og Kristi Jesu slaver, akkurat som slavene i oldtiden, i Israels nasjon, bar et merke som alle kunne se. — 2 Mos. 21: 6; 5 Mos. 15: 17.

Det er disse det tales til i Sefanias 2: 1—3: «Tenk etter og gå i deg selv, du folk som ikke blues, før Guds råd føder — som agner farer dagen fram, før [Jehovas] brennende vrede kommer over eder, før [Jehovas] vredes dag kommer over eder! Søk [Jehova], alle I saktmodige i landet, som holder hans lov! søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult, på [Jehovas] vredes dag.» De som gir akt på denne befalingen, får dette merket i pannen, og de har således en forsikring om å bli spart.

Betyr dette at alle som nå får dette merket, er garantert liv, og at de vil få leve gjennom den tiden da Jehova vil gi uttrykk for sin vrede over denne onde tingenes ordning? Ja, med unntagelse av dem som måtte dø av naturlige årsaker før den tid, og dem som måtte komme til å dø under denne ødeleggelsen fordi de fysisk sett ikke greier påkjenningen. Men de blir ikke betraktet som ødelagte av Jehovas skarprettere, og derfor vil de få en oppstandelse og utvilsomt komme tidlig opp fra sin grav.

Etterat mannen i linklærne var blitt sendt av sted, fikk de seks mennene med slaktevåpnene følgende befaling: «Gå gjennom staden etter ham og slå ned! Vis ikke skånsel og spar ingen! Gamle folk, unge menn og jomfruer: spebarn og kvinner skal I hugge ned for fote; men I må ikke røre noen av dem som tegnet er på. I skal begynne fra min helligdom.» (Esek. 9: 5, 6) Dette ødeleggelsesarbeidet vil bli fullført i «kriger på Guds, den allmektiges, store dag» på «det sted som på hebraisk heter Harmageddon». (Åpb. 16: 14, 16, NW) Denne ødeleggelsen vil bli verdensomfattende, som Jeremias forutsa i Jeremias 25: 33.

Men hvorfor vil også små barn bli utsatt for Jehovas skarpretteres vrede? Fordi Bibelen viser at barn som ikke har nådd den alder da de selv er ansvarlige, deler sine foreldres skjebne. Gud sparte hverken spebarn eller små barn på vannflommens tid, de gikk til grunne sammen med sine foreldre. Det samme var tilfelle i Sodoma og Gomorra og da den jødiske nasjon gikk til grunne i året 70 e. Kr. Men det motsatte er også tilfelle. Bibelen forsikrer oss om at foreldrenes trofaste handlemåte fører til beskyttelse for deres barn som er under den ansvarlige alder.

Legg også merke til at i lydighet mot befalingen begynte nedslaktingen fra Guds helligdom: «Og de begynte med de gamle menn som sto foran huset. Og han sa til dem: Gjør huset urent og fyll forgårdene med drepte! Dra ut! Og de dro ut og slo ned folket i staden.» (Esek. 9: 6, 7) Dette er i samsvar med Jehovas regel om først å ta seg av dem som har det største ansvaret, og derfor vil den frafalne kristenhet være den første som blir utsatt for Jehovas vrede. Kristenhetens gudløse elementer kan nok være tilbøyelig til å juble over de religiøse elementers fall, men Gud advarer dem om at det er de som neste gang står for tur: «For se, den by som er kalt med mitt navn [nåtidens Jerusalem, kristenheten], lar jeg ulykken ramme først, og så skulle I bli ustraffet? Nei, I skal ikke bli ustraffet; for sverd kaller jeg hit over alle dem som bor på jorden, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Jer. 25: 29.

Jehovas tjenere vil ha det privilegium å se dette ødeleggelsesarbeid fra et sikkert sted i likhet med Noah og hans familie under vannflommen. Lot og hans døtre så resultatet den gang Sodoma og Gomorra ble ødelagt. Det vil imidlertid bli et skrekkinnjagende syn akkurat som det var det for Esekiel: «Men mens de slo ned, og jeg ble igjen, falt jeg ned på mitt ansikt og ropte: Akk, Herre, Herre! Vil du ødelegge alt som er igjen av Israel, idet du utøser din harme over Jerusalem?» — Esek. 9: 8.

Esekiel ble imidlertid forsikret om at dommen var rettferdig: «Og han sa til meg: Israels og Judas folks misgjerning er over all måte stor; landet er fullt av blodskyld, og staden er fullt av urettferdige dommer; for de sier: Herren har forlatt landet, Herren ser det ikke. Derfor vil heller ikke jeg vise skånsel og ikke spare dem; jeg vil la deres gjerninger komme over deres eget hode.» (Esek. 9: 9, 10) Hvor godt passer ikke disse ordene på holdningen til dem som i dag utgjør kristenheten! De viser i sannhet ved sin handlemåte at de sier i sitt hjerte: «Det er ikke noen Gud,» eller at Jehova har forlatt landet, at han ikke ser, bryr seg om eller legger merke til hva de gjør. I dette tar de sørgelig feil, for ikke noe unngår Jehova, og fordi han er den Høyeste, fordi han er rettferdig og allmektig, er han forpliktet til å ødelegge alle de onde. — Sl. 14: 1; Esek. 25: 17; Heb. 4: 13.

Synet slutter med at mannen i linklærne avlegger en rapport: «Jeg har gjort som du bød meg.» (Esek. 9: 11) Og på samme måte vil Jehovas tjenerklasse på jorden i dag, som mannen i linklærne var et bilde på, og som blir hjulpet av en stor skare som er merket i sine panner, fortsette i sitt arbeid med å merke andre ved å forkynne det gode budskap om Riket inntil arbeidet er fullført. Det vil ikke være nødvendig for stenene å rope, for kjensgjerningene viser at Guds vitner fullfører det arbeid Jehova har pålagt dem å utføre. Når Jehovas skarprettere under ledelse av hans feltmarskalk Kristus Jesus, går til angrep på kristenheten, da vil dette merkingsarbeidet være slutt.

Dette betyr ikke at de vil slutte å forkynne da. Nei, det ser ut til at de skal fortsette å vitne etterat Harmageddon er begynt, som et vitnesbyrd imot de gudløse elementer, selv om merkingsarbeidet ikke lenger er mulig, og dette vil de gjøre inntil «byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker», ja, helt inntil Satans onde organisasjon på jorden er blitt utslettet. — Es. 6: 11.

Spørsmål fra leserne

• Åpenbaringen 20: 7 taler om at Satan skal løslates fra sitt fengsel når de tusen år er til ende. Vil den endelige prøve finne sted i de siste årene av denne 1000-årsperioden eller etterpå? Vil den finne sted innenfor den sjuende skapelsesdag eller hviledag på 7000 år eller etterat den er endt? Overgir Kristus Riket til Jehova før eller etter denne prøven fra Satan? — W. G., New York.

Åpenbaringen 20: 7 viser tydelig at Satan blir løst etterat det 1000-årige herredømmet er til ende: «Så snart som nå de tusen år er slutt, vil Satan bli løslatt fra sitt