den.» Og videre: «La mine øyne flyte over av tårer natt og dag, og la dem ikke holde opp; for mitt folks jomfruelige datter er tilføyd et stort brudd, et meget alvorlig sår.» (AS) Dette bruddet var så stort at det førte til at Guds folk kom i fangenskap i over sytti år. De måtte lære at de bare kunne tilbe på én måte, nemlig på den rette måte. «Skal et menneske gjøre seg guder? De er jo ikke guder. Se, derfor lar jeg dem denne gang kjenne, ja, jeg lar dem kjenne min hånd og min styrke, og de skal vite at mitt navn er [Jehova].» — Jer. 6: 13—19; 14: 17; 16: 20, 21.

21. Hvordan hadde Esaias forutsagt at dette store bruddet skulle komme?

²¹ Mange år før Jeremias’ tid hadde profeten Esaias advart Israel angående det forestående brudd med Jehova, men de ville ikke høre. «For det er et gjenstridig folk, løgnaktige barn, barn som ikke vil høre [Jehovas] lov, som sier til seerne: I skal ikke se, og til profetene: I skal ikke skue for oss det som rett er; tal smigrende ord til oss, sku synkvervinger, vik av fra veien, bøy av fra stien, få Israels Hellige bort fra vårt åsyn! Derfor sier Israels Hellige så: Fordi I har forkastet dette ord og satt eders lit til vold og krokveier og støttet eder på slikt — derfor skal denne misgjerning bli eder som et falleferdig stykke [brudd, AS].» — Es. 30: 9—14.

22. Hva var grunnen til at de falske religionsutøvere skjøv Jehovas navn fra seg?

²² Israel ønsket ikke sannheten og den rene religion. De rettet inntrengende oppfordringer til profetene og påvirket dem til bare å fortelle «smigrende ord». Deres skyldbetyngede og fryktsomme sinn kunne ikke bære sannheten, som rammet så hårdt. De ønsket at deres egne profeter skulle forsikre dem om at dommene fra Jehova ikke ville bli fullbyrdet. De forlangte at Esaias skulle avstå fra overhodet å nevne Jehovas navn. De sa: «Få Israels Hellige bort fra vårt åsyn!» Deres tross imot Skaperen var fullendt. De var så forherdede at de glefset etter den hånden som ga dem mat. De vendte seg med sinne og hat mot den mor som hadde født dem. For en forferdelig tilstand de befant seg i, noe som atter en gang tydelig viser hvor vanvittige og brutale menneskene blir av falsk religion! De ønsket å viske Jehovas navn ut av sin hukommelse. ’Vi vil ikke ha det!’ sa de. Men den trofaste profet ville ikke engang tenke på å holde opp med å tale i Jehovas navn. Aldri vil den tro tjener vegre seg for å forkynne navnet og bekjentgjøre budskapet fra Jehova, og aldri vil sanne tilbedere bli funnet skyldige i å skjule navnet Jehova bak alminnelige titler som «Herren» eller «Gud» for å gjøre hans Ord mer antagelig for folk i forskjellige deler av verden. De som skjuler det, skammer seg over det og er redde for de dommer som utgår fra det.

23, 24. Hva fører det til å gå på forbudte veier? Når lot Jehova Amos’ profeti gå i oppfyllelse?

²³ Følgende budskap ble gitt gjennom Jeremias: «Mitt folk har glemt meg, det brenner røkelse for de falske guder; og de førte dem til fall på deres veier, de gamle veier, så de gikk på stier, på uryddede veier.» (Jer. 18: 15) Å forlate Jehova betydde automatisk å vike fra den gamle vei. Israel vendte seg vekk fra den ubeskrivelige herlige Jehova og til verdiløse, følelsesløse og stumme avguder, slik at folket snublet. Uten lov gikk de over på forbudte, ukjente veier. De var da overgitt på nåde og unåde til fristerne, og det skal være sikkert at de kom i mange vanskeligheter fordi de forlot Kongens vei. De viste forakt for advarselen fra Jehova, og kunne ikke engang utstå å høre det fryktinngytende navn Jehova. Nei, de kunne ikke stå framfor hans ubeskrivelige hellighet.

²⁴ Etter de sytti årene da landet lå øde, ble det vist ufortjent godhet overfor Israel, og de ble ført tilbake til sitt eget land og til den rene tilbedelse av Jehova. De gjenoppbygde da templet under ledelse av Serubabel, og senere ble murene oppbygd og et stort gjenreisningprogram satt ut i livet i hele landet. Profeten Amos hadde profetert om disse ting da han skrev: «På den dag vil jeg reise opp igjen Davids falne hytte [tabernakel, AS], og jeg vil mure igjen dens revner og reise opp det som er nedbrutt av den, og jeg vil bygge den opp igjen som i fordums dager, . . . Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap, og de skal bygge opp igjen de ødelagte byer og bo der.» (Amos 9: 11—15) Denne profetien skulle ikke bare få denne bokstavelige oppfyllelsen, men det var bestemt at den skulle få en ytterligere oppfyllelse i en meget større målestokk. Neste artikkel vil behandle denne profetiens større oppfyllelse.

Hun traff et klokt valg

● En av journalistene i Chicago Tribune intervjuet nylig en gruppe elever som gikk ut av sørøstre Chicagos høyere skoler, og som var uttatt som fremragende representanter for sine klasser. Elevene ble spurt om sine framtidsplaner. Angående det kloke valg som ble truffet av en elev, skrev Tribune (for 17. januar 1954): «En tur til Europa og senere et liv som misjonær for Jehovas vitner er hva framtiden ventes å bringe for beste elev ved Gage Park høyere skole, Miss Eleanore Spitzke, 17 år. . . . Hun vil ta seg arbeid etter eksamen og tjene penger til Europa-turen, som skal gjøres sommeren 1955, da hennes trossamfunn skal ha en rekke kongresser på kontinentet . . . Miss Spitzkes valg av misjonærarbeidet trådte i stedet for tidligere ønsker om å bli lege eller matematikklærerinne fordi hun tror at hun kan være til større hjelp for flere mennesker som misjonær.»