«Folkenes konge» — vårt eneste håp

«Hvem må ikke frykte deg, folkenes konge, slik som det sømmer seg? For blant alle vismenn hos folkene, i alle riker er det ingen som du.» — Jer. 10: 7.

1. Fra hvem kommer ropet om hjelp verden over, og hvorfor?

«HJELP! HJELP!» Fra alle deler av jorden kommer dette ropet om hjelp. Det kommer fra folk som ser hvilken kurs verden fortsetter å følge, og hvilke skjebnesvangre konsekvenser det om kort tid vil få. Utsiktene skremmer dem og gjør dem svært nedtrykt. De er tilbøyelige til å si som profeten Jeremia sa kort tid før Jerusalems ødeleggelse, en ødeleggelse som han forutsa: «Å, om mitt hode var vann og mitt øye en tårekilde! Da ville jeg gråte dag og natt over de falne i mitt folk [Israel].» — Jer. 9: 1.

2. På grunn av hvilke framtidsutsikter kan en medfølende person i vår tid føle trang til å gråte?

² Ja, er det ikke nokså naturlig at en medfølende person i vår tid skulle føle trang til å gråte? Menneskeheten står nå overfor det som for lenge siden ble forbilledlig fremstilt ved den nasjonale ulykke som Jeremia fikk i oppdrag å si følgende om: «Lær deres døtre klagesanger, og lær hverandre sørgesanger: ’Døden steg inn gjennom vinduene [til våre hjem] og trengte inn i våre borger. Den rev småbarn bort fra gaten og unge menn fra torgene.’ . . . Lik av mennesker skal ligge som gjødsel ut over marken, som kornband etter høstfolkene; det er ingen som samler dem opp.» — Jer. 9: 20—22.

3. Hva eller hvem vender folk seg til for å få veiledning og hjelp?

³ Hvem er det som ikke kan se at vi står overfor verdensomfattende vanskeligheter, større vanskeligheter enn menneskene noen gang tidligere har vært stilt overfor? Vi behøver ikke å ha evnen til å profetere, slik som Jeremia hadde, for å se det. Hvordan kan så noen av oss overleve det som til og med iakttagere av de tendenser som gjør seg gjeldende i verden i dag, forutsier uten å være inspirert? De faretruende framtidsutsiktene har til og med fått mennesker som ikke er religiøse, til å påkalle en høyere makt, en makt som står over menneskene, i håp om at denne makt skal gripe inn og redde menneskeheten. Bekymrede politiske ledere, til og med de som tilhører kristenheten, rådfører seg med spiritistiske medier og synske personer. De er usikre og tør ikke ta et eneste viktig skritt uten å henvende seg til astrologer for å få stilt sitt horoskop og tydet himmelens tegn. Andre ber til sine guder, sine avgudsbilder, som er laget av tre og dekket med sølv og gull og iført praktfulle, håndsydde eller maskinsydde skrud. Er det slike ting vi bør se hen til nå, etter hvert som verdenssituasjonen blir stadig mer truende og varsler en verdenskatastrofe i den nærmeste framtid? Nei! — Jer. 10: 1—5.

4. Hvorfor kan «forsynet» ikke være til noen hjelp for oss og hvor er sann hjelp å finne?

⁴ Hvor kan vi så finne sann hjelp? Hvem eller hva er vårt eneste håp? Det er ikke en blind, upersonlig kraft, det som blir kalt «forsynet». Det må være en virkelig person, en som ser de farer vår situasjon innebærer, like godt som våre kloke politikere gjør, ja, enda bedre enn disse mennene med stor intelligens, for en kraft uten intelligens kan ikke gi noen hjelp til fornuftutstyrte skapninger som vi mennesker. Den eneste som kan hjelpe oss, er Han som var i besittelse av stor nok intelligens til å skape hele universet, oss fornuftutstyrte skapninger innbefattet. Han er på høyde med situasjonen. Han er den som profeten kaller «folkenes konge».

5. Hvordan viser profeten i Jeremia 10: 6—8 hvem som alene kan gi oss hjelp?

⁵ Spør vi hvem dette er? Han er en som er uten sammenligning, for Jeremia sier: «Ingen er som du, [Jehova]. Stor er du, stort og mektig er ditt navn. Hvem må ikke frykte deg, folkenes konge, slik som det sømmer seg? For blant alle vismenn hos folkene, i alle riker er det ingen som du. Alle sammen [nasjonene og deres konger] er dumme som fe, fra gagnløse treguder [belagt med sølv og gull og iført praktfulle skrud] har de sin lærdom.» — Jer. 10: 6—8.

6. Hvilke to nasjoner nevner Bibelen først etter vannflommen på Noahs tid, og hva viser den med hensyn til hvorvidt Jehova var deres konge?

⁶ På hvilken måte var Jehova Gud «folkenes konge» på Jeremias tid? Anerkjente de ikke-jødiske eller hedenske nasjoner ham som sin konge? Var det han som hadde opprettet deres kongedømmer eller gitt dem deres kongeverdighet? Hadde han gitt dem deres styreform og deres lover eller inngått en pakt med dem, slik at de stod i et bindende forhold til ham? De første nasjoner som Bibelen nevner etter vannflommen på Noahs tid, er Babylon (Babel) og Assyria (Assur). Skal vi forstå det slik at Jehova var deres konge? Hvordan kunne det være tilfelle? I 1. Mosebok 10: 8—12 leser vi:

«Kusj [Noahs sønnesønn] fikk også sønnen Nimrod. Han var den første som fikk stort herrevelde på jorden. Han ble en veldig jeger for [Jehovas] åsyn [i opposisjon til Jehova NW]. Derfor sier folk: ’Som Nimrod, en veldig jeger for [Jehovas] åsyn [i opposisjon til Jehova, NW].’ Først rådde han over Babel [Babylon], Erek, Akkad og Kalne i Sinear-landet. Fra dette landet drog han til Assur [Assyria] og bygde Ninive, Rehobot-Ir og Kalah og Resen mellom Ninive og Kalah; det er den store byen. — Se 1. Mosebok 2: 14; 1. Krønikebok 1: 10.

7. Hvilken historisk bakgrunn viser hvorvidt Jehova var konge i det nybabyloniske verdensriket på Jeremias tid?

⁷ Hva var det som hindret byggearbeiderne i Babylon [Babel] i å fullføre sitt arbeid da de var i ferd med å bygge ’Babels tårn’, som var en ziggurat eller et trappetårn, for religiøs tilbedelse? Vi leser at Jehova sa: «La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!» Hva resulterte det i? I nasjoner som talte forskjellige språk, for vi leser: «Så spredte [Jehova] dem derfra [Babel] ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel [Forvirring]. For der forvirret [Jehova] all verdens tungemål.» (1. Mos. 11: 7—9) Det er således tydelig at Jehova ikke var konge i det første babyloniske verdensrike, like lite som han var konge i det nybabyloniske verdensrike på Jeremias tid. Det nybabyloniske verdensrikes gud var Bel eller Merodak (Marduk), som kong Nebukadnesar tilbad. (Jer. 50: 1, 2) Jehova var ikke noen babylonisk gud.

8, 9. a) Hvem tilbad de andre hedenske nasjonene som sine herskere? b) Hvordan viste Satan Jesus at han var det Jesus kalte ham — «verdens fyrste»?

⁸ Andre hedenske folkeslag hadde sine nasjonale guder som de tilbad som sine herskere, og som var representert ved avgudsbilder. Ammonittene tilbad for eksempel en falsk gud som de kalte Molok, et navn som betyr «den som hersker» eller «konge». (3. Mos. 18: 21; 20: 2—5; 1. Kong. 11: 7; Apg. 7: 43) Slike nasjoner tilbad i virkeligheten onde ånder eller demoner, djevler. (1. Kor. 10: 20) Over alle disse usynlige demonene står Satan Djevelen. I 2. Korinter 4: 4 blir han omtalt som «denne verdens gud».

⁹ Satan Djevelen, som hevdet at han var i besittelse av kongedømmet over alle de verdslige nasjoner, forsøkte å friste Jesus Kristus ved å si: «Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet [alle verdens riker]. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt.» (Luk. 4: 5—7) Men Jesus nektet å bli en menneskelig konge under Guds store motstander. Kort tid før sin død omtalte derfor Jesus Satan Djevelen som «denne verdens fyrste». (Joh. 12: 31; 14: 30; 16: 11) Bibelens siste bok, som ble skrevet 700 år etter Jeremias tid, sier at «all verden» tilbad Satan Djevelen og hans synlige, politiske organisasjon, billedlig fremstilt ved et dyr med sju hoder. — Åp. 13: 3, 4.

10. a) På hvilket grunnlag var Jehova bare Israels konge inntil folket forkastet Messias? b) Hva nekter nasjonene å gjøre til tross for at «herredømmet over verden» tilfalt Jehova og hans Kristus i 1914?

¹⁰ I gammel tid anerkjente israelittene Jehova Gud som sin Herre og konge. I samsvar med dette skrev salmisten under inspirasjon: «Han forkynte sitt ord for Jakob, sine forskrifter og dommer for Israel. Det har han ikke gjort for andre folk, de kjenner ikke hans dommer. Halleluja!» (Sal. 147: 5, 19, 20; 145: 1, 12, 13) De verdslige, hedenske nasjoner var derfor ikke Jehova Guds riker. Det teokratiske herredømme som han opprettet over det gamle Israel på profeten Moses’ tid, var det eneste rike han hadde på jorden inntil Israels folk forkastet Guds Sønn, Jesus Kristus, som den Messias som kom fra Gud. (2. Mos. 15: 18—21; 5. Mos. 33: 2—5; 1. Krøn. 29: 11, 12, 23; Matt. 21: 43) Det var først da folkeslagenes tid endte i 1914, at «herredømmet over verden . . . tilfalt vår Herre og hans Salvede». De verdslige nasjoner nekter imidlertid fremdeles å anerkjenne Jehova som sin konge. — Åp. 11: 15—18.

HVORDAN ER HAN «FOLKENES KONGE»?

11. Hvordan kunne Jeremia tiltale Jehova som «folkenes konge»?

¹¹ Hvordan kunne så Jeremia tiltale Jehova som «folkenes konge»? Han kunne gjøre det sett fra det synspunkt at blant alle folkenes konger, blant alle dem som hadde kongemakt, var han den største kongen. Han hersket som kongenes konge, den høyeste kongen, den som stod over alle andre konger. «For,» sa Moses til Israel i 1473 f. Kr., «[Jehova] deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og fryktinngytende Gud.» (5. Mos. 10: 17) Senere sa salmisten under inspirasjon til Jehovas folk: «Pris ham som er Gud over alle guder, evig varer hans miskunn! Pris ham som er herre over alle herrer, . . . Han felte store konger, . . . drepte mektige konger, . . . amorittenes konge Sihon, . . . og kong Og i Basan, . . . Han gav deres land til odel og eie, . . . til odel og eie for Israel, sin tjener.» (Sal. 136: 2, 3, 17—22) På denne måten hersker han over ’alle folkene’, til tross for at de er underlagt sine egne demoniske og menneskelig kongedømmer. — Jer. 9: 25, 26.

12. Hvordan forklarte Jehova Jeremia at han var «folkenes konge», ved å benytte en illustrasjon?

¹² Jehova kunne derfor si til Jeremia: «Jeg setter deg i dag over folk og riker.» (Jer. 1: 10) At Jeremia med rette tiltalte Jehova som «folkenes konge», er noe Jehova viste ham ved å benytte en illustrasjon. Jehova sa til ham at han skulle gå ned til en pottemakers hus. Etter at pottemakeren hadde laget et kar som ble mislykket, og så hadde gjort det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det, sa Jehova:

«Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels ætt, likesom denne pottemakeren gjør med leiren? . . . Som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels ætt. Snart truer jeg et folk og rike med å rykke opp og rive ned og legge øde. Men dersom det folket jeg har truet, vender om fra sin ondskap, da endrer jeg mitt forsett og sparer det for det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. Snart lover jeg et folk og rike at jeg vil bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da endrer jeg mitt forsett, så jeg ikke sender det gode jeg hadde tenkt å gjøre mot folket.» — Jer. 18: 1—10; se også Jeremia 1: 10.

13. Hvordan fulgte Jehova, den store Pottemaker, den samme handlemåte overfor det gamle Egypt og overfor Israel?

¹³ Flere hundre år før Jehova kom med denne uttalelsen, hadde han vist godhet mot Egypts land ved å gjøre Josef, Jakobs sønn, til dets matvareforvalter. Men en tid etter Josefs død, da Egypts faraoner begynte å undertrykke Josefs folk, Jakobs (eller Israels) etterkommere, og til og med forsøkte å utrydde dem, grep Jehova inn. Han lot Egypts land bli hjemsøkt av plager og tilintetgjorde Farao og hans militære hærstyrker og utfridde sitt utvalgte folk, israelittene. (Sal. 136: 10—16; Rom. 9: 17, 18, 21—24) Da Juda rike gjorde opprør mot Gud og den pakt det hadde inngått med ham, og fortsatte å vandre på sine onde veier, bestemte Jehova, den store Pottemaker, seg på lignende måte for å omstyrte dette israelittiske riket. (Jer. 18: 11—17) Disse opprørske innbyggerne behandlet til og med Jehovas profet Jeremia dårlig, til tross for alt det han forsøkte å gjøre for dem. Ja, de la endog planer om å drepe ham. (Jer. 18: 18—20, 23) Til slutt ønsket derfor Jeremia at Jehova skulle fullbyrde sin dom over disse opprørerne. — Jer. 18: 21, 22.

14. Hvorfor bør vi som enkeltpersoner legge oss disse historiske eksemplene på hjerte?

¹⁴ Disse historiske eksemplene er noe alle nasjoner, spesielt kristenhetens nasjoner, burde legge seg på hjerte. I det minste burde vi vanlige mennesker som enkeltindivider gjøre det. Jehova, den store Pottemaker, er fremdeles den Høyeste, og han vil nå vise hele menneskeheten at han fremdeles er «folkenes konge». Følgende ord som Jeremia uttalte, er i dag like sanne som noen gang tidligere:

«Men [i motsetning til de falske guder som nettopp er blitt beskrevet] [Jehova], han er i sannhet Gud, en levende Gud og en evig konge. Jorden skjelver for hans harme, folkene kan ikke holde ut hans vrede. Så skal dere si til dem [nasjonene]: ’De guder som ikke skapte himmel og jord, skal forsvinne fra jorden og ikke finnes under himmelen.’a Herren skapte jorden med sin kraft, han grunnla fastlandet i sin visdom og utspente himmelen med kyndig hånd.» — Jer. 10: 10—12.

15. Hvorfor har Jehova god grunn til å være vred på nasjonene, og hvordan vil han la sin vrede komme til uttrykk?

¹⁵ Har Jehova Gud, Skaperen, virkelig grunn til å være vred i dag? Tenk bare på den utbredte mangelen på respekt for hans lover, den forakt som blir vist hans navn, kriminaliteten, det at menneskene elsker sin lyster i stedet for Gud, umoralen, det religiøse hykleriet, forfølgelsen av dem som utgjør Jeremia-klassen i vår tid, og det at nasjonene nekter å underkaste seg under Jehovas rike med Kristus som konge. Jehova Gud, den store Pottemaker, har virkelig i betraktning av alt dette god grunn til å være vred. Snart vil han la sin vrede komme til uttrykk, akkurat som han gjorde på Jeremias tid ved å ødelegge Jerusalem og Juda rike.

16. Hvorfor vil folkene «ikke holde ut» når Jehova lar sin vrede komme til uttrykk?

¹⁶ I sitt skrevne Ord, Bibelen, fordømmer Jehova all ondskap, og han vil om kort tid ødelegge alt det som han har fordømt. Når hans vrede rammer jorden, kan folkene «ikke holde ut». Deres «guder», de ting som de har tilbedt og sett opp til, vil vise seg å være hjelpeløse og gå til grunne. De som tilber dem, vil gå til grunne sammen med dem.

17. Fra hvem går ropet om hjelp opp til den eneste som kan gi hjelp, og hvorfor?

¹⁷ Det er logisk at den eneste som kan hjelpe oss, er den levende og sanne Gud, «folkenes konge». Ropene om hjelp stiger opp til ham fra mennesker over hele verden, fra dem som i likhet med Jeremia sørger over de gudløse forholdene, og fra alle som «sukker og stønner over all den styggedom som foregår» spesielt blant kristenhetens hyklere. (Esek. 9: 4) Deres hjerte er sønderknust på grunn av at et «slag» likt det Jeremia beskriver, vil ramme alle nasjoner fordi deres herskere ikke har sett hen til Jehova som den eneste som kan gi hjelp. (Jer. 10: 19—22) De forente nasjoner vil vise seg å være ute av stand til å skape fred og trygge forhold i verden. Alle menneskenes forsøk på å påvirke historiens gang og avverge ødeleggelsen ved den store Pottemakers hånd vil vise seg å være nytteløse.

18, 19. Hvordan forsøker de politiske herskerne å styre sine skritt, og hvordan vil det bli vist at det ikke står til dem å gjøre det?

¹⁸ Når vi undersøker historiens advarende eksempler, må vi være enige med Jeremia, som sa: «[Jehova], jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.» — Jer. 10: 23.

¹⁹ En mann tror kanskje at han kan vandre slik som han selv vil, og likevel nå sitt mål. Han mener kanskje at Jehova Gud ikke har noe med den saken å gjøre. De politiske herskerne forsøker således å styre nasjonenes anliggender, men unnlater å ta lærdom av den bibelske historie. De håner vår tids Jeremia-klasse fordi den forutsier en verdensomfattende katastrofe i en ’stor trengsel’. (Matt. 24: 3, 21, 22, EN) De gir ikke akt på Bibelens profetier og tror at de kan avgjøre hvordan utfallet skal bli, og at de har slått inn på en kurs som vil bringe varig fred og velstand. Men selv om de i politisk, økonomisk og religiøs henseende vandrer slik som de selv ønsker, vil Jehova, «folkenes konge», få dem til å snuble i den forutsagte ødeleggelse under den ’store trengsel’, som helt sikkert vil komme.

20. Hvorfor ber vi i likhet med Jeremia Jehova om å tukte oss med måte?

²⁰ Tukt fra Gud er noe vi alle trenger. Vi vil derfor be som Jeremia gjorde, fylt av et ønske om å unngå å bli utslettet: «Tukt meg, [Jehova], men med måte [det vil si, i samsvar med det jeg trenger], ikke i vrede [under den store trengsel], så du utsletter meg. La din harme komme over folkeslag som ikke kjenner deg, over slekter som ikke påkaller deg. For de [babylonierne og deres allierte] har oppslukt Jakob, fortært og gjort ende på ham og lagt hans bolig øde.» — Jer. 10: 24, 25; Sal. 79: 6, 7.

21. Til hvem kan vi overlate fullbyrdelsen av en rettferdig dom over dem som forsøker å utrydde oss på grunn av vår handlemåte?

²¹ Denne bønnen er rettet til «folkenes konge». Vi kan trygt overlate fullbyrdelsen av hans rettferdige dom til ham, en dom som vil ramme dem som ikke kjenner ham, og som hevngjerrig forsøker å utrydde alle som anerkjenner ham og lojalt støtter opp om hans universelle overherredømme. Vi roper om hjelp til ham som er vårt eneste håp.

[Fotnote]