Forlat uavhengighetens vei

«Vend om til meg, sier [Jehova], hærskarenes Gud, så vil jeg vende om til eder.» —  Sak. 1: 3.

 1. Hvilken innstilling ønsker Jehova at hans fornuftutstyrte skapninger skal ha når de adlyder ham?

JEHOVA GUD har aldri tvunget noen til å tilbe ham. Han ønsker at hans fornuftutstyrte skapninger skal adlyde ham frivillig, fordi de elsker ham og verdsetter det han har gjort for dem. (5 Mos. 30: 11—16; 1 Joh. 4: 8—10; 5: 2, 3) Som Moses sa til israelittene på Moabs ødemarker: «Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot eder: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen; velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt! Elsk [Jehova] din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en høy alder og få bli i det land som [Jehova] tilsvor dine fedre Abraham, Isak og Jakob å ville gi dem.» — 5 Mos. 30: 19, 20.

 2. Hvordan reagerer englene når mennesker villig underordner seg under Jehova Gud, og hvorfor reagerer de slik?

² Lenge før mennesket ble skapt, fant millioner av engler glede i å tjene Jehova Gud, og det gjør de fortsatt. (Job 38: 4—7; Dan. 7: 10; Heb. 12: 22) De føler det på samme måte som de 24 eldste i apostelen Johannes’ syn, som sier: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» (Åpb. 4: 11) Disse trofaste englene er klar over at det eneste riktige og det eneste som fører til varige velsignelser, er å være lydig mot Gud, og de finner glede i å se at mennesker forlater uavhengighetens vei og villig underordner seg under Skaperen. Kristus Jesus sa: «[Det blir] glede for Guds engler over én synder som omvender seg.» — Luk. 15: 10.

 3. Hvordan viste Jehova Gud at han ønsket at de troløse israelittene skulle vende om til ham?

³ Englenes glede er i full overensstemmelse med Guds syn på saken. Gang på gang oppfordret Jehova de troløse israelittene til å vende seg bort fra sin onde handlemåte. «Søk [Jehova] mens han finnes, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til [Jehova], så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.» (Es. 55: 6, 7) «Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra eders onde veier! Hvorfor vil I dø, Israels hus?» (Esek. 33: 11) «Vend om til meg, så vil jeg vende om til eder, sier [Jehova].» — Mal. 3: 7.

 4. Var det bare israelittene som hadde anledning til å vende om når de handlet galt?

⁴ Det var ikke bare Israels folk som hadde anledning til å unnslippe Guds straffedom ved å vende seg bort fra sin onde handlemåte. Gjennom profeten Jeremias erklærte Jehova: «En gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge; men dersom det folk som jeg har talt om, vender om fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det.» (Jer. 18: 7, 8) Apostelen Peter minnet likeledes de kristne om at «Herren [ikke er] sen med løftet, således som noen akter det for senhet, men han har langmodighet med eder, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse». — 2 Pet. 3: 9.

De selvrettferdiges innstilling

 5. Hvordan har mange reagert når noen har angret det gale de har gjort?

⁵ Ufullkomne mennesker har imidlertid ofte kommet til kort med hensyn til å etterligne Jehova Gud og de hellige engler hva angår det å glede seg over det at noen forlater uavhengighetens vei og begynner å gjøre Guds vilje. Da Kristus Jesus og hans forløper, døperen Johannes, utførte sin tjeneste, viste for eksempel jødenes selvrettferdige, religiøse ledere en ubarmhjertig innstilling. Når tollere og mennesker som ble regnet for å være syndere, for eksempel skjøger, angret sine overtredelser av Guds lov og ble døpt av Johannes, gledet ikke de religiøse lederne seg, og de følte seg heller ikke tilskyndt til å tro på det Johannes forkynte. (Matt. 21: 32; Luk. 3: 12; 7: 29, 30) Da Kristus Jesus senere kom sammen med tollere og syndere for å hjelpe dem i åndelig henseende, ga de skriftlærde og fariseerne uttrykk for stor misnøye. — Luk. 5: 27—31.

 6. På hvilken måte viste Jesus at de skriftlærde og fariseerne hadde en feilaktig innstilling?

⁶ Ved en anledning holdt tollere og syndere seg nær til Jesus for å høre hva han hadde å si: «Og både fariseerne og de skriftlærde knurret seg imellom og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!» Som svar på deres anklager fortalte Jesus tre lignelser som alle handlet om noe som hadde gått tapt, men ble funnet, og om den glede dette vakte. (Luk. 15: 1—10) Den siste av disse lignelsene er bygd opp omkring tre hovedpersoner, en far og hans to sønner. Faren representerer Jehova Gud, den eldste sønnen de skriftlærde og fariseerne og den yngste sønnen syndere og tollere. Ettersom synderne, tollerne, fariseerne og de skriftlærde var jøder, var de alle sammen brødre og medlemmer av et folk som sto i et paktsforhold til Gud. Jødene hadde imidlertid ikke holdt Guds lov til fullkommenhet, og derfor trengte de alle sammen — også de skriftlærde og fariseerne — å angre sine synder og komme i et rett forhold til Gud ved å ta imot Jesus Kristus. (Se Apostlenes gjerninger 2: 38; Romerne 3: 9—12.) Jesu lignelse siktet derfor til virkelige forhold og viste hva en synder måtte gjøre for å bli tilgitt av Gud. Med dette i tankene kan vi lese Jesu ord, slik de er gjengitt i Lukas, kapittel 15, versene 11 til 32:

 7. Hva gjorde den yngste sønnen i Jesu lignelse, og hvordan gikk det med ham?

⁷ «En mann hadde to sønner, og den yngste av dem sa til sin far: Far! gi meg den del av boet som faller på meg! Og han skiftet sin eiendom imellom dem. Og ikke mange dager deretter samlet den yngste sønn alt sitt og dro til et land langt borte, og der ødte han sin eiendom i et ryggesløst levnet. Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hunger i det land, og han begynte å lide nød. Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på sine marker for å gjete svin; og hans attrå var å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt, og ingen ga ham noe.

 8. a) Hva bestemte den yngste sønnen seg for å gjøre da han kom til seg selv? b) Hvordan tok faren imot ham?

⁸ «Men da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har fullt opp av brød, men jeg setter livet til her av sult! Jeg vil stå opp og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for deg; jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la meg få være som en av dine leiefolk! Og han sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han ynkedes inderlig, og løp til og falt ham om halsen og kysset ham. Men sønnen sa til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for deg, og jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. Men faren sa til sine tjenere: Ta fram den beste kledning og ha den på ham, og gi ham en ring på hans hånd og sko på hans føtter, og hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet. Og de begynte å være glade.

 9. Hvordan reagerte den eldste sønnen på den mottagelse som hans yngre bror fikk?

⁹ «Men hans eldste sønn var ute på marken, og da han gikk hjemover og kom nær til huset, hørte han spill og dans; og han kalte en av tjenerne til seg og spurte hva dette var. Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far lot slakte gjøkalven, fordi han fikk ham frisk tilbake. Da ble han vred og ville ikke gå inn. Hans far gikk da ut og talte vennlig til ham; men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, og meg har du aldri gitt et kje for at jeg kunne være glad med mine venner; men da denne din sønn kom, han som har ett opp din eiendom sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham! Men han sa til ham: Barn! du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt; men vi burde fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.»

Den tilstand de som har kommet på avveie, er i

10. Hvordan har mange i dag handlet på lignende måte som den yngste sønnen i Jesu lignelse?

¹⁰ Det er ikke så rent få i dag som har handlet på lignende måte som den yngste sønnen da han forlot sin fars hus.a Noen har sluttet å utøve den sanne tilbedelse for ikke å bli hånt eller forfulgt av venner, slektninger eller andre. Andre har fulgt en handlemåte som fører bort fra Gud, fordi de lar seg friste av nettopp slike ting som han fordømmer, for eksempel umoral, uærlighet og drukkenskap. (1 Kor. 6: 9, 10) Andre igjen har sluttet å studere Bibelen fordi de mener at det å tjene Jehova vil føre til at de får for lite tid igjen til fornøyelser, eller at det vil hindre dem i å komme fram i verden. Uansett hvilke grunner de måtte ha, viser de som nøler med å gjøre Guds vilje, eller som har sluttet å gjøre hans vilje, at det er noe som er viktigere for dem enn å tjene Skaperen trofast.

11, 12. Hvilken tilstand befinner de som har kommet på avveie, seg i?

¹¹ Alle slike personer er åndelig utsultet og befinner seg langt borte fra Jehova Gud, som om de var i et land langt borte. De er en del av Satans verden og er hans slaver, for «hele verden er i den ondes vold». (1 Joh. 5: 19, LB) Sammenlignet med tjenesten for Skaperen er trelldommen under Satan og hans verden like lite givende som en oppgave som svinegjeter (svin var urene dyr ifølge Moseloven) ville ha vært for en jøde på den tiden Jesus var her på jorden. De som har valgt å leve et utsvevende liv som ekteskapsbrytere, utuktige mennesker, homoseksuelle, tyver eller lignende, befinner seg i en tilstand av åndelig ruin og fornedrelse.

¹² Mange som ikke lenger kommer sammen med Guds folk, lever kanskje ikke et utsvevende liv, men de har ikke desto mindre gått glipp av mye. Deres tilværelse, som er blottet for åndelighet, kan ofte arte seg som en sammenhengende rekke av skuffelser. Ikke sjelden får deres ønske om å komme seg fram i verden dem til å bruke uærlige forretningsmetoder. (Se Ordspråkene 28: 20.) I mange tilfelle ofrer de så mye tid og krefter for å holde på en stilling i verden at de ikke får gitt barna sine den nødvendige opplæring og tukt. Resultatet blir ofte at de opplever den skuffelse å se barna gå sine egne veier og forspille livet. Apostelen Paulus beskriver hva som skjer med dem som søker materiell vinning på bekostning av den sanne tilbedelse: «De som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme fart vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» — 1 Tim. 6: 9, 10.

Vend om til Jehova

13. Hva kan de som forstår at de er lik den fortapte sønn, gjøre?

¹³ De som forstår at de befinner seg i samme stilling som den fortapte sønn, behøver imidlertid ikke å forbli i denne stillingen. I likhet med den fortapte sønn kan de gjøre seg anstrengelser for å vende tilbake til sin Fars hus og tjenesten for ham. De må da oppriktig angre det gale de har gjort, forlate uavhengighetens vei og bønnfalle Gud om tilgivelse for sine synder. Dette er i samsvar med det profeten Jeremias sa angående dem som var blitt rammet av Guds fordømmelse fordi de ikke hadde angret sine overtredelser: «La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til [Jehova]! La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen! Vi har syndet og vært gjenstridige.» — Klag. 3: 40—42.

14. Hvorfor synes noen at det er vanskelig å vende om til Jehova?

¹⁴ For mange av dem som ikke lenger har noen andel i tjenesten for Jehova, kan veien tilbake synes meget vanskelig. De er skamfulle og frykter for at de ikke skal bli mottatt på en kjærlig måte i menigheten, og derfor gruer de kanskje for å møte dem som hele tiden har tjent Jehova trofast. De har muligens ikke bedt til Jehova på lang tid, og på grunn av det de har gjort, mener de kanskje at de ikke fortjener å leve, og at Gud aldri kan tilgi dem. Er en slik frykt berettiget? Nei, på ingen måte. Jesu lignelse og de mange historiske eksempler på at Jehova har tilgitt sitt folk deres overtredelser, viser at han er barmhjertig mot alle som vender om til ham av et oppriktig hjerte.

15. Hvordan viste Jehova i tilfellet med Manasse at han er villig til å tilgi store overtredelser?

¹⁵ Et eksempel på dette har vi i Manasse, som var konge i Juda. Beretningen sier om de synder han begikk: «For hele himmelens hær bygde han altre i begge forgårdene til [Jehovas] hus. Han lot sin sønn gå gjennom ilden og ga seg av med å spå av skyene og å tyde varsler og fikk seg dødningemanere og sannsigere; han gjorde meget som var ondt i [Jehovas] øyne, så han vakte hans harme. Manasse utøste også uskyldig blod i så stor mengde at han fylte Jerusalem dermed fra ende til ende.» (2 Kong. 21: 5, 6, 16) Da Manasse var blitt ført som fange til Babylon, angret han sine synder og ba ydmykt til Jehova. Trass i Manasses tidligere handlemåte «hørte [Jehova] hans ydmyke begjæring og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt rike igjen». (2 Krøn. 33: 11—13) Kong Manasse gjorde mer ondt enn mange andre har gjort, men fordi han angret, viste Jehova ham barmhjertighet.

16. Kan Gud også tilgi åndsavlede kristne som begår alvorlige overtredelser?

¹⁶ Flere hundre år senere var det en åndssalvet kristen i menigheten i Korint i Hellas som hadde et umoralsk forhold til til fars hustru. Denne umoralske mannen utgjorde en fare for hele menighetens åndelige velferd, og apostelen Paulus skrev derfor at han måtte støtes ut av menigheten. (1 Kor. 5: 1, 7—13) Denne mannen ble imidlertid ikke avskåret fra samværet med menigheten for all tid. Han angret tydeligvis, for det må ha vært ham Paulus senere skrev følgende om: «Det er nok for ham med den straff han har fått av de fleste, så at I derimot heller skal tilgi og trøste ham, for at han ikke skal gå til grunne i ennå større sorg. Derfor ber jeg eder å la kjærlighet råde mot ham.» (2 Kor. 2: 6—8) Denne angrende synderen fortsatte å være en åndsavlet kristen med håp om å oppnå liv i himmelen.

17. Hvorfor er det ikke riktig av noen å innta samme holdning som den eldste sønnen i Jesu lignelse?

¹⁷ Tilfellene med kong Manasse og den ikke navngitte kristne mannen i menigheten i Korint viser at en som handler galt, ikke automatisk forspiller enhver mulighet til igjen å komme i et rett forhold til Jehova Gud. En som gjør seg skyldig i en alvorlig overtredelse, kan fortsatt be til Gud, og hvis han angrer oppriktig, vil hans bønner om tilgivelse bli besvart. (Se Esaias 1: 15—19.) Når Jehova er så villig til å tilgi, er det klart at ingen som hevder at de er hans tjenere, ønsker å innta den samme ubarmhjertige holdning som den eldste sønnen i Jesu lignelse gjorde.

Forsøk ikke å misbruke Guds barmhjertighet

18, 19. Hvorfor er det farlig å forsøke å misbruke Guds barmhjertighet?

¹⁸ Dette betyr naturligvis ikke at noen kan misbruke Guds barmhjertighet og fortsette med sin urette handlemåte. Da israelittene på Jeremias’ tid ble så onde at det ikke lenger var mulig for dem å angre, sa Jehova: «Om så Moses og Samuel sto for mitt åsyn, skulle min sjel dog ikke vende seg til dette folk. Driv dem bort fra mitt åsyn, la dem fare!» (Jer. 15: 1) Ettersom det ikke var noe grunnlag for å vise folket barmhjertighet, tillot Jehova at hans dom ble fullbyrdet ved at babylonierne kom og la Juda og Jerusalem øde. (Klag. 1: 3—5) Da denne ulykken rammet dem, lyttet han ikke til deres bønner om hjelp. Derfor utbrøt profeten Jeremias: «Du innhyllet deg i vrede og forfulgte oss; du slo i hjel, du sparte ikke. Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom.» — Klag. 3: 43, 44.

¹⁹ Den som er troløs mot Jehova Gud, befinner seg i en meget farlig situasjon og fortjener å dø. Hvis han ikke vender om, kan han ikke unngå å bli straffet når Gud fullbyrder sin dom. Til de kristne hebreere ble det sagt: «Synder vi med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mer tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige. Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord; hvor meget verre straff tror I da den skal aktes verd som har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod, som han ble helliget ved, og har hånt nådens Ånd? Vi kjenner jo ham som har sagt: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, og atter: Herren skal dømme sitt folk. Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.» — Heb. 10: 26—31.

20. Hvorfor er det ikke noen som har grunn til å forherde seg?

²⁰ Ingen har imidlertid grunn til å bli så forherdet at det ikke er mulig for dem å angre. Like lite som Jehova Gud har tvunget noen til å tjene ham, har han tvunget noen til å bli stående på hans motstanders, Satan Djevelens, side. Jehova har derimot gjort det mulig for oss å be ham om tilgivelse for synd på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer. Alle som ikke ønsker å benytte seg av denne foranstaltningen, men som fortsetter å gå sine egne veier i stedet for å følge Skaperens normer for livsførsel, er forsettlige syndere. Ved sin handlemåte viser de at de ikke ønsker at verdien av Jesu offer skal bli anvendt til gagn for dem. Deres overtredelser blir derfor holdt imot dem, for det finnes ikke noe annet offer som kan sone deres synd. De må derfor ta straffen for sine overtredelser — fullstendig utslettelse når Gud fullbyrder sin dom.

21. Hvilke velsignelser får de del i som angrer og vender om til Jehova?

²¹ I sitt Ord oppfordrer imidlertid Jehova alle som har forlatt ham, til å vende om til ham før det er for sent, og tilbe ham som sin Gud. De som følger denne oppfordringen, begynner å gå på den veien som vil føre til evige velsignelser. De vil bli utfridd fra trelldommen under denne verden og dens gud, Satan Djevelen, de vil komme ut av sin i åndelig forstand uthungrede tilstand, de vil bli tilfredse og lykkelige og kunne glede seg over samværet med Jehovas trofaste tjenere, og de vil begynne å leve et meningsfylt liv i tjenesten for en kjærlig og barmhjertig, himmelsk Far. Jehovas tjenere på jorden vil vise at de elsker alle som angrer og vender om til Jehova, og englene i himmelen vil glede seg over det. Hvis du er blant dem som har kommet på avveie, bør du ikke nøle med å følge oppfordringen som Jehova opprinnelig rettet til israelittene: «Vend om til meg, så vil jeg vende om til eder.» — Mal. 3: 7.

[Fotnote]