Hvordan hele Skriften som er inspirert av Gud, er nyttig
1. Hva er den virkelige hensikt med Bibelen, og kan derfor noen annen bok sammenlignes med den?
DE FLESTE bøker i vår tid blir skrevet for at de skal selges, for at forfatterne og trykkerne skal tjene på dem. Bibelen ble ikke skrevet for at den bare skulle være en «bestseller». Den er riktignok vår tids bestseller, for den er inntil nå blitt oversatt til 1202 språk, og hver dag blir det solgt flere millioner eksemplarer av den, så den er langt mer utbredt enn noen annen bok. Dette er alt sammen bare som det bør være. Den virkelige hensikten med Bibelen er imidlertid ikke at den skal gi materielt utbytte, men åndelig utbytte, noe som vil føre til evig liv i Guds herlige, nye verden. Ingen annen bok kan derfor sammenlignes med Bibelen hva angår de goder den gir dem som leser den og lever i samsvar med den. Den er den nyttigste bok på jorden. Vi bør derfor lese den.
2. a) Gjør rede for de ting 2 Timoteus 3: 16, 17 viser at Skriften er nyttig til b) Hva mente Paulus med uttrykket «hele Skriften», og hvordan ble dette vist av Paulus?
2 Legg merke til hvor nyttige de «hellige skrifter» er for dem som ønsker å være gudsmennesker, mennesker som tilhører Gud fordi de helt og fullt har innvigd seg til ham og tjener ham slik gudsmennesker bør tjene ham. Apostelen Paulus skrev til den kristne tilsynsmannen Timoteus angående nytten av de hellige skrifter: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til opplæring, til refselse, til å bringe orden i tingene, til opptuktelse i rettferdighet, for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning.» (2 Tim. 3: 16, 17, NW) Da Paulus sa «hele Skriften», mente han hele Bibelen, ikke bare det såkalte nye testamente, som noen av kristenhetens tilhengere sier er alt som er nødvendig for kristne, og heller ikke bare de inspirerte hebraiske skrifter, som jødene sier er alt som er nødvendig for å oppnå et velsignet liv i den framtidige verden. Vi trenger hele Bibelen, både den delen som er skrevet før Kristi tid, og den delen som er skrevet etter hans tid, for begge delene er «inspirert av Gud», og vi tør ikke ignorere noe av det Gud inspirerer. Alt er nyttig for dem som søker evig liv i lykke. Det er slik som apostelen Paulus skrev etter at han hadde sitert noe fra de før-kristne skrifter og anvendt det på Jesus Kristus. Han sa: «For Kristus levde heller ikke seg selv til behag, men, som skrevet er [i Salme 69: 10]: Deres hån som hånte deg, falt på meg. For alt som før er skrevet [det vil si før Kristi tid], det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene [før Kristi tid] gir.» (Rom. 15: 3, 4) Ethvert «gudsmenneske» som ønsker å bli «fullt dugelig, fullstendig utrustet», må derfor både ha og bruke hele Bibelen.
«Til opplæring»
3. Hvilke kvalifikasjoner hadde Paulus som lærer, og hvem er vår største Lærer?
3 Legg merke til at apostelen Paulus sier at hele Skriften som Gud inspirerte, er nyttig til opplæring, det vil si til å lære andre hvordan de skal oppnå den verdifulle belønning som består i evig liv. Paulus var selv et utmerket eksempel hva dette angår, og han skrev til Timoteus: «For dette ble jeg satt til forkynner og apostel — jeg sier sannhet, jeg lyver ikke — en lærer for hedningene i tro og sannhet.» (1 Tim. 2: 7) Av de inspirerte kristne skribenter var Paulus den som skrev flest skrifter i Bibelen. Han og sju andre Kristi disipler skrev de kristne greske skrifter, og de var etterfølgere av den største lærer som noensinne har levd på jorden, nemlig Jesus Kristus. Han som fra himmelen har inspirert hele Bibelen, er imidlertid den største Lærer som finnes, og det blir sagt angående ham til Guds organisasjon: «Alle dine barn skal være lært av [Jehova].» — Es. 54: 13; Joh. 6: 45.
4. Hvordan blir Jehova vår Lærer?
4 Burde det ikke fylle oss med begeistring å tenke på at vi blir lært av Jehova Gud selv? Ja, han blir vår Lærer hvis vi tar hans inspirerte bok og leser og studerer den og lever i samsvar med den som hans elever. Hans hellige bok skulle derfor som lærebok betraktet stå langt over den aller siste av de bøker som er utgitt av mennesker, naturligvis ikke med hensyn til å undervise i verdslige skolefag, men med hensyn til å undervise oss i hvordan vi kan oppnå gode resultater i livet ved å leve i samsvar med de åpenbarte hensikter til det evige livs Giver, Jehova Gud.
5. Hva er det som tydelig viser at det ikke bare var de 11 trofaste apostlene som skulle undervise ut fra Guds Ord?
5 Det var ikke bare til sine 11 trofaste apostler, men til alle sine disipler som ved en anledning hadde kommet sammen i provinsen Galilea, at den oppstandne Jesus Kristus ga denne befaling: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se! jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matt. 28: 19, 20, NW) De 11 trofaste apostlene var alle døde ved slutten av det første århundre, og befalingen om å gjøre disipler og døpe og lære dem inntil avslutningen på tingenes ordning kunne derfor ikke bare gjelde for apostlene, men den gjaldt alle hans disipler. Det er ikke de 11 trofaste apostlene, men vi som lever på jorden i denne «avslutningen på tingenes ordning», og vi stoler på at den oppstandne Jesus Kristus vil være med oss alle dager helt fram til enden på denne «avslutningen på tingenes ordning». Hans befaling om å gjøre disipler og døpe og lære dem er derfor også rettet til oss. For å bevise at vi er hans trofaste etterfølgere, må vi nå adlyde denne befalingen.
6. Hvorfor må vi ha en nøyaktig, skrevet beretning for å kunne undervise i sannheten, og trengte den å bli forandret etter Jesu død og oppstandelse?
6 For å gjøre det vi har fått befaling om, trenger vi en bok, noe som er skrevet eller trykt, ikke bare noe som vi har hørt noen si, ikke en eller annen uskrevet tradisjon hvis nøyaktighet avhenger av ærligheten eller den fullkomne hukommelsen til de mennesker som overbringer opplysningene muntlig. Ikke engang Jesus Kristus, den største Lærer som noensinne har vært på jorden, sa bare det som i øyeblikket falt ham inn. Han benyttet en lærebok, og denne boken var det som utgjorde Bibelen på hans tid, nemlig de inspirerte «hellige skrifter» på hebraisk og arameisk, som han kunne lese og studere. Det er grunnen til at han alltid sa: «Det er skrevet,» og så siterte fra de inspirerte hebraiske skrifter. (Matt. 4: 4—10; Luk. 24: 27, 32, 44—47) Etter at han hadde oppstått fra de døde og hadde fart opp til himmelen, ble ikke den læreboken som hans disipler skulle undervises ut fra, forandret og erstattet med noe annet. Den ble beholdt og utvidet, ettersom det under guddommelig inspirasjon ble føyd 27 skrifter til den, og læreboken ble således komplett. I sin helhet er den nå nesten 1900 år gammel, men den er ikke foreldet og trenger ikke å erstattes med noe som er mer moderne.
7. Hvorfor er den også den rette læreboken i vår tid?
7 På grunn av sine profetier er den tilmed forut for vår tid. Den forblir alltid «inspirert av Gud», og den er derfor alltid rett, korrekt, også nå i atom- og romalderen, i denne «hjernekraftens tidsalder» da menneskene i en viss utstrekning bruker den hjernen Bibelens Gud ga dem. Nei, vi trenger ikke å få noen annen lærebok. Det vi trenger å gjøre, er å adlyde befalingen om å undervise ut fra den, for den er «Guds ord». Derved kan vi etterligne vår Mønsterlærer, Jesus Kristus, og også hans 12 apostler. Lukas sier angående apostelen Paulus, sin misjonærpartner, da denne var i Korint: «Så tok han opphold der i et år og seks måneder, og lærte Guds ord iblant dem.» — Ap. gj. 18: 1—11.
8, 9. Hvilke problemer blir vi dag stilt overfor når vi skal undervise i sannheten?
8 I dag må vi lære menneskene samtidig med at vi er omgitt av prester som klør ørene til kirkesamfunnenes medlemmer med det de liker å høre, for å behage dem og få sin lønn av dem. Dette er nettopp slik som Paulus skrev til Timoteus at det ville komme til å være:
9 «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr.» (2 Tim. 4: 3, 4) «Den inspirerte uttalelse sier avgjort at i senere tidsperioder skal noen falle fra troen og ofre oppmerksomhet på villedende inspirerte uttalelser og demoners lærdommer, ved hykleri av mennesker som taler løgner, og som er merket i sin samvittighet som med et brennjern; som forbyr å gifte seg, som byr at en skal avholde seg fra mat som Gud skapte til å bli nytt med takk av dem som har tro, og som nøyaktig kjenner sannheten. Når du gir disse rådene til brødrene, da er du en god Kristi Jesu tjener, en som er næret med troens ord og med den gode lære som du nøye har fulgt. Men vis fra deg de falske historiene som krenker det som er hellig, og som gamle kvinner forteller.» — 1 Tim. 4: 1—3, 6, 7, NW.
10, 11. a) Hva må vi i betraktning av den nåværende situasjon forvisse oss om med hensyn til vår undervisning? b) Hvilken god hjelp får vi?
10 Stilt overfor en slik situasjon må vi ikke bare undersøke om det kristenhetens prester lærer, er i overensstemmelse med det som står i vår egen bibel, men vi må også undersøke hva vi selv lærer, forvisse oss om at vi alltid holder oss til Bibelen. Vi ønsker så visst ikke at vi som lærere må bli usannferdige, mentalt og åndelig syke og i virkeligheten antikristne. Vi må således ut fra Guds inspirerte Ord også undervise oss selv i det som vi underviser andre i, og derved selv leve i samsvar med det vi lærer andre å leve i samsvar med. Når vi studerer Bibelen som Jehova Guds elever, trenger vi en opplysende kraft. Hvilken kraft? Jo, Guds hellige ånd. Bibelen ble frambrakt ved inspirasjon av Guds ånd, og for å forstå den må vi ha hjelp av denne samme ånd. Paulus viste dette da han skrev angående de ting Gud har beredt for dem som elsker ham:
11 «Det er for oss Gud har åpenbart dem ved sin ånd, for ånden gransker alle ting, selv Guds dype ting . . . ingen [har] fått kjenne de ting som hører Gud til, unntatt Guds ånd. Nå har ikke vi fått verdens ånd, men den ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne de ting som Gud i sin godhet har gitt oss. Disse ting taler vi også om, ikke med ord som er lært av menneskelig visdom, men med ord som er lært av ånden, idet vi forbinder åndelige ting med åndelige ord.»
12, 13. a) Hvorfor trenger de kristne i dag å få Jehovas hellige ånd utgytt over seg, og hvor finner de denne ånd i rikt mål? b) Hva gjør de derfor?
12 I samsvar med disse ordene i 1 Korintierne 2: 10—13 (NW) ble apostelen Peter selv undervist av Guds utgytte ånd på pinsedagen slik at han kunne si det han gjorde om oppfyllelsen av profetiene i Joel 3: 1—5 og Salme 16: 8—11 og 110: 1, skriftsteder som Kristi disipler aldri hadde forstått før. (Ap. gj. 2: 1—36) Etter den første verdenskrigs slutt i 1918 har vi som studerer Bibelen, hatt like stort behov for hjelp av Guds ånd som disse første kristne hadde på pinsedagen i år 33. Ellers ville vi ikke ha kunnet se den storslagne måten Bibelens profetier blir oppfylt på, noe som gir oss ugjendrivelige beviser for at Guds messianske rike ble opprettet i himmelen i 1914 for å gjøre ende på alle Guds fiender og gi menneskene en fullkommen, rettferdig regjering. (Matteus, kapitlene 24, 25; Markus 13; Lukas 21; Åpb. 11: 15—12: 10) Bibelen er ladet med Guds ånd, og alle som under bønn legger seg på hjerte det som står i Bibelen, føler virkningen av denne ånd. Jesus sa angående det talte ord: «Det er Ånden som gjør levende . . . ; de ord som jeg har talt til eder, er ånd og er liv.» (Joh. 6: 63) Slik er det med det skrevne Guds Ord. Det har Guds ånd i seg og er derfor oppbyggende.
13 Vi trenger å la oss lede av den ånd som kommer til uttrykk i dette skrevne Ord, i stedet for å la antikrister lære oss noe som er i strid med dette åndelige Ord. Det er som apostelen Johannes skrev etter å ha omtalt antikristene, løgnerne: «Hva dere angår, så blir den salvelse [med Guds ånd] i dere som dere fikk av ham, og dere trenger ikke til at noen skal lære dere; men liksom salvelsen fra ham lærer dere om alle ting, og er sannhet og ikke løgn, så bli i forening med ham, således som den har lært dere,» for det var av ham dere fikk salvelsen med ånden. Dette gjør vi ved å forbli i harmoni med Guds skrevne Ord. — 1 Joh. 2: 27, NW.
14. Hvorfor er Jesus et slikt enestående eksempel å følge?
14 Jesus Kristus, vår Mønsterlærer, sa: «Jeg [gjør intet] av meg selv, men taler dette således som min Fader har lært meg.» (Joh. 8: 28) Som et fullkomment gudsmenneske ble også han undervist ved det Guds Ord som var nedskrevet på den tiden. Ettersom han var ydmyk nok til å la seg undervise av Jehova, har vi som hans etterfølgere ingen grunn til å være for stolte til å la oss undervise av Jehova ved hjelp av hans bok og ånd. Ikke noe kan sammenlignes med hans inspirerte «hellige skrifter» hva angår det å være «nyttig til opplæring». Bli opplært ved hjelp av dem og lær deretter andre opp ved hjelp av dem.
«Til refselse»
15. Hvordan er «hele Skriften» nyttig til refselse?
15 Apostelen Paulus skrev at hele den inspirerte skrift også er nyttig «til refselse». Selv om vi er kristne, er vi ufullkomne, og det er derfor til sine tider nødvendig at vi blir refset. Den oppstandne Jesus Kristus refset engang en hel kristen menighet da han fortalte den hvor materialistisk den var blitt, og hvor ussel, ynkelig, fattig, blind og naken den var i åndelig henseende. Og til slutt ga han følgende råd til denne menigheten i Laodikea i Lilleasia: «Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg; vær derfor nidkjær og omvend deg!» — Åpb. 3: 14—19.
16, 17. a) Hvorfor var det nødvendig å refse Peter? b) Hvordan refset Paulus Peter?
16 Til og med en apostel måtte engang bli refset. Det var apostelen Peter eller Kefas. Da han i år 36 åpnet døren for uomskårne hedninger (ikke-jøder) slik at de kunne komme inn i den kristne menighet, aksepterte han med rette innbydelsen til å være gjest i et hedensk hjem, og det for første gang. Noen år senere nektet han å omgås hedninge-kristne i Antiokia i Syria av frykt for eventuelt å bli kritisert, og han påvirket også andre jødiske kristne til å oppføre seg like hyklersk. Gud benyttet en annen apostel, nemlig Paulus, til å refse Peter.
17 Paulus sier: «Da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas så alle hørte på det: Når du som er jøde, lever som hedning og ikke som jøde, hvorledes kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?» Paulus refset Kefas, det vil si Peter, så alle hørte på det. Hvorfor? Paulus sier til forklaring: «[Jeg sa] ham imot like opp i øynene, fordi det var ført klagemål imot ham.» (Gal. 2: 11—14; Ap. gj. 10: 24—48) Peter (Kefas) innrømmet tydeligvis at han hadde handlet uriktig, og gikk inn for å vise en rett kristen oppførsel, slik at han nå betraktet det som noe langt alvorligere å bli kritisert av Gud gjennom en apostolisk tjener enn å bli kritisert av mennesker som hadde en feilaktig oppfatning.
18. Forklar forskjellen mellom en refselse og en irettesettelse.
18 Her kan vi legge merke til forskjellen mellom en irettesettelse og en refselse i Bibelen, hvor det er brukt forskjellige greske ord for disse to ordene. Det behøver ikke å være noe virkelig grunnlag for å gi en irettesettelse. Den kan derfor være urettferdig, og av den grunn overbeviser den ikke den irettesatte person om noen synd eller urett handling, for det er ikke begått noen. En slik irettesettelse bevirker ikke noen forandring, noen anger, hos den irettesatte personen. Dette burde gjøre den som kommer med irettesettelsen, klar over at det var galt av ham å komme med den.
19. a) Hvordan var derfor det Peter sa til Jesus, en irettesettelse og ikke en refselse? b) Hvorfor var det likevel riktig av Jesus å irettesette eller true en demon og vindene og sjøen?
19 Dette var tilfelle med apostelen Peter og Herren Jesus Kristus. Jesus hadde nettopp fortalt sine apostler for første gang om den smertefulle, selv-ofrende handlemåte han måtte følge for å gjøre Guds vilje. «Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! dette må ingenlunde vederfares deg! Men han vendte seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! du er meg til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» (Matt. 16: 21—23) Peter irettesatte sin Herre Jesus ved å reise sterke innvendinger mot det han sa. Jesus fortjente ikke en slik irettesettelse; så i stedet for å angre og forandre sin handlemåte tilretteviste han Peter som kom med denne lite gjennomtenkte og forhastede uttalelsen. Det var naturligvis riktig av Jesus å irettesette en demon som hadde besatt en gutt, og tvinge ham til å fare ut av ham. (Matt. 17: 18, NW) I en storm på sjøen truet Jesus vindene og sjøen. (På gresk er det her brukt det samme verbet som også blir brukt om det å irettesette.) Han kunne ikke refse disse livløse tingene. — Matt. 8: 23—27.
20, 21. a) Hvilket råd ga Jesus i Lukas 17: 3? b) Hvorfor taler da Jesus i Matteus 18: 15—17 om det å refse en bror?
20 Jesus sa angående vanskeligheter mellom kristne brødre: «Ta eder i vare! Om din bror synder, da irettesett ham; og om han angrer det, da tilgi ham!» (Luk. 17: 3) Det er imidlertid ikke alltid slik at synderen angrer og følgelig blir tilgitt.
21 Hvorfor talte da Jesus i et lignende tilfelle om det å refse? Han sa: «Hvis din bror begår en synd, gå da og legg fram hans feil [eller gi en refselse] mellom deg og ham alene. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men hvis han ikke hører, ta da med deg en eller to andre, for at enhver sak kan slås fast ved to eller tre vitners ord: Hvis han ikke hører på dem, snakk da med menigheten. Hvis han ikke engang hører på menigheten, la ham da være for deg som en mann fra folkeslagene og som en skatteoppkrever.» (Matt. 18: 15—17, NW) Ettersom den anklagede personen i et slikt tilfelle fortjener å bli utstøtt fra menigheten, var det ikke nok bare å irettesette ham. Nei, han fortjente å bli refset. Det ble bevist at han hadde handlet galt, og han visste det selv. Selv om synderen ikke ville innrømme sin synd, var det for å få ham til det at den som det var blitt syndet mot, først la fram feilen mellom seg og synderen. Bevisene ble dernest lagt fram for andre, først for noen vitner og deretter for menigheten.
22, 23. a) Hva er innbefattet i det å refse en bror? b) Hvordan viste Paulus hva det vil si å refse?
22 Når det dreier seg om en refselse, er det slik at den som tildeler den, ikke bare kommer med en anklage, men han legger også fram beviser til støtte for den. Hvis den anklagede person sier noe til sitt forsvar, vil den som refser ham, ikke bare svare ham, men gjendrive det han sier, motbevise det. Den refsede personen kommer kanskje ikke engang med en bekjennelse, en ærlig innrømmelse av sin skyld, men han er selv overbevist om sin skyld. Han vet selv at han har syndet og handlet galt. Det at han selv er klar over sin synd, burde føre til at han forandrer sin handlemåte. Hvis han ikke gjør det, kan han bli utstøtt på grunnlag av de foreliggende beviser. Hvordan en refselse kan virke, viser apostelen Paulus i 1 Korintierne 14: 24, 25, hvor han skriver til menigheten:
23 «Om alle [på et møte] taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller en ukyndig, så refses han av alle og dømmes av alle, hans hjertes skjulte tanker åpenbares, og så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud, og vitne at Gud sannelig er iblant eder.»
24, 25. Hvilken forpliktelse påhviler en lysbærer hva det å refse angår?
24 Når vi forkynner Guds sannhetsord, vil det i seg selv innebære en refselse. Det er grunnen til at Jesus Kristus sa: «Hver den som gjør ondt, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.» (Joh. 3: 20) De som bærer lyset som kommer fra Guds «hellige skrifter», bør refse de ting som foregår i det religiøse og moralske mørke. Paulus sier til lysbærerne:
25 «Ha intet å gjøre med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! For det som lønnlig drives av dem, er skammelig endog å si; men når det refses, blir det alt åpenbart av lyset; for alt som blir åpenbart, er lys [noe som ikke lenger er hemmelig eller dekket av mørke, men noe som er opplyst]. Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover, og stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.» — Ef. 5: 11—14.
26. Hva gjør en forstandig person når han blir refset?
26 Den som sover som i nattens mørke, og som derfor er død i sine overtredelser og synder, tar imot den refselse som blir gitt ham, og våkner opp og står opp fra sin åndelig døde tilstand og begynner å følge Jesus Kristus. Kristus lyser for ham med sin gunst og sannhet, og han blir en lysbærer som gjenspeiler det lyset han mottar fra Kristus, som alle de «hellige skrifter» vitner om.
27. Hvordan understreket Paulus i sine brev til Timoteus og Titus nødvendigheten av å gi refselser?
27 I noen tilfelle må en tilsynsmann for en menighet refse et medlem eller flere medlemmer av menigheten offentlig. I sitt første brev til Timoteus sier således Paulus: «Dem som synder, skal du refse så alle hører på det, for at også de andre må ha frykt.» I sitt siste brev skrev Paulus til Timoteus: «Forkynn ordet, hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider, refs, gi reprimander [eller irettesett], forman, med all langmodighet og lærekunst.» (1 Tim. 5: 20; 2 Tim. 4: 2, NW) Han bemyndiget også en annen tilsynsmann, nemlig Titus, til å komme med en lignende offentlig refselse overfor menigheten. Paulus skrev til ham: «[En tilsynsmann må være en som] holder fast på det troverdige ord hva hans lærekunst angår, for at han kan være i stand til både å formane ved den lære som er sunn, og refse [eller motbevise] dem som sier imot. . . . Fortsett nettopp av denne grunn å refse dem med strenghet, så de kan være sunne i troen. Fortsett å tale disse ting og å formane og refse med full myndighet til å befale. La ikke noe menneske noensinne forakte deg.» — Tit. 1: 9, 13; 2: 15, NW.
28. Hva er derfor i virkeligheten hensikten med en refselse, og hvilken viktig kilde bør den komme fra?
28 Hensikten med refselsen er derfor å bringe syndere på rett kjøl igjen, å motbevise og bringe til taushet dem som sier imot, og å hjelpe materialistisk innstilte mennesker til å bli «sunne i troen». Har vi da noe mer nyttig å bruke enn de «hellige skrifter» når vi skal komme med en slik gagnlig refselse, enten det nå skjer privat eller overfor menigheten?
29. Hvorfor er det å gi en refselse et uttrykk for kjærlighet?
29 En som blir refset, bør aldri glemme at det virkelige motiv bak refselsen er kjærlighet. Hvorfor kan det sies at det er det? Jo, for den som refser, forsøker å få den som har handlet galt, til å rette på sine feil, å overbevise ham om hans synd, å hjelpe ham til å bekjenne den og til å forandre sin handlemåte. Jesus sa at alle dem han elsker, dem refser han. (Åpb. 3: 19) Den som har handlet galt, bør sette pris på at han kan høste gagn av refselsen, og bør forsøke å ta lærdom av den. Ordspråkene 19: 25 (NW) sier: «Spotteren bør du slå, så den uerfarne kan bli klok; og det bør finne sted en refselse av den forstandige, så han kan ta lærdom.»
30. Hvilke forstandige ord inneholder Ordspråkene 3: 11, 12 hva det å refse angår, og hvordan bør vi ta imot en refselse?
30 På den måten vil ikke den som blir refset, undervurdere eller ringeakte refselsen fordi den blir gitt gjennom et menneskelig redskap eller talerør. I Hebreerne 12: 4—6 blir det sagt til dem som ønsker å være Guds sønner, at de ikke må glemme Ordspråkene 3: 11, 12, som lyder: «Min sønn! forakt ikke [Jehovas] tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg! For den [Jehova] elsker, ham refser han, som en far refser den sønn han har kjær.» Selv om refselsen kommer gjennom et menneskelig redskap, vil vi, såfremt den er hentet fra de inspirerte «hellige skrifter» og gitt av et kristent menneske, et «Guds menneske», kunne være sikker på at det er en refselse fra Jehova, og vi bør ta imot den som det. Betrakt den som et uttrykk for Guds kjærlighet.
«Til å bringe orden i tingene»
31. a) Nevn noe annet som de «hellige skrifter» er nyttige til. b) Hvordan understreker Esaias nødvendigheten av å bringe orden i tingene?
31 Noe annet som de inspirerte «hellige skrifter» er nyttige til, er «å bringe orden i tingene». (2 Tim. 3: 16, NW) Da vi befant oss ute i den fordervede verden, ja, selv om vi befant oss i kristenheten, trengte vi å bringe orden i vårt forhold til Gud. Det er nettopp det han ønsker at vi skal gjøre. I Esaias 1: 18, 19 taler han til sitt egensindige folk og sier: «Kom og la oss gå i rette med hverandre [bringe orden i forholdene mellom oss, NW], sier [Jehova]; om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Er I villige og hører, skal I ete landets gode ting.»
32. Hvordan brakte Gud orden i forskjellige forhold i fortiden, og hvordan gjør han det i vår tid?
32 I fortiden sendte Jehova Gud sine profeter for å hjelpe de syndige mennesker til å bringe orden i sine forhold og få en rett forståelse av tingene og vite hvordan de skulle handle rett overfor Gud. I dag har vi Bibelen, hans inspirerte «hellige skrifter», til å hjelpe oss til å bringe orden i forholdene i vårt liv, slik at vi kan bli «vis til frelse ved troen i forbindelse med Kristus Jesus». Ettersom Bibelen kan hjelpe oss på denne måten, er den i sannhet en nyttig bok, og vi trenger den mer enn noen annen bok. Det er den mest verdifulle bok for oss. Den har hjulpet oss til å vandre på rette stier, og vi vet derfor at vi kan bruke den til å hjelpe andre til å bringe orden i forholdene i deres sinn og i deres moralske og religiøse liv. Vi kan også hjelpe de nedtrykte til å rette seg opp igjen.
33—35. a) Hvordan må vi legge fram sannhetens ord for å bringe orden i forholdene blant brødre og overfor utenforstående? b) Hvordan understreket Paulus dette overfor Timoteus?
33 Det er nettopp det vi blir oppfordret til i Hebreerne 12: 12, 13, som lyder: «Rett de hengende hender og de maktløse knær, og gjør rette stier for eders føtter, for at ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet!» Ja, til sine tider trenger våre åndelige brødre å rette på enkelte ting, slik det var tilfelle i Antiokia i Syria da apostelen Paulus så at Peter (Kefas) og andre jødiske kristne «ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet». (Gal. 2: 14) Både når vi er sammen med våre kristne brødre, og når vi blir stilt spørsmål av mennesker ute i verden, innbefattet den hyklerske kristenhet, må vi bruke Guds inspirerte skrevne Ord til å bringe orden i tingene på en måte som behager ham, noe som er den eneste riktige måten å gjøre det på. Det er ikke bare det at vi må bruke Bibelen, men vi må bruke den på rette måte, på en måte som viser at den er harmonisk og logisk. Det ble ventet av tilsynsmannen Timoteus at han skulle hjelpe sine brødre og mennesker som søkte Gud, til å bringe orden i sine forhold, og apostelen Paulus skrev derfor til ham:
34 «Minn dem om dette, og pålegg dem for Guds ansikt at de ikke skal ligge i ordstrid; det gagner ingenting, men fører bare til undergang for dem som hører på. Gjør alt du kan for å stille deg fram for Gud som en mann som står sin prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men legger fram sannhetens ord på rett vis.» — 2 Tim. 2: 14, 15, UO.
35 Dette betyr at en ikke lar noe som trenger å bli brakt i orden, bli uklart og forvirret på grunn av ord som blir brukt i den hensikt å skjule sannheten og føre troende og lærvillige mennesker i undergang, men at en lar Guds Ord, «sannhetens ord», få bringe orden i tingene. Det betyr å undervise i den rette lære. Hvis vi gjør dette, vil vi ikke behøve å måtte skamme oss over resultatene.
«Til opptuktelse i rettferdighet»
36. a) Hvordan forsøker prester ofte å rettferdiggjøre det som er ubibelsk, men hvilket påbud kommer Guds Ord med hva dette angår? b) Forklar Paulus’ ord til fedre i Efeserne 6: 4.
36 «Hele Skriften», som inneholder de inspirerte «hellige skriften, er også nyttig «til opptuktelse i rettferdighet». (2 Tim. 3: 16, NW) Når noen påpeker at en bestemt handlemåte innen en religiøs organisasjon eller et krav som blir stilt av den, er i strid med det som sies i de «hellige skrifter», forsøker presten undertiden å rettferdiggjøre at det er ubibelsk, ved å si: «Det er kirketukt.» Men hvis noe ikke er i samsvar med «hele Skriften», er det ikke en opptuktelse i rettferdighet, og det fører ikke til frelse for den som blir tuktet. Den viktigste hensikt med opptuktelsen er å gi undervisning, opplæring. (Ap. gj. 7: 22) Denne undervisningen kan gis innenfor rammen av visse lover og bestemmelser for en organisasjon. I Paulus’ ord til fedre er denne organisasjonen det kristne hjem, som når han sier: «Dere fedre, irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt og autoritative råd.» (Ef. 6: 4, NW) I dette tilfelle vil tukten si undervisning ledsaget av handlinger som består i å lære opp barna for å få dem til å forstå hvordan de skal oppføre seg i det kristne hjem i lydighet mot sin kristne far. For å hjelpe barna til å handle i samsvar med denne tukten kan det etter hvert som det er behov for det under deres opplæring, bli gitt dem noen autoritative råd eller noen veiledende og oppmuntrende ord ut fra Guds autoritative Ord. Tukten vil således hjelpe dem til å forstå at de ikke kan følge sine barnslige luner, oppfatninger og lyster, som bærer preg av umodenhet og tankeløshet, men at de må lære å handle i lydighet mot de kristne lover og bestemmelser som gjelder for hjemmet.
37, 38. Omfatter en slik tukt flere enn fedre og barn?
37 Det blir også gitt tukt innenfor en større og mer omfattende ordning, nemlig innenfor Jehova Guds organisasjon, som nå er representert på jorden ved menigheten av hans kristne vitner. Denne organisasjon representerer den store himmelske Fars hus, «Guds hus». Dens lover, bestemmelser og måter å handle på er rettferdige, og ethvert medlem av husstanden som tror og handler i samsvar med dem, lærer rettferdighet.
38 Vi må bli opplært til å få vite hvordan vi bør oppføre oss innenfor Guds organisasjon, og det var grunnen til at Paulus veiledet Timoteus. Han skrev: «Dette skriver jeg til deg . . . at du da kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.» (1 Tim. 3: 14, 15) Paulus’ råd til Timoteus finnes nå i de inspirerte «hellige skrifter», og «hele Skriften» som Gud inspirerte, er derfor nyttig «til opptuktelse i rettferdighet».
39. Hvilket motiv må altså ligge bak utøvelsen av tukt, og hva betyr dette for de kristne?
39 Det motiv som ligger bak utøvelsen av kristen tukt, enten den blir gitt i et gudfryktig hjem eller i en menighet av Jehovas vitner, er kjærlighet. Denne tukt vil derfor bli opprettholdt og gitt på en rett måte. De inspirerte «hellige skrifter» gjør det helt klart for oss hvordan denne undervisning ledsaget av gjerninger innenfor rammen av teokratiske lover og bestemmelser skal gis. Ettersom den er tilskyndet av kjærlighet, er hensikten med den at den skal virke oppdragende og bli gitt med tanke på vår frelse, og vi bør rette oss etter den, selv om den ikke tillater oss å få tale, handle og leve slik denne fordervede verden gjør hverken innenfor eller utenfor menigheten.
40. Hvilke vanskeligheter kan vi bli stilt overfor i denne verden, men hvilken glede erfarer vi også?
40 Det at vi fortsetter å leve på den måten vi er opptuktet til, kan nok utsette oss for kritikk, motstand og forfølgelse fra verden, men alt dette er noe som følger med det at vi nå lar oss tukte mens vi fremdeles befinner oss i denne verden. Det kan føre til at vårt gudgitte arbeid med å forkynne det ’evige gode budskap’ kan bli vanskelig for oss å utføre «offentlig og fra hus til hus», men det er en tukt vi har godt av, og den vil føre til gode resultater for oss. Hebreerne 12: 11 (NW) sier: «Ingen tukt synes vel i øyeblikket å være til glede, men til sorg; men etterpå gir den dem som er blitt oppøvd ved den, fredelig frukt, nemlig rettferdighet.» La oss derfor elske Gud, vår himmelske Far, fordi han tukter oss.
41. Hva blir vi hvis vi gir akt på «hele Skriften»?
41 Vi må nå leve vårt liv og i forening utføre vårt verdensomfattende arbeid som opptuktede kristne vitner for Jehova. Vi må handle og tjene som gudsmennesker, som Guds innvigde folk. Den visdom som fører til evig frelse for oss, vil vi oppnå ved trofast å studere og bruke hans bok som har «et evig godt budskap». Den ble i kjærlighet gitt oss «for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning». — 2 Tim. 3: 17; Åpb. 14: 6, NW.