Guddommelig undervisning bærer gode frukter
«Den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter.» — Jakob 3: 17.
1. I hvilken stilling står Jehova hva undervisning angår, og hvorfor?
JEHOVA Gud står i første rekke når det gjelder undervisning som er i pakt med tiden. Ikke så å forstå at hans inspirerte undervisning har forandret seg for å holde tritt med tiden. Nei, den viktigste læreboken han bruker ved sitt studiekurs, fullførte han for over atten hundre år siden. Det er ikke hans undervisning som har måttet innhente tiden, det er heller slik at tiden nå er kommet til det punkt som hans profetiske visdom hele tiden har konsentrert seg om. Den guddommelige visdom som for lang tid siden ble samlet på Bibelens blad, blir først nå fullt ut forstått av Jehovas tjenere, for profetiene konsentrerte seg om de siste dagers urolige tider, og nå når vi er kommet fram til denne tidsperioden, setter vi de synlige oppfyllelser i forbindelse med profetiene, og vårt opplyste sinn blir fylt av forståelse. «Jehova gir visdom, ut av hans munn kommer kunnskap og forstand, han samler sunn visdom til de oppriktige, han er et skjold for dem som vandrer i ustraffelighet.» «De ble skrevet til formaning for oss, som tidsaldrenes ende er kommet til.» (Ordsp. 2: 6, 7; 1 Kor. 10: 11; Rom. 15: 4, Am. stand. overs.) Nå er derfor menneskene endelig kommet til det tidspunkt da Jehovas tidsmessige undervisning utfolder seg i hele sitt omfang, forat de skal forstå den.
2. Gir alle akt på den undervisning Jehova har sørget for? Hva er det som viser dette?
2 Men det er ikke alle som gir akt på den undervisning Jehova har sørget for. De betrakter den som gammeldags, og i stedet vender de seg til denne moderne verdens visdom. Med stolthet peker de på de framsteg vitenskapen har gjort på kjemiens, fysikkens og medisinens område. De stirrer inne i sine teleskoper og mikroskoper, studerer jordens struktur, leser den beretning bergartene gir, og kommer med teorier i massevis. Studier av menneskenes innbyrdes forhold spenner over hele skalaen fra familiekretsen til den internasjonale skueplassen. De har utviklet sin kultur når det gjelder musikk, litteratur og annen kunst. Deres religioner har også utviklet seg etter som tiden har gått, er blitt rikere materielt sett, har gitt seg i kast med sosiale problemer, har trengt inn på politiske områder, og det er blitt lagt til og trukket fra disse religionene, forat de i sin undervisning kan være i harmoni med de formodede vitenskapelige framsteg. Og for å undervise i all denne verdslige visdom, har de opprettet kompliserte skolesystemer som slår kloen i menneskets sinn allerede i barndommen og propper det med lærdom til han er blitt voksen. Verden anser denne opplæringen for å være den viktigste, og fremmer den, mens den gammeldagse bibelske undervisningen blir skjøvet i bakgrunnen.
3. Hvilke frukter har verdens undervisningssystem frambrakt?
3 Har verdens undervisningssystem frambrakt gode frukter? Har det brakt den fred, lykke og sunnhet og det liv menneskene ønsker seg? Har det fjernet griskhet og egoisme, raseskilnad og religiøse fordommer fra menneskenes hjerte og sinn? Er det ikke krigen i stedet for freden som i første rekke har lagt beslag på den kunnskap vitenskapen har gitt menneskene? Er det ikke mange som regner lykken etter hvor mange penger de har? Er ikke sunnheten blitt ofret på den såkalte sivilisasjons alter, på grunn av sivilisasjonens unaturlige levemåte? Er ikke livet blitt kunstig og unaturlig, fylt med sosial streben og annen forfengelighet? Har menneskenes medisinske kunnskap fridd dem fra de dårlige virkninger av sykdommer, skadelige vaner og umoralske handlinger? Menneskenes skrøpeligheter har økt sammen med deres opplysning. Kunnskapen har påskyndet menneskenes ødeleggelse. Den verdslige visdom er ikke våken for tidens alvor, og dens undervisningssystem er ikke på høyde med tiden nå i disse siste dager. Selv dens religiøse systemer har unnlatt å gi menneskene den guddommelige undervisning de tørster og hungrer etter: «Se, dager kommer, sier Herren, Israels Gud, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de vanke om fra hav til hav og fra nord til øst; de skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det.» — Amos 8: 11, 12.
4. Hvorfor kan man ikke finne åndelig føde i kristenhetens undervisning?
4 Søkende mennesker kan reise vidt og bredt i kristenhetens religiøse verden, men de kommer ikke til å finne åndelig føde i dens religiøse eller verdslige undervisning. Hvorfor ikke? Fordi disse verdslige systemene enten har gått vekk fra Jehova Guds viktigste lærebok, Bibelen, eller også har utvannet den. De som i dag bekjenner å være Guds folk, har gjort den samme bommerten som fortidens israelitter gjorde: «For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.» (Jer. 2: 13) Prestene og predikantene har latt sine vanningssteder bli sprukne og gjennomhullet av menneskelige utviklingsteorier og vitenskapelig tvil, og de har latt dem bli forurenset av hedensk religionsfilosofi. Deres nye teorier kommer ikke til å holde vann, og deres gamle hedenske læresetninger blir hurtig slått ned av de bibelske sannheter som de har forlatt. Deres visdom er ikke mer verdt enn noe av den øvrige visdom i den nærværende onde verden, som Jehovas ord verdsetter på følgende måte: «Denne verdens visdom er dårskap for Gud.» — 1 Kor. 3: 19; 1: 17—29; Es. 29: 14.
5. Hvordan blir utfallet når man sammenligner kristenhetens systemer med Guds vitner hva nidkjærhet angår?
5 På grunn av den åndelige hungersnød visner de ortodokse kirkesamfunn bort, og de er for svake til å slå tilbake materialismens og ateismens framstøt. Verdslige iakttagere legger merke til denne tilstanden, og de legger merke til noe annet også. Se på følgende, som sto i det engelske bladet Illustrated Leicester Chronicle for 10. september 1949: «Forsamlingene i kirker og menighetshus har skrumpet inn i foruroligende grad overalt i landet. Tusenvis av barn blir oppdratt med liten eller ingen religiøs bakgrunn. Mannen i gaten viser liten interesse for de gamle grunnfestede trosretninger. Likevel kunne et religiøst konvent som ble holdt i Leicester siste week-end, samle 8500 tilhengere av en trosretning som inspirerer sine medlemmer til å vise en overveldende iver. Den glødende begeistring hos Jehovas vitner er noe som burde få prestene og deres innskrumpede menigheter til å tenke — og tenke hardt. Hvorfor har denne bevegelsen så sterk tiltrekningskraft? Hvorfor er dens medlemmer fylt med slik glød? Ett svar er at Jehovas vitner har tro på nytten av å ta religionen ut til folk. De har tro på nytten av å forkynne fra dør til dør. De er helt på det rene med verdien av reklame, og foretaksomme i sin bruk av den. De roper sin religion ut fra hustakene. Hva de som går i kirken eller i dissentermenighetene enn kan mene om deres tro eller metoder, så utgjør iallfall deres voldsomme iver en utfordring til biskoper og prester i hvert eneste bispedømme og hvert eneste menighetshus i landet. Vil de svare på denne utfordringen ved å feie vekk sine gammeldagse idéer?»
6. Hva er grunnen til denne forskjellen i nidkjærhet?
6 Det slike oppriktige iakttagere ikke forstår, er hvorfor Jehovas vitner er så nidkjære og de ortodokse kirkegjengerne så likegyldige. Selv prestene legger merke til forskjellen, og den katolske biskop av New York, Thomas J. McDonnell, beklaget seg i denne forbindelse og sa: «Gjennomsnittskatolikken mangler ofte enhver sans for den apostelvirksomhet en legmann kan utfolde. Han nøyer seg altfor ofte med bare å være et passivt medlem. Han regner som så at hans religion er noe som er mellom ham selv og Gud, og han er ikke interessert i å dele sin tro med andre. Tro uten gode gjerninger er død.» Biskopen omtalte så Jehovas vitner som «enestående når det gjelder nidkjærhet i å utbre sin tro». (New York Times, 15. november 1948) Men hva kommer denne forskjellen av? Det er ikke det at Jehovas vitner er annerledes som mennesker betraktet. De fleste av dem var engang likegyldige og sløve medlemmer av ortodokse religiøse menigheter. Det springende punkt er at de forandret sitt åndelige kosthold, eller for å si det mer nøyaktig, at de brøt den åndelige faste kristenhetens menigheter hadde påtvunget dem. De fikk ikke åndelig føde, og derfor hadde de ingen åndelig styrke til å utføre kristne gjerninger. Men da de brøt ut fra kristenhetens avsvidde, uthungrede religiøse gressganger, og begynte å ta til seg av den rike og nærende føde fra Guds ord, Bibelen, da ble de styrket, fikk krefter og strømmet over åndelig talt. Og når de tar til seg mer føde, får de ny styrke til fortsatt å strømme over i glødende og nidkjær kristen forkynnelse.
ÅNDELIG FØDE GJORT TILGJENGELIG
7. Hvordan har mange velvillige mennesker sluttet å sulte midt i overfloden?
7 Gjennom Jehovas vitners evangelieforkynnelse er det tusenvis av mennesker med en god vilje som oppdager rikelige forråd med åndelig føde. De slutter med sin tåpelige sulting midt i overfloden. De får høre om den guddommelige undervisning Jehova Gud tilbyr. De får ikke høre om dette av prester som kan vifte med et diplom fra en eller annen teologisk læreanstalt, og den bibelske kunnskapen får de heller ikke ved regelmessig å være til stede i kirkebygninger som er prydet med høye spir. Deres utdannelse begynner ofte hjemme, og uten at det koster noe. De må ikke betale en fastsatt sum for undervisningen eller gi kollekt. «Nå vel, alle I som tørster, kom til vannene, og I som ingen penger har! Kom, kjøp og et.» «Den som vil, han ta livsens vann uforskyldt [fritt, Aut. eng. overs.]!» — Es. 55: 1; Åpb. 22: 17.
8. Hvilke undervisningsmetoder holder vi oss til i dag? På hvilken måte?
8 Kristus Jesus er nøye knyttet til Jehova Gud i undervisningsarbeidet, og han lærte i folks hjem da han var på jorden. Jesu første disipler fulgte i hans fotspor og «holdt ikke opp med å lære og forkynne om Kristus Jesus i alle husene». Apostelen Paulus underviste menneskene «fra hus til hus». (Ap. gj. 5: 42; 20: 20, Aut. eng. overs.) De sanne kristne i vår tid holder seg nøye til de metoder som ble innført av deres forbilde, Kristus Jesus. De går til folks hjem og framholder evangeliets budskap. Når de står på gatene og holder fram bibelske blad, og en forbipasserende viser interesse, tilbyr de å besøke vedkommendes hjem for å holde bibelstudier der. — Ordsp. 1: 20, 21; 8: 1—3.
9. Hva er det mange finner å være en praktisk måte å få aktuell undervisning på?
9 Det er mange velvillige mennesker som finner ut at en praktisk måte å få den guddommelige undervisningen på, er å holde av en time hver uke til bibelstudium med disse kristne menneskene, Jehovas vitner. Med Bibelen og bibelske hjelpemidler kan man foreta en grundig undersøkelse av de viktigste lærdommene i Guds ord og drøfte dem. Det vil ikke si det samme som de ortodokse religioners læresetninger, som er bundet til trosbekjennelser, for eleven oppdager snart at slike lærdommer som treenigheten, helvetes ild, den udødelige sjel og lignende, ikke er bibelske. Det han lærer, er sannheter om Kristi rike, de velsignelser det vil gi på en ny jord, de tegn som nå er synlige og som beviser at vi lever i de siste dager, bevisene for at Kristi rike er blitt opprettet i himlene og snart med eksplosiv kraft skal tørne sammen med denne onde verden i det slaget som kalles Harmageddon, og mye annen livsviktig undervisning som kan sette eleven i stand til å leve gjennom denne urolige, opprørte tiden og til syvende og sist få leve i Jehova Guds nye verden uten ende. (Matt. 24: 3—39; 2 Tim. 3: 1—5) Dette er en undervisning som er aktuell nå i disse vanskelige tidene. Den ligger ikke bak sin tid lik den verdslige undervisning, som spotter og sier at alt dette som skal oppfylle Bibelens profetier ennå er langt unna, hvis det da kommer i det hele tatt. — 2 Pet. 3: 3, 4.
10. Hvem velsigner slike hjemme-bibelstudier? Hvordan og hvorfor?
10 Jehova Gud velsigner hjemme-bibelstudiet, og Kristus Jesus begunstiger selv en slik liten sammenkomst. Lovte han kanskje ikke: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem»? (Matt. 18: 20) Når derfor det nidkjære vitne leder studiemøtet i hjemmet på en ordnet måte, vil de virkelige lærere, Jehova Gud og Kristus Jesus, gi den ydmyke elev opplyste forstandens øyne, og la den guddommelige hensikt åpne seg for ham. (Es. 30: 20; 54: 13; Ef. 1: 18) Vitnet vil trofast gå til dette hjemmet hver uke i flere måneder, noen ganger i over et år, og gi sin tid og sine krefter gratis for å lyde Kristi befaling om å ’fø fårene’, ikke bare med ett, men med mange, mange åndelige måltider. — Joh. 21: 15—17.
11. Hvordan meddeler eleven seg til læreren?
11 Etter som tiden går, og eleven gjør framskritt, blir han bedre i stand til å følge den bibelske regelen: «La den som blir muntlig opplært i ordet, ha fellesskap i alle gode ting med den som underviser ham.» (Gal. 6: 6, Roth.) Den som blir undervist, bidrar til at studiet blir mer lærerikt når han gjenforteller for studielederen de «gode ting» han har lært. Dette gjør at de nylærte sannhetene fester seg i sinnet hans, og det gir ham tillit til å snakke om dem med sine egne ord. Da kan han lettere fortelle sine naboer om det han lærer.
12. Hvordan øker han sine anledninger til studium? Med hvilket utbytte?
12 Nå får han innbydelse til et bibelstudium med en større gruppe mennesker i et hjem i nærheten. Dette kretsbokstudiet blir ledet på samme måten som det studiet han hadde hjemme hos seg, men her er det flere til stede, og det at det kommer flere forskjellige kommentarer, setter hans egen hjerne i virksomhet og får ham til å huske ting han tidligere har lært. Det han erfarer, beviser riktigheten av det bibelske ordspråket: «Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre.» (Ordsp. 27: 17) Den nye blir slipt ved denne kontakten med andre av Jehovas vitner, og han blir ivrig etter å komme på de større menighetsmøtene som Jehovas vitner har i Rikets sal. Vil han ikke høste flere velsignelser når han gir akt på denne formaningen: «La oss tenke på hvordan vi kan oppmuntre hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og ikke slutte å møtes sammen, som noen har for vane, men formane hverandre og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg»? — Hebr. 10: 24, 25, Moffatt.
13, 14. Hvordan virker emne-metoden på ham? Er den bibelsk?
13 I Rikets sal oppstår det et sterkt bånd av kristent fellesskap mellom eleven og de andre i kretsen. Omgangen med dem oppmuntrer ham til kjærlighet og gode gjerninger og styrker ham mot de økende onder etter som tiden nærmer seg den dagen da Gud skal gjøre opp med denne sataniske verden. De offentlige foredragene i lokalet behandler mange av de punktene som han tidligere har fått forklaring på, men de forskjellige talerne behandler spørsmålene fra andre synsvinkler og avklarer og utvider hans forståelse. Talerne henter riktignok skriftsteder fra forskjellige deler av Bibelen og lar dem belyse et særlig emne, og eleven kan huske at hans verdslige venner og selv hans tidligere predikant spottet denne metoden, og sa at vitnene «hoppet hit og dit gjennom Bibelen som de rene gresshopper, og at de ved å hoppe omkring i Bibelen på den måten kunne bevise hva som helst». Men det var takket være denne studiemetoden etter emner at han hadde lært mer av vitnene på én måned enn han hadde lært av sitt tidligere kirkesamfunn på tyve år.
14 Var det forresten ikke også slik at de inspirerte menn som skrev de greske skrifter, samlet sammen skriftsteder som var spredt omkring i de hebraiske skrifter? Og da mønsterlæreren, Kristus Jesus, holdt sin berømte bergpreken, kom han da ikke med en og tyve sitater fra de hebraiske skrifter, fra bøkene 2 Mosebok, 3 Mosebok, 4 Mosebok, 5 Mosebok, 2 Kongebok, Salmenes bok, Esaias og Jeremias? Han prøvde ikke å «bevise hva som helst» ved å hoppe hit og dit i sin bruk av skriftstedene. Ved denne metoden og til folks behagelige overraskelse, lærte han dem «som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde», fordi han understøttet sin lære med Guds skrevne ords autoritet. — Matt. 7: 29.
15. Hvilke anledninger til studium og opplæring får han i Rikets sal?
15 Ved studiet av Vakttårnet i Rikets sal får han «mat i rette tid» fra Guds ord, og dette opplyser vegen til livet. Han hadde lest Vakttårnet hjemme, men nå ser han hvor mye av stoffet han ikke hadde fått fatt i. Og tjenestemøtene og den teokratiske tjenesteskolen i Rikets sal! De dagene han gikk i kirken, hadde aldri kunnet by på noe sånt som disse møtene! Det er altså derfor Jehovas vitner arbeider så effektivt når de forkynner evangeliet. På tjenestemøtet studerte de virkningsfulle måter å framlegge budskapet på, og de holdt ikke bare foredrag om metodene, men de demonstrerte dem også. Og den måten de organiserte seg på, så den ene ikke skulle gjøre om igjen det en annen hadde gjort! Hva skolen angår, lærte den hvordan man skulle tale godt, lærte om oppbygning av taler, kjensgjerninger om Bibelens opprinnelse og bevaring, når de forskjellige bøkene i Bibelen ble skrevet, av hvem, til hvem, hva de inneholdt og mange andre opplysninger som er av betydning for ordinerte ordets tjenere. De ordinerte tjenere som var tilmeldt dette kurset, holdt så elevtaler, og fikk oppbyggende veiledning angående deres framføring og tilrettelegging av stoffet. Vitnene arbeidet sannelig hardt for å lyde formaningen: «Gjør ditt beste for å vinne Guds godkjennelse som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men som former sannhetens budskap på rette måte.» — 2 Tim. 2: 15, En am. overs.
16. Hvordan kan tjenestemøtet og den teokratiske skolen sammenlignes med det Jesus ga sine disipler?
16 Den undervisning og opplæring som Jesus ga apostlene og de første kristne, kan sammenlignes med den tjenesteskole og det tjenestemøte vår tids Jehovas vitner har. Mange av Jesu taler var tjenestetaler. I dem oppfordret han sine etterfølgere til å la lyset skinne, til å forkynne evangeliet om Riket, til å bære frukt, til å døpe nye og sette dem i gang i forkynnerarbeidet. Han holdt demonstrasjoner til gagn for sine etterfølgere ved at han førte an i tjenesten og viste hvordan arbeidet skulle utføres. «Han dro omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike, og de tolv var med ham.» (Lukas 8: 1) De la merke til mesterforkynneren, og lærte av ham, og senere ga de andre grunn til å huske igjen denne enestående opplæringen. (Ap. gj. 4: 13) Da Jesus sendte de tolv apostlene ut for å forkynne, ga han dem en særlig rettledning for hvordan de skulle handle overfor interesse og motstand som de støtte på i sitt vitnearbeid fra dør til dør. (Matt. 10: 1—16) Senere ga han en lignende opplæring for den teokratiske tjeneste på feltet til sytti disipler før han sendte dem ut for å forkynne, og de vendte tilbake for å avlegge rapport om hvor vellykket deres virksomhet i tjenesten på feltet hadde vært. — Lukas 10: 1—11, 17.
EN HERLIG FORANDRING FOR DEM GUD HAR UNDERVIST
17. Hvilken forandring til det bedre medfører denne guddommelige undervisningen?
17 Nå tar den nye eleven en pause for å tenke over det han har vunnet ved den undervisning Gud tilbyr gjennom sine vitner. Tidligere hadde hans liv bestått i en tredemølle av arbeid og et nesten desperat forsøk på å skaffe seg det han engang regnet for «moro», noe som ofte holdt ham oppe til sent på natt og førte utsvevelser med seg, og dette gjorde hans verdslige arbeid til en enda større byrde. Han hadde ingen fred i sinnet, for han var alltid bekymret på grunn av de flokete verdensforholdene, krigsfrykten hang stadig truende over ham, og han var engstelig for sin familie på grunn av de økonomiske byrdene og den trusel ungdomskriminaliteten innebar. Men hvor annerledes var det ikke nå! Han visste om det sikre botemidlet som Guds rike er, at det var nær, at de nåværende veer bare var forløpere for evige gleder i en ny verden, at himmelen var klar og blå bak de mørke skyene når en så på dem med det profetiske syn Guds ord gir. — Lukas 21: 28—32.
18. Hvilken forandring av omgangskrets finner sted? Bryr eleven seg om det?
18 Det er naturligvis mange av hans gamle venner som ikke lenger er sammen med ham sånn som før. Det er som om de ikke snakker det samme språket lenger. Han har ikke lenger lyst til å være med på det han pleide å gjøre sammen med den gamle klikken, han synes han har kastet bort altfor mye tid på det tidligere, og han bryr seg ikke det minste om at hans tidligere venner nå gjør narr av ham. Han blir trøstet ved å lese: «Dere har brukt tid nok i tidligere dager til å gjøre det hedningene liker å gjøre, og gitt dere hen til sanselighet, lidenskap, drikk, festing, utsvevelser og avskyelig avgudsdyrkelse. De er forbauset over at dere ikke lenger er med dem i denne flom av utsvevelser, og de skjeller dere ut for det. Men de skal stå til ansvar for ham som står ferdig til å dømme levende og døde.» (1 Peter 4: 3—5, En am. overs.) Han bryr seg ikke om at han har mistet dem, for han har fått seg mange flere og bedre venner. — Matt. 19: 29.
19. Hvilken fred nyter han, og av hvilken grunn?
19 Nå har han dessuten «Guds fred, som overgår all forstand». (Fil. 4: 7) Dette er ikke en fred som i første rekke kommer av at han nå vet hva framtiden bærer i sitt skjød og ikke lenger er bekymret over forholdene og engstelig for sin familie. Det er ikke en fred som i første rekke kommer av at han har funnet åndelig føde og ikke lenger lar seg imponere av denne verdens dåraktige visdom, som så ofte blir brukt til å tjene destruktive formål, og den kommer heller ikke bare av at han har funnet bedre og renere venner. Hans fred kommer fra Gud, fordi han er blitt undervist av Gud med Guds visdom, og han får del i denne guddommelige visdoms goder. Som det er skrevet: «Den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt. Men rettferdighets frukt såes i fred for dem som holder fred [og de fredsommelige som sår i fred, høster rettferdighet, Moffatt].» — Jakob 3: 17, 18.
20. Hvorfor må han bære frukter? Ved hvilken åndelig forandring?
20 Han nyter disse velsignelsene i fullt monn, i den grad at han også bærer «gode frukter». På grunn av sitt flittige studium er den tidligere eleven nå blitt til et redskap som brukes i undervisningen, for nå er han dugelig «til også å lære andre». (2 Tim. 2: 2) «For intet har I fått det, for intet skal I gi det,» husker han. (Matt. 10: 8) Han har funnet ut at Bibelens regel er sann: «Det er saligere å gi enn å få.» (Ap. gj. 20: 35, Aut. eng. overs.) Hans åndelige innstilling har forandret seg, så han ikke lenger tenker på samme måte som den gamle verden, men har antatt den nye verdens tankegang, og dette kommer av hans studium av Guds ord, av den undervisning han har fått ved tjenesteskolen og tjenestemøtet og ved at han har iakttatt nidkjære vitners gode eksempel. «Dere må ikke anta denne verdens skikker, men bli forvandlet ved den nye sinnsinnstilling dere har fått, så dere kan finne ut hva Guds vilje er — hva som er godt, velbehagelig og fullkomment.» (Rom. 12: 2, En am. overs.) Ved Guds ord er han blitt renset for tidligere dårlige vaner i tankegang og oppførsel, og derfor bærer han nå frukter i Rikets tjeneste, som det er befalt: «Hver gren på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, den renser han, forat den skal bære mer frukt. I er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til eder. Derved er min Fader herliggjort at I bærer megen frukt, og I skal bli mine disipler.» — Joh. 15: 2, 3, 8.
21. Hvordan gagner det ham at han gjør praktisk bruk av det han har lært?
21 En fred som overgår menneskelig forstand, blir ham nå til del, fordi han har fred med Gud, er i harmoni med Gud, gjør Guds vilje og er med på å rettferdiggjøre og opphøye Gud. Han beviser at han har visdom og forstand ved å lyde befalingene om å forkynne. (Salme 111: 10) Ved at han anvender den guddommelige undervisningen i tjenesten på feltet og gjentar Bibelens sannheter ved folks dører, lar han disse sannhetene få sette seg fast i sinnet og hindrer dem fra å forsvinne fra hukommelsen når han har bruk for dem. Fortsatt studium fyller på ny det ufullkomne sinnet, som lar sannhetens vann renne ut som om det skulle være et utett kar. (Hebr. 2: 1, Aut. eng. overs.; randbm.) Når han bruker sine åndsevner flittig ved studium, blir de oppøvd og styrket, til de ikke bare kan fordøye melken, men også den faste føde i Guds ord, og den styrke han derved får, utruster ham så han kan motstå forfølgelse og andre sataniske snarer som denne verden er overfylt av. Han vokser til fullkommen modenhet, som Bibelen rår til: «Fullvoksne mennesker har rett til kraftig føde, for deres evner er ved bruken oppøvd til å skille mellom rett og urett. La oss derfor gå forbi den kristne grunnlærdom og gå fram mot modenhet.» — Hebr. 5: 14; 6: 1, En am. overs.
22. Hvilke store tjenesteprivilegier kan han nå fram til?
22 Etter som denne kristne fortsetter å dra nytte av den guddommelige undervisningen og mer og mer bærer gode frukter, gjør han kanskje slik framgang at han tar opp den modne virksomheten i heltidstjenesten, som blant Jehovas vitner i dag går under navnet pionertjenesten.