Jakobs trengselstid og Guds nye pakt
«Jeg slutter en ny pakt med Israels ætt og Judas ætt.» — Jer. 31: 31.
1, 2. a) Hvilken rolle spiller Jakob og Rakel for Israels nasjon? b) Hvordan ble vanskeligheter som savnet sidestykke, forutsagt for Jakob?
JAKOB og Rakel elsket hverandre. Jakob, som ble kjent som Israel, ble far til de 12 stammer som utgjorde Israels nasjon. Rakel, hans yndlingshustru, ble mor til Benjamins stamme. De som tilhørte Juda stamme, var etterkommere av Jakobs hustru Lea, som han elsket mindre. Navnet Jakob ble derfor et symbol på hele nasjonen, og Rakel ble et symbol på en hedret, mor-lignende representant for nasjonen. En trengselstid som det fram til da aldri hadde vært maken til, var forutsagt for Jakob, og Rakel ville få føle de sørgelige virkningene av den. Profeten Jeremia, som bodde i Anatot i Benjamins område, ble inspirert til å si følgende om denne trengselstid, som ville komme i hans levetid:
2 «Ja, stor er denne dagen, dens like finnes ikke [i historien fram til da]. Det blir en trengselstid for Jakob, men han skal berges ut av den.» — Jer. 30: 7.
3. a) På grunn av hvilken situasjon var det Rakel skulle gråte og ikke bli trøstet? b) Når kom denne «trengselstid» for Jakob?
3 I Jeremia 31: 15 er det forutsagt hva denne «trengselstid for Jakob» ville komme til å bety for den symbolske Rakel: «Hør, det lyder klagerop i Rama [en by i Benjamins område], det er noen som gråter sårt. Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, fordi de er borte.» Dette betydde ikke at hennes barn var blitt drept, men at de var blitt tatt til fange og ført bort fra sitt hjemland til et fiendtlig land. Ja, etter at de babyloniske erobrerne i 18 måneder hadde beleiret Jerusalem, som lå ved grensen mellom Judas og Benjamins område, ble byen jevnet med jorden, templet ødelagt, kongen, høvdingene og prestene tatt til fange og det store flertall av de overlevende ført i fangenskap til Babylonia. Innen midten av den sjuende månemåned (tishri) i 607 f. Kr. var hele Juda rikes land blitt forlatt av de få jødene som var tilbake, og ble liggende øde. Verken mennesker eller husdyr oppholdt seg der. Gud hadde bestemt at denne øde, ubebodde tilstand skulle vare ved i 70 år.
4. Når ble Jakob ’berget’ ut av den forutsagte trengsel?
4 For en «trengselstid» det var for Jakob! Han ble ikke spart for den og unnslapp den ikke. Først etter de 70 årene da landet skulle ligge fullstendig øde, ville Gud oppfylle de trøstende ordene han kom med: «Men han skal berges ut av den.» (Jer. 30: 7) Hvordan skulle det skje?
5. Hva sa Jehova til trøst for Rakel, og hvordan oppfylte han sitt løfte?
5 Jehova utdypet dette emnet da han til føyde, etter å ha forutsagt at Rakel skulle miste sine barn: «Så sier [Jehova]: Hold opp med å gråte, tørk tårene fra dine øyne! Du skal få lønn for ditt strev, sier [Jehova], de [dine barn] skal komme hjem fra fiendeland.» (Jer. 31: 16) Dette «fiendeland» var Babylon. (Mi. 7: 8—10) Babyloniernes makt over Rakels «barn» skulle således bli brutt. For å forsikre Rakel om dette sa Gud: «Det er håp for din fremtid, sier [Jehova], barna skal vende hjem til sitt land.» (Jer. 31: 17) Til de vantro, fiendtlige nasjonenes store forundring vendte «barna» hjem til sitt land, deriblant Rama, fra og med 537 f. Kr. (Neh. 7: 30; 11: 31—33) For en mirakuløs «legedom» Jehova fikk i stand etter den ’store skade’ nasjonen ble tilføyd i 607 f. Kr.!
6. Hvilken forandring skulle Jehova foreta med Sion eller Jerusalem for å lege Rakels «slag»?
6 Han sa om dette: «Jeg lar sårene dine gro og leger de slag du har fått, sier [Jehova], du som ble kalt den forstøtte, Sion, som ingen spurte etter mer. Så sier [Jehova]: Se, jeg vil reise opp igjen Jakobs telt og forbarme meg over hans boliger. Hver by [byen, NW; Sion eller Jerusalem] skal bygges på sin ruinhaug, hver borg skal stå på sitt rette sted. Derfra skal lovsangen stige og lyden av folk som skjemter og ler.» — Jer. 30: 17—19.
7. Hva er det ved Jehovas ord som viser hvorvidt han ville avskaffe lovpakten på den tid ’slagene’ ble tilføyd, og hvordan hadde jødefolket behandlet denne pakten?
7 Jehova er en ’lykkelig Gud’, og han vil at de som står i et paktsforhold til ham, også skal være lykkelige. Han ler! Hans løfte om at de landflyktige jøder igjen skulle komme til å le, beviste at han ikke hadde opphevet den lovpakten som var blitt inngått mellom Ham og Israels nasjon med profeten Moses som mellommann. Men israelittene hadde krenket paktens betingelser ettertrykkelig! Jehova sa til dem: «De bygde offerhauger for Ba’al i Ben-Hinnom-dalen [sør for Jerusalems tempel], for å ofre sine sønner og døtre [som menneskeoffer] til Molok. Det har jeg ikke pålagt dem, og det har aldri vært i mine tanker at de skulle gjøre noe så avskyelig og på den måten lokke Juda [Juda rike] til synd.» — Jer. 32: 35.
8. Etter hvilken velfortjent opplevelse ville israelittene bli et folk for Jehova?
8 På grunn av slike ting fortjente israelittene å komme i vanskeligheter. Det var som om et veldig uvær brøt løs over Juda rike og dets hovedstad, Jerusalem. Men etter å ha forutsagt dette sa den barmhjertige Jehova: «På den tid [tiden for Israels gjenopprettelse], lyder ordet fra [Jehova], vil jeg være Gud for alle Israels ætter, og de skal være mitt folk.» — Jer. 30: 23 til 31: 1.
9, 10. Hva ville Jehova gi de gjeninnsamlede israelittene i hjertet, slik at de kunne fortsette å stå i et godt forhold til ham, og hvilken virkning ville det ha?
9 Til tross for deres besudlede rulleblad ville Gud handle med dem i samsvar med den måten de nå oppførte seg på. Han ville ta seg av dem og gi dem mulighet til å fortsette å stå i et godt forhold til ham i all evighet. Han sa:
10 «Se, jeg samler dem fra alle de land jeg drev dem bort til i min vrede, harme og store uvilje, og fører dem tilbake til dette stedet og lar dem bo trygt. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. Jeg vil gi dem ett sinn og lære dem en vei, så de alltid frykter meg, til gagn for dem selv og deres etterkommere. Jeg slutter en evig pakt med dem; jeg vil ikke vende meg bort fra dem, men gjøre vel mot dem. Jeg gir dem gudsfrykt i hjertet, så de aldri mer viker bort fra meg. Jeg vil glede meg over dem og gjøre vel mot dem. Av hele mitt hjerte og hele min sjel vil jeg trofast sørge for at de slår rot her i landet.» — Jer. 32: 37—43; se også 31: 27—30.
EN BEDRE PAKT
11, 12. a) Hvor lenge bestod Jerusalem etter at byen hadde fått en slik god, ny start, og hvorfor var det ikke Jehovas feil at det gikk som det gikk? b) Ble lovpakten opphevet i og med Jerusalems ødeleggelse? Hva antydet Jehova ved å føre sitt landflyktige folk tilbake til sitt land?
11 Hvordan kan det ha seg at det gjenoppbygde Jerusalem bare bestod i 606 år til, fram til sommeren i år 70 e. Kr., når folket nå hadde fått en slik utmerket, ny start? I betraktning av at Jehova med de ovennevnte ordene hadde sluttet en pakt med sitt folk for å hjelpe dem, kunne det ikke være hans feil at det gikk som det gikk. Det kunne ikke være på grunn av feil eller mangler hos ham at det ville bli behov for en ny pakt. Likevel kunngjorde han gjennom Jeremia at han ville inngå en ny og bedre pakt. De som tilhørte det kjødelige Israel, hadde dessuten mulighet til å være de første som fikk nyte godt av dette!
12 I 1513 f. Kr. hadde Jehova inngått en lovpakt med Israel med Moses som mellommann. Det var 906 år før Jehova lot Nebukadnesar, Babylons konge, ødelegge Jerusalem og templet. Men denne ødeleggelsen opphevet ikke lovpakten med Israel. Jehova trengte derfor ikke en ny pakt av et annet slag for å kunne lege den tilstand jødene hadde kommet i, noe han gjorde ved å utfri dem av fiendelandet Babylon og føre dem tilbake til deres gudgitte hjemland. Men ved å utfri dem understreket han at han var deres Gud, og forsikret dem om at de fremdeles var hans folk, og at Sion eller Jerusalem ikke lenger var lik en forstøtt kvinne som ingen savnet.
13, 14. a) På hvilken måte var de israelittene som opplevde erobrernes sverd, i en ørkenlignende tilstand, og hvor søkte de fred og ro? b) Hvor stor var Jehovas kjærlighet til Israel, og hva ville de få nyte godt av?
13 Jehova hadde til hensikt å tilkjennegi sin kjærlige godhet mot sitt paktsfolk på en måte som savnet sidestykke. Det var derfor han ikke lot erobrernes sverd utrydde dem fullstendig. Noen skulle overleve. For dem ville det å leve som fanger i et fiendtlig land være som å bo i telt i en ørken hvor de ikke fant ro, for det var ikke deres hjemland, deres gudgitte land. Når de angret og vendte seg til Jehova i denne ørkenlignende tilstand, ville de oppnå hans gunst, for han hadde ikke opphevet den pakt han hadde inngått med dem. Han forutsa hva dette ville føre til:
14 «Det folk som slapp unna sverdet, har funnet nåde i ørkenen. Israel skal dra av sted og finne ro [i sitt palestinske hjemland]. Langt bortefra viste [Jehova] seg for dem: Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor lar jeg min miskunn [kjærlige godhet, NW] mot deg vare. Enda en gang vil jeg bygge deg, ja, du skal bygges opp igjen, Israel, du unge jomfru. Igjen skal du pryde deg med håndtrommer og ga ut i dansen med de glade. Igjen skal du plante vingårder på fjellene i Samaria [som før hadde vært okkupert av det nordlige riket, Israel], og de som planter, skal selv nyte frukten. Ja, det kommer en dag da vaktmenn skal rope på Efraims-fjellet [Efraim var den ledende stammen i det nordlige riket, Israel]: Kom, la oss dra opp til Sion [Jerusalem], til [Jehova] vår Gud.» — Jer. 31: 2—9.
15, 16. a) Hvor skulle alle de 12 Israels stammer gjenoppta sin tilbedelse av Jehova, i samsvar med den profetien som nettopp ble sitert? b) Hva skulle Jehova deretter gjøre med Israels hus, og hvilke virkninger ville det ha for hans folk?
15 Ja, alle Israels stammer, både de i sør og de i nord, skulle bli samlet og gjenforent i tilbedelsen av Jehova på Sion! Det betydde at Jakob (alle Israels 12 stammer) på grunn av Guds evige kjærlighet ville bli berget ut av den «trengselstid» som kulminerte for ham i og med ødeleggelsen av Jerusalem og Juda i 607 f. Kr. (Jer. 30: 7) Ja, allerede før denne «trengselstid» inntraff, hadde Jehovas kjærlige godhet tilskyndt ham til å forutsi noe som var enda mer vidunderlig enn bare det at hans landflyktige folk skulle samles:
16 «Se dager skal komme, sier [Jehova], da jeg slutter en ny pakt med Israels ætt og Judas ætt, en pakt som er annerledes enn den jeg sluttet med deres fedre dengang jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av Egypt, den pakten med meg som de brøt, enda jeg var deres rette herre, sier [Jehova]. Nei, slik er den pakten jeg vil slutte med Israels folk i dager som kommer, lyder ordet fra [Jehova]: Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Da skal ingen lenger lære sin neste og sin bror og si: ’Kjenn [Jehova]!’ For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier [Jehova]. For jeg vil tilgi deres misgjerning og ikke komme i hu deres synd.» — Jer. 31: 31—34.
BEHOV FOR EN NY MELLOMMANN
17. Hvorfor bør vi som lever nå, fremdeles være interessert i den nye pakt, og hvor lenge er det siden lovpakten allerede var gammel og i ferd med å bli avskaffet?
17 Er vi som lever nå, interessert i denne nye pakt? Vi bør være det, for den står fremdeles ved makt. Men for hvem har den stått ved makt fram til nå? De millioner av jøder som er spredt rundt om på jorden, hevder ikke at den gjelder dem. De tror at de fremdeles er underlagt den pakt som ble inngått med deres forfedre ved Sinai berg for over 3490 år siden. Jehovas løfte om en ny pakt ble gjort kjent gjennom Jeremia for over 2580 år siden. Hvis jødene har rett, kan vi spørre: Hvorfor har Gud ventet så lenge med å la den lovte nye pakt tre i kraft? Den jødiske lovpakten var allerede gammel for over 1900 år siden og kunne med god grunn vike for den nye pakt. Gjorde den det?
18. a) Hva viste Guds løfte om en «ny» pakt når det gjaldt lovpakten? b) Hvordan ble lovpakten gitt til Israels nasjon?
18 En jøde som pleide å sitte ved føttene til den kjente fariseiske lovlæreren Gamaliel i Jerusalem, skrev om dette: «Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet. Men det som holder på å bli gammelt og foreldet, vil snart være borte.» (Hebr. 8: 13; 2. Kor. 3: 14) Det var omkring år 61 e. Kr. den jødiske skribenten skrev disse ordene til de kristne hebreere i Jerusalem. I et brev som han tidligere hadde skrevet til kristne menigheter i den romerske provinsen Galatia, sa han: «Hvorfor ble så loven gitt? Den ble gitt som et tillegg [til Abrahamspakten om Ætten] for å gjøre klart hva lovbrudd [av mennesker] er, inntil den [Abrahams] ætt kom som løftet gjaldt. Loven ble gitt ved engler, gjennom en mellommann.» — Gal. 3: 19.
19. Hvilken slutning kan vi trekke når det gjelder den nye pakt, som også er en pakt mellom Gud og mennesker, ettersom lovpakten ble inngått med Moses som mellommann?
19 Den ikke navngitte mellommannen var Moses. Hvis det var nødvendig at han var mellommann mellom Gud og ufullkomne, syndige mennesker da den gamle lovpakten ble inngått, ville det naturligvis også være behov for en mellommann når den nye pakten mellom Gud og mennesker skulle inngås, selv om det ikke sies noe om en slik mellommann i Jeremia 31: 31—34. Moses var for lengst død på Jeremias tid. Fordi han hadde opptrådt som mellommann, ble den gamle pakts lov omtalt som «Moseloven». — Apg. 15: 5.
20, 21. a) Hvordan viste Gud at den nye pakt var bedre enn den forrige? b) Hva ville Gud gjøre israelittene til hvis de trofast holdt pakten?
20 Ettersom den nye pakt var en bedre pakt, fortjente den også en mellommann som var større enn Moses. La oss nå se hvordan den nye pakts himmelske Innstifter viste at den skulle være større enn den foregående, pakten. Han omtaler den som «en pakt som er annerledes enn den jeg sluttet med deres fedre dengang jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av Egypt, den pakten med meg som de brøt, enda jeg var deres rette herre». (Jer. 31: 32) Jehova hadde i sinne å gjøre israelittene til noe stort ved hjelp av den pakt han inngikk med dem etter at han hadde ført dem ut av Egypt. Han sa derfor til dem:
21 «Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, [ja, hva så?] så skal dere være min eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg.» — 2. Mos. 19: 5, 6.
22. a) Hva slags regjering ville et slikt «kongerike av prester» være, og for hvem? b) For hvem skulle det ʼhellige folk’ være en spesiell «eiendom», og hvilket forhold skulle det stå i til ham?
22 Ordene «et kongerike av prester» peker hen på en regjering som vil kunne dekke hele menneskehetens behov. Dens prester representerer og tjener Gud, menneskehetens Frelser. Dette «kongerike av prester» er i seg selv et folk eller en «nasjon» (NW), en nasjonal gruppe som er så ren at den kan kalles «hellig» og bli brukt av Gud. Gud utvalgte selv dens medlemmer blant alle nasjoner på jorden. Den skulle være Guds spesielle «eiendom», akkurat som en hustru er sin manns spesielle eiendom. Ja, Gud sammenlignet de gjenløste israelitter i gammel tid med en nasjonal hustru da han sa at han «var deres rette herre [ektemann, EN]». Men i stedet for å underordne seg under ham som sin ektemann ved å holde hans hellige pakt ignorerte folket de spesielle forpliktelser som dette begunstigede forholdet la på dem. (Jer. 3: 1—3, 20) De fortjente at han skilte seg fra dem!
23. Virket Moseloven? Hva gjorde Gud med hensyn til den ideelle regjering han hadde til hensikt å opprette for menneskeheten?
23 Fra Jehova Guds paktsfolks senere historie vet vi at situasjonen ikke ble bedre for dem for bestandig. Det er derfor ingen tvil om at lovpakten med Moses som mellommann ikke virket. Hvor glade kan ikke vi derfor være for at Gud ikke gav opp, men at han opprettet et «kongerike av prester»! Han erstattet den gamle pakt med en bedre pakt, som har tilknytning til denne ideelle regjering.
[Bilde på side 16]
Rakel gråter over sine barn