Den kongelige «hyrde» i Bibelens profetier

1. Hva har de politiske «hyrder» i denne verden gjort med menneskene, og hvordan vil det bli rådet bot på dette forholdet?

DE POLITISKE «hyrder» i denne tingenes ordning holder menneskene, som kan sammenlignes med får, atskilt fra hverandre. Hvert folk blir holdt atskilt fra andre i sin nasjonale fold. Det finnes ikke noen fold som tar inn hele menneskeheten. De forente nasjoner, organisasjonen for verdensomfattende fred og sikkerhet, har ikke lykkes med å skape en slik universell fold, til tross for at den nå har 152 medlemsland. Den kan ikke dekke det behov menneskene har for å samles i én fold under én Hyrde. Det er bare Skaperen, som «lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden», som kan gi menneskene en Hersker og Hyrde som kan samle alle mennesker i én fold. — Apg. 17: 26.

2, 3. a) Hvorfor fant Jehova det for godt å avsette de hyrder som nedstammet fra kong David? b) Hvorfor blir det i Jeremia 23: 1, 2 uttalt ve over slike hyrder?

² Ved hjelp av sitt eget utvalgte folk, Israel, viste Skaperen for hele verden at ikke noe ufullkomment menneske under den nåværende tingenes ordning kan føre alle mennesker sammen, slik at de kommer til å utgjøre én hjord, og herske over dem som deres ene hyrde. Dette ble tydelig vist i forbindelse med det dynasti som fikk sin begynnelse med kong David, som inntok byen Jerusalem og gjorde den til hovedstad i 1070 f. Kr. Som jordiske representanter for Israels Gud satt de kongene som tilhørte dette dynastiet, på det som ble kalt «[Jehovas] trone». (1. Krøn. 29: 23; 2. Krøn. 13: 8) På grunn av at disse herskerne og hyrdene (med noen få unntagelser) ble stadig verre, fant imidlertid Gud det for godt å avsette dette dynastiet etter at det hadde sittet på tronen i 463 år.

³ «Ve de hyrdene som ødelegger og sprer den flokken jeg har på beite, lyder ordet fra [Jehova]. Derfor sier [Jehova], Israels Gud, om hyrdene som gjeter mitt folk: Dere har spredt mine sauer og jaget dem bort og har ikke tatt dere av dem. Nå skal jeg ta meg av dere og straffe dere for det onde dere har gjort, lyder ordet fra [Jehova].» — Jer. 23: 1, 2.

4. Hvordan gikk det med Sjallum (Joakas) og Jojakim som «hyrder»?

⁴ Etter at den gode kong Josjia døde i 628 f. Kr., kom tre av hans sønner og en sønnesønn av ham på tronen, og alle disse viste seg å følge en ond handlemåte. Dette førte til at undersåttene ble spredt. Sjallum eller Joakas var den første som etterfulgte Josjia på « [Jehovas] trone». Etter at han hadde regjert i tre måneder, ble han bortført til Egypt, hvor han døde. (Jer. 22: 10—12) Hva hans eldre bror Jojakim angår, var hans styre, som varte i 11 år, så undertrykkende og blodbesudlet at han gjorde seg fortjent til den skjebne han fikk — hans kropp ble slept og slengt bort langt utenfor Jerusalems murer, og han fikk en «gravferd som et esel». — Jer. 22: 13—19.

5. Hvordan gikk det med Konja (Jojakin) og Sidkia (Sedekias) som «hyrder»?

⁵ Jojakim ble etterfulgt av sin unge sønn Jojakin, som også ble kalt Jekonja eller Konja. (Matt. 1: 11, 12) Fordi han var en etterkommer av kong David og satt på «[Jehovas] trone», kunne han ha blitt like høyt verdsatt som en dyrebar signetring på Jehovas høyre hånd. Men på grunn av sin ondskap fortjente han å bli fjernet og bortført til Babylon. Etter at han hadde regjert i bare tre måneder og ti dager, følte han seg forpliktet til å overgi seg til Babylons konge, som da beleiret Jerusalem. Jojakin og over 10 000 andre israelitter ble bortført til Babylon, hvor de døde. Han hadde ikke noen sønn som kunne overta tronen, men hans onkel, Sidkia (Sedekias), Josjias sønn, ble gjort til vasallkonge under kong Nebukadnesar. (2. Kong. 24: 5—17; Jer. 22: 24—30) Sidkia brøt den ed han hadde avlagt i Jehovas navn. Da han merket følgene av sin opprørske handlemåte og søkte råd hos Jehova gjennom profeten Jeremia, fikk han derfor bare høre et domsbudskap.

6. Hvordan viste den «ve» som kom over disse «hyrdene», seg også å bli til ve for undersåttene, og hvordan kan det sies at det var Jehova som var ansvarlig for at de ble spredt?

⁶ Det som rammet disse fire kongelige «hyrdene» i Juda rike og de fyrster som tjente som underhyrder, var virkelig en «ve». Dette betydde også at deres undersåtter, som kunne sammenlignes med får, ble spredt og bortført til Egypt og Babylon. Juda land ble liggende øde. Det var «hyrdene» som på grunn av sin ondskap var ansvarlige for at ’fårene’ på den måten ble spredt. Det kan sies at Israels Gud, Jehova, stod bak dette ved at han oppreiste sine domsfullbyrdere for å straffe sitt ulydige folk. — Jer. 23: 1, 2; 2. Krøn. 36: 9—21.

DEN SOM SKULLE FÅ NAVNET «[JEHOVA], VÅR RETTFERDlGHET»

7, 8. a) Hvem er den eneste som kan sørge for en «hyrde» som er disse siste fire kongene i Jerusalem overlegen, og hvorfor vil han gjøre det? b) Hva sa Jehova i Jeremia 23: 3—6 da han gav løfte om en slik overlegen «hyrde»?

⁷ Den ideelle hyrde finner vi i Bibelens Gud, Jehova. Han kan sørge for en hersker og hyrde som er bedre enn de omtalte fire siste kongene i Jerusalem, hvis ondskap førte til at deres undersåtter kle spredt. På grunn av de skuffelser ufullkomne, menneskelige herskere har brakt sine undersåtter, har den himmelske Hyrde, Jehova, lovt å sørge for en slik overlegen hersker og hyrde. Etter å ha uttalt sin «ve» over de «hyrder» i Juda rike som hadde brakt slike skuffelser, inspirerte han derfor sin profet Jeremia til å si:

⁸ «Så vil jeg samle resten av sauene mine fra alle de land jeg har drevet dem bort til. Jeg vil føre dem tilbake til deres egne beitemarker, og der skal de øke og bli mange. Da vil jeg sette nye hyrder til å gjete dem, så de ikke lenger skal skjelve av redsel, og ingen av dem skal savnes, lyder ordet fra [Jehova]. Se, dager skal komme, lyder ordet fra [Jehova], da jeg lar en rettferdig spire [i kontrast til Davids urettferdige kongelige spirer] vokse fram i Davids ætt. Han skal være konge og styre med visdom og gjøre rett og rettferd i landet. I hans dager skal Juda bli frelst og Israel bo trygt. Og dette er navnet han skal få: [Jehova], vår rettferdighet.» — Jer. 23: 3—6.

9. Hvorfor betyr ikke det at navnet på den lovte «hyrde» skulle være «[Jehova], vår rettferdighet», at han er Jehova selv?

⁹ «Han skal bli kalt: ’Herren er vår Rettferdiggjører.’» Slik gjengir en jødisk oversettelse av 1978 (utgitt av Jewish Publication Society of America) Jeremia 23: 6, mens Moffatts oversettelse bruker uttrykket «vår forsvarer». Det var ikke noe menneske på jorden som bokstavelig talt kom til å bære dette navnet. Likevel får profetien sin oppfyllelse på Jesus Kristus. Det at han fikk rett til å bære dette navnet, betyr ikke at han er Jehova Gud selv. Den israelitten som ble kalt Josadak, et navn som betyr «Jehova erklærte rettferdig» eller «Jehova er rettferdig», var ikke Jehova selv. (1. Krøn. 6: 14, 15) Jeremia 33: 16 sier til og med at byen Jerusalem skulle bli kalt «[Jehova], vår rettferdighet». Men betyr det at Jerusalem var Jehova selv? Nei! Navnet på den siste kongen som regjerte i Jerusalem, var Sidkia, og dette navnet betyr «Jahs rettferdighet». Den kongen som skulle bli kalt «[Jehova], vår rettferdighet», nemlig Jesus Kristus, utgjør en sterk kontrast til kong Sidkia.

10, 11. a) På hvilket folk ble løftet i Jeremia 23: 5, 6 oppfylt? b) Hvem ble navnet «[Jehova], vår rettferdighet» med rette knyttet til? Begrunn svaret.

¹⁰ Profetien i Jeremia 23: 5, 6 ble ikke oppfylt på det bokstavelige Juda og Israel og Jerusalem på Jesu tid. Jødene forkastet Jesus som Messias. De ble enten drept eller bortført av romerne i år 70 e. Kr. Profetien får i virkeligheten sin oppfyllelse på de åndelige israelitter, på Kristi salvede disipler.

¹¹ Under den første verdenskrig, i tidsrommet 1914—1918, ble de som utgjorde levningen av åndelige israelitter, spredt av presteskapet og kristenhetens nasjoner, som var opptatt i krigen. Men fra 1919 av brukte Jehova den herliggjorte Jesus Kristus til å samle den atspredte levnings medlemmer, slik at de kom til å utgjøre en åndelig enhet over hele verden. Medlemmene av denne angrende, gjenreiste levning av åndelige israelitter ble renset, slik at de ble skikket til å kunngjøre «dette gode budskap om riket» over hele verden, på «hele den bebodde jord». (Matt. 24: 9—14, vers 14 fra NW) På denne måten ble de ved Jehovas ufortjente godhet gjennom Jesus Kristus erklært rettferdige eller rettferdiggjort. Jehova viste seg å være deres Støtte, deres «forsvarer», og de ble hans kristne vitner. (Jes. 43: 10) I betraktning av at denne gunst ble dem til del gjennom den kongelige Hyrde, Jesus Kristus, som var blitt innsatt på tronen, var det passende at han fikk navnet «[Jehova], vår rettferdighet».

12. Hvilken viktig fødsel banet det at en levning ble utfridd av Babylon og igjen kunne bosette seg i Juda land, veien for?

¹² Dette ble forbilledlig fremstilt ved at Jehova førte en angrende levning av israelitter ut fra «landet i nord» og tilbake til sitt hjemland i 537 f. Kr. (Jer. 23: 7, 8) Det at disse israelittene ble ført ut av Babylon og igjen kunne bosette seg i Juda land, som hadde ligget øde i så lang tid, banet veien for den mest betydningsfulle fødsel som noensinne har funnet sted på jorden, en fødsel som fant sted i Betlehem i Juda. Det var den fødsel som fant sted da Jesus Kristus, en etterkommer av kong David, kom til verden. — Luk. 2:1—38; 3: 23—31.

13. a) Trass i hva lot Jehova en «rettferdig spire» vokse fram i Davids ætt? b) Hvordan handlet Jehova med levningen i samsvar med spirens navn, «[Jehova], vår rettferdighet»?

¹³ På den måten lot Jehova det vokse fram en «rettferdig spire» i Davids ætt, til tross for den ve han hadde uttalt over kong Konja (eller Jekonja eller Jojakin).a (Jer. 22: 24 til 23: 2; Matt. 1: 11—16; 2. Kong. 25: 27—30) Denne ’rettferdige spiren’, Jesus Kristus, frembar sitt fullkomne menneskeliv som et offer for sine framtidige menneskelige undersåtter. Ved at han gjorde det, la han grunnlaget for at 144 000 innvigde etterfølgere av ham kunne bli ’erklært rettferdige’ og ha håp om å bli hans medarvinger i hans himmelske rike. (Rom. 8: 14—17; 1. Kor. 1: 30, 31) Siden 1919 har Jehova, trass i de anklager kristenhetens presteskap har rettet mot levningen av disse 144 000 Rikets arvinger, gjenreist denne levnings medlemmer, slik at de har hans gunst og tjener ham. På den måten har Jehova rettferdiggjort dem eller ’erklært dem rettferdige’ gjennom Kristus. — Rom. 8: 31—33, vers 33 fra NW; Jer. 23: 6.

14. Hvilke tjenere har Jehova latt vokse fram blant den salvede levning etter at Riket ble født i 1914?

¹⁴ Blant dem som utgjør denne gjenreiste levning av åndelige israelitter, har Jehova oppreist trofaste eldste eller tilsynsmenn. Det messianske rike ble født i himmelen da hedningenes tid endte i 1914, og disse tilsynsmennene tjener som fyrster og hyrder på jorden inntil alle levningens medlemmer har fullført sitt jordiske løp og er blitt forent med den kongelige Hyrde i hans himmelske rike. — Jer. 23: 3, 4; Jes. 32: 1, 2, EN.

HVORDAN KRISTENHETENS PRESTESKAP HAR SVIKTET SINE SOGNEBARN

15. Hvilken tilstand befinner kristenheten seg nå i i motsetning til den salvede levning?

¹⁵ Den gjenreiste levning av åndelige israelitter befinner seg i et åndelig paradis under den himmelske Konge, under ham som har fått navnet «[Jehova], vår rettferdighet». (Jer. 23: 3—6) Det finnes ikke noe slikt åndelig paradis hvor det hersker fred og trygghet, i kristenheten i vår tid. Kristenheten befinner seg i en uren tilstand på grunn av at den har gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd, og den er hjemsøkt av åndelig hunger. Dens tilstand er hjerteskjærende og er bare en forløper for noe som vil bli enda mer sørgelig. Det vil få en person til å rave som en drukken. — Jer. 23: 9, 10; Matt. 24: 21, 22.

16, 17. Hvem er i samsvar med Jeremia 23: 11—14 ansvarlige for den tilstand kristenheten befinner seg i?

¹⁶ Det er kristenhetens prester som er ansvarlige for dette. De har sviktet sine sognebarn. Det er akkurat slik som Jehova sa til de falske profetene og tempelprestene på Jeremias tid:

¹⁷ «Både prest og profet er langt borte fra Gud [er blitt urene, NW], selv i mitt hus [templet] har jeg møtt deres ondskap, lyder ordet fra [Jehova]. Derfor skal veien de går på, bli glatt og sleip for dem. De glir i mørket og faller over ende. . . . Hos profetene i Jerusalem har jeg sett grufulle ting. De bryter ekteskapet og farer med løgn, de støtter og styrker ugjerningsmenn, og ingen vil vende om fra sin ondskap. For meg er de alle blitt som Sodoma, folket i byen [Jerusalem] er som Gomorra.» — Jer. 23: 11—14.

18. Når og på hvilken måte har kristenhetens prester gjort seg skyldige i åndelig ekteskapsbrudd?

¹⁸ Helt siden kristenheten ble til, på den tid da Konstantin den store, Pontifex maximus i Romerriket, levde, har det katolske presteskap — og senere det protestantiske presteskap — gjort seg skyldig i åndelige ekteskapsbrudd. Hvordan det? Ved å gjøre seg til venner med denne verden og delta i politikk og militære konflikter. — Jak. 4: 4.

19. Hvordan er prestene og deres sognebarn besmittet med bokstavelig umoral?

¹⁹ Presteskapet lar slike som bokstavelig talt gjør seg skyldige i ekteskapsbrudd, og homoseksuelle personer få fortsette å tjene i sine stillinger som prester. Det er derfor ikke noe å undres over at det tillater at slike umoralske personer blir stående som medlemmer i de forskjellige kirkesamfunn. De umoralske forholdene i kristenheten i vår tid er bemerkelsesverdige, ja, «grufulle», verre enn i Sodoma og Gomorra. Kristenheten vil lide samme skjebne som disse umoralske byene i gammel tid.

20. Hvorfor vil presteskapet få drikke en dødelig dose?

²⁰ I betraktning av at presteskapet og de øvrige religiøse lederne er de mest ansvarlige av alle i kristenheten, vil de måtte drikke den dødelige dosen: «For fra profetene i Jerusalem [som er et bilde på kristenheten] har gudløsheten nådd ut over hele landet.» — Jer. 23: 15.

21. Hvordan henledet Jeremia-klassen i 1925 verdens oppmerksomhet på presteskapets frafall?

²¹ Jeremia-klassen i vår tid har uten å nøle og på en fryktløs måte henledet verdens oppmerksomhet på presteskapets frafall. Året 1925 er verdt å merke seg i denne forbindelse. På det internasjonale stevne som Den Internasjonale Bibelstudieforening holdt i Indianapolis i Indiana i USA i dagene 24. til 31. august det året, ble det som et høydepunkt vedtatt en resolusjon med tittelen «Et håpets budskap». Presidenten for denne bibelstudieforeningen fortalte om resolusjonen etter at han hadde holdt sitt foredrag «Et kall til virksomhet», og begynte å lese den opp. I denne resolusjonen het det blant annet:

. . . religionens menn både blant katolikker og protestanter utmerker seg sterkt ved sin arroganse, innbilskhet, vanhellighet og ugudelighet. Det er derfor selvinnlysende at de hjelpemidler de her nevnte elementer kan fremkomme med, enten hver for seg eller i fellesskap, må være ganske kraftløse og ute av stand til å tilfredsstille menneskets lengsel.

Katolikkene anmasser seg en stilling som med rette og utelukkende tilhører Gud. Modernistene (de liberale) fornekter Gud, forkaster hans ord og hans gjenløsningsplan og har intet annet middel å vise menneskene hen til enn til å kjempe seg fram i blinde,b bort fra sin håpløse elendige tilstand. Fundamentalistene (de ortodokse) bekjenner seg til å tro på Bibelen, men viser i gjerning at de fornekter den. De lærer falsk lære, som vanærer Gud, og likesom katolikkene og modernistene har de sluttet seg sammen med politikkens og handelens mektige og ledende menn, idet de alle i fellesskap hevder at de er i stand til å opprette Guds rike på jorden, hvilket er en gudsbespottelse. Alle disse har forent seg under Satan, deres overherre, for å skyve Gud bort i et ubemerket hjørne og vanære hans navn. . . .

. . . Da Djevelen vet dette, og vet at hans tid er kort, forsøker han nå ved å sende en mektig flodbølge av falske og bedragerske lærdommer inn over menneskene fullstendig å bortvende deres tanker og sinn fra Jehova. Tiden er kommet da Gud vil gjøre sitt herlige navn kjent på jorden, og da folkene skal lære å kjenne sannheten om Guds plan, som er den eneste utvei til frelse for verden. — Avsnittene 5, 6, 9. Se også Vagttaarnet for 1. desember 1925, sidene 269, 270, og Åpenbaringen 8: 12; 16: 8, 9.

22. a) Hvem tjener i samsvar med Guds hensikt? b) Hvordan har presteskapet vist sin forakt for Guds navn ved den måten de har profetert på?

²² I foredraget «Et kall til virksomhet», som dannet innledningen til den ovenstående resolusjonen, ble det sagt: «Tiden er kommet da Jehova vil skape seg et navn på jorden. Menigheten har delaktighet heri i noen utstrekning, idet dens medlemmer er Herrens vitner.» (Vagttaarnet for 1. januar 1926, side 5, avsnitt 28) Fra begynnelsen av dette året (1926), etter at resolusjonen var blitt vedtatt og distribuert verden over i traktatform, gjorde Jeremia-klassen et bemerkelsesverdig forsøk på å gjøre Jehovas navn kjent for hele menneskeheten. Men kristenhetens presteskap foraktet Guds navn. Det var Guds hensikt at hans navn skulle føre en virvelstorm av ulykke over kristenheten, men de som utgjør presteskapet, er blitt ved med å si noe ganske annet. «De sier atter og atter til dem som forakter meg [Gud]: [Jehova] har sagt: I skal ha fred. Og til hver den som følger sitt hårde hjerte, sier de: Det skal ikke komme ulykke over eder.» — Jer. 23: 17—20, vers 17 fra EN.c

23. a) Har Jehova sendt disse prestene, eller hvor er de blitt sendt ut fra? b) Hva ville ifølge Jeremia 23: 21, 22 ha skjedd hvis presteskapet hadde vært med i Jehovas råd?

²³ Men hvem sendte disse prestene med deres løfter om fred? De hadde ikke «vært med i [Jehovas] råd», slik at de hadde kunnet lære hans budskap nøyaktig. Jehova hadde ikke sendt dem i sitt navn. Han hadde ikke sagt til dem at de skulle profetere det som kom «fra [Jehovas] munn». Kristenhetens religionssamfunn sendte dem ut fra sine teologiske seminarer. Hva ville ha skjedd hvis presteskapet hadde vært med i Jehovas «råd» eller hadde holdt seg til det han hadde åpenbart? Jehova sier: «Men hadde de vært med i mitt råd, kunne de ha forkynt mine ord for mitt folk og fått det til å vende om fra sin onde ferd og sine onde gjerninger.» — Jer. 23: 21, 22.

24. Hva ville ikke ha skjedd hvis presteskapet hadde vært med i Jehovas råd?

²⁴ Da ville det ikke ha vært en slik rystende mangel på bibelkunnskap blant kirkegjengerne som den vi finner i dag. Hvis presteskapet hadde tatt ledelsen og hadde holdt seg til Guds åpenbarte Ord og lært sine millioner av sognebarn å gjøre det samme, ville det ikke ha oppstått to verdenskriger og det midt i kristenheten! Presteskapet, som må bære ansvaret for denne situasjonen, kan ikke skjule seg for Jehova. Han har ikke vært en Gud som «bare er nær», slik at han ikke har sett det som har skjedd langt borte. — Jer. 23: 23, 24.

25. Hva bør ifølge Jeremia 23: 25—28 enhver som har noe å fortelle, nå gjøre?

²⁵ Den tid er nå kommet da folk må bestemme seg for om de skal fortsette å lytte til de «drømmene» kristenhetens presteskap forteller, eller om de skal lytte til Jehovas Ord, som blir forkynt av Jeremia-klassen. Den tid er nå kommet da de som hevder at de er Guds tjenere, handler i samsvar med ordene i Jeremia 23: 25—28: «Den profet som har en drøm, kan fortelle drømmen; men den som har mitt ord, skal i sannhet tale mitt ord.»

26. Hva har Jeremia-klassen og den ’store skare’ bestemt seg for å gjøre, ettersom det må være et skille mellom drømmer og Guds Ord?

²⁶ Hva har Jehovas Ord å gjøre med ’drømmer’ som det ikke finnes noe grunnlag for, med syner som bare skriver seg fra mennesker? Ingenting! Det må være et skarpt skille mellom disse to tingene, akkurat som halmen blir skilt fra kornet. Jeremia-klassen, som har Guds Ord, har bestemt seg for til enhver tid å forkynne det trofast. Av respekt for Jehova har en ’stor skare’ som har lyttet til det den har forkynt, bestemt seg for å følge den samme handlemåten.

27. Når og på hvilken måte vil Guds Ord være som en ild og lik en slegge?

²⁷ I nesten 60 år har Jeremia-klassen nå trofast forkynt Jehovas Ord. Dette Ord har ikke av seg selv brent opp de brennbare organisasjonene i kristenheten, og det har heller ikke knust den fjell-lignende tingenes ordning. Likevel har det Guds Ord som Jeremia-klassen har kunngjort, ikke slått feil. Når Jehova til sin fastsatte tid, i den ’store trengsel’, lar dette talte Ord gå i oppfyllelse, vil hans eget spørsmål bli besvart på en bekreftende måte: «Mitt ord, er ikke det som en ild, lik en slegge som knuser fjell? sier [Jehova].» (Jer. 23: 29) La oss derfor fortsette å tro på dette Ordet.

28. Hvordan kan det sies at presteskapets medlemmer ’stjeler Guds ord’, og hvem er derfor imot dem?

²⁸ Til forskjell fra presteskapet er de som tilhører Jeremia-klassen, blitt sendt av Jehova for å tale i hans navn. Ikke desto mindre hevder prestene, som opptrer som profeter, at de også taler i hans navn og følgelig forkynner Bibelens sannheter. På den måten «stjeler» kristenhetens religiøse ledere i virkeligheten kraften og virkningen av det budskapet om en stor ulykke som blir forkynt av Jeremia-klassen. Jeremia-klassen underbygger riktignok sitt budskap ved å sitere ordene: «Så sier [Jehova].» Men presteskapet forsøker å gi det de forkynner, ettertrykk og et preg av sannhet ved å bruke uttrykket: «Så sier Herren.» De forkynner tilsynelatende et budskap som kommer fra Gud. De bruker kanskje et skriftsted som et påskudd til å forkynne politikk eller til og med krigspropaganda. Men Jehova er imot slike prester som gjør seg til profeter, for han har ikke sendt dem ut fra sitt råd, og de «stjeler» ord fra hans bibel for å anvende dem på en feilaktig måte. — Jer. 23: 30, 31, vers 31 fra EN.

29. Hvordan vil Jehova vise at slike prester er falske profeter?

²⁹ Hvordan vil Jehova vise at slike prester er falske profeter? Ved ikke å la det de forkynner når de sier: «Så sier Herren» og således gir inntrykk av å tale i hans navn, gå i oppfyllelse. Han støtter ikke deres løgner. «Jeg vender meg mot profetene som har løgndrømmer og forteller dem, sier [Jehova]. De fører mitt folk på villspor med sine løgner og sitt skryt. Jeg har ikke sendt dem eller gitt dem noe oppdrag, og de er slett ikke til gagn for dette folket, lyder ordet fra [Jehova].» (Jer. 23: 32) Det er sørgelig for folket!

30. Hva bør vi ta alvorlig — presteskapets forsikringer eller Jehovas Ord?

³⁰ La oss ikke i denne tiden, da kristenheten ikke står i et fredelig forhold til Gud, bli sløve åndelig sett eller falle i søvn på grunn av presteskapets falske forsikringer om fred. La oss ta de «tunge domsord» eller det kraftige budskapet fra Guds Ord alvorlig. — Jer. 23: 33.

DE «TUNGE DOMSORD» FRA JEHOVA

31. Hva er vi forpliktet til å fortelle dem i kristenheten som ber oss om uten omsvøp å fortelle hva Jehovas budskap for vår tid går ut på?

³¹ I dag er det budskap Jehova lar gå ut til det politiske, religiøse og kommersielle system i denne tingenes ordning, et budskap om dom og ødeleggelse, om ulykke. Det hviler følgelig et tungt ansvar på oss. Vi må forkynne Jehovas budskap for endens tid. Når folk spør oss om hvordan det vil gå med denne tingenes ordning, bør vi derfor forvisse oss om at vi virkelig forteller dem Jehovas «tunge domsord». Når lekfolket i kristenheten eller dens profeter eller prester ber oss om å fortelle dem rett ut hva Jehovas Ord går ut på, er vi forpliktet til å fortelle dem at de som tilhører kristenheten, selv er «en byrde» for Jehova. Han vil følgelig befri seg for denne ’byrden’ ved å overgi kristenheten til ulykke.

32. Hvordan reagerer folk i kristenheten på det budskap Jeremia-klassen omtaler som «tunge domsord» fra Jehova og hva fordreier de da?

³² De som forakter Jehova, liker ikke å godta det Jeremia-klassen forkynner med hensyn til hvem som er Jehovas «byrde». De ønsker ikke å ta dette virkelig alvorlig. De følger i stedet sine profeter og prester og godtar det de sier om hva som er den virkelige ’byrden’ i Guds Ord. Men deres oppfatning er ikke basert på Bibelen. Den er et resultat av privat fortolkning og blir «hver manns eget ord». (Jer. 23: 36, EN) Til slike religionsutøvere, som har sine private oppfatninger, sier Jeremia-klassen: «Dere [fordreier] ordet fra den levende Gud, [Jehova], Allhærs Gud, som er vår Gud.» (Jer. 23: 33—36) Men kan de avverge den ulykke som Jehovas «tunge domsord» advarer oss om? Nei, på ingen måte!

33, 34. Hva må Jeremia-klassen gjøre de religionsutøvere som bruker uttrykket «[Jehovas] domsord» om sitt budskap, oppmerksom på?

³³ Som en motsetning til det de som tilhører Jeremia-klassen, har forkynt siden etterkrigsåret 1919, forkynner kristenhetens talsmenn sitt falske, villedende budskap. For å få andre til å tillegge deres ord vekt omtaler de det de har å si, som «[Jehovas] domsord». Jehova har gang på gang sendt Jeremia-klassens medlemmer til disse religionsutøverne for å fortelle dem at de må slutte å omtale sine prekener og profetier som « [Jehovas] domsord». Hva sier Jeremia-klassen til slike religionsutøvere? Dette:

³⁴ «[Jehova] [sier]: . . . dere bruker uttrykket ’[Jehovas] domsord’, enda jeg har sendt bud [ved Jeremia-klassen] og sagt at dere ikke må tale slik.» — Jer. 23: 38.

35, 36. Hvilken domsavgjørelse som Jehova har truffet, må Jeremias-klassen ifølge Jeremia 23: 39, 40 gjøre dem som forkynner eller lytter til falske «domsord», oppmerksom på?

³⁵ Ifølge New World Translation sier Jehova videre: «Derfor er jeg her.» (Jer. 23: 39, NW) Ja, Jehova er her som den store Dommer, som dømmer kristenhetens profeter. Hvilken beslutning har han truffet med hensyn til disse «profetene», som omtaler sitt budskap som «[Jehovas] domsord», og med hensyn til folket, som lytter til dette falske «domsord»? Dommeren sier:

³⁶ «Jeg [løfter] dere opp og kaster dere fra meg, både dere og den byen jeg gav dere og fedrene deres. Jeg legger på dere evig skam og evig vanære, som aldri skal bli glemt.» — Jer. 23: 39, 40.

37. a) Hvordan satte Jehova sin domsavgjørelse i verk på Jeremias tid, og hvilke følger fikk det? b) Hvordan gikk det da med Jeremia, og hvordan vil det gå med Jeremia-klassen i vår tid?

³⁷ Jehovas domsavgjørelse, som han her gjorde kjent, ble satt i verk på Jeremias tid, da babylonierne ødela byen Jerusalem og dens vanhelligede tempel i år 607 f. Kr. Den vanærende, ydmykende opplevelsen disse opprørske, utro israelittene på den måten fikk, viste at Jehova, som de hadde vist forakt for, nå hadde kastet dem fra seg og latt dem få ta følgene av sin ondskap. Dette brakte de overmodige, falske profetene til taushet. Men Jeremia fortsatte å profetere. Jehova hadde ikke kastet ham fra seg. I samsvar med dette forbildet vil Jehova heller ikke kaste Jeremia-klassen fra seg når han om kort tid iverksetter den domsavgjørelse han har truffet i forbindelse med kristenhetens presteskap og menigheter. — Jer. 39: 11 til 40: 4; Klag. 1: 1—22.

«LOKKET» TIL Å GJØRE NOE GAGNLIG

38. Hvordan hadde Jehova «lokket» Jeremia, og hva resulterte det i?

³⁸ På den måten sluttet de 40 årene da Jeremia forkynte alt det Jehova hadde gitt ham befaling om. Han fant at Jehova hadde overmannet ham. Jehova hadde vist seg å være sterkere enn han. Han hadde overtalt (EN) Jeremia ved sitt ord. Dette gjorde at Jeremia holdt ut i tjenesten for Gud inntil han hadde fullført sitt oppdrag. På denne måten hadde Jehova «lokket» ham. Han hadde vist seg å være sterkere enn Jeremia, som var svak. Jeremia hadde følgelig ikke tatt skade av å bli lokket.

39, 40. Hvilke ord som Jeremia uttalte etter at Pasjkur hadde sloppet ham løs fra gapestokken, minner dette oss om?

³⁹ Vi husker i denne forbindelse hva Jeremia sa etter at Pasjkur, den øverste tilsynsmann i templet, hadde sloppet ham løs fra gapestokken:

⁴⁰ «Du lokket meg, [Jehova], og jeg lot meg lokke, du ble for sterk for meg [for min tilbøyelighet] og vant. Jeg er til latter hele dagen, alle spotter meg. Så ofte jeg taler, må jeg skrike og rope: ’Vold og overfall!’ For [Jehovas] ord er dagen lang blitt til spott og skam for meg. Men når jeg tenkte: ’Jeg vil glemme ham og ikke lenger tale i hans navn,’ da ble det som flammende ild i mitt indre, innestengt i mine ben. Jeg strevde for å holde det tilbake, men jeg greide det ikke. Ja, jeg har hørt mange som hvisker, det er noe som skremmer på alle kanter . . . Men [Jehova] er med meg som en veldig helt. Derfor skal de som forfølger meg, snuble og ikke vinne over meg. De skal stå der med stor skam fordi de ikke hadde lykken med seg — en vanære som aldri blir glemt.» — Jer. 20: 7—11.

41. Hvordan vil vi kunne fortsette å forkynne om den kongelige Hyrde, som har navnet «[Jehova], vår rettferdighet»?

⁴¹ Lik «en veldig helt» vil Jehova styrke oss i vår svakhet. Styrket av ham vil vi fortsette å forkynne om hans kongelige Hyrde, om ham som har fått navnet «[Jehova], vår rettferdighet».

[Fotnoter]

Se side 3-A i The Galveston Daily News for 26. september 1977 under overskriften Pave Paul ser fram til sin forestående død».