Det navn alle nasjoner velger å vandre i
«Alle folkene vil for sin del vandre hvert i sin guds navn; men vi for vår del skal vandre i Jehovas, vår Guds, navn til ubestemt tid, ja, for evig.» — Mika 4: 5, NW.
1. Hvilken gud vil en nasjons innbyggere tilbe i forening, selv om de ellers er splittet i religiøs henseende?
DE FORENTE nasjoner, som er en organisasjon for internasjonal fred og sikkerhet, har nå 132 medlemsland. Det finnes også land som står utenfor organisasjonen. Alle politiske nasjoner har et ideal som holder folket sammen under en regjering. Landets innbyggere vandrer således i dette idealets navn; det vil si, de følger sitt felles ideal. Før det har gått lang tid, begynner de å dyrke idealet. Det blir en gud for dem som de kan tilbe og sette høyere enn alle personlige interesser. De kan være splittet i religiøs henseende, men det at de tilber et nasjonalt ideal som sin gud, forener dem.
2. Hvordan kan en si at millioner av mennesker som hevder at de er ateister, handler stikk i strid med det de sier?
2 Millioner av mennesker hevder at de er ateister, at de ikke har noen gud. Men de handler i strid med det de sier, ved å tilbe en nasjonal gud. Siden den nordamerikanske uavhengighetskamp (1775—1783) har vi hørt mye om «frihetsgudinnen». Det som vi kaller demokrati eller folkestyre, kan også være en gud eller gudinne. Det samme er tilfelle med demokratiets bitre fiende, den internasjonale kommunisme. Folk vil holde fast ved disse styreformenes politiske grunnsetninger med en glød som grenser til religiøs fanatisme. Hver nasjon vokter dessuten med nidkjærhet det den betrakter som sin «nasjonale suverenitet», som om den skulle være en gud som en ikke må krenke eller forlate. I noen land er det mange som dyrker en stor militær styrke som vil gi landet en maktstilling og dermed visse fordeler når det skal forhandle med andre land. For lang tid siden ble det forutsagt om vår tids «Nordens konge»: «Festningenes gud skal han ære i stedet.» — Dan. 11: 38.
3. Hvordan viser Mika 4: 5 at de vandrer, og hva sier Salme 96: 5 om folkenes populære guder?
3 Den inspirerte skribenten i gammel tid ga en god beskrivelse av den handlemåte vår tids nasjoner følger, da han sa: «Alle folkene vil for sin del vandre hvert i sin guds navn.» (Mika 4: 5, NW) Alle disse gudene er svært populære der hvor de hører hjemme. Når en som virkelig vet hva det hele dreier seg om, nekter å følge mengden, vekker vedkommende derfor stor forargelse. Forargelsen kan bli så stor at mengden går til håndgripeligheter overfor ham. Men spørsmålet er: Av hvilken verdi er disse ’gudene’? Hva leder de folkene til? Verdenssituasjonen i vår tid burde gi det mest overbevisende svar på disse spørsmålene, særlig i betraktning av den uavvendelige utviklingen i verden. Vi må si oss enig i det bibelskribenten sa om populære guddommer: «Alle folkenes guder er intet.» — Sl. 96: 5.
4. Hvilket valg må enkeltpersoner i vår tid treffe, og hvem er det som treffer et valg som fører dem, i sikkerhet?
4 Det er på høy tid at folk våkner opp og innser hvor verdiløse deres populære guder er. De «guder» som har fått dem opp i den nåværende, vanskelige situasjon, er ikke i stand til å få dem ut av den. Hvis ikke ’folkene’ våkner opp, bør i det minste enkeltpersoner gjøre det, og det må de gjøre før de blir trukket inn i verdensbegivenhetenes malstrøm og går under i ødeleggelsen. Det eneste vi kan gjøre for å komme oss ut av denne farlige malstrømmen og over i sikkerhet, er å velge den rette Gud og vandre i hans navn. Enten fortsetter vi å vandre i navnet til en eller annen populær gud, eller så velger vi å gå i en annen retning, å vandre i navnet til en Gud som er bedre enn alle de populære guder folkene har. Mennesker som ønsker å oppnå liv og lykke, har ennå anledning til å velge den siste handlemåten, den rette handlemåten. I de senere år har hundretusenvis av mennesker over hele jorden fått sine øyne åpnet for hva verdensbegivenhetene betyr, og truffet et slikt lykkelig valg. Det er ennå ikke for sent for andre å gjøre det samme.
5. Er det bare på grunn av oppriktighet at de har fulgt en slik modig handlemåte? Hva er det som gjør den til den rette handlemåte?
5 Krever det mot å følge en slik handlemåte? Ja, det gjør det! Det krever dessuten oppriktighet å følge en slik modig handlemåte. Vi tviler ikke et øyeblikk på at de som følger en slik handlemåte, er oppriktige, men er det at de er oppriktige, nok til å gjøre det til den rette handlemåte? Nei! De følger denne modige handlemåte, ikke bare fordi de er oppriktige, men også fordi de har fått pålitelige opplysninger og nøyaktig kunnskap. De følger dessuten en pålitelig veiledning når de gjør det, en veiledning som er bedre enn den de kan få av «folkenes guder», som «er intet». At den handlemåte de følger, er riktig, blir også vist ved at den ble forutsagt i en profeti som har vist seg å være sann. Alle trekk ved denne profetien er sanne, for profetien kommer fra en Gud som ingen kan anklage for å ha kommet med en løgn. Han lyver ikke. Etter at han hadde handlet med menneskeheten i over 4000 år, kunne det fremdeles skrives om ham: «Det er umulig for Gud å lyve.» (Heb. 6: 18, NW; Tit. 1: 2) Dette er den Gud i hvis navn flere og flere mennesker velger å vandre i vår tid.
6. Hvor er denne profetiens opphavssted, og når ble den kunngjort av profeten?
6 Den profeti som forutsa at dette skulle skje i vår tid, har følgelig ikke noen mytisk opprinnelse. Dens opphavssted er et historisk sted — et land som er kjent verden over i vår tid, og som ofte blir omtalt i nyhetene — Israel. Han som under inspirasjon uttalte profetien, var en mann ved navn Mika. Han var fra byen Moreset, som lå i Juda stammes område, cirka 35 kilometer sørvest for Jerusalem. Han levde i tre historiske kongers regjeringstid, «i de dager da Jotam, Akas og Esekias var konger i Juda». (Mika 1: 1) Dette viser at Mika levde i det åttende århundre før vår tidsregning, og at han må ha fullført sin profetering før år 716 f. Kr.
7. Hva er det ved Mika som styrker vår tillit til hans profeti og hvilken senere profet kommer inn på dette?
7 Noe som bør styrke vår tillit til at Mika var en sann profet for en sann, levende Gud, er, foruten at han var en historisk person, det at han hadde mot til å forkynne sitt budskap trass i at han derved satte sitt liv i fare. På hans tid hadde kongene praktisk talt uinnskrenket makt, makt over sine undersåtters liv og død. (Ordspr. 16: 14) At Mika virkelig var en sann profet, er noe vi blir gjort oppmerksom på i forbindelse med en senere begivenhet, da profeten Jeremias i Jerusalem ble truet med døden av jødiske ledere som tok anstøt av hans tale, som for dem hørtes ut til å være upatriotisk og undergravende. La oss lese Jeremias’ egen beretning om dette:
8. Hvordan henvises det i Jeremias 26: 16—19 til Mikas modige profeti?
8 «Da sa høvdingene og alt folket til prestene og profetene: Denne mann er ikke skyldig til å dø; for i [Jehovas], vår Guds navn har han talt til oss. Og noen av landets eldste sto opp og sa til hele folkets forsamling: Mika fra Moreset profeterte i Judas konge Esekias’ dager og sa til alt Judas folk: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Sion skal pløyes som en aker, og Jerusalem bli til grusdynger og tempelberget til skogbakker. Drepte vel Judas konge Esekias og hele Juda ham? Fryktet han ikke [Jehova] og bønnfalt ham, så [Jehova] angret det onde han hadde talt imot dem? Og vi er i ferd med å føre en stor ulykke over oss selv!» — Jer. 26: 16—19.
9. a) Hvordan oppfylte Mika de tre grunnleggende krav som stilles til sanne profeter? b) Hva betyr navnet Mika, og hva er ifølge Esaias 26: 4 den rette måte å reagere på dette utfordrende spørsmål på?
9 Mika viste seg virkelig å være en sann profet for den eneste sanne Gud. Han oppfylte de tre grunnleggende krav som stilles til sanne profeter. 1) Han talte i den sanne Guds navn. 2) Hans profetier gikk i oppfyllelse. 3) Hans profetier fikk oppriktige mennesker til å vende seg til den eneste sanne Gud. (5 Mos. 13: 1—5; 18: 20—22) Det er hevet over enhver tvil at Mika vandret i sin Guds navn. Mikas navn oppfordrer oss faktisk til å sammenligne hans Gud med alle de guder som «er intet», og som folkene tilber, for den hebraiske formen av hans navn betyr: «Hvem er lik Jah?» En profet som levde samtidig med Mika, nemlig Esaias, viser oss hvordan vi bør reagere på dette spørsmålet. Han skrev: «Stol på Jehova, dere folk, til alle tider, for i Jah, Jehova, er de ubestemte tiders Klippe.» — Es. 26: 4; 12: 2, NW.
Et vendepunkt i historien
10. a) Hva må være vårt svar på det spørsmål som ligger i Mikas navn? b) Hvilket spørsmål oppstår når vi svarer på denne måten, og hvilket vendepunkt i historien sikter Mika til?
10 Hvis vi ønsker å svare på det utfordrende spørsmål Mikas navn inneholder, vil kjensgjerningene tilskynde oss til å svare: «Det er ingen som Jah, Jehova!» Ettersom det forholder seg slik, blir vi nå stilt overfor spørsmålet: Hva skal vi gjøre når vi nå vet dette? Hvis vi gjør det rette, vil det avmerke et vendepunkt i vårt liv, også i livet til mange som hevder at de er kristne. En slik forandring vil være i samsvar med det profeten Mika forutsa. I sine profetier pekte han fram mot et vendepunkt i menneskenes historie. Vi sikter ikke her til Mikas profeti om at den lovte Messias skulle bli født som menneske i den lille byen Betlehem i Juda land. (Mika 5: 1) Tidspunktet for oppfyllelsen av den profetien avmerker begynnelsen til det som kristenheten kaller «den kristne tidsalder», selv om den ikke vet den nøyaktige dato for Kristi fødsel. (Matt. 2: 1—6; Luk. 2: 14—17) Kristus ble født for ikke fullt 2000 år siden. Men det vendepunkt i menneskenes historie som vi taler om, har kommet i vår generasjon. Profeten Mika pekte fram til dette!
11. Hva kommer Mika først inn på i sin profeti, og hvorfor bør vi vente å finne at profetien får sin oppfyllelse i vår generasjon?
11 Mika forutsa hva som skulle skje når dette vendepunktet kom. Ser vi at det finner sted? Vi burde se det, for vi befinner oss i den rette tidsperiode i historien. Da Mika i sin profeti beskrev det som vi kan se finne sted i vår tid, forutsa han først noe som viste seg å bli et vendepunkt i hans eget folks historie. Denne profetien fikk sin oppfyllelse i det århundret som fulgte etter Mikas tid. Mika levde således ikke lenge nok til å se at det han hadde forutsagt, gikk i oppfyllelse. Derved slapp han også å oppleve en nasjonal ulykke. Men den ulykke som hans eget folk opplevde, har hatt en parallell i vår generasjon. Dette er noe vi bør undersøke. La oss derfor lese hva Mika skrev, og se hvordan det leder opp til en herlig profeti som får sin oppfyllelse nå i det 20. århundre:
12. Hvilken dårlig religiøs tilstand beskriver profeten i Mika 3: 9—4: 1, og hvilke forandringer forutsier han med tanke på «fjellet der [Jehovas] hus står»?
12 «Hør dette, I høvdinger over Jakobs hus og I dommere for Israels hus, I som avskyr rett og gjør det kroket alt det som er bent, I som bygger Sion med blod og Jerusalem med urett! Dets høvdinger dømmer for gave, dets prester lærer for betaling, og dets profeter spår for penger, og enda stoler de på [Jehova] og sier: Er ikke [Jehova] midt iblant oss? Det kommer ingen ulykke over oss. Derfor skal for eders skyld Sion pløyes som en aker, og Jerusalem skal bli til grusdynger, og tempelberget til skogbakker. Men det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høyt hevet skal det være over alle høyder; og folkeslag skal strømme opp på det.» — Mika 3: 9 til 4: 1.
13. Når inntraff denne forandringen i gammel tid?
13 Får dette sitatet fra Mika det til å høres ut som om det skulle komme et markert vendepunkt i en nasjons historie? Det kan ikke være noen tvil om at den siste delen av denne profetien vil gå i oppfyllelse, for de første ordene i den gikk i sannhet i oppfyllelse. Den skrevne historie viser det. I 607 f. Kr., ved begynnelsen av den måned som vi kaller oktober, ble den by i Midt-Østen som poetisk kalles «Sion», liggende som en pløyd åker. Ja, landets hovedstad, Jerusalem, ble til grusdynger.
14. a) Hva begynte «fjellet der [Jehovas] hus» hadde stått, å ligne? b) På grunn av hvilke handlinger hadde det vært Jehovas vilje at det skulle skje?
14 Og hva med det 760 meter høye fjellet hvor det vakre templet for Jehova som kong Salomo bygde, hadde stått? Dette hellige berg begynte å ligne «skogbakker». Det var forlatt som et skogkledd fjell. Brakte det vanære over Jehova Gud? Det gjorde tilsynelatende det. Og likevel hadde det vært Jehovas vilje at dette skulle skje, for han inspirerte sin profet Mika til å være den første som forutsa denne religiøse ulykke. Han hadde gode grunner til å gjøre det, særlig fordi Jerusalem var blitt fylt med urett og besmittet av urettferdige blodsutgytelser. Hva annet kunne en vente skulle skje med en by når dens høvdinger krenket retten ved å ta imot bestikkelser, når tempelprestene ga religiøs veiledning for en fastsatt betaling, og når falske profeter kom med demoninspirerte spådommer for å narre penger fra det godtroende folket? Disse religiøse hyklerne trodde ikke desto mindre at de vandret i Jehovas navn, eller at Jehova ville fortsette å være midt iblant dem i sitt tempel og beskytte dem mot ulykke! Det var ikke rart at Mikas profeti, selv om den var høyst sjokkerende, gikk i oppfyllelse.
15. a) Hvilket middel benyttet Jehova for å iverksette den forutsagte ulykke over folket, og når fant den sted? b) Hva skjedde med de ting som hadde med Jerusalems styre og religion å gjøre, og hva skjedde med Jehovas omdømme som Gud?
15 Det vil ikke kunne hjelpe hyklere å ha en religion. De religiøse hyklere ble skuffet i de forventninger som de med urette stilte til Jehova trass i det Mika ble brukt til å forutsi. Ved hvilket middel førte så Jehova en landsomfattende ulykke over dem i 607 f. Kr.? Midlet var babylonierne under ledelse av kong Nebukadnesar. Etter cirka 18 måneders beleiring trengte den babyloniske hær inn i Jerusalem, plyndret byen og dens tempel, førte ut de overlevende som fanger og brente ned hele byen. Den kongelige trone, «[Jehovas] trone», som den ble kalt, hvor kongene i Davids slektlinje satt, forsvant, og det samme gjorde Jehovas «paktsark», som hadde stått i templets innerste rom, «det Aller-helligste». Davids rike, som da hadde eksistert i 463 år i Jerusalem, ble således omstyrtet. Tilbedelsen av Jehova i hans tempel ble avbrutt. Jehovas omdømme som Gud ble kraftig svekket blant hedningefolkene. Tilbedelsen av Ham ble aktet for ingenting av verdens nasjoner. Det så ut til at hans navn var vanæret.
16. Hva ble hedningefolkene ledet til å tro med hensyn til tilbedelsen av Jehova i Jerusalem, og hvorfor?
16 Ville tilbedelsen av Jehova noen gang bli gjenopptatt? Det var uten tvil et spørsmål som mange interesserte hedninger stilte seg. Hvis de hadde hatt kjennskap til og trodd på de profetier som Mika og Esaias og Jeremias og andre av Jehovas profeter hadde kommet med, ville de ha visst at svaret var ja! Men de vantro hedninger og de som foraktet tilbedelsen av Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, trodde at svaret var nei. Årene gikk, og en kom fram til det 70. året. Ennå var ikke tilbedelsen av Jehova gjenopprettet i den hellige stad. Jerusalem fortsatte å være en grusdynge; Sion fortsatte å ligne en pløyd åker. Tempelberget var som en forlatt ås i en skog. I stedet for instrumentalmusikk og sang fra templet hørte en nå skarpe, skjærende skrik fra fugler og ville dyr. Hedningene rundt omkring hadde tilsynelatende grunn til å tro at tilbedelsen av Jehova ville dø ut nå når hans folk var i landflyktighet i Babylon.
17. Hvordan vendte bladet seg for Babylon, og hvordan begynte en annen grein av menneskeslekten å utøve verdensherredømme?
17 Ingen må imidlertid tro at tilbedelsen av den sanne Gud kan utslettes! De som gledet seg over at tilbedelsen av Jehova var i tilbakegang, var ikke klar over at en stor forandring var nær forestående. Den inntraff på en overraskende måte. Da Jerusalem hadde ligget øde i 68 år, falt den mektige tredje verdensmakt som er omtalt i Bibelen. Verdensriket Babylon falt, slik det var blitt forutsagt av profetene til den Gud som aldri lyver, Jehova. Jehova hadde tillatt at Babylons skrekkinngytende hærer ødela hans tempel i Jerusalem, men han lot ikke Babylon begå en slik overmodig handling og krenke den eneste levende og sanne Gud ustraffet. Den verdensmakt som var blitt styrt av semittiske herskere, opphørte å eksistere. Dermed begynte ariske eller jafetiske herskere å utøve verdensherredømme, noe de har gjort helt fram til vår tid. Den persiske erobreren, Kyros den store, ble konge over Babylon og over den fjerde verdensmakt som omtales i Bibelen. Babylonisk religion led et stort nederlag. Babylons hovedgud, Merodak eller Marduk, ble vanæret.
18. a) Hvilken profeti som ble uttalt av Jeremias om landet Babylon og dets gud, skulle da begynne å gå i oppfyllelse? b) Sammenlign Babylons ødeleggelse med Jerusalems ødeleggelse.
18 Tiden var nå inne til at profeten Jeremias’ ord skulle få sin oppfyllelse: «Forkynn det iblant folkene og kunngjør det og løft opp banner, kunngjør det, dølg det ikke, si: Babel er inntatt, Bel [Herren] er blitt til skamme, Merodak er blitt forferdet, . . . For et folk drar opp imot det fra nord, det gjør dets land til en ørken, og det er ingen som bor i det; både mennesker og dyr er flyktet bort.» (Jer. 50: 2, 3) Denne profetien har betydning for oss som lever nå. Hvordan det? kan vi spørre. Hvor er Babylon ved elven Eufrat i det som i dag er landet Irak? Det er ikke annet enn en ruinhaug, en grusdynge. Babylon har lidt den samme skjebne som den som den tilføyde det gamle Jerusalem, bare med den forskjell at Babylon har fortsatt å ligge øde i over 1000 år, mens Jerusalem bare lå øde i 70 år.
Jehova blir opphøyd som Gud
19. Hvilken Gud ble opphøyd etter at Persia hadde erobret Babylon, og hvem brukte denne Gud som sitt redskap for å få gjenreist sitt tempel?
19 Hvilken gud var det som fikk internasjonalt ry da Babylon overraskende falt i 539 f. Kr.? Var det det seirende Perserrikets nasjonale gud eller Babylons fangers Gud, Jehova? Mikas profeti og profetier som ble uttalt av andre menn som ble inspirert av Gud, viste at Jehova skulle bli opphøyd. Han ble det, noe som beviser at hans profetier er ufeilbarlige. Mika skrev under inspirasjon: «Men det skal skje i de siste [de framtidige, Byingtons oversettelse] dager, da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høyt hevet skal det være over alle høyder; og folkeslag skal strømme opp på det.» (Mika 4: 1) For å iverksette en første eller forbilledlig oppfyllelse av denne profetien brukte Jehova Gud kong Kyros den store, som tilba det seierrike Persias hovedgud, som sitt redskap. Jehova, som var den Høyeste, fikk en tilbeder av en falsk gud til å arbeide for seg for at templet i Jerusalem skulle bli gjenoppbygd.
20. Som en oppfyllelse av hvilken profeti om den persiske erobreren fant dette sted, og når og hvordan skjedde det?
20 Hvordan gjorde han det? Jehova omtalte seg selv som den «som sier om Kyros: Han er min hyrde; all min vilje skal han fullbyrde og si om Jerusalem: Det skal bygges opp igjen, og templet skal bli grunnlagt». (Es. 44: 27, 28) Kong Kyros fullbyrdet virkelig det som var Jehovas vilje, trass i at dette var i strid med det som var den persiske nasjonalguds vilje. I 537 f. Kr., det 70. år Jerusalem og templet lå øde, tilskyndte Jehova Kyros til å utrope at templet skulle gjenoppbygges i Jerusalem. For at dette skulle kunne gjennomføres, kunngjorde Kyros at de fanger i Babylon som ønsket å utføre dette tempelarbeidet, skulle bli løslatt fra fangenskapet og dra tilbake til «fjellet der [Jehovas] hus» sto. (2 Krøn. 36: 20—23; Esras 1: 1—4) Da Jerusalem hadde ligget øde i 70 år, var en trofast levning av frivillige tempelarbeidere tilbake i Juda land og gjorde dermed slutt på den tid da landet lå øde. Om våren året etter (536 f. Kr.) ble grunnvollen til det annet tempel i Jerusalem lagt. — Esras 3: 8—12.
21. Trass i hva ble Jehovas annet tempel fullført, og når?
21 De hedenske motstandere av tilbedelsen av Jehova likte ikke dette. Men de kunne ikke seire over den allmektige Gud. Etter mange års motstand fra disse hedningenes side ble så Jehovas annet tempel i Jerusalem fullført av hans trofaste levning, nærmere bestemt om vinteren på den tredje dag i lunarmåneden adar i 515 f. Kr. — Esras 6: 15.
22. Hvordan ble «fjellet der [Jehovas] hus står», «grunnfestet på toppen av fjellene», både for den hjemvendte levning og for hedningefolkene?
22 For å kunne bli brukt til å gjøre dette måtte den gjenopprettede levning sette tilbedelsen av Jehova høyere enn alt annet i sitt liv og ta avstand fra tilbedelsen av falske guder, som deres forfedre i sin troløshet hadde antatt. Tilbedelsen av Jehova, representert ved «fjellet der [Jehovas] hus» sto, hevet seg høyt over de høyder hedningefolkene ga sine demonguder, som i mange tilfelle ble tilbedt på bakke- og fjelltopper. Fjellet der Jehovas hus for tilbedelse sto, kunne billedlig talt sies å være «grunnfestet på toppen av fjellene» og «høyt hevet . . . over alle høyder». Respekten for tilbedelsen av Jehova ble høyest, ikke bare blant hans utvalgte folk, men også blant mange hedenske folkeslag. Mange enkeltpersoner fra disse folkeslagene kom uten tvil til Jerusalem for å tilbe den sanne Gud, akkurat som de religiøse proselyttene på de kristne apostlers tid og den etiopiske hoffmannen som evangelisten Filip omvendte til kristendommen, gjorde. — Ap. gj. 2: 5—11; 8: 26—39; Joh. 12: 20, 21.
23. a) I hvis navn begynte enkeltpersoner fra folkeslagene å vandre? b) Hva slags oppfyllelse av profetien var det, og hvilket spørsmål oppstår i betraktning av at Messias har kommet?
23 I stedet for å vandre i navnet til sine tidligere guder vandret disse enkeltpersonene fra alle de forskjellige folkeslag i navnet til den Gud hvis tilbedelse var høyt opphøyd, nemlig Jehova. Dette var i sannhet en oppfyllelse av Mikas profeti. Men det var bare en delvis oppfyllelse, en oppfyllelse i liten målestokk, en forbilledlig oppfyllelse. Den fullstendige oppfyllelse fant ikke sted på den tiden, før Jehova Gud sendte sin Messias til jorden. Den endelige, fullstendige oppfyllelse av Mikas herlige profeti skulle først finne sted nå i det 20. århundre. Hvordan finner den sted? Finner den sted fordi vi lever i det århundre da kristenheten har fått størst omfang og fått over 900 millioner tilhengere blant jordens folkeslag? Har ikke dette ført til at det har funnet sted en forandring? Er det ikke riktigere av oss å vandre i Messias’, Jesu, navn enn å vandre i Jehovas navn etter at Messias eller Kristus kom til jorden? Oppfyller kristenhetens kirkesamfunn Mikas profeti? Dette skal vi nå undersøke nærmere.