Bibelens indre harmoni — et bevis for at Gud er dens forfatter
«La det stå fast at Gud er sanndru, men hvert menneske en løgner, som skrevet er: At du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak.» — Rom. 3: 4.
1. Hvorfor har mange mennesker liten respekt for den kristne religion og Bibelen?
MANGE mennesker i mange land har liten eller ingen kjennskap til Bibelen. Grunnen til dette er ofte at de aldri har lest i den, for de er ikke blitt oppdratt i den kristne tro. De har sin egen religion med dens hellige skrifter, som de er blitt opplært til å godta som sanne. Deres kjennskap til og mening om den kristne religion og dens hellige skrifter, Bibelen, er derfor basert på det de ser og vet når det gjelder oppførselen til dem som påberoper seg å være kristne, enten det er såkalte kristne nasjoner, eller kanskje et kristent samfunn i deres eget land. Når de ser hvor splittet kristenheten er, når de ser hvor krigersk den er, og når de ser hvilken handlemåte og hvilke prinsipper den følger i saker som har med handel og moral å gjøre, er det ikke noe å undre seg over at de har liten respekt for den kristne religion og ikke har noen særlig høye tanker om dens bok, Bibelen. Men er dette den største forhånelse, ja, den verste forhånelse som Bibelen blir utsatt for?
2. På hvilken måte mener mange i kristenheten at de er heldigere stilt enn andre mennesker, og er det berettiget av dem å mene det?
2 Mange mennesker i mange kirkesamfunn i kristenheten vil motvillig måtte innrømme at kristenheten etterlater seg et dårlig inntrykk på de forskjellige steder hvor den driver sin virksomhet. Mange rister sørgmodig på hodet på grunn av uvitenheten til dem som ikke har noen kjennskap til Bibelen, for de mener at det medfører store fordeler å tilhøre et kristent samfunn. «Naturligvis tror vi på Gud,» sier de, «og vi godtar Bibelen som Guds Ord og respekterer den som det.» Vi tviler ikke på deres oppriktighet, men vi finner det på sin plass og meget formålstjenlig å stille et spørsmål eller to om hva de virkelig mener om Bibelen.
3. a) Hvordan blir Bibelen betraktet av det store flertall av menneskene, og hva er årsaken til dette? b) Hvilken svakhet ved dette synspunkt kommer tydelig fram?
3 Godtar disse menneskene i virkeligheten uten forbehold at Gud er Forfatteren av de 66 bøker som utgjør Bibelens sanne kanon, fra 1 Mosebok til Åpenbaringen, og at han er fullt ut ansvarlig for alt det som står skrevet i dem? Det er få som vil gå så langt, nei, ikke engang tilnærmelsesvist så langt. Det store flertall holder seg til den vanlige oppfatning og skiller mellom det de kaller Det gamle og Det nye testamente, og de baserer sin tro så å si utelukkende på Det nye testamente og har liten bruk for og tillit til Det gamle testamente, bortsett fra den historiske og litterære interesse det kan ha. Mange som ble sendt på søndagsskole mens de var barn, har fått høre fortellingene om Adam og Eva i Edens hage og om andre hendelser og mirakler som fant sted i gammel tid. Hva skjer så når de er blitt voksne? De holder seg fremdeles til den vanlige oppfatning og stiller disse tingene i samme kategori som de eventyr og fortellinger de hørte som barn, og de forkaster dem. Men kan de si at de tror på det de kaller Det nye testamente, når de mange sitater fra de hebraiske skrifter som finnes der, alltid blir anført som ubestridelig sanne og autoritative, og når Jesus, Guds Sønn, uttrykkelig sa med tanke på disse skriftene (Bibelen besto dengang bare av de hebraiske skrifter): «Ditt ord er sannhet»? — Joh. 17: 17.
4. Hvordan stiller mange seg til spørsmålet om hvorvidt Bibelen er inspirert?
4 Dette gjør at følgende viktige spørsmål melder seg: Er Bibelen inspirert? De fleste mennesker i kristenheten betrakter Bibelen som en god bok, som bøkenes Bok, hva religiøse spørsmål angår, og hevder at den bør behandles med den største respekt på grunn av sin høye alder. Og de sier ofte at den er inspirert. Men på hvilken måte mener de at den er det? Jo, de mener at den er inspirert bare på samme måte som de sier at diktere og musikere er inspirert. De betrakter dem som har skrevet Bibelen, for eksempel Esaias eller David, på samme måte som de betrakter talentfulle diktere som blir fullstendig oppslukt og revet med av et eller annet emne, og som utnytter sine skaperevner, slik at de, som det heter, overgår seg selv og blir inspirert til å frambringe et storslagent og udødelig mesterverk.
5. Hvordan er den vanlige oppfatning av Bibelens skribenter og deres verk i strid med det faktum at Bibelen selv gir uttrykk for at den er inspirert?
5 Dette betyr i virkeligheten at mange betrakter Bibelen som en samling av bøker som er skrevet av oppriktige menn, og ikke som ett verk, om enn i flere deler, som er skrevet under veiledning av en eneste, guddommelig Forfatter og under inspirasjon av hans hellige ånd, hans usynlige, virksomme kraft, slik Bibelen selv gir uttrykk for når den sier at «hele Skriften er inspirert av Gud», og at «aldri er noen profeti blitt ført fram ved et menneskes vilje, men mennesker talte fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd». (2 Tim. 3: 16; 2 Pet. 1: 21, NW) Det er imidlertid meget få personer i kristenheten som er enig med Bibelen i dette. Det er snarere slik at de forestiller seg de menn som skrev Det gamle testamente, som slike som lette etter Gud, og de er snare til å tilføye at vi har fått en langt bedre forståelse siden den tiden. De sier riktignok ikke at de har fått en langt bedre forståelse enn den Jesus og apostlene hadde, men deres holdning til Bibelen og den måten de behandler den på, tyder på at de mener det. De betrakter den så visst ikke som en rettesnor når det gjelder å løse vår tids problemer, men snarere som noe de kan bruke i sine moralprekener, og som en ypperlig kilde til treffende sitater.
6. På hvilken måte er mange i en falsk stilling, og hvordan blir dette vist?
6 De som gir seg ut for å være Bibelens venner, og som sannsynligvis også er i besittelse av en bibel og gjerne taler om den som Guds Ord, er derfor i virkeligheten i en falsk stilling og motsier seg selv. Dette blir tydelig vist av følgende sitat fra en romersk-katolsk publikasjon.a Under overskriften «Hvordan katolikkene betrakter Bibelen» leser vi: «Katolikkene . . . har den største aktelse og ærbødighet for Bibelen som Guds inspirerte Ord og betrakter den som en skatt av uvurderlig verdi.» Kunne en vel gi uttrykk for sin tillit til Bibelen på noen bedre måte! Men vent! Neste setning lyder: «Men de [katolikkene] tar i betraktning at det aldri har vært meningen at Bibelen skulle være den eneste, fullgode rettesnor for troen, delvis fordi den ikke gir en tilstrekkelig uttømmende beretning om hele Kristi lære, og delvis fordi dens redegjørelse for lærespørsmål ikke alltid er klar og derfor trenger en forklaring fra autoritativt hold.» Etter at ens tro på Bibelen nå er blitt undergravd, blir det så videre framholdt for en at den autoritet som den katolske kirke utgjør, er det middel som er skaffet til veie av Gud for å bevare Kristi fullstendige lære for all tid. Det er med andre ord ikke Guds Ords stemme, men den katolske kirkes stemme en blir oppfordret til å lytte til som den som har den fullstendige og avgjørende autoritet.
7. Hvilken undergravende innflytelse gjør seg gjeldende i kristenheten, og hva har den ført til?
7 Ut fra det vi nå har redegjort for, skulle våre mange lesere ha klart for seg hvilken holdning de mennesker egentlig inntar som taler om Bibelen som Guds Ord, men som på grunn av at de i virkeligheten ikke tror på den eller godtar den, tilføyer Bibelen større skade og utsetter den for mer forhånelse enn til og med de gjør som åpent gir til kjenne at de ikke er kristne, eller at de er ateister. Denne undergravende innflytelse er sikkert en av de viktigste grunnene til den likegyldighet som Jehovas vitner ofte møter når de forsøker å få folk interessert i det som er menneskenes eneste håp, nemlig i Bibelens budskap om Guds rike, som er det eneste som vil kunne løse alle de vanskelige problemer vår tids mennesker er stilt overfor. Denne likegyldighet skriver seg fra at folk mangler virkelig tro på det som er det eneste grunnlag for de kristnes tro, det vil si på Guds sanne og rettferdige Ord, Bibelen.
8. Hvordan blir det på en kraftig måte vist at Gud er Bibelens eneste Forfatter, og hvilke kjensgjerninger støtter dette?
8 La oss derfor undersøke forskjellige bevisrekker som på en kraftig måte vil kunne overbevise oss om at Bibelen er inspirert av Gud, og som vil få oss til å måtte trekke den slutning at han er dens eneste Forfatter. En av de viktigste bevisrekkene har vi i og med at vi ser hvordan hundrevis av Bibelens profetier allerede er blitt oppfylt og holder på å bli oppfylt like for våre øyne i disse «vanskelige tider». (2 Tim. 3: 1) Det som er så bemerkelsesverdig når vi studerer disse tingene, er den kjensgjerning at Jehova forutså og forutsa så mye, ikke bare angående dem som utgjorde hans folk, og som var i harmoni med ham, men også angående dem som ikke var i harmoni med ham. Dette innbefatter de profetier som redegjør for de forskjellige verdensmakters oppkomst og fall.b I tillegg til dette har vi den kjensgjerning at Jehova har sørget for at disse profetiene er blitt oppfylt uten at han har benyttet seg av tvang overfor noen, ja, han har ikke engang grepet forstyrrende inn i sine fienders utøvelse av sin frie vilje. De er dessuten blitt oppfylt til nøyaktig fastsatt tid.
9. Hvilken annen bevisrekke vil vi undersøke, og hvilke spørsmål melder seg i denne forbindelse?
9 Disse tingene utgjør materiale for et studium av det vi kan kalle de ytre beviser for oppfyllelsen av Guds Ord, og de har gjentatte ganger dannet hovedtemaet i artiklene i dette bladet, og de kommer uten tvil fremdeles til å gjøre det, hvis det er Jehovas vilje. Hva angår den drøftelsen vi nå holder på med, foreslår vi imidlertid at vi undersøker noen indre beviser, det vil si beviser som Bibelen i seg selv inneholder. Det store spørsmål er: Kan vi på noen måte si at Bibelen i virkeligheten ikke er noe annet enn en samling av menneskers dokumenter, som er skrevet under menneskelig inspirasjon? Er denne teorien holdbar? Har den noe for seg? Eller vil vi måtte trekke den logiske slutning at en slik teori er absolutt uholdbar, at den ikke har noe som helst for seg? For å si det med andre ord: Kan det bevises at hele Bibelen er preget av en indre harmoni og en oppfatning som er av en slik fullkommen art at den ikke kan skrive seg fra mennesker, og at det ikke er mulig at disse skrifter kan tilskrives mennesker, uansett hvor oppriktige de var?
10. a) Hvilke viktige faktorer ønsker vi å påpeke angående nedskrivningen av Bibelen? b) Kan en med rette beskylde de bibelske skribenter for at det eksisterte en hemmelig avtale mellom dem?
10 Før vi tar for oss den første bevisrekken, ønsker vi å påpeke tre viktige faktorer når det gjelder Bibelen. For det første har vi tidsfaktoren. Moses, som var den første av de inspirerte skribenter, begynte nedskrivningen iallfall ikke senere enn 1513 f. Kr., og Johannes, den siste av skribentene, fullførte den bibelske kanon omkring år 98 e. Kr. Det tok således om lag 1600 år å nedskrive Bibelen. La oss ha dette klart for oss. For det annet var det over 35 menn, som alle var hebreere, som ble brukt til å nedskrive Bibelens 66 bøker. For det tredje var mye av det de skrev, særlig når de nedskrev profetier, uttrykt i et høyst billedlig og symbolsk språk som skribentene selv ofte ikke forsto noe av. Som Daniel sa ved en anledning: «Jeg hørte det, men forsto det ikke.» Da han ba om å få forståelse av det, ble det sagt til ham: «Disse ord skal være gjemt og forseglet inntil endens tid.» Hvilken slutning kan vi så trekke ut fra det at det tok om lag 1600 år for 35 menn å nedskrive Bibelen, hvorav en stor del er skrevet i et symbolsk språk? Jo, denne: Disse menn kunne umulig ha stukket hodene sammen for å få det til å passe. Det kunne ikke ha eksistert noen hemmelig avtale mellom dem, men det ville ha vært store muligheter for at de kunne ha motsagt hverandre, særlig i betraktning av at de ikke alle skrev ut fra samme synspunkt, noe vi skal komme nærmere inn på senere. — Dan. 12: 8, 9. (Se også 1 Peter 1: 10—12.)
Hvordan den første profeti er blitt holdt levende
11. a) Med tanke på hva vil vi nå undersøke de bibelske profetier? b) Fortell hva det var som førte til at den første profeti ble uttalt, og gjengi innholdet av den.
11 Vi vil nå undersøke den første bevisrekken med tanke på den måten hvorpå profetiene, og da særlig den første, er blitt holdt levende gjennom hele Bibelen. La oss huske at vi nå ikke i første rekke tar for oss profetienes oppfyllelse, men snarere betrakter hvordan Bibelens skribenter fra begynnelse til slutt holdt fast på sitt emne og sin oppfatning, som hadde nøye tilknytning til Guds hensikter. Den første profetien er meget kort, og ved den uttrykksmåte som er benyttet, er det tydelig at den innehar en nøkkelstilling. Den ble gitt da Jehova Gud avsa sin dom etter at Adam og Eva i Edens hage etter tilskyndelse av slangen, som ble brukt som talerør for en usynlig skapning, med fullt overlegg hadde handlet ulydig. Etter at Gud hadde uttalt sin dom over selve slangen, sa han videre: «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den [han, NW] skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens [hans, NW] hæl.» — 1 Mos. 3: 15.
12. Hvilke personer blir nevnt i denne profetien, og på hvilken måte kunne den sett ut fra menneskers synspunkt ha blitt holdt levende?
12 Det er fire personer som er nevnt i denne profetien, nemlig 1) slangen, 2) dens ætt, 3) kvinnen og 4) hennes ætt. Det ble ikke sagt noe om hvordan og når den skulle bli oppfylt, eller hvem som til sist ville vise seg å svare til disse fire personene. Hvis det nå var slik at Bibelen var blitt forfattet utelukkende av mennesker, ville en uten tvil måtte trekke den slutning at den eneste måten hvorpå denne første profetien kunne ha blitt holdt levende, var ved at de etterfølgende av Bibelens skribenter gjentok den og utvidet den inntil de kunne vise hvordan det hele var blitt oppfylt. Vi er sikkert enige i at dette er en logisk konklusjon.
13. a) Hva kommer vi til når vi setter denne teorien på prøve? b) På hvilke måter er det 12. kapittel i Åpenbaringen nøye knyttet til profetien i 1 Mosebok 3: 15?
13 Vel, la oss da sette denne teorien på prøve. Hvor i de øvrige skrifter Moses har skrevet, eller i de skrifter andre etter ham igjen har skrevet, finner vi en annen profeti som nevner disse fire personene? Du kan undersøke i alle de hebraiske skrifter, og du vil ikke finne en slik profeti. Undersøk deretter i de kristne greske skrifter, og du vil ikke finne en slik profeti før du kommer til den siste boken, Åpenbaringen. I dens 12. kapittel finner vi en profeti som er nøye knyttet til den første profeti som ble nedskrevet om lag 1600 år tidligere. Der leser vi om slangen, som nå er blitt til en «stor ildrød drage», men som det senere i det samme kapitlet blir vist er den samme som den «gamle slange, han som kalles djevelen og Satan». Som vi skal se, blir også slangens ætt omtalt. I det samme kapitlet blir det også gitt en levende beskrivelse av den kvinnen som blir nevnt i den profetien som ble gitt i Edens hage, og det blir vist at hun føder den lovte ætt. Det blir også beskrevet hvordan slangen til en viss grad blir knust i og med at han med stor kraft «ble kastet ned på jorden» sammen med sine engler. I det 17. verset blir det så til slutt vist at slangen (dragen) er fast besluttet på å knuse hælen til kvinnens ætt på en indirekte måte. — Åpb. 12: 1—3, 5, 9, 17.
14. Kan det sies at Johannes selv forsøkte å klargjøre denne første profetien?
14 Vår oppmerksomhet blir nå vendt mot noe annet som er høyst bemerkelsesverdig. Selv om dette synet er i nøye harmoni med den profetien som ble gitt i Eden, kan det ikke på noen måte sies at Johannes, som nedskrev synet, med overlegg ville vise hvordan den fikk sin oppfyllelse, og ville komme med forklaringen på den. Hvordan kunne han det i betraktning av at dette synet i likhet med det øvrige i denne boken er omtalt i et høyst symbolsk språk? Som det blir sagt i innledningsordene, er det en åpenbaring som Gud ga Jesus Kristus, som «kunngjorde det i tegn for sin tjener Johannes». (Åpb. 1: 1) Hvis vi går ut fra at det er mennesker som har forfattet Bibelen, vil vi måtte trekke den logiske slutning at Johannes må ha sagt til seg selv: ’Denne første profeti er faktisk aldri blitt ordentlig forklart; jeg må se å få et syn om dette!’ Men det var selvfølgelig ikke slik det foregikk. Ikke noe ville være mer absurd enn å tro det.
15. I hvilke henseender kan Bibelen sammenlignes med en detektivroman?
15 Sannheten er at Bibelen i visse henseender kan sammenlignes med en detektivroman. Du kjenner sannsynligvis til den metoden som ofte blir benyttet av dem som skriver den slags litteratur. Du blir tidlig gjort kjent med selve saken, vanligvis en forbrytelse som er blitt begått av en eller annen ukjent person. Etter hvert som du leser, er du oppmerksom på enhver ledetråd du kan finne, enten den er riktig eller gal. I slutten av romanen blir problemet løst, og ved hjelp av detektiven blir du så å si tatt med tilbake og gjort oppmerksom på enhver ledetråd forfatteren omhyggelig hadde sørget for å tilveiebringe, men som han på en dyktig måte hadde klart å holde skjult etter hvert som handlingen utviklet seg. Resultatet er at du blir slått av den oppfinnsomhet og dyktighet som forfatteren la for dagen da han utarbeidet hele historien og samtidig sørget for å holde løsningen så godt skjult helt til slutten.
16. Hvordan kan en benytte den samme framgangsmåten når det gjelder Bibelen, og hva vil det føre til?
16 Vi kan gjøre det samme med Bibelen når det gjelder det emne vi nå holder på å drøfte. Vi kan så å si samle noen av de ledetråder som finnes på forskjellige steder i Bibelen, og de viser uten skygge av tvil at det må være en suveren intelligens som står bak alle disse hellige skriftene. Vi nevner bare noen få av dem denne gangen, men jo mer inngående vi studerer bevisene, desto mer blir vi slått av den visdom som er blitt lagt for dagen av Forfatteren for å holde denne første profetien levende, samtidig som han også har sørget for å holde den skjult. Og vi blir enda mer slått av de vidunderlige og storslagne ting som fremdeles gjenstår i forbindelse med oppfyllelsen av denne første profetien, og som får oss til å vise verdsettelse og dyp takknemlighet.
Personene identifiseres
17. a) Hvem viste kvinnens ætt seg å være? b) På hvilke måter blir denne Ætt ytterligere identifisert, og hva resulterer dette i?
17 Av de fire personene som blir nevnt i denne første profetien, har det vært kvinnens ætt som er blitt vigd størst oppmerksomhet. Dette er ikke så merkelig ettersom det er Bibelen selv som gir den en slik framskutt plass, også etter at vi har fått vite hvem den lovte ætt i virkeligheten er. Ja, den er ingen annen enn den lovte Messias, Jesus Kristus. Han er ikke bare den Ætt som ble forutsagt i denne profetien som ble gitt i Eden, men han er også den Ætt som ble lovt Abraham, og som «alle jordens folk [skal] velsignes» i. Han er også den som det ble forutsagt skulle komme i Davids ættelinje og arve hans trone, ja, en større trone, nemlig en himmelsk trone. Evangelisten Lukas fører Jesu virkelige ættelinje helt tilbake til Adam og viser at den blant annet går gjennom Juda, som fikk det løfte at «ikke skal kongespir [kongemakten] vike fra Juda . . . inntil fredsfyrsten kommer». Å se hvordan denne ættelinjen ble videreført og kan spores helt fram til Jesu første komme, og hvordan den, slik det blir vist i det 12. kapittel i Åpenbaringen, også har tilknytning til hans annet komme som en større oppfyllelse av den profetien som ble gitt i Eden, er noe av det mest fengslende i Guds Ord. Det bygger også opp troen på at denne profetien vil få en storslagen oppfyllelse, ikke bare ved at alt ondt i himmel og på jord skal bli fjernet, men også ved at Riket skal utøve kongemakten, at det skal bli «en ny himmel og en ny jord», og at den tiden skal komme da alle kan oppnå velsignelse ved å vise full lydighet, og da selv «døden [ikke skal] være mer». — 1 Mos. 22: 18; 49: 10; Luk. 3: 23—38; Ap. gj. 2: 34—36; Gal. 3: 16; Åpb. 21: 1—4.
18. a) Hvem var det som først identifiserte slangen og dens ætt, og når? b) Hvilket viktig prinsipp ble gjort kjent og fulgt ved denne anledning?
18 De neste to personene, slangen og dens ætt, ble ikke nevnt ved navn før over 4000 år etter at Gud hadde uttalt sin dom i Eden. Det er en lang tid å holde en hemmelighet skjult. Det var Jesus selv som åpenbarte den. Noen kunne kanskje si at det ikke var så vanskelig å gjette hvem det var som benyttet slangen som sitt talerør, men hvem kunne med sikkerhet si hvem slangens ætt var? Jesus åpenbarte hvem det var, ikke ved å gjette seg til det, men ved å gjøre kjent et meget viktig prinsipp som Gud handler etter. Menneskene regner alltid kjødelig avstamning for å være det avgjørende for hvilken familie eller hvilket folk de tilhører. De vet ikke om noen annen måte. Det var slik jødene så på det da deres ledere, fariseerne, dro i tvil det Jesus sa, og hevdet: «Vi er av Abrahams ætt og har aldri vært noens treller.» Jesus svarte: «Jeg vet at I er av Abrahams ætt; men I står meg etter livet.» Jesus førte dette argumentet videre til dets logiske konsekvens og viste at det er hjertetilstanden som er den avgjørende faktor, da han til slutt sa til dem: «I har djevelen til far, og I vil gjøre eders, fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen [i Eden].» — Joh. 8: 33—44.
19. Hvordan kan vi ved å følge dette prinsipp ved hjelp av Bibelen oppspore og identifisere slangens ætt?
19 Når vi nå har denne kunnskap eller ledetråd, kan vi gå tilbake til de hebraiske skrifter og se hvordan Djevelen helt fra begynnelsen av gradvis har frambrakt sin ætt, det vil si dem som han kunne bruke som sine redskaper, og som hadde en morderisk ånd i sitt hjerte. Den første på jorden var «Kain, som var av den onde og slo sin bror i hjel». Frambringelsen av ætten fortsatte og innbefattet de religiøse lederne på Jesu tid, og den har fortsatt helt fram til vår tid, da den samme ånd, den samme morderiske fiendtlighet, ofte blir vist av den samme klasse overfor Jesu etterfølgere som lydig forkynner «dette evangelium om riket». Vi må også ha klart for oss at Satan Djevelen bygde opp sin organisasjon og frambrakte sin ætt av engler i himmelen som etterfulgte ham i å handle ulydig. Som Peter sier: «Gud [sparte ikke] engler da de syndet.» Det er disse som ifølge Åpenbaringen 12: 9 ble kastet ned til jorden sammen med sin leder etter krigen i himmelen. — 1 Joh. 3: 12; Matt. 24: 9, 14; Joh. 16: 2; 2 Pet. 2: 4.
20. Hva blir ved dette prinsipp gjort helt klart for oss?
20 La oss nå stoppe et øyeblikk og forvisse oss om at vi er helt klar over at det å ha Guds gunst ikke avhenger av ens kjødelige herkomst eller av at en er tilsluttet en eller annen jordisk organisasjon, nei, selv ikke en organisasjon som påberoper seg å være kristen. Jesus kom med denne enkle regel: «Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg; men den som elsker meg, skal elskes av min Fader.» Johannes uttalte seg i samsvar med dette da han skrev: «På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes; hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror.» — Joh. 14: 21; 1 Joh. 3: 10.
Kvinnen i profetien som ble gitt i Eden
21. Hvem ville det være naturlig å tro var «kvinnen» i 1 Mosebok 3: 15, og særlig i betraktning av hva?
21 Det er en person det ennå gjenstår å omtale i denne første profetien, nemlig kvinnen, den lovte ætts mor. Hvem er hun? Eller som en sier i Frankrike når en står overfor et problem som innbefatter en eller annen ukjent person: «Cherchez la femme» (Søk etter kvinnen). Sett ut fra menneskers synspunkt er kvinnen den som det er vanskeligst å identifisere. Det finnes ingen direkte ledetråder. Da dommen ble uttalt, var det i virkeligheten bare én kvinne på jorden, og det var Eva selv. Det er derfor ikke så overraskende, selv om det var høyst formastelig, at hun øyensynlig trodde at hun var den kvinnen som ble omtalt, noe som framgår av det hun sa da hun fødte sin første sønn, Kain: «Jeg har fått en mann med Jehovas hjelp.» Vi må nok se i en annen retning for å finne en kvinne som er hellig, og som Jehova med glede ville bruke som et verdig redskap til å gjennomføre sin hellige hensikt. — 1 Mos. 4: 1, NW.
22. Hvilken beskrivelse som hjelper oss til å identifisere kvinnen, blir gitt i a) Åpenbaringen 12: 1, b) Åpenbaringen 12: 5 og c) Åpenbaringen 12: 17?
22 Hvis vi nå igjen vender oss til det 12. kapittel i Åpenbaringen, finner vi at denne kvinnen, selv om hun ikke blir navngitt, blir beskrevet på en måte som får oss til å vende vår oppmerksomhet i en annen retning. Allerede i det første verset i dette kapitlet, hvor det sies at hun er ’kledd med solen og har månen under sine føtter og en krone av 12 stjerner på sitt hode’, blir vår oppmerksomhet straks vendt mot noe som er langt høyere enn en jordisk kvinne, innbefattet Maria, menneskebarnet Jesu mor. I det femte verset blir det så vist at tidspunktet for den virkelige fødsel er det samme som tidspunktet for den lovte ætts innsettelse på tronen, noe dette bladet ofte har bevist fant sted i 1914 e. Kr. I det 17. verset i dette kapitlet blir det dessuten vist at denne kvinnen også er mor til «de andre [dem som er igjen, NW] av hennes ætt», det vil si levningen av den sanne menighet som fremdeles er på jorden etter at Djevelen og hans engler er blitt kastet ut av himmelen. Denne identifisering av «dem som er igjen», er i samsvar med det Paulus sier når han forklarer at den sanne menighets medlemmer er en del av Abrahams ætt: «Hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt.» — Gal. 3: 29.
23. Hvordan hjelper Paulus’ illustrasjon og sammenligning i Galaterne 4: 21—31 oss, og hvilken konklusjon trekker han?
23 Blir det sagt at disse sanne kristne har en mor? Ja, og her har vi en viktig ledetråd. Like etter at Paulus kommer med den ovennevnte uttalelse i sitt brev, går han over til å forklare et «symbolsk drama» som innbefatter to kvinner, to pakter og to byer. Nå mener du kanskje at det hele blir mer innviklet, men når vi først forstår Paulus’ sammenligning, er vi på god vei til å løse problemet. Først nevner han trellkvinnen Hagar, som var mor til Abrahams sønn Ismael. Hagar svarer til lovpakten som ble inngått på berget Sinai med det kjødelige Israel, og som ’fødte barn til trelldom’ under dens forpliktende betingelser. Berget Sinai, sier Paulus, svarer til det Jerusalem som var på hans tid og som var «i trelldom med sine barn [jødene]». Den andre kvinnen derimot, «den frie kvinne», er Sara, Isaks mor. Sara svarer til Abrahams-pakten, som frambringer den sanne menighet, det åndelige Israel, som har Herren Jesus Kristus som sitt hode. Menigheten, som er «Kristi legeme», begynte å bli frambrakt på pinsedagen som en del av «Abrahams ætt», som alle jordens folk skal bli velsignet i. Paulus, som selv tilhører Abrahams ætt, skriver derfor til dem som sammen med ham tilhører den: «Det Jerusalem som er der oppe, er fritt [i likhet med Sara], og det er vår mor.» — Gal. 3: 16—18, 26—29; 4: 21—31; 1 Mos. 22: 18.
24. Hva er det som skal bli vist når en kvinne blir forbundet med en by i profetiene?
24 La du merke til at Paulus forbandt disse to kvinnene med to byer? Dette er viktig. Når en kvinne blir forbundet med en by i profetiene, er det for å vise at det som derved blir symbolsk framstilt, er noe som er langt større enn en jordisk eller himmelsk skapning. Det peker hen på en organisasjon, for en by er et godt bilde på et folk som lever sammen under en organisert ordning. Dette er i særlig grad tilfelle når det gjelder en hovedstad, slik det var med Jerusalem eller Sion, som var sentret i landet for utøvelsen av styre og sann tilbedelse, og hvor regjeringssetet og templet lå. Vi kan derfor forstå at «det Jerusalem som er der oppe», «Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem», i virkeligheten er Jehovas teokratiske, universelle organisasjon, den organisasjon som også ble symbolisert ved den «kvinnen» som ble omtalt i profetien i Eden. — Heb. 12: 22.
25. Hvordan kan vi si at det samme er blitt gjort for å framstille Satans organisasjon?
25 Det kan også nevnes at noe som tydelig viser at det er riktig å forbinde en kvinne med en by, slik det er blitt gjort ovenfor, er at det også blir gjort i Bibelen for å framstille Satans organisasjon, for vi leser om en kvinne som blir beskrevet som «den store skjøge», og som blir kalt «Babylon, den store», og det blir uttrykkelig sagt til Johannes i dette synet at «kvinnen som du så, er den store by [Babylon]». (Åpb. 17: 1, 18) I 1 Mosebok 3: 15 blir det imidlertid ikke nevnt noe om at Slangen har en kvinne.
26, 27. a) Hvilke uttalelser i Esaias’ profeti er dessuten til hjelp for oss? b) Hvilke viktige opplysninger blir gitt der, og hva får vi derved et fullstendig bilde av?
26 Selv om mange av henvisningene eller ledetrådene finnes i de kristne greske skrifter, har de alle sitt utspring i de hebraiske skrifter. Som bevis for dette finner vi at etter at Paulus først har forklart dette «symbolske drama», anfører han som støtte for det han sier, et sitat fra Esaias’ profeti, som ble skrevet om lag 800 år før Paulus’ tid. Paulus sier ifølge Galaterne 4: 27: «For det er skrevet: Vær glad, du ufruktbare, du som ikke føder! . . . for den enslige kvinnes barn er mange flere enn hennes som har mannen.» Han siterer fra Esaias 54: 1. Når vi ser på sammenhengen, finner vi at etter at Esaias har fortalt hvordan Sion skulle bil befridd og ført tilbake til Jehovas gunst, sammenligner han denne byen med en kvinne som hadde vært ufruktbar, men som blir oppfordret til å glede seg storlig, for det blir lovt henne at hun skal få mange barn. Hvem er så hennes ektemann, faren til disse mange barn? Dette er det meget viktig å bringe på det rene. Profeten blir inspirert til å skrive: «For din skaper er din ektemann, [Jehova], hærskarenes Gud, er hans navn, . . . For som en . . . kvinne [hustru, NW] . . . kaller [Jehova] deg.» Deretter kommer profeten igjen inn på den tidligere sammenligningen, for han sammenligner denne «arme [bedrøvede kvinne, NW]» med en by hvis «grunnmur» og «ringmur» er bygd opp igjen av «dyre steiner», og han når så et høydepunkt med følgende storslagne løfte: «Og alle dine barn skal være lært av [Jehova], og dine barns fred skal være stor.» — Es. 52: 1, 2; 54: 1—6, 11—13.
27 Vi har altså nå for vårt indre syn dannet oss et fullstendig og klart bilde av det som ble uttalt i denne profetien i Eden med dens fire personer, et bilde som nå også omfatter den hellige Jehova selv, som er som en ektemann i forhold til sin kvinne, den lovte ætts mor.
28. Hvilke spørsmål kan vi nå stille dem som betrakter Bibelen som et dokument som bare er tilveiebrakt av mennesker, og hvordan kan vi svare kristenhetens bibelkritikere?
28 Er det nå noen som vil si at da Esaias oppga navnet på ’ektemannen’ til kvinnen eller byen, sørget han med vitende og vilje for en skjult ledetråd som ville være et viktig holdepunkt når det gjaldt å identifisere en av hovedpersonene i profetien i Eden? Vi kan i virkeligheten spørre: Hvor mange av dem som betrakter Bibelen som et dokument som bare er tilveiebrakt av mennesker og skrevet under menneskelig inspirasjon, er det som i det hele tatt er klar over betydningen av de tingene vi nå har drøftet? Har noen av alle de meget lærde personer og kommentatorer i kristenheten vært i stand til å forklare disse tingene og identifisere denne profetiske kvinnen som føder den lovte ætt? Hvis de ikke har det, så behøver vi ikke å bli det minste foruroliget på grunn av den nedsettende kritikk og de ringeaktende uttalelser kristenhetens talsmenn kommer med når det gjelder Bibelens pålitelighet og guddommelige opprinnelse. Vi kan fryktløst si: «La det stå fast at Gud er sanndru,» idet vi har full tillit til at han vil bli ’kjent rettferdig i sine ord og vinne når han fører sin sak’. — Rom. 3: 4.
29. a) Hvem tilkommer all ære for vår forståelse av Bibelen? b) Hvem blir brukt av Jehova til å dele ut de åndelige sannheter, og hvordan blir dette gjort?
29 Det skyldes ikke vår egen fortjeneste at vi har fått forståelse av disse tingene. All ære for det tilkommer Jehova, som har gitt oss den gjennom Kristus Jesus. Apostelen understreker dette når han sier til sine kristne brødre: «Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, . . . men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme . . . Men av ham [Gud] er I i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud.» Gjennom sin engel ga Jehova Daniel det løfte med tanke på «endens tid» at «ingen ugudelig skal forstå det; men de forstandige skal forstå det». I samsvar med dette kom Jesus som sin Fars representant med det løfte i sin profeti om «endens tid» at han ville la den «tro og kloke tjener» framstå, idet han med et kollektivt uttrykk talte om levningen av sine sanne etterfølgere av den himmelske klasse, og at han skulle «sette ham over alt det han eier». Denne trofaste tjenerklassen, som uten forbehold godtar hele Bibelen som Guds inspirerte Ord, og hvis medlemmer er fylt av Guds ånd og ledet av den, blir brukt av Gud gjennom Kristus Jesus til å dele ut de åndelige sannheter, «mat i rette tid». — 1 Kor. 1: 26—31; Dan. 12: 9, 10; Matt. 24: 45—47.
[Fotnote]
a What the Catholic Church Is and What She Teaches (Hva den katolske kirke er, og hva den lærer) av E. R. Hull, som tilhører munkeordenen «Jesu selskap».
b Les som bevis for dette boken ’Skje din vilje på jorden’ som først ble utgitt på engelsk av Selskapet Vakttårnet i 1958.