Nødvendig å velge den rette vei nå
1, 2. a) Hvordan vil ifølge Bibelen verden om kort tid bli? b) Hvorfor er det nå på høy tid å treffe en avgjørelse med hvilken vei en vil følge?
Det er en kjensgjerning at det store flertall av menneskene ikke tilber Bibelens Gud. Historien viser i virkeligheten at majoriteten av jordens innbyggere aldri har gjort det. Kristenhetens organiserte religion hevder at den gjør det. Noen få andre religionssystemer gjør kanskje også det ved å godta i hvert fall en del av Bibelen. Men hvilken betydning vil det ha når alle som hevder at de tilhører et religionssamfunn, enten vil bli tilintetgjort eller utsatt for press, slik at de slutter å utøve sin form for tilbedelse? Hva slags verden vil det bli? Det vil bli en irreligiøs verden av kort varighet, en verden av det slag Bibelen forutsier snart vil framstå.
2 «Denne verdens gud» vil imidlertid bli tilbedt mer åpent enn noensinne, og Bibelen viser at denne «gud» er Jehovas store motstander, Satan Djevelen. (2. Kor. 4: 4) Jesus Kristus omtalte ham som «denne verdens fyrste». (Joh. 12: 31; 16: 11) Når hele verden om kort tid vil bli tvunget til å tilbe denne falske «gud», hva vil da en som nå blir forferdet ved tanken på noe slikt, gjøre? Hva vil han ha religiøs styrke til å gjøre? Det er tydelig at det er på høy tid å treffe en avgjørelse nå!
3. Hvor lang tid før Jehova fullbyrdet sin dom over fortidens nasjoner, traff han sin avgjørelse hva dette angår?
3 Joel 3: 19 sier: «Det er et mylder og ståk i avgjørelsens dal! [Jehovas] dag er nær i avgjørelsens dal.» Den norske oversettelsen av 1930 gjengir dette skriftstedet slik: «Skare på skare samler seg i avgjørelsens dal. For nær er [Jehovas] dag i avgjørelsens dal.» Profeten Joel fullførte sin bok omkring år 820 f. Kr. Det var over 200 år før Jehova på en forbilledlig måte fullbyrdet sin avgjørelse i forbindelse med datidens nasjoner.
4. a) Hvordan satte Jehova et godt eksempel for oss? b) Hvordan satte Baruk, Nerias sønn, et godt eksempel for oss?
4 Jehova satte det rette eksempel. Han traff sin avgjørelse i forveien og gjorde den offentlig kjent. Vi som lever nå, lever i en tid som ikke er mindre kritisk, og det er nødvendig å treffe en personlig avgjørelse før den kommende verdenskatastrofe inntreffer. Den som tror at han plutselig kan forandre sin handlemåte når den tiden kommer, og treffe en rett avgjørelse og på den måten unngå å bli rammet av ulykken, bedrar seg selv og er i en farlig situasjon. Vi gjør vel i å følge Baruks, Nerias sønns, eksempel. Da han i 625 f. Kr. ble advart om den internasjonale ulykke som ville komme, fulgte han en rett handlemåte, og det hele 18 år i forveien. Året 625 f. Kr. var det fjerde regjeringsåret til den tredjesiste kongen i Jerusalem, den byen som var dømt til ødeleggelse. Hans navn var Jojakim, og han var sønn av Josjia. Han begynte å herske i 628 f. Kr., etter at hans yngre bror, Joakas, var blitt avsatt av farao Neko og bortført til Egypt.
5, 6. a) Hvorfor var det et kritisk år da Jehovas ord kom til Baruk gjennom Jeremia? b) Hvordan følte Baruk seg da ifølge Jeremia 45: 1—3?
5 Etter at Jojakim hadde regjert i tre år under Egypt, fikk profeten og presten Jeremia et budskap fra Jehova som han skulle overbringe sin skriver, Baruk, Nerias sønn. Det var nå kong Jojakims fjerde regjeringsår. Det var et kritisk år, for i det året (625 f. Kr.) ble Nebukadnesar, Nabopolassars sønn, konge i Babylon. Kongen i Jerusalem måtte nå gjøre regning med herskeren i den tredje verdensmakt, Babylon, det assyriske verdensrikes erobrer. La oss nå lese Jeremia 45: 1—3:
6 «Dette er det ord som profeten Jeremia talte til Baruk, Nerias sønn, da han skrev opp i en bok de ordene Jeremia dikterte i det fjerde året Jojakim, Josjias sønn, var konge i Juda. Så sier [Jehova], Israels Gud, om deg, Baruk: Du sier: ’Ve meg! [Jehova] har lagt ny bekymring til min smerte. Nå er jeg trett av å stønne, jeg finner ikke hvile.’»
7. Hvordan kan Baruk ha følt det da han så hvordan forholdene i Jerusalem ble stadig verre, og hvilken virkning kan det at Jeremia stadig gjentok domsbudskapet, ha hatt på Baruk?
7 Hvor lenge Baruk på dette tidspunkt hadde vært Jeremias skriver, vet vi ikke, men han skulle i hvert fall tjene sammen med profeten i enda 18 år. Hvilken «smerte» han kan ha følt ved å se hvordan forholdene i Juda rike stadig ble verre, kan vi ikke finne ut, men i tillegg til dette måtte han nå nedskrive det sørgelige domsbudskapet som Jeremia dikterte. Han ville føle det slik som Jeremia følte det da han skrev ned Klagesangene etter at Jerusalem var blitt ødelagt av Babylons konge i år 607 f. Kr. Det at Jeremia stadig profeterte om den ulykke som skulle komme, kan ha fått Baruk til å føle seg trett og oppgitt.
8. Hva sa Jehova nå til Baruk at han hadde til hensikt å gjøre, men hva traktet Baruk etter?
8 Han hadde ikke håp om å finne «hvile» noe sted. Jehova la merke til hvordan Baruk følte det, og han gav Jeremia beskjed om å si til ham: «Så sier [Jehova]: Det jeg har bygd, vil jeg rive ned, og det jeg har plantet, rykker jeg opp; dette skal skje over hele jorden. Du trår etter store ting. Men gjør ikke det!» — Jer. 45: 4, 5.
9, 10. Hvorfor hadde Jehova grunn til å mislike at Baruk traktet etter «store ting» på dette tidspunkt?
9 Baruk visste hvilke «store ting» han traktet etter, selv om Jehova ikke nevnte dem for ham. Jehova godkjente tydeligvis ikke disse tingene, og Baruk burde derfor holde opp med å trakte etter dem. Hva var grunnen til det?
10 Det hadde tilknytning til det Jehova nå hadde til hensikt å gjøre. Nettopp i dette året hadde han oppreist Nebukadnesar som Babels konge, og Nebukadnesar var den han hadde til hensikt å bruke for å fullbyrde dommen over Baruks folk. Særlig fra kong Davids tid (1077—1037 f. Kr.) hadde Jehova bygd opp Israels rike, men nå ville han ved kong Nebukadnesar rive ned dette kongedømmet og la det være i en slik tilstand i 2520 år eller fram til 1914 nå i vårt århundre. I 1473 f. Kr. hadde Jehova plantet Israels nasjon i det lovte land, men nå, etter over 800 år, skulle han rykke den opp. I 70 år skulle det land som hørte Juda rike til, være uten jøder og husdyr. Landets befolkning skulle være i landflyktighet i Nebukadnesars land. Var det i betraktning av dette nå passende at en mann som kjente til Jehovas hensikt, slik den var blitt forkynt av Jeremia, traktet etter «store ting»? Nei, på ingen måte!
11. Hva avhang av at Baruk nå traff en rett avgjørelse?
11 Det var derfor Jehova sa til ham at han skulle holde opp med å søke slike ting. Hvordan ville det gå hvis Baruk fortsatte å søke selviske ting? Kunne hans hjerte da være i harmoni med det budskap han ble brukt til å skrive ned og kunngjøre? Nei! Det ville på en eller annen måte føre til et brudd mellom ham og Jeremia, Jehovas profet. Hvis Baruk ønsket at hans hjerte fortsatt skulle være i harmoni med Jeremia og hans budskap, ville han måtte undertvinge selviske ambisjoner. Det var hele 18 år til den forutsagte ulykken skulle komme, og likevel var det nødvendig for Baruk å treffe en avgjørelse. Hans liv avhang av at han traff en rett avgjørelse og holdt fast ved den. Han måtte gjøre det hvis det ikke skulle oppstå et brudd.
12. Hvorfor er det nå, slik tilfellet med Baruk viser, tilrådelig at vi slutter å trakte etter «store ting» i denne verden?
12 Vi som vet hva som vil skje i vår tid, befinner oss i en situasjon som i høy grad minner om den kritiske situasjon Baruk befant seg i. Det har spesielt vært tilfelle fra 1914 av, for siden det året har Jehovas vitner forkynt at kristenheten, vår tids motstykke til det utro Jerusalem, vil bli ødelagt av en som er større en Nebukadnesar, nemlig kongen Jesus Kristus, som nå regjerer i himmelen. Det er derfor i høy grad utilrådelig at en som står i et paktsforhold til Gud, trakter etter «store ting» i vår kritiske tid, da denne tingenes ordning er i ferd med å gå til grunne. Hvis vi fulgte en slik handlemåte, ville det vise at vi ikke forstod at vi nå lever i endens tid. Det ville vise at vi manglet tro på og tillit til at det budskap Jeremia-klassen forkynner angående denne gamle tingenes ordnings undergang, er sant og betimelig. Den enkeltes liv er nå i fare. Jehova vil nå gå i gang med å rive ned og rykke opp ved hjelp av et redskap som er langt mektigere enn Nebukadnesar, nemlig Jesus Kristus. Ønsker vi å bli tilintetgjort sammen med kristenheten, vår tids motstykke til det frafalne Jerusalem? Hvis vi ikke gjør det, må vi treffe en avgjørelse mens det ennå er tid. Vi må bestemme oss for å gjøre det Jehova gav Jeremias skriver, Baruk, befaling om å gjøre, nemlig å slutte å trakte etter «store ting» i denne verden.
13. Hva er tiden nå inne til at vi gjør sammen med Jeremia-klassen?
13 La oss alle leve i samsvar med det budskap som blir forkynt av Jeremia-klassen. La oss kvitte oss med selviske ambisjoner og unngå å bli knyttet til de flyktige tingene i denne tingenes ordning, som er dømt til undergang. Dette krever at vi sammen med Jeremia-klassen modig deltar i kunngjøringen av advarselen om Jehovas kommende «dag med gjengjeld og straff». Vi må ikke ha et delt hjerte nå. — Jes. 61: 1,2.
14, 15. a) Hvilken belønning ville Baruk få hvis han viste lydighet? b) Gikk det slik som han var blitt lovt?
14 Hva er belønningen for å følge en slik handlemåte? Det fremgår av det Jeremia fikk beskjed om å si til Baruk: «For se, nå sender jeg ulykke over alt som lever, sier [Jehova]. Men jeg lar deg beholde livet alle steder hvor du ferdes.» — Jer. 45: 5b.
15 Det gikk virkelig slik for Baruk, noe som viser at den avgjørelse han straks traff, var riktig. Dette blir bekreftet i et tidligere kapittel, i Jeremia 43: 5—7, som forteller om hva som hendte etter at Jerusalem var blitt ødelagt i år 607 f. Kr. Det fortelles der at de fryktsomme jødene som overlevde ødeleggelsen og flyktet fra Juda land ned til Egypt, tok med seg «profeten Jeremia og Baruk, Nerias sønn. De drog til Egypt, for de ville ikke adlyde [Jehova]. Og de kom til Takpanhes», i den nordlige delen av Egypt. Men også etter dette fortsatte Jeremia å profetere for disse ulydige jødene. — Jer. 43: 8 til 44: 30.
16. Hva kunne Baruk vente av kongen i Babylon hvis han levde til Egypt ble omstyrtet?
16 Det var ikke lenge disse selvrådige jødene unnslapp den babyloniske verdensmakts herredømme, for med tiden føyde Nebukadnesar Egypt til sitt verdensrikes område. Hvis Jeremia og Baruk levde så lenge at de ble vitne til dette, ville ikke de bli gjenstand for Nebukadnesars vrede. Han hadde grunn til å minnes dem med velvilje. Baruk ville bli bevart i live i samsvar med Jehovas løfte i Jeremia 45: 5. Da kunne han virkelig forstå hvor forstandig og fornuftig det hadde vært av ham å slutte å trakte etter «store ting».
17. Hvordan kan vi høste gagn av det eksempel Baruk satte ved å vise lydighet?
17 Kan vi som lever nå, høste gagn av det eksempel Baruk satte ved lydig å rette seg etter Jehovas veiledning? Ja, det kan vi. Selv om vi er nær knyttet til Jeremia-klassen, må vi ikke trakte etter «store ting» nå i kristenhetens siste dager hvis vi ønsker å oppnå Guds godkjennelse. Vårt liv er av langt større verdi enn «store ting», som vil forsvinne sammen med denne onde tingenes ordning, slik at det hver enkelt da har i eie, bare er sitt eget liv. Det å være i live da og ha Guds godkjennelse vil være langt mer verdifullt enn å nyte noen av de forgjengelige ting kristenheten og den organiserte religion for øvrig nå har.
HVORDAN VI KAN UNNGÅ Å BLI RAMMET AV FORBANNELSEN
18, 19. Hvorfor var Jehovas «dag med gjengjeld og straff» ikke over da Juda og Jerusalem var blitt rammet av ulykken?
18 Baruk og Jeremia sørget over at Jerusalem ble ødelagt og landet avfolket. Men de omkringliggende hedenske nasjonene gledet seg i høy grad over at Jehovas paktsfolk ble rammet av en slik ulykke. (Sal. 83: 7—9; 137: 7) Egypt var naturligvis ikke udelt begeistret, for det ville gjerne at Juda og Jerusalem skulle være underlagt det og stå i forbund med det. Dessuten hadde Juda rike tjent som en buffersone mellom Egypt og Babylon, den truende verdensmakten. Likevel hadde Egypt skaffet seg et vanærende rulleblad i forhold til Juda land og dets hovedstad, Jerusalem, hvor kongene av Davids ætt hadde sittet på «[Jehovas] trone». Den uhyggelig hatefulle innstilling nasjonene hadde til Jehovas paktsfolk, var ikke noe som unngikk hans oppmerksomhet, for det hadde med tilbedelsen av ham å gjøre.
19 Jehovas «dag med gjengjeld og straff» var derfor ikke over da han hadde brukt Babylons konge som sitt redskap for å omstyrte Juda rike. Det beger som Juda og Jerusalem hadde måttet drikke, og som innebar en nasjonal ulykke for Juda, hadde disse fiendtlige nasjonene, som hatet Jehova, også gjort seg fortjent til å måtte tømme, noe som betydde at de ville bli omstyrtet.
20. a) Hva inspirerte Jehova Jeremia til å gjøre med hensyn til disse fiendtlige nasjonene? b) Med tanke på hvem ble det som står i Jeremia 48: 10, uttalt, og viste de seg å være fortjent til å bli rammet av forbannelse?
20 Jehova inspirerte derfor Jeremia til å avrunde sin profeti ved å fortelle om hvordan slike onde nasjoner som Egypt, Filisterland, Moab, Ammon, Edom, Kedar og Elam skulle bli omstyrtet. (Jer. 46: 1 til 49: 39; 25: 15—33) Det var babylonierne under kong Nebukadnesar Jehova hadde til hensikt å la svinge det «sverd» som skulle fullbyrde dommen over disse nasjonene, som trosset ham, den sanne Gud. Det var derfor med tanke på disse domsfullbyrderne Jehova inspirerte Jeremia til å si: «Forbannet være den som forsømmer å gjøre [Jehovas] verk! Forbannet være den som holder sitt sverd fra blod!» (Jer. 48: 10) Verken babylonierne eller deres konge, Nebukadnesar, kom under noen slik forbannelse fordi de hadde unnlatt å utføre det «verk» Gud hadde gitt dem i oppdrag å utføre, på en grundig måte.
21. a) Ble Jeremia og Baruk rammet av forbannelse fordi de ikke gjorde bruk av det bokstavelige «sverd»? b) Er det Jehovas vitner som skal tilintetgjøre kristenheten? Forklar.
21 Men hvordan er det med oss i dag? Kan vi komme under en slik forbannelse fordi vi har forsømt å utføre vårt oppdrag, fordi vi har unnlatt å bruke ’sverdet’? Vi vet at verken Jeremia eller Baruk svingte et bokstavelig sverd av metall mot disse fiendenasjonene. Det var ikke det de hadde fått i oppdrag å gjøre. Et slikt oppdrag ble gitt babylonierne under ledelse av deres nyinnsatte konge, Nebukadnesar. De som utgjør Jeremia-klassen, vil i egenskap av Jehovas vitner ikke øve vold mot kristenheten, motbildet til det frafalne Jerusalem og det område som hørte til denne byen. De politiske elementer og andre gudløse elementer, som en gang var nær knyttet til kristenheten, vil uten medynk kvitte seg med dette religiøse systemet, akkurat som de nasjoner i fortiden som ikke ble erobret, var glade for at de ikke lenger hadde byen Jerusalem og det rike den lå i, som naboer. — Åp. 17: 12 —18.
22. Hvem vil ikke nære de samme forhåpninger som de som har utryddet all organisert religion, og hvilken holdning vil de innta til de nye styremaktene?
22 Hva vil så bli igjen når kristenheten og alle de andre delene av den falske religions verdensrike er blitt fjernet fra jorden? Irreligiøse politiske makter, som vil overta kontrollen over alle menneskenes anliggender. De vil gjøre det med store forhåpninger om å lykkes i sine bestrebelser, og de vil føle seg lettet fordi de ikke lenger blir diktert av den organiserte religion. (Jevnfør Esekiel, kapittel 23.) Men Jeremia-klassen og dens gudfryktige medarbeidere vil ikke nære de samme forhåpningene, ettersom det ville være i strid med Guds vilje, selv om disse viser relativ lydighet overfor de nye styremaktene, som de betrakter som de ’myndigheter de har over seg’. — Rom. 13: 1, 2.
23. Hva vil så føre til at det som ifølge profetien videre skulle skje på Jehovas «dag med gjengjeld og straff», blir iverksatt?
23 Jehovas «dag med gjengjeld og straff» vil da allerede ha begynt, men den vil ikke være over i og med at den organiserte religion, den falske religions verdensrike, er blitt ødelagt. Den vil fortsette inntil Jehova har straffet alle som motstår hans universelle overherredømme. Men først vil disse motstanderne forsøke å få Jeremia-klassen og dens trofaste medarbeidere til å vise ubetinget lydighet overfor den gudløse tingenes ordning, akkurat som Johanan og hans forbundsfeller tok Jeremia og Baruk og med makt førte dem til Egypt. Når de ikke lykkes i dette, vil de rette et altomfattende angrep mot disse kompromissløse tilbederne av Jehova. I likhet med de internasjonale horder under Gog av Magog vil de forsøke å trenge inn i det åndelige paradis hvor Jehovas levning eller rest og dens trofaste medarbeidere befinner seg. Når de på den måten forsøker å få absolutt kontroll over verden, vil de vise at de fortjener å bli straffet av Jehova. — Esek. 38: 1 til 39: 20.
24. Hvem vil så gå til motangrep, og vil de fortjene å bli rammet av forbannelse på grunn av forsømmelighet?
24 Hva vil så skje? Åpenbaringen 19: 11—21 viser at Jesus Kristus, en erobrer som er større enn kong Nebukadnesar, vil gå til motangrep sammen med de himmelske hærstyrker. De vil ikke komme under forbannelse på grunn av forsømmelse, for de unnlater ikke å gjøre «[Jehovas] verk», å utføre det oppdrag de har fått. I egenskap av domsfullbyrdere vil de ikke holde sitt «sverd» fra fiendenes blod, og de vil derfor ikke gjøre seg fortjent til å bli rammet av forbannelse. (Jer. 48: 10) De vil fullbyrde Jehovas straff over de aggressive nasjonene. Fordi de gjør det, vil de bli velsignet med en herlig seier, til evig opphøyelse av Jehovas navn.
25. Hvordan må Jehovas vitner da etterligne Jeremia?
25 Siden året 1914 har vi levd i endens tid eller i «endetiden». (Dan. 12: 4) Jeremia-klassen og dens innviede medarbeidere må derfor nå henlede verdens oppmerksomhet på det truende «sverd», på det henrettelsesredskap Jehova vil benytte i den kommende ’store trengsel’. (Matt. 24: 21, EN) De må etterligne Jeremia, som etter at han med makt var blitt ført bort fra Juda land, kunngjorde at kong Nebukadnesar ville bruke ’sverdet’ mot det land han var blitt bortført til, Egypt, og også mot Filisterland, Moab, Ammon, Edom og andre fiendeland. Allerede nå, før den ’store trengsel’ har begynt, er de overfor Gud forpliktet til å «rope ut . . . en dag med gjengjeld og straff fra vår Gud» som vil berøre den organiserte religion og alle verdslige nasjoner. (Jer. 46: 1 til 49: 39) Det «verk» de har fått i oppdrag å utføre, består i å la følgende advarselsbudskap lyde: «Det er en hevnens dag for [Jehova], et år med gjengjeld i striden for Sion.» — Jes. 34: 8.
26, 27. Hvilke ord som Jehova rettet til vaktmannen Esekiel, må Jeremia-klassen nå legge seg på hjerte?
26 Jesu profetiske ord i Lukas 21: 22 får sin anvendelse nå: «Straffens tid er kommet, da alt som står skrevet, skal bli oppfylt.» Tiden er nå inne til at Jeremia-klassen spesielt bør legge seg på hjerte hva Jehova sa til Esekiel, som begynte å profetere i Babylon i 613 f. Kr., sju år før Jeremia mot sin vilje ble ført ned til Egypt. Vi leser:
27 «Nå kan det hende at vaktmannen ser sverdet komme, men ikke blåser i hornet og ikke advarer folket. Når sverdet kommer og river en av dem bort, da skjer det fordi han har syndet. Men vaktmannen vil jeg kreve til ansvar for hans død. Du menneske, jeg har satt deg til vaktmann for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du gi dem en advarsel fra meg. Hvis jeg sier til en ugudelig mann: ’Du skal sannelig dø’, og du ikke advarer ham mot det livet han fører, da skal han dø fordi han har syndet. Men deg vil jeg kreve til ansvar for hans død. Men advarer du ham mot hans gudløse liv for at han skal vende om, og han likevel ikke vender om, da skal han dø på grunn av sin synd. Men du har berget livet.» — Esek. 33: 6—9; jevnfør Esekiel 9: 2—10.
28. Hvilket ønske har ikke Jeremia-klassen og dens medarbeidere hva dette angår, men hva kunne skje, og hva ville det vise med hensyn til dem?
28 De som tilhører Jeremia-klassen i vår tid, og deres samarbeidsvillige medarbeidere har ikke noe ønske om å pådra seg blodskyld på den måten. Men de kunne gjøre det. Hvis de på grunn av menneskefrykt ikke advarte alle folk om det «sverd» som vil bli brukt på Jehovas «dag med gjengjeld og straff», og på den måten unnlot å gjøre «[Jehovas] verk», å utføre det oppdrag de har fått, ville de fortjene å bli rammet av hans forbannelse. En slik forsømmelighet fra deres side ville resultere i at de ikke fikk overleve.
29. Hvilken handlemåte må de som ønsker å oppnå liv, nå følge?
29 Når Gud i den nær forestående ’store trengsel’ ødelegger all organisert religion ved å benytte sitt «sverd», vil de mennesker som ikke har gitt akt på Jehovas ’vaktmann’, Jeremia-klassen, søke tilflukt hos de politiske elementer, som også er dømt til undergang, som vil føre til at de går en sikker tilintetgjørelse i møte i «krigen på Guds, Den Allmektiges store dag» i Harmageddon. (Åp. 16: 14, 16) Hvis vi skal unngå å følge dem på den vei de går, er det viktig at vi nå velger den rette vei mens muligheten til det fremdeles står åpen. De mennesker som ønsker å oppnå liv, som har slått inn på den, vil aldri behøve å forandre kurs.
(Den siste artikkelen i denne serien om Jeremias profeti vil komme i et senere nummer av dette bladet.)
[Bilde på side 20]
Dette er ikke en tid da en bør trakte etter «store ting», ettersom Guds «dag med gjengjeld og straff» nå nærmer seg
[Bilde på side 21]
La oss ikke være forsømmelige og unnlate å gjøre ’Jehovas verk’