De sier «fred», og så er det ingen fred

 1. Hvor står Jeremia-klassen i dag i forhold til dem som sier «fred!» når det ingen fred er?

PROFETEN Jeremia var ikke blant dem som på hans tid sa «fred!» når det ingen fred var. Jeremia-klassen i vår tid hører på lignende måte ikke til de talerør i kristenheten som etterligner de mennene som stadig sa «fred!» på Jeremias tid. Hvem vil til slutt vise seg å være de som taler sant? De som sier «fred!», eller de såkalte «ulykkesprofetene»?

2, 3. a) Hva mener menneskene de må gjøre for å oppnå varig fred? b) Hva fikk Jeremia deretter beskjed om å si for å vise hvor hjelpeløse slike fredskilder er?

² Menneskene mener at hvis de skal finne en fredelig løsning på verdens problemer, må de søke overnaturlig hjelp. Men det er ikke den Gud som profeten Jeremia tilba i gammel tid, som de ser hen til som kilden til varig fred. De overnaturlige krefter som de ser hen til for å oppnå fred, vil vise seg å være falske guder, som er fullstendig hjelpeløse. Som en advarsel til oss alle om hvordan kongenes, høvdingenes, prestenes, profetenes og innbyggernes urealistiske drømmer om fred ville bli gjort til intet når deres falske fredsguder sviktet dem, ble profeten Jeremia inspirert til å si om den tiden:

³ «På den tid [som var forutsagt i Jeremia 7: 32—34], lyder ordet fra [Jehova], skal de [de babyloniske erobrerne] ta knoklene av Juda-kongene og deres høvdinger, knoklene av prestene og profetene og innbyggerne i Jerusalem ut av gravene og strø dem ut for solen, månen og hele himmelens hær [av stjerner], som de elsket [som gjenstander for tilbedelse], dyrket og holdt seg til, og som de spurte til råds og bøyde seg for i tilbedelse. De [knoklene] skal ikke bli samlet og gravlagt; til gjødsel på marken skal de bli.» — Jer. 8: 1, 2.a

 4. Hva viser skjendingen av gravene dem som tilber falske guder, og hva fortjener de ikke å erfare?

⁴ Ja, himmellegemene som hadde strålt så lovende over Jerusalems innbyggere og Juda land, ville da se ned på dem helt hjelpeløse i den katastrofale tid da spørsmålet om hvem som er sannhetens Gud, skulle avgjøres. Skjendingen av gravene til fremtredende personer innen religion og politikk ville være et uttrykk for den forakt som ble vist dem som overtrådte De ti bud, som Jehova hadde gitt, og tilba falske guder. Også den fred de sov i i døden, ville bli forstyrret. (Job 3: 13—19) I Jehovas øyne fortjener ikke ivrige tilbedere av falske guder hellig beskyttelse, særlig ikke når de hevder at de står i et kristent forhold til Bibelens Gud, og likevel bryter hans tydelige bud. (2. Mos. 20: 1—6; 1. Joh. 5: 21; 2. Kor. 6: 16) De fortjener ikke å erfare at det blir vist respekt for de døde.

 5. Hva vil de som forfølger Jehovas vitner og håner Jehova, oppdage når det gjelder deres egne guder?

⁵ De som har forfulgt Jehovas kristne vitner og hånt dem med de utfordrende ordene: ’Hvor er deres Gud, Jehova? La ham komme og redde dere nå!’, vil bli krevd til regnskap. (Sal. 22: 8, 9) I den kommende ’store trengsel’, som vil bety ødeleggelse for kristenheten, vil forfølgerne, som behaget den med sine gjerninger, finne ut hvorvidt deres falske guder kan hjelpe dem. Da vil de lære at deres guder ikke vil være i stand til å redde dem fra å bli fordømt av den Gud som de hånte.

6, 7. a) Hva ville de som ble bortført til Babylon ha foretrukket? b) Hvordan har reaksjonen vært i kristenheten i dag på Jehovas oppfordringer til å vende tilbake til ham?

⁶ På Jeremias tid var det noen som overlevde Jerusalems ødeleggelse. Hva skjedde med dem? De ble bortført til Babylon. Hva dem angikk, ville de der «velge døden framfor livet». (Jer. 8: 3) Selv om Jehova oppfordret israelittene, som hadde brutt sin pakt med ham, til igjen å komme i et fredelig forhold til ham, fulgte de denne verdens «vanlige handlemåte» like til år 607 f. Kr. De la derfor ikke noe sikkert grunnlag for en fredelig framtid, hvor de kunne nyte godt av Jehovas velsignelse. I vår tid har også kristenheten fulgt den vanlige handlemåte. I flere tiår siden 1919 e. Kr. har Jeremia-klassen, som består av Jehovas salvede vitner, gjort kjent hvordan menneskene igjen kan komme i et fredelig forhold til Bibelens Gud. Men de fleste av kristenhetens tilhengere har nektet å gi akt på dette. Det er som Jeremia sa:

⁷ «Hvorfor skal dette folket i Jerusalem stadig falle fra? De holder fast ved sitt svik og vil slett ikke vende om. . . . Ingen angrer sin ondskap og sier: ’Hva har jeg gjort!’ Alle løper vilt av sted [vender tilbake til den vanlige handlemåte, NW].» — Jer. 8: 4—6.

 8. Hva var problemet den gangen, og hva er problemet i dag?

⁸ Hva var det som var problemet da Jehova inspiserte sitt paktsfolk på Jeremias tid? Og hva er det som er problemet med menneskene i kristenheten i dag? Problemet var det samme på Jeremias tid som det er i dag. Folket brukte ikke sin skjelneevne, en skjelneevne som kan sammenlignes med den trekkfuglene må gjøre bruk av for å avgjøre når våren nærmer seg. Fugler fra nordlige strøk som drar til varmere egner, for eksempel Palestina, før vinteren kommer, vender til fastsatt tid tilbake til sine hekkeplasser i nord. Som en motsetning til dette sier Jehova: «Men hva mitt folk angår, har de ikke lært Jehovas dom å kjenne.» (Jer. 8: 7, NW) Det var det samme på Jesu og hans apostlers tid, før romerne ødela Jerusalem i år 70 e. Kr. (Matt. 16: 24; Luk. 19: 44) Det har vist seg at det forholder seg på samme måte med kristenheten nå i Jeremia-klassens tid.

SKADEN BLIR IKKE LEGET

9, 10. a) På hvilket grunnlag hevder kristenhetens prester at de er vise? b) Hvordan motbeviser Jehova deres påstand, og hvordan gjør han oss oppmerksom på hvilke følger deres handlemåte vil få?

⁹ Kristenhetens prester hevder at de er vise, ikke først og fremst fordi de har Bibelen, men fordi de er blitt opplært ved teologiske seminarer. De hevder at de kjenner loven til Bibelens Gud og vet hvordan de skal fortolke og anvende den. Men Bibelens Gud vet noe annet. Han ser fram til den nærmeste framtid, da de vil bli stilt overfor å måtte ta følgene av den måten de har tatt seg av kristenhetens anliggender på. Med tanke på dette sier Jehova:

¹⁰ «Hvordan kan dere si: ’Vi er vise, vi har [Jehovas] lov hos oss’? Skriverne har jo forfalsket den med sin løgngriffel. De vise blir til skamme, de blir forferdet, og ulykker rammer dem. Se, [Jehovas] ord har de forkastet; hvor skulle de da ha visdom fra? Derfor [når de fiendtlige styrkene rykker inn] gir jeg deres koner til andre, deres marker til nye eiere. For alle sammen, små og store, søker urett vinning. Profeter og prester farer alle med svik.» — Jer. 8: 8—10, vers 9 fra EN.

11, 12. a) I hvilken forstand har «skriverne» i kristenheten brukt en «løgngriffel»? b) Hva er ifølge Jeremia 8: 9 årsaken til at kristenhetens skribenter har forfalsket Jehovas lov?

¹¹ Det vil snart vise seg at «skriverne» i kristenheten i vår tid har brukt en «løgngriffel» og skrevet ting som er i strid med det Jehova har forutsagt. De har ikke skrevet sannheten. I «endetiden», da det er blitt skrevet så mye på vegne av kristenheten, har denne religiøse «løgngriffel» derfor virkelig «forfalsket» Jehovas ord. (Dan. 12: 9) Hvorfor har det vært slik?

¹² «Se,» sier Jehova i Jeremia 8: 9 (EN), «[Jehovas] ord har de [de såkalte vise menn] forkastet; hvor skulle de da ha visdom fra?» Det er nok så at kristenhetens prester kanskje siterer et temaskriftsted fra Bibelen, men i den prekenen de deretter holder, avviker de fra det som Bibelen sier. De holder fram menneskelagde tradisjoner som forkaster Guds skrevne Ord. De drøfter politikk eller et eller annet populært tiltak for sosiale reformer. De gir seg ut for å være guddommelig «vise», men setter gresk filosofi og «denne verdens visdom» foran det Bibelen sier om menneskesjelen, om de dødes tilstand, om Guds personlighet og så videre. (1. Kor. 3: 19) De går imidlertid i en felle. De vil til slutt bli ’fanget i en snare’ når deres egen verdsligvise politikk slår feil. (Jer. 8: 9) De blir til skamme og må ta de forferdelige følgene av det.

13. Hvem er i høy grad ansvarlig for at kristenhetens tilhengere, både små og store, «søker urett vinning», og hvordan har de pådratt seg dette ansvar?

¹³ Prestene har oppmuntret sine ’hjorder’ til å skape seg en verdslig karriere som kan gi dem berømmelse eller materiell velstand. De har begunstiget de rike, noe som har gått ut over de fattige. De har krevd økonomisk vederlag for sine religiøse tjenester. Ettersom de har satt et slikt eksempel, har de en stor del av skylden for at deres tilhengere, både små og store, først og fremst «søker urett vinning» og lar åndelige interesser komme på sisteplassen. (1. Pet. 5: 1, 2) Det er derfor passende at Jehova ikke vil hindre at de som påberoper seg å være kristne, mister all sin ’urette vinning’ i den ’store trengsel’, som snart vil ramme kristenheten. Jehovas profetiske Ord vil på den måten bli oppfylt på dem.

14. I hvilken utstrekning har prestene leget kristenhetens åndelige sår?

¹⁴ Kristenhetens prester blir fortsatt betraktet som åndelige leger. Men har det lykkes dem å lege det åndelige sår, den «skaden [hebraisk: shéber]», som kristenheten har lidt under siden den første verdenskrig sluttet i 1918? De 60 årene som har gått siden da, viser hva prestene og deres religiøse medarbeidere har utrettet. Kjensgjerningene viser at det ikke har lykkes dem å ta ondet ved roten. De viser også hvorfor kristenheten ikke vil overleve den ’store trengsel’, men vil bli fordømt av Gud og ødelagt. Prestene behandler bare symptomene, men gjør ikke noe for å lege det som er den virkelige årsaken til at kristenheten er fordømt i Guds øyne. De har helbredet skaden på overflaten, «lettvint», som om det bare var en liten ting i Jehova Guds øyne.

15. Hva mener prestene om de religiøse botemidler de har anvendt, og hva forsikrer de sine hjorder om?

¹⁵ Siden slutten av den første verdenskrig har kristenhetens kirkesamfunn vokst kolossalt når det gjelder antallet av medlemmer. Men hvordan forholder det seg med disse medlemmenes åndelige tilstand og deres forhold til Jehova Gud? De religiøse botemidler som prestene har anvendt, har ikke forbedret tingenes tilstand; de har ikke hindret en utbredt verdslighet i å trenge inn i kirkesamfunnene. Vi behøver ikke å gå i detaljer hva dette angår. Prestene har nokså stor tillit til de botemidler de har anvendt. Med ord som gir deres lidende hjorder en falsk trygghetsfølelse, fortsetter vår tids «prester» og «profeter» å forsikre kristenheten med ordene: «Fred, fred!» eller: «Alt er bra, alt er bra.» — Jer. 8: 11; An American Translation; se også The New English Bible.

16. Hva sier de religiøse lederne i motsetning til Jeremia-klassen?

¹⁶ Disse religiøse lederne farer således med svik. De får sine hjorder til å føle at det egentlig ikke er noe galt med kristenheten. De forsikrer dem om at den står i et godt forhold til Gud, og at han derfor ikke vil bringe noen trengsel over den. Hør derfor ikke på det Jeremia-klassen sier om en snarlig ødeleggelse av kristenheten i en «stor trengsel»! — Jer. 6: 14.

17. Hvorfor eksisterer det ikke noe fredelig forhold mellom Jehova og kristenheten?

¹⁷ Kristenhetens talerør gir en feilaktig framstilling av den truende situasjonen ved å komme med forsikringer om fred, «og så er det ingen fred». Det eksisterer ikke noe fredelig forhold mellom Jehova Gud og kristenheten. Kristenhetens synder blir ikke dekket av Kristi blod, hans soningsoffer. Alle de synder den har begått, er utilgivelige. Gud står derfor ikke i et fredelig forhold til kristenheten. Det som venter den, er ødeleggelse, ikke «fred» eller åndelig velstand, for dens prester og kirkemedlemmer har skamløst «gjort avskyelige ting» i Jehovas øyne. — Jer. 8: 12.

18. Hvordan vil ødeleggelsen komme over kristenheten, og hvor omfattende vil denne ødeleggelsen bli?

¹⁸ Ettersom prestene og deres hjorder har en slik innstilling at de ikke gir akt på advarselen, vil ødeleggelsen komme over dem «plutselig», ja, «brått». (Jer. 4: 20; 6: 25, 26) Siden den første verdenskrig sluttet i 1918, har Jehova inspisert kristenheten grundig, og snart, til sin fastsatte tid, vil han kreve den til regnskap, akkurat som han krevde fortidens Jerusalem til regnskap. Da vil dens selvsikre tilhengere snuble og falle i ødeleggelse. Jehova vil gjøre rent bord; det vil ikke være noe å sanke sammen etterpå. De materielle ting Jehova har tillatt dem å erverve seg, «vil gå forbi dem» og bli overlatt til fienden. — Jer. 8: 12, 13, vers 13 fra NW.

19. a) Hva sa Jesus til sine disipler at de skulle gjøre når de så tegnene på at Jerusalems ødeleggelse var nær? b) Hva gjorde de som var ute på landet på Jeremias tid og hvordan gikk det med dem?

¹⁹ Hva var det Kristus sa at jødene skulle gjøre, da han i år 33 forutsa den ødeleggelse som skulle komme over Jerusalem, og som inntraff i år 70 e. Kr.? Når de så tegnene på at den forestående ødeleggelsen var nær, skulle de komme seg ut av Jerusalem og hele Judea. De som var ute på marken eller ute på landet, måtte ikke dra inn i Jerusalem, men straks flykte ut av Judea for å komme seg i sikkerhet og overleve. (Matt. 24: 15—18; Luk. 21: 20, 21) Men på Jeremias tid, da de babyloniske ødeleggerne nærmet seg, mente folket at det var bedre å dra inn fra landet og søke tilflukt i Jerusalem og andre befestede byer. Der, hvor de mente at de kanskje kunne holde ut under en beleiring, foretrakk de å gå til grunne og dø, hvis det ble nødvendig. Men Jehova, deres tempels Gud, hjalp dem ikke. I stedet lot han dem drikke en bitter drikk, dødbringende, «giftig vann». På grunn av de forsikringer som deres falske «profeter» hadde kommet med, ’håpet de på fred’. Men hva skjedde? ’Det kom ikke noe godt.’ De «ventet en tid med legedom, men se, det er redsel som rår». Lyden av eller meldingene om de inntrengende ødeleggelsesstyrkene lød i deres ører. — Jer. 8: 14—16.

20. Hvem var det som ifølge Jeremia 8: 17 sendte sine ødeleggelsesredskaper mot israelittene, og hvordan ble denne profetien oppfylt?

²⁰ På Jeremias tid var det Jehova som sendte sine ødeleggelsesredskaper mot israelittene, som hadde brutt sin pakt med ham. De hadde gjort avskyelige ting i hans øyne; de hadde forurenset hans tempel og hans land. «Ja, jeg sender mot dere slanger, giftige ormer som ingen kan mane bort. De skal bite dere, lyder ordet fra [Jehova].» (Jer. 8: 17) Da var det ingen Moses i Israel som kunne lage en kobberslange og sette den på en stang, slik at de israelitter som ble bitt av slanger, kunne bli helbredet bare ved å se på kobberslangen i tro. (4. Mos. 21: 4—9; Joh. 3: 14, 15) De babyloniske ødeleggerne mente det alvorlig. I år 609 f. Kr. kunne ikke de beleirede israelittene gjøre noe som ville hindre babylonierne i å utføre sitt gudgitte oppdrag. De «befestede byer», som israelittene hadde søkt tilflukt i, kunne ikke beskytte dem mot Jehovas dom.

21. Hvordan framgår det av Jeremia 8: 18, 19 at Jehova ikke gledet seg over å føre ulykke over sitt folk?

²¹ Jehova gledet seg ikke over å føre denne ulykke over folket. Han kom derfor på forhånd med en advarsel og forutsa at Juda land ville bli lagt øde, og at de fleste av dem som overlevde, ville bli ført i fangenskap til Babylon. Der ville de ulykkelige bortførte, som var overrasket over Jehovas ’underlige gjerning’, rope til ham om hjelp. Han sa derfor: «Jeg er tynget av ulegelig sorg, mitt hjerte er sykt. Hør nødropet fra mitt folk rundt omkring i landet [Babylon]! Er ikke [Jehova] på Sion, er ikke byens konge der?» — Jer. 8: 18, 19.

22. Hvorfor syntes jødene den gangen at det Jehova gjorde, var en underlig gjerning, og hva sa han var grunnen til Ødeleggelsen?

²² De bortførte jødene kunne ikke få seg selv til å tro at Jehova ville la Jerusalem (Sion) ligge i en slik fornedret tilstand, uten noe tempel for tilbedelse og uten en kongetrone hvor det satt en etterkommer av kong David som Jehovas salvede konge. Hvilken hån mot hans navn på den tiden! Kristenhetens forestående ødeleggelse vil virke enda mer underlig enn det som hendte den gangen, gjorde. Jehova viser i sitt svar på de landflyktige jøders rop om hjelp hvorfor ødeleggelsen kommer: «Hvorfor har de krenket meg med sine gudebilder, med fremmede guder som ingenting er?» — Jer. 8: 19b; Jes. 28: 21.

23. Hva vil kristenhetens tilhengere ifølge Jeremia 8: 20 komme til å si om sine forhåpninger om frelse?

²³ Kristenhetens forhåpninger om frelse er ubibelske; de vil bli gjort til intet! Den tiden vil komme da kristenhetens tilhengere må si: «Skurden er over, sommeren [for frambringelsen av midler til frelse] slutt, men vi er ikke blitt berget.» (Jer. 8: 20) Måtte vi ikke være blant dem som sier dette!

24. Hvordan ga Jeremia uttrykk for sorg over det som skulle komme over hans folk?

²⁴ Mennesker som i dag er tilsluttet kristenheten, gremmer seg kanskje over et slikt budskap som dette. For lang tid siden gremmet Jeremia seg over utsikten til at det tempel som han tjente i som prest, skulle ødelegges, og over at det folk som han tilhørte, skulle bli knust og spredt. I fortvilelse over sitt eget folks åndelige tilstand og i all oppriktighet og uten noen hevngjerrige tanker kunne han si: «Over mitt folks sønderknuselse [hebraisk: shéber eller tilintetgjørelse] er jeg sønderknust [hebraisk: shabár]; jeg går i sørgeklær, forferdelse har grepet meg. Er det da ingen balsam i Gilead? Eller er det ingen lege der? Hvorfor er det ikke lagt forbinding på mitt folks datter?» — Jer. 8: 21, 22, EN.

25. Finnes det noe som kan lege kristenheten i dag, og hva bør de som ønsker varig fred, nå gjøre?

²⁵ Den sønderknuste eller tilintetgjorte åndelige tilstand som det gamle Jerusalem og Juda land var i, var uhelbredelig. De ble derfor virkelig tilintetgjort av babylonierne i år 607 f. Kr. I dag, på dette sene tidspunkt, finnes det ingen åndelig ’balsam fra Gilead’ som kan lege kristenheten. Nå, før kristenheten «plutselig» blir ødelagt, bør derfor alle som har sann kjærlighet til Jehova Gud, og som ønsker å oppnå varig fred med ham, flykte ut av den.

(Denne serien av artikler om Jeremias profeti fortsetter i neste nummer.)

[Fotnote]