Å leve i samsvar med navnet

«I er mine vitner, sier Herren [en forsikring fra Jehova, Young], og min tjener, som jeg har utvalgt, forat I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud; før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme.» — Es. 43: 10.

 1. Hvem bærer Guds navn, og hva betyr dette navnet?

JEHOVA har hatt sine vitner på jorden helt fra den første martyr Abels tid. Etter alle disse årtusener har han ennå sine vitner på jorden, og de skal bli øyenvitner til den avgjørende seier han kommer til å vinne over fiendens verden i det kommende universelle slag, Harmageddon! Inntil da er de forpliktet til å leve i samsvar med det ærefulle navn de bærer. Å leve i samsvar med det betyr guddommelig beskyttelse og frelse for dem til evig liv. På grunn av dem har han ikke blitt uten levende vitnesbyrd her i verden. De gir ham æren, i harmoni med hans egen forsikring: «Jeg er [Jehova], det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris.» (Es. 42: 8) Han er en Gud som har en hensikt. Betydningen av hans enestående navn er «han lar bli til», og således skaper han alle ting i samsvar med sin hensikt. Han er i stand til å utføre sin hensikt, og hans ord slår aldri feil: «Således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.» — Es. 55 : 11.

 2. Hva er hans fire store egenskaper, og hvordan kommer de til uttrykk?

² Hans egenskaper er makt, visdom, rettferdighet og kjærlighet. Bibelen sier at all makt tilhører Jehova, og at han derfor er kilden til all makt i universet. (Salme 62: 12) Hans visdom er fullkommen, han gjør ikke noe som er galt. Alt han sier eller gjør er rett. Han er den Vise, han er selve kilden til visdom. (Salme 33: 4; Ordsp. 2: 6, 7) Han er rettferdig og er begynnelsen til rettferdighet. Hans avgjørelser er rettferdige og rettvise. (5 Mos. 32: 4) Hans kraftige forsikring lyder: «Det er ingen annen Gud foruten meg; en rettferdig og frelsende Gud er det ikke foruten meg.» (Es. 45: 21) Jehova er en kjærlighetens Gud. Om ham kan det med rette sies: «Gud er kjærlighet.» (1 Joh. 4: 8, 16) Hos ham gir kjærligheten seg uttrykk i fullkommen uselviskhet og er til varig gagn for alle hans skapninger som tjener ham med ubrytelig kjærlighet. For å ha kjærlighet må hans skapninger være uselvisk innvigd til ham, og må strebe etter å gjenspeile alle hans fire egenskaper til alle.

 3. Hva skapte han til hjem for menneskene og til lys for dem?

³ Jehova Gud skapte både himlene og denne jord, som er menneskets evige bolig. (1 Mos. 2: 4) «For så sier Herren, som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er Herren [Jehova], og det er ingen annen.» (Es. 45: 18) Han dro opp fra de dype vann på jorden de kneisende fjell med sine stolte topper, .som stikker opp gjennom de vakre skyene som opprakte armer og vitner om hans majestet. Ved sin allmakt anbrakte han på himmelen den mektige solen og den vakre månen til å gi lys til menneskenes øyne både dag og natt. De sender sine lysstråler ut over hele jorden. — Salme 104: 10—30; 1 Mos. 1: 14—19.

 4. Hva skaffet han foruten naturlig lys for menneskene? Hvordan skulle det skinne?

⁴ Gud skaffet ikke bare lys for menneskenes øyne, han skaffet også lys for menneskenes sinn. Lyset for menneskenes sinn er Guds ord, Bibelen, og det er han alene som er opphavsmann til den ved sin ånd eller virksomme kraft. (Salme 119: 105) Gjennom Guds ord lærer menneskene om ham. Hans ord åpenbarer hans hensikt. Guds hensikt er at hele menneskeslekten skal få vite om ham, lære om hans egenskaper og forstå hans lov og hensikter. Av den grunn besluttet han å oppreise et folk for sitt navn, forat lyset for menneskenes sinn kunne skinne på jorden. Hans hellige navn innbefatter at han er den som gir lys, så hvis hans folk på jorden vil gjenspeile hans lys, må de leve i samsvar med Jehovas navn, navnet til den Gud som har en hensikt med menneskene på jorden.

 5. Hvorfor må hans navn bli forkynt over hele jorden? Ved hvilke midler?

⁵ Guds navn, Jehova, må bli æret utover hele jorden. «Derfor lot jeg deg bli i live at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden.» (2 Mos. 9: 16) Han erklærte for århundrer siden at han i denne endens tid som vi nå lever i, ville oppreise et folk som skulle leve i samsvar med navnet, og som skulle forkynne dette navnet over hele verden: «Forat menneskene kan vite at du, hvis navn alene er JEHOVA, er den høyeste over all jorden.» — Salme 83: 19, Aut. eng. overs.

 6. Hvem bærer hans navn? Hvilket stort ansvar er det de har?

⁶ Hvem er det som lever i samsvar med dette navnet? I denne «endens tid» er det et folk som bærer det navnet. De er kjent over hele jorden i dag som «Jehovas vitner». De har det store privilegium å bære det mest opphøyde navn i universet. Med dette privilegium følger et veldig ansvar. De må leve i samsvar med navnet.

 7. Hvilket arbeid utfører de? På hvilken måte?

⁷ Jehovas vitner er en sammenslutning av ordets tjenere og misjonærer som utfører sitt evangeliske arbeid blant menneskene overalt på jorden. De legger for dagen sin kjærlighet til Gud og sine medmennesker ved å kunngjøre Guds hensikter for menneskene over hele jorden på den samme enkle og primitive måten som Jesus Kristus og hans apostler. I utførelsen av dette underlige arbeid er de knyttet til og arbeider under ledelse av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, en godgjørende organisasjon som er organisert i samsvar med loven for å forkynne evangeliet om Guds rike over hele jorden. «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» — Matt. 24: 14.

 8. Når ble navnet offentlig antatt av dem, og hvordan?

⁸ I tiden før 1931 ble ikke dette spesielle navnet brukt på de ordets tjenere som bruker som sin lovlige og publiserende tjener Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, for det var i det året de først ble kalt Jehovas vitner. Da de ordets tjenere som samarbeider med Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap var samlet til et internasjonalt konvent i Columbus, Ohio, i 1931, erkjente de ved en resolusjon at de hadde fått navnet «Jehovas vitner». De erklærte overfor verden at det var deres forsett å bli identifisert ved dette navnet som Gud hadde gitt dem, og ikke ved noe annet. «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, .... Jeg, jeg er [Jehova], og foruten meg er det ingen frelser. .... I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud.» (Es. 43: 10—12) At dette navnet ikke er blitt skjenket til noen annen sammenslutning, er en ubestridelig kjensgjerning.

 9. Hvorfor er de berettiget til å bruke det navnet?

⁹ Jehovas vitner avlegger vitnesbyrd om Jehovas hensikter. En som avlegger vitnesbyrd for domstolen, blir betegnet som et vitne. Ganske snart skal den endelige dom i det store stridsspørsmål om Jehova Guds overhøyhet bli avgjort ved den største domstol i universet, den allmektige Guds domstol. Jehovas vitner er blitt utnevnt til å gi vitnesbyrd om denne store strid som Jehova har med nasjonene. Da de gir vitnesbyrd om Jehova og hans hensikter, er de fullt berettiget til å bruke dette navnet.

10. Hva må et menneske være for å bære navnet «kristen»? Hvorfor?

¹⁰ En som vitner om Jehovas overhøyhet, er en kristen. Jehovas vitner følger i Kristi Jesu fotspor, og dette berettiger dem til å kalle seg kristne. Kristendommens grunnlegger var et mektig vitne for Jehovas overhøyhet. Da han sto for Pilatus, sa han: «Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» (Joh. 18: 37) I «Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham forat han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje», åpenbarer han videre: «og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, .... Dette sier han som er amen, det troverdige og sanndrue vitne, opphavet til Guds skapning.» (Åpb. 1: 1, 5; 3: 14) Det blir da klart at for å kunne bære Kristi navn og’ kalle seg kristen, må en først være et vitne for Jehova, som Kristus var.

11. Hvilket ord og hvis visdom forkynner vi for å bevise at vi svarer til navnet?

¹¹ En som lever i samsvar med navnet, forkynner ikke sitt eget ord. Han må forkynne og lære den allmektige Guds ord og lov fra den guddommelige beretning, Bibelen. Han forkynner heller ikke Herren Jesu visdom, eller noen annens enn Jehova Guds. Jesus erklærte at «det ord I hører, er ikke mitt, men Faderens, som har sendt meg». (Joh. 14: 24) Det er klart at Jesus, det største vitne, la den betydningen i ordet kristen at det er en som gir vitnesbyrd om den allmektige Guds navn, ord og rike. For å være en kristen, må en altså bevise at en svarer til navnet.

Å LEVE SLIK AT FALSKE ØKENAVN BLIR GJENDREVET

12. Hva er vi med urette blitt kalt? Hvordan kan vi leve slik at disse navnene blir gjendrevet?

¹² Jehovas vitner er med urette blitt kalt med andre navn. De er blitt omtalt som russellitter. Noen har kalt dem rutherfordianere. Andre har lagt benevnelsen Millenniets daggry-folk på dem. Lignende navn som de ikke har bedt om og ikke gjort fordring på, har de fått av sine fiender eller av spottere, og også av kristenhetens geistlighet. Alle slike navn er ærekrenkende for Jehovas vitner, for de følger ikke noe menneske og lar seg ikke identifisere ved noen av disse feilaktige benevnelsene som ikke finner støtte i Bibelen. Slike navn forringer den som i virkeligheten blir æret av vitnene, og det er Jehova Gud, Skaperen av alle ting. Jehova Gud er opphavsmannen til hver eneste læresetning eller sannhet som finnes i Bibelen. Han dikterte Bibelen, som er hans ord. En kan ikke med rette bruke en læresetnings eller manns navn på Jehovas vitner. De kan ikke bli identifisert ved noe annet navn enn hans som de representerer, nemlig Jehova Gud, og ved det vitnearbeid de må utføre. De kan og vil leve slik at de ærekrenkende navn som mennesker har gitt dem, blir gjendrevet, og det gjør de ved å leve i samsvar med navnet Jehovas vitner.

13. Hvilket navn er det det religiøse presteskap har unnlatt å leve i samsvar med?

¹³ Kristenhetens prester og predikanter og millioner av deres religiøse tilhengere påstår at de er kristne. De lever ikke i samsvar med navnet. Ved å påstå at de er kristne, påtar de seg forpliktelsen til å vitne om Jehovas navn gjennom Kristus Jesus. De tar navnet kristne, men holder de mål i forhold til det? Nei! De avslår å være vitner for Jehova. De viser stor ringeakt for det navnet. De har fullstendig unnlatt å gi vitnesbyrd om den allmektige Guds rike, hensikter og navn. Millioner av mennesker i den katolske, den baptistiske, den episkopale og presbyterianske sekt og tilhengere av hundrevis av andre sekter, påstår at de er kristne. Men ingen av dem lever i samsvar med navnet ved å virke som vitner for Jehova eller gi vitnesbyrd i harmoni med hans ord og hans vilje.

14. Hvordan har prestene stilt seg i en særklasse og gjort fordring på en høyere stilling enn andre?

¹⁴ Prestene i den organiserte religions forskjellige sekter og samfunn i kristenheten har gitt seg selv klingende titler. De tiltar seg disse fine titlene for å skille seg ut fra og stille seg selv over alminnelige folk. De forlanger å bli kalt hans velærverdighet, hans høyærverdighet, fader, hans hellighet, hans eminense, og så videre, stikk imot Bibelen, som uttrykkelig forbyr en slik framgangsmåte. «Hellig og ærverdig er hans [Jehovas] navn.» (Salme 111: 9, Aut. eng. overs.) «I skal ikke kalle noen på jorden eders far; for en er eders far, han som er i himmelen.» (Matt. 23: 9) Så å si alle prester i kristenheten har en eiendommelig drakt, så de kan bli sett blant menneskene og tilta seg en høyere stilling enn andre. Denne hang til å stille seg i en særklasse og være overlegen, skiller dem fra det jevne folk, og er en holdning som blir fordømt av Gud. — Matt. 23: 5—8; Mark. 12: 38—40.

15. Hvordan har de forkastet Kristus og Riket?

¹⁵ Samtidig som prestene og deres tilhengere påstår at de følger Kristus Jesus, har de forkastet ham og det vitnesbyrd han ga om Jehovas, den allmektiges, overhøyhet. De har også forkastet den allmektige Guds rike som menneskeslektens eneste håp, og har hyllet erstatningen, «ødeleggelsens vederstyggelighet», som menneskenes frelser. (Matt. 24: 15) De håner den bibelske lære at Gud den allmektige vil frambringe en ny rettferdighetens verden på jorden.

16. Hvordan er de skyldige i å gi seg ut for noe de ikke er?

¹⁶ Å gi seg ut for å være noe en ikke er, er et bedrag. Å gi seg ut for å være en bestemt tjenestemann i en regjering eller å representere en regjering i denne verden uten å være bemyndiget til det, er en forbrytelse. En person som bærer uniform uten å tilhøre en nasjons væpnede styrker, kan bli satt under tiltale og fengslet. Landets lov stempler det som en alvorlig forbrytelse, som blir straffet med stor bot eller langvarig fengselsopphold. Kristenhetens presteskap har med urette tiltatt seg navnet kristne. Derfor har de gjort seg skyldig i å framstille seg som Jehovas største vitne, Herren Kristus Jesus, og dette er en krenkelse av den allmektige Guds lov.

17. Hvordan har de i sine læresetninger hånt Guds lover og bud?

¹⁷ Disse såkalte kristne har begått en meget større forbrytelse enn å bryte «keiserens» lov. De har hånt den allmektige Guds bud og brutt hans suverene lov. De har tatt opp hedenske ritualer og tradisjoner i sine religiøse organisasjoner og ført inn falske læresetninger som sannhet. De kommer i den klassen som Esaias profeterte om, og som er beskrevet av Kristus Jesus: «Dette folk ærer meg med leppene; men deres hjerte er langt borte fra meg.» (Matt. 15: 8, 9; se også Kolossenserne 2: 8) Det finnes en mengde slike ubibelske læresetninger. Vi vil nevne noen få av dem her, og det vil bevise at prestene og predikantene gir seg ut for å være noe de ikke er, og at de ikke lever i samsvar med det navn de har tatt.

PRESTENES LÆRESETNINGER BEVIST Å VÆRE FALSKE

18. Hvordan tar de feil med hensyn til Kristi nærvær og jordens skjebne?

¹⁸ Kristenhetens presteskap og de som støtter dem, nekter å erkjenne Kristi annet nærvær. De sier at han ikke har tatt sitt rikes makt. Presteskapet unnlater å leve i samsvar med navnet når de lærer at jorden skal bli ødelagt ved ild. Dette er i strid med Guds ord som sier at «jorden står evindelig», og at Gud skapte den som en evig bolig for dem blant menneskene som er saktmodige og lærvillige og som lyder Gud. — Pred. 1: 4; Salme 37: 11, 29; Matt. 5: 5.

19. Hvordan tar de feil med hensyn til sjelen og spørsmålet om straff etter døden?

¹⁹ De lærer også folk at når menneskene dør, går de til evig pine i helvete hvis de er onde. Bibelen lærer klart at helvete eller dødsriket er graven, der alle som er døde, blir liggende i stillhet med mindre Gud oppvekker dem, og i så fall inntil han gjør det. (Pred. 3: 19, 20; 9: 5, 10; Job 14: 13—15) Videre unnlater de å leve i samsvar med det navn de urettmessig har tiltatt seg, når de forteller folk at mennesket har en sjel som er forskjellig fra og atskilt fra legemet, mens Bibelen tydelig lærer at mennesket er en sjel. Mennesket er en levende, sansende skapning, og i likhet med alle andre animalske skapninger slutter det å eksistere når det dør. (Esek. 18: 4, 20; Pred. 3: 19) Det romersk-katolske presteskap lærer folk at mennesket kommer i «skjærsilden» etter døden, og blir i denne mellomtilstanden inntil presten ber ham ut av «skjærsilden» og inn i himmelen etterat hans slektninger eller venner har betalt en tilstrekkelig sum med penger. Hvis slektningene ikke har råd til å betale, blir det stakkars mennesket overlatt til å lide hele den tiden som er fastsatt for ham der. Ordet «skjærsild» forekommer ikke i Bibelen, og det finnes heller ikke noen beskrivelse av et slikt sted der.

20. Hvordan ligger de etter når det gjelder Bibelens viktigste læresetning?

²⁰ Kristenhetens presteskap unnlater å leve i samsvar med navnet når de nekter å fortelle menneskene om Guds rike og at den nye rettferdighetens verden her på jorden er menneskenes håp, det som er hovedemnet i Bibelen. De holder borte fra menneskene kunnskapen om denne nye verden som skal hevde og opphøye Jehovas navn og skaffe en utveg til evig liv for mennesker som har en god vilje overfor Gud. De er blinde for denne betydningsfulle sannhet, og derfor leder de sine blinde tilhengere til å tro at menneskene ikke skal komme til å leve her på jorden, og at jorden skal bli ødelagt og at menneskene til slutt kommer enten til himmelen eller til helvete. — Matt. 15: 14.

21. Hvordan sier profetien at det skal gå med deres løgner?

²¹ For en motsetning det er mellom det klare, forfriskende sannhetens vann som Jehovas vitner bringer, sannheten om Guds rike og den nye rettferdighetens verden som menneskeslektens eneste håp, og kristenhetens presteskaps tørre, dødbringende læresetninger! (Åpb. 22: 17; Es. 55: 1; Åpb. 7: 17) Sannheten blåser bort det falske vitnesbyrd som agner for vinden. Den sannheten Jehovas vitner legger fram, er lik hagl som gjennomhuller det tynne, skrøpelige taket over løgnens tilfluktssted. «Jeg vil gjøre rett til målesnor og rettferdighet til lodd, og hagl skal rive bort løgnens tilflukt, og skjulet skal vannene skylle bort.» (Es. 28: 17) Lik en vannflom skyller sannheten bort skjulestedet for de løgnaktige vitnene, prestene og predikantene.

22, 23. Hva er det de har avvist og nektet, og derved vist at de ikke er sønner av Gud?

²² Til tross for at det er blitt tydelig fastslått ved Den store domstol at presteskapets læresetninger er falske, nekter de å slutte med å lære disse falske læresetningene. «De skjønner ikke og de vil ikke forstå, de vandrer videre i mørke.» (Salme 82: 5, Aut. eng. overs.) «Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset.» (Joh. 3: 19) De har vært som et halsstarrig muldyr og avvist alle forsøk fra Jehova på å bringe dem i harmoni med hans hensikter.

²³ Presteskapet og deres tilhengere er gjenstridige og har nektet å la seg tukte. (Ef. 2: 2) «Gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trossighet er som avgudsdyrkelse.» (1 Sam. 15: 23) De hevder at de er sønner av Gud, men ved sin handlemåte har de bevist at de ikke er sønner. «Hvis dere ikke får noe av den tukt som alle sønner må gjennomgå, da er dere uekte barn, og ikke ekte sønner.» — Hebr. 12: 5—8, En am. overs.

24. Hvilken storslagen anledning har de derfor mistet?

²⁴ Kristenhetens presteskaps handlinger og læresetninger finner ingen støtte i Bibelen. De har ikke gitt og gir ikke vitnesbyrd om Guds rike. De har tvert imot løyet og talt falske ord om Guds hensikter. Skjønt de har hatt anledning til å bringe dette livsviktige budskap ut til menneskene, har de mistet all anledning til å ha og forkynne sannheten. Deres handlemåte beviser for verden at de ikke lever i samsvar med navnet. «Derfor sier jeg [Kristus Jesus] eder: Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.» — Matt. 21: 43.

DE SOM MED RETTE BÆRER DENNE BENEVNELSEN

25. Hvordan har Jehovas vitner tatt opp det privilegiet?

²⁵ Det privilegium å forkynne budskapet om Riket er med glede blitt tatt opp av Jehovas vitner. Særlig siden 1918 har de gransket Skriftene, og deres kunnskap er blitt meget stor. Som «de forstandige» blant folket lærer de nå mengden ved en stor undervisningskampanje om Guds hensikter. (Dan. 11: 33; 12: 4) Disse kjensgjerninger beviser at det bare er dem som lever i samsvar med navnet.

26. Hvilke to forbundne grupper bærer nå med rette navnet?

²⁶ Jehova har nå salvet vitner som er sanne og ekte sønner av Gud, født av hans ånd, og åndelige brødre til den salvede konge Kristus Jesus. En «stor skare» av «andre får», som skal bli Kongens jordiske barn, har nå sluttet seg til dem, og bærer også dette navnet. (Åpb. 7: 9; Joh. 10: 16) Sammen bærer de navnet Jehovas vitner. De er kristne både i navnet og i gagnet. Ved å gi vitnesbyrd om sannheten av Guds hensikter, lever de i samsvar med navnet, vitner for Jehova. Ved å gjøre det, har de skilt seg ut fra dem som med urette påstår at de gjør det, det religiøse presteskap og deres tilhengere.

27. Hva er det som beviser at de virkelig er det de blir kalt?

²⁷ Jehovas vitner har ikke bare framført Bibelens klare, sanne læresetninger om Guds rike, men de har også levd i samsvar med navnet ved å motstå presteskapets falske læresetninger. Aldri har de vist seg å bære Jehovas navn med urette eller å ha tiltatt seg dette navnet til ingen nytte. De har, i motsetning til presteskapet, aldri gitt seg ut for å være noe de ikke er. De har båret «Rikets frukter», og det beviser hvor deres hjerte er. «Derfor skal I kjenne dem av deres frukter.» (Matt. 7: 20) De rettsindige mennesker og verden i det store og hele kan se hvem som er Jehovas sanne vitner. Vitnene har praktisert det de forkynner. Ved å leve etter sin tro, har de vist verden et berg av uimotsigelige beviser for at de lever i samsvar med navnet. «Troen alene, uten gjerninger, er død. Ja, en mann kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten dine gjerninger, og jeg vil vise deg min tro av mine gjerninger. » — Jak. 2: 17, 18, Aut. eng.overs.

28. Hvilket eksempel med hensyn til forkynnelse ga de første kristne oss?

²⁸ Jesu første etterfølgere, apostlene og disiplene, var eksempler for Jehovas vitner i dag på å leve i samsvar med navnet. De fulgte ikke samme framgangsmåten som prestene på den tiden, som fikk menneskene til å sitte ved deres føtter for å få undervisning. De ydmyke og beskjedne apostler og første kristne gikk til menneskene med evangeliets budskap. De krevde ikke at det jevne folk skulle ha det bryderi å komme til dem for å få sannheten. De tok Guds ord som de hadde fått av sin Mester, og brakte det personlig ut til menneskene i deres hjem, gikk fra hus til hus og kom tilbake på gjenbesøk for å undervise dem videre. (Ap. gj. 20: 20; 5: 42) Det var dette eksemplet Jesus hadde gitt, han som også gikk fra dør til dør og fra by til by og forkynte offentlig og lærte. (Matt. 10: 7, 11—14; Mark. 1: 38; Lukas 8: 1) Sanne kristne ønsker ikke å måle seg med vår tids presteskap, som ikke forkynner ved å besøke menneskene fra dør til dør. De ønsker å måle seg med Kristus.

29. Hvem etterligner vi i vår forkynnelse, dog med hvilke moderne hjelpemidler?

²⁹ «Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor.» (1 Peter 2: 21) Jehovas vitner forkynner slik som Jesu første etterfølgere. De har et meget større privilegium enn disse første disiplene, for nå i denne «endens tid» kunngjør de den fullstendige oppfyllelse av alt det som er skrevet i Bibelen. De tar på seg det ansvaret som er lagt på dem av Gud og Herren Jesus Kristus, å kunngjøre, evangeliet om Guds rike over hele jorden. De har svart på den inntrengende oppfordring til å forkynne dette evangelium over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag (Matt. 24: 14) ved å benytte seg av moderne oppfinnelser som radio, boktrykkerpresse og moderne transportmidler i tillegg til sine primitive metoder. De har sørget for at budskapet blir framstilt i trykt form som bibler, bøker, brosjyrer, tidsskrifter, blad, løpesedler og annen litteratur som er blitt spredt rundt om på jorden i millioner, ja, i milliarder av eksemplarer. De deler sannheten med andre på denne måten uten økonomisk vinning. Det er bare ved å følge denne vise framgangsmåten som sønner av Gud at de kan få del i opphøyelsen av Jehovas navn og leve i samsvar med navnet som hans vitner og glede hans hjerte. «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» — Ordsp. 27: 11.

30. Hvem forkynner foruten de eldre, og hvorfor?

³⁰ Jehovas vitners paktsforpliktelser, som krever av dem at de skal leve i samsvar med Jehovas navn, blir oppfylt av både gamle og unge i samme grad. Alle som hører, må si «Kom»! (Åpb. 22: 17) Overalt på jorden finnes det i dag unge og gamle som forkynner og lærer det gode budskap om Guds rike. I samsvar med oppfordringen i Predikeren 12: 1 tenker Jehova Guds unge tjenere på sin Skaper i sin ungdoms dager. De ønsker å unnfly den ødeleggelsen som venter de utro religionsdyrkerne i Harmageddon, og derfor gir de antagelige lovprisingsoffer nå. De venter ikke til de er gamle og avfeldige med å lovprise Jehova ved å forkynne og undervise. De tjener mens de har sin fulle styrke. De bruker all sin energi i ungdommen, og samler seg en stor skatt av gode gjerninger. (1 Tim. 6: 12, 19) De lar ikke forkynnerarbeidet være forbeholdt noen få, på samme måten som prestene som hevder at det er deres forrett. Jehovas vitners forkynnerarbeid er åpent for alle, unge og gamle, av alle nasjonaliteter og yrker, som er villige til å inngå en pakt med Gud, og som ønsker frivillig å påta seg å leve i samsvar med navnet ved å kunngjøre hans gjerning, rike og navn nå i endens tid.

31. Hva gjør vi for å skaffe oss den kunnskap som kreves, og for å styrke oss?

³¹ Jehovas vitner ønsker å skaffe seg den kunnskap som kreves for å kunne forkynne, og derfor forsømmer de ikke å komme sammen. De vet at de lever i de siste dager, og derfor styrker de seg for det arbeid å hevde Jehovas navn. «La oss ikke forsømme å komme sammen, som noen gjør, men la oss oppmuntre hverandre, og det så meget mer som dere kan se at den store Dag nærmer seg.» (Heb, 10: 25, En am. overs.) De har fått kunnskapen om Jehovas hensikter fritt som gave, og derfor er de forpliktet til å gi den fritt til andre. — Matt. 10: 8.

VITNESBYRD PÅKREVET

32. Hva krever det å leve i samsvar med navnet?Hvordan blir dette gjort nå?

³² Å leve i samsvar med navnet krever at en forkynner. «For om jeg forkynner evangeliet, er det ikke noe å rose meg av; det er en nødvendighet som påligger meg; for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1 Kor. 9: 16) Foruten å forkynne muntlig, leverer Jehovas vitner på gatene ut blad som inneholder Guds sannhetsord, og i forbindelse med at de forkynner for menneskene i deres hjem, tilbyr de dem bibler og litteratur som forklarer Bibelen. Denne litteraturen er en ny kanal for den strøm av undervisning som nå flyter ut og som fører til liv. Det er nødvendig at tjenerne gjør gjenbesøk, forat en jevn strøm av sannhet skal bli holdt ved like. Denne stadige hjelpsomhet, lagt for dagen på en forstandig og taktfull måte (Matt. 10: 16), gir gode resultater og beviser at Jehovas vitner lever i samsvar med navnet. Mennesker som har en god vilje, blir også aktive forkynnere av ordet. — Åpb. 22: 17.

33, 34. Hvorfor må en vise utholdenhet for å leve i samsvar med navnet? Hvordan?

³³ Å leve i samsvar med navnet, betyr ikke bare å lovprise Jehova Gud nå og da. Det innskrenker seg ikke til å tjene Gud bare i godvær. Det kreves regelmessig, pålitelig tjeneste, med stor tålmodighet. «Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette! for vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett.» (Gal. 6: 9) Å leve i samsvar med navnet i utholdenhet krever at Jehovas vitner fortsetter å stå på gatehjørnene med bladene, uten å bry seg om de forbipasserendes harde ansikter, kalde blikk og irettesettelser, eller dårlig vær. Det betyr at de vil fortsette sitt vitnearbeid uten å bry seg om at det blir vist liten interesse. Det betyr at de vil finkjemme distriktet regelmessig, selv om dør etter dør blir smelt igjen like for nesen på dem.

³⁴ Apostelen Paulus tenkte på den utholdenhet som kreves for å leve i samsvar med navnet, da han skrev at de kristne må ha samme tålmodighet som en bonde. (1 Kor. 3: 6) Der skrev han: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.» Liksom en bonde må vente på at Guds makt lar frøet spire og får det til å vokse, må Jehovas vitner plante, stelle, vanne, våke over og ha omsorg for sitt vitnedistrikt. De må også bekjempe det religiøse ugress som prestene kaster inn blant avlingen, de rettsindige mennesker i distriktet. Ved å vise en bondes utholdenhet i å passe flittig på sin avling, lever Jehovas vitner i samsvar med navnet.

35. Når vil de forkynne, og på hvilken måte?

³⁵ For å leve i samsvar med navnet, kreves det meget mer enn akkurat det å forkynne. Som apostelen sier, er det mulig å forkynne for andre og likevel selv bli forkastet. (1 Kor. 9: 27) De kristne må leve etter sin tro i sitt daglige liv, og alltid være rede til å lovprise og ære Guds navn, både i tide og i utide. (2 Tim. 4: 2) Dette betyr at Jehovas vitner, ved å leve i samsvar med navnet, vil benytte alle anledninger til å forklare for menneskene det håp som bor i dem. (1 Peter 3: 15) De vil ikke tie stille når det er på sin plass å snakke. De vil naturligvis ikke hensynsløst tvinge budskapet om Riket inn på andre. De vil ikke være uhøflige. Men de vil heller ikke vente til de blir direkte spurt, for å få anledning til å gjøre rede for det håp som bor i dem eller fortelle andre om løftene om Riket. De vil være vennlige og dra nytte av anledningen til å opplyse den de snakker med, om hva Bibelen åpenbarer om den nye rettferdighetens verden.