Hvorfor det ble vedtatt en resolusjon ved den internasjonale sammenkomst med mottoet «Guds vilje»
«Så sverget de til Jehova med høy røst.» — 2 Krøn. 15: 14, NW.
1. Hvorfor er det en god ting når et folk i samlet flokk går inn for en trofast beslutning i frykt for Gud?
DET er en god ting når et folk i samlet flokk går inn for en trofast beslutning i frykt for Gud. Ikke noe kan bedre enn dette tjene til å forene dette folk i rettferdige bestrebelser til varig gagn for hele folket og til Guds ære og opphøyelse. Han, Skaperen av mennesket og av menneskets jordiske hjem, overser ikke en slik handling. Han vil avgjort vise sin anerkjennelse ved å velsigne og beskytte et slikt folk og gi det den guddommelige støtte det trenger for å kunne overholde sin gudfryktige beslutning.
2. Når i fortiden fant en slik handling sted, og etter hvilken mirakuløs seier?
2 Langt tilbake i tiden var det et folk som foretok en slik handling og derved foregikk oss med et godt eksempel. Denne handling fant sted i det femtende år kong Asa av Jerusalem regjerte, i det tiende århundre før den kristne tidsregning. Etioperen Serah dro opp gjennom Egypt med en million krigere og truet med å ødelegge Juda rike. I det kritiske øyeblikk ba kong Asa til Jehova, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Asa ble bønnhørt, og disse fiender av Jehovas rike i Jerusalem ble selv utslettet.
3. Hva ble kong Asa forsikret om da han kom tilbake fra seieren, og hvilken resolusjon vedtok folket etterpå ved Jehovas tempel?
3 Da kong Asa kom tilbake fra denne mirakuløse seier, møtte profeten Asarja ham med denne forsikring: «[Jehova] er med eder når I er med ham, og dersom I søker ham, skal han la seg finne av eder; men dersom I forlater ham, skal han forlate eder. . . . Men vær I frimodige og la ikke eders hender synke! I skal få lønn for eders gjerning.» Stimulert av disse mektige ord kalte kong Asa sammen alle de israelitter som lojalt tjente ham som den konge Jehova hadde salvet, og han samlet dem ved Jehovas tempel i Jerusalem. Folket frambar da offer for sin Gud og vedtok dessuten i enighet en resolusjon. Om dette leser vi: «Og de gjorde en pakt om at de ville søke [Jehova], sine fedres Gud, av alt sitt hjerte og av all sin sjel, og at hver den som ikke søkte [Jehova], Israels Gud, skulle drepes, enten det var en liten eller en stor, mann eller kvinne. Og de svor [Jehova] troskap med høy røst og jubelrop og under trompeters og basuners lyd. Og hele Juda gledet seg over eden; for av alt sitt hjerte hadde de svoret den, og med all sin vilje søkte de ham, og han lot seg finne av dem, og [Jehova] ga dem ro rundt omkring.» — 2 Krøn. 15: 2—15.
4. Hva slags offer frambærer Jehovas vitner i våre dager, og hvilken viktig begivenhet fant sted på den sjette dagen under deres internasjonale sammenkomst i New York i 1958?
4 Det må i alt ha vært flere hundre tusen kjødelige israelitter som var med på å sverge på denne beslutning, for på én dag ofret de 700 stykker storfe og 7000 får. I vår tid finnes det en levning av den nye nasjon av åndelige israelitter som frambærer offer i form av lovprisning og kristne gjerninger for den samme Gud. Hundretusenvis av fårlignende mennesker av god vilje rundt omkring på jorden har sluttet seg til denne åndelige levning i å tilbe ham. Fra 27. juli til 3. august 1958 var utsendinger fra eller representanter for disse Jehovas vitner samlet på og omkring Yankee Stadium og Polo Grounds, som ligger like ved hverandre i New York. En av postene på programmet om ettermiddagen den sjette dagen, fredag den 1. august, var foredraget «Hvorfor denne forsamling bør vedta en resolusjon», som ble holdt av visepresidenten for Watch Tower Bible & Tract Society, og umiddelbart etterpå fulgte posten «Denne forsamling vedtar en resolusjon» ved presidenten for det samme selskap. Disse viktige postene på dagens program begynte klokken 13.30 på Polo Grounds for dem som befant seg på og omkring denne idrettsplass, og klokken 15.30 på Yankee Stadium for den enda større forsamlingen som befant seg på og omkring denne idrettsplass. Visepresidentens innledende foredrag gikk ut på følgende:
Hvorfor denne forsamling bør vedta en resolusjon
5. Hva kan sies om det antall kristne vitner som var til stede ved denne sammenkomsten?
ALDRI før har så mange kristne vitner for Jehova vært samlet på en og samme tid som her ved Jehovas vitners sammenkomst med mottoet «Guds vilje», som blir holdt på Yankee Stadium og Polo Grounds i New York.
6. Hvorfor var dette ikke bare en internasjonal sammenkomst, og hvilken god grunn hadde de til å komme sammen i enhet?
6 Dette er ikke bare en internasjonal sammenkomst, det er også hva man kunne kalle en «inter-rasial» sammenkomst, for vi er ikke bare kommet her fra mange nasjoner, i og med at vi kommer fra 123 land og øysamfunn, men også fra de tre store grener av den menneskelige familie som stammer fra vår felles forfader Noah, sønn av Lamek, sønn av Metusalah, sønn av Enok. (1 Krøn. 1: 3, 4) Ja, dette er en sammenkomst for kristne mennesker innen den menneskelige familie. Trass i forskjellighetene i vårt ytre, og trass i forskjellighetene i de språk vi taler, er vi alle ett kjød, skapt av én Gud og gjenløst av ett løskjøpende offer, hans Sønn Jesus Kristus. Dessuten er det ikke bare på grunn av vår naturlige, kjødelige enhet vi har kommet sammen på denne måten, men vesentlig på grunn av vår enhet i kristen personlighet. Paulus minner oss jo om at «her er ikke greker og jøde, omskjærelse og forhud, barbar, skyter, trell, fri, men Kristus er alt og i alle». (Kol. 3: 10, 11) Vår sammenkomst er derfor bare en veldig tilkjennegivelse av oppfyllelsen av Jehovas profeti ved Esaias:
7. Hva var denne sammenkomsten en veldig tilkjennegivelse av?
7 «Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolk skal strømme til det. Og mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! . . . Og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.» — Es. 2: 2—4.
8. Hvorfor hadde ikke sammenkomstens deltagere noen grunn til å skryte av at de hadde kommet sammen i et så stort antall fra så mange steder?
8 I betraktning av de forhold som råder i verden nå sommeren 1958, er det ingen liten bedrift at vi ved hjelp av mange slags transportmidler og med store utlegg er kommet hit til denne sammenkomsten med mottoet «Guds vilje» fra alle de fire verdenshjørner. Dette er ikke noe vi selv kan ta æren for. Det er den allmektige Gud som har fått det i stand. Det er han som har satt foran oss det særdeles velsmakende åndelige festmåltid vi her nyter, og det er han som gjennom sin synlige organisasjon på jorden kjærlig har innbudt oss til å komme. Han har skaffet oss alle midlene til å komme hit, han har beskyttet og bevart oss på veien hit, og hans beskyttelse har nå vært over oss på denne sammenkomsten. Han har ført oss til dette stevne, som savner sidestykke. Til ham går vår dyptfølte takk for dette. Æren er hans! «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Sak. 4: 6) Og dette er vi hjertens enige i!
9. Hva hadde de anledning til å gjøre etter som de var samlet i et så stort antall fra alle verdens kanter?
9 Det at vi er samlet i overensstemmelse med Guds vilje og ved Guds hjelp, byr på en enestående anledning for oss. Etter som vi er samlet i et så stort antall fra så mange steder omkring på jorden, er det meget passende at vi i fellesskap kommer med en erklæring for å understreke at vi har Guds ånd, at vi er lært av Jehova slik at vi har kunnet oppnå enhet i kunnskap og forståelse, og at vi er blitt styrket i vår beslutning om å gjøre Guds vilje som en forent, teokratisk organisasjon som Guds hellige navn, Jehova, er knyttet til.
10. Med hvilken innstilling kom de sammen, og hva fant de at det var en utmerket anledning til å gjøre den dagen?
10 Vi, som er blitt døpt i lydighet mot Gud og i samsvar med Jesu Kristi eksempel, er alle sammen innvigd til Gud for å gjøre hans vilje. Vi har kommet hit uten å være redd for å stå overfor Guds vilje og uten å være redd for å stifte bekjentskap med ytterligere åpenbarelser av Guds vilje, for det er denne sammenkomsts motto. Vi er ivrige etter å få vite mer om Guds vilje. Vi søker her å bli fornyet i vår beslutning om å gjøre hans vilje for at vi skal kunne gjøre den trofast i oppfyllelse av vårt høytidelige løfte, slik at vi kan glede hans hjerte. Vi ser at det er stor forvirring i hele denne verden, også i kristenheten, med hensyn til hva Guds vilje går ut på. Vi vet også at det er mange fårlignende mennesker overalt på jorden som ønsker å få vite hva Guds vilje går ut på, slik at de kan rette seg etter den og derved oppfylle hensikten med sitt liv. Derfor finner vi at dette er en meget passende anledning til å komme med visse uttalelser om hva Guds vilje består i, og til å gi uttrykk for vår beslutning om å holde ved med å rette oss etter den selv og om å hjelpe andre mennesker av god vilje til å gjøre det samme.
11. Hvorfor var det ikke nødvendig å beskrive forholdene på jorden, og hvordan beskrev Paulus dem overfor Timoteus lang tid i forveien?
11 Verdens aviser, blad og radioprogrammer beskriver de begivenheter som finner sted, og de beklagelsesverdige forhold som eksisterer både i kristenheten og i resten av verden. Vi trenger ikke å gi noen detaljert beskrivelse av noe folk allerede er så godt kjent med. For 1900 år siden ga vår kristne bror apostelen Paulus en profetisk beskrivelse av det vi som er samlet her fra alle verdens kanter, har konstatert passer på forholdene i vår tid: «I de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, fremfusende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud, som har gudfryktighets skinn, men fornekter, dens kraft. . . . Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. Men onde mennesker og slike som kverver synet på folk, går fram til det verre; de fører vill og farer vill.» — 2 Tim. 3: 1—5, 12, 13.
12. Hva ble stemplet som den grunnleggende årsak til at forholdene er slik de er i verden, og hvorfor ble det pekt på at en bestemt klasse mennesker bærer hovedansvaret for det hele?
12 Denne tingenes tilstand har sin grunnleggende årsak. Uten tvetydig snakk, og uten å nøle, erklærer vi at denne grunnleggende årsak til forbrytelser, hat, stridigheter, fordommer, kommunisme og avsindig forvirring er urett religion, falsk religion, som menneskenes usynlige fiende, Satan Djevelen, står bak. De mennesker som er mest ansvarlige for forholdene i verden, er de religiøse lærere og ledere, og de mest klanderverdige av disse er kristenhetens religiøse presteskap. De har hele Bibelen, den hellige skrift som er inspirert av Guds ånd. Medlemmene av deres religiøse systemer betaler dem med penger de selv har strevet hardt for, og stoler på at de studerer Bibelen og forkynner Guds vilje og hensikt slik den der kommer til uttrykk. Kristenhetens presteskap er gjenstand for ærefrykt og respekt fra sine menigheter, som stoler på at deres prester lærer dem Bibelens sannhet og lever i samsvar med dens lære i etterligning av Jesus Kristus. Apostelen Paulus framholdt hvilket mønster presteskapet bør følge: «Bli etterlignere av meg, akkurat som jeg er av Kristus.» (1 Kor. 11: 1, NW) Hvis kristenhetens hundretusener av prester hadde gjort som Paulus anviste, hvor meget hadde de ikke da kunnet gjøre for å hindre kristenheten, som dominerer resten av verden, i å havne i den alvorlige situasjon den nå befinner seg i! Tenk på hvor effektivt de kunne ha hindret to verdenskriger og den store spenning som framtvang utviklingen av atombomben og vannstoffbomben!
13. Hvorfor var det ikke urett av dem å komme med en slik kritikk av kristenhetens presteskap, og hvorfor var de faktisk forpliktet til å tale om kristenhetens ledere?
13 Er det urett av oss å komme med slik kritikk? Er «et galt av oss å føle på samme måte som Jehovas profet Jeremias følte i forbindelse med en lignende situasjon på sin tid, og deretter å uttale oss i samsvar med det vi føler? Vi tror ikke det. Ikke mange årene før Jerusalem og templet eller Guds hus ble ødelagt, sa Jeremias: «Om profetene. Mitt hjerte er sønderknust i mitt indre, alle mine ben skjelver, jeg er som en drukken mann, en mann som vinen har overveldet, for [Jehovas] skyld og for hans hellige ords skyld. For landet er fullt av horkarler; for forbannelsens skyld visner landet, for dens skyld er ørkenens beitemarker avsvidd; deres løp er ondt, og deres styrke er urett.» Og til Jeremias’ hjerteskjærende ord tilføyer Gud denne kommentar: «For både profet og prest er gudløse; selv i mitt hus har jeg funnet deres ondskap, sier [Jehova].» (Jer. 23: 9—11) Etter alle de årene som er gått siden første verdenskrig, befinner kristenheten seg i samme forhold til Gud som Israel gjorde på Jeremias’ tid. Ja, kristenheten står overfor en mer skremmende og gjennomgripende ødeleggelse enn den Jeremias så komme over Jerusalem og templet. Etter som vi kristne er kalt med Guds navn på samme måte som Jeremias sa at han var (Jer. 15: 16), og etter som vi er Jehovas vitner akkurat som Jeremias, er vi forpliktet til å tale om kristenhetens ledere, som Israels profeter og prester er et forbilde på.
14, 15. Med hvilke ord kunngjorde Jeremias hvem som bar ansvaret for den falne tilstand folket befant seg i?
14 Under inspirasjon fra Gud pekte Jeremias på at det var de religiøse lederne som bar ansvaret for den tilstand folket befant seg i, gjennomsyret som det var av korrupsjon og truet av en voldsom ødeleggelse:
15 «Derfor sier [Jehova], hærskarenes Gud, så om profetene: Se, jeg gir dem malurt å ete og beskt [forgiftet, NW] vann å drikke; for fra Jerusalems profeter er gudløshet gått ut over hele landet. Jeg har ikke sendt profetene, allikevel løp de; jeg har ikke talt til dem, allikevel profeterte de. Og hadde de stått i mitt fortrolige råd, ville de la mitt folk høre mine ord og føre dem tilbake fra deres onde vei og fra deres onde gjerninger.» — Jer. 23: 15, 21, 22.
16, 17. Hvorfor er kristenhetens presteskap på tilsvarende måte ansvarlig for menneskenes falne tilstand i vår tid?
16 Kristenhetens prester, både de katolske og de protestantiske, har Bibelen, og de har også tid til å studere den og prekestoler til å forkynne den fra. Hvis disse religiøse profeter i vår tid hadde stått i Jehovas fortrolige råd, som Jehova sa til Jeremias, hvis de altså hadde stått i et nært forhold til ham som hans tro og kloke tjenere, da ville de ha fått kristenhetens folk til å høre Guds ord. På den måten ville de ha fått folket til å vende tilbake fra deres onde vei, som har ført til de skjebnesvangre forhold som råder i dag.
17 I stedet har kristenhetens presteskap forkastet Guds Ord og forledet folk til å forkaste hans Ord og vende seg til verdslige filosofier og ubeviste vitenskapelige teorier. Som en følge av dette synker menneskene stadig dypere ned i dårlige handlinger.
18, 19. Hvilken beskrivelse ga en prest for ikke lenge siden i bladet The Lutheran av menneskenes holdning til Bibelen og til kirken, og hvilke «kolossale muligheter» unnlater presteskapet å benytte seg av?
18 I det religiøse tidsskriftet The Lutheran skrev en prest for ikke lenge siden følgende om oppgangen i kirkebesøket i Amerika: «De veldige skarer troende som strømmer til» har ikke «antatt evangeliet», og heller ikke har de «forkastet kirken». Med andre ord: Disse kirkegjengerne har ikke antatt Bibelen, og de forkaster ikke kristenhetens religiøse systemer som har forkastet Bibelen. Den samme presten bemerket at dette er en «tid med kolossale muligheter». — New York World-Telegram and Sun, 14. juni 1958.
19 Likevel vil ikke presteskapet benytte seg av disse muligheter ved å få menneskene til å høre Guds Ord slik at de omvender seg fra sitt frafall, og ved å forberede dem til evig liv i Guds nye verden.
20. Hvorfor er verdens ledere forvirret, og hva burde det finnes som kunne lede det menneskelige samfunn gjennom denne forvirringen?
20 Av alle tider må dette være den forvirringens dag Jesus Kristus forutsa. Verdens ledere vet hverken ut eller inn etter som de blir stilt overfor stadig større problemer ved at de mektige i nasjonene viser seg fullstendig uvillige til å samarbeide, og på grunn av farene i forbindelse med kjernefysiske og bakteriologiske våpen, som kan forårsake at menneskene må lide i generasjoner framover. De kjenner ingen vei ut av det uføre hele verden befinner seg i. (Luk. 21: 25) Det burde finnes et rent sannhetens budskap som kunne lede det menneskelige samfunn gjennom denne verdensomfattende forvirringen.
21. Hvem av alle mennesker i vår tid burde ha dette opplysende budskap, og hvorfor?
21 Av alle mennesker på jordens overflate burde de som bekjenner seg til kristendommen, ha det budskap som kan opplyse alle mennesker i det tykke mørke som dekker alle nasjoner, kristenheten ikke unntatt. «Jeg er verdens lys; den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys,» sa Jesus. Og til de kristne som følger ham trofast, sa han: «I er verdens lys; . . . la således eders lys skinne for menneskene.» (Joh. 8: 12; Matt. 5: 14, 16) Han sa avgjort at hans sanne etterfølgere skulle ha det eneste opplysende, frelsende budskap for denne forvirringens tid. For lang tid siden lovte Jehova Gud å forsyne sine tilbedere med det overmåte viktige budskap.
22. Hvilket standpunkt inntar presteskapet i spørsmålet om lederskap, og hvordan framgår dette av en uttalelse av visekansleren i New York erkebispedømme?
22 Men kristenhetens prester har ikke noe betimelig budskap for menneskeheten. De overlater det til de forvirrede, fortumlede og rådville politikere å ta ledelsen, og regner med at de selv kan følge politikerne og gi dem moralsk og religiøs støtte i sine kirker. La politikerne foreslå et Folkeforbund, og presteskapet er for det. La politikerne foreslå et Forente Nasjoner, og presteskapet støtter opp om det som det håp hele menneskeheten må gi sin støtte hvis ikke alt håp skal være ute. På De Forente Nasjoners tiårsdag ble det her i New York i St. Patrick’s Cathedral framsagt bønner «om guddommelig ledelse over alle rådslagninger» i De Forente Nasjoner. Monsignore Thomas A. Donnellan, som holdt prekenen, sa (ifølge rapporten i New York Times for 31. oktober 1955) at «trass i ’ufullkommenheter, vetoer og obstruksjonspolitikk’ var De Forente Nasjoner ’rent menneskelig talt det siste og beste håp når det gjaldt internasjonal fred’. Monsignore Donnellan er visekansler i det romersk-katolske erkebispedømme i New York.»
23. Hvordan ga en presbyteriansk prest i New York uttrykk for det samme i 1952?
23 Noe lignende ble sagt i den samme byen ved en tidligere anledning av den presbyterianske presten dr. J. S. Bonnell, som hadde valgt å tale ut fra et skriftsted i Jesu bergpreken. «Salige er de som stifter fred.» Han sa følgende til de mange FN-delegerte blant sine tilhørere: «Salige er dere menn i De Forente Nasjoner som vier deres liv til å forstå andre folks problemer.» Rapporten i New York Times for 21. april 1952 sluttet med dette avsnittet: «Presten hevdet at verdens folk må forstå at De Forente Nasjoner er det ypperste håp for verdensfred, og forsikret at organisasjonen ikke kunne bestå hvis den gang på gang ble forbigått av verdens store nasjoner.»
24. Hvordan satte pave Pius XII for ti år siden et eksempel med hensyn til kristenhetens holdning til FN?
24 For ti år siden satte pave Pius XII et eksempel med hensyn til kristenhetens holdning til FN idet han oppfordret medlemsnasjonene til å «vie sine iherdigste anstrengelser til å løse problemene i forbindelse med varig fred og sikkerhet ved den neste generalforsamling», og sa: «Hvis en forsamling av mennesker som har kommet sammen ved en avgjørende korsvei i historien, har trengt bønnens hjelp, så er det tilfelle med denne forsamling innen De Forente Nasjoner.» — New York Times for 2. september 1948.
25. Hvilken uttalelse av Sir Alexander Cadogan utgjør i betraktning av presteskapets holdning en utfordring, og til hvem?
25 At den holdning presteskapet inntar, utgjør en utfordring til sanne kristne, som følger Bibelen, framgår av følgende uttalelse av Sir Alexander Cadogan: «Inntil noen har frambrakt en bedre plan, er De Forente Nasjoner den eneste vei til frelse.» Til denne dag har kristenhetens presteskap ikke frambrakt noen bedre plan.
26, 27. Betyr den omstendighet at presteskapet ikke har noen «bedre plan», at Gud ikke har noe bedre å by på, og med hvilke ord avslører Jeremias grunnen til at presteskapet ikke har noe veiledende budskap for menneskene?
26 I denne verdens menneskers øyne representerer presteskapet kristendommens Gud. Betyr så den omstendighet at presteskapet ikke har noe tydelig budskap, noen «bedre plan», at Gud ikke har noe bedre å by på enn De Forente Nasjoner? Det ville være en krenkelse av Jehova Gud å tenke noe slikt. Hva kan det da komme av at disse lønnede prester som paraderer i spesielle religiøse antrekk for å vise at de er hengitt til Gud og representerer ham — hva kan det da komme av at de ikke har noe budskap som kan lede menneskene til enhet, fred og liv? Profeten Jeremias åpenbarer grunnen. Han sier:
27 «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Hør ikke på de profeters ord som profeterer for eder! De fyller eder med tomme innbilninger; de bærer fram sitt eget hjertes syner, ikke ord av [Jehovas] munn. De sier atter og atter til dem som forakter meg: [Jehova] har sagt: I skal ha fred. . . . Tenker de på å få mitt folk til å glemme mitt navn ved sine drømmer som de forteller hverandre, liksom deres fedre glemte mitt navn for Ba’als skyld? Den profet som har en drøm, han får fortelle en drøm, og den som har mitt ord, han skal tale mitt ord i sannhet! Se, derfor, sier [Jehova], kommer jeg over de profeter som stjeler mine ord fra hverandre. Se, jeg kommer over dem som bærer fram løgnaktige drømmer, sier [Jehova], og som forteller dem og fører mitt folk vill ved sine løgner og ved sitt skryt; jeg har ikke sendt dem og ikke gitt dem befaling, og noe gagn gjør de ikke dette folk.» — Jer. 23: 16, 17, 27, 28, 30, 32.
28, 29. a) Hvis Gud hadde sendt disse prester, hva ville de da hatt, og hva ville de ha gjort? b) Hvordan krenker de åpningsordene i Herrens bønn, og hvordan stiller derfor Jehovas vitner seg til dem?
28 Hvis Jehova Gud ved Kristus hadde sendt disse prester, da ville de hatt hans budskap og forkynt det i lydighet mot hans befaling. De ville ikke ha forkynt de drømmer de har suget av sitt eget bryst i samsvar med planene til denne verdens politikere. De ville ikke ha stjålet Jehovas ord fra hverandre eller fra sine sognebarn. Nei, de ville ha godtgjort at de hadde Hans ord ved å forkynne det i sannhet og undervise menneskene i hva Bibelen har å si om vår tid.
29 De ville ikke ha fått dem som foregir å være Guds folk, til å glemme hans hellige navn ved hjelp av sine drømmer, som de stadig forteller hverandre. De nekter å kalles med Guds hellige navn, Jehova. De hevder ikke at de er vitner for Jehova. For ikke å støtte opp om det faktum at Jehova skulle ha vitner på jorden nå i denne meget kritiske tiden, akkurat som han har hatt det siden den tid Abel, den første martyr, levde, ordner de det med overlegg slik at Guds eget navn, Jehova, blir holdt ute fra deres moderne bibeloversettelser. Ved sitt eget eksempel og ved sin handlemåte benekter de at en sann kristen i likhet med Jesus Kristus må være et vitne for Jehova Gud. De ber Herrens bønn, men likevel motarbeider de selve åpningsordene i denne bønnen, nemlig: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn.» (Matt. 6: 9) Av disse viktige grunner sier den Gud hvis navn blir vanæret og baktalt, at han er imot disse profet-forkynnere. Derfor oppfordrer han folket til ikke engang å høre på dem, for de vil ikke på noen måte gagne menneskeheten, heller ikke kristenheten.
Vitne- og samlingsarbeidet
30. Hvilket oppdrag ga Jesus sine disipler da han skiltes fra dem, og hvor mange er det som bekjenner seg til kristendommen, og som presteskapet derfor skulle ha til å støtte seg i å utføre dette oppdraget?
30 I sine avskjedsord til sine disipler sa Jesus: «Dere skal få kraft når den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være vitner om meg . . . til den mest fjerntliggende del av jorden.» (Ap. gj. 1: 8, NW) «I hans [Jesu] navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. I er vitner om dette.» (Luk. 24: 47, 48) Ifølge siste folketelling eller overslag over hvordan verdens befolkning fordeler seg etter de forskjellige religioner, er det i dag 820 000 000 mennesker som bekjenner seg til kristendommen og dermed støtter opp om kristenhetens presteskap. Hvis vitnesbyrdet skulle avlegges for hele jordens befolkning i dag, ville det ifølge de nyeste tall si at det måtte vitnes for 2 700 000 000 mennesker. En uoverkommelig oppgave, sier kanskje enkelte. Nei, tallmessig sett er det en liten oppgave. Vi har jo angivelig 820 millioner kristne å utføre denne oppgaven med. Jesus sa at alle de kristne skulle være vitner, til de mest fjerntliggende deler av jorden.
31. Hvor stort arbeid måtte hver enkelt i kristenheten utføre hvis det skulle bli avlagt et verdensomfattende vitnesbyrd, og hvilke spørsmål stiller vi derfor med hensyn til hvilke muligheter presteskapet har hatt?
31 Trekk 820 000 000 fra 2 700 000 000. Det gir en differanse på 1 880 000 000. Divider så tallet på ikke-kristne, 1 880 000 000, med tallet på dem som er forpliktet til å tjene som kristne vitner, nemlig 820 000 000. Kvotienten blir omkring 2,3. Det er altså så mange potensielle vitner i kristenheten at det bare ville være påkrevet for hver enkelt å vitne til 2,3 ikke-kristne forat det skulle bli av lagt et verdensomfattende vitnesbyrd. Med andre ord: Den tredjedel av verdens befolkning som tilhører kristenheten, ville ganske enkelt bare behøve å vitne for de øvrige to tredjedeler av verdens befolkning, de ikke-kristne. Spør om kristenhetens presteskap har hatt strålende muligheter! Tenk om presteskapet i likhet med den gode hyrde Jesus Kristus hadde tatt ledelsen og arrangert en verdensomfattende vitnesbyrdskampanje med de 820 000 000 fårene i deres religiøse hjorder! Hvilke resultater hadde de ikke da kunnet oppvise i dag!
32. a) Hvordan burde presteskapet ha ledet dette verdensomfattende vitnearbeidet? b) Hvor lenge har de hatt muligheter til å gjøre dette, og hva er det som viser hvorvidt deres form for forkynnelse og tjeneste har vært den rette?
32 Hvordan skulle presteskapet ha ledet dette verdensomfattende vitnearbeid? Det står ikke til oss å fortelle dem det. De påberoper seg å være Jesu etterfølgere eller etterlignere. Hans eget eksempel lærer dem hva de burde gjøre. Han forkynte offentlig og i folks hjem. Han gikk ikke til dem indirekte ved radio og ved litteratur som ble sendt i posten. Han hadde ingen kirkebygning hvor han forkynte til folk som betalte ham for det. Apostelen Paulus sa: «Bli etterlignere av meg, akkurat som jeg er av Kristus.» (1 Kor. 11: 1, NW) Paulus forteller kristenhetens presteskap hvordan han etterlignet Jesus og utførte vitnearbeidet. Han sier: «Jeg [holdt ikke] tilbake noe av det som kunne være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene [fra hus til hus, KJ].» (Ap. gj. 20: 20) Har prestene etterlignet Jesus Kristus og hans etterligner Paulus? De har nok til en viss grad forkynt offentlig i sine egne kirkebygninger til en betalende menighet. Men hva med forkynnelsen fra hus til hus? Har de liksom hyrder gått ut for å oppspore de fortapte og villfarne får slik Jesus gjorde? Prestenes gjerninger svarer for dem. Resultatene av deres form for tjeneste og av deres vitnearbeid svarer tydelig nok for dem i selve kristenheten, som altså utgjør en tredjedel av verdens befolkning. Dessuten har vi alle de ikke-kristne, to tredjedeler av menneskeheten, som kristenhetens presteskap fremdeles skylder å avlegge vitnesbyrdet for. Siden keiser Konstantins tid i det fjerde århundre har kristenhetens presteskap inntil nå hatt 1600 år med store muligheter, med rike anledninger!
33. a) Hvorfor bør også Jehovas vitner betrakte seg selv med hensyn til ansvar? b) Hvorfor ødela Jehova i sin vrede Jerusalem trass i at hans vitner virket der, og hva må Jehovas vitner i vår tid gjøre før det kommer en lignende ødeleggelse?
33 Det er tydelig at det er noen som har sviktet sitt ansvar. Vi vitner bør betrakte oss selv og se om vi er blant dem som har sviktet. På Jeremias’ tid så Jehova at prestene og profet-drømmerne hadde sviktet. Han lot ikke for deres skyld folket, som var i fare, være uten vitnesbyrd. Han oppreiste sine sanne profeter og la sitt ord i deres munn, særlig i Jeremias’ og Esekiels munn. Jerusalems ødeleggelse kom likevel, for Jehovas vrede hvilte over størsteparten av folket. «Se, [Jehovas] storm, hans vrede farer ut, en hvirvlende stormvind; den hvirvler over hodet på de ugudelige. [Jehovas] vrede skal ikke vende tilbake før han har utført og fullbyrdet sitt hjertes tanker; i de siste dager skal I forstå det helt.» (Jer. 23: 19, 20) På lignende måte er det i vår tid — Jehova vil ikke unnlate å ødelegge kristenheten i Harmageddon. Men hans vitner, som kan sammenlignes med Jeremias og Esekiel og andre sanne tilbedere av Jehova, venter å få overleve Harmageddon. Først må vi imidlertid fullføre vårt oppdrag som vitner for Jehova uten å svikte.
34. Hva må ifølge Jehovas ord til Jeremias gjøres før kristenheten blir ødelagt?
34 Et stort samlingsarbeid må gjøres nå før kristenheten blir ødelagt sammen med resten av Satans verden. Med henblikk på dette arbeidet profeterte Jehova følgende ved Jeremias: «Jeg vil selv samle resten av mine får fra alle de land jeg har drevet dem bort til, og jeg vil føre dem tilbake til deres egne beitemarker, og de skal være fruktbare og bli mange. Og jeg vil sette hyrder over dem, og de skal røkte dem; og de skal ikke frykte mer og ikke forferdes, og ingen av dem skal savnes, sier [Jehova]. Se, dager kommer, sier [Jehova], da jeg vil la stå fram for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt; og dette er det navn som han skal kalles med: [Jehova], vår rettferdighet.» — Jer. 23: 3—6.
35. Hvem har Jehova oppreist som en «rettferdig spire» for David, og hvordan har denne «spire» oppfylt sitt ærefulle navn «[Jehova], vår rettferdighet»?
35 Jehova er den store Hyrde. (Sl. 23: 1) Han sørger for sine får her på jorden. Han oppreiste hyrden og kongen David, og han har også oppreist ham en «rettferdig spire». Denne ’rettferdige spire’ er Jesus Kristus. I 1914 ikledde Gud ham makten som den nye verdens konge. Dette får vi stadig flere beviser for. Kongen Jesus Kristus hersker og har gått fram med visdom og gjort rett og rettferdighet i vårt land, i vår åndelig gjenopprettede tilstand her på jorden. Han har frelst det åndelige Juda ved å utfri oss fra nåtidens Babylon. Han lar det åndelige Israel bo trygt selv om vi befinner oss midt i denne verden, som hater oss. Han oppfyller det ærefulle navn han nå bærer, «[Jehova], vår rettferdighet», eller «den ved hvem [Jehova] skaffer oss rettferdighet» (fotnote). Han har brakt oss Guds rettferdighet. Han er den konge som har utfridd oss fra Babylon. Han har vist verden, og særlig kristenheten, at Jehova Gud er med oss og for oss, og at vi står i et rettferdig forhold til Gud og ikke er under hans fordømmelse. På grunn av vår udelte hengivenhet til Jehova og fordi vi holder oss atskilt fra denne verden og ikke vil gå på akkord, har vi fått rettferdighet, for vi har brakt oss selv mer og mer i overensstemmelse med Guds Ord og unnlatt å la oss forme etter denne verden. Det er vårt høyeste ønske å være delaktige med vår konge i å hevde Jehovas universelle overherredømme.
36. Hvorfor er det ikke kristenhetens herskere og prester Jehova har oppreist til å være hyrder over de får han nå samler?
36 Hvem har så Jehova oppreist som hyrder over alle de får han samler på jorden? Ikke de politiske herskerne eller det religiøse presteskap som jatter med kristenhetens politikere. De har fått folket til å vandre forvillet omkring uten å vite hvor de går. De har ikke ledet og hjulpet får-lignende mennesker hen til Jehovas konge, Davids ’rettferdige spire’. Den måten de har tatt seg av jordens anliggender på, har hensatt folk i en tilstand av frykt, og nasjonene lider store kvaler.
37. Hvem har Jehova da oppreist som hyrder over alle de fårene han nå samler, og hvordan har de ledet dem?
37 Når vi betrakter den organisasjon som Guds hellige navn er knyttet til, og som strever hardt for å få folk til å huske hans navn, kan vi forstå at Jehova har oppreist de lovte åndelige hyrder. Han har oppreist trofaste, samvittighetsfulle tilsynsmenn og deres assisterende tjenere. Ved hjelp av dem har han fødd sine får med åndelig næring og ledet deres skritt over på stier som kjennetegnes av kristen virksomhet og den rette tilbedelse av den sanne Gud. De har ledet medlemmene av Jehovas vitners menigheter ut på arbeidsmarken for å finne og samle alle de får kristenhetens presteskap har overlatt til seg selv, til å fare vill. På denne måten har de fått alle Jehovas vitner til å gå ut over hele den bebodde jord for å vitne om alle tiders største begivenhet, opprettelsen av Guds rike som universets regjeringsorganisasjon, som skal tjene til opphøyelse av Gud og til velsignelse for menneskeheten.
38. Hvorfor har vi i likhet med Jeremias et skremmende ansvar hvilende på oss?
38 Vi har et skremmende ansvar hvilende på oss. Vi har gått med på å bli kalt med Guds navn, og han har begunstiget oss med noe han har holdt tilbake fra kristenhetens presteskap, det frelsende budskap for alle folk uansett rase, nåværende religion, nasjonalitet, farge, språk og sosial stilling. I likhet med Jeremias kan vi si: «Tenk på at jeg blir hånet for din skyld! Jeg fant dine ord, og jeg åt dem, og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte; for jeg er kalt med ditt navn, [Jehova], hærskarenes Gud.» — Jer. 15: 15, 16.
39. Hva har vi særlig siden 1919 bestrebet oss på å gjøre, og hvor snart kunne vitnesbyrdet nå ut til jordens 2,7 milliarder mennesker i betraktning av det som ble utrettet i tjenesteåret 1957?
39 Spesielt siden 1919 har vi strevd for å nå ut til hele den bebodde jord med det gode budskap om Guds opprettede rike, ikke bare til de ikke-kristne to tredjedeler av verdens befolkning, men også til kristenhetens 820 000 000 medlemmer som av sine prester er latt i uvitenhet om Riket, og som i stedet er blitt ledet til denne verdens Forente Nasjoner. Bare i tjenesteåret 1957 brukte vi 100 135 016 timer i den direkte forkynnelse fra hus til hus og offentlig i 164 land og øysamfunn hvor Jehovas vitner holder til. Av disse timer ble over 20 000 000 brukt i arbeidet med å foreta gjenbesøk hos interesserte. I alle de over 100 000 000 timene ble det gjennomgående vitnet for mer enn ett menneske i timen. Dette betyr at hundrevis av millioner av mennesker mottok vitnesbyrdet om Riket på over 120 språk bare i fjor. Dette skjedde trass i hard motstand og på sine steder voldsom forfølgelse. Hvis vi fikk full frihet til å forkynne overalt — hvis alle nasjoner slo dørene vidt opp for oss — da ville det ikke vare lenge før hans vitner kunne nå jordens 2 700 000 000 innbyggere med det gode budskap om det opprettede rike! Slik sakene står, strever vi imidlertid for å nå ut til nye felter med vitnearbeidet.
40. Hvorfor må vi fortsette å streve for å nå ut til nye felter med vitnearbeidet, og hva kan vi derfor ikke gjøre når det gjelder arbeidet?
40 Vi må gjøre dette. Skriften har vist seg på veggen for denne babyloniske gamle verden som et varsel om at hele Satans verdens organisasjon er fordømt. Kristenheten, som har gjort felles sak med denne verden og valgt å dele skjebne med den, er fordømt sammen med den til å lide en ødeleggelse som vil få den redselsfulle ødeleggelse som kom over Jerusalem på Jeremias’ tid, til å blekne i sammenligning. Det står om livet for utallige får-lignende mennesker overalt på jorden nå når ødeleggelsens store dag nærmer seg. Vårt arbeid er ikke fullført. Vi er forpliktet til å drive på med dette vitnearbeidet helt til ødeleggelsen rammer en likesæl, gjet-lignende verden. Vi er innvigd til å gjøre Guds vilje. Dette er derfor det arbeid vi nå har å gjøre i samsvar med Guds vilje. Dette er det arbeid som vi er blitt bevart inntil denne dag for å gjøre. Vi kan ikke trekke oss fra det, vike av fra det, slakke av i det, bli usikre eller tillate indre forstyrrelser.
41, 42. Hvilken enestående anledning fant vitnene at den internasjonale sammenkomsten bød på, og hva gjorde derfor Selskapets president?
41 Ved Jehovas miskunnhet er vi i dag blitt ført til denne harmoniske sammenkomst. For oss vitner fra jordens fire hjørner og av så mange nasjonaliteter og tungemål, er det en enestående anledning til å komme med en felles erklæring om vår stilling til verdenssituasjonen, om vår opplyste forståelse av Guds vilje og om hva som er vårt felles formål med tanke på framtiden når det gjelder utførelsen av vårt gudsgivne oppdrag. Dette er grunnen til at denne forsamling bør vedta en resolusjon før vi må skilles, en resolusjon som kan bli bekjentgjort for all verden. Jeg gir derfor ordet til presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap av Pennsylvania, for at han kan komme med en erklæring som vi alle i enhet og av hjertet kan slutte oss til.
42 Under den store applausen som fulgte, trådte Selskapets president fram og leste opp følgende:
[Bilde på side 4]
N. H. KNORR
[Bilde på side 5]
F. W. FRANZ