn, i geiteskinn, de led mangel, trengsel, hard medferd . . . de vanket om i utørkener og fjell og huler og jordkløfter.» Når en leser denne beretningen, føler en seg tilskyndet til å spørre: Hvorfor? Ja, hvorfor måtte trofaste tjenere for Gud utsettes for slike lidelser? Kunne ikke Gud ha beskyttet dem? Og kan de kristne i vår tid vente en slik forfølgelse? Hvis de kan det, hvordan kan de da trofast utholde den og komme seierrike ut av den? — 2 Kor. 11: 24; Heb. 11: 37, 38.
Hvorfor de blir forfulgt
2, 3. a) Hva må vi gjøre for å finne opprinnelsen til denne forfølgelsen? b) Hva var det som førte til at det oppsto fiendskap mellom Satan og Jehovas tjenere?
2 For å finne opprinnelsen og grunnen til en slik forfølgelse må vi gå helt tilbake til den første del av Bibelen, til de tre første kapitler i 1 Mosebok. Her kan vi lese om jordens skapelse og om hvordan den ble dannet som bolig for menneskene. Vi kan også lese beretningen om skapelsen av det første menneske, Adam, og hans hustru, Eva. I sin godhet ga Gud dem veiledning i hvordan de skulle leve og hvordan de skulle opprettholde et godt forhold til sin Skaper. De fikk stor bevegelsesfrihet i sitt paradisiske hjem, og de fikk spise av fruktene og plantevekstene der. Noe som også ga dem stor glede, var det herredømme de fikk over alle dyreskapningene i hagen, og de storslåtte utsikter til å få barn i disse vakre omgivelser. (1 Mos. 1: 28—30) Gud krevde med rette at de skulle være lydige overfor ham, og det innebar at de måtte avholde seg fra å spise av frukten på et bestemt tre i hagen. Dette var naturligvis ikke noe som var vanskelig for dem, ettersom det fantes så mange andre trær de kunne spise seg mette av. (1 Mos. 2: 17) Gud skjulte ikke for dem at det ville koste dem livet hvis de brøt dette enkle påbudet.
3 På dette tidspunkt kom det en annen inn i bildet. Det var en slange som ved sin listige tale og sine falske løfter fikk lokket kvinnen til å spise av den forbudte frukt. Adam fulgte henne senere i dette opprør mot Gud. Gud dømte derfor med rette det første menneskepar til døden. Til slangen sa Gud: «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 15) Andre steder i Bibelen blir denne slangen identifisert som Satan Djevelen. (Åpb. 12: 9) Kvinnen er Guds store, himmelske organisasjon av hellige skapninger, som blir billedlig framstilt som Guds hustru. (Åpb. 12: 1—6; Es. 54: 1—6) I denne dommen over Satan slo Jehova Gud fast at det ville eksistere et fiendskap eller hat mellom Satan og Guds kvinnes ætt. Det er først når Satan blir fullstendig tilintetgjort, at det blir slutt på dette fiendskapet.
4. Hvordan har Satan gitt uttrykk for sitt hat, og hvorfor må vi særlig i vår tid være forberedt på å bli utsatt for forfølgelse?
4 Den hån og forfølgelse som den sanne Guds tjenere har vært utsatt for, har vært et uttrykk for Satans hat, slik Jehova forutsa. Ved å forfølge disse tjenere for Jehova Gud har Satan forsøkt å få dem til å vende seg bort fra Jehova, akkurat som han gjorde med det første menneskepar. Satans glødende hat er ikke blitt svekket i løpet av de nesten 6000 år som har gått siden det oppsto i Eden. På Jesu tid la Satan et voldsomt hat for dagen overfor Jesus i sitt forsøk på å utrydde ham som var den lovte ætt. Jesus advarte sine etterfølgere om at de også ville bli forfulgt. «Kom det ord i hu som jeg sa eder: En tjener er ikke større enn sin herre! Har de forfulgt meg, så skal de også forfølge eder.» (Joh. 15: 20) Nå i endens tid for denne tingenes ordning er Satans hat til Jehovas tjenere mer intenst enn noensinne, akkurat som Johannes sa i Åpenbaringen 12: 13—17. Ja, Satan er fullstendig klar over at hans ende er nær (Åpb. 12: 12), og han kommer ikke til å slutte med å gi uttrykk for sitt bitre hat til alle som tjener Jehova. Dette hat vil først opphøre når «den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan», like etter Harmageddon blir knust under hælen til Guds kvinnes ætt. Vi må derfor være forberedt på å utholde forfølgelse. — Åpb. 12: 9; 19: 11 til 20: 3.
Forskjellige former for forfølgelse
5. Hva er en av de mildere former for forfølgelse, og bør en la seg skremme av den?
5 Gjennom hele Bibelen kan en lese om mange forskjellige former for forfølgelse som Motstanderen har benyttet seg av overfor Jehovas trofaste tjenere, de samme former for forfølgelse som han også benytter seg av i vår tid. En av de mildere former for forfølgelse han benytter, er å forårsake at Guds tjenere blir utskjelt. Hensikten med dette er ikke bare å få en som tjener Gud, til å slutte å tjene ham, men å forgifte andre menneskers sinn, slik at de ikke vil lytte til forkynnelsen av det gode budskap. Det er naturligvis ingen som liker at andre skjeller dem ut eller lyver på dem. Jesus sa imidlertid at det ikke var noen grunn til å la seg skremme av det, snarere tvert imot. «Salige [lykkelige, NW] er I når de spotter og forfølger eder og lyver eder allehånde ondt på for min skyld.» Hvorfor bør vi være lykkelige når vi blir utsatt for noe slikt? «Gled og fryd eder! for eders lønn er stor i himmelen; for således forfulgte de profetene før eder.» — Matt. 5: 11, 12.
6. Hva sa Jesus angående motstand fra slektninger, og hvilket eksempel satte Job for oss hva dette angår?
6 En annen form for forfølgelse, som ofte kan være meget vanskelig å utholde, er den motstand en kan få fra sine slektninger. Det hender undertiden at kristne som nettopp har innvigd seg til Gud, oppdager at noen av deres slektninger som de er meget glad i, og som alltid har stått dem meget nær, begynner å motarbeide dem og forfølge dem på grunn av den forandring som har funnet sted i deres liv. Den trofaste Job ble utsatt for dette på det tidspunkt da han led mest. Etter at han hadde mistet nesten alt han eide, vendte hans hustru seg mot ham og sa: «Holder du deg ennå like ulastelig? Si Gud farvel og dø!» (Job 2: 9; 19: 17) Men Job, som hadde store smerter, og som uten tvil følte seg dypt såret over at en som burde ha trøstet ham, la en slik ukjærlig oppførsel for dagen, holdt fast ved sin ulastelighet overfor Jehova. Det må også vi gjøre når vi blir utsatt for lignende prøvelser, hvor hardt det enn måtte være. Jesus sa: «For jeg er kommet for å sette splid mellom en mann og hans far, og mellom en datter og hennes mor, og mellom en svigerdatter og hennes svigermor.» — Matt. 10: 35, 36.
7. Hva er det rette syn på fengsling som en form for forfølgelse?
7 En annen form for forfølgelse som Satan benytter seg av, er fengsling. Han har ofte fått noen kastet i fengsel etter at det er blitt reist falske anklager mot dem, slik tilfelle var med Jakobs sønn Josef, som ble kastet i et egyptisk fengsel, falskelig anklaget for å ha forsøkt å voldta sin herres hustru. Dette må ha vært meget hardt for Josef som visste at han ikke hadde gjort seg skyldig i noe slikt. Hva gjorde han? Brøt han seg ut av fengslet og forsøkte å rense seg fra de falske beskyldninger som var blitt rettet mot ham? Nei, det gjorde han ikke. Han ventet tålmodig på at Jehova skulle befri ham på sin måte og til sin egen fastsatte tid. Det var nettopp det Jehova gjorde, og det resulterte i at Josef fikk en betrodd stilling hos Farao, og at han også senere ble brukt av Jehova til ære og pris for ham. Hvilken vidunderlig belønning fikk ikke Josef fordi han trofast hadde holdt ut under forfølgelse!
8. Hvilke andre beretninger om fengsling av Jehovas tjenere er til oppmuntring for oss?
8 Andre tjenere for Gud, for eksempel profeten Jeremias og apostelen Paulus ble kastet i fengsel fordi de frimodig forkynte sannheten fra Guds Ord trass i at de hadde fått forbud mot å gjøre det. Det er alltid den offentlige kunngjøring av sannheten om Jehovas hensikter som Motstanderen ønsker å få satt en stopper for. Tusenvis av Jehovas vitner i Nazi-Tyskland ble kastet i fengsler og konsentrasjonsleirer fordi de trofast forkynte det gode budskap. Tusenvis av andre Jehovas vitner har utholdt lignende forfølgelser i kommunistiske fengsler og arbeidsleirer. Et Jehovas vitne som nylig er blitt løslatt, har sittet 24 år i nazistiske og kommunistiske fengsler fordi han nektet å inngå kompromiss. Mange av dem som satt i nazistiske fengsler, kunne ha fått sin frihet igjen ved å fraskrive seg sin tro, men de tenkte aldri et øyeblikk på å gjøre det. De fortsatte tvert imot å forkynne mens de satt i fengsel, og fant mange av Jehovas «får» der. Under alle disse prøvelser fant de trøst i Guds løfte i Åpenbaringen 2: 10: «Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av eder i fengsel, for at I skal prøves.» Ja, de ble prøvd, og de erfarte at Jehova holdt dem oppe under prøvelser.
9. Hvordan har Motstanderen benyttet seg av fysisk vold som en form for forfølgelse?
9 Forfølgelsen av Guds tjenere i den bibelske tid besto ofte i noe mer enn bare fengsling. Det hendte at de ble utsatt for fysisk vold. I et forsøk på å hindre apostlene i å forkynne om Jesu oppstandelse ga den jødiske høyesterett ordre til at de skulle hudstrykes. (Ap. gj. 5: 40) I Filippi fikk Paulus og Silas klærne revet av seg og ble slått på grunn av den kristne misjonsvirksomhet de utførte. (Ap. gj. 16: 22, 23) For ikke så lenge siden ble hundrevis av våre brødre i Afrika omringet av soldater og brutalt slått med geværkolber. Hensikten var å forsøke å tvinge dem til å utøve avgudsdyrkelse ved å få dem til å tilbe et nasjonalt symbol.
10. Hvordan er pøbelangrep blitt benyttet som et ledd i forfølgelsen av de kristne?
10 Pøbelangrep er enda en form for forfølgelse som Satan har benyttet seg av både i den bibelske tid og i vår tid. Jesus Kristus ble utsatt for en jødisk pøbelflokk da han ved sin frimodige forkynnelse i sin hjemby Nasaret krenket jødenes religiøse følelser. (Luk. 4: 28, 29) Apostelen Paulus ble minst to ganger utsatt for pøbelangrep, én gang i Tessalonika og én gang i Lystra, hvor han ble steinet av pøbelen, og da pøbelen trodde han var død, slepte den ham utenfor byen og lot ham ligge der. Paulus kom seg imidlertid og vendte modig tilbake til byen for å styrke disiplene. Han oppmuntret dem til å holde fast ved troen og sa: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» (Ap. gj. 14: 19—22; 17: 5) Tusenvis av våre brødre i De forente stater og andre land har i løpet av de senere år modig utholdt pøbelangrep og er derved blitt styrket i troen.
11. a) Hvor langt kan noen gå i sin forfølgelse, og hvilke oppmuntrende eksempler på trofasthet har vi? b) Hva er det som får de kristne til å bevare sin trofasthet når de står overfor den visse død?
11 Det lengste noen kan gå i sin forfølgelse av Guds tjenere, er å ta deres liv. Dette er en form for forfølgelse som Satan i stor utstrekning har benyttet seg av når Jehova har tillatt det. På et tidlig tidspunkt i den kristne menighets historie ble brødrene styrket av det storslåtte eksempel Stefanus satte da han ble steinet i hjel av en flokk fanatiske, jødiske religiøse ledere. Senere ble apostelen Jakob drept med sverd etter ordre fra kong Herodes Agrippa I. (Ap. gj. 7: 57—60; 12: 1, 2) Herren Jesus Kristus satte det største eksempel ved å være trofast inntil døden under forfølgelse. Paulus sa angående ham: «For den glede som ventet ham, led [han] tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nå sitter [han] på høyre side av Guds trone.» (Heb. 12: 2) Det krever mot å forbli trofast når en står overfor den visse død. Det var mot som hjalp Jonathan Stark til rolig å gå døden i møte da han skulle henges høsten 1944 i Sachsenhausen konsentrasjonsleir i Tyskland. Da bøddelen, som var en forherdet forbryter, nølte, og leirkommandanten glemte å gi sine ordrer, sa Jonathan: «Hva nøler du etter? Still deg på Jehovas og Gideons side.» Hva er det som gjør at de kristne kan stå overfor den visse død uten å skjelve? Det er det sikre håp de har om at Jehova vil oppreise dem fra døden, akkurat som han oppreiste Jesus Kristus. «Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livsens krone!» (Åpb. 2: 10) «Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel.» — Matt. 10: 28.
Kristen oppførsel under forfølgelse
12, 13. a) Er det overraskende at vi blir forfulgt? Begrunn svaret. b) Hvordan bør vi betrakte det å bli utskjelt?
12 Ettersom det er tydelig at Jehova tillater at hans tjenere blir forfulgt for at deres ulastelighet kan bli prøvd, bør vi ikke bli overrasket når det blir satt i gang en eller annen form for forfølgelse. Ja, i virkeligheten er det slik at hvis vi ikke blir utsatt for noen slike prøvelser, begynner vi å undre oss over om vi fortsatt følger en kristen handlemåte. Det er naturligvis ikke slik at en må stå overfor den visse død for å erfare Motstanderens hat. Undertiden kan forfølgelsen bestå i å bli utskjelt, noe alle som tar del i den kristne forkynnelse av det gode budskap fra hus til hus, før eller senere blir. Hvordan bør en kristen forkynner reagere i et slikt tilfelle?
13 Den beste måten å besvare dette spørsmålet på er ved å spørre: Hva ville Kristus Jesus ha gjort? Vi behøver ikke å gjette oss til svaret, for det får vi i 1 Peter 2: 23: «Han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.» Hvis Jesus hadde skjelt ut dem som skjelte ut ham, ville han ha stilt seg selv på samme lave nivå som dem, og han ville ha blitt lik Djevelen, hvis navn betyr «bakvasker». Han ville ikke ha oppfylt hensikten med at han var blitt født, nemlig å «vitne for sannheten», ikke å baktale eller utskjelle dem som sto ham imot. (Joh. 18: 37) Jesus visste at når han ble utskjelt, var det bare fordi hans Far tillot det, og ved i stillhet å utholde en slik forfølgelse viste han at han fullstendig hadde underkastet seg Jehovas vilje. Når vi blir utsatt for hån og spott, og det blir rettet falske beskyldninger mot oss, kan det gi oss anledning til å komme med et mildt svar, slik Paulus viste. «Vi blir utskjelt — og vi velsigner; vi blir forfulgt — og vi tåler det; vi blir spottet — og vi formaner.» (1 Kor. 4: 12, 13) Overfor hissig og sint tale kan et mildt ord ofte virke som olje på opprørt sjø. «En mild tunge knuser bein.» (Ordspr. 25: 15) Ja, en som er en så innbitt motstander at hans sinn er så hardt som bein, kan undertiden bli bløtgjort av et mildt svar. — Ordspr. 15: 1.
14. a) Hva vil hjelpe oss til å holde stand under forfølgelse? b) Hvordan viste apostlene at de hadde det rette syn på forfølgelse?
14 For å kunne holde stand under hard forfølgelse i lengre tid må vi forstå hvorfor den blir tillatt. Når vi har studert Bibelen og vet hva som er opprinnelsen til det onde, er vi klar over at Satan har gått fullstendig inn for å forsøke å ødelegge troen til alle dem som tjener Gud. Vi vet at hvis vi skal bli velsignet av Jehova med liv i hans nye ordning, må vi først bli prøvd, slik at det kan bli slått fast hvorvidt vi er skikket til å leve i den. Vår ulastelighet og standhaftighet må bli prøvd. Jehova har gjort oss oppmerksom på at han derfor vil tillate Satan å føre forfølgelse over oss, og det at vi trofast utholder en slik forfølgelse, vil være til opphøyelse av Jehovas store navn. Når vi er klar over dette, kan vi til og med glede oss når vi blir forfulgt, slik apostlene gjorde. Apostlenes gjerninger inneholder en interessant beretning om hvordan disse kristnes tro ble prøvd. De ble en gang kastet i fengsel, og da Guds engel på mirakuløst vis befridde dem, fortsatte de straks frimodig å forkynne. Dette resulterte i at de enda en gang ble ført fram for den jødiske høyesterett. Da de fikk påbud om å slutte å forkynne om Jesu oppstandelse, svarte de frimodig: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Ap. gj. 5: 29) Denne gangen ble de hudstrøket og fikk befaling om å slutte å forkynne. Brakte dette dem til taushet? Tok denne hardere forfølgelse motet fra dem? Fikk den dem til å gå i dekning? Svaret på disse spørsmålene kan vi lese i Apostlenes gjerninger 5: 41, 42. «Så gikk de da bort fra rådet, glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld; og de holdt ikke opp med å lære hver dag i templet og hjemme og å forkynne evangeliet om Kristus Jesus.» Ja, de var glade over at Jehova hadde gitt dem anledning til å legge sin store kjærlighet til ham for dagen. Dette er det rette syn på forfølgelse.
15. Hvordan bør vi betrakte de mennesker som forfølger oss? Nevn eksempler på forfølgelse.
15 Hvordan bør vi så betrakte de mennesker som forfølger oss? Jesus sa: «Elsk eders fiender, . . . og be for dem som forfølger eder.» (Matt. 5: 44) Er det virkelig mulig for et menneske å gjøre det? Kunne våre brødre i Tyskland elske sine nazistiske forfølgere som brutalt slo dem bevisstløse med stålpisker, som tvang eldre mennesker til å utføre hardt arbeid og bære tunge byrder inntil de falt sammen, og som ga dem en så knapp matrasjon at mange av dem ble så svake at de ikke engang greide å jage bort de rotter som gnagde dem til døde? Kunne de elske mennesker som utsatte dem for en slik umenneskelig behandling? Det kommer an på hvilken form for kjærlighet en tenker på. De kunne naturligvis ikke føle noen broderlig hengivenhet for dem, slik betydningen er av det greske ordet philia. Men hvordan er det med den uselviske kjærlighet som er basert på prinsipper, og som på gresk kalles agape? Ja, det var denne form for kjærlighet de kunne vise, og som de også viste. Ved å fortsette å forkynne for sine forfølgere og ved å behandle dem i samsvar med kristne prinsipper viste de dem en slik kjærlighet, og dette resulterte til og med i at noen av deres forfølgere ble Jehovas vitner.
16. Hva vil hjelpe oss til å legge kjærlighet for dagen overfor dem som forfølger oss?
16 Noen forfølgere fortsetter imidlertid i sin uvitenhet å forfølge de kristne. Mange av dem ser ikke sannheten fra Guds Ord fordi de er forblindet av Satan, som framstiller seg selv som en lysets engel. (2 Kor. 4: 4; 11: 14) Når vi forstår at det er Satan som er den virkelige forfølger av Guds tjenere, og vi ser på våre forfølgere som hans redskaper, vil vi kunne legge kjærlighet for dagen overfor dem. Det var dette Stefanus gjorde, og han sa til og med like før han døde: «Herre, tilregn dem ikke denne synd!» — Ap. gj. 7: 60.
17. Nevn to ting som viser at forfølgelse ofte kan føre til gode resultater.
17 En bør derfor ikke alltid betrakte forfølgelse som et onde. Når vi trofast utholder forfølgelse, fører det ofte til gode resultater. For det første vil det styrke de enkelte som er utsatt for forfølgelse, forutsatt at de forstår hvorfor Jehova tillater at den kommer over dem. En kristen som har vært utsatt for forfølgelse på grunn av sin tro, og som ved hjelp av Jehovas hellige ånd har kommet seierrik igjennom den, føler en ubeskrivelig glede. Han er takknemlig overfor Jehova fordi han har gitt ham anledning til å vise sin trofasthet og gitt ham styrke til å være utholdende. For det annet er det at vi trofast utholder forfølgelse, noe som vil styrke våre medtroende. Det at Paulus trofast holdt ut mens han var fengslet, og frimodig fortsatte å forkynne det gode budskap under slike forhold, hadde en meget oppmuntrende virkning på mange av de romerske kristne. «Det er blitt vitterlig for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker, og så at de fleste av brødrene i Herren har fattet tiltro til mine lenker og derved enn mer har fått mot til å tale ordet uten frykt.» — Fil. 1: 13, 14.
18. Nevn enda en ting som trofast utholdenhet under forfølgelse kan føre til.
18 For det tredje er trofast utholdenhet under forfølgelse til ære for Jehovas navn. «For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud finner seg i sorger når han lider urettferdig. For hva ros er det om I er tålmodige når I synder og får straff for det? Men om I er tålmodige når I gjør det gode og allikevel må lide, da finner dette nåde hos Gud.» (1 Pet. 2: 19, 20) Det behager alltid Jehova når vi følger en forstandig og rettskaffen handlemåte. Han sier: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg.» (Ordspr. 27: 11) Like siden Adams fall har Satan hånt Jehova. Hvis vi ikke er utholdende under forfølgelse, gir vi Satan enda en grunn til å håne Gud. Hvis vi derimot sørger for å bli styrket av Guds Ord og hans hellige ånd og står urokkelig fast under alle former for motstand, gir vi Jehova anledning til å svare den som håner ham. Satan får således ikke noe å glede seg over. Vi ønsker å glede Jehova, ikke sant? La oss da glede oss, ja, være lykkelige over å måtte lide på grunn av hans store navn.
19. Hvorfor behøver vi ikke å skamme oss når vi blir forfulgt fordi vi tjener Jehova?
19 Når vi ser på forfølgelse på denne måten, vil vi aldri skamme oss over å bli forfulgt. Selv om vi blir ’hatet av alle’ for Kristi navns skyld og er «blitt som utskudd i verden, en vemmelse for alle», har vi ingen grunn til å skamme oss over det. (Matt. 10: 22; 1 Kor. 4: 13) Det var slik Paulus så på det, noe han ga uttrykk for overfor Timoteus da han sa: «Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange . . . Derfor lider jeg også dette, men jeg skammer meg ikke ved det.» (2 Tim. 1: 8, 12) Peter hadde den samme instilling. «Men lider han som kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn.» (1 Pet. 4: 16) Hvis vi er overbevist om at vi har den rette tro, og at vi gjør Guds vilje, vil den skammelige behandling vi kan bli utsatt for, og det at vi må tåle å bli utskjelt og forfulgt, ikke gjøre oss mismodige eller få oss til å slutte å tjene Jehova. Jehovas vitner i Portugal har i vår tid vist at de ikke lar seg skremme. En hel menighet ble nylig arrestert, stilt for retten og dømt på falske anklager, men dette har ikke fått Jehovas vitner i Portugal til å slutte å tjene Gud.
20. Hvordan kan vi være sikker på at vi kan være utholdende selv om vi må stå alene under forfølgelse?
20 Det at vi har tillit til Jehova, vil hjelpe oss til å holde ut under forfølgelse, selv om det skulle bli nødvendig for oss å stå alene under en slik forfølgelse. Den trofaste Job besto en slik prøve uten hjelp eller trøst fra mennesker. Det var Jehova som i sin godhet holdt ham oppe. «I har hørt om Jobs tålmod [utholdenhet, NW] og sett den utgang som Herren gjorde; for Herren er overmåte miskunnelig og barmhjertig.» (Jak. 5: 11) Paulus måtte også holde stand alene da han var i Roma, og han kom seierrik ut av prøven. «Ved mitt første forsvar møtte ingen med meg, men alle forlot meg; gid det ikke må bli dem tilregnet! Men Herren sto hos meg og styrket meg, for at forkynnelsen skulle fullbyrdes ved meg og alle folk få høre den, og jeg ble fridd ut av løvens gap. Herren skal fri meg fra all ond gjerning og frelse meg inn i sitt himmelske rike.» (2 Tim. 4: 16—18) I vår tid har vi sett hvordan trofaste brødre som Stanley Jones og Harold King la utholdenhet for dagen da de satt i fengsel i henholdsvis sju og fem år i Kommunist-China. Jehova svikter ikke dem som setter hele sin lit til ham. «Herren er min hjelper, jeg vil ikke frykte; hva kan et menneske gjøre meg?» — Heb. 13: 6.
21. Hvorfor kan vi se framtiden tillitsfullt i møte trass i at vi kan vente å bli forfulgt?
21 Når vi husker på Jehovas sikre løfter og på våre brødres trofaste eksempel under forfølgelse, behøver vi ikke å frykte for framtiden, selv om Satan vil utøse all sin brennende vrede over oss og kanskje til og med få noen av oss slått i hjel. Vi er klar over at Jehova tillater at vi blir prøvd for at vi skal kunne bevise vår tro, og for at hans store navn skal bli opphøyd. Vi er også klar over at «Gud er trofast, som ikke skal la [oss] fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så [vi] kan tåle den». (1 Kor. 10: 13) Vi vil derfor se framtiden i møte med tro og tillit og i forvissning om at vi vil kunne stå oss imot «alle den ondes brennende piler». (Ef. 6: 16) Til slutt vil vi da med glede kunne si: «Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» — 1 Kor. 15: 57.