Kan menneskenes styre oppfylle kravene?

EN GANG ble det framholdt som en lære «at Kirken på jorden var Guds rike».a Denne lære hadde sin bakgrunn i det forhold at den romersk-katolske kirke i denne tiden var en dominerende maktfaktor i verden. I den siste delen av middelalderen var det strid mellom paver og konger om politisk myndighet. Pavene rådde over mektige hærer. John F. Hurst forklarer i sin bok History of the Christian Church: «Pavene strebet etter å oppnå en stilling som var like innflytelsesrik som den kongene hadde, og de satte alt inn på å bli herskere med myndighet i verdslige spørsmål.»

Kirkens ledere hevdet at de hersket med en myndighet som Gud hadde gitt dem. Senere påstod også kongene i de forskjellige nasjonene at de hadde guddommelig rett til å herske. Oppslagsverket New Catholic Encyclopedia sier: «Tanken om guddommelig rett gjorde at de nasjonale kongers stilling like mye ble betraktet som en myndighet fra Gud som pavens stilling ble.»

Men oppfylte paven og andre herskere som hevdet at de hersket med guddommelig rett, kravene til et godt styre? Kunne undersåttene deres glede seg over liv, frihet og lykke?

Nei, det kunne de ikke! Disse herredømmene var tvert imot kjennetegnet av stor urettferdighet og undertrykkelse. Folk ble utkommandert til å kjempe i meningsløse kriger og ta del i bloddryppende korstog der millioner enten mistet livet eller ble berøvet lykken. Djevelske inkvisisjoner ble også gjennomført. Tusener av offer ble torturert til døde på de mest grufulle måter. For en vanære mot Gud å hevde at hans rike var representert ved kirkens styre eller ved det styre som ble utøvd av kongene, som hevdet at de hadde guddommelig rett til å styre!

BESTREBELSENE FORTSETTER

I nyere tid er de religiøse synspunkter blitt forandret. «Enkelte moderne teologiske skribenter er av den oppfatning,» sier The Dictionary of the Apostolic Church, «at den kristne innflytelse vil påvirke verden slik vi kjenner den, inntil den blir Riket.» Men har verden utviklet seg i den retning?

De største blodbadene i menneskenes historie har foregått i levetiden til mange av dem som lever i dag, og det er nettopp såkalte kristne nasjoner som har vært ansvarlige for disse massakrene. Kirkehistorikeren Roland H. Bainton sa: «Særlig kirkene i De forente stater inntok en korsfarersk holdning til den første verdenskrig.»

Bainton forklarte at ifølge amerikanske geistlige «var [dette] en hellig krig. . . . Tyskerne var vandaler. Å drepe dem var det samme som å rense jorden for uhyrer». Og biskopen av London, A. F. Winnington-Ingram, kom med denne oppfordringen til det engelske folk: «Drep tyskerne — drep dem . . . Som jeg har sagt tusen ganger før, ser jeg på dette som en krig for renheten. »

Men tyskerne var jo også såkalte kristne! Den katolske erkebiskopen i Køln sa samtidig til de tyske soldatene: «Gud er med oss i denne kampen for rettferdigheten, som vi er blitt trukket inn i mot vår vilje. Vi befaler dere i Guds navn å kjempe til siste blodsdråpe for landets ære.»

Litt mer enn 20 år senere, i 1939, kastet nasjonene seg ut i den annen verdenskrig. Forholdet var igjen at de fleste av de nasjonene som var innblandet i krigen, var såkalte kristne nasjoner. Det er tydelig at verden slik vi kjenner den, ikke utviklet seg under kristen påvirkning i retning av å bli Guds rike.

Men hva med de omkring 35 årene som er gått siden slutten av den annen verdenskrig i 1945? Ser det ut til at menneskelige styreformer til slutt skal klare å dekke menneskenes behov?

LYKKES MENNESKENE I DAG?

Menneskene i dag opplever ikke at deres håp om befrielse blir oppfylt. Tvert imot kan de konstatere at verdensomfattende problemer fortsatt er til stede. Ja, det som har slått feil i det menneskelige samfunn, har faktisk utviklet seg til noe langt mer alvorlig enn tidligere, noe som truer selve sivilisasjonen. Tenk over hva menneskene har gjort for å gjøre slutt på krig. Har de klart det?

Langt derifra! Siden 1945 er mer enn 25 millioner blitt drept i omkring 150 kriger som er blitt utkjempet jorden over. Gjennomsnittlig har det pågått 12 kriger hver eneste dag rundt omkring på jorden. Verdens regjeringer bruker over en milliard dollar pr. dag på den militære beredskap. De bruker midler som kunne ha blitt brukt på en gagnlig måte i forbindelse med byggearbeid, arbeid for å forskjønne jorden, utdannelse, forskning og så videre. Hvor fullstendig har de ikke sviktet når det gjelder å dekke folks behov!

Fornuften skulle tilsi at forskjellige lands regjeringer kom sammen og ble enige om å ruste ned. Men gjør de det? De er ikke i stand til det. Altså fortsetter de sitt våpenkappløp for å opprettholde en terrorbalanse. De forente staters utenriksminister, Cyrus Vance, gav oss et visst inntrykk av hvor stor ødeleggelseskraft hans land rår over, da han i fjor sommer sa:

«Noen av dagens raketter inneholder — i et eneste våpen — fem ganger så mye sprengkraft som den som ble sloppet fra alle våre bombefly, på alle krigsskueplasser, i hele den annen verdenskrig. Selvsagt har de fleste av våre våpen mindre ødeleggelseskraft enn det. Men alt i alt har vi over 9000 kjernefysiske stridshoder og bomber fordelt på våre raketter og langdistansebombefly. Sovjetunionen har omkring 5000 rettet mot oss — og kapasitet til å øke antallet drastisk. Bare ett eller to av disse våpnene kunne utslette en by på størrelse med Milwaukee.»

For noen skremmende muligheter! De kan ødelegge jorden og hvert eneste levende vesen på den fullstendig! Får denne evne til å ødelegge ved hjelp av kjernefysiske våpen som nasjonene har, deg til å føle deg trygg? Bidrar den til at du og dine kjære kan glede dere over ’liv, frihet og lykke’? Sannsynligvis ikke.

Men det som i første rekke bekymrer deg, er kanskje menneskelige styreformers manglende evne til å holde kriminaliteten i sjakk. Som nobelprisvinneren dr. med. Albert Szent-Gyorgyi i De forente stater sa: «Vi kan ikke gå ut i vår egen hjemby etter at det er blitt mørkt, fordi vi er redde for å bli rant eller myrdet, og vi føler oss til og med utrygge hjemme.» Kriminaliteten har dessverre gjort millioner til fanger i sitt eget hjem. Og myndighetene har tydelig vist at de er hjelpeløse med hensyn til å rette på forholdene.

I tillegg til dette er det millioner av mennesker som sulter verden over. Ikke desto mindre er kornmagasinene overfylt enkelte steder. Men selv i land som har overskudd på matvarer, stiger prisene så raskt at mange ikke har anledning til å kjøpe det de trenger av mat for å holde seg friske. At menneskenes styre ikke har klart å løse dette problemet er virkelig hjerteskjærende.

Og så har vi energiproblemet. Enorme mengder med energi kommer fra solen, vinden, elvene, innsjøene og havene. Denne energien kan fornyes, og den forurenser ikke. Men hva har menneskene gjort? De har vist en beklagelig mangel på forutseenhet og drevet rovdrift på jordens olje- og gassreserver, som ikke fornyes. Ved å gjøre dette har de også i en viss utstrekning forgiftet luften som vi puster inn.

Hvilken konklusjon får denne undersøkelsen av menneskenes bestrebelser for å styre jorden oss til å trekke?

HVA MENNESKER IKKE KAN GJØRE

Vi må trekke denne konklusjonen: Menneskene har ikke vært i stand til å skape et godt styre som tilfredsstiller folks behov. «Enhver sivilisasjon som har eksistert, har til slutt gått under,» sa tidligere utenriksminister i De forente stater Henry Kissinger. «Historien kan fortelle om en lang rekke mislykte forsøk, om håp som ikke er blitt oppfylt . . . som historiker må en derfor leve med en følelse av at tragedien er uunngåelig.»

Har vi egentlig noen grunn til å regne med at vår tids statsmenn skal klare å løse verdensomfattende problemer som er langt mer komplisert enn de problemer som politikere før dem ikke klarte å løse? James M. Fallows, som skrev de fleste av president Carters taler i en periode på to og et halvt år, sa: «Jeg er slått av at det er så å si umulig å forandre på noe av vesentlig betydning i regjeringen. . . . Nå er jeg tilbøyelig til å tvile på at denne regjeringen kan forandres av Carter eller av noen annen president.»

Men bør vi bli overrasket over at menneskene gjentatte ganger har kommet til kort med hensyn til å styre seg selv? Ikke hvis vi studerer Bibelen. En undersøkelse av menneskenes forsøk på å styre seg selv understreker ganske enkelt sannheten i denne guddommelige profetien: «[Jehova], jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.» Jer. 10: 23.

Ikke desto mindre har den allmektige Gud helt siden det første menneskepar gjorde opprør mot Hans myndighet, latt menneskene få prøve forskjellige former for selvstyre. Hvorfor? For å gi mennesker og engler en leksjon. Og hva bør vi ha lært av denne leksjonen? Nettopp det vi har konstatert: At mennesket ikke kan styre seg selv på en god måte. Vi bør også ha lært dette: At menneskene trenger Guds rike for å få oppleve den slags verden som vi alle ønsker å leve i.

HVORDAN GUDS RIKE VIL KOMME

Men noen vil kanskje innvende: «Er ikke menneskene nødt til å forsøke å oppfylle kravene til et styre? Venter ikke Gud at de skal gjøre det? Hvordan vil ellers verden bli bedre å leve i hvis vi ikke gjør noe for å innføre et godt styre?»

I betraktning av kirkesamfunnenes lære om at Gud vil bruke mennesker til å opprette sitt rike, er en slik protest forståelig. Men Bibelen lærer ikke at Riket vil komme ved menneskers bestrebelser. Jesus Kristus ønsket ikke å ta imot et tilbud om å bli konge da han var menneske her på jorden. Han sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh. 6:15; 18: 36) Oppslagsverket The Zondervan Pictorial Encyclopedia of the Bible sier:

«Guds rike er aldri ensbetydende med en gjerning menneskene har påtatt seg, eller et rike de får i stand. Uansett hvor edel tanken om å arbeide for å opprette Guds rike er, er Bibelens terminologi fullstendig uoverensstemmende med det språk som moderne liberale teologer fører. Riket blir innført av Gud, ikke som følge av noe mennesker utretter, heller ikke som følge av noe innviede kristne utretter.»

Vi kan derfor spørre: Hvordan vil Guds rike komme som et svar på de kristnes bønner? Legg nøye merke til hvordan Bibelen besvarer dette spørsmålet. Etter at den har beskrevet forskjellige menneskelige styreformer, og det at de ikke har kunnet utrette noe, sier den: «Men på den tid da disse kongene rår, skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet går til grunne. . . . Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå i evighet. » — Dan. 2: 44.

Synes du Gud er streng eller urettferdig ettersom han har til hensikt å ødelegge menneskelige regjeringer og bane veien for sin egen regjering? Mennesker som ønsker å bevare de nåværende utilfredsstillende styreformer, synes kanskje det. Men de som ser fram til at Gud skal innføre sitt fullkomne styre, og som ønsker å overleve, vil glede seg over dette. Den ’nye himmel’ vil utøve et styre som vil bety store velsignelser for menneskene. Det er dette Jehova sikter til når han sier: «Gled og fryd dere til evig tid over det som jeg skaper!» — Jes. 65: 17—19.

Er det ikke bare rett og riktig at Gud innfører sitt eget styre, i betraktning av at menneskene ikke har klart å styre på en måte som dekker folks behov? Vi bør ønske å lære alt vi kan om Guds rike, og hvordan vi kan støtte det. Dette vil være til evig gagn for oss. Vi oppfordrer deg til å studere de etterfølgende artiklene.

[Fotnote]