Guds dommer åpenbarer hvem som virkelig er rike
1. Hvorfor har budskapet om Riket så stor kraft i vår tid?
I SIN profeti angående endens tid sa Jesus: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag.» Dette får en til å tenke på det budskap som ble forkynt ved Kristi første komme, nemlig budskapet om at «himlenes rike er kommet nær». Det budskap som blir forkynt i vår tid, har større kraft enn dette. Vår tids budskap går ut på at Guds rike er blitt opprettet, og at Jehova høsten 1914 innsatte sin Konge, Kristus Jesus, ikke på en jordisk trone, men på det himmelske Sions berg. — Matt. 24: 14; 4: 17; Sl. 2: 6; Heb. 12: 22.
2. Hva vil kunne hjelpe oss til å forstå hvordan lignelsen i Lukas 16: 19—31 får sin anvendelse i vår tid?
2 Forkynnelsen av budskapet om Riket ved Kristi første komme avmerket begynnelsen til en tid da det skulle inspiseres og holdes dom. Som følge av det begynte to klasser å erfare visse forandringer, slik det ble vist i Jesu lignelse om den rike mann og Lasarus. Det forholder seg på samme måte i vår tid. Inspeksjonen og dommen er basert på de samme prinsipper som den gang, men foregår nå i større målestokk. Ved å undersøke den sammenheng lignelsen står i, og andre skriftsteder som har tilknytning til dette emnet, har vi nå fått forståelse av hvem de to hovedpersonene var et bilde på på den tid da lignelsen fikk sin første anvendelse. Ved å følge den samme framgangsmåten vil vi også kunne få et klart bilde av den nåværende situasjonen, og vi vil kunne se hvor vi som enkeltpersoner står i forhold til det mønster Gud dømmer etter.
3. Hvem er «den rike mann»-klassen i vår tid? Begrunn svaret.
3 Vi behøver ikke lete lenge for å finne «den rike mann»-klassen i vår tid. Kristenhetens religiøse prester og ledere har mye til felles med de jødiske religiøse ledere på Jesu tid. I dag, som den gang, utgjør de religiøse ledere en klasse for seg. De regnes for å være hellige og ukrenkelige og overlegne når det gjelder status og utdannelse, og de skiller seg ut fra alle andre ved sin klesdrakt og sine mange titler. De innehar innflytelsesrike og framstående stillinger og står ofte på god fot med de politiske herskere. I noen tilfelle er de de virkelige maktutøvere bak landets konge eller diktator. De er rike i religiøs henseende i og med at de hevder at det utelukkende er de som er talsmenn for Gud når det gjelder nasjonale spørsmål og sosiale og personlige problemer. I sine menigheter er de vanligvis de eneste som er ordinert til å forkynne og forrette ved gudstjenestene. I noen kirkesamfunn mener prestene at de har rett til å motta skriftemål og gi syndsforlatelse. Noen mener til og med at de har rett til å kanonisere en person som helgen og erklære denne personen for å være hellig og rettferdig. Ja, vår tids «rike mann» ønsker virkelig å kle seg i purpur og lin og å leve hver dag i herlighet og glede. — Luk. 16: 19.
4. Siden når har Lasarus-klassen i vår tid kommet til syne?
4 Vi behøver heller ikke lete lenge for å finne den klassen som i vår tid svarer til den fattige tiggeren i Jesu lignelse. Vi husker hvordan den ydmyke Lasarus-klassen sto fram på skueplassen så snart forløperen, døperen Johannes, begynte å forkynne. Før Riket i 1914 ble opprettet, ble det også utført et forberedende arbeid som gikk ut på å rydde vei for Jehovas representant. (Mal. 3: 1) Ettersom forberedelsene nå skjedde i større målestokk, tok de lengre tid — omtrent 40 år. De som var klar over sitt åndelige behov, ble straks funnet, og i likhet med Johannes’ disipler var de ikke lenger avhengige av de ortodokse religiøse ledere for å få åndelig føde. Fram til da hadde de, i likhet med Lasarus da han var full av sår, vært «kastet for hans [den rike manns] port», hvor de forsøkte å få tak i de smuler som falt fra den rikes bord. (Luk. 16: 20, 21) Kristenhetens prester har imidlertid vist liten interesse for det jevne lag av folket, akkurat som prestene på Jesu tid. De har foretrukket sine egne vedtekter og trosbekjennelser framfor Bibelens lære. Deres bord kan nok se veldekket ut, men maten er bedervet.
Det rette syn på tidsfaktoren
5. Kan vi vente at alle forandringene skulle inntreffe samtidig? Begrunn svaret.
5 Så skjedde det noe som medførte gjennomgripende forandringer, slik det ble fortalt i lignelsen. Begge mennene døde. Det er her den viktige tidsfaktoren kommer inn i bildet, noe som i nyere tid ble avmerket ved at evangeliet om Riket begynte å bli forkynt. Ja, døden medfører store forandringer. Vi må imidlertid passe på at vi ikke misforstår dette. Det var ikke slik at alle forandringene inntraff samtidig eller berørte alle samtidig. Slik var det heller ikke ved Jesu første komme. I seks måneder før Jesus begynte sin tjeneste, ble det utført et spesielt arbeid, og det ble forkynt et budskap som trøstet noen og pinte andre. Før 1914 ble likeledes sannhetens budskap om Guds rike forkynt. Det brakte trøst og håp og åndelig føde til dem som sultet i åndelig forstand, men det pinte prestene, som ikke var sene til å gi uttrykk for sin misnøye. (Se Jehovas vidner og Guds gerning, som gir detaljerte opplysninger om dette.) Dette arbeidet ble utført i forventning av et større og mer detaljert mønster som skulle bli utarbeidet etter 1914. La oss illustrere dette. Vi behøver ikke å vente til soloppgang for å kunne skjelne konturene av et landskap. I grålysningen, mens vi venter på at solen skal stå opp, kan vi se landskapet omkring oss tydeligere og tydeligere.
6. Hva må vi også ta i betraktning, men hvilken kjensgjerning forandret det ikke?
6 Det er også en annen ting vi må ta i betraktning. Da Jesus kom med sin lignelse, regnet de religiøse ledere med at de skulle få fortsette å leve på en stor fot og stille store fordringer. Det var også mange fattige som først senere ble trøstet og fikk Guds gunst. Det forandret imidlertid ikke den kjensgjerning at inspeksjonen hadde begynt, og ikke noe kunne forandre den eller hindre den i å bli gjennomført. Jesus talte i samsvar med denne kjensgjerning. Slik er det også i vår tid. Etter 1914, da hedningenes tid utløp og Jesus Kristus ble innsatt på tronen på det himmelske Sions berg, var det ikke noe som kunne hindre eller utsette det som skulle finne sted.
7. Hva kan sies om Guds dommer, og hvilken oppfordring kom Paulus med i denne forbindelse?
7 I sin inspirerte beskrivelse av ordningen med Teokratiet på «Sions berg . . . det himmelske Jerusalem» nevner Paulus først «myriader av engler» og «menigheten [den kristne menighet] av de førstefødte» og deretter hovedpersonen, den større Abraham, «Gud, alles Dommer». (Heb. 12: 22, 23, NW) Ja, Gud dømmer både Lasarus-klassen, «den rike mann»-klassen og alle andre klasser. Hans «dommer er et stort dyp», «et stort svelg», og de er rettferdige og uforanderlige for alle klasser. (Sl. 36: 7; Luk. 16: 26) Helt til hans endelige dom er blitt fullbyrdet, er det imidlertid mulig for enkeltpersoner å forandre sin hjertetilstand og flykte fra én klasse til en annen, til og med nå, når det blir foretatt inspeksjon. Men tiden er begrenset. Paulus sier derfor videre: «Se til at I ikke avviser ham som taler!» Han sier videre at hele den nåværende tingenes ordning, ja, den symbolske himmel og den symbolske jord, skal rystes og fjernes fullstendig. Han avslutter med følgende appell: «Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!» — Heb. 12: 25—28.
8. Hvilke ord tilføyde Paulus? Talte han da om det samme som Jesus talte om i sin lignelse?
8 Paulus tilføyer: «For vår Gud er en fortærende ild.» I sin lignelse kom Jesus inn på hvordan menneskene pines som av ild mens de fremdeles befinner seg på jorden, en pine som ikke medfører døden. Paulus taler imidlertid om den endelige fullbyrdelsen av dommen i «ildsjøen . . . den annen død», hvor alt liv blir fortært og ødelagt. — Heb. 12: 29; Åpb. 20: 14.
9. Hvordan kaster profetien i Åpenbaringen 11: 7—12 lys over tidsfaktoren?
9 Når vi betrakter kjensgjerningene, finner vi flere beviser for at tidsfaktoren er av stor betydning. Selv om året 1914 avmerket Rikets fødsel, var det først i 1919 at Lasarus-klassen fullt ut fikk erfare en forandring. (Åpb. 12: 5) Hva var det som skjedde? Under den første verdenskrig tillot Jehova Gud at kristenhetens presteskap undertrykte hans innvigde tjenere av Lasarus-klassen og fikk dem til å bli uvirksomme. Det så ut til at de som klasse betraktet var ferdige, og det kunne i symbolsk forstand sies at deres livløse kropper lå «på gaten i den store by», Babylon den store. Deres fiender ’gledet seg over dem’. Men så skjedde det plutselig en forandring under Guds ledelse. «Livsånde fra Gud» gjenopplivet dem og fikk dem til å gjenoppta virksomheten, og «de hørte en høy røst fra himmelen si til dem: Stig opp her! . . . og deres fiender så dem». Det var nøyaktig dette som skjedde med Jehovas vitner i 1919. De fikk igjen Guds gunst og fikk del i den opphøyde tjeneste som går ut på å fremme Guds rikes interesser, like for øynene på alle, innbefattet deres fiender av «den rike mann»-klassen — Åpb. 11: 7—12.
10. Hvordan er de forutsagte forandringer blitt stadig tydeligere siden 1919?
10 Fra da av har de forutsagte forandringer blitt tydeligere og tydeligere. Jehovas sanne tjenere; som før hadde grått og sultet, kunne nå «juble av hjertens lyst» fordi de fritt kunne ta til seg av Rikets sannheter og ble beriket med det privilegium å ta del i tjenesten for Riket. Som en kontrast til dette kom det veer over dem som påberopte seg å være Guds tjenere, og som ’gjorde seg selv rettferdige for menneskene’ og likte at ’alle mennesker talte vel om dem’. De har nå grunn til å «skrike av hjertets pine» når de ser at det er Lasarus-klassen som virkelig er blitt rik og «velsignet . . . med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus», den regjerende Konge, og Jehova, den større Abraham. De som tilhører «den rike mann»-klassen i vår tid, er så godt som døde og begravde i den forstand at de ikke har Guds gunst. De forkaster budskapet om Riket, som blir forkynt av Lasarus-klassen. De støtter i stedet slike politiske organisasjoner som Folkeforbundet og De forente nasjoner, som de har satt i stedet for Guds rike. La oss nå se hva «den rike mann»-klassen i vår tid ber om. — Es. 65: 14; Luk. 6: 26; 16: 15; Ef. 1: 3.
Hva vår tids «rike mann» ber om
11. Hva er det som i vår tid svarer til det som står i Lukas 16: 24?
11 Vår tids religiøse ledere kommer stort sett med de samme argumenter som de skriftlærde og fariseerne. I begge tilfelle taler gjerninger tydeligere enn ord. «Den rike mann»-klassen gjør sitt ytterste for å redusere eller legge hindringer i veien for Lasarus-klassens nidkjære forkynnelse og forsøker til og med å få dens arbeid forbudt der det er mulig. ’Å, send Lasarus hit så han kan svale min tunge med en dråpe vann i denne lue!’ Få Jehovas vitner til å komme med noen trøstende, rosende ord, slik at de til slutt forlater den stilling hvor de har Guds gunst! «Den rike mann» gjør hva som helst ’for å få «Lasarus» bort fra «Abrahams skjød»! — Luk. 16: 24.
12. Hvordan har den større Abraham svart på «den rike mann»-klassens anmodning?
12 Vi husker at Abraham som svar på den rike manns anmodning ganske kort pekte på sakens kjensgjerninger og viste at ingenting kunne forandre dem. Slik er det også i vår tid. De forsøk som blir gjort på å få Jehovas vitner til å dempe sitt budskap eller forandre sitt standpunkt, er like nytteløse nå som på den første kristne menighets tid. Jehova gir den samme befaling til Lasarus-klassen i vår tid som han ga til sin tjener Jeremias: «Til alle dem jeg sender deg til, skal du gå, og alt det jeg byder deg, skal du tale. . . . De skal stride mot deg, men ikke få overhånd over deg; for jeg er med deg, sier [Jehova], og vil redde deg.» — Jer. 1: 7, 19.
13. Hvordan viste Jesus at det var flere personer på begge sider av svelget?
13 Vi husker at Abraham i lignelsen deretter henledet oppmerksomheten på «et stort svelg». La du merke til at han i denne forbindelse ikke bare talte om den rike mann og Lasarus og sa at ingen av dem kunne gå over til den andre på grunn av svelget? Han talte om mange mennesker på begge sider og sa: «Dessuten er et stort svelg festet mellom oss og eder, for at de som vil gå herfra og over til eder, ikke skal kunne det, og for at heller ikke de på den andre side skal fare derfra og over til oss.» — Luk. 16: 26.
14. Hvilke andre klasser har kommet til syne foruten de som den rike mann og Lasarus var et bilde på?
14 På denne måten viste Jesus at lignelsen fikk sin anvendelse på flere personer. Dette har særlig vært tilfelle i vår tid. Vi vet at den rike mann hadde fem brødre, som med tiden ville komme til det samme pinested som han befant seg på. De eneste som var på Lasarus’ side, var de som umaket seg med å legge denne fattige tiggeren for den rike manns port, og hundene, som slikket hans sår. De gjorde noe for Lasarus da han var i nød. Den rike mann gjorde ingenting. I en annen lignelse taler Jesus om dem som gjør godt mot hans åndelige brødre (Lasarus-klassen), selv mot den minste blant dem, når de ser at de er i nød. Disse som er glad for å kunne tjene Kristi brødre, blir kanskje betraktet som ubetydelige individer, som hunder, av «den rike mann»-klassen, men Jesus betrakter dem som får, det vil si som sine «andre får», som kommer i tillegg til hans «lille hjord» av medarvinger. (Joh. 10: 16; Luk. 12: 32) Jesus sammenligner på den annen side dem som ikke vil hjelpe, med geiter, som den endelige dom blir fullbyrdet over i «den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler». De får-lignende får denne innbydelsen: «Arv det rike som er beredt eder.» Som Johannes fikk se i et syn, tjener de nå Gud «dag og natt i hans tempel» i nært samarbeid med tempel-klassen eller Lasarus-klassen og har således Guds gunst her på jorden. De hører også med til dem som virkelig blir gjort rike, «for Lammet . . . skal . . . føre dem til livsens vannkilder». — Matt. 25: 31—46; Åpb. 7: 15—17.
En ny bønn blir avvist
15. Hva er det som i vår tid svarer til at den rike mann ba om at Lasarus måtte bli sendt til hans fars hus?
15 Det er ille nok hvis en selv må utholde skam og vanære, men det er langt verre hvis også de en kjenner godt, ens egen familie, blir avslørt for offentligheten og således kommer i den samme pine som en selv. Kristenhetens prester og religiøse ledere befinner seg i dag i samme situasjon som de jødiske prester på Jesu tid. De vil gjerne få medlemmene av Lasarus-klassen bort fra den plass hvor de viser den større Abraham udelt hengivenhet. Kan de ikke bli sendt ut i et spesielt oppdrag og, som det sies i lignelsen, dra til det hus hvor den rike manns fem brødre bor, og bli der lenge nok til å «vitne for dem»? (Luk. 16: 27, 28) La dem med andre ord inngå en vennskapelig forbindelse med kristenhetens tilhengere og vitne for dem, men på en slik måte at det ikke piner dem. Vi kan være forvisset om at hvis de gjorde det, ville de bli vel mottatt og innlemmet i familien til den rike manns far, kristenhetens far, som er «denne verdens gud», Satan Djevelen.
16. Hvordan kan det sies at det Abraham svarte, i enda høyere grad er tilfelle i vår tid?
16 Var det mulig for den rike mann å få dette ønsket oppfylt? Vi husker Abrahams svar: «De har Moses og profetene; la dem høre dem!» (Luk. 16: 29) Foruten de hebraiske skrifter har vi nå de kristne greske skrifter. Lasarus-klassen og dens medarbeidere, alle Jehovas vitner, bruker hele Bibelen i sin forkynnelse. De forkynner blant annet om Babylon den stores blodskyld, vennskap med verden, falske læresetninger, skammelige vellevnet og kommende ødeleggelse. — Åpb. 17: 5, 6; 18: 2, 3, 21.
17. a) Hvordan reagerer «den rike mann» på budskapet? b) Hvilket tegn forlanger han, og hvorfor?
17 Det er ikke et slikt vitnesbyrd kristenhetens ledere og tilhengere ønsker å høre. Da den rike mann svarte: «Nei, fader Abraham!», sa han i virkeligheten nei til Moses og profetene. Dette er også tilfelle med «den rike mann» i vår tid. Det er ikke Jehovas vitner de religiøse ledere misliker eller frykter. Det de misliker eller frykter, er det budskap vitnene forkynner ut fra Bibelen, som lik et sverd er mektig «for Gud til å omstyrte festnings-verker». (2 Kor. 10: 4; Ef. 6: 17) Nei, de vil ikke høre budskapet. De vil ha et tegn — et tegn som er så overveldende at det ikke vil være nødvendig med fornuftgrunner eller tro. «Om noen fra de døde kommer til dem, da omvender de seg,» sa den rike mann. (Luk. 16: 30) De som utgjør «den rike mann»-klassen, innrømmer at deres tilhengere trenger å omvende seg, men de ønsker at det skal skje på en lettvint måte. De ønsker at det skal skje på en slik måte at det ikke blir nødvendig stadig å ’tømme Guds vredes sju skåler ut på jorden’ eller stadig å sitere Moses og profetene og resten av Bibelen og si: «Det er skrevet.» — Åpb. 16: 1; Matt. 4: 4, 7, 10.
18. Hvordan kan Abrahams siste ord i denne saken anvendes i vår tid?
18 En kan ikke forandre eller komme utenom det mønster Gud dømmer etter. «Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke tro om noen står opp fra de døde.» (Luk. 16: 31) Det var Abrahams siste ord i denne saken. De jødiske religiøse ledere og deres tilhengere fikk ikke noe tegn, og det får heller ikke de religiøse ledere i vår tid. Hverken de religiøse ledere eller deres tilhengere kan si at de ikke har hatt anledning til å lytte til Bibelens budskap. De blir ikke tvunget til å lytte og bli overbevist. De kan forherde sitt hjerte og lukke sine øyne. De kan motarbeide Jehovas vitner og forfølge dem, men de kan ikke bringe dem til taushet, for vitnene blir beskyttet av den større Abraham. På apostlenes tid «ble det en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, . . . [men] de som nå var atspredt, dro omkring og forkynte evangeliets ord». (Ap. gj. 8: 1, 4) Noen vitner i vår tid må arbeide under jorden, men de fortsetter å forkynne.
19. Hvorfor har religionsutøverne så stort ansvar?
19 Religionsutøverne har et meget stort ansvar, særlig i betraktning av at «noen fra de døde» virkelig er blitt oppreist. Som Peter sa: «Ham [Kristus Jesus] oppvakte Gud på den tredje dag . . . Og han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde.» (Ap. gj. 10: 40, 42) Ja, det ble den gang avlagt et grundig vitnesbyrd, og det er blitt avlagt et enda grundigere vitnesbyrd etter at den oppstandne Kristus Jesus er blitt konge og dommer i Guds rike. Lasarus-klassen ble dessuten i åndelig forstand oppreist fra de døde i 1919, noe som kunne sammenlignes med at Jonas ble utfridd av den store fiskens buk. Den rike mann og hans brødre bryr seg imidlertid ikke om dette.
Hvordan en kan vinne sann rikdom
20. Hva skrev Jakob angående de rike, sammenlignet med det Jesus talte om i sin lignelse?
20 Bibelskribenten Jakob skrev under inspirasjon: «Og nå, I rike: Gråt og jamre over eders ulykker [pine], som kommer over eder! Eders rikdom er råtnet, og eders klær [av lin og purpur] er blitt møllett. . . . I har samlet skatter [noe som er som ild, NW] i de siste dager [det er altså ikke noe de skal gjøre i framtiden, på et pinested etter døden]!» Han kom deretter direkte inn på det mønster Gud dømmer etter: «Se, dommeren står for døren. Mine brødre! ta profetene, som talte i Herrens navn, til eders forbilde [mønster, NW] i å lide ondt og være tålmodig! . . . I har hørt om Jobs tålmod og sett den utgang som Herren gjorde; for Herren er overmåte miskunnelig og barmhjertig.» — Jak. 5: 1—3, 9—11.
21. Sammenlign Jobs opplevelse med Lasarus’ opplevelse.
21 I likhet med Lasarus var Job en tid fratatt alt, og han måtte skrape materie fra sine byller, noe som kanskje bringer tankene hen på at hundene slikket Lasarus’ sår. (Job 2: 8) Job var prisgitt sine angivelige velgjørere, sine tre religiøse venner, som han ikke fikk mer trøst og hjelp av enn Lasarus fikk av den rike mann. Så kom en tid da Jehova inspiserte og holdt dom og satte tingene i rette skikk. Hans dommer åpenbarte hvem som virkelig var rik. Job fikk sin helse tilbake og ble velsignet med dobbelt så mye som han hadde hatt før, og det ble tydelig vist at han nå hadde Guds gunst. Han fikk dessuten en ny familie, ti kjekke barn, som var et bilde på den ’store skare’ av «andre får» som har sluttet seg til Lasarus-klassen og sammen med den utgjør «én hjord, [under] én hyrde». — Job 42: 10—17; Åpb. 7: 9; Joh. 10: 16.
22. Hva må vi gjøre og hva må vi ikke gjøre for å bli virkelig rike?
22 Vi kan lære hva vi som enkeltpersoner må gjøre for virkelig å bli rike. Dette vil kanskje bety at vi må foreta visse forandringer i vårt liv. Vi kan søke Jehova «mens han finnes». Vi kan unnlate å gjøre de samme feil som «den ugudelige» og «den urettferdige». Den rike mann i Jesu lignelse lærte aldri noe. Han var overmodig og selvisk like til det siste, og han holdt fast ved den oppfatning at Lasarus bare var en fattig tigger som han kunne gi befalinger. Abraham besvarte hans anmodninger ved å henvise til «Moses og profetene», de hellige skrifter. Guds mønster er meget tydelig. Det viser at hvis en vil «omvende seg til [Jehova], så skal han forbarme seg . . . for han skal mangfoldig forlate». — Es. 55: 6, 7.
23. Hvordan benyttet Jesus seg av kontraster i sitt budskap til laodikeerne?
23 I sitt budskap til «menigheten i Laodikea» viste Jesus også hvordan en ved hjelp av kontraster kan lære å verdsette sanne rikdommer. Selv om dette budskapet i første rekke ble rettet til Lasarus-klassen, gjelder prinsippene i det for hele Guds folk. Denne menigheten var blitt «lunken» fordi den ikke skjelnet mellom sanne og falske rikdommer, og den sa: «Jeg er rik og har overflod og fattes intet.» Den var selvgod og selvrettferdig, men den hadde ikke sanne åndelige verdier. Som Jesus sa, var den ’ussel, ynkelig, fattig, blind og naken’ og sto i fare for å bli forkastet, å bli utspydd av hans munn. Legg merke til hvilket botemiddel Jesus framholdt: «Så råder jeg deg at du kjøper av meg gull, glødet i ild, for at du kan bli [virkelig] rik, og hvite klær, for at du kan kle deg i dem og din nakenhets skam ikke skal bli åpenbart, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se!» — Åpb. 3: 14—18.
24. Hva innebærer Jesu ord: ’Kjøp av meg’?
24 Ja, ’kjøp av meg,’ sa Jesus, og betal den prisen jeg forlanger. Det er ikke urimelig. Han oppfordrer deg til å innvie deg til Jehova, og han har selv tilveiebrakt det mønster du bør følge. Hvis du lar deg undervise og tukte av ham, vil du få en prøvd tro, ’som er kosteligere enn gull som er prøvd ved ild’. «Søk rettferdighet», ikke ved å stille deg til skue i «purpur og kostelig linklede», men ved å ikle deg klær som ’er gjort hvite i Lammets blod’, idet du stoler på verdien av Lammets offer. «Søk saktmodighet» ved å være lærvillig, ved stadig å smøre dine øyne inn med salve og gjøre deg iherdige anstrengelser for alltid å holde øynene åpne for Guds Ords sannheter. — 1 Pet. 1: 7; Åpb. 7: 14; Sef. 2: 3.
25. Hvilket oppmuntrende løfte ga Jesus deretter?
25 Jesus har gitt følgende løfte til alle som velger å følge denne handlemåte: «Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» (Åpb. 3: 20) Hvis du vil, kan du gi akt på denne oppfordringen og bli virkelig rik, for du vil da komme i et nært forhold til Jesus og få hans gunst og godkjennelse som et av de mange får som er ført inn i ’én hjord under én hyrde’.
26. Hvilken handlemåte må vi nå følge for ikke å bli dømt av Gud?
26 Hvis du blir klar over at du er i fangenskap i Babylon den store, bør du straks følge oppfordringen og slutte deg til Jehovas folk ved å innvie deg til Jehova. Babylonierne blir ikke oppfordret til å flykte, men Jehova sier: «Gå ut fra henne, mitt folk.» (Åpb. 18: 4) En må ha tro, en levende tro som kommer til uttrykk ved handlinger som er i samsvar med Guds sannhetsord. En kan ikke unnskylde seg med at en er uvitende. En tydelig, svelg-lignende skillelinje er blitt trukket. Jesus sa: «Dette er dommen, at lyset er kommet til verden.» Ved sitt liv og sin lære viste Jesus at han var «det sanne lys, som opplyser». Menneskene i sin alminnelighet har ikke villet komme til lyset, men har foretrukket å praktisere de skammelige ting som hører mørket til. De nekter å legge tro for dagen, og, som Jesus sa: «Den som ikke tror, er allerede dømt.» De foretrekker å være fordømt av Gud og holde seg i Babylon den store. — Joh. 1: 9; 3: 18—20.
27. Hva mer bør vi gjøre, og hvilke velsignelser vil vi da oppnå?
27 Hvorfor ikke i stedet komme til lyset og lære hvordan du kan handle i samsvar med det, slik at ’det kan bli tilkjennegitt at dine gjerninger er blitt gjort i harmoni med Gud’? (Joh. 3: 21, NW) Du kan nå søke beskyttelse hos Abrahams Gud, Jehova, og oppnå hans gunst, slik at du slipper å bli rammet av ødeleggelsen, som står som en kontrast til livet, når Babylon den store blir ødelagt, eller i Harmageddon. I denne begunstigede stilling kan du allerede nå begynne å glede deg over de mange kontraster som gjør livet så uendelig interessant, og du kan se fram til evig liv i Guds nye tingenes ordning. Der vil du kunne glede deg over enda flere kontraster, for Gud sier: «Se, jeg gjør alle ting nye.» — Åpb. 21: 5.