Dommere og rådgivere i en ny ordnings samfunn
«Jeg vil atter gi deg slike dommere som i førstningen og rådsherrer [rådgivere, NW] som i begynnelsen; deretter skal du kalles rettferdighetens stad, en trofast by.» — Es. 1: 26.
1. Hvordan var forholdene i Israel på Esajas’ tid, og hva førte dette til? Når fikk folket igjen rettferdige dommere?
DE ORDENE som er sitert ovenfor, ble uttalt av Gud gjennom profeten Esaias, som levde i det åttende århundre før Kristus, og var rettet til Israels folk. Selv om dette folket var underlagt Guds lov, var det mye urettferdighet i landet. (Es. 1: 23) Til slutt ble forfallet så stort at Gud lot tistammeriket Israel bli ført i fangenskap av assyrerne. Senere ble de to stammene som utgjorde det sørlige riket, Juda og Benjamin, ført i landflyktighet av kong Nebukadnesar, som hersket i Babylon. Gud gjenreiste sitt folk i 537 f. Kr., etter at perserkongen Kyros, som erobret Babylon, hadde utstedt sitt dekret og frigitt jødene. Men folket forfalt igjen, og dets dommere ble korrupte. — Matt. 23: 23; Luk. 20: 47.
2. Hvordan ga Gud sitt folk rettferdige dommere i en mer fullstendig og avgjørende betydning?
2 Da Gud opprettet den kristne menighet, oppfylte han i en mer fullstendig og avgjørende betydning sitt løfte om igjen å gi sitt folk rettferdige dommere og sørge for at hans rettferdige lover ble fulgt. Mens de 12 apostler levde, i det første århundre, ble Guds lov holdt fram i sin fulle klarhet og renhet. De som var utnevnt til tilsynsmenn i den kristne menighet, var rettferdige menn, ledet av Guds hellige ånd. Jesus Kristus utnevnte selv alle de fremste dommerne blant dem, nemlig de trofaste apostlene. (Mark. 3: 14; Ap. gj. 9: 15) Disse dommerne og rådgiverne tok hånd om menigheten på en slik måte at den blomstret og hadde framgang. Det framgår for eksempel av Apostlenes gjerninger 16: 4, 5, hvor det står: «Etter som de nå dro fra by til by, påla de brødrene å holde de bud som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem. Så ble da menighetene styrket i troen, og vokste i tall for hver dag.»
«Gaver i form av mennesker»
3. Hva gjorde de menn som Gud ga som «gaver», for menigheten?
3 Gud utvalgte også andre menn og ga dem som «gaver» til menigheten. Han ga disse mennene spesielle evner for å styrke den nydannede organisasjonen. Angående dette står det i Efeserne 4: 8, 11, 12 (NW): «Derfor sier han: ’Da han steg opp i det høye, bortførte han fanger; han ga gaver i form av mennesker.’ Og han ga noen som apostler, noen som profeter, noen som evangelister, noen som hyrder og lærere, med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning, for å bygge opp Kristi legeme.» Kristi apostler utnevnte under den hellige ånds ledelse andre nidkjære og trofaste menn, slike som Timoteus og Titus, som skulle være dommere og rådgivere og påse at det ble utøvd rettferdighet i menigheten. (1 Tim. 1: 3, 4; kap. 5; Tit. 1: 5—13) Apostlene og andre modne menn ga også mye skriftlig veiledning. Deres skrifter er blitt lagt til de hebraiske skrifter, og det kan derfor med rette sies at «den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning.» — 2 Tim. 3: 16, 17.
Et bolverk mot frafall
4. Hvor lenge hadde menigheten rettferdige dommere og rådgivere?
4 Menigheten fortsatte å tjene Gud trofast så lenge apostlene levde, og til en viss grad også i levetiden til de trofaste tilsynsmenn som overlevde apostlene. Det var enkelte som forsøkte å føre urettferdighet inn i menigheten, men apostlenes store myndighet holdt dem igjen. (2 Tess. 2: 7, 8) Vi skal trekke fram noen eksempler som viser hvordan apostlene hurtig grep inn og ordnet opp i forholdene.
5—7. Trekk fram noen eksempler på hva de rettferdige dommerne og rådgiverne gjorde for å holde menigheten ren.
5 Da Ananias og Saffira forsøkte å lyve for Gud og føre hykleri inn i menigheten, ble de gjennomskuet av Peter, som ble ledet av Guds ånd. Han avsa dommen over dem, en dom som i virkeligheten var Guds dom. — Ap. gj. 5: 1—11; Matt. 18: 18, NW.
6 Senere ble det gjort et forsøk på å besmitte menigheten med grov umoral. Dette fant sted i menigheten i Korint. De som hadde ledelsen i menigheten der, brydde seg ikke om å gjøre noe med denne lumske infiltrasjonen, men apostelen Paulus grep inn for å få fjernet den onde, fordervede personen fra menigheten. I 1 Korintierne 5: 1—5, 13 skrev Paulus: «I det hele høres det om hor iblant eder, og det slikt hor som ikke engang nevnes blant hedningene: at en holder seg til sin fars hustru. Og I er oppblåst, mens I langt heller skulle sørge, så den som har gjort denne gjerning, kunne bli støtt ut fra eder. For jeg for min del, som vel er fraværende med legemet, men nærværende med ånden, har allerede, som om jeg var nærværende, felt den dom over den som har gjort dette, at han skal i vår Herre Jesu navn, idet I og min ånd samles i vår Herre Jesu kraft, overgis til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd [ånden, NW] kan bli frelst på den Herre Jesu dag. Støt da den onde ut fra eder!» Det var også noen som forsøkte å innføre falsk lære og få inn en urett ånd i denne menigheten, og de som gjorde det, hevdet at de var apostler. De begynte å opphøye seg over sine kristne brødre og danne sekter ved å benytte seg av smiger og følge mennesker. — 1 Kor. 1: 10—13; 4: 8; 2 Kor. 11: 19, 20.
7 Det ble også gjort andre ting som var urette og avvek fra Kristi lov, i denne menigheten, men Paulus rettet tydeligvis på det meste med sine brev. Vi kan slutte oss til dette av det han skrev i sitt annet brev til menigheten. Han roste dem for at de var blitt oppriktig bedrøvet på grunn av de umoralske handlinger som var begått, og for at de hadde angret og gjort seg iherdige anstrengelser for å få fjernet det onde fra menigheten. Han påpekte hvor godt det var at det var blitt en bedre ånd i menigheten, og advarte dem igjen mot de falske apostler. (2 Kor. 7: 9—11; 11: 12—15) Det at apostlene skrev slike kraftfulle brev, tjente til å beskytte menighetene og fikk dem til å begynne å følge Kristi lov igjen. Med tanke på dette skrev Paulus i 2 Korintierne 10: 5, 6: «Vi omstyrter tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, og er rede til å straffe all ulydighet, når først eders lydighet er blitt fullkommen.»
8, 9. Nevn noen av de brudd på Guds lov som Paulus, Judas, Jakob og Jesus påtalte for å hindre Djevelen i å ødelegge den kristne menighet.
8 Apostlene måtte også gripe inn når noen på andre måter forlot Kristi lov og ikke handlet i samsvar med Kristi ånd, som for eksempel da noen misforsto læren om oppstandelsen og sa at en oppstandelse allerede hadde funnet sted. De hevdet at det hadde vært en slags «åndelig oppstandelse» av de levende, i stedet for å forkynne om en virkelig oppstandelse av de døde. (2 Tim. 2: 18) Andre sa ganske enkelt at det ikke var noen oppstandelse. Det var dette Paulus skrev om i 1 Korintierne 15: 12, 35, 36: «Men forkynnes det om Kristus at han er oppstanden fra de døde, hvorledes kan da noen iblant eder si at det ikke er noen oppstandelse av døde? Men en kunne si: Hvorledes oppstår de døde? og med hva slags legeme kommer de fram? Du dåre! det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør.» Visse judaister, som kalte seg kristne, forsøkte å føre de kristne tilbake til trelldommen under synden ved å få dem til å sette sin lit til lovgjerninger. De gjorde ikke dette fordi de elsket Gud og hans folk, men fordi de var redde for å bli forfulgt av jødene. I sitt brev til galaterne forklarte Paulus hvorfor dette ikke var riktig. — Gal. 5: 2—4; 6: 12, 13.
9 Disippelen Judas, som ikke var apostel, men en halvbror av Jesus Kristus, tok i sitt brev kraftig til orde mot umoralske mennesker som forsøkte å snike seg inn i menigheten og forderve den. I Judas 4 leser vi: «Noen mennesker har sneket seg inn, som denne dom allerede for lenge siden er oppskrevet for: ugudelige, som forvender vår Guds nåde til skamløshet og nekter vår eneste hersker og herre, Jesus Kristus.» Jakob, en annen halvbror av Jesus, fordømte i sitt brev tendensen til å gjøre forskjell på folk. Han sa: «Det er klasseskiller blant dere, og dere er blitt dommere som treffer onde avgjørelser.» (Jak. 2: 1—4, NW) En del år senere, like før apostelen Johannes døde, begynte de onde tingene som er nevnt her, å gjøre seg gjeldende i menigheten. Jesu budskap til de sju menighetene, som er nedskrevet i Åpenbaringen 2: 6, 14, 15, 20, utgjorde en kraftig irettesettelse. Djevelen arbeidet hardt for å knekke menigheten allerede i begynnelsen. Så lenge apostlene var i menigheten som dommere og rådgivere, ble menigheten bevart ren og frafallet holdt på avstand. Men da apostlene var døde, kom frafallet. (2 Tess. 2: 6—8) Det gikk som Paulus sa i Apostlenes gjerninger 20: 29, 30: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.»
Dommere og rådgivere i vår tid
10. Hvordan kan en si at Esaias’ profeti nå får sin endelige oppfyllelse?
10 Og nå er vi vitne til den endelige og større oppfyllelse av Esaias’ profeti! Jehovas organisasjon er blitt gjenopprettet på et fullt ut teokratisk grunnlag, noe som blir vist ved at over 25 000 menigheter av Jehovas vitner, fordelt over hele jorden, er fullstendig forent og følger den samme lov. Denne loven er de instrukser og den veiledning Jesus og hans apostler og disipler i sin tid ga. Organisasjonen er apostolisk i den forstand at den virker på samme måte som da den ble ledet direkte av apostlene. Modne, trofaste menn blir utnevnt til å tjene som tilsynsmenn eller ha andre tjeneroppgaver for at de skal lede menigheten og gripe inn når Guds lov blir brutt.
11. På hvilken måte utgjør menigheten av Guds folk i dag en høyborg for den sanne tilbedelse? Hva betyr dette for dem som ser hvilken sørgelig forfatning verden er i?
11 I dag er det mulig å bevare menigheten ren, slik at den kan ha Guds gunst og det kan bli utført en forent tjeneste. Menigheten av Guds folk, som i dag er spredt utover hele jorden, utgjør en høyborg for den sanne tilbedelse. (1 Tim. 3: 15) Alle som ser hvilken sørgelig forfatning denne verden er i, og forstår hvor urettferdige forholdene i den er, kan derfor komme til et sted hvor det blir utøvd rettferdighet, og kan se fram til den nær forestående tid da alle som lever på jorden, vil måtte følge Guds lov, da alle vil bli vist rettferdighet, og da opprør aldri mer vil få skape ulykkelige forhold på jorden. Dette er blitt forutsagt i Esaias 60: 17, 18, hvor det står: «I stedet for kobber vil jeg gi gull, i stedet for jern vil jeg gi sølv, i stedet for tre kobber og i stedet for stein jern, og jeg vil gjøre fred til din øvrighet og rettferdighet til din styrer. Det skal ikke mer høres om vold i ditt land, ikke om hærfang og ødeleggelse innen dine landemerker, og du skal kalle frelsen dine murer og lovsangen dine porter.»
12. Hvordan blir menighetene av Guds folk ledet i dag?
12 Nå i de «siste dager», da den kristne menighet har nådd full modenhet, er Rikets jordiske interesser blitt overgitt til den «tro og kloke tjener», en tjenerklasse bestående av dem av Kristi åndsavlede brødre som fremdeles er på jorden. (Matt. 24: 45—47) I lydighet mot Kristi lov, som finnes i Bibelen, leder disse alle menigheter av Jehovas vitner på jorden. Gjennom dem har den hellige ånd utnevnt forskjellige menn i menighetene. Disse mennene oppfyller Bibelens krav til dem som skal gripe inn og ordne opp i forholdene hvis Guds lov blir brutt. Angående dette sa Paulus i Apostlenes gjerninger 20: 28: «Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod [med blodet til sin egen sønn, NW]!»
13. Hvem er det som må gripe inn hvis det finner sted et alvorlig brudd på Guds lov?
13 Det er vanligvis tre modne menn som behandler slike saker, nemlig menighetstjeneren eller tilsynsmannen, visemenighetstjeneren og bibelstudietjeneren. Dette må være menn som har bevist at de er trofaste, og som elsker rettferdighet og barmhjertighet. (1 Tim. 3: 1—10) Disse tre utnevnte mennene, som utgjør «menighetens tjenerutvalg», behandler saker som oppstår når noen begår en alvorlig urett som berører menigheten og dens forhold til Gud, eller gjør noe som fører vanære over menigheten. De verner om menighetens renhet hva både lære og moral angår. — 1 Tim. 4: 11—16; 5: 19—21; 6: 3—5, 13, 14, 20; Tit. 3: 9—11.
14. a) Hvem kunne medlemmene av den første kristne menighet henvende seg til hvis det oppsto uoverensstemmelser mellom dem? b) Hvorfor burde ikke de kristne gå til verdslige domstoler og anlegge sak mot hverandre?
14 I den første kristne menighet var det ikke noen som utgjorde en priviligert klasse. (Matt. 23: 8; Rom. 12: 10) Alle hadde like stor anledning til å få hjelp og veiledning av tilsynsmannen, som var utnevnt av den hellige ånd. (Ordspr. 28: 21; 1 Tim. 5: 21) Hvis det oppsto vanskeligheter mellom noen i menigheten, kunne de legge saken fram for disse mennene og få høre deres rettferdige dom, som var basert på Guds lov. Apostelen Paulus påpekte at det ikke var noen grunn til at de kristne skulle legge sine problemer fram for verdslige domstoler. De burde i stedet legge dem fram for menigheten. Dette var bare rimelig, for når Guds tid kom, skulle de som Gud hadde valgt ut til å være Kristi medarvinger i himmelen, dømme verden, ja, til og med engler. Hvis de kristne gikk til verdslige domstoler og anla sak mot hverandre, gikk de derfor i virkeligheten utenom den teokratiske ordning og tilføyde den kristne menighet et nederlag. Det var til skam for dem. Hvordan kunne de hevde at de representerte Gud, alles Dommer, og hans Sønn, Jesus Kristus, ja, hvordan kunne de oppfordre andre til å forlate verden og slutte seg til dem, hvis de ikke var i stand til å løse sine egne uoverensstemmelser? — 1 Kor. 6: 1—8.
Et eksempel
15. a) Hvilke to ting vil utvalgets medlemmer i første rekke ha i tankene når de behandler en sak som gjelder et brudd på Guds lov? b) Hvilken situasjon blir benyttet for å illustrere dette?
15 For å illustrere hvordan menigheten i dag avsier dommer for å få slutt på urette handlinger, skal vi i korthet se på hvordan en sak blir behandlet i en menighet. (Tilfellet er tenkt.) Du vil få se at saken blir behandlet på en liketil og uformell måte. Hensikten er 1) å bevare menigheten i en ren tilstand i Jehovas øyne og fjerne den vanære som har kommet over den, og 2) å hjelpe den som har forbrutt seg, hvis det er mulig. Alle som er innblandet i saken, blir behandlet på en vennlig måte. Det hele dreier seg om en innvigd gutt i tenårene hvis foreldre er Jehovas vitner. Denne gutten har ikke hørt på sine foreldre og er blitt påvirket av dårlige kamerater i en slik grad at han har begått et tyveri. Foreldrene oppdager dette og vet at det gir menigheten et dårlig rykte blant folk, for det er ikke bare foreldrene som er Jehovas vitner — sønnen er også et innvigd medlem av menigheten. De går til menighetsutvalget med saken for at det skal gjøre noe med forholdet, slik at den vanære som er ført over menigheten, kan bli fjernet.
16. a) Hvordan reagerer gutten når utvalget snakker med ham? b) Hvordan går utvalget fram når det behandler saken?
16 Det var foreldrene til gutten som oppdaget at han hadde stjålet, men han forsøkte å dekke over det. Framfor menighetsutvalget ser han imidlertid hvor alvorlig det han har gjort, er. Han bekjenner det derfor og gir uttrykk for at han angrer og ønsker å gjøre det som er rett. Alle sakens fakta kommer for dagen. Utvalget lar foreldrene, den skadelidte parten og gutten få uttale seg og er spesielt interessert i hva gutten har å si. Han har stjålet noen penger hjemme hos en bror i menigheten for å kunne gå med sine verdslige venner til en restaurant hvor det ble arrangert dans. Den bestjålne broren er villig til å tilgi ham fordi han viser at han angrer. Utvalget trekker seg så tilbake og drøfter hvordan Guds lov skal anvendes i dette tilfelle, og snakker så med familien igjen. Vi hører menighetens tilsynsmann, bror Kristen, snakke med gutten, som vi kan kalle Per. (Det blir henvist til skriftsteder for å vise hvilke prinsipper som kommer til anvendelse.)
17. Hva sier menighetstjeneren, bror Kristen, før han forteller hva utvalget har besluttet å gjøre?
17 Kristen: «Ja, Per, nå har vi i utvalget drøftet de forklaringer som er avgitt, og de forskjellige ting som angår denne saken. Som du vet, kan det å praktisere en slik synd som du nå har begått, hindre deg i å komme inn i Guds rike. Det er så alvorlig. [1 Kor. 6: 9, 10] Det er absolutt nødvendig at den kristne menighet tar avstand fra slike ting, slik at Jehovas ånd fortsatt. kan hvile over den. [5 Mos. 23: 14] Du var sammen med dårlige kamerater, Per, stikk i strid med dine foreldres veiledning [Ef. 6: 1] og den advarsel vi ga deg [Ordspr. 10: 17; 12: 1], og det var dette som førte til at du syndet mot Jehova.»
18. a) Ser det ut til at Per virkelig angrer det han har gjort? b) Hva sier bror Kristen om det at Per har forsøkt å dekke over det han har gjort, og om det at han nå gir uttrykk for anger?
18 Moren og faren snakker så med gutten om hvor alvorlig det er at han har unnlatt å lytte til deres veiledning, og om den dårlige innflytelse som hans kamerater har hatt på ham. Vi hører hvordan samtalen videre forløper:
Per: «Jeg er veldig lei meg, far. Jeg skulle ikke ha gjort det. Jeg var sammen med dårlige venner — det innrømmer jeg nå — og jeg forstår at jeg har syndet mot Jehova og menigheten. Men jeg vil gjerne fortsette å tjene Gud som et medlem av menigheten. Og jeg er villig til å gjøre alt som utvalget sier, og ta imot all tukt som blir gitt for å hjelpe meg til å komme i et godt forhold til menigheten igjen og til å gjenvinne min åndelighet, så jeg kan ha Jehovas godkjennelse.»
Kristen: «Ja vel, Per. Du har vært opprørsk, og du har søkt dårlig omgang. Du er 19 år nå og bør absolutt kunne avgjøre om en handlemåte er rett eller gal. Men du gjorde noe som ikke var rett, og forsøkte å dekke over det, og dine foreldre måtte ta deg med til oss. [Job 31: 33] Men det er godt at du har innsett hvilket dårlig forhold du har kommet i til Jehova. Du har bekjent hva du har gjort [Jak. 5: 16], og vi tror at du nå er oppriktig lei deg, at du virkelig angrer. [Ordspr. 28: 13; 2 Kor. 7: 9, 10] Vi tror også at du forstår hvor galt du har handlet, og at du ønsker å komme i et godt forhold til Jehova.»
Per: «Det var veldig uforstandig gjort av meg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne finne på å gjøre det. Når jeg tenker meg om, likte jeg meg ikke da jeg gjorde det. Og jeg vil gjerne fortsette å tilhøre Jehovas organisasjon, hvis jeg får lov. Som jeg sa i stad, skal jeg betale tilbake det jeg tok. Jeg skal gjøre alt som dere mener at Guds lov krever av meg.»
19. a) Hva sier bror Kristen er årsaken til at Per kom opp i vanskeligheter? b) Hvorfor behøver ikke utvalget å utstøte Per?
19 Kristen: «Ja, Per, du ser at det er akkurat som Bibelen sier: ’Dårlig omgang forderver gode seder.’ [1 Kor. 15: 33] Dette bør være en lærepenge for deg. Du har kommet opp i store vanskeligheter, men du viser nå at du angrer, og at du ønsker å tjene Jehova sammen med hans organisasjon. Derfor kan du bli vist barmhjertighet på grunnlag av Kristi offer, som kan dekke over dine synder. [1 Joh. 2: 1, 2] Utvalget har derfor bestemt seg for ikke å utstøte deg av menigheten. [Jak. 2: 13] Men vi kommer til å sette deg på prøve.»
Per: «Jeg er glad for at jeg fortsatt kan tilhøre Guds organisasjon, og jeg skal gjøre alt dere sier, for å få rettet på det gale jeg har gjort. Jeg vet at jeg kunne ha blitt utstøtt for det.»
Kristen: «Ja, men nå har du kommet til fornuft. Du har innrømmet at du stjal, og fortalt hvor mye du tok, og du har tatt det første skritt i retning av å rette på dette ved å være villig til å betale tilbake alt sammen.»
Faren: «Jeg skal passe på at han gjør det, bror Kristen.»
20. a) På hvilket grunnlag kan menigheten forlange at Per betaler tilbake det han har stjålet, med renter? b) Hva kan foreldrene gjøre for å hjelpe Per, og hvorfor er det nødvendig at han regelmessig snakker med et av utvalgets medlemmer? c) Hvordan kan det sies at Per hadde begynt å tjene andre enn Gud?
20 Kristen: «Det er fint. Du bør passe på at han arbeider, enten for deg eller for noen andre, så han tjener nok til selv å betale tilbake med renter det han har stjålet. [2 Mos. 22: 3, 7] . . . Og du, Per, bør huske at ifølge Guds lov har dine foreldre ansvaret for deg, og vi lar derfor dem overvåke denne saken og hjelpe deg med å gjenvinne din åndelighet. De vil ikke kunne tillate at du fortsetter å være sammen med de verdslige guttene. [Ordspr. 22: 15] De vil hjelpe deg ved å sørge for at du kommer på menighetens møter [Heb. 10: 24, 25, NW], og også på andre måter, for at du skal gjenvinne din åndelige sunnhet. Det vil bli forlangt at du snakker med meg eller en av de andre i utvalget en gang i måneden. Hensikten med dette er ikke bare å ha deg under oppsikt. Vi i utvalget ønsker også å hjelpe deg og se hvor store framskritt du gjør [1 Tess. 5: 14], for at ikke menigheten skal miste Jehovas gunst fordi det er noen i den som uhindret får begå urette handlinger. [1 Kor. 5: 4—6] Du forstår det, Per, du har i virkeligheten tjent denne gjengen av gutter som du har vært sammen med, i stedet for å tjene Jehova og adlyde hans lov. [Rom. 6: 16] Du likte å gjøre det samme som dem og forsto ikke at du på den måten kom til å tjene dem.»
21. a) Hva kunne Per ha pådratt seg fordi han var sammen med verdslige gutter? b) Hva er det som nå vil være til glede for både Per og menigheten?
21 Faren: «Ja, og tenk på den vanvittige bilkjøringen deres! En av dem kunne ha blitt drept, og du kunne ha vært sammen med dem. Du kunne ha pådratt deg blodskyld i Jehovas øyne!» — 4 Mos. 35: 11, 25, 34.
Kristen: «Det er riktig som din far sier, Per. . . . Og hvis nå dere som foreldre tar dere godt av ham og hjelper ham, og hvis han gjør det han sier at han har bestemt seg for, skulle det gå bra med ham. Det ville være til glede for oss alle sammen, ikke sant?» — Luk. 15: 7; Jak. 5: 19, 20.
22. a) Er det vanskelig å forstå hvordan Guds lov skal anvendes? b) Hva bør utvalget alltid forsøke å gjøre, hvis det er mulig, og på grunnlag av hva blir det gjort?
22 Dette viser hvilken enkel framgangsmåte som blir fulgt i slike saker. En holder seg til Guds lov, som er enkel og liketil. Utvalget kan ikke se gjennom fingrene med urette handlinger, men må heller ikke unnlate å vise barmhjertighet hvis det finner at det er grunnlag for det, etter at det har snakket med den som har forbrutt seg, og tatt sakens forskjellige sider i betraktning. Det er her verdien av Kristi offer kommer inn i bildet.
23. Hva kan Per se fram til fordi han er blitt vist barmhjertighet, og hvorfor må han ikke falle tilbake til sin tidligere handlemåte?
23 Hvis gutten gjør rette stier for sine føtter, vil han med tiden igjen komme i et godt forhold til menigheten. Hvis han vender tilbake til sin urette handlemåte og således viser at han ikke angrer, men er en tyv eller ugjerningsmann, eller hvis han ikke slutter å være sammen med mennesker som handler urett, og derved blir medskyldig i deres handlinger, vil han bli utstøtt, det vil si utelukket fra den kristne menighet. — 1 Kor. 5: 11—13.
24. Hvilket gagn har Jehovas vitner hatt av at de har holdt seg strengt til Guds lov i sine bestrebelser for å holde menigheten ren?
24 De kristne er glad for at Jehova i sin godhet har gitt menigheten «gaver i form av mennesker», dommere og rådgivere som er modne mennesker, og som forstår Guds lov og holder seg til den. Jehovas vitner holder seg til det Bibelen sier. De gjør alt de kan, for å holde organisasjonen ren. Jehova har vist at han er med dem, ved å la dem komme i et godt forhold til seg, og han har også gjort det mulig for dem å få et godt vitnesbyrd av mennesker i denne verden, som har lagt merke til deres lovlydighet og høye moral. (1 Tim. 3: 7; 1 Pet. 4: 15, 16) Gud gir dem stadig større åndelig velstand og økning. Tusenvis av mennesker, som ser fram til å få liv i en ny ordning, uten lovløshet, slutter seg hvert år til deres rekker og innvier sitt liv til Jehova. Som det står skrevet i Esaias 60: 22: «Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk; jeg, [Jehova], jeg vil la det skje hastig, i sin tid.»
[Bilde på side 511]
Brev som apostlene skrev, hjalp de første kristne til å leve i samsvar med Kristi lov
[Bilde på side 514]
Åndelig modne menn tjener som dommere og rådgivere i Jehovas vitners organisasjon i vår tid