skulle utgå fra Betlehem: «Derfor skal han overgi dem inntil den tid da hun som skal føde, har født; og de som blir igjen av hans brødre, skal vende tilbake sammen med [til, NW] Israels barn.» Denne profetien ble naturligvis oppfylt den gang da det kjødelige Israels barn på grunn av sin ulydighet mot Jehova Gud ble tatt til fange av babylonierne og forvist til et land langt borte. Da byen Jerusalem og dens tempel hadde ligget i ruiner i 70 år, ble en trofast levning utfridd fra Babylon, og den vendte tilbake til sitt hjemland for på nytt å bli født som et folk og gjenoppta tilbedelsen av Jehova i templet. Det var som om Guds synlige organisasjon på jorden, Sion, hadde født et nytt israelittisk folk. (Es. 66: 7, 8) Det var på samme måte med det åndelige Israel.

26. Hvordan ble Mika 5: 2 oppfylt på det åndelige Israel i 1918 og 1919?

²⁶ Særlig i 1918, det avgjørende år i den første verdenskrig, ble levningens medlemmer omgitt av fanatisk religiøse angripere. De ble ført i fangenskap og kom i trelldom under de verdslige organisasjonene i de krigførende land. Dette var et motbilde til Israels babyloniske fangenskap mens dets hovedstad Jerusalem lå i ruiner. Ettersom Jehova Gud hadde adoptert disse innvigde, døpte medlemmer av levningen som sine åndelige barn, kunne de si det samme som Paulus sa for lang tid siden: «Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor.» (Gal. 4: 26) De åndelige barn som tilhører det «Jerusalem som er der oppe», burde være fri i likhet med sin himmelske mor og ikke slaver i vår tids Babylon. Jehova Gud, den himmelske Far, sørget derfor for at hans «kvinne», det himmelske Jerusalem, fødte i 1919, det første etterkrigsåret. Han sprengte de bånd som holdt de trofaste medlemmer av hans levning i babylonisk fangenskap, og fridde dem ut fra fryktens slaveri og lot dem igjen komme i et rett forhold til ham som åndelige «Israels barn». De blev ikke bare befridd for de mange restriksjoner som den krigførende verden hadde pålagt dem angående tale-, handle- og tilbedelsesfriheten, men de ble også utfridd fra det fangenskap de befant seg i på grunn av menneskefrykt. — Ordspr. 29: 25.

27. Hvilken åndelig fødsel fant således sted i 1919, og hvilken tilstand unngikk levningen å komme i under den annen verdenskrig fra 1939 til 1945?

²⁷ De oppfylte Matteus 24: 14 idet de gjenopptok sitt organiserte arbeid med fryktløst å forkynne «dette evangelium om riket». Det var som om deres himmelske mor, «det Jerusalem som er der oppe», i 1919 hadde født eller frambrakt et nytt folk, et fritt, åndelig folk, i Jehovas tilbedelses land. Siden den tid har levningen aldri mer gitt etter for frykt eller latt seg føre i babylonisk fangenskap, selv ikke under den annen verdenskrig fra 1939 til 1945, som var langt verre enn den første.

28. Hva ville være å vente i forbindelse med en slik åndelig fødsel hva angår de nasjoner og folk den hadde funnet sted blant?

²⁸ Det var å vente at denne utfrielse og fødsel av det nye, åndelige folk midt iblant denne verdens nasjoner og folk ikke ville kunne finne sted uten betydelige, merkbare virkninger på disse nasjoner og folk. Hvilken virkning hadde så denne overraskende, fullstendig uventede fødsel av et befridd, gjenopprettet åndelig folk på disse folk og nasjoner? Jo, det hadde en slik virkning at det påkalte verdens oppmerksomhet. La oss undersøke dette nærmere.

De kristne bør forkynne

Den bibelske plikt de kristne har til å forkynne, ble omtalt av presten P. H. Jørgensen i Kongerslev i Danmark. Presten, sa han, «er i likhet med alle andre i menigheten apostel, emissær og misjonær, og han er hverken noe mer eller noe mindre enn alle andre i menigheten». Han sa videre at presten kan hjelpe, og at hans teologiske hjelp «bør være slik at menigheten blir meget mer dyktiggjort til å gå ut i verden med vitnesbyrdet». I hvor mange kirker blir det i virkeligheten gitt slik hjelp? — Kristeligt Dagblad for 27. september 1960.