Hvorfor vil ikke kristenheten overleve?
«Se, [Jehovas] ord har de forkastet; hvor skulle de da ha visdom fra? . . . både profeter og prester gjør alle sammen svik.» — Jer. 8: 9, 10, EN.
1. Hvorfor er det ikke merkelig at Jerusalem er en skuffelse som fredsfaktor?
I DAG ser Jerusalem, byen som blir høyt verdsatt av tre av denne verdens største religionssamfunn, igjen ut til å spille en rolle på verdens skueplass. Vil den atter vise seg å være Fredsfyrstens by? Vil den atter vise seg å utgjøre en viktig faktor når det gjelder opprettelsen av verdensfred? Når det gjelder dette, vil den komme til å bli en skuffelse for dem som tillegger den så stor betydning i religiøs henseende. Dette burde ikke overraske oss, for også det gamle Jerusalem sviktet den Gud hvis herlige tempel lå på toppen av en av byens berømte høyder, Moria-fjellet.
2. a) Hva kan vi gå glipp av ved å lytte til kristenhetens talsmenn? b) Hvem har Jehova oppreist for å advare kristenheten?
2 La oss ikke være blant dem som i dag følger en handlemåte som uunngåelig vil føre til skuffelse. Kristenheten, som har store forhåpninger til vår tids Jerusalem, har i lang tid spilt en dominerende rolle i religiøse og politiske anliggender. Til tross for kristenhetens anseelse kan vi gå glipp av det evige liv, som vi ønsker å oppnå, hvis vi lytter til det som dens talsmenn har å si nå i den mest kritiske tid i hele menneskehetens historie. Ifølge det ufeilbarlige Ord som er tilveiebrakt av den Gud som kristenheten påberoper seg å tilbe, er kristenheten dødsdømt, akkurat som Jerusalem var på profeten Jeremias tid. (Jer. 6: 1—8) Gjennom mennesker som er fullstendig innvigd til Gud, slik Jeremia var, er kristenheten blitt tilbørlig advart om den sikre ødeleggelse den går i møte. Ja, akkurat som Jehova Gud oppreiste sine vitner før Jerusalem ble ødelagt på Jeremias tid, har han oppreist sine salvede vitner, som er vår tids Jeremia-klasse. (2. Krøn. 36: 15, 16) Jehova har «gang på gang, sent og tidlig» sendt disse sine kristne vitner til kristenhetens tilhengere. (Jer. 7: 25, 13) Men forgjeves!
3. Hvordan har kristenhetens «profeter» og «prester» reagert på slike advarsler?
3 Kristenhetens «profeter» og «prester» har nektet å gi akt på dette. De liker ikke at deres «hjorder» blir foruroliget. De framsetter derfor falske forsikringer som gir et feilaktig inntrykk av Guds profetier. Slik var det også på Jeremias tid og på Kristi apostlers tid. (Jer. 5: 20, 21; Matt. 13: 13—15; Apg. 28: 25—27) Ønsker vi å være lik disse villedte menneskene og nekte å gi akt på det som blir sagt? Nei!
BORTKASTET TILLIT TIL OVERNATURLIG BESKYTTELSE
4, 5. a) Hva slags system setter folk i kristenheten sin lit til i dag? b) Hvordan beskriver Jeremia et folk som begikk den samme feil på hans tid?
4 Millioner setter i dag sin lit til et dødsdømt, religiøst system. Kristenhetens prester forleder sine kirkegjengere til å gjøre det. Folk i Jerusalem og i Juda land begikk en lignende feil på Jeremias tid. Vi ønsker ikke å etterligne dem. Jehova befalte Jeremia at han skulle stille seg i porten til templet i Jerusalem og offentlig si til dem som kom inn der:
5 «Sett ikke deres lit til løgnaktige ord som disse: ’Her er [Jehovas] tempel, [Jehovas] tempel, [Jehovas] tempel!’ . . . Men dere stoler på løgnaktige ord, som det ikke er noe gagn i. Er det ikke så at dere stjeler, slår i hjel, bryter ekteskapet og sverger falskt, at dere tenner offerild for Ba’al og holder dere til andre guder som dere ikke kjenner? Så kommer dere og trer fram for meg i dette huset som bærer mitt navn, og sier: ’Vi er frelst.’ Og enda holder dere på med alle disse avskyelige ting! Mener dere da at dette huset som bærer mitt navn, er en røverhule? Også jeg kan se, lyder ordet fra [Jehova].» — Jer. 7: 4—11.
6. I forbindelse med hvilken handling i templet i Jerusalem brukte Jesus samme billedlige uttrykk som Jeremia?
6 Jeremia var ikke bemyndiget til å rense templet for alle de avskyelige ting som var blitt ført inn dit av dem som smeltet sammen tilbedelsen av Jehova med hedensk avgudsdyrkelse. (Jer. 7: 30, 31) Men over 630 år etter at dette templet var blitt ødelagt, renset Jesus Kristus, Guds Sønn, ved to anledninger det gjenoppbygde tempel i Jerusalem. Da han gjorde det, brukte han samme billedlige uttrykk som Jeremia. Vi leser: «Jesus gikk så inn på tempelplassen og drev ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker, og sa til dem: ’Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.’» (Matt. 21: 12, 13; se også Johannes 2: 15, 16.) Dette urene templet ble ødelagt i år 70 e. Kr.
7. a). Hva har kristenhetens religionsutøvere gjort sine religiøse bygninger til? b) Hva kaller de Jesus Kristus, men hva vil han si om dem?
7 Særlig siden 1919 har vår tids Jeremia-klasse henledet verdens oppmerksomhet på kristenhetens urene tilstand. Samtidig som kirkemedlemmene utøver sin tilbedelse i den såkalte kristne tingenes ordning, gjør de seg skyldig i å ’stjele, slå i hjel, bryte ekteskapet og sverge falskt’. I sin tilbedelse ofrer de til andre guder (Ba’al’er, herrer) i tillegg til Herren Jesus Kristus. De er materialistisk innstilt og omdanner sine religiøse bygninger til ’røverhuler’. (Jer. 7: 9—11) Til tross for alt dette, som er avskyelig i Jehovas øyne, tilber kristenhetens tilhengere hyklersk Jesus Kristus og kaller ham «Herre». De mener at når de gjør det, er alt i orden og deres tilbedelse antagelig for Gud og Kristus. Men de vil komme til å bli overrasket når Jesus Kristus sier til dem at de «gjør urett», fordi de ikke gjør hans Fars vilje. — Matt. 7: 21—23.
8. Hvorfor mener kristenhetens tilhengere at deres religiøse oppbygning vil få overnaturlig beskyttelse?
8 I likhet med israelittene, som Jeremia overbrakte Guds budskap til, betrakter kristenhetens tilhengere sitt «tempel», som de knytter Kristi navn til, som noe som vil gi dem overnaturlig beskyttelse mot ulykke fra Guds hånd. De peker på hele sin religiøse oppbygning, som de hevder er kristen, og sier: «Her er [Jehovas] tempel!» (Jer. 7: 4) Den romersk-katolske kirke hevder at den er apostolisk, at den har en ubrutt rekke av biskoper som går helt tilbake til Kristi 12 apostler. Den anglikanske kirke i Storbritannia hevder noe lignende med hensyn til sine «biskoper» (episkopale prester). Patriarkene i den gresk-katolske kirke henviser til en tenkt ubrutt rekke av sine biskoper som går tilbake til de 12 apostler, som, hevder de, hadde apostoliske etterfølgere. Pavedømmet i Roma hevder at det er bygd på apostelen Peter som «denne klippe», og at «dødsrikets porter» derfor ikke kan få makt over det. (Matt. 16: 18, 19) Fordi de hevder at de kan føre hele sin religiøse oppbygning tilbake til Kristi tid, mener de at kristenheten har overnaturlig beskyttelse, at den ikke vil bli utryddet.
9, 10. a) Hvilket spørsmål oppstår når det gjelder dem som setter sin lit til at kristenheten vil bli overnaturlig beskyttet? b) Hva sa Jehova til Jeremia at han skulle si til de jøder som satte sin lit til templet?
9 Er det at noen setter sin lit til at kristenheten vil bli overnaturlig beskyttet, noen garanti for at de vil unngå å bli rammet av ulykke og bli ødelagt sammen med den? Apostelen Paulus advarer om at det i de «siste dager» ville være mennesker som ’i det ytre hadde gudsfrykt, men fornektet dens kraft’. Og han tilføyde: «Vend deg bort fra slike folk!» (2. Tim. 3: 1—5) Kan noen som i det ytre utøver en form for tilbedelse i et hus eller i en institusjon som gir seg ut for å være innvigd til Gud, men som samtidig er besmittet av en blanding av falsk tilbedelse og verdslighet, vente at de vil bli beskyttet når Gud i sin rettferdighet gir uttrykk for sitt mishag? Hva sa Jehova til Jeremia at han skulle si til israelittene, som satte sin lit til sitt «tempel»? Hør:
10 «Gå bare til mitt hellige sted i Sjilo [omkring 32 kilometer nord for Jerusalem], hvor jeg lot mitt navn bo i den første tiden, og se hva jeg gjorde med det på grunn av ondskapen hos mitt folk, Israel. Og nå, fordi dere har gjort alle disse gjerninger, lyder ordet fra [Jehova], fordi dere ikke ville høre enda jeg talte til dere sent og tidlig, og ikke svarte når jeg ropte til dere, så vil jeg gjøre med dette huset som bærer mitt navn, og som dere setter deres lit til — det stedet som jeg gav dere og fedrene deres — likedan som jeg gjorde med Sjilo Og jeg vil støte dere bort fra mitt ansikt, likesom jeg støtte fra meg alle brødrene deres, hele Efraimsætten.» — Jer. 7: 12—15.
11. Hva var det som skjedde i Sjilo på Samuels tid, og som rystet israelittene i deres religiøse følelser?
11 Det som skjedde med Sjilo (Silo) på den unge profeten Samuels tid, rystet israelittene i deres religiøse følelser. De stolte på at den hellige paktens ark skulle redde dem fra å lide nederlag og falle i filisternes hender. Paktens ark ble derfor tatt ut av Det aller helligste i tabernaklet i Sjilo, og de lovløse prestene, øverstepresten Elis sønner, tok den med ut på slagmarken. Men arken beskyttet dem ikke mot følgene av deres overtredelse av Jehovas lov. Paktens ark falt i hendene på de hedenske filisterne. Elis sønner, prestene Hofni og Pinhas, ble drept, og da øverstepresten Eli fikk overbrakt de sørgelige nyhetene, falt han baklengs ned av stolen og brakk nakken og døde. Israelittene ble fortsatt undertrykt av filisterne, og paktens ark, symbolet på Jehovas nærvær, ble aldri ført tilbake til sitt sted i det hellige tabernakel i Sjilo, selv om de avgudsdyrkende filisterne, som ble rammet av mange plager, sendte den tilbake. — 1. Sam. 3: 1 til 7: 2.
12. Hva gjorde Jehova med Jerusalem og Juda land?
12 Gjennom Jeremia advarte Jehova om at han ville gjøre det samme med Jerusalem som han hadde gjort med Sjilo, som en gang hadde hatt hans gunst. Han lot derfor babylonierne ødelegge Jerusalem i år 607 f. Kr. Også det tempel som kong Salomo hadde bygd, og som paktens ark hadde vært oppbevart i, ble ødelagt. Selve paktens ark forsvant fra alle opptegnelser, og ingen vet i dag hvor det ble av den. Etter den ulykken som kom over Sjilo, lot filisterne israelittene bli der. Men etter at babylonierne hadde ødelagt byen Jerusalem og dens tempel, ble de fleste av de jøder som overlevde, bortført til Babylon. De få jøder som ble tilbake, forlot senere landet i redsel og flyktet til Egypt. Hele Juda land var deretter uten innbyggere. Slik forkastet Jehova de jøder som hadde brutt sin pakt med ham.
13. Hva kan vi lære av det som skjedde med byen Jerusalem og dens tempel?
13 La oss i dag ta lærdom av dette. La oss ikke sette vår lit til det som prestene i kristenheten mener vil tjene som en overnaturlig beskyttelse og redde kristenheten fra å bli utslettet. Den ’store trengsel’, som om kort tid vil ramme kristenheten, vil bli verre enn den trengsel som kom over byen Jerusalem og dens tempel 37 år etter at Jesus hadde renset det urene templet i Jerusalem, som var blitt til en «røverhule». — Matt. 24: 1, 2, 21, 22 vers 21 fra NW.
FRA RELIGIØS HELLIGHET TIL VANHELLIGELSE
14. Hvorfor bør vi ikke be Gud om å bevare kristenheten?
14 Ingen som har sann kjærlighet til Bibelens Gud, vil be om at noe slikt aldri må ramme kristenheten. Jehova ga sin profet Jeremia befaling om ikke å be om at byen Jerusalem og dens vanhellige tempel måtte bli spart for fullbyrdelsen av Guds rettferdige harme. Jerusalems motstykke i vår tid, kristenheten, har vist seg å være uforbederlig. Etter at Jehova i alle disse årene har sendt ut sine kristne vitner for å advare menneskene i kristenheten, fortsetter den å vise så stor ondskap at det er utilgivelig. — Jer. 7: 18—26; 5: 7—9.
15, 16. a) Hvorfor fortjener kristenheten ikke å bli vist medynk? b) Hvordan ga Jehova i Jeremia 7: 30, 31 en billedlig framstilling av kristenhetens handlemåte?
15 Vi bør ikke ha medynk med kristenheten fordi ødeleggelsen av den vil berøre så mange menneskeliv. Dens handlemåte har ført stor hån over Gud. Hvorfor skulle ikke vi først og fremst tenke på ham? Han er av større betydning enn alle mennesker. Tenk på hvordan kristenheten med sine millioner av tilhengere har ført skam over Guds navn og har forfulgt hans trofaste vitner, som har kunngjort hans advarsler og hans livreddende veiledning! Er den medynk vi føler med hensynsløse og ulydige mennesker, større enn den respekt vi har for den høyeste Guds navn? Det er nok så at det er beklagelig at de går til grunne sammen med kristenheten, men deres nåværende, skammelige religiøse handlemåte er ikke mindre beklagelig. Deres handlemåte kan sammenlignes med det folket i Juda gjorde. Jehova sa:
16 «Folket i Juda har gjort det som er ondt i mine øyne, lyder ordet fra [Jehova]. De har stilt opp sine avskyelige gudebilder i huset som bærer mitt navn, og således gjort det urent. De har bygd offerstedet Tofet i Ben-Hinnom-dalen [utenfor Jerusalems sørlige mur], hvor de brenner [hva brenner de?] sine sønner og døtre i ilden. Det har jeg ikke pålagt dem, det har aldri vært i mine tanker.» — Jer. 7: 30, 31; se også 3. Mosebok 18: 21; 20: 2—5.
17. a) Hvilket spørsmål oppstår hva angår det å ha medynk med dem som ofrer, og med dem som blir ofret? b) Hos hvem oppsto tanken om å ofre mennesker?
17 Hva angår det å ha medynk, kan vi spørre: Hvem har vi størst medynk med? Med de avgudsdyrkende foreldrene, som måtte stå til regnskap overfor Jehova, eller med deres sønner og døtre, som skrek når de ble ofret som menneskeoffer til den falske guden Molok (konge) på offerstedet Tofet i Ben-Hinnom-dalen? (Jer. 32: 35) Hvordan kunne disse hjerteløse foreldrene knytte en slik tilbedelse av den fiendtlige avguden Molok sammen med tilbedelsen i det hellige tempel, som lå rett nord for dalen? Det var ikke på Jehovas påbud at de ofret slike levende menneskeoffer til en falsk gud. Tanken om slike menneskeoffer oppsto den gang hos frafalne religionsdyrkere, men det hadde aldri vært i Jehova Guds tanker. Hva fortjener de som forsøker å blande en slik tilbedelse sammen med tilbedelsen av Jehova?
18. Hva kan sies rent tallmessig om slike offer i gammel tid når en sammenligner dem med dem som er blitt ofret i kristenheten?
18 Antallet av de barn som det frafalne «folket i Juda» ofret den gangen, blekner fullstendig når en sammenligner det med antallet av de mennesker som kristenheten har ofret til sine hedenske guder i århundrenes løp. Selv om kristenheten har gitt seg ut for å være Fredsfyrstens synlige rike, har den ofret utallige sønner og døtre til krigsguden, dens Molok eller «konge». I løpet av mindre enn et århundre har den ofret millioner av sine beste ungdommer i historiens to mest blodige kriger og i mange mindre kriger. Kristenheten kaller blasfemisk dette for kristendom. Den kaller det å «ofre livet» og sier at det sikrer den som gjør det, øyeblikkelig adgang til Kristus i himmelen.
OFFER SOM BEHAGER GUD
19. Hva betyr det at en kristen framstiller sitt legeme som et ’levende og hellig offer’ for Gud?
19 Det er ikke den slags offer Jehova Gud anbefaler sin Sønns, Jesu Kristi, etterfølgere å frambære. Han inspirerte tvert imot apostelen Paulus til å skrive: «Jeg ber dere derfor inntrengende, brødre, ved Guds barmhjertighet, om å framstille deres legemer som et offer som er levende, hellig og antagelig for Gud, en hellig tjeneste med deres forstand. Og slutt med å la dere forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved at dere fornyer deres sinn, så dere kan bevise for dere selv hva som er Guds gode og antagelige og fullkomne vilje.» (Rom. 12: 1, 2, NW) Det at en kristen framstiller sitt legeme som ’et levende og hellig offer’, betyr ikke at han begår selvmord, eller at han får en prest til å ta livet av ham og ofre ham på et alter. Det ville ikke være en «hellig tjeneste med deres forstand». Det betyr snarere at en sann kristen lever et selvoppofrende liv i tjenesten for Gud. Han gjør ikke seg selv til martyr for å vekke oppsikt.
20. Hva slags offer kan en kristen som lever på en måte som er «antagelig for Gud», frambære?
20 Ved å fortsette å leve på en måte som er «antagelig for Gud», kan en sann kristen frambære de offer for Gud som er nevnt i Hebreerne 13: 15, 16: «La oss da ved ham [Guds øversteprest, Kristus] stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre; for slike offer er til Guds behag.»
21. Hva la Jehova først og fremst vekt på når det gjaldt hans utvalgte folk, og hva kan derfor sies om det å ofre mennesker?
21 De offer som er omtalt her, gir ikke adgang til å blande sammen tilbedelsen av Jehova med ofring av mennesker eller dyr til denne verdens falske guder. (Jes. 42: 8) Det Gud først og fremst ønsker av sitt folk, er lydighet, at vi handler i samsvar med det som er «Guds gode og antagelige og fullkomne vilje». Da Jehova utfridde sitt utvalgte folk av den dødbringende undertrykkelsen i det gamle Egypt, la han ikke først og fremst vekt på at det viktigste var å frambære dyreoffer til ham. Han sa: «Men det var dette jeg bød dem: ’Hør på det jeg sier, så vil jeg være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Gå alltid på den veien jeg byr dere, så skal det gå dere vel.’» (Jer. 7: 22, 23; 1. Sam. 15: 22) Hvis Jehova derfor ikke forlangte at hans utvalgte folk skulle ofre dyr, hvor mye mindre ville han da påby dem å ofre mennesker. ’Det var aldri i hans tanker’ at de skulle ofre mennesker, slik de gjorde til Ba’al eller Molok. — Jer. 7: 31.
22, 23. a) Hvorfor kan det sies at kristenheten ikke har frambåret offer for Gud som behager ham? b) Hvordan skulle det ifølge profetien komme til å gå med kristenhetens motbilde i gammel tid?
22 Til tross for kristenhetens blodige rulleblad på grunn av alt det menneskeblod den har utgytt, har den ikke frambåret offer for Gud som behager ham. Den har ikke vist lydighet overfor Bibelens Gud. (Mi. 6: 6—8) Like til denne dag har den ikke angret sin ulydige handlemåte og frambåret de rette offer for Gud. Salmisten skrev: «Offer for Gud er en knust ånd. Et hjerte som er brutt og knust, ringeakter du ikke, Gud.» (Sal. 51: 19) Fortjener kristenheten å forbli ustraffet? Vil den fortsette å være ustraffet? Dens motbilde i gammel tid, Jerusalem, ble med rette straffet, slik Jehova hadde sagt:
23 «Derfor skal dager komme, lyder ordet fra [Jehova], da det ikke lenger skal hete Tofet eller Ben-Hinnom-dalen, men Drapsdalen. I Tofet skal de begrave de døde, fordi det ikke er plass andre steder. Likene av dette folket skal bli til føde for fuglene under himmelen og for dyrene på marken, og ingen skal skremme dem bort. Da lar jeg rop av fryd og glede, og røsten av brudgom og brud forstumme i Judas byer og på Jerusalems gater. For landet skal legges øde.» — Jer. 7: 32—34; 19: 6—9.
24. Når fikk denne profetien sin første oppfyllelse?
24 Denne alvorlige profetien ble ikke oppfylt i kong Josjias (Josias) regjeringstid, for han utryddet og rev ned de steder som hadde vært vigd til tilbedelsen av Molok og andre demonguder. (2. Kong. 23: 3—20) Det var i år 607 f. Kr., da den beleirede byen Jerusalem falt for babylonierne og de ulykkelige som overlevde, ble ført i fangenskap og byen ble lagt øde, at Tofet og Ben-Hinnom-dalen ble til Drapsdalen, hvor likene av judeere lå strødd ut over uten å bli gravlagt, men ble fortært av kjøttetende fugler og dyr. I 70 år lå Jerusalem og Juda land øde. — 2. Krøn. 36: 17—21.
25. Hvilken profeti vil kristenheten ikke kunne unnfly oppfyllelsen av?
25 Kristenheten i dag, som har pådratt seg stor blodskyld, vil med sine hedenske skikker, sine menneskelagde tradisjoner og sin blanding av hedensk filosofi og bibelske læresetninger ikke klare seg noe bedre enn sitt motbilde i fortiden. Den vil ikke kunne unnfly oppfyllelsen av Jehovas profeti: «Et veldig uvær bryter løs fra jordens ytterste ende. Den dagen skal folk som [Jehova] har drept, ligge der fra den ene ende av jorden til den andre. Det blir ingen sørgehøytid over dem, de blir ikke samlet eller gravlagt. Til gjødsel på marken skal de bli.» (Jer. 25: 32, 33) Kristenheten vil ikke overleve den nær forestående ’store trengsel’! (Matt. 24: 1, 2, 21, 22, vers 21 fra NW) Resten av den falske religions verdensrike vil dessuten straks etter også bli ødelagt.
[Ramme på side 9]
Jeremias profeti i Bibelen viser dem som elsker rettferdighet, hva som er «livets vei». Den beskriver også hvordan Jehova Gud vil fullbyrde dommen over falsk religion og over de nasjoner som setter seg opp mot hans vilje. Timen for dette er nær! Det er derfor på sin plass at bladet «Vakttårnet» i dette og i de følgende numre drøfter oppfyllelsen av Jeremias profeti i vår tid.