på det Moses opplevde da han steg ned fra Sinai berg etter at han for annen gang hadde mottatt to steintavler med De ti bud. Ved denne anledning var Moses’ ansikt omgitt av en slik herlighet og glans at det var nødvendig for ham å tildekke ansiktet da han talte til israelittene. (2. Mos. 34: 29—35) Paulus trekker så følgende slutning: «Den tjeneste som var foreskrevet med bokstaver hogd i stein, var dødens tjeneste. Likevel var den omgitt av en slik herlighet at israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses; så sterk var glansen på det, enda den tok slutt. Hvor mye større herlighet har da ikke Åndens tjeneste? For hadde fordømmelsens tjeneste sin herlighet, hvor mye rikere på herlighet må da ikke rettferdighetens tjeneste være?» — 2. Kor. 3: 7—9.

I motsetning til den bokstavelige herlighet som ble tilkjennegitt da den mosaiske lovpakt ble inngått, må de 144 000, som er tatt med i ’den nye pakt’, som ble forutsagt av Jeremia, stråle med en åndelig herlighet som på en uforlignelig måte gjenspeiler Guds egenskaper og personlighet. (Jer. 31: 31—34) Ettersom den nye pakt tilveiebringer både «syndstilgivelse» og et «kongelig presteskap» til velsignelse for alle mennesker, er det slik at dens goder langt overgår de goder som fulgte med lovpakten. (Apg. 5: 31; 1. Pet. 2: 9; 2. Mos. 19: 5, 6) De som er tatt med i den nye pakt, tilber dessuten Gud «i ånd». (Joh. 4: 23, 24) Det vil si at deres tilbedelse er av åndelig karakter, at drivkraften er i deres indre og ikke kommer fra en skreven lov. (2. Kor. 3: 3) En enestående herlighet eller tilkjennegivelse av Guds fullkomne personlighet trer her tydelig fram.

Idet Paulus stiller den tjeneste som Moses måtte utføre med tildekket ansikt, opp mot den tjeneste som de kristne under ’den nye pakt’ må utføre, skriver han: «Vi ser med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd.» — 2. Kor. 3: 18.

De kristne må bestrebe seg på å gjenspeile Guds herlighet i stadig større grad. Dette kan de særlig gjøre ved frimodig å tale om at Gud har til hensikt å velsigne alle mennesker gjennom det kongelige presteskap i himmelen. De gir også akt på følgende bibelske formaning: «Ikle dere den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte den.» (Kol. 3: 10, NW) Når de som tilber Gud, nidkjært forkynner om Guds hensikter, samtidig som de mer og mer bestreber seg på å leve i samsvar med Bibelens prinsipper, vokser de «fra herlighet til herlighet» og herliggjør Gud i stadig større grad.

Ser du med glede fram til den tid da Gud vil gjenreise menneskeheten til fullkommenhet og igjen la den få «del i Guds herlighet»? (Rom. 3: 23) Hvis du gjør det, bør du nå gjøre alt du kan, for å gjenspeile Guds herlighet ved å ha en god livsførsel, en livsførsel som harmonerer med Bibelens prinsipper.

Vest-Tyskland — en misjonsmark

I mange århundrer har kristenhetens kirkesamfunn preget mange menneskers liv i Tyskland. Men den lutherske statskirke har med støtte fra en rekke uavhengige religiøse grupper bestemt seg for å gjøre inneværende år til et «misjonsår» i Forbundsrepublikken Tyskland. Hvorfor? Den evangeliske pressetjeneste i Sveits svarer: «Vest-Tyskland er blitt en misjonsmark.» Pressetjenesten konstaterer at den lutherske kirke har behandlet evangeliseringsarbeidet som et «stebarn» i flere hundre år, og at den har tatt det for gitt at den kristne tro automatisk kan gå i arv fra generasjon til generasjon. Men dette skjer ikke lenger. Meldingen sa videre: «Familien, skolen og samfunnet er på ingen måte pålitelige formidlere av eller støttepilarer for den kristne tro lenger. Folk i og utenfor kirken tar uventet avstand fra kirken og fra kristendommen i stadig større antall.»