Svaret på den romerske landshøvdings spørsmål: «Hva er sannhet?»

«Pilatus sa til ham: ’Hva er sannhet?’» — Joh. 18: 38, NW.

DEN mann som stilte dette spørsmål, var i tiden fra år 20 til år 36 av vår tidsregning landshøvding eller prokurator i de romerske provinsene Judea, Samaria og Idumea i Midt-Østen. Han hadde sitt hovedsete i byen Cesarea, som lå ved Middelhavet, men han stilte spørsmålet til en mann som var blitt stilt for retten og sto foran ham i landshøvdingens palass i Jerusalem på den jødiske påskedagen, den 14. nisan, i år 33. Som landshøvding oppholdt han seg i den jødiske hellige byen med sine tropper for å holde orden under jødenes påskefeiring. Tilsynelatende for å hindre uroligheter i Jerusalem den dagen overga byens religiøse ledere til den romerske landshøvding en mann som de kalte en ugjerningsmann, for at han skulle bli forhørt og straffet i samsvar med den verdslige romerske lov. Under det etterfølgende private forhør stilte landshøvdingen som dommer følgende spørsmål til den mann som var blitt anklaget for å være en ugjerningsmann: «Hva er sannhet?» Det var all den interesse landshøvdingen viste for sannheten. Tre år senere ble han kalt til Roma for å stå til regnskap for å ha vanskjøttet sitt embete. Ifølge historikeren Eusebios ble han forvist til Vienna (Vienne) i den romerske provinsen Gallia, og senere begikk han selvmord. Han døde uten å få svar på sitt spørsmål.

 1. Hvem bekrefter at Pilatus og Kristus møttes? Men hvem skrev den mest detaljerte beretning om dette møte?

DEN romerske landshøvding var Pontius Pilatus. Den mannen han stilte sitt berømte spørsmål til, var Jesus Kristus. Det at disse to menn møttes ved denne betydningsfulle anledning, blir ikke bare bekreftet av jødiske vitner, men også av den kjente romerske historiker fra det første århundre, Publius Cornelius Tacitus. Denne ikke-jødiske historiker skriver angående navnet «kristen»:a «Opphavsmannen til dette navnet, Kristus, ble straffet [drept] av prokuratoren Pontius Pilatus, mens Tiberius var keiser.» Den mann som ga den mest detaljerte beskrivelse av dette møte mellom Jesus Kristus og Pontius Pilatus, var imidlertid Jesu Kristi høyt elskede venn på jorden, nemlig Johannes, Sebedeus’ sønn. (Joh. 18: 28—38) Johannes’ beretning hadde en høyst sannferdig bakgrunn, for han skrev mer enn noen annen bibelskribent om sannhet og sannferdighet på et område som er av største betydning for oss alle.

 2. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med Pilatus’ spørsmål, og hva kan vi svare på dette?

² Den romerske landshøvding Pontius Pilatus tok tilsynelatende spørsmålet: «Hva er sannhet?» med seg i graven uten å få det besvart. Men gikk spørsmålet i virkeligheten i graven med ham? Har det forblitt ubesvart opp til vår tid? Jesus Kristus svarte riktignok ikke Pilatus på hans spørsmål, men lot han det virkelig være ubesvart for andre, ja, for oss? På dette må vi svare avgjort nei! Pilatus’ spørsmål er blitt besvart, og dette svaret kan alle som oppriktig søker og elsker sannheten, få kjennskap til.

 3. Hva betyr ordet «sannhet», og med tanke på hvilken sannhet var det Pilatus stilte sitt spørsmål?

³ Ordet «sannhet» betyr bokstavelig «overensstemmelse med virkeligheten eller med det faktiske forhold». Vi må i forbindelse med alle slags ting fastslå de faktiske forhold for å få vite sannheten om dem. Når vi kjenner en ting slik den virkelig er, er vår kjennskap til den virkelig sann. For at vår kjennskap til en ting skal være sann, må den være i overensstemmelse med det som tingen i virkeligheten er. Da Jesus Kristus ble forhørt av Pontius Pilatus, var landshøvdingen interessert i å få kjennskap til visse kjensgjerninger i forbindelse med denne mann som det var blitt ført klagemål mot. Han var ikke interessert i sannheten i sin alminnelighet. Det var ikke hans oppgave og heller ikke hans plikt å foreta en slik inngående undersøkelse. Det var den mann som sto anklaget foran ham, som kom inn på dette emnet om sannheten. Det var derfor angående denne sannhet at Pilatus spurte: «Hva er sannhet?» Hva var så denne sannhet som søkelyset her ble rettet mot? La oss undersøke det.

En undersøkelse for å finne svaret

 4. Hva var det som ifølge Johannes beretning foranlediget Pilatus’ spørsmål?

⁴ Johannes, Sebedeus’ sønn, sier i sin beretning: «Pilatus gikk da inn i landshøvdingens palass igjen og kalte inn Jesus og sa til ham: ’Er du jødenes konge?’ Jesus svarte: ’Sier du dette av deg selv, eller har andre fortalt deg om meg?’ Pilatus svarte: ’Jeg er ikke en jøde, er jeg vel? Ditt eget folk og yppersteprestene overga deg til meg. Hva har du gjort?’ Jesus svarte: ’Mitt rike er ikke noen del av denne verden. Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men som det er, er mitt rike ikke av denne opprinnelse.’ Derfor sa Pilatus til ham: ’Nåvel, er du da en konge?’ Jesus svarte: ’Du sier selv at jeg er en konge. For dette er jeg født, og for dette har jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Enhver som er på sannhetens side, hører på min røst.’ Pilatus sa til ham: ’Hva er sannhet?’» — Joh. 18: 33—38, NW; Matt. 27: 11—14.

 5. Hvordan viste Jesus da han sto foran Pilatus, at han handlet i samsvar med det oppdrag han var kommet til verden for å utføre?

⁵ Ved denne avgjørende anledning handlet Jesus i samsvar med det oppdrag han kom til verden for å utføre. Frykt for døden fikk ham ikke til å benekte sakens fakta. Da de som hadde grepet ham, overga ham til Pilatus, førte de klagemål mot ham og sa: «Denne mann har vi funnet vill-leder vårt folk og forbyr å gi keiseren skatt, og sier om seg selv at han er Messias, en konge.» (Luk. 23: 1—3) Da han ble spurt like ut om han var en konge, benektet han det ikke. I sitt svar til Pilatus talte han om «mitt rike», men han forklarte at det ikke var noen del av denne verden. Ut fra denne forklaring trakk Pilatus den slutning at Jesus var en konge. Dette fikk ham til å stille et nytt spørsmål angående Jesu kongeverdighet, og det lød: «Nåvel, er du da en konge?» det vil si, selv om ditt rike ikke er noen del av denne verden. Jesus svarte at Pilatus hadde trukket den rette slutning, for han sa: «Du sier selv at jeg er en konge.» Hvis Pilatus ikke hadde det, ville han ikke for annen gang ha spurt Jesus om han var en konge.

 6. I betraktning av hvilket formål var Jesus fast bestemt på å handle trofast ved denne anledning, koste hva det ville?

⁶ Jesus lot Pilatus’ rettslige slutning bli stående som sann. Jesus var i vitneboksen, og han kunne ikke nå benekte sannheten. Som han sa til Pilatus, var han blitt født og hadde kommet til verden nettopp for det formål at han skulle vitne for sannheten angående sin kongeverdighet. Og enhver som var på sannhetens side, ville godta Jesu vitnesbyrd som sannheten. Han var blitt født for å vitne for sannheten. Da han var 30 år gammel, ble han døpt og kom til verden for å vitne for sannheten. Nå da han hadde kommet til det avgjørende punkt i sitt jordiske liv, ville han derfor ikke unnlate å handle i samsvar med det som var hensikten med at han var blitt født som menneske og hadde trådt fram for offentligheten på verdens skueplass. Han ville handle trofast overfor sannheten, selv om det skulle koste ham livet. Hvis saken ikke hadde dreid seg om sannheten, ville han naturligvis ikke ha vært villig til å dø for den; han ville ikke dø for en løgn.

 7. Hva må vi bli overbevist om angående Jesu vitnesbyrd, og hva vil denne overbevisning føre til?

⁷ Jesus var villig til å dø for sannheten. Er vi som følge av den modige og trofaste handlemåte han fulgte, overbevist om at det vitnesbyrd han avla, ikke bare overfor den romerske landshøvding, men overfor hele folket, var sannheten? Hvis vi er det, hva betyr så det? Hvis vi hører på hans røst ved å godta det han sier, da godtar vi ham som konge. Ved å gjøre det viser vi at vi er «på sannhetens side». Dette betyr at vi også er på Jesu side, noe vi ønsker å være.

 8. a) Hvorfor må dette være den sannhet som vi bør skaffe oss opplysninger om? b) Hvorfor måtte Jesus selv være sannheten?

⁸ Denne sannhet må være meget viktig ettersom et menneske blir født nettopp for det formål å vitne for den. Det må være den sannhet som er verd at en vier hele sitt liv til den, ettersom et menneske kommer til verden nettopp for det formål å vitne for den. Den var da også så viktig. Hvis det er noen sannhet vi bør skaffe oss opplysninger om, bør det derfor være denne sannhet. I Jesu tilfelle besto imidlertid sannheten ikke bare i hva han sa, men også i hva han gjorde, hvordan han levde, og hvordan han døde. Det var et spørsmål om å leve slik at sannheten ble realisert eller ble til virkelighet. Det var mange ting i forbindelse med Jesu liv som menneske som var av universell betydning, ja, av betydning for himmelen og jorden, og han måtte leve og handle slik at disse tingene kunne bli gjennomført. Han selv måtte være sannheten.

 9. Hva sa Johannes i samsvar med dette angående Jesus Kristus i Johannes 1: 14, 16, 17, og var dette en overdreven framstilling?

⁹ Det var ikke bare store ord eller en overdreven framstilling Jesu elskede disippel Johannes kom med da han skrev om at Jesus kom fra himmelen til jorden for å bli født som et fullkomment menneske. Johannes sa: «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet — en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far — full av nåde og sannhet. For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde; for loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» — Joh. 1: 14, 16, 17.

Hvordan «sannheten kom»

10, 11. a) Betyr det at Johannes stiller Jesus opp som en motsetning til Moses, at loven, som ble gitt ved Moses, ikke var sann? b) Hva sier Paulus i Romerne 7: 10—12 til forsvar for at Guds lov er god?

¹⁰ Hvordan var så Jesus «full av . . . sannhet»? Hvordan var han den hvorved «sannheten kom»? Hvorfor stiller apostelen Johannes Jesus opp som en motsetning til Moses? Framholdt ikke profeten Moses sannheten på sin tid, over 1400 år før Kristus? Var ikke loven, som Gud ga det jødiske folk ved Moses, sannheten? Jo, det var den. Flere hundre år etter at loven ble gitt ved Moses, sa den inspirerte salmist til Gud, Lovgiveren: «De er kommet nær som jager etter ugjerning; fra din lov er de kommet langt bort. Du er nær, [Jehova], og alle dine bud er sannhet.» (Sl. 119: 150, 151) Selve det faktum at loven som ble gitt ved Moses, fordømte hans eget folk som syndere, viser at denne loven var i overensstemmelse med det som er rettferdig og hellig. På grunn av at loven var fullkommen, dømte den jødene til døden. Til forsvar for at Guds lov er god, skriver derfor apostelen Paulus:

¹¹ «Og budet, som var til liv, det ble funnet å være meg til død; for synden tok anledning av budet og dåret og drepte meg ved det [det vil si, ved det bud som dømte syndere til døden]. Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt.» — Rom. 7: 10—12.

12, 13. a) Hva krevde Moseloven av jødene for at de skulle kunne oppnå evig liv ved å holde den, og hvorfor tjente loven sin hensikt? b) Hvordan gjorde apostelen Paulus dette klart i Galaterne 3: 23—25?

¹² Det var derfor ikke noe galt ved loven som ble gitt ved Moses. Den påpekte tvert imot hva som var galt. Det var ikke noen feil ved loven som ble gitt ved Moses. Det var ikke noen feil ved De ti bud som var en del av denne loven. Loven krevde fullkommen lydighet fra jødenes side for at de skulle kunne oppnå evig liv ved å holde den. Men ingen alminnelig jøde kunne holde loven til fullkommenhet og oppnå evig liv ved lov-gjerninger. Likevel tjente denne loven sin hensikt, for den identifiserte eller utpekte det eneste fullkomne menneske som virkelig holdt loven fullt ut, ham som således ikke ble fordømt av loven, og som derfor ble erklært fullstendig rettferdig og fortjente å få evig liv på grunn av sin fullkomne rettferdighet. At loven som ble gitt ved Moses, ikke forfeilet sin hensikt, og at den ikke var noe forsøk som slo feil, gjorde den jødiske kristne apostelen Paulus klart med disse ord:

¹³ «Før troen [den kristne tro] kom, ble vi holdt innestengt i varetekt under loven til den tro som skulle åpenbares. Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro; men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren [loven].» — Gal. 3: 23—25.

14. a) Hvordan var Moseloven noe mer enn bare en lovbok? b) Hvordan var dette tilfelle når det gjelder det presteskap som ble opprettet ifølge loven?

¹⁴ Loven som ble gitt ved Moses, var noe mer enn bare en lovbok, noe mer enn en ordnet lovsamling som hadde med menneskenes oppførsel å gjøre. Den var i mange henseender profetisk. Den påbød mange ting som var profetiske bilder av kommende gode ting. Ifølge loven ble det for eksempel opprettet et presteskap for det jødiske folk i Arons, Moses’ eldre brors, familie. Dette var et profetisk forbilde på hvordan Jehova Gud ville innsette en yppersteprest som skulle frambære et offer til evig gagn for hele menneskeheten. Denne åndelige, himmelske yppersteprest skal også ha underprester, som blir tatt fra menneskene og vil kunne ha medfølelse med syndige og ufullkomne mennesker.

15. Hva var det som skjedde på jødenes årlige soningsdag, et profetisk forbilde på?

¹⁵ Loven påbød at det hvert år skulle holdes en nasjonal soningsdag på den 10. dag i jødenes sjuende lunarmåned. På den dagen skulle det gjøres soning både for presteskapet og for resten av det jødiske folk ved hjelp av ofringen av en lytefri okse eller geit, hvis blod skulle sprenges i det Aller-helligste i helligdommen. Deres synder skulle også bli båret bort ved hjelp av en syndebukk og glemt. Alt dette var et profetisk forbilde på hvordan Guds store Yppersteprest skulle frambære et offer til soning for den syndige menneskehet og være den som virkelig bar menneskenes synder bort, slik at de ble glemt. Hele denne foranstaltning ville være et uttrykk for miskunnhet fra Guds side.

16. Hva inneholdt ifølge han som skrev Hebreerne 8: 4, 5, Moseloven foruten budene?

¹⁶ Loven som ble gitt ved Moses, var derfor noe mer enn bare bud som påpekte hva synd var, og som fortalte jødene hva som var de rene, rette, hellige og uselviske ting de måtte gjøre for at de kunne fortsette å vandre i harmoni med Gud. Loven påbød også at det regelmessig skulle bli utført bestemte meningsfylte seremonier som skulle danne profetiske mønstre som skulle gi et sant bilde av storslagne ting som ifølge Guds hensikt skulle komme. Den inspirerte skribent kaller disse profetiske mønstre for ’skygger’ når han sier: «Der er prester som etter loven bærer fram gavene, de som tjener ved et avbilde og en skygge av det himmelske, etter den forskrift som Moses fikk da han skulle gjøre tabernaklet; for han sier: Se til at du gjør alt etter det bilde [mønster, NW] som ble vist deg på fjellet [Sinai].» — Heb. 8: 4, 5.

17. På hvilken måte inneholdt loven ’skygger’ av det fullkomne menneskelige legeme som måtte bli ofret for å bortta synden?

¹⁷ Den samme skribenten taler igjen om ’skygger’ når han redegjør for behovet for at et fullkomment menneskelig legeme måtte bli frambåret som offer for Gud. Han sier: «Da loven bare har en skygge av de kommende goder, men ikke selve bildet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem. Ellers ville de jo ha opphørt med å frambære dem, da de ofrende ikke lenger ville ha synder på samvittigheten når de én gang var renset. Men ved dem kommer hvert år en minnelse om synder; for det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder. Derfor sier han idet han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg.» — Heb. 10: 1—5.

18. Hva var noen av de ’skygger’ som Moseloven inneholdt, og hvorfor kunne de med rette kalles ’skygger’?

¹⁸ Mange andre ting som loven påbød, for eksempel påskemåltidet, pinsefesten eller ukenes høytid, den ukentlige sabbatsdag, jubelåret og nymånefesten, som ble holdt den første dag i hver måned, særlig den festen som ble holdt den sjuende nymånedag hvert år, var ’skygger’. Samtidig som de i seg selv var virkelige, ga de et nøyaktig omriss eller et sant miniatyrbilde av større ting som skulle komme. De var imidlertid bare ’skygger’. En skygge er et mørkt bilde eller mønster som en massiv, ugjennomsiktig gjenstand avtegner på en flate når den kommer mellom den og en lyskilde. Skyggen er ikke selve gjenstanden. Den er ikke selve virkeligheten. Det er gjenstanden eller legemet som avtegner en skygge eller et bilde, som er selve virkeligheten. Hvis gjenstanden eller legemet befinner seg foran lyskilden, da kastes skyggen foran gjenstanden eller legemet. Det er derfor et kjent ordspråk sier: «Kommende begivenheter kaster sin skygge foran seg.» Hva Guds hensikt angår, kom skyggen først for å gi en framstilling i mindre målestokk av de større ting som Gud hadde i sinne å gjøre for menneskene i framtiden. Disse ’skygger’ skapte riktige forventninger hos de mennesker som lydig holdt Guds lov. De ville ikke bli skuffet i sine forventninger, for disse ’skygger’ var sanne.

19. Hvorfor kunne Johannes med rette si: «Loven ble gitt ved Moses, . . . sannheten kom ved Kristus»?

¹⁹ En skygge gir et sant bilde, men åpenbarer ikke hele sannheten om saken. Det er bare når det som er blitt vist på forhånd ved ’skygger’, kommer, at sannheten kommer. Da blir sannheten til virkelighet. Gjenstanden eller legemet er sannheten. Ettersom Moseloven bare inneholdt skyggene, måtte den vike for virkeligheten, for det legeme som skyggene i loven pekte fram mot. De forskrifter som Moseloven inneholdt angående mat og drikke, seremonier og helligdager, måtte derfor forsvinne i likhet med bilder eller skygger. Det gjorde de også, for apostelen Paulus skrev til den kristne menighet i Kolossæ i Lilleasia: «La derfor ingen dømme eder for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat; disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet [virkeligheten, NW] hører Kristus til.» (Kol. 2: 16, 17) Apostelen Johannes var derfor i full overensstemmelse med de historiske kjensgjerninger da han sa: «Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» — Joh. 1: 17.

20, 21. Hva måtte Jesus gjøre i forbindelse med det å gjøre soning for synder for at Johannes’ uttalelse skulle bli sann i sin fulle betydning?

²⁰ For at denne uttalelsen kunne være sann i sin fulle betydning, måtte Jesus Kristus gjøre noe mer enn bare tale, forkynne og undervise. Det var også nødvendig at denne Guds Sønn ga avkall på sin himmelske herlighet som åndeskapning og ble født som et fullkomment menneskebarn, for at han kunne innføre virkeligheten eller motbildet til de forbilledlige offer som ble frambåret på soningsdagen, og som på en billedlig måte tok bort hele det jødiske folks synd. Da han var 30 år gammel, måtte han framstille seg selv som et passende, menneskelig offer som var antagelig for Gud, for at han kunne bli utnevnt til Guds Yppersteprest som kunne gjøre soning for hele menneskehetens synder. (Heb. 5: 1—5; 7: 27; 8: 1—4) Dette gjorde han da han kom til døperen Johannes for å la seg døpe i Jordan-elven, hvor hans legeme for et øyeblikk var ute av syne da det ble begravd i vann. På denne måten ’kom han til verden’ med det menneskelige legeme som Gud hadde gjort i stand til ham, og som han skulle ofre. — Heb. 10: 5—10, NW; Sl. 40: 7—9; Joh. 18: 37.

²¹ Ved sin død tre og et halvt år senere ofret han som Jehovas Yppersteprest sitt menneskelegeme «én gang for alle». For å kunne frambære verdien av sitt fullkomne, ofrede menneskeliv for Gud i himmelen måtte han bli oppreist fra de døde. Denne oppstandelse fant sted på den tredje dag etter hans død. Akkurat som den jødiske yppersteprest gikk inn bak det innerste forheng i templet og inn i det Aller-helligste eller det innerste rom, trådte Jesus Kristus, etter at han var blitt oppreist fra de døde og hadde vendt tilbake til det himmelske rike, til fastsatt tid fram for Gud for å presentere verdien av sitt ofrede menneskeliv.

22. Hvordan var alle disse ting en del av det vitnesbyrd Jesus avla om sannheten?

²² Alt dette viser at de skygger som den loven som ble gitt ved Moses, inneholdt, var sanne. Det stadfestet Jesu Kristi yppersteprestelige embete som en sann virkelighet, som noe som var en kjensgjerning. Gjennom denne ordning skulle menneskeheten få del i de mest storslagne velsignelser. Alle disse ting var en del av det vitnesbyrd Jesus avla om sannheten, og de hørte med til de ting som var blitt forutsagt eller forbilledlig framstilt ved skygger i Moseloven, og som nå ble gjort til virkelig sannhet ved Jesus.

Sannheten om Riket

23. a) Var de ting som hadde å gjøre med prestetjenesten og tilveiebringelsen av et offer for synd hele den sannhet som har betydning for oss, og hvordan kom dette tydelig fram under forhøret av Jesus? b) Hvilke andre ting i Moseloven måtte også bevises å være sanne ’skygger’?

²³ Men er sannheten angående prestetjenesten og tilveiebringelsen av et offer som kunne ta bort verdens synd, hele den sannhet som er av betydning og interesse for oss? Nei, det er det ikke, for da Jesus ble forhørt av landshøvdingen Pontius Pilatus, var det først og fremst kongedømmet som kom i søkelyset. Fiendene, som hadde overgitt Jesus til den romerske domstol, anklaget ham fordi han sa om seg selv at han var «Messias, en konge». (Luk. 23: 1, 2) På det tidspunkt var det i virkeligheten mye sannhet som ennå skulle fastslås angående spørsmålet om et rike som ikke bare skulle herske over jødene, men over hele menneskeverdenen. Ja, det var dengang mye som avhang av Jesus Kristus, og han forsto dette og var fast bestemt på å være trofast. Som en kunne vente, måtte det bevises at visse ting i Moseloven som hadde å gjøre med det kommende herredømme for Guds folk, var sanne profetier, sanne ’skygger’ som stemte overens med framtidige kjensgjerninger. Hvordan ble dette bevist?

24. a) Hvilken tjeneste i Israel betrodde Gud Aron og hans familie? b) Hvorfor innsatte Gud ikke også en jordisk konge i Israel?

²⁴ Da loven ble gitt ved Moses på Sinai berg, hadde israelittene ingen synlig, jordisk konge over seg. Moses var ikke konge i Israel, men han tjente som mellommann mellom Jehova Gud og Israels folk. Moses’ eldre bror het Aron, og han var levitten Amrams førstefødte sønn. I Arons familie opprettet Jehova Gud et presteskap for Israel. Hvorfor innsatte Gud ikke også en jordisk konge i Israel? Eller hvorfor gjorde han ikke Aron til både konge og prest? Det var fordi Jehova Gud var Israels lovgivende Konge, selv om han var usynlig. Han kunne imidlertid ikke også være Israels prest. Forholdene i Israel var akkurat slik som Moses beskrev dem i en sang ved Rødehavet om lag tre måneder før loven ble gitt ved ham: «[Jehova] skal være konge i all evighet. For da Faraos hester med hans vogner og menn fór ut i havet, da lot [Jehova] havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på det tørre midt igjennom havet.» (2 Mos. 15: 18, 19) Jehova nedla således ikke sitt embete som Konge.

25. Hva sa Gud i Moseloven angående en jordisk konge i Israel?

²⁵ I Moseloven gjorde Jehova Gud oppmerksom på at det ville komme en tid da israelittene ville ønske å bli lik de uteokratiske, hedenske folkeslag og ha en synlig konge over seg. Jehova sa så: «Da skal du sette den til konge over deg som [Jehova] din Gud utvelger. En av dine brødre skal du sette til konge over deg, du må ikke sette over deg en fremmed mann, en som ikke er din bror. . . . Når han sitter på sin kongetrone, da skal han få denne lov hos de levittiske prester og la den skrive av for seg i en bok.» (5 Mos. 17: 14—18) Moses advarte senere israelittene om de følger det ville få for dem hvis de ikke holdt den høytidelige overenskomst eller pakt som de hadde inngått med Gud, da han sa: «[Jehova] skal føre deg og din konge, som du setter over deg, bort til et folk som hverken du eller dine fedre har kjent, og der skal du dyrke andre guder, stokk og stein.» (5 Mos. 28: 35, 36) Over 350 år senere ba hele Israels folk om å få en slik konge, og Gud ga dem Saul, Kis’ sønn. — 1 Sam. 8: 4 til 12: 5.

26. a) Hvilken stamme i Israel tilhørte Saul, Kis’ sønn? b) Men hvem skulle kongemakten i Israel ifølge patriarken Jakobs profeti bli overgitt til, og hvem skulle derfor komme i denne stammen?

²⁶ Kong Saul var av Benjamins stamme. Men lenge før loven ble gitt ved Moses, hadde Jehova Gud inspirert patriarken Jakob eller Israel til å profetere at kongemakten i Israel ville bli overgitt til Juda stamme, og at kongespiret og herskerstaven aldri skulle vike fra denne stamme. En som ble kalt Silo (som betyr «den som eier den»), skulle komme i denne stamme, og ’folkene skulle bli ham lydige’.

27. Hvordan kan det sies at loven som ble gitt ved Moses, inneholdt denne profetien av Jakob?

²⁷ Denne profeti angående kongeverdigheten ble nedskrevet i Bibelens første bok, nemlig i 1 Mosebok 49: 8—10. Denne boken ble skrevet av Moses. Det som nå utgjør de første fem bøker i Bibelen, var til å begynne med bare én bok som var skrevet av Moses. Når jødene på Jesu Kristi tid omtalte den store inndeling av bøkene i de hebraiske skrifter, kalte de de fem første av Bibelens bøker, som var skrevet av Moses, for loven eller «tora», slik at 1 Mosebok kom med under betegnelsen «loven» eller tora. Etter at Jesus var blitt oppreist fra de døde, sa han til sine disipler: «Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennå var hos eder [i kjødet], at alt det måtte oppfylles som er skrevet i [1] Mose lov og [2] profetene og [3] salmene om meg.» (Luk. 24: 44) «Loven» kan derfor innbefatte de ting som var blitt nedskrevet i 1 Mosebok, og til disse tingene hører også patriarken Jakobs profeti angående kongeverdigheten i Juda stamme.

28. a) Hvorfor måtte Jesus foruten å bli født i en bestemt stamme også bli født i en bestemt familie for fullt ut å kunne «vitne for sannheten»? b) Hvordan gjorde Gud løftet om Riket enda sikrere, og hvem tilhørte i virkeligheten dette rike?

²⁸ For å kunne «vitne for sannheten» angående Guds rike ble Jesus født i Juda stamme. (Heb. 7: 14) Men for at Jesus fullt ut skulle kunne «vitne for sannheten», kunne han ikke bli født i en hvilken som helst familie i Juda stamme. Han måtte bli født i ættelinjen til David fra Betlehem, og det ble han også. (Rom. 1: 1—4) Hva var grunnen til det? Det var fordi David av Juda stamme ble gjort til konge i Israel og etterfulgte kong Saul og hans sønn Isboset, og Jehova Gud inngikk da en høytidelig overenskomst eller pakt med kong David om at kongedømmet over Guds folk skulle forbli i Davids kongelige ættelinje til evig tid. Dette betydde at David til slutt skulle få en evig arving til riket. (2 Sam. 7: 11—16; 1 Krøn. 17: 11—15) Jehova Gud ga ikke bare den trofaste kong David dette løfte, men han forpliktet seg også ved en ed til å holde dette løfte. Ved denne ed sverget Gud i virkeligheten til gagn for sitt eget rike, for kong David anerkjente selv at kongedømmet over Israel i virkeligheten tilhørte Jehova, og at den trone han satt på i Jerusalem, i virkeligheten var «[Jehovas] trone». (1 Krøn. 29: 10, 11, 23) Angående denne ed, som skulle stadfeste pakten med David om et evig rike, leser vi:

29. Hva sies det i Salme 89 angående denne pakten og Guds ed i forbindelse med Davids rike?

²⁹ «Jeg har gjort en pakt med min utvalgte, jeg har svoret David, min tjener: Til evig tid vil jeg grunnfeste ditt avkom, og jeg vil bygge din trone fra slekt til slekt. . . , jeg vil ikke bryte min pakt og ikke forandre hva som gikk ut fra mine lepper. Ett har jeg svoret ved min hellighet, sannelig, for David vil jeg ikke lyve: Hans avkom skal bli til evig tid, og hans trone som solen for mitt åsyn. Som månen skal den stå evinnelig, og vitnet i det høye er trofast.» — Sl. 89: 4, 5, 35—38; Ap. gj. 2: 30.

30. Hva er «den kjærlige godhet overfor David» som omtales i Esaias 55: 3, og hva er det som understreker dens pålitelighet?

³⁰ Denne pakten om riket og alt det som er forbundet med den, er det som Guds Ord kaller «den kjærlige godhet overfor David», og det at Gud knytter sin ed til den, understreker dens sannferdighet og pålitelighet. Under forfølgelse kan derfor Guds folk, som stoler på at Gud vil oppfylle denne pakten om riket, med rette bruke salmistens ord, ikke fordi de tviler på pakten, men for å bønnfalle Gud, og si: «Hvor er, [Jehova], dine forrige nådegjerninger [gjerninger av kjærlig godhet, NW], som du tilsvor David i din trofasthet?» (Sl. 89: 50) I sin omtenksomhet forsikrer Gud sitt folk om at han vil være tro mot sin pakt, og sier: «Jeg vil beredvillig slutte en pakt av ubegrenset varighet med dere angående den kjærlige godhet overfor David, som er trofast.» (Es. 55: 3, NW) Særlig Jesus Kristus kunne finne trøst i dette guddommelige løfte.

31. a) Hvorfor ble Jesus født i Davids kongelige ættelinje? b) Hvordan besvarte Jehova således bønnen i Salme 132: 1—18?

³¹ For at pakten om riket kunne bli gjort til en evig sannhet, ble Jesus født i Davids kongelige ættelinje og ble således Davids evige Arving. Jehova viste at han var tro mot kong David, og han unnlot ikke å gi ham en salvet konge som sin evige arving. Jehova besvarte følgende bønn: «For Davids, din tjeners skyld vise du ikke din salvedes åsyn tilbake! [Jehova] har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt skal jeg sette på din trone. . . . Der vil jeg la et horn vokse opp for David, gjøre i stand en lampe for min salvede. Hans fiender vil jeg kle i skam, men på ham skal hans krone stråle.» — Sl. 132: 1—18, vers 11 fra NW.

32, 33. Hvordan vitnet Peter på pinsedagen om den ed angående Riket som Gud hadde tilsvoret David?

³² Apostelen Peter var en som vitnet for sannheten angående alt dette. På pinsedagen, 50 dager etter at Jesus Kristus var blitt oppreist fra de døde, redegjorde Peter for utgytelsen av Guds hellige ånd over Kristi disipler i Jerusalem og sa så:

³³ «Brødre! la meg få lov til å tale med frimodighet til eder om patriarken David, at han både døde og ble begravd, og hans grav er iblant oss den dag i dag; da han nå var en profet og visste at Gud med en ed hadde tilsvoret ham at av hans lends frukt ville han sette en på hans trone, så var det om Messias’ oppstandelse han framsynt talte det ord at han ikke ble forlatt i dødsriket, ei heller så hans kjød tilintetgjørelse. Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om. Etter at han nå er opphøyd ved Guds høyre hånd og av sin Fader har fått den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjøt han dette som I både ser og hører. For David fór ikke opp til himmelen, men han sier selv: Herren [Jehova, NW] sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet.» — Ap. gj. 2: 29—36.

Kong Davids «herre»

34. a) Hvordan ble Jesus Kristus Davids herre, og hvor forutsa David at det skulle bli slik? b) Når vil David selv anerkjenne Jesus som sin herre?

³⁴ Med disse ordene erklærte apostelen Peter under den utgytte hellige ånds inspirasjon at den opphøyde Jesus Kristus var kong Davids herre, det vil si høyere enn kong David. Kong Davids trone hadde bare vært en jordisk trone som var blitt kalt «[Jehovas] trone». Jesus Kristus hadde derimot satt seg på en trone i himmelen, ved Guds høyre hånd. Han skulle være en udødelig, evig, himmelsk konge. Når David en gang i framtiden blir oppreist fra de døde, vil han få høre om sin etterkommer, Jesus Kristus, og vil anerkjenne denne opphøyde konge som sin herre, den sanne Kristus eller salvede. I Salme 110 forutsa kong David Jesu Kristi herredømme. Apostelen Peter siterte det første verset i denne salmen og anvendte det på Jesus Kristus, idet han sa at det hadde fått sin oppfyllelse på ham. Den inspirerte Peter anvendte i virkeligheten hele denne salmen på Jesus Kristus. Apostelen Paulus anvendte den også på ham.

35. Hvem sverget Jehova overfor i Salme 110: 4, og hva sverget han om?

³⁵ Det framgår av denne salmen av David at Jehova igjen sverger. Denne gangen er det imidlertid ikke overfor kong David, men overfor Davids herre, som sitter ved Guds høyre hånd i himmelen. I vers 4 i Salme 110, hvor Jehova taler til ham, sies det: «[Jehova] har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evinnelig etter Melkisedeks vis.» Jehova sverget således overfor sin Sønn, Jesus Kristus.

36. På hvilken måte skulle Jesus Kristus være lik Melkisedek, og hvordan blir det vist at denne Melkisedek var større enn Abraham?

³⁶ Hvem var denne Melkisedek som Davids herre, Jesus Kristus, skulle være lik? Loven som ble gitt ved Moses, og som innbefatter 1 Mosebok, forteller oss om dette. Melkisedek var ikke bare prest, men også konge. Ifølge 1 Mosebok 14: 17—20 dro han ut fra sin kongelige by for å møte patriarken Abraham da han vendte seierrik tilbake fra et slag. Vi leser: «Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram ga ham tiende av alt.» Melkisedek var således større enn Abram.

37. a) Hvem arvet Jesus Riket etter? b) Arvet Jesus sitt evige presteembete etter ypperstepresten Aron? Forklar.

³⁷ I Hebreerne 6: 20 til 7: 17 blir denne edsvorne uttalelse i Salme 110: 4 anvendt på Jesus Kristus, og den måten hvorpå han skulle være både konge og prest etter «Melkisedeks vis», blir forklart vers for vers. Melkisedek hadde som konge og prest ingen etterfølger på jorden. Jesus Kristus arvet hverken presteembetet eller kongedømmet etter Melkisedek. Han ble kong Davids evige arving ifølge pakten om riket, men han arvet ikke sitt presteembete etter ypperstepresten Aron, som var av Levi stamme. Jesus ble ikke født i Levi stamme, for han måtte være en etterkommer av David. Hvordan ble Jesus prest til evig tid? Det var ved den ed som Jehova sverget, og som står nedskrevet i Salme 110: 4.

38. Hvordan ble det som Melkisedek var et forbilde på, virkeliggjort i Jesus Kristus, og hva vil Jehova derfor ikke angre?

³⁸ Ettersom Jesus Kristus skulle være konge og prest etter «Melkisedeks vis», var fortidens Melkisedek et profetisk forbilde på Jesus Kristus. Det som ble forbilledlig framstilt ved Melkisedek, ble virkeliggjort i Jesus Kristus. Melkisedeks navn betyr «rettferdighets konge», og som konge av Salem, som betyr «fred», var han også «freds konge». Jesus Kristus var imidlertid den sanne eller virkelige Melkisedek som Gud hadde hatt i tankene for lang tid siden, og han var den virkelige «rettferdighets konge», den virkelige «freds konge». Han er den sanne konge og prest som tilveiebringer en evig soning for hele menneskeheten, og som vil herske i fred over hele jorden. Jehova Gud vil aldri angre at han har sverget å gjøre ham til konge og prest.

Den personifiserte sannhet

39. Hvordan var Jesus Kristus sannheten, og hvordan vitnet han virkelig for sannheten?

³⁹ Det framgår tydelig av alt dette at Jesus Kristus er sannheten. Han er virkeliggjørelsen av den sannhet som både skyggene i Moseloven og profetiene i de hebraiske skrifter pekte fram til. Alle disse profetiske tingene konsentrerte seg om ham. For dette ble han født, og for dette kom han til verden, at han skulle vitne for sannheten om disse ting ved å oppfylle profetiene. Sannheten i disse åpenbaringer av Guds hensikter, de ting som Gud hadde sverget, ble personifisert i ham.

40, 41. a) Hvordan kunne Jesus i denne forbindelse med rette si at han var sannheten? b) Hva slags mennesker virker han som konge og prest til gagn for, og hvordan viser Paulus dette i Romerne 15: 8—12?

⁴⁰ Da Jesus var på jorden som menneske, var han fast bestemt på å vitne for Guds ords sannhet som sto nedskrevet i de hebraiske skrifter. Den natten han falt i sine fienders hender, sa han til sine trofaste apostler: «Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh. 14: 6) Kunne han med rette si dette? Ja, det kunne han, for han var virkelig sannheten. Han var ingen skygge av Messias eller skygge av Kristus. Han var den lovte, virkelige Messias eller den virkelige Kristus. Han var ingen skygge av en konge eller av en prest. Han var den virkelige, den sanne, konge og prest som var blitt forbilledlig framstilt. Som konge og prest virker han ikke bare til gagn for omskårne jøder, men også til gagn for alle hedenske eller ikke-jødiske folkeslag. Derfor sier apostelen Paulus:

⁴¹ «Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sanndruhets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene, men hedningene skal prise Gud for miskunnhet, som skrevet er: Derfor vil jeg prise deg iblant hedninger og lovsynge ditt navn. Og atter sier Skriften: Gled eder, I hedninger, sammen med hans folk! Og atter: Lov Herren, alle hedninger, og pris ham, alle folk! Og atter sier Esaias: Det skal komme det Isais [kong Davids fars] rotskudd, han som reiser seg for å herske over hedninger; på ham skal hedningene håpe.» — Rom. 15: 8—12; Sl. 18: 50; 117: 1; 5 Mos. 32: 43; Es. 11: 10.

42. a) Hvordan ble Jesus virkelig «en tjener for de omskårne»? b) Hvordan ’stadfestet’ Jesus Guds løfter til fedrene?

⁴² Da Jesus Kristus en gang møtte en kananéisk kvinne, sa han: «Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus.» Da han sendte ut sine 12 apostler for å forkynne om himlenes rike, sa han til dem: «Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus!» (Matt. 15: 24; 10: 5, 6) Jesus ble således virkelig «en tjener for de omskårne» fordi han var født som jøde under Moseloven og var blitt omskåret. Jesus Kristus tjente de omskårne jøder «for Guds sanndruhets skyld», fordi Jehova Gud hadde sagt til patriarkene Abraham, Isak og Jakob at ved hjelp av deres ætt skulle alle jordens folk bli velsignet. Deres «ætt» ville naturligvis være de som ble født som israelitter, det vil si jøder eller hebreere. (1 Mos. 22: 18; 26: 4; 28: 14) Det var nødvendig for Jesus Kristus å stadfeste ’Guds sanndruhet’ hva disse løftene til de tre hebraiske patriarkene angikk. Hvordan gjorde han det? Jo, ved først å gi jødene anledning til å bli Abrahams åndelige ætt og således få del i de velsignelser som var forbundet med det. Jesus var forpliktet til å respektere Jehova Guds ed, for Gud hadde sverget at hans løfter til patriarkene var sanne, og Jesus måtte «stadfeste» disse løftene.

43. a) Hvordan førte Jehova patriarkenes etterkommere ut av Egypt? b) Hvordan stadfestet han sine løfter til fedrene?

⁴³ Moses sa til patriarkenes omskårne etterkommere: «Fordi [Jehova] elsket eder, og fordi han ville holde den ed han hadde svoret eders fedre, derfor førte [Jehova] eder ut . . . fra Faraos, egypterkongens hånd.» (5 Mos. 7: 8) Det at Gud sverget overfor patriarkene, blir også omtalt i Salme 105: 7—11,b hvor det sies: «Han er [Jehova] vår Gud, hans dommer er over all jorden. Han kommer evinnelig sin pakt i hu, det ord han fastsatte for tusen slekter, den pakt han gjorde med Abraham, og sin ed til Isak; og han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel, idet han sa: Deg vil jeg gi Kana’ans land til arvelodd.» — Se også 1 Mosebok 24: 6, 7; 50: 24; 2 Mosebok 6: 8; Jeremias 11: 4, 5.

44. Hvem er det som først og fremst respekterer Guds ed?

⁴⁴ Jehova Gud respekterer sin egen ed, og han vil aldri bryte den. Da Jesus Kristus var på jorden, respekterte han også Jehovas ed og bestrebet seg på å bevise at den var sann.

45. a) I hvem ble Guds ed angående Riket og prestedømmet virkeliggjort? b) I og med hvilke historiske begivenheter kom Guds sannhet?

⁴⁵ I Jesus Kristus ble både den ed som stadfestet Guds pakt med David om et evig rike, og den ed som bekreftet Guds utnevnelse av en prest til evig tid etter Melkisedeks vis, virkeliggjort. I og med at Jesus ble født på jorden, kom til verden da han ble døpt i vann, utførte sin tre og et halvt år lange offentlige tjeneste til gagn for Guds rike, døde i trofasthet mot Gud, oppsto fra de døde og ble opphøyd til himmelen, i og med at disse historiske begivenheter inntraff, kom sannheten, Guds sannhet. Hele Jesu Kristi livsløp var således et kraftig vitnesbyrd om sannheten.

Svaret på spørsmålet

46. Hva er det bibelske svar på den romerske landshøvdings spørsmål: «Hva er sannhet?»?

⁴⁶ Hvordan skal vi så besvare spørsmålet: «Hva er sannhet?» som den romerske landshøvding Pontius Pilatus stilte Jesus? I betraktning av de omstendigheter dette spørsmål ble stilt under, må det bibelske svar bli: Sannheten er Guds rike med Jesus Kristus, Davids sønn, på tronen som konge og prest.

47. a) Hva er derfor ikke så underlig hva Bibelens lære angår? b) Hvordan blir Guds kongeverdighet understreket i den siste bok i de hebraiske skrifter og i den første bok i de kristne greske skrifter?

⁴⁷ Det er derfor ikke så underlig at læren om Guds rike ved Kristus er Bibelens viktigste læresetning. Guds messianske rike er det tema som går som en rød tråd gjennom hele Bibelen, like fra den første bok, 1 Mosebok, som forteller om den profetiske skikkelsen Melkisedek, og til den siste bok, Åpenbaringen, som beskriver Rikets fødsel og dets tusenårige styre. I samsvar med dette henleder Gud selv i den siste bok i de gamle hebraiske skrifter oppmerksomheten på sin egen kongeverdighet, idet han sier: «Jeg er en stor konge, sier [Jehova], hærskarenes Gud, og mitt navn er forferdelig [fryktinngytende, NW] blant folkene.» (Mal. 1: 14) Ifølge den første bok i de kristne greske skrifter hadde Jesus, Guds Sønn, da han kom til verden for å begynne sin messianske tjeneste for Gud, en forløper, nemlig døperen Johannes, som sa til de omskårne jøder: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» — Matt. 3: 1, 2.

48. Hvordan understreket Jesus læren om Riket da han fortsatte i den gjerning som døperen Johannes hadde påbegynt, og da han forutsa avslutningen på tingenes ordning?

⁴⁸ Da Jesus Kristus fortsatte i den gjerning som døperen Johannes hadde påbegynt, sa han også: «Tiden er fullkommet, og Guds rike er kommet nær; omvend eder, og tro på evangeliet [det gode budskap, NW]!» (Mark. 1: 14, 15) Da han forutsa det forkynnelsesarbeid som skulle avmerke hans gjenkomst og annet nærvær og avslutningen på tingenes ordning, nevnte han at hans etterfølgere skulle forkynne en bestemt bibelsk læresetning. Hvilken læresetning var det? Hans ord, som er gjengitt i Matteus 24: 14, gir svaret: «Dette evangelium [gode budskap, NW] om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» — Matt. 24: 3, 14, vers 3 fra NW.

49, 50. a) Hvorfor er det ifølge Åpenbaringen 11: 15—18 god grunn til først og fremst å forkynne denne bibelske læresetning i vår tid? b) Hvilken kunngjøring skulle lyde i himmelen etter at Satan var blitt kastet ut av himmelen?

⁴⁹ I vår tid er det god grunn til at det blir lagt stor vekt på forkynnelsen av denne bibelske læresetning. Hvorfor? Fordi det var ved «avslutningen på tingenes ordning» at Guds messianske rike skulle bli født i himmelen, slik det ble vist i et profetisk bilde i Bibelens siste bok, Åpenbaringen. Ved denne begivenhet skulle mange røster i himmelen forene seg og kunngjøre: «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» Til Herren Gud, som er den virkelige makt bak det messianske rike, skulle det også bli frambåret takksigelse med følgende ord: «Vi takker deg, Herre Gud, du allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er blitt konge. Og hedningene [nasjonene, NW] er blitt vrede og din vrede er kommet.» (Åpb. 11: 15—18) Etter at Satan, den største motstander av det himmelske rike, var blitt kastet ut av himmelen og ned til jorden, skulle dessuten følgende kunngjøring lyde i himmelen:

⁵⁰ «Fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede; for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.» — Åpb. 12: 5—10.

«Sannhetens ord»

51. Hva kan Bibelen med rette kalles på grunn av alle de enkeltheter den inneholder, og på grunn av dens skribenter?

⁵¹ Guds messianske rike er den sannhet som Jesus ble født og kom til verden for å vitne for. Ettersom Bibelen gjør oss kjent med alle enkeltheter i forbindelse med dette rike, blir den med rette omtalt som «sannhetens ord». De menn som under inspirasjon tok del i nedskrivningen av Bibelen, var menn som søkte etter sannheten. Kong Salomo, som kalte seg selv predikeren eller forsamleren av Guds folk, skrev for eksempel; «Predikeren [forsamleren, NW] søkte å finne liflige ord, og skrevet er her hva riktig er, sannhets ord.» (Pred. 12: 10) Den engelen som ble sendt for å gi profeten Daniel viktige opplysninger angående «endens tid», som vi lever i i dag, sa: «Først vil jeg kunngjøre deg hva som er opptegnet i sannhets bok. . . . Og nå vil jeg kunngjøre deg hva som visst og sant vil hende.» (Dan. 10: 20; 11: 2; 12: 4) Apostelen Paulus, som skrev en rekke av Bibelens bøker, skrev til sine medkristne: «Vi skulle tjene til pris for hans herlighet, vi som har vært de første til å håpe på Kristus. Men dere håpet også på ham etter at dere hørte sannhetens ord, det gode budskap om deres frelse.» — Ef. 1: 12, 13, NW.

52, 53. a) Hvordan må Bibelen brukes for å kunne tjene som et redskap for sannheten, og hva er det som viser hvorvidt kristenheten har brukt den på denne måten? b) Hva må de kristne i vår tid vandre i, slik de kristne gjorde i det første århundre, og hvordan kan de gjøre det?

⁵² For at vi skal kunne benytte Bibelen som et redskap når vi forkynner og underviser om sannheten, må vi bruke den på rette måte. Da apostelen Paulus fortalte en tilsynsmann for en kristen menighet at han stadig måtte gi akt på seg selv og sin undervisning, sa han: «Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du bruker sannhetens ord på rette måte.» (2 Tim. 2: 15, NW; 1 Tim. 4: 16) I vår tid er det over 900 millioner mennesker som tilhører kristenheten, og den har i mange hundre år hatt Bibelen, enten i håndskrevet eller trykt form. Har den brukt dette «sannhetens ord» på rette måte? Nei, for den utøver religion på tusen forskjellige måter, noe som dens mange hundre sekter viser. Det som kristenheten framstiller som kristendom, er en løgn. Kristendommen, som er grunnlagt på Bibelen, er derimot sannhet, og dens tilhengere bruker Bibelen på rette måte. Sanne kristne må følge Bibelen hvis de skal vandre i sannheten.

⁵³ Det gjorde de kristne i det første århundre da deres tro ennå var uforfalsket. Dette framgår av følgende som apostelen Johannes skrev til en medtroende som het Gajus: «Jeg ble meget glad da det kom noen brødre og vitnet om din sannhet, således som du vandrer i sannhet. Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.» — 3 Joh. 3, 4.

54. a) Hvilket «ord» var dengang nødvendig for å bli født som en åndelig sønn av Gud? b) Hva må vi være av, og hvordan må vi elske for å kunne være sanne kristne?

⁵⁴ Dengang kunne en ikke bli en sann kristen og bli født som en åndelig sønn av Gud med mindre en hørte sannheten, studerte den og trodde på den. Disippelen Jakob gjorde oppmerksom på nødvendigheten av dette da han skrev: «Far ikke vill, mine elskede brødre! All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge. Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.» (Jak. 1: 16—18) Det er sannheten som gjør en til en sann kristen. Apostelen Johannes, som meget gjerne skrev om sannheten, skrev til de kristne, som han hadde kjær: «Mine barn! la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! Og på dette skal vi kjenne at vi er av sannheten, og så skal vi stille våre hjerter tilfreds for hans åsyn.» (1 Joh. 3: 18, 19) Hvis vi innfor Gud ønsker å være forvisset i vårt hjerte om at vi er sanne kristne, må vi være av den sannhet som blir forkynt for oss, og vi må ha broderkjærlighet. Hvis vi er av verden, farer vi vill. — 1 Joh. 4: 4—7.

55. Hvordan kan vi unngå å fare vill og bli en antikrist?

⁵⁵ Ettersom Jesus Kristus er sannheten, som han selv sier i Johannes 14: 6, må vi ha den rette tro på ham hvis vi skal være av sannheten og i sannheten og ikke være en antikrist. Hvis vi ikke tror at Jesus Kristus ble født i kjødet og kom til verden for å være Guds største vitne for sannheten, har vi fart vill. Vi er da av verden og er ikke sanne kristne. — 1 Joh. 4: 1—6.

56. Hvilken organisasjon ønsker vi ifølge 1 Timoteus 3: 14, 15 å være knyttet til fordi vi kjenner sannheten?

⁵⁶ Ut fra Bibelen, Guds «sannhets ord», har vi fått svar på spørsmålet: «Hva er sannhet?» Vi ønsker også å være knyttet til Guds synlige organisasjon, som er av sannheten. Gud brukte Jesus Kristus, sin herliggjorte Sønn, til å grunnlegge denne organisasjon på pinsedagen, 50 dager etter hans oppstandelse. Ifølge de inspirerte ordene 1 Timoteus 3: 14, 15 er denne organisasjon «Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll». Ja, det er denne «sannhetens støtte og grunnvoll» vi ønsker å være knyttet til.

57. Hva er vi fast bestemt på å gjøre hva sannheten angår?

⁵⁷ I stedet for å forsøke å rive ned sannheten — noe som er umulig — vil vi gjøre hva vi kan for å forsvare sannheten og holde den høyt hevet, slik at alle kan se den. Vi vil gjøre alle folkeslag kjent med svaret på spørsmålet: «Hva er sannhet?» Vi vil sammen med «den levende Guds menighet» forkynne sannheten, «dette gode budskap om riket», over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag før enden kommer. (Matt. 24: 14, NW) Alle som er av sannheten, vil høre vår røst når vi tjener i Kristi sted. — Joh. 18: 37; 2 Kor. 5: 20.

[Fotnoter]

Se Tacitus’ verker, bind 1, side 423, 1858-utgaven av Harper and Brothers, New York, N. Y. Også M’Clintock og Strongs Cyclopedia, bind 8, side 199, spalte 2, og The Encyclopedia Americana, bind 22, 1929-utgaven, side 83, under overskriften «Pilatus».

Det er interessant å legge merke til at Jehova Gud sverger ved sitt navn (Jer. 44: 26, 27); ved sin sjel (Jer. 51: 14; Amos 6: 8, NW); ved sin hellighet (Amos 4: 2); ved «Jakobs overhøyhet» (Amos 8: 7, NW); ved seg selv (Es. 45: 23; Jer. 49: 13; 22: 5); ved det at han lever til evig tid (5 Mos. 32: 40, 41); angående sin hensikt (Es. 14: 24); angående en annen vannflom (Es. 54: 9) og angående det hans tjenere skal spise og drikke. — Es. 62: 8, 9.