Tjen sammen med den tro «slave»
«Se! jeg kommer som en tyv. Lykkelig er den som holder seg våken og tar vare på sine klær.» — Åpb. 16: 15, NW.
1. Hvordan får Esaias 6: 8 og Romerne 10: 18 spesielt sin anvendelse på Jehovas folk i dag?
«HER ER JEG, send meg!» I de senere år har mange oppriktige mennesker bestrebet seg på å tjene den suverene Herre, Jehova, og derved vist at de har den samme ånd som profeten Esaias, som uttalte disse ordene. Hvilket resultat har det gitt? Det gledebringende, gode budskap om at Jehova har opprettet sitt himmelske rike med sin Sønn, Jesus Kristus, som konge, er blitt forkynt «til jorderikes ende». De som har ofret mye for fullt ut å kunne ta del i dette storslåtte arbeid, er blitt rikelig velsignet. — Es. 6: 8; Rom. 10: 18.
2. Hvordan skal Esaias’ ord: «Hvor lenge, [Jehova]?» oppfattes?
2 I tidens løp er mange blitt utsatt for store prøver og hard forfølgelse, og mange er blitt gamle i tjenesten for Jehova. I likhet med den trofaste profeten Esaias har de måttet være utholdende og gang på gang måttet forkynne for mennesker hvis hjerte er «sløvt», hvis ører er «tunghørte», og hvis øyne er blitt ’klint til’, slik at de ikke er i stand til å oppfatte det gode budskap om Guds rike, som nå er opprettet. I likhet med Esaias har vi kanskje til sine tider spurt: ’Hvor lenge, Jehova, vil disse menneskene fortsette å være så gjenstridige?’ Jehova svarer: «Inntil byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken. Og [Jehova] skal drive menneskene langt bort, og tomheten blir stor i landet.» — Es. 6: 10—12.
3. a) Hva vil bli resultatet når vi nidkjært fortsetter å tjene Rikets interesser? b) Med hvilket motiv bør vi tjene Jehova?
3 Tålmodig og nidkjært må vi fortsette å avlegge vitnesbyrdet om Riket i den utstrekning det er Jehovas hensikt. Når vi holder fast ved «den fulle visshet i håpet», kan vi være forvisset om at ’Gud ikke er urettferdig, så han skulle glemme vårt verk og den kjærlighet vi har vist mot hans navn’. (Heb. 6: 10—12) Hvilket stort privilegium er det ikke å tjene vår Gud, Jehova, utelukkende av kjærlighet til ham! — Mark. 12: 28—31; 1 Tim. 1: 5.
4. a) Hvilken tillit bør vi ha til Jehovas hensikter? b) Hvilket stort privilegium har vi nå?
4 Jehovas enestående hensikter i forbindelse med Riket vil bli gjennomført fullt ut og til fastsatt tid. (Es. 55: 11; Heb. 10: 37) Vi for vår del må i takknemlighet fortsette å love hans herlige navn, idet vi med forventning ser fram til en snarlig oppfyllelse av hans dyrebare løfter om Riket. — 1 Krøn. 29: 11—13; Es. 9: 6, 7; 2 Pet. 1: 4, 11.
5. a) Hva har Jesu etterfølgere alltid levd i forventningen om? b) Hvilken advarsel og formaning kommer Paulus med i sitt annet brev til tessalonikerne?
5 Kristi Jesu sanne etterfølgere har alltid tjent i forventning om «enden». I Lukas 19: 11 leser vi om at Jesu disipler «tenkte at Guds rike straks skulle komme til syne». Senere, da Jesus viste seg for disse disiplene etter sin oppstandelse, spurte de: «Herre! gjenreiser du på den tid riket for Israel?» (Ap. gj. 1: 6) Og til noen kristne som ventet på Jehovas dags komme, skrev Paulus på et enda senere tidspunkt: «Vi ber eder, brødre, vedkommende vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling med ham, at I ikke så snart må la eder drive fra vett og sans eller la eder skremme, hverken ved noen ånd eller ved noen tale eller ved noe brev, liksom det skulle være fra oss, som om Herrens dag sto for døren.» De skulle tvert imot bli styrket til «all god gjerning og tale». — 2 Tess. 2: 1, 2, 17.
6. Hvilken innvirkning hadde det på de kristne i det første århundre at de ikke opplevde ’Herrens dags’ komme?
6 Selv om disse kristne i det første århundre levde i håpet om at «Herrens dag» skulle komme, var det ingen av dem som levde så lenge at de fikk se den komme. Hadde dette noen innvirkning på deres nidkjærhet og tro? Nei, på ingen måte! Uansett når den onde ordning ville ende, fortsatte det «gode budskap om riket» å være like herlig, tjenesten for Riket å være like glederik og deres velsignelsesrike forhold til Jehova og Kristus å være like dyrebart. Selv om de ikke levde så lenge at de fikk se «enden», fikk de forkynt det gode budskap «for enhver skapning under himmelen». — Kol. 1: 23.
7. a) Hva har vært resultatet av at Jehova har vist langmodighet? (2 Pet. 3: 15) b) Hvorfor har ingen av Jehovas trofaste tjenere grunn til å bli skuffet?
7 Men hvordan er det i vår tid? Har Guds folk gått glipp av noe fordi Jehovas store dag ennå ikke har kommet over de onde på jorden? Nei, for sammen med den salvede levning av Jehovas vitner er det nå over to millioner som befinner seg der hvor det er åndelig sikkerhet. (Sl. 91: 9, 10) Selv om noen av dem kanskje vil dø på grunn av forfølgelse eller alderdom eller av andre årsaker, kan de være sikker på å få en oppstandelse. (1 Tess. 4: 13, 14) De som fortsetter å ta til seg kunnskap fra Guds Ord, og som fortsetter nidkjært i tjenesten for Gud, vil ikke bli skuffet. — Rom. 10: 11, NW.
8. Hva har Jehovas folk alltid betraktet som det mest betydningsfulle, slik det framgår av Vagt-Taarnet for februar 1914?
8 Helt siden 1879, da dette bladet begynte å komme ut på engelsk, har det oppfordret sine lesere til å utføre en helhjertet tjeneste for Riket. I Vagt-Taarnet for februar 1914, sidene 19, 20, sto det for eksempel:
«Så vidt vi kan se, er året 1914 det siste år av det som Bibelen kaller ’hedningenes tider’ — den tidsperiode i hvilken Gud har tillatt jordens nasjoner å gjøre sitt beste for å regjere verden. . . . Vi tror at året 1914 vil framby større muligheter for å tjene sannheten enn noe tidligere høstår har gjort det. . . . La oss derfor være mer på vakt enn noensinne før, for at vi kan være nyttige tjenere for vår konge og bli brukt av Ham. La oss huske at hvert øyeblikk, hver time er kostbar, og at uansett hvor mange forpliktelser vi har i livet, vil vi dog alltid kunne finne noen tid til tjeneste for sannheten.»
Jehovas trofaste folk har alltid betraktet det å være «tjenere for vår konge» som det mest betydningsfulle.
9. Hvordan begynte «tegnet» å vise seg i 1914?
9 I over 30 år før 1914 hadde en liten gruppe hengivne kristne tjent som vår tids «tro og kloke slave» og skaffet til veie åndelig føde til sine medtjenere blant Guds husfolk. (Matt. 24: 45, NW; Ef. 2: 19—22, Gal. 6: 10) Og i 1914 begynte de profetier de hadde pekt på, å gå i oppfyllelse. Den første verdenskrig brøt ut, og det kom også andre ’veer’, og de ble selv forfulgt av de krigsgale nasjoner. De så tydelig «tegnet» på at Kristus hadde kommet og satt seg «på sin herlighets trone» i himmelen for å dømme nasjonene. (Matt. 24: 3, 7—9; 25: 31, 32) Hva ville framtiden nå bringe for «slave»-klassen?
«LYKKELIG ER DENNE SLAVE»
10. Hvilken profeti fikk nå sin oppfyllelse på ’slaven’? (Luk. 12: 42—44, NW)
10 Det var nå slavens herre dømte denne «slave» verdig til å få ytterligere privilegier i samsvar med det profetiske løfte:
«Hvem er egentlig den tro og kloke slave som hans herre har utnevnt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Lykkelig er denne slave hvis hans herre finner at han gjør det når han kommer. Sannelig sier jeg dere, han skal sette ham over alt det han eier.» — Matt. 24: 45—47, NW.
11. Hvordan reagerte ’slaven’ på utnevnelsen? (Jevnfør Apostlenes gjerninger 1: 8.)
11 Disse ordene er blitt oppfylt på en vidunderlig måte. I 1919 erfarte Guds folk en fullstendig utfrielse av det politisk-religiøse fangenskap de hadde kommet i under den første verdenskrig, og deres glede var stor da Jehovas aktiviserende ånd ble utgytt over dem på stevnet i Cedar Point i Ohio i USA. Med fornyet kraft tok de nå opp arbeidet med et nytt redskap i tjenesten, bladet The Golden Age (Den Gylne Tidsalder, i dag kjent som Våkn opp!). Et nytt, glederikt høydepunkt ble nådd på stevnet i Cedar Point i 1922, da denne oppfordringen gikk ut: «Forkynn, forkynn, forkynn Kongen og hans rike.» Herren hadde virkelig betrodd denne «slave» «alt det han eier», det han skulle utføre på jorden i forbindelse med et rike, og utelukket derved den troløse kristenhet. Hva ville nå den intensiverte virksomheten til denne lykkelige «slave» resultere i?
12. a) Hvordan ble ’slaven’ belønnet for sin nidkjære virksomhet? b) Hva betrakter Jehovas tjenere som det aller viktigste, slik det framgår av Vagttaarnet for 1. august 1945? (Matt. 24: 14)
12 Jehova hadde rikelig belønnet sine salvede vitner mens de trofast fortsatte å forkynne om Riket i disse årene. (Matt. 25: 21, 23) Deres glede økte enda mer da den ’store skare’, som har håp om å leve evig på jorden, senere begynte å slutte seg til dem. (Åpb. 7: 4, 9) Da den annen verdenskrig endte, hadde antallet av disse ulastelige kristne økt til omkring 140 000. Nå fikk de vite at det ennå var et stort arbeid som skulle utføres, og de påtok seg dette ansvaret med den innstilling som er beskrevet i Vagttaarnet for 1. august 1945, side 117:
«De våkne . . . sier ikke: Det er lenge til regnskapet skal gjøres opp, og ifølge den nåværende forståelse av bibelkronologien ender de første 6000 år av menneskehetens historie ikke før enn i 70-årene — det er en lang tid å tjene Herren stadig og uforbeholdent. Nei, de trofaste vektere og tjenere bekymrer seg ikke om kronologi, om det blir i den annen eller den tredje nattevakt eller om tiden tilsynelatende forhales ytterligere en dag, inntil i morgen. De fester sine øyne og hjerter på Jehovas rike og ikke på urets visere.»
Like til den dag i dag er det Riket som er det aller viktigste. «Slave»-klassen og alle dens medarbeidere må være på vakt og bevare gleden ved tjenesten for Riket, samtidig som de er klar over at enhver som blir lat, står i fare for å miste alt. — Mark. 13: 35—37; Matt. 25: 26, 29.
13. Hvilken grunn har «slave»-klassen til å være lykkelig i dag?
13 I dag er det over to millioner som tar del i kunngjøringen av Riket, og det er muligheter for en ytterligere økning, for i 1976 var det under feiringen av høytiden til minne om Jesu død i omkring 40 000 av Jehovas vitners menigheter jorden over i alt 4 972 571 til stede. Av disse var det bare 10 187 som ga til kjenne at de tilhørte den salvede «slave»-klasse. Hvor lykkelig er ikke denne «slave» for at Jehovas «langmodighet» har resultert i en innsamling som langt overstiger det den hadde ventet til å begynne med! — 2 Pet. 3: 9; Es. 60: 8, 22.
PÅ VAKT I TJENESTEN FOR HERREN
14. Hva fører ’slaven’ nå tilsyn med?
14 I 1971 ble «slave»-klassens styrende råd utvidet for bedre å kunne føre tilsyn med ’alt det Herren eier’ her på jorden. Dette innbefatter omsorgen for den ’store skares’ interesser. Det innbefatter å føre tilsyn med utarbeidelsen av Rikets publikasjoner og med undervisningen av Guds folk og å sørge for at de får den hjelp de trenger i felttjenesten.
15. a) Hvordan er det styrende råd blitt velsignet i årenes løp? b) Hva har bidratt til å styrke organisasjonen?
15 I årenes løp har «den tro og kloke slave»-klasses styrende råd alltid vært nær knyttet til det selskap som er kjent som Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania (Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap i Pennsylvania), som først ble innregistrert i 1884, og som tar seg av Jehovas vitners anliggender over hele verden. Det er ingen tvil om at den første presidenten for dette selskapet, C. T. Russell, ble brukt av Jehova i den perioden da grunnleggende bibelske sannheter ble gjenopprettet blant Guds sanne tilbedere på jorden. J. F. Rutherford tjente deretter som Selskapets president fra 1917 til 1942, og han kjempet modig mot kristenhetens bestrebelser for å bringe Guds organiserte folk på jorden i vanry og ødelegge dem. Siden 1942 har N. H. Knorr, som fortsatt tjener som president for Selskapet Vakttårnet, arbeidet energisk for å utvide det bibelske undervisningsarbeid like til jordens ender. Jehova har på en enestående måte velsignet den ledelse disse trofaste menn og deres medarbeidere i Jehovas vitners styrende råd har utøvd. Det at Selskapet Vakttårnet i løpet av nesten 100 år bare har hatt tre forskjellige presidenter, som hver især hadde nettopp de evner det spesielt var behov for i deres tid, vitner om at organisasjonen er godt oppbygd og blir ledet fra himmelen.
16. a) Hva ble gjort i 1971 og i 1974 på grunn av utvidelsen? b) Hvilken betydningsfull reorganisering ble planlagt i 1975, og når trådte den nye ordningen i kraft?
16 på grunn av utvidelsen av arbeidet ble antallet av de «eldste» som tjener som Jehovas vitners styrende råd, økt i 1971 fra sju (direktørene for Selskapet Vakttårnet) til i alt 11. I 1974 ble antallet økt til 18; av disse har John Groh siden avsluttet sin jordiske løpebane. Og det var i løpet av det etterfølgende året, 1975, at en av de mest betydningsfulle organisasjonsmessige forandringer i Jehovas vitners 100-årige historie i nyere tid ble tatt opp til overveielse. Etter at denne reorganiseringen var blitt drøftet det meste av dette året, ble den enstemmig vedtatt den 4. desember 1975 av de 17 medlemmer av det styrende råd, og den nye ordningen trådte i kraft fra 1. januar 1976.
17. a) Hvem er alltid Hodet for «slave»-klassen? (Matt. 23: 8, 10) b) Hvordan ble ansvaret fordelt, i samsvar med Ordspråkene 11: 14?
17 Hva innbefattet så denne reorganiseringen? Kristus Jesus fortsatte som alltid å bli anerkjent som Hodet for «slave»-klassen, hans menighet her på jorden. (Ef. 1: 22; 5: 23) Under dette ene Hode tjener de salvede medlemmer av det styrende råd som likestilte, og hver av dem tjener som ordstyrer ett år om gangen i alfabetisk rekkefølge. Det administrative ansvar er fordelt mellom ordstyrerens utvalg, som har tre medlemmer (ordstyreren for det inneværende år, ordstyreren for året før og ordstyreren for neste år), og fem permanente utvalg, som har mellom fem og sju medlemmer, og som fører tilsyn med Jehovas vitners virksomhet verden over. Hvert av disse fem utvalgene har en ordstyrer, som tjener i ett år om gangen, og en permanent koordinator eller sekretær. — Ordspr. 11: 14.
18. a) Hvordan deler utvalgene ansvaret? b) Hva er organisasjonen nå godt rustet til? (Es. 60: 5; 32: 1, 2)
18 Redaksjonsutvalget fører tilsyn med utarbeidelsen av alle publikasjonene. Undervisningsutvalget tilrettelegger stoff til de forskjellige skoler, møter og stevner som blir arrangert for Guds folk. Tjenesteutvalget tar seg av alle spørsmål i forbindelse med den virksomhet som består i å forkynne om Riket og gjøre disipler. Utgiverutvalget tar seg av all trykkevirksomhet og av forretningsmessige anliggender, og personalutvalget tar seg av interessene til alle dem som tjener ved Jehovas vitners Betel-hjem og trykkerier. På denne måten blir ansvaret fordelt, slik det ble blant «de eldste» i den kristne menighet i det første århundre. Organisasjonen er dessuten nå godt forberedt til å ta seg av en ytterligere økning og av problemer som måtte oppstå på grunn av de stadig vanskeligere forhold i verden. — Ap. gj. 15: 1, 2, 29; 1 Kor. 14: 40.
19. Hvordan er Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer blitt reorganisert i samsvar med Ordspråkene 15: 22?
19 Den 1. februar 1976 ble en lignende ordning innført ved alle Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer over hele jorden. Det finnes ikke lenger noen avdelingstilsynsmenn, men tre eller flere erfarne «eldste» tjener som et utvalg under det styrende råd, idet de tar seg av Jehovas vitners interesser i det område som hører inn under deres avdelingskontor. I disse utvalgene er det også en ordstyrer som tjener i ett år om gangen, mens et av medlemmene tjener kontinuerlig som koordinator. — Ordspr. 15: 22.
20. a) Hvilke gode frukter har det arbeid som trofaste vitner har utført resultert i? (Matt 13: 23) b) Hvorfor bør vi alle fortsette å tjene nidkjært?
20 Det arbeid selvoppofrende vitner har utført, har hatt Jehovas velsignelse og båret god frukt, og organisasjonen har økt i samsvar med dette. Det finnes trofaste arbeidere som har tjent Jehova lojalt i 40, 50, 60 år og enda lenger, og disse er fortsatt enestående eksempler for hele menigheten. Det finnes også noen som har utvidet sin tjeneste og utført et «pionerarbeid» i vanskelige distrikter. Noen har brakt budskapet om Riket til nye byer og nye land, og andre har tjent «under jorden» i mange tiår i land hvor Jehovas vitners virksomhet er forbudt. Når vi alle fortsetter å tjene med nidkjærhet, kan vi være forvisset om at det vil bli frambrakt gode frukter helt til Jehovas «dag» bringer en plutselig ødeleggelse over denne onde verden. — 1 Tess. 5: 1—4.
21. a) I forbindelse med hvilken situasjon formaner Herren og hans «slave» alle til nidkjært å tjene Gud? b) Hvilken belønning vil de få som nidkjært tjener Gud? (Ordspr. 18: 10; Es. 26: 20, 21)
21 Det er tydelig at «demon-inspirerte uttalelser» nå går ut «til kongene [herskerne] på hele den bebodde jord for å samle dem til krigen på Guds, den Allmektiges, store dag». Det er i forbindelse med denne situasjon at vår Herre kommer med advarselen: «Se! jeg kommer som en tyv. Lykkelig er den som holder seg våken og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og folk se på hans skam.» Det ville være katastrofalt. «Slave»-klassen vil derfor fortsette å oppmuntre alle som elsker sannhet, til å iføre seg de «klær» som identifiserer dem som mennesker som nidkjært tjener Gud «i sann rettferdighet og lojalitet», og beholde dem på. Når vi utfører en slik nidkjær og lojal tjeneste, vil vi bli bevart der hvor det finnes åndelig sikkerhet nå, og det vil føre til at vi unngår å bli tilintetgjort i Harmageddon. — Åpb. 16: 14—16; Ef. 4: 24, NW.
[Oversikt på side 152]
(Se den trykte publikasjonen)
JEHOVA GUD
Jesus Kristus
«Den tro og kloke slave»-klasse — Matt. 24: 45—47, NW
DET STYRENDE RÅD
Ordstyrerens utvalg
Redaksjonsutvalget
Undervisningsutvalget
Tjenesteutvalget
Utgiverutvalget
Personalutvalget