Hva som kalles Jerusalem i Bibelen

DET er flere forskjellige ting som kalles Jerusalem i Bibelen. Det burde ikke overraske oss, for navnet forekommer over 800 ganger fra Josvas bok og til den siste boken, Åpenbaringen. Vi leser således om «Jerusalem» (Jos. 10: 1), «det Jerusalem som er der oppe» (Gal. 4: 26), «det himmelske Jerusalem» (Heb. 12: 22) og «det nye Jerusalem». — Åpb. 21: 2.

«Jerusalem» er imidlertid nevnt en lang rekke ganger uten at det står sammen med et adjektiv eller et uttrykk som forklarer hvilket Jerusalem det siktes til. For å finne ut hvilket Jerusalem det er tale om, kan det være nødvendig å undersøke sammenhengen og andre skriftsteder. På Abrahams tid hadde byen navnet «Salem», som betyr «fred». Navnet «Jerusalem», som byen fikk på et senere tidspunkt, betyr «fredens eiendom (eller grunnvoll)» eller kanskje bare «fredens by». Vanligvis tenker en på Jerusalem som en israelittisk by, men på Josvas tid var det jebusittene som bodde der. Da israelittene inntok landet under Josvas ledelse, unnlot de å drive bort disse hedningene fra byen. (Jos. 15: 63) Slik var situasjonen tydeligvis helt fram til den tid da David ble konge. — 2 Sam. 5: 4—10.

Byen var ikke særlig stor på denne tiden. Den hadde et flatemål på bare cirka 194 hektar. Den gang som nå lå den cirka 55 kilometer fra Middelhavet og cirka 25 kilometer rett vest fra nordspissen av Dødehavet, ved grensen til Judeas ørken. Den lå sentralt til som hovedstaden i tolvstammeriket Israel. Det lå en rekke høyder inne i byen, deriblant Moria berg, Sions berg og den vestlige høyde. En rekke daler var også knyttet til byen, nemlig Kedron-dalen, Hinnoms dal og Tyropoion-dalen. Fordi det dessuten var mange fjell og høyder omkring byen, så det fra avstand ikke ut som om den lå særlig høyt, men den var og er fremdeles en av verdens høyest beliggende hovedsteder og ligger i virkeligheten 760 meter over havet.

Det var ikke noe ved Jerusalems beliggenhet som kunne forklare dens storhet. Grunnen til at byen ble berømt og betydningsfull, var at Jehova valgte å knytte sitt navn til den. (5 Mos. 26: 2; 1 Kong. 11: 36; 2 Krøn. 7: 12) Da kong David førte paktens ark dit, var det som om Jehova Gud begynte å bo der, og da kong Salomo innvigde et praktfullt tempel til Jehova på Moria berg, ble byen i enda høyere grad Jehovas «bolig». — 1 Kong. 8: 13.

Det gamle Jerusalem ble også meget passende omtalt som Jehovas «hvilested», det sted hvor han ’bodde’. (Sl. 132: 14; 135: 21) Byen ble også kalt «den hellige stad», «den store konges stad», «rettferdighetens stad, en trofast by», «Sion», «[Jehovas] stad» og «[Jehovas] trone». — Neh. 11: 1; Sl. 48: 3; Es. 1: 26; 33: 20; 60: 14; Jer. 3: 17.

Symbol på Guds folk og Guds «kvinne»

I Bibelens historiske bøker, fra og med 1 Mosebok til og med Ester, sikter navnet «Jerusalem» alltid til den bokstavelige byen, som vi nettopp har omtalt. Dette er tydeligvis også tilfelle i de historiske bøkene i de kristne greske skrifter, fra og med Matteus til og med Apostlenes gjerninger. Men i de poetiske og profetiske bøkene i de hebraiske skrifter og i resten av de kristne greske skrifter blir navnet «Jerusalem» ofte brukt på en symbolsk måte.

Ettersom Jerusalem var Israels hovedstad, er det nokså naturlig at byen noen ganger ble brukt som et symbol på folket. I Esaias 52: 1, 2, 9 sier Jehova at han vil føre Jerusalem tilbake fra fangenskapet i Babylon. Han sikter naturligvis ikke til den bokstavelige byen og heller ikke bare til dens innbyggere, men til en levning av de judeere som hadde kommet i babylonisk fangenskap. Apostelen Paulus bruker navnet på lignende måte i Galaterne 4: 25: «Hagar er berget Sinai i Arabia og svarer til det Jerusalem som nå er; for det er i trelldom med sine barn.»

Fordi det bokstavelige Jerusalem sto for Guds folk, Israel, og fordi dette folket sto i et paktsforhold til Jehova, omtalte han billedlig Jerusalem som sin hustru og seg selv som ektemannen. «For Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille . . . Du skal ikke mer kalles den forlatte, . . . men du skal kalles min lyst . . . som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud glede seg over deg.» (Es. 62: 1—5) «For din skaper er din ektemann, [Jehova], hærskarenes Gud, er hans navn.» (Es. 54: 5) Disse profetiene har naturligvis også en motbilledlig oppfyllelse.

Ettersom Jerusalems innbyggere hevdet at de var Guds folk, men likevel var troløse mot ham, er Jerusalem i en tid med frafall et passende bilde på kristenheten, som også hevder at den er Guds folk, og til og med bærer Guds Sønns navn. Kristenheten er imidlertid kristen bare i navnet. Den er troløs mot Gud. Vi kan derfor trekke den slutning at de profetiene som taler om Jehovas vrede og om hvordan han skulle fullbyrde dommen over den gamle byen Jerusalem, også får sin anvendelse på kristenheten. Et eksempel på dette finner vi i Esekiel 9: 4: «Gå midt igjennom staden, midt igjennom Jerusalem, og sett et tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer der.»a Det var på samme måte med Jesu profetiske advarsel til de kristne om at de måtte flykte når de så Jerusalem bli omringet av krigshærer. Den fikk en direkte anvendelse på det bokstavelige Jerusalem, men får også en større oppfyllelse på kristenheten i vår tid. — Luk. 21: 20—22.

Det «Jerusalem som er der oppe»

Når Israels folk, representert ved Jerusalem, var trofast, var det et bilde eller et symbol på Jehovas åndelige Israel, som består av de 144 000 seierrike etterfølgere av kongen Jesus Kristus. (Dan. 7: 13, 14, 27) Deres åndelige «mor» ble billedlig framstilt ved trellkvinnen Hagars eierinne, nemlig Abrahams egentlige hustru, Sara, Isaks mor. Dette framgår av følgende ord i Galaterne 4: 26, som blir rettet til Kristi etterfølgere: «Det Jerusalem som er der oppe [den motbilledlige Sara], er fritt, og det er vår mor.» Det er dette himmelske Jerusalem folkeslag strømmer til i vår tid. — Mika 4: 1.

Men du spør kanskje: Hvordan kan dette være tilfelle, når folkeslagene er på jorden og dette «Jerusalem» er i himmelen? Det kommer av at det «Jerusalem som er der oppe» (motbildet til den «frie» kvinne, Sara) er representert på jorden ved «levningen» av Kristi salvede etterfølgere. Både i profetier som Esaias og andre har kommet med, og i Åpenbaringen, sies det at noe bestemt skjer med dette himmelske Jerusalem, Guds kvinne, mens det i virkeligheten skjer med dem av Guds kvinnes «barn» som fremdeles befinner seg på jorden.

Et godt eksempel på dette finner vi i Åpenbaringen, kapittel 12. Der fortelles det at Guds «kvinne», hans himmelske organisasjon, som ikke blir omtalt ved navn, føder Guds messianske rike, et guttebarn. Vi leser videre at kvinnen flyktet ut i ørkenen, hvor hun fikk føde i 1260 dager, «borte fra slangens åsyn». Likevel fortsatte Satan å forfølge denne kvinnen og prøvde å rive henne bort med en elv av vann, som han sprutet av sin munn. Dette kunne naturligvis ikke ha skjedd med Guds «kvinne», hans universelle organisasjon i himmelen! Men oppfyllelsen av den bibelske profetien viser at alt dette har skjedd med kvinnens «ætt», hennes barn på jorden. Vi leser: «Dragen ble vred på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud.» (Åpb. 12: 1—17) Esaias’ og andre profeters profetier om gjenopprettelsen fikk likeledes sin første oppfyllelse på det jordiske Jerusalem på den tiden, på innbyggerne i tostammeriket Juda, men de har fått en større oppfyllelse på Guds himmelske «kvinne», representert ved hennes åndsavlede barn, Kristi salvede etterfølgere.

Det «nye Jerusalem»

Et annet Jerusalem som er omtalt i Bibelen, er det «nye Jerusalem». Det er bare dette Jerusalem som er omtalt i Åpenbaringen. (Åpb. 3: 12; 21: 2, 10) Dette Jerusalem er Jesu Kristi, Guds Sønns, «hustru» i organisasjonsmessig forstand, omtrent på samme måte som den himmelske, universelle organisasjon av hellige åndeskapninger er Jehova Guds hustru eller «kvinne». Det er derfor apostelen Paulus kunne skrive: «Jeg trolovet eder [Kristi åndsavlede disipler] jo med én mann, for å framstille en ren jomfru for Kristus.» (2 Kor. 11: 2) I samsvar med denne billedlige tale sier apostelen Johannes: «Jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom.» (Åpb. 21: 2, 10) Noe som ytterligere hjelper oss til å identifisere dette nye Jerusalem, er at det har 12 porter, hvor navnene på Israels 12 stammer er innskrevet. Dette er ikke stammene i det gamle Israel, men de 12 stammer i det åndelige Israel, som er omtalt i Åpenbaringen 7: 4—8. Noe som bekrefter dette, er det faktum at dette nye Jerusalem har 12 grunnsteiner, hvor navnene på Lammets 12 apostler er innskrevet. — Åpb. 21: 12—14.

I Bibelen blir det bokstavelige Sions berg ofte satt i forbindelse med det bokstavelige Jerusalem. Det samme er tilfelle i forbindelse med det åndelige Israel. Noen ganger sikter uttrykket «Sions berg» til et sted og ikke til en by eller en organisasjon. Johannes skriver således: «Jeg så, og se, Lammet sto på Sions berg, og med det hundre og førtifire tusen, som hadde dets navn og dets Faders navn skrevet på sine panner.» Det nye Jerusalem, de 144 000 åndelige israelitter, står med andre ord i dette bildet sammen med sin brudgom på Sions berg. — Åpb. 14: 1.

I denne forbindelse er det interessant å merke seg de ordene som blir rettet til kristne jøder i Hebreerne 12: 22, 23: «I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til høytids-skaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder [de fullkommengjorte rettferdiges åndelige liv, NW].»

Hvordan skal vi forstå dette skriftstedet? Jo: «Den levende Guds stad» og det «himmelske Jerusalem» med dets ’mange tusener engler’ sikter til det «Jerusalem som er der oppe», Jehovas universelle organisasjon, den motbilledlige Sara. Med «menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene» siktes det til de 144 000 medlemmene av Kristi brudeklasse. De utgjør en del av innbyggerne i «den levende Guds stad». Ordene «de fullkommengjorte rettferdiges åndelige liv» er bare et annet uttrykk som blir brukt om de 144 000, innbefattet den levning som fremdeles befinner seg på jorden, og som er blitt erklært rettferdig og har oppnådd åndelig modenhet.

I Lukas 21: 24 står det: «Jerusalem skal ligge nedtrådd av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.» Denne profetien blir ikke oppfylt på hovedstaden i republikken Israel. Esekiel 21: 27 kaster lys over dette skriftstedet. Jehova Gud forutsier der at han skal styrte den siste kongen i Juda. Og han sier videre at «heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den». På bakgrunn av denne profetien er det tydelig at det Jerusalem som skulle bli nedtrådd inntil hedningenes eller folkeslagenes tid var til ende, ikke kan være det jordiske Jerusalem. Det står for retten til det messianske kongedømme, som i samsvar med den pakt Jehova hadde inngått med David, tilhørte hans kongelige slektslinje. Denne pakten forsikret kong David om at hans kongelige dynasti ville fortsette i all evighet. Det var derfor Jesus måtte være en direkte etterkommer av David. Denne retten til det messianske kongedømme begynte å bli nedtrådd i 607 f. Kr., da det jordiske Jerusalem ble omstyrtet og kongen, Sedekias, ble avsatt. Hvor lenge fortsatte så denne nedtråkkingen? Inntil han kom som retten tilhørte, nemlig Jesus Kristus. Oppfyllelsen av slike profetier som dem vi finner i Åpenbaringen 11: 15 og 12: 10, viser at Kristus begynte å hevde denne retten i himmelen i 1914. Det var da Jehova befalte ham å begynne å herske midt iblant sine fiender. — Sl. 2: 7, 8; 110: 1, 2.

Av det foregående ser vi at Jerusalem var navnet på den bokstavelige byen, og at det noen ganger sto for Israels folk eller for tostammeriket Juda. «Jerusalem» er også et bilde på den troløse kristenheten, ettersom det gamle Jerusalem ble troløst. Navnet blir videre anvendt på Jehovas universelle organisasjon og noen ganger på Kristi «brud», det «nye Jerusalem». Betegnelsen «Jerusalem» kan også sikte til retten til det messianske kongedømme.

La oss huske at dette ikke bare er interessant, men også av største betydning for oss. Jehova Gud har sørget for at hans profetier om gjenreisningen av Jerusalem, som først ble oppfylt da jødene vendte tilbake til sitt hjemland i 537 f. Kr., får en større og mer storslagen oppfyllelse i forbindelse med gjenreisningen av den levning som i vår tid representerer det «himmelske Jerusalem», levningen av Kristi legeme, som fremdeles er på jorden. Den befinner seg i et åndelig paradis i vår tid sammen med sine medarbeidere, den ’store skare’ av «andre får». Alle oppriktige tilbedere av Skaperen, Jehova Gud, har den store forrett å kunne samarbeide med «levningen», som representerer det «Jerusalem som er der oppe», ja, de er forpliktet til å samarbeide med «levningen» i tjenesten for Gud. — Joh. 10: 16; Åpb. 7: 9, 15.

Våkn opp, våkn opp, ikle deg din styrke, Sion! Kle deg i ditt høytidsskrud, Jerusalem, du hellige stad! Hvor fagre er på fjellene dens føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge! — Es. 52: 1, 7.

[Fotnote]