Til denne regel for handling var knyttet en sanksjon som besto i belønning for lydighet, nemlig: ’så du kan få leve lenge i landet.’ For dem som lot være å lyde denne loven, var det også en sanksjon som besto i dødsstraff ved steining. Som en underordnet under en regjering kan mennesket derfor ikke tillate seg å ignorere lovens vrede (straff) eller lukke øynene for dens velsignelser (belønninger). — 1 Mos. 9: 6; 2 Mos. 20: 12; 5 Mos. 21: 18—21; Rom. 13: 5.

FRYKT

16, 17. a) Hvorfor er det rett å ha frykt for Jehova? b) Hvordan bør den kristne underordnede vandre for sin Gud?

¹⁶ Alt det foregående viser klart at det er både rett, ønskelig og sømmelig å ha frykt for Jehova, den store eneveldige overordnede. Hans overlegenhet er så stor at han er den høyeste av alle. Den er så absolutt at den underordnede, mennesket, fullstendig er prisgitt hans barmhjertighet. Hærskarenes Jehova står helt i en særstilling. Av den grunn vil sanne kristne med rette helliggjøre ham, idet de i sitt forhold til andre personer setter ham helt for seg selv. I sin opphøyde stilling er Jehova hellig og en fortærende ild. «For jeg er [Jehova] eders Gud, og I skal hellige eder, og I skal være hellige, for jeg er hellig.» «For [Jehova] din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud.» — 3 Mos. 11: 44 og 5 Mos. 4: 24.

¹⁷ Intet menneske kan tillate seg å leke med Jehova. Mennesker kan heller ikke være likegyldige når det gjelder Guds krav. Ta ikke hans lov lett, for han har ubegrenset makt til å anvende straffende sanksjoner, og det fører til fullstendig utslettelse i døden. «Og jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt. Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bøte; derfor brenner jordboerne, og det blir bare få mennesker igjen.» (Es. 24: 5, 6) Frykten for å mishage den eneveldige majestet må alltid være til stede. Esaias uttrykte dette godt: «[Jehova], hærskarenes Gud, ham skal I holde hellig, og han skal være eders frykt, han skal være eders redsel.» — Es. 8: 13.

18. Hvordan priser David den overordnedes, Jehovas, storhet?

¹⁸ Den forstandige underordnede er til enhver tid fullstendig på det rene med sitt forhold til sin store overordnede, Jehova Gud. Han søker alltid å forvisse seg om Guds vilje, og beflitter seg så på å innrette seg etter denne forstandige vei. En slik trofast Guds tjener istemmer kong Davids hyllest til Jehova Guds storhet og hans verdsettelse av det ønskelige i å vise frykt for ham ved å følge hans lov. «Himlene kunngjør Guds herlighet; og hvelvingen viser hans henders gjerning. Dag taler til dag, og natt viser kunnskap til natt. Jehovas lov er fullkommen, den oppfrisker sjelen; Jehovas vitnesbyrd er sikkert, det gjør den enkle forstandig. Jehovas forskrifter er rette, de gleder hjertet; Jehovas bud er rent, det opplyser øynene. Frykten for Jehova er ren, den varer evig; Jehovas forordninger er sanne og helt igjennom rettferdige. De er mer å ønske seg enn gull, ja, enn mye fint gull; og søtere enn honning og det som drypper av vokskaken. Din tjener blir dessuten advart ved dem; den som holder dem, får stor lønn.» «All jorden frykte for Jehova.» — Sl. 19: 2, 3, 8—12; 33: 8, AS.

Lydighet mot de overordnede myndigheter

«Hver sjel må være lydig mot de overordnede myndigheter.» — Rom. 13: 1, NW.

 1. Hvilke to overordnede er de kristne stilt overfor i dag? Er dette noe nytt?

DE KRISTNE i vår tid finner seg stilt overfor to overordnede makter. Denne situasjonen er ikke ny.a De kristne som levde i det første hundreåret etter Kristus, var i en lignende situasjon; og det samme var israelittene etter 607 f. Kr., da de hadde tapt sin nasjonale overhøyhet til de ikke-jødiske nasjonene. I alle tre tilfelle er den ene overordnede en selvbestaltet, midlertidig, tålt myndighet, nemlig den begrensede myndighet som utøves av denne gamle verdens menneskelagde regjeringer, dens «keisere». Den andre overordnede er den ekte, absolutte, evige myndighet, nemlig Jehova Guds ubegrensede myndighet. I denne overgangsperioden før Harmageddon er Jehovas vitner i stand til å avgjøre klart hvilket juridisk forhold og hvilke plikter de har overfor de to grupper av styrende overordnede, som begge legger forpliktelser på de kristne underordnede. Deres lovmessige stilling er uovervinnelig. Dette kommer av at de har fått i arv de mange sunne juridiske læresetninger og prinsipper som er nedtegnet i Bibelen, og de mange juridiske presedenser fra saker som omtales i Bibelen, og som fremdeles har gyldighet. — Tit. 3: 1, NW.

 2. Hvordan var stillingen i forbindelse med de overordnede på Jesu tid, og hva sa han om keiserens overordnede stilling?

² Jesus Kristus, han som var større enn Moses, var utvfilsomt den største dommer og lovkyndige som noensinne har vandret her på jorden. Av den grunn har hans juridiske uttalelser ikke bare en overbevisende kraft for de kristne, men de er også bindende for dem. Jesus utførte sitt store forkynnerarbeid på en tid da de romerske keisere bokstavelig talt hadde herredømmet over det lovte land, Palestina, og da Jehova Guds lovpakt fremdeles var bindende for jødene. Det fantes følgelig