krig, vil bli satt i gang ved et uhell eller ved en feiltagelse eller på grunn av en eller annen gal person som ikke tar noe hensyn. Både Sydens konge og Nordens konge vil imidlertid bestå til Harmageddon. Profetien forutsier at til fastsatt tid vil den allmektige Gud skape forvirring i rekkene hos alle sine jordiske motstandere som motstår hans universelle overherredømme, slik at den enes sverd blir vendt mot den andre. — Esek. 38: 21.

57. Hvordan er det så å forstå at «i endens tid skal Sydens konge føre krig med ham»?

⁵⁷ På bakgrunn av dette kan man så lese de ord Jehovas engel videre kommer med: «Men i endens tid skal Sydens konge føre krig med ham, og Nordens konge skal storme fram mot ham med vogner og hestfolk og mange skip og falle inn i landene og oversvømme og overskylle dem.» (Dan. 11: 40) Fram til «endens tid» i Harmageddon vil det være en konkurrerende sameksistens mellom «begge konger». På en eller annen måte må Sydens konge gå til handling, enten det nå er for å forebygge noe eller for å beskytte seg. I den forvirrede kamp som «begge konger» fører mot hverandre som avsindige fiender av Jehova Gud og hans rike, vil ’kongene’ ha anledning til å uteksperimentere og benytte alle slags fryktelige, dødbringende våpen mot hverandre.

58. Hvorfor må vi forstå hva det her menes med uttrykket «det fagre land», og hva betydde det i Daniel 11: 16?

⁵⁸ Profetien sier videre angående den framtidige kurs Som Nordens konge skulle følge: «Han skal også falle inn i det fagre land, og store skarer skal falle [og mange land skal bli omstyrtet, JP]; men disse skal slippe unna hans makt: Edom og Moab og de ypperste av Ammons barn. Og han skal utstrekke sin hånd mot andre land, og Egypts land skal ikke slippe unna. Han skal tilegne seg skattene av gull og av sølv og alle Egypts kostelige ting, og libyere og etiopere skal være i hans følge.» (Dan. 11: 41—43) Uttrykket «det fagre land» som Nordens konge faller inn i, er nøkkelen til å få den rette forståelse av denne kongens virksomhet i sin «endens tid» i Harmageddon. Da Jehovas engel tidligere i profetien talte om det «fagre land» (Dan. 11: 16), forutsa han at Nordens konge i og med den syriske kong Antiokos III den store ville feste fot i det bokstavelige Juda, Jehovas folks land, og at han ville ta hele landet i besittelse.

(Fortsettes)

Spørsmål fra leserne

• Er det riktig eller galt for en innvigd kristen å stå når nasjonalsangen spilles? — R. S., U.S.A.

En nasjonalsang er i virkeligheten en bønn til Gud fra en nasjon som tilhører Satans tingenes ordning, vanligvis en bønn om materiell velstand og lang levetid for vedkommende nasjon. Som kristne som følger Jesu Kristi eksempel, kan vi ikke be for noen del av Satans verden eller for noe av det som er i den. (Joh. 17: 9) Vi kan også legge merke til at profeten Jeremias, som befant seg i en stilling som kan sammenlignes med den vi befinner oss i, minst tre ganger fikk beskjed om ikke å be for sin nasjon og sitt folk. Se Jeremias 7: 16; 11: 14; 14: 11.

Som kristne kan vi således ikke for vår samvittighets skyld erklære oss enige i slike ønsker som kommer til uttrykk i nasjonalsangen, hvor det bes for en tingenes ordning som Jehova Gud har dømt til ødeleggelse. Vi kan heller ikke ifølge Bibelen tale eller handle i samsvar med nasjonalsangens ord som uttrykker en bønn om at Gud må velsigne en verdslig nasjons kriger. Det er ikke denne verdens nasjoner vi setter vår lit til, men Jehova Gud og hans konge og rike.

Ifølge den vanlige oppfatningen viser man bare ved å stå at man er enig i de ønsker som kommer til uttrykk i nasjonalsangen. Dette kom tydelig for dagen ved at noen allierte offiserer en tid etter den annen verdenskrig nektet å stå mens den tyske nasjonalsangen ble spilt. Ettersom de kristne ikke er enige i de ønsker som kommer til uttrykk i noen av denne gamle verdens nasjonalsanger, kan de ikke gi andre inntrykk av at de er det, ved å reise seg når disse sangene blir spilt eller sunget. Deres samvittighet tillater dem ikke å utføre en slik spesiell handling i forbindelse med sitt lands nasjonalsang, like lite som de tre hebreere kunne ha utført den spesielle handling som kong Nebukadnesar forlangte at de skulle gjøre i forbindelse med gudebildet. — Dan. 3: 1—23.

Vi skal imidlertid være klar over at det er forskjell mellom det å stå mens nasjonalsangen spilles, og det at skolebarn må stå under flagghilsningsseremonier. Det synes å være like lite som taler imot at de står i slike tilfelle, som at voksne står når en dommer kommer inn i rettssalen. Flagghilsningsseremonien