La oss tale med Gud!

«Vær . . . vedholdende i bønnen!» — Rom. 12: 12.

 1. Hvilken verdi har det å samtale med dem som står oss nær?

SAMTALE er en nødvendig forutsetning for vennskap. Det er ikke slik å forstå at venner må snakke sammen hele tiden, men de må kunne meddele seg til hverandre. Det samme gjelder medlemmene i en familie. Skal de bevare et godt familieforhold, er det tvingende nødvendig at de stadig snakker med hverandre. Hvis de ikke gjør det, vil de gli fra hverandre, selv om de bor under samme tak, deler seng med hverandre og spiser måltidene sammen. Det at man drøfter tingene med hverandre, fører til forståelse, tillit og kjærlighet. Da vet den enkelte hva som ligger den andre på hjertet, og hvilke bekymringer, behov og ønsker han har. Det at en snakker med hverandre, fører således til større gjensidig forståelse, idet en deler livets tilskikkelser med hverandre. Og som det så treffende er blitt sagt: Deler en sorgene med andre, blir de halvparten så store; deler en gledene med andre, blir de dobbelt så store.

 2. Hvilket forhold står vi i til Jehova?

² Ettersom vi har innvigd oss til Jehova Gud, tilhører vi ham, og vi er da enten hans adopterte sønner eller framtidige barnebarn. Jehova Gud og vi har felles interesser, først og fremst opphøyelsen av Jehovas navn og dernest vår egen frelse. Vi ønsker at Gud må bli opphøyd, og han ønsker at vi skal bli frelst. Jehova Gud klarer seg imidlertid utmerket godt uten oss, for hvis vi svikter ham, vil en annen ta vår plass. Men vi kan ikke klare oss uten Gud, ikke hvis vi ønsker lykke og evig liv. Vi er fullstendig avhengige av ham, og vi ønsker derfor alltid å stå i et best mulig forhold til ham. Han er vår Herre som vi ikke kan klare oss uten, mens vi er hans unyttige tjenere. — Luk. 17: 10.

 3, 4. Ved hvilke midler taler Gud til oss og hva forteller han oss gjennom dem?

³ Jehova Gud selv er ikke en taus himmelsk Far eller Herre, nei, på ingen måte! Han er rede til å snakke med oss til enhver tid ved hjelp av 66 bøker, som ikke er så store, noen av dem består bare av en eneste side, men som er vektige hva innholdet angår. Disse bøkene gjør det mulig for oss å forstå hvordan Gud ser på tingene, hva han tenker på, og hva vi må gjøre for å behage ham. Vi leser således at «Herren, [Jehova], gjør ikke noe uten at han har åpenbart sitt lønnlige råd for sine tjenere profetene». I tråd med dette sa Jesus til sine apostler: «Eder har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Fader, har jeg kunngjort eder.» — Amos 3: 7; Joh. 15: 15.

⁴ Gjennom sitt Ord gjør Jehova Gud oss ikke bare kjent med sin vilje og sine hensikter, men også med sin kjærlighet til oss. «Som en mor trøster sitt barn, således vil jeg trøste eder.» «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg; derfor har jeg latt min miskunnhet mot deg vare ved.» «Faderen selv elsker eder.» Selv når hans skapninger følger en uforstandig handlemåte og lider som følge av det, sørger Gud og er bedrøvet i sitt hjerte. Det gleder på den annen side Jehovas hjerte at vi følger en forstandig handlemåte. Ved stadig å la Gud tale til oss ved hjelp av sitt Ord blir vi derfor hele tiden bedre kjent med hans vilje og hensikter og kan varme oss i hans kjærlighet. — Es. 66: 13; Jer. 31: 3; Joh. 16: 27; Dom. 10: 16; Ordspr. 27: 11.

 5. Hvilken verdi har det å gjenkalle i hukommelsen deler av Guds Ord?

⁵ Det er ikke slik å forstå at Gud taler til oss bare når vi leser hans Ord. Hver gang vi gjenkaller i hukommelsen deler av det, lytter vi til det Jehova har å si oss. Vi har ikke alltid adgang til hans skrevne Ord, og det kan til og med bli tatt ifra oss, slik det er blitt gjort i visse tilfelle i kommunistiske arbeidsleirer. Hvilken vektig grunn er ikke dette for å innprente så meget som vi overhodet kan av Guds Ord i hukommelsen, slik at Jehova Gud til enhver tid og under alle forhold kan tale utførlig til oss! Når vi er opptatt i den kristne tjeneste, ønsker vi dessuten hele tiden å støtte oss til Guds Ord, for det beste vi kan gjøre, er å la Gud tale til våre tilhørere.

Behovet for å tale med Gud

 6. Av hvilke grunner bør vi tale med Gud?

⁶ Det er helt naturlig at vi bør tale med Gud. Nærer vi noen tvil om hans eksistens, om at han er giveren av «all god gave og all fullkommen gave»? Selvfølgelig ikke! Det er på samme måte med oss som med et barn som ved middagsbordet blir opplært til å si «Vær så snill og send maten!» og til å si «Takk» når det har fått den. Vi må ikke ta Guds godhet for gitt. Vi må be ham om det vi trenger, og så uttrykke vår takknemlighet for det vi får. — Jak. 1: 17.

 7. Hvilken ytterligere nytte har vi av å kle våre følelser i tanker og ord?

⁷ Men hva mer er, når vi ber, er vi alvorligere og føler en større verdsettelse, hengivenhet, takknemlighet, bedrøvelse og anger enn vi sannsynligvis gjør ellers. Våre følelser blir sterkere, vår takknemlighet eller anger blir større, når vi prøver å kle disse følelsene i ord. Tenk et øyeblikk over hvor lett det er for en ung mann å tenke angående en ung kvinne: «Jeg elsker deg!», men hvor vanskelig det er for ham å si de samme ordene til henne! Eller hvor mye lettere er det ikke når vi har såret noen, å komme med vår unnskyldning i form av en vennlighet eller en gave, enn det er å kle unnskyldningen i ord! Når vi nærmer oss Gud i bønn og taler til ham om det vårt sinn og hjerte er fylt av, føler vi derfor en større takknemlighet eller en større anger.

 8. Hva blir vist ved at vi ikke snakker med Gud?

⁸ Det er faktisk slik at hvis vi ikke taler med Gud i bønn, kan det ikke sies at vi vandrer med Gud. Vi kan ha en rett livsførsel og være travelt opptatt i hans tjeneste, men hvis ikke Gud er så virkelig for oss at vi stadig snakker med ham, er det noe som er galt. Da røper vi at vi er innvigd til et arbeid, en sak eller en organisasjon og ikke til en Person, til vår kjærlige himmelske Far. Hvis en ektemann eller en far arbeidet hardt for å forsørge sin familie, men aldri snakket til dem mer enn absolutt nødvendig og aldri ga dem noe tegn på sin hengivenhet, kunne de godt trekke den slutning at han arbeidet bare fordi han så på det som en ubehagelig plikt å forsørge dem, og ikke fordi han var glad i dem. Slik er det også med oss.

 9—11. a) Hvilke påbud har vi angående bønn? b) Hvordan kan en følge disse påbudene?

⁹ Vi får derfor denne formaning: «Vær . . . vedholdende i bønnen!» «Idet I til enhver tid ber i Ånden med all bønn og påkallelse.» For å understreke hvor nødvendig det er for oss ’alltid å be og ikke bli trette’, ga Jesus oss lignelsen om enken som stadig bønnfalt en dommer helt til hun vant sin rett. — Rom. 12: 12; Ef. 6: 18; Luk. 18: 1—8.

¹⁰ Hvis vi verdsetter det privilegium som bønn er, vil vi ikke bare be til bestemte tider, men også til «tilfeldige» tider, når anledningen byr seg. Og det byr seg mange anledninger hvis vi bare er «årvåkne med hensyn til bønn». Det er en selvfølge at vi ber når vi står opp, og før vi legger oss, ved måltidene, på menighetsmøtene og i forbindelse med felttjenesten. Og det faller oss ganske naturlig å vende oss til Gud når vi har behov for spesiell visdom og styrke, eller når vi mottar spesielle velsignelser. Men i tillegg til dette burde vi utvikle en slik lyst til å be at vårt hjerte kan sammenlignes med en kompassnål som til tross for midlertidige avvikelser på grunn av ytre påvirkninger alltid til sist peker mot nord igjen. Da vil vi gjøre bønn til en vane, idet vi gir akt på formaningen om å «be uavlatelig». — 1 Pet. 4: 7, NW; 1 Tess. 5: 17.

¹¹ Men hva mer er, vi vil ikke bare stadig vende oss til Gud, men vi vil finne stor glede i å be lenge, akkurat som to venner som gleder seg over hverandres selskap, dryger med atskillelsen. Vi vil ikke bare vende oss til Gud for å be om noe, men også for å komme med pris og takksigelse. Som apostelen Paulus formaner oss til: «Vær vedholdende i bønnen, så I våker i den med takksigelse.» Da vil vi ikke se på Jehova Gud som en politimann, lege eller sakfører, som vi bare søker når vi er i vanskeligheter, men vi vil se på ham som vår kjæreste og mest trofaste venn som vi gleder oss over å snakke med når vi vandrer sammen med ham. — Kol. 4: 2.

Betingelser som stilles

12. Hvem har det privilegium å vende seg til Gud i bønn, og hvilke viktige betingelser må de oppfylle?

¹² En av de misoppfatninger som gjør seg gjeldende i verden angående bønn, er at alle kan be og vente å bli hørt. Det er ikke tilfelle. Det privilegium å vende seg til Gud i bønn er bare for dem som på grunnlag av en nøyaktig kunnskap har innvigd seg til å gjøre Jehovas vilje. Det er bare for dem som vandrer med Gud, for dem som har møtt ham etter avtale. (Amos 3: 3) Men ikke engang disse kan vente å bli hørt med mindre de nærmer seg Gud gjennom den eneste kanal som finnes, og med mindre de ber i tro. Jesus sa: «Jeg har utvalgt eder, . . . for at Faderen skal gi eder alt det I ber ham om i mitt navn.» «Det skje eder etter eders tro!» — Joh. 15: 16; Matt. 9: 29.

13. Hvilken annen betingelse i forbindelse med bønn understreket David og Paulus?

¹³ En annen viktig betingelse som stilles for at vi skal kunne nærme oss Gud i bønn, er en ren samvittighet. Legg merke til hvordan kong David påberopte seg dette grunnlaget før han la fram sin bønn angående sitt folk og sin sønn Salomo: «Jeg vet, min Gud, at du ransaker hjerter og har behag i oppriktighet; av et oppriktig hjerte har jeg villig gitt deg alt dette.» (Verdien av Davids offer var over en milliard kroner.)a Legg også merke til hvordan Paulus knytter en ren samvittighet sammen med bønn: «Be for oss! for vi trøster oss til at vi har en god samvittighet, og vil gjerne fare rett fram i alle stykker.» Ja, bare ’de oppriktiges bønn er til velbehag for Jehova’. — 1 Krøn. 29: 17; Heb. 13: 18; Ordspr. 15: 8.

14—16. Hvilken annen egenskap må vi ha hvis våre bønner skal bli hørt?

¹⁴ Når vi taler med Gud, trenger vi å be om hans barmhjertighet og tilgivelse, og han krever derfor med rette av oss at vi selv tilgir andre. Jesus illustrerte betydningen av dette i sin lignelse om en konge som holdt regnskap med sine tjenere, og som etterga en av tjenerne en gjeld som svarte til over 70 millioner kroner. Denne tjeneren nektet imidlertid å ettergi gjelden til en som skyldte ham bare 120 kroner. Dette fikk kongen til å forandre sin beslutning om å ettergi gjelden, og han kastet den ubarmhjertige tjeneren i fengsel hvor han måtte være helt til han fikk betalt alt det han skyldte. «Således skal også min himmelske Fader gjøre med eder om ikke enhver av eder av hjertet tilgir sin bror.» — Matt. 18: 23—35.

¹⁵ Jesus understreket det samme da han sa: «Derfor, når du bærer ditt offer fram til alteret, og der kommer i hu at din bror har noe imot deg, så la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror, og kom så og bær ditt offer fram!» Blant de gaver vi kan ofre i dag, er «frukt av lepper». — Matt. 5: 23, 24; Heb. 13: 15.

¹⁶ Apostelen Peter er inne på det samme når han råder ektemenn til å vise hensyn overfor sine hustruer som det svakere kar. Hvis de ikke gjorde det, ville deres bønner bli hindret. Det må råde kjærlighet og enhet i ekteskapet, som det også må gjøre i den kristne menighet, hvis Gud skal høre og besvare bønner. — 1 Pet. 3: 7.

17. Hvordan må våre handlinger være hvis Gud skal besvare våre bønner?

¹⁷ Vi må heller ikke overse en annen betingelse som stilles, nemlig at vi må handle i samsvar med våre bønner. Hvordan kunne Gud besvare våre bønner hvis vi handlet i strid med dem? Ber vi om å komme trygt fram til vårt bestemmelsessted og overtrer så fartslovene, tar unødige sjanser eller kjører etter at vi har nytt alkohol? Ber vi om visdom og forsømmer så personlig studium, møter og stevner? Ber vi om å få den samme enhet og fred som Jerusalem og er ikke desto mindre taktløse og ubehagelige mot våre brødre? Da taler vi til Gud til ingen nytte. Ja, vi må gjøre vår del, hvis vi venter at Gud skal gjøre sin del.

Hva vi kan be om

18. Hva kan vi be om?

¹⁸ Vi vet hva vi kan be om, nemlig alt som er i samsvar med Jehovas vilje, slik det ble vist av Jesus i hans mønsterbønn. Våre bønner kan dreie seg om alt som angår oss i åndelig, fysisk eller materiell henseende: «La i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn.» Vi kan riktignok ikke be om guddommelig helbredelse, for det er ikke Guds vilje med oss i dag, men vi kan be om å få Guds hellige ånd som vil gi oss visdom og evne til å følge den mest forstandige handlemåten, og som vil gi oss styrke til å utholde alt det som Gud måtte tillate. — Fil. 4: 6; Luk. 11: 13.

19. Hvordan kan vi unngå alltid å bruke de samme uttrykkene i våre bønner?

¹⁹ Når vi ber regelmessig, må vi passe på at vi ikke får for vane alltid å bruke de samme uttrykkene. «Når dere ber,» sa Jesus, «så si ikke de samme tingene om og om igjen». Hvor mekanisk ville ikke de prekenene lyde som en kristen forkynner bruker fra dør til dør, hvis han brukte de samme prekenene år etter år! Men hvis vi ikke tenker over det, kan vi gjøre oss skyldig i nettopp det samme når det gjelder våre personlige bønner, og hva ville ikke det bety i tap av velsignelse! Jehova Gud har gitt oss en endeløs variasjon i sitt Ord og i naturen, og vi bør derfor også passe på at vi ikke gjentar oss selv på en mekanisk måte når vi taler med Gud. Vi bør variere tankeinnholdet i våre bønner, for eksempel i samsvar med dagsteksten og de foreliggende omstendigheter. — Matt. 6: 7, NW.

20, 21. Hvilke faktorer bør det tas hensyn til ved bønnene i menigheten?

²⁰ Hvis vi har det privilegium å representere andre i bønn offentlig, bør vi også ha slike ting i tankene og for eksempel legge merke til temaet for menighetsmøtet. Ved at det blir vist litt omtanke, for eksempel ved at de som skal få dette privilegiet, blir underrettet på forhånd, vil de offentlige bønnene lettere kunne bli flytende, sammenhengende, alvorlige og rike på tankeinnhold, og de vil ha tilknytning til det spesielle møtet det gjelder. En bør unngå begge ytterligheter med hensyn til lengden når en ber slike bønner. Noen prester skal ha bedt så lenge som i to timer!

²¹ For at alle skal ha det fulle utbytte av bønnene i menigheten, bør den som blir tatt ut til å representere menigheten, være i stand til å uttrykke seg med tilstrekkelig styrke og på en sammenhengende og tydelig måte. Hensikten med bønnen er ikke å oppmuntre den som ber, eller gi ham erfaring i offentlig bønn, men å representere andre på en rett måte framfor Jehovas ufortjente godhets trone. Vi skal være klar over at bønn i menigheten ikke er ren formalisme i likhet med forrettelsen av messen på et fremmed språk. Alle bør derfor lytte oppmerksomt til bønnen, og den bør bli framført på en måte som ville kunne tilskynde alle tilhørerne til å si et inderlig «Amen!» når den er avsluttet.

22. Hvordan og hvor bør barn bli opplært til å be?

²² Ettersom hensikten med offentlige bønner ikke er å gi øvelse, bør ikke barn bli bedt om å representere voksne i bønn. Det stedet hvor barn bør lære å be, er på mors eller fars fang. Dere foreldre, ofre tid og omtanke på å lære barna deres hvordan de bør be, og hva de bør be om. Innprent i deres unge sinn at de taler med Gud, og at de derfor bør henvende seg til ham med ærbødighet, oppriktighet og med et barns enkelhet.

23. Hva vil respekt for det privilegium som bønn er, tilsi hva bønn angår?

²³ Respekt for det dyrebare privilegium som bønn er, tilsier at bønner aldri bør framføres som en del av en demonstrasjon. Det er det som er grunnen til at en tjener som er med en søster på hjemmebibelstudiene hennes, lar henne lede studiet slik at han om nødvendig skal kunne gi veiledning, men selv ber den innledende og avsluttende bønn, for bønn blir aldri framført i den hensikt at den skal bli kritisert.

24. Gi en oppsummering av det privilegium det er å tale med Gud.

²⁴ Ja, Gud ydmyker seg virkelig ved at han lar oss vandre og tale med ham. Når vi vandrer med ham, bør vi alltid være våkne for å høre og gi akt på det han har å si oss, idet vi selv uopphørlig taler med ham ved at vi er vedholdende i bønnen med takksigelse når vi legger fram våre begjæringer. Samtidig bør vi passe nøye på at vi handler i samsvar med våre bønner og lar innholdet i våre bønner passe for anledningen og unngå alltid å bruke den samme uttrykksmåten. Hvis vi gjør det, vil vi ha del i opphøyelsen av Jehovas navn, glede hans hjerte og sikre oss selv stor glede både nå og i Jehovas endeløse, nye, rettferdige verden.

[Fotnote]