Jehova leder sitt folk

«Du fører ved din miskunnhet det folk som du forløste, du leder dem ved din kraft til den hellige bolig.» — 2 Mos. 15: 13.

 1, 2. a) Hvilke utmerkede eksempler på Jehovas ledelse omtaler Bibelen? b) Av hvilke to grunner er det nå betimelig å drøfte disse eksemplene?

I GAMMEL tid viste Jehova at han var en mektig, men likevel miskunnelig leder for sitt folk. Ved en minneverdig anledning ledet han dem ut av trelldommen i Egypt til den arv han hadde lovt dem, og ved en annen storslagen anledning ledet han dem ut fra fangenskap i Babylon og tilbake til deres hjemland. I dag leder Jehova igjen sitt folk ut, denne gang fra den nåværende onde tingenes ordning til sin elskede Sønns rike. Jehova har selv sørget for at det er blitt nedtegnet mange detaljer om disse tidligere eksempler på hans ledelse, og av dem kan og bør vi lære en hel del, «for alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom». Ja, vi kan se fram til å få større innsikt i og dypere forståelse av de forskjellige egenskaper vår store Gud har lagt for dagen når han har handlet i denne egenskap. Men vi har dessuten noe annet for øye. Det er også viktig og betimelig for oss i dag å tenke over det ansvar som hviler på oss som har den forrett å være blant dem som blir ledet av Jehova. Dette ansvar har stort sett to sider. For det første må vi alle lære hvordan vi kan være sanne etterfølgere og trofast følge den ledelse som blir anvist for oss. Men samtidig blir mange av Jehovas tjenere oppfordret til å handle som ledere i forskjellig utstrekning og i forskjellige stillinger, og ingen av oss ønsker å «ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den». — Rom. 15: 4; 2 Kor. 6: 1, NW.

² Før vi kommer inn på spørsmålet om vår egen stilling og vårt personlige ansvar, vil vi se på vår stilling som et hele, så vi kan betrakte det med den rette forståelse og i den rette ånd. Vi vil merke oss noen av de betydningsfulle ting som vi blir gjort oppmerksom på i forbindelse med Jehovas ledelse av sitt folk i fortiden, og deretter se hvordan disse ting kaster lys over hans ledelse og formålet med den nå i denne tiden og viser oss hvilken rolle vi skal spille i denne forbindelse. Vi vil begynne med det store forbildet vi allerede har nevnt, Israels vandringer etterat de forlot Egypt.

Hvordan Jehova ledet Israel

 3. Hva var hensikten med Jehovas handlemåte med Israel?

³ Vi er ikke overlatt til oss selv når det gjelder å studere israelittenes historie etterat de dro ut fra Egypt og under deres førti års vandring gjennom ørkenen, og trekke våre egne slutninger om hvordan Jehova ledet dem. Han fikk selv Moses til å skrive ned ordene i en sang like før slutten på Israels vandring, og der henleder han vår oppmerksomhet nettopp på de ting vi er interessert i. Allerede i begynnelsen av sangen blir det gitt klart uttrykk for Jehovas hensikt med alle sine handlinger med Israel: «For [Jehovas] navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære!» Det som er av størst viktighet, er at Jehovas hellige navn blir æret og opphøyd, noe også David bekreftet da han sa: «Hvor er det på jorden et eneste folk som ditt folk som Israel — et folk som Gud kom og fridde ut [fra Egypt], så det skulle være hans eget folk, for å gjøre seg et navn.» Esaias understreket også det samme da han skrev: «Således ledet du ditt folk for å gjøre deg et herlig navn.» — 5 Mos. 32: 3; 2 Sam. 7: 23; Es. 63: 14.

 4. Hvilke egenskaper la Gud for dagen som sitt folks leder, og hvordan blir de beskrevet i beretningen?

⁴ La oss nå legge merke til de utmerkede egenskaper Jehova legger for dagen som sitt folks store Leder. Det er mange av dem; og ved nærmere undersøkelse viser de seg å være slående, men vel avbalanserte kontraster. På den ene side var han en «krigsmann», som med stor kampstyrke og brennende vrede viste seg å ha kraft og evne til å knuse fienden. På den annen side viste han miskunnhet mot det folk som han hadde krevd tilbake fra Faraos grep, og la faderlig styrke og evne for dagen til å beskytte og lede Israel varsomt, men sikkert, hele veien fram til deres endelige «hellige bolig». Jehova viste sannelig at han var en Leder som var i besittelse av uendelig styrke og ømhet. Moses minnet israelittene om dette i begynnelsen av sin tale til dem på Moabs sletter: «I så . . . [Jehova] din Gud bar deg som en mann bærer sitt barn, på hele den vei I har vandret til I kom til dette sted.» I Moses’ avskjedssang har vi videre den vakre og betagende beskrivelsen av Jehovas ledelse, med hele dens rikdom av betydningsfulle bilder, og den slutter med bemerkningen om Jehovas rett til all æren. Han sier der: «Han fant ham [Israel] i et øde land, i villmarken, blant ørkenens hyl; han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øyesten. Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, således bredte han ut sine vinger, tok ham opp og bar ham på sine slagfjær. Det var [Jehova] alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham.» — 2 Mos. 15: 1—3, 6, 13; 5 Mos. 1: 31; 32: 10—12.

 5. Satte Israel pris på alt det Gud gjorde for dem? Forpurret deres handlemåte Guds hensikt i forbindelse med dem?

⁵ Ut fra disse sitatene skulle det ligge nær å trekke den slutning at Israel lik et lydhørt barn sikkert måtte sette stor pris på alt hva Jehova gjorde for dette folket. Men gjorde de det? Nei, dessverre må det sies at det motsatte var tilfelle. Ifølge Moses’ vitnesbyrd da han talte til dem på Moabs sletter, hadde Israels barn helt fra de var ved Sinai berg, vist seg å være «en vanartet og vrang slekt», særlig den generasjon som hadde dratt ut av Egypt. De hadde «fordervet sin vei» og «hastig veket av fra den vei jeg [Jehova] bød dem å vandre. . . . Jeg har lagt merke til dette folk og sett at det er et hårdnakket folk». Men selv om denne generasjon på meget få unntagelser nær døde i ørkenen, slik som Jehova hadde forutsagt og besluttet, så oppga han ikke på noen måte sin opprinnelige hensikt. Han fortsatte like fullt å lede Israel ved sin engel, og førte barna til den opprinnelige generasjon inn i det lovte land og ga dem det til eie. — 2 Mos. 32: 7—9, 34; 5 Mos. 1: 34—40; 32: 5.

 6, 7. a) Hvilke to andre egenskaper la Gud for dagen i denne forbindelse? b) Hvilket annet eksempel på Guds ledelse finnes i Bibelen?

⁶ Dette kaster lys over to andre egenskaper som Jehova legger for dagen ved ledelsen av sitt folk. Det åpenbarer hans store barmhjertighet, side om side med de rettferdige dommer han lot komme over dem som til tross for at de hadde sett hans herlighet og mange mirakuløse tegn, likevel ikke lyttet til hans røst og ikke behandle ham med respekt. — 2 Mos. 34: 6, 7; 3 Mos. 14: 22, 23.

⁷ Det kunne naturligvis sies meget mer i forbindelse med overskriften til dette avsnittet. Vi vil imidlertid komme tilbake til vårt hovedemne, den måten Jehovas ledelse foregår på og formålet med den, så la oss nå se hva vi kan lære av noen av de skriftsteder i Bibelen som handler om Guds folks tilbakekomst fra deres fangenskap i Babylon.

Tilbakekomsten fra Babylon

 8. Hvordan kommer vårt studium nå til å spenne over et videre felt?

⁸ Legg nå merke til hvordan vårt studium kommer til å spenne over et videre felt. De beretningene vi allerede har behandlet, er hovedsakelig historiske, selv om de også danner grunnlaget for mange profetiske mønstre. Beretningen om jødenes tilbakekomst fra Babylon er derimot hovedsakelig profetisk, for de mest betydningsfulle ting som omtales der, ble nedskrevet lenge før begivenheten fant sted. Det var i virkeligheten om lag to hundre år i forveien at særlig Esaias ble inspirert til å skrive de mange glødende beskrivelser av tilbakekomsten fra fangenskapet. Og noe som er enda mer forunderlig, er det faktum at disse profetiene i virkeligheten ble skrevet for en senere tid, nemlig vår egen tid, da Jehova leder sitt folk ut fra nåtidens Babylon til sin nye verdens organisasjon, Sion.

 9. På hvilke tre måter får mange profetier sin oppfyllelse?

⁹ Disse profetiene er blitt drøftet mange ganger i dette blads spalter med understøttende bibelske beviser, og det er blitt vist hvordan de først hadde en bokstavelig oppfyllelse i 537 f. Kr. og i de etterfølgende år. Dernest fikk de i mange tilfelle en mindre oppfyllelse ved Kristi første advent på Kristi Jesu person. Men sin største oppfyllelse får de, i likhet med profetiene i sin alminnelighet, i tiden for Kristi annet advent, i de veldige begivenheter som nå finner sted under ledelse av den regjerende Konge, Kristus Jesus. Vi vil da ut fra denne forståelse begrense vår undersøkelse til de spesielle synspunkter og framstillinger i disse profetiene som har med vårt hovedemne å gjøre.

10. Hvem blir vi spesielt gjort bekjent med i Esaias’ profeti, og hva sies det angående hans oppdrag og hans egenskaper?

¹⁰ Vi blir til å begynne med gjort bekjent med ham som er utnevnt av Gud til å tjene som hans representant: «Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min ånd på ham han skal føre rett ut til hedningefolkene.» Det blir straks forutsagt at han skal legge for dagen de samme egenskaper som Jehova selv når det gjelder utrettelig, trofast ledelse: «Han skal ikke bli mødig, og hans kraft ikke bli knekket før han får grunnlagt retten på jorden; og på hans lov venter øene.» Deretter åpner profetien for videre perspektiver, og forteller om det store oppdrag som skal utføres av denne tjener, hvis utnevnelse i seg selv er en garanti for at han ikke bare skal lede en levning av trofaste jøder, men også en stor skare av hedninger fra mørke og trelldom til herlig lys og frihet: «Jeg, [Jehova], har kalt deg i rettferd og [som den fremste Leder] tatt deg ved hånden, og jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket, til et lys for hedningene, forat du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fengslet og føre dem som sitter i mørke, ut av fangehuset.» Så kommer en gjentagelse av det faktum at æren og prisen for alt dette tilkommer Jehova, som ikke tolererer noen konkurrent: «Jeg er [Jehova], idet er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris.» — Es. 42: 1, 4, 6—8.

11. Hvordan kan vi identifisere «tjeneren» i Esaias’ profeti?

¹¹ Men hvem er denne ærede tjener? Vi legger merke til av det foregående at det første som nevnes, er at Jehova legger sin ånd, sin usynlige, virksomme kraft, på denne tjener, og bemyndiger og dyktiggjør ham til å utføre sitt oppdrag. Dette henviser oss til et viktig ledd i beviskjeden, nemlig den profetien som er nedtegnet i Esaias 61: 1—3 (les den), der vi får mer opplysning om resultatet av åndens virkning på denne salvede tjener, blant annet det at han leder dem som befinner seg i fengselslignende trelldom ut til frihet. Jesus siterte dette skriftstedet da han talte til sine egne bysbarn i synagogen i Nasaret, og sa at det var blitt oppfylt på ham selv samme dag. (Luk. 4: 17—21) Som mange av våre lesere er vel kjent med, er ikke dette på noen måte det eneste skriftsted som identifiserer den «tjener» som ofte er nevnt av Esaias. Vi har for eksempel sitater fra Esaias, kapitel 53, som forteller om de lidelser og den skam som kom over Jehovas tjener, og som blir anvendt på Kristus Jesus noen steder i de kristne greske skrifter.

12. Hvordan blir denne «tjener» beskrevet i Esaias 55: 3, 4, og hvilke skriftsteder kaster lys over oppfyllelsen av denne profetien nå i vår tid?

¹² Når vi nå vender oss til Esaias, kapitel 55, finner vi noen interessante og viktige opplysninger. Jehova appellerer til dem som kommer til å forstå sitt åndelige behov for de åndelige ting som Jehova alene kan bringe til veie, og sier: «Bøy eders øre hit og kom til meg! Hør! Så skal eders sjel leve; og jeg vil opprette en evig pakt med eder, gi eder Davids rike nåde, den visse. Se, til et vitne for folkeslag har jeg satt ham, til en fyrste [leder, AS] og en hersker over folkeslag.» (Es. 55: 3, 4) Her har vi en uttrykkelig uttalelse om at denne Jehovas Tjener skal handle som leder med full myndighet til å utstede direktiver og befalinger. Dette er befalinger som det er bydende nødvendig å adlyde. «Og det skal skje: Hver sjel som ikke hører denne profet, skal utryddes av folket.» Han er Jehovas «troverdige og sanndrue vitne», og det er han som utsteder følgende inntrengende befaling nå i denne tiden da Babylons ødeleggelse er nær: «Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noe av hennes plager!» Som Jehovas representant «som . . . heter Trofast og Sanndru», leder han deretter de himmelske hærer imot denne verdens nasjoner, som motsetter seg hans herredømme, «og av hans munn går det ut et skarpt sverd», idet han gir de ordrer som framkaller den endelige ødeleggelse av fiendens styrker. Hvor ligner ikke dette på den kampstyrke og dyktighet som Jehova la for dagen da han beseiret Farao og hans hærstyrker! — Ap. gj. 3: 19—23; Åpb. 3: 14; 18: 4; 19: 11—16.

13. Hvilken bekreftelse på at Jehovas tjener også er en leder, får vi i Esaias 11: 1—5?

¹³ Vi vil nå gjøre deg oppmerksom på et annet sted i Esaias’ profeti som knytter nøye sammen de trekk vi allerede har omtalt, og som er en god bekreftelse på dem. Husk at det er Kristus Jesus som i egenskap av Davids Sønn og rettmessige arving arver «Davids rike, nåde, den visse», oppsummert i den ubrytelige pakt om det Riket som ble lovt Davids ætt, slik det blir så vakkert uttrykt i Salme 89: 34—38. Han blir derfor meget passende beskrevet som den større David i de første versene i Esaias, kapitel 11, som «en kvist . . . av Isais [Davids fars] stubb, og et skudd fra hans røtter». (Se bekreftelsen på denne identifiseringen i Åpenbaringen 22: 16) Les nå selv den beskrivelsen som følger i Esaias 11: 1—5, som viser de vidunderlige og vel avbalanserte lederegenskaper som ble skjenket ham ved Jehovas ånd, og som gjorde ham til en klok, sterk og forståelsesfull leder, som viser faderlig styrke og dyktighet til beste for de «saktmodige på jorden», og som er fullt ut pålitelig fordi «rettferdighet skal være beltet om hans lender, og trofasthet beltet om hans hofter». Legg også merke til forbindelsen med Åpenbaringen 19: 15 angående uttalelsen om at «han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med sine leppers ånde.»

14. Hvordan beretter profetien om det herlige resultat av Kristi lederskap?

¹⁴ Så herlig kommer det endelige resultat av hans lederskap til å bli at det ikke vil være en eneste skapning eller ting som skal skade eller ødelegge noe i hele hans hellige rike. Det skal også være fred og harmoni blant alle dyrene, og det vil være en behagelig oppgave for mennesket å lede dem, for det står at «en liten gutt skal drive dem». Slike lykkelige forhold finnes allerede nå blant dem som bor i Sion, Jehovas organisasjon, og som har hans ånd og trofast følger Kristi ledelse. — Es. 11: 6—9.

Bildet skifter

15. Hvilket uttrykk fra Esaias, kapitel 11, viser saken fra et annet synspunkt?

¹⁵ Men dette er ikke det hele. Esaias, kapitel 11, fortsetter med å forutsi de vidunderlige ting som Jehovas utnevnte leder og tjener skal utføre, men det brukes nå andre uttrykk, som viser saken fra et annet synspunkt. De skriftsteder vi inntil nå har betraktet, som har å gjøre med Israel i Moses’ dager og også med jødenes tilbakekomst fra Babylon, gir tanken av en bevegelig ledelse, med Jehova som den som fører an gjennom sin representant. Men nå skifter bildet, og beskriver en ledelse som utøves ved hjelp av et stillestående, opphøyd signal, for versene 10 og 12 (AT) lyder: «Det skal skje på den dag at Isais rot, som kommer til å stå som et signal [hebraisk, nehs] for folkene — til ham skal nasjonene gå, og hans hvilested skal være herlig. Han vil reise et signal [nehs] for nasjonene og vil samle Israels forstøtte; og de spredte Judas døtre vil han samle fra jordens fire hjørner.»

16. Hvem er Signalet som er omtalt i disse profetiene?

¹⁶ Dette skriftstedet er tidligere blitt undersøkt i dette blads spalter i forbindelse med Esaias 62: 10—12 og andre skriftsteder, og det ble vist at det hebraiske ordet som er oversatt «signal», ikke hentyder til et flagg eller banner som blir holdt høyt i været av en leder som marsjerer i spissen for et tog av mennesker, men til et stillestående signal som blir reist på en høyde. (Se Vakttårnet for 1. mai 1948.) Vi lever nå på «den dag» som det tales om i Esaias 11: 10, og lykkelige er våre forstandens og troens øyne som klart ser det herlige og fremtredende signal som Jehova har oppreist i sin regjerende Konges, Kristi Jesu, skikkelse. Han er sannelig Signalet, innsatt på tronen på det høye Sions berg, Guds opprettede rike. Hva er hensikten med dette?

17. I hvilken hensikt ble Signalet først og fremst reist? Hvordan ble dette oppfylt på Israels tid?

¹⁷ Hensikten er først og fremst at han skal ta ledelsen i å gjenopprette og for evig grunnfeste den sanne, rene tilbedelse av Jehova her på jorden. Satan, som opptrådte som en «lysets engel», gikk for lang tid siden foran med et dårlig eksempel i dette viktige spørsmålet om tilbedelse, og bedro først Eva, og gjennom henne det store flertall av menneskeslekten. Israel falt i tidens løp i denne snaren, og ble til slutt ført i et dystert og fengselslignende fangenskap i Babylon, den falske religions faste borg. Det var løftet om at en trofast levning skulle bli befridd fra dette fangenskapet, som dannet det umiddelbare grunnlag for mange av Esaias’ profetier. Det lokkende og bydende signal dengang var Jerusalem i gjenopprettet tilstand på sin egen høyde, med Jehovas synlige representant som hersker og med hans offisielle yppersteprest som leder for den rene tilbedelse av Jehova i dens gjenoppbygde tempel. — 2 Kor. 11: 3, 14.

18. Vis med støtte fra Bibelen hvilken oppfyllelse oppreisingen av Signalet har i vår tid.

¹⁸ I dag har vi den store forrett å være vitne til den endelige oppfyllelsen av disse profetiene i stor målestokk, for først fra 1919 av ga levningen av Kristi salvede etterfølgere akt på den guddommelige befaling og brøt alle forbindelser med vår tids Babylon og samlet seg om Signalet på Sions berg. Men dette var bare begynnelsen på gledelige begivenheter, for oppreisingen av Signalet avmerker begynnelsen til en stor innsamling av mennesker over hele jorden som skulle støtte det lenge ventede rike og dets Konge og ta aktivt del i å tilbe og tjene ham som har suveren rett til det, og som ikke har sin likemann. (Luk. 4: 8) Paulus forteller om den fastsatte tid for dette viktige arbeidet, og omtaler samtidig dem som først ble innsamlet, når han sier: «Det er i samsvar med hans [Guds] gode hensikt, som han fattet beslutning om hos seg selv, om en ordning ved den ytterste grense for de fastsatte tider, nemlig å samle alle ting sammen igjen i Kristus, de ting som er i himlene og de ting som er på jorden. Ja, i ham, . . . forat vi skulle tjene til pris for hans herlighet, vi som har vært de første til å håpe på Kristus.» — Ef. 1: 9—12, NW.

19. a) Hvilket veldig arbeid og hvilket spørsmål blir vi stilt overfor i denne forbindelse? b) Hvordan viser Bibelen oss det rette svaret på dette spørsmålet?

¹⁹ Når vi altså er stilt overfor en slik veldig oppgave, forstår vi at spørsmålet om de midler Gud har brukt for å få den utført, blir av den største betydning. Er Kristus Jesus i egenskap av Konge og Signal den eneste som er utnevnt til å forestå ledelsen av alle dem som blir innsamlet, og fremdeles skal bli innsamlet, til Rikets organisasjon? Dette er et meget viktig spørsmål, som på en eller annen måte direkte angår alle Jehovas tjenere på jorden, og vi ønsker å få det rette, det vil si det bibelske svar på det. Jehova lot Esaias skrive følgende om den trofaste jødiske levning som vendte tilbake fra Babylon: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt.» Dette er bare ett av de mange skriftsteder som viser at selv om Jehovas tjener noen steder omtales som en person, blir denne tjener andre steder omtalt i kollektiv betydning. Hva den endelige oppfyllelse av Esaias 43: 10—12 angår, ser vi altså at selv om det bare er en salvet tjenerklasse eller tjenerorganisasjon, så består likevel denne klassen av mange enkelte vitner eller medlemmer. (1 Kor. 12: 14) Jesus talte om denne salvede tjenerklasse og om det lederansvar som var overdratt denne klassen, da han stilte og besvarte følgende spørsmål: «Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? . . . Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.» — Matt. 24: 45—47.

20. Hvilken slutning kan vi trekke av disse skriftstedene, og hvilket spørsmål vil vi ta opp i neste artikkel?

²⁰ Selv om Mesteren beholder kontrollen til enhver tid og på alle plan, så gir han likevel sine trofaste etterfølgere en betydelig andel i og et stort ansvar for tjenesten i forbindelse med Rikets interesser. Hva så med den enkeltes stilling til dette spørsmålet, når ingen av oss, som allerede nevnt, ønsker å «ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den»? (2 Kor. 6: 1, NW) Vi vil ta dette spørsmålet opp til drøftelse i etterfølgende artikkel.

Lær den vise, så blir han enda visere; lær den rettferdige, så går han fram i lærdom. Å frykte [Jehova] er begynnelsen til visdom, og å kjenne den Hellige er forstand. — Ordspr. 9: 9, 10.