Styrket til å tale Jehovas ord
«Så sier [Jehova]: . . . tal alle de ord jeg har befalt deg å tale til dem! Ta ikke et ord fra!» — Jer. 26: 2.
1. Hva slags profet var Jeremias, og hvordan styrket Jehova ham?
JEREMIAS var en trofast profet. Fordi han nidkjært kunngjorde Jehovas «ord», forbannet hele folket ham. Men da han bønnfalt Jehova om utfrielse, styrket hans Gud ham og sa: «Jeg vil gjøre deg til en fast kobbermur mot dette folk; de skal stride mot deg, men ikke få overhånd over deg; for jeg er med deg og vil frelse deg og redde deg.» Det Jehova sa, ga ham styrke til å holde ut. — Jer. 15: 10, 15, 20.
2. Hvilke ønskverdige egenskaper la Jeremias for dagen? (Heb. 13: 6)
2 Jeremias kunngjorde lydig «alle de ord» i det kraftige domsbudskap som Jehova befalte ham å tale. Han ’tok ikke et ord fra’. (Jer. 26: 2) Han la ikke fingrene imellom når han avslørte det jødiske folks ondskap, både herskernes og selve folkets ondskap. Dette krevde at Jeremias la mot for dagen, og at han hadde fullstendig tro og tillit til Jehovas makt til å støtte sin profet.
3. Hvem tjener som vår tids «Jeremias», og hvilken pakt er disse blitt tatt inn i?
3 I vår tid har Jehova oppreist en liten levning av sine salvede vitner, som tjener som en Jeremias-klasse, særlig i den hyklerske kristenhet. De må også ’tale alle de ord som Jehova har befalt dem’. Disse ordene inneholder et budskap, ikke bare et domsbudskap som gjelder kristenheten og alle nasjonene, men også et oppmuntrende budskap som gir den sanne kristne menighet håp. Disse åndelige israelittene er blitt tatt inn i den ’nye pakt’, som profeten omtaler i Jeremias 31: 33, 34:
«Dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier [Jehova]: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk; og de skal ikke mer lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn [Jehova]! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier [Jehova]; for jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synd i hu.»
4. Hvilket håp ser Guds folk fram til i likhet med Abraham? (Heb. 13: 12—15)
4 Til denne åndelige «Israels ætt» bygger Jehova en himmelsk by, en by som aldri vil bli rykket opp eller brutt ned. (Jevnfør Hebreerne 9: 13—15.) Dette minner oss om hvordan Jehova styrket den trofaste Abraham ved å holde fram for ham håpet om «den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til». (Heb. 11: 10) Og nå lever vi på den dag da Kristi brud, «den hellige stad, det nye Jerusalems, nærmer seg sin fullførelse i himmelen, hvorfra den i symbolsk forstand skal «stige ned» for å utøse evige velsignelser over menneskeheten. — Åpb. 21: 2—5, 9.
5. a) Hvilke «ord» bør vi ivrig kunngjøre for andre? b) Hvilket tosidig budskap må Jeremias-klassen kunngjøre? (Jevnfør Esaias 61: 1, 2.)
5 Denne byen er det himmelske rike som Jehova gjennom Jesus Kristus samler levningen av sine får til. På det nåværende tidspunkt tjener de eldste blant disse som trofaste underhyrder for hans folk på jorden. (Jer. 23: 3, 4) De er ambassadører for riket til den ’rettferdige spire’, den større David, Jesus Kristus, som profetien sier følgende om:
«Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. . . . og dette er det navn som han skal kalles med: [Jehova], vår rettferdighet.» (Jer. 23: 5, 6; jevnfør Esaias 32: 1, 2; 2 Korintierne 5: 20.)
Hvor ivrige bør vi ikke være etter å gjøre andre kjent med Jehovas «ord» angående dette rettferdige rike! Men Jehova har også gitt vår tids Jeremias-klasse i oppdrag å kunngjøre et domsbudskap!
KRISTENHETEN DØMT
6. Hvordan får Jeremias’ «ord» sin anvendelse på kristenhetens presteskap?
6 Kristenhetens prester hevder at de er kristne. Men støtter deres lære og handlinger denne påstanden? Eller kommer de ikke snarere i samme klasse som de religiøse lederne på Jeremias’ tid? Jeremias sa om dem:
«De . . . fanger mennesker. Som et bur er fullt av fugler, således er deres hus fulle av svik; derfor er de blitt store og rike.» (Jer. 5: 26, 27)
De har begjært mennesker og enten gjort seg tillokkende for dem ved å vise en ytre fromhet eller omvendt dem med sverdet, slik det ble gjort under den imperialistiske koloniseringen. Men deres religion er grunnlagt på babylonisk mystikk og ikke på Guds Ord. (Åpb. 17: 5) Deres gud er en mystisk «treenighet». Ved å forkynne den falske læresetningen at sjelen er udødelig, har de inngitt mange frykt for «et brennende helvete», og de har beriket seg selv ved å be for dem som etter sigende lider i en oppdiktet skjærsild. De tilber korset, slik egypterne gjorde lenge før Kristus. De dekorerer bilder av sine helgener med glorier og rosenkranser, akkurat som skikken er i de orientalske religioner.
«De er blitt fete, de glinser, de strømmer over av ondt.» — Jer. 5: 28.
7. I hvilke henseender kan mange i kristenheten sammenlignes med innbyggerne i Jerusalem på Jeremias’ tid?
7 På Jeremias’ tid valgte flertallet av folket å bli i den ordning som var fordømt. De elsket dens uærlighet, dens korrupsjon og dens umoral og ville gjerne ha det slik. Er ikke det samme tilfelle med mange mennesker i kristenheten i dag? Jehova gir uttrykk for sin dom med disse ordene:
«Skulle jeg ikke straffe slikt, sier [Jehova], skulle min sjel ikke hevne seg på et folk som dette? Forferdelige og gruelige ting skjer i landet; profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det således.» (Jer. 5: 29—31)
La bare prestene fortsette å forkynne falske, babyloniske læresetninger. La dem framheve seg selv og støtte korrupte politikere. La dem se gjennom fingrene med eller til og med støtte den moralske utglidning, homoseksualitet, spill om penger og andre ting som Guds Ord fordømmer. Det vil være populært og tiltale massene. Mange vil «gjerne ha det således». Men Gud erklærer at han i meget nær framtid vil fullbyrde dommen over alt dette religiøse hykleriet.
8. Hva er dommen over Silo et profetisk bilde på? (Jer. 7: 12)
8 På de første dommeres tid i Israel var tabernaklet og Jehovas ark plassert i Silo. Men prestene ble så likegyldige, korrupte og umoralske at Jehova ’straffet dette’. Israel led et knusende nederlag i en krig med filistrene, arken ble erobret, og ypperstepresten Eli og hans umoralske sønner døde. (1 Sam. 2: 12—29; 4: 2—18; 3: 10—14) Ifølge Jehovas ord ble Jerusalem på Jeremias’ tid dømt til å lide samme skjebne som Silo:
«Og nå, fordi I gjør alle disse gjerninger, sier [Jehova], og jeg talte til eder tidlig og sent, men I hørte ikke, og jeg kalte på eder, men I svarte ikke, så vil jeg gjøre med det hus som er kalt med mitt navn, og som I setter eders lit til, og med det sted jeg ga eder og eders fedre således som jeg har gjort med Silo.» (Jer. 7: 13, 14)
Kristenhetens religionssamfunn, som hevder at de står i et nært forhold til Gud gjennom Kristus Jesus, gjør vel i å gi akt på disse ordene.
9, 10. a) Hvordan er kristenhetens «gjerninger» sammenlignet med sanne kristnes gjerninger? b) Hvilket syn har kristenhetens religiøse ledere på det moralske sammenbrudd og nasjonenes fredsbestrebelser? c) Hvordan vil det bli virkelig fred?
9 Kristenhetens «gjerninger» har innbefattet støtte til menneskelagde fredsplaner, mens Jesus lærte de sanne kristne å be om at Guds rike måtte komme som det middel som skulle bringe fred til jorden. (Matt. 6: 10) Religiøse ledere, både katolske og protestantiske, har hyllet De forente nasjoner som ’menneskenes siste håp om fred’. Samtidig søker de å oppnå politikernes gunst ved å velsigne og støtte De forente nasjoners medlemsland, som bruker over 1900 milliarder kroner i året til opprustning. Jeremias’ ord kan meget passende anvendes på de religiøse lederne i vår tids «Jerusalem», det vil si kristenheten:
«Både små og store søker alle sammen urettferdig vinning; både profet og prest gjør alle sammen svik, og de leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er dog ingen fred.» — Jer. 6: 13, 14; se også 8: 11; 14: 13—16; 23: 17—20.
10 Kristenhetens religiøse ledere ser gjennom fingrene med sine tilhengeres moralske forfall og sier at alt er bra, mens situasjonen i virkeligheten er så ille at de fortjener Guds straff. Og hvor vil deres rop om ’Fred! Fred!’ føre dem? Apostelen Paulus svarer: «Når de sier: Fred og ingen fare! da kommer en brå undergang over dem, liksom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde unnfly.» (1 Tess. 5: 3) For freden kommer ikke gjennom de planer som blir lagt av nasjoner som ruster seg til kjernefysisk krig, men gjennom Guds rike etter at det har ødelagt de krigerske nasjonene. — Dan. 2: 44.
11. Sammenlign kristenhetens blodskyld med det frafalne Jerusalems blodskyld.
11 Siden «nasjonenes fastsatte tiders utløp i 1914, har disse nasjonene i sin vrede ofret 69 millioner menneskeliv i to verdenskriger og mange andre menneskeliv i mindre kriger. (Luk. 21: 24, NW) Prestene har velsignet disse krigene og ofte tjent som feltprester på begge sider. De har godkjent denne ofringen av menneskeliv og kan sammenlignes med det frafalne Jerusalem, som Jehova fordømte, idet han sa:
«Det finnes endog blod av uskyldige fattigfolk på dine kjortelfliker.»
«Så sier [Jehova], hærskarenes Gud, Israels Gud: Se, jeg fører ulykke over dette sted, så det skal ringe for ørene på hver den som hører om det, fordi de forlot meg . . . og fylte dette sted med uskyldiges blod.»
Jehova straffet strengt Judas innbyggere fordi de ’oppbrente sine sønner og sine døtre med ild’. Kristenheten vil også bli straffet for den blodskyld den har pådratt seg. — Jer. 2: 34; 19: 3—5; se også 7: 31.
12. Hvilke høytider i kristenheten blir fordømt i Guds Ord, og hvordan kan disse sammenlignes med dem som ble feiret i det gamle Jerusalem?
12 Kristenhetens falske religionssamfunn har imidlertid gjort noe mer enn å pådra seg blodskyld. De har godtatt læresetninger og formalisme som skriver seg fra det gamle Babylon, hvor den falske religions verdensrike hadde sin opprinnelse. Deres jule- og påskefeiring og mange andre av deres høytider har sin opprinnelse i religioner fra den før-kristne tid. Det engelske ordet for påske, Easter, kommer til og med fra navnet på den fønikiske kjærlighets- og fruktbarhetsgudinnen Astarte! Angående lignende høytider på Jeremias’ tid sa Jehova:
«Barna sanker ved, og fedrene tenner opp ild, og kvinnene elter deig for å lage kaker for himmelens dronning, og de utøser drikkoffer for andre guder, for å volde meg sorg. . . . Derfor sier Herren, [Jehova], så: Se, min vrede og min harme blir utøst over dette sted.» — Jer. 7: 18—20.
’BYGGE OG PLANTE’
13. Hvilket tosidig arbeid utfører Jeremias-klassen i dag?
13 I omkring 60 år har vår tids Jeremias-klasse kunngjort Guds dom over kristenheten. Tiden nærmer seg da denne dommen skal bli fullbyrdet. Jeremias-klassen utfører derfor et arbeid som består i å ’rykke opp og rive ned, ødelegge og bryte ned’ den falske religions villfarelse. Den utfører også et arbeid som består i å ’bygge og plante’, ved å gjøre ærlige mennesker kjent med det gode budskap om Guds rike, som skal erstatte det fordervede styre på jorden i dag. Det innebærer å bygge opp i disse menneskenes hjerte en verdsettelse av Jehova og hans godhet og muligheten til å oppnå evig liv under paradisiske forhold på grunnlag av Jesu Kristi offer. — Åpb. 7: 9—17.
14. Hvordan blir det profetiske bildet i Jeremias, kapittel 24, oppfylt?
14 Ifølge Jeremias, kapittel 24, lot Jehova profeten få se to kurver med fikener som sto foran Jehovas tempel. Den ene kurven inneholdt dårlige fikener og var et bilde på dem som unnlot å tro på og handle i overensstemmelse med Jehovas løfter og derfor lider tap. De gode fikener var «meget gode» og var i det første tilfelle et bilde på de jøder som i tro vendte tilbake fra Babylon etter 70 års fangenskap for å gjenoppta tilbedelsen av Jehova i Jerusalem. I oppfyllelsen i vår tid representerer de den trofaste levning som fra 1919 av vendte tilbake fra fangenskapet i Babylon den store, særlig fra den delen som utgjør kristenhetens religionssamfunn. Om disse og andre som senere ville slutte seg til dem, sier Jehova gjennom profeten:
«Jeg vil rette mine øyne på dem med velbehag og føre dem tilbake til dette land, og jeg vil bygge dem opp og ikke bryte dem ned, jeg vil plante dem og ikke rykke dem opp. Og jeg vil gi dem hjerte til å kjenne at jeg er [Jehova], og de skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud; for de skal vende om til meg av hele sitt hjerte.» (Jer. 24: 6, 7)
Disse «gode fikener» kommer i et meget nært forhold til sin Gud, Jehova. Ettersom de har en rett hjertetilstand, stoler de ubetinget på at Jehova vil lede deres skritt. — Jer. 10: 23, 24; 20: 12, 13.
DOMMEN OVER NASJONENE
15. Hvem vil den dom Jeremias uttalte, bli oppfylt på?
15 Jeremias var en sann profet. Han talte i Jehovas navn og ledet folket til tilbedelsen av Jehova, og hvert ord han uttalte angående Jerusalem, Juda og de andre nasjonene, gikk i oppfyllelse. Den større oppfyllelsen av hans profeti vil like sikkert gå i oppfyllelse i dag. Og legg merke til at i oppfyllelsen i vår tid omfatter denne dommen ikke bare kristenhetens nasjoner, men alle jordens folk eller nasjoner. Jehova sa til Jeremias:
«Ta dette beger med vredes vin av min hånd og gi alle de folk jeg sender deg til, å drikke av det! Og de skal drikke og rave og te seg som rasende for det sverd jeg sender iblant dem.» (Jer. 25: 15, 16)
Når alle de nasjoner som motsetter seg Guds rettferdige vilje, er blitt ødelagt, vil «denne verdens fyrste», Satan Djevelen, bli kastet i avgrunnen. (Joh. 12: 31; Åpb. 19: 11—16, 19, 21; 20: 1—3) Dette vil bane veien for varig fred og lykke her på jorden. — Åpb. 21: 3—5.
16. a) Hvorfor bør vi ikke være redde? b) Hvilket fint eksempel har Jehovas profeter satt for oss?
16 Bør det gjøre oss fryktsomme at vi nå står ansikt til ansikt med denne endelige fullbyrdelsen av dommen? Behøver vi å være redd for det fienden kan komme til å gjøre mot oss når vi frimodig kunngjør dette domsbudskapet? Jeremias var ikke redd. Han fryktet bare Jehova. (Jer. 10: 2—7) I lydighet mot Jehova stilte han seg i porten til Jehovas hus, hvor han var synlig for alle, og gjorde folket oppmerksom på de avskyelige ting som ble gjort i Guds navn. Jehova talte «tidlig og sent» til dette folket gjennom sine profeter i gammel tid, og hans profet Jeremias gjorde utrettelig det samme. Hvilket fint eksempel er ikke det for oss i dag! Det viser oss at vi ikke bør «sovne inn» eller la hendene synke når et arbeid skal utføres for Jehova. — Jer. 7: 1, 2, 13, 14; 25: 3, 4.
17. Hvor omfattende vil Jehovas dom bli?
17 Mens vi kunngjør hvordan folkene og rikene skal bli ’revet ned og erstattet av Guds rike, ser vi tillitsfullt fram til at Jehova skal avgjøre sin strid med nasjonene. Han vil gå til handling til sin fastsatte tid. Ingen av de onde vil unnslippe. Utslettelsen vil bli fullstendig:
«Og de som [Jehova] har drept, skal på den dag ligge fra jordens ene ende til den andre; ingen skal gråte over dem, ingen skal samle dem opp og begrave dem; til gjødsel utover jorden skal de bli.»
Når ødeleggelsens storm feier over jorden, vil de nasjonale «hyrder» og «de gjeveste» i deres hjorder skrike og velte seg og «falle som et kostelig kar». Det vil oppstå forferdelse, akkurat som det gjør i et hjem når en verdifull vase blir knust. De vil bli lagt «øde [gjort livløse, NW] for [Jehovas] brennende vrede». — Jer. 25: 31—37.
18. a) Hvordan kan ærlige mennesker bli utfridd? b) Hvilken forsikring vil vi fortsette å hente styrke i?
18 Men det er heldigvis mange ærlige og oppriktige mennesker av alle nasjoner som lærer om Jehovas godhet og slutter seg til Jeremias-klassen. De vil bli utfridd når Jehovas brennende vrede bryter løs og han ’gir alle folkene’ den bitre ødeleggelsens drikk å drikke. (Jer. 25: 17) Fullbyrdelsen av denne dommen nærmer seg! Enda en kort tid vil Guds fiender kjempe mot Jeremias-klassen og dem som har sluttet seg til den. Men som «en fast kobbermur» vil vi fortsette å motstå fienden og dens forsøk på å hindre oss i å tale «alle de ord» Jehova har påbudt. Vi vil alltid kunne hente styrke i hans løfte: «De skal . . . ikke få overhånd over deg; for jeg er med deg og vil frelse deg og redde deg, sier [Jehova].» — Jer. 15: 20.