Hva er pengekjærhet?
Hvem er pengekjær? Hvorfor er det farlig å være det?
HVOR lenge ville du under det nåværende økonomiske system kunne bo i ditt hjem uten å ha penger? Hvordan skulle du kunne klare å skaffe mat og klær til deg selv og din familie hvis du ikke hadde penger? Du må ha penger til praktisk talt alt du trenger å anskaffe deg, og til nesten alt du ønsker å foreta deg. Penger er en nødvendig ting i det daglige liv i denne verden. Det at penger har så mange anvendelsesmuligheter, kan innebære en fare for deg.
Hvis man ikke bare arbeider for å tjene penger i den hensikt å kunne skaffe seg de nødvendige ting og bekvemmeligheter, men har et brennende ønske om å bli rik, da er ikke pengene lenger ens tjener, men ens herre eller gud. Pengene er da blitt det man lever for. Pengebegjæret fortrenger de kristne egenskaper og trekker en ned på et dyrisk nivå hvor man utelukkende lar seg lede av egeninteressen. Det kan få en til å tape rettferdighet, sannhet, ærlighet, gavmildhet og barmhjertighet av syne. Som følge av at penger har så mange anvendelsesmuligheter, kan man få en sterk kjærlighet til dem. Apostelen Paulus kom for lang tid siden med en advarsel angående dette. Da Paulus var i Makedonia, skrev han til Timoteus, som var i byen Efesos, som på den tiden var et stort handelssenter: «De som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme fart vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» — 1 Tim. 6: 9, 10.
Det var ikke selve pengene Paulus advarte mot. Han sa ikke at det var pengene som var roten til alt ondt eller årsaken til de skadelige lyster som senker menneskene ned i undergang. Det han advarte mot, var pengekjærhet, det begjærlige ønske om å bli rik. Den samme advarsel var blitt gitt lenge før Paulus’ tid, og den er nedtegnet i Ordspråksboken: «Gjør deg ikke møye for å bli rik.» (Ordspr. 23: 4) De anstrengelser menneskene har gjort seg for å bli rike, har ført med seg uendelig mye elendighet, fortvilelse og blodsutgytelse. Paulus’ advarsel var særlig aktuell for de kristne som bodde i den velstående handelsbyen Efesos og i andre velstående byer; for eksempel Laodikea, som lå bare om lag 65 kilometer øst for Efesos. På slike steder som dette, hvor det ble foretatt store pengetransaksjoner og drevet omfattende handelsvirksomhet, kunne kristne som ikke var på vakt, lett synke ned i materialismens hengemyr.
Det ser ut til at de kristne i Laodikea glemte Paulus’ advarsel. Da Johannes skrev Åpenbaringsboken litt over 30 år senere, lå de kristne i Laodikea under for pengekjærhet. Som følge av det hadde de mistet sin åndelige skjønnhet og rikdom. I Åpenbaringen 3: 17 blir det sagt følgende til dem: «Du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.» De var fattige åndelig sett og befant seg i en ynkelig åndelig tilstand som følge av at de la større vekt på materielle rikdommer enn på åndelige rikdommer. De hadde fått en urett innstilling til penger.
Å leve i fattigdom er ikke et krav
I noen ikke-kristne religioner tror man at man kan oppnå religiøs fortjenstfullhet ved å leve et liv i fattigdom. Buddhistmunker forsaker alle materielle goder og hengir seg til kontemplasjon i sine klostrer. De eier ikke stort mer enn en klesdrakt, en tiggerskål, en nål, en snor med 108 perler som brukes som en rosenkrans, en barberkniv og en sil til å fjerne insekter fra det vannet de drikker.
Det kreves ikke av de kristne at de skal leve et liv i fattigdom for å kunne oppnå den sanne Guds godkjennelse. Han har aldri gitt sine tilbedere påbud om å praktisere askese. En kristen har frihet til å tjene penger og kjøpe de ting han trenger, ja, han har til og med lov til å anskaffe seg bekvemmeligheter og luksusgjenstander for disse pengene. Det er ikke forbudt for ham å kjøpe de materielle ting han har råd til å anskaffe seg.
Hvis en mann som er en usedvanlig dyktig forretningsmann, har meget gode inntekter, men ikke ligger under for det farlige ønske om å bli rik, vil det være galt å beskylde ham for å være pengekjær. Det som viser om en person er pengekjær eller ikke, er ikke hvor mye penger han har, eller hvor mange eiendeler han har, eller hvor verdifulle disse eiendeler er. Nei, det er hans innstilling til slike ting som viser om han er pengekjær eller ikke.
En urett innstilling til penger
En mann kan være fattig, men likevel være pengekjær som følge av at han har et begjærlig ønske om å bli rik og kunne anskaffe seg ting som han i øyeblikket ikke har. En person som har en vanlig inntekt, kan se rik ut i den fattige mannens øyne, men denne personen har ikke nødvendigvis den urette innstilling til penger som den fattige mannen har. Bibelen fordømmer pengekjære mennesker, enten de er fattige eller rike, på grunn av deres urette innstilling.
I Jeremias 9: 23 står det: «Den vise rose seg ikke av sin visdom, og den sterke rose seg ikke av sin styrke, den rike rose seg ikke av sin rikdom!» Jehova sier ikke her at en mann ikke bør være vis, sterk eller rik, men han sier at man bør unngå å ha den urette innstilling til disse tingene som kommer til uttrykk ved at man roser seg av dem.
De første kristne i Laodikea begikk den feil å stole på sin rikdom, og de fikk derfor en urett innstilling til den. De var lik den mannen som omtales i Salme 52: 9, «som ikke holdt Gud for sitt sterke vern, men satte sin lit til sin store rikdom».
I Bibelen blir det gang på gang understrekt hvor ufornuftig det er å sette sin lit til forgjengelig rikdom. Noen innvigde Guds tjenere har, som apostelen Paulus sa, «fart vill fra troen» som følge av at de begjærlig har strebet etter å oppnå rikdom. (1 Tim. 6: 10) De har ikke bevart sin kristne skyldfrihet, men har fulgt verdens lovløse kurs. «En trofast mann blir rik på velsigning, den som fort vil bli rik, unngår ikke skyld.» (Ordspr. 28: 20, MMM) En trofast mann er en som er ivrig etter å tjene Jehova, og som først og fremst streber etter å oppnå åndelige skatter.
Det vil gi en langt større lønn både nå og i framtiden å samle seg åndelige skatter enn å samle seg materielle rikdommer som en kilde til sikkerhet. Jesus understrekte dette da han sa: «Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler; men samle eder skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler!» — Matt. 6: 19, 20.
Jesus fordømte ikke her velstand eller en god økonomi. Det han lærte sine disipler, var at de ikke på en gjerrig måte skulle samle seg materiell rikdom og sette sin lit til den. Det er ikke jordiske skatter, men himmelske skatter, for eksempel den skatt det er å ha Guds godkjennelse, som bringer evige velsignelser. Når den pengekjære dør, blir han revet bort fra sine penger, og andre kan så bruke dem. Pengene kan ikke frelse ham. «Således er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.» — Luk. 12: 21.
Den rette innstilling til penger
Så lenge denne, tingenes ordning består, kan de kristne bruke penger til å skaffe seg det de trenger, til å anskaffe seg visse moderne bekvemmeligheter og til å fremme den kristne tjeneste. Ettersom det er så mange ting som kan kjøpes for penger, må de vise selvkontroll og alltid la pengene være det de bør være, nemlig et hjelpemiddel og ikke noe de har kjærlighet til.
I sitt brev til Timoteus understrekte Paulus nødvendigheten av å ha en rett innstilling til penger. Etter at han hadde advart mot pengekjærhet, sier han at noen kristne var rike, men i stedet for å fordømme dem og oppfordre dem til å kvitte seg med sin rikdom og leve et liv i fattigdom, oppfordret han dem til å ha den rette innstilling til rikdommen. «Byd dem som er rike i den nåværende verden, at de ikke skal være overmodige eller sette sitt håp til den uvisse rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig alle ting å nyte, at de skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende, så de legger seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv.» (1 Tim. 6: 17—19) Kristne som bevarer den rette innstilling, er ikke pengekjære selv om de kan være rike materielt sett. De setter sin lit til Gud, ikke til sin rikdom. Hvis de måtte velge mellom å tjene Gud og å gi avkall på sine eiendeler, ville de med glede velge tjenesten for Gud.
Ikke noe pengebeløp kan måle seg med den skatt som består i å tjene Jehova på en helhjertet måte i likhet med apostelen Paulus. Han hadde ikke noen økonomiske forpliktelser som gjorde det påkrevd at han til stadighet arbeidet som teltmaker. Han brukte derfor all sin tid i den kristne tjeneste. I vår tid er det mange kristne som i likhet med ham bruker all sin tid i tjenesten som pionerer eller som spesielle tilsynsmenn i den nye verdens samfunn. Ettersom de har den rette innstilling til penger, betrakter de de åndelige velsignelser de har, som noe av langt større verdi enn de materielle eiendeler de kunne ha hatt hvis de hadde brukt det meste av sin tid til verdslig arbeid.
Enten en kristen har meget gode inntekter, middels gode inntekter eller praktisk talt ingen inntekt, må han la seg lede av den regel Jesus Kristus framsatte: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet.» (Matt. 6: 33) Ved å ha den rette innstilling til penger kan de kristne bruke dem som et hjelpemiddel uten å ligge under for den nedbrytende pengekjærheten som fører til åndelig død.
Visdom er jevngod med arvegods, ja ennå ypperligere for dem som ser solen; for å være i visdommens skygge er som å være i skyggen av rikdom, men kunnskapens fortrinn er at visdommen holder sin eier i live. — Pred. 7: 11, 12.