Din tid eller dine penger?

Tid og penger tjener hvert sitt formål. Prøv ikke å la dem erstatte hverandre, for det kan ingen av dem.

HVA foretrekker du å gi, — din tid eller dine penger? En likegyldig, doven ektemann foretrekker kanskje bare å gi av sin tid. Han sitter kanskje hjemme hele dagen eller oppsøker kameratene mens hans hustru tar imot vask for å underholde familien. Men mange mennesker er tilbøyelige til å gi av sine penger når de burde gi av sin tid.

En vis konge sa: «Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen.» Av dette forstår vi at hvis vi gir penger når vi burde gi av vår tid, vil det høyst sannsynlig gå ut over noen. Det ville være hverken forstandig, rettferdig eller kjærlig. — Pred. 3: 1.

Det er nok så at materialistiske mennesker kanskje foretrekker at du gir dem av dine penger i stedet for av din tid, men hvis de virkelig var forstandige, eller hvis de virkelig var dine venner, ville de foretrekke at du ga dem av din tid. Men selv om de ville det, så bør ikke det som andre foretrekker, være den avgjørende faktor. En selvisk hustru eller bortskjemte barn foretrekker kanskje at de som elsker dem, gir dem av sine penger i stedet for av sin tid og kjærlighet. Hva er det da som bør være den avgjørende faktor? Den avgjørende faktor bør være hva vi plikter å gi. Akkurat som vi ikke bare må gi av vår tid når vi skylder penger, må vi heller ikke bare gi av våre penger når vi bør gi av vår tid. I mange tilfelle er vi naturligvis forpliktet til å gi av begge deler.

En gift mann plikter å gi sin hustru både av sin tid og sine penger. Foreldre plikter likeledes både å gi sine barn av sin tid og underholde dem materielt, og innvigde kristne plikter å gi både av sin tid og sine midler til sin Gud, Jehova. Vi plikter altså å gi både av vår tid og våre penger, men unnlater vi å gi av vår tid fordi det er lettere å gi penger? Beroliger vi vår samvittighet ved å gi penger i stedet for å gi så mye av vår tid som vi burde?

For noen år siden var det en velstående jurist i en stor by i De forente stater. Han var godt ansett og gjorde sin hustru lykkelig ved omtenksomt og rundhåndet å gi henne av sine penger. Men en dag ble det slutt på hennes lykke. Hvorfor ble det det? Hun fikk vite at han hadde en elskerinne i en leilighet i en annen bydel. Han ga sin hustru penger, men foretrakk å gi sin tid til sin elskerinne!

Selv ærlige ektemenn kommer ofte til kort i denne henseende. De arbeider hardt for å sørge rikelig for sin hustru med alt de trenger materielt sett. Men når de skal koble av eller være sammen med andre mennesker, går de på restaurant eller dyrker en eller annen hobby som deres hustru ikke kan være med på. De gir av sine penger, men ikke av sin tid. Det kan nok være at hustruene i enkelte tilfelle delvis er skyld i dette selv, men det er ikke den siden av saken vi drøfter nå. Selv om hun kommer til kort, plikter likevel hennes mann å gi henne av sin tid like fullt som han plikter å underholde henne og gjøre sin ekteskapelige skyldighet mot henne. Bibelen sier: «Kjærligheten oppbygger.» Penger i seg selv bygger ikke opp. Hvis en mann ønsker å oppbygge sin hustru, kan han ikke være tilfreds med bare å gi henne penger, det vil si, gi henne penger når han burde gi henne av sin tid. — 1 Kor. 8: 1.

Det er ikke bare ektemennene som kommer til kort i denne henseende. Det hender også ofte at hustruene gjør det. En ung dame som i spøk pleide å si at hun ville foretrekke å være en gammel manns elskede framfor en ung manns slave, giftet seg til slutt med en ung mann. Han lærte et håndverk og gjorde det svært godt i et av de finere strøk i en stor by i Midtvesten. Til tross for at han tjente godt, og til tross for at han gjentatte ganger ba sin hustru om å være hjemme, insisterte hun på å ha sitt eget arbeid. Hun var fast bestemt på å være med på å skaffe inntekter ved å arbeide utenfor hjemmet. Hun fortsatte til og med å ta storvasken til tross for at han ville at hun skulle sende tøyet på vaskeri, slik at hun kunne få mer fritid. En dag da hun kom hjem fra arbeid, fant hun at han hadde begått selvmord. Hun hadde insistert på å gi ham penger, noe han ikke trengte, men hadde unnlatt å gi ham det han mest av alt trengte, nemlig hennes selskap og tid.

Er dette et spesielt tilfelle? Ja, det er det riktignok, men prinsippet i det holder stikk. Det at hustruer arbeider utenfor hjemmet når det i virkeligheten ikke er nødvendig, kan være en av grunnene til at mennenes levealder er mellom seks og sju år kortere enn kvinnenes levealder, og til at så mange menn dør av hjertesykdommer. Hustruer som foretrekker å arbeide utenfor hjemmet framfor å gjøre husarbeid, bør spørre seg selv: Trenger min mann og jeg de ekstra kronene mer enn han trenger min tid, oppmerksomhet og moralske støtte, som jeg ikke kan gi ham på grunn av mitt arbeid? Konkurrerer jeg med ham ved å tjene penger i stedet for å samarbeide med ham? Nei, penger kan ikke erstatte tid og det gode tiden kan brukes til.

Foreldre

Det samme prinsippet gjelder like meget for foreldre; Foreldre i vår tid er ofte tilbøyelige til å gi sine barn av sine penger i stedet for av sin tid. De kjøper kostbare leker til barna sine, utstyrer hjemmet med fjernsynsapparat og bruker mye penger på dem, og tror at de derved har gjort sin plikt. De føler seg så fri til å la seg oppsluke av sine egne fornøyelser, slik at de til stadighet er borte fra hjemmet. Dette er et alvorlig feilgrep. Barna trenger å være sammen med sine foreldre hvis de skal kunne utvikle seg harmonisk. Vitenskapelige forsøk med sauer som nylig er blitt foretatt, viser for eksempel at lam vokser langt fortere og klarer seg selv mye tidligere når de får være sammen med mødrene sine, enn når de blir tatt fra mødrene og må være sammen med andre små lam. Barn har en medfødt evne til å etterligne de voksne. Det er en av de beste måtene de lærer på. De må derfor få være sammen med voksne så mye som mulig. Dette er også en grunn til at man bør holde barna hjemme i stedet for å la dem leke med andre barn som ikke har fått en god oppdragelse.

Dette er i harmoni med det bibelske påbudet som ble gitt til fedre i det gamle Israel: «Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp.» Dette gjorde det nødvendig for fedrene å gi av sin tid, og ikke av sine penger. — 5 Mos. 6: 6, 7.

Foreldre, dere bør huske at dere ikke gir deres barn av deres tid mens de sitter og ser på fjernsyn. Noen forstandige foreldre i De forente stater viste nylig hvor ufornuftig det er å tro det. Da de la merke til at deres barn gikk helt opp i å se på fjernsyn, satte de apparatet ut av funksjon i et helt år. Snart oppdaget de at de hadde tid til å lære å spille på musikkinstrumenter, underholde hverandre ved å spille på dem, lese høyt for hverandre, og så videre. De ble bedre kjent med hverandre og ble knyttet nærmere sammen enn de hadde vært noen gang tidligere. Da det var gått et år, ble fjernsynsapparatet tatt i bruk igjen, men det ble satt opp strenge i regler for bruken av det. Man skulle nå bare se fjernsynsprogrammer som var av spesiell interesse eller verdi, og bare etter at man var ferdige med husarbeidet og leksene. Dette var virkelig en forstandig familie! Barnas velferd lå disse kjærlige foreldrene på hjertet, og de var derfor ikke fornøyd med bare å gi barna sine de ting man kan få kjøpt for penger. Fedre har lett for å overse sine forpliktelser i denne henseende, ettersom de moderne arbeidsforhold og leveforhold bidrar til dette.

I den senere tid har også mødre mer og mer kommet til kort i denne henseende. Det er blitt påvist at man kan merke på et barn om dets mor arbeider utenfor hjemmet fordi hun er nødt til det, for å underholde seg selv og barna, eller om hun arbeider utenfor hjemmet fordi hun ikke bryr seg om å ta hånd om sine familieforpliktelser eller synes at husarbeid er kjedelig. Det er ikke vanskelig å forstå at man kan det, for morens innstilling til hjemmet og barna vil være helt forskjellig i disse to tilfellene.

Når en mor går på arbeid fordi hun er nødt til det, må hun rive seg løs fra barna, og hun gir dem et avskjedskyss hver morgen, som om hun ville si: «Å, jeg er så lei for at jeg må gå fra dere!» Men hvis hun går på arbeid fordi hun foretrekker det framfor å være hjemme, vil hun ikke legge en slik følelse i sin avskjedshilsen, nei, hun kan ikke gjøre det. Bevisst eller ubevisst er hun glad for å slippe hjemmefra. Det er ikke noe å undres over at mindreårige ungdomsforbrytere ofte er fra hjem hvor mødrene arbeider utenfor hjemmet uten at de er nødt til det. Barna gjør opprør mot at deres mor forsømmer dem. De har behov for sin mors kjærlighet og føler at de har krav på den. Hvis de blir berøvet sin mors kjærlighet, kommer deres følelsesliv ut av lage, og følgene av dette blir at barna gjør seg skyldige i voldshandlinger og vandalisme.

Undertiden er også det motsatte tilfelle. Voksne barn underholder sine gamle foreldre materielt, men unnlater å gi dem av sin tid. I mange tilfelle høster foreldrene på denne måten det de selv har sådd.

Innvigde kristne

Et av de mange andre områder hvor det er vanlig at folk begår den feil å gi penger i stedet for å gi av sin tid, er det religiøse område. I vår tid tenker både prestene og deres hjorder forholdsvis lite på at de plikter å gi av sin tid, men legger bare vekt på penger. En hyrde som bare er interessert i å klippe sine får, vil stadig oppfordre dem til å gi penger i stedet for å oppfordre dem til å gi av sin tid, men en sann sjelehyrde vil legge størst vekt på at de må gi av sin tid.

At ’folk gjerne vil ha det således’, gjør det ikke til en rett handlemåte. Mange mennesker tror at alt som kreves av en kristen, er å gå på møtene i menigheten om søndagene og gi ti prosent av sin inntekt. De mener at resten av tiden er deres egen tid. Andre tror at det ikke er nødvendig å gå på møter så ofte som en gang i uken, men at det er tilstrekkelig å gå en gang i måneden eller bare to ganger i året, i julen og påsken, bare de gir bidrag til menigheten. For å oppmuntre folk til å gi penger, offentliggjør enkelte kirkesamfunn ved slutten av året en liste som viser hvor mye hvert medlem har gitt. Det ville ha vært langt mer forstandig om den hadde vist hvor mye tid hvert enkelt medlem hadde gitt i menighetens arbeid og i særdeleshet i forkynnelsen. Resultatet ville på ingen måte ha blitt smigrende! — Jer. 5: 31.

Det er sant at Bibelen legger vekt på at man skal gi til Gud og til sin neste av sine midler. «Ær [Jehova] med gaver av ditt gods og med førstegrøden av all din avling!» «For når villigheten er til stede, blir den skattet efter det den har, ikke efter det den ikke har.» «Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt; og den som sår rikelig, skal høste rikelig. Hver og en må gi det han i sitt hjerte har funnet at han skal gi, og da ikke med ulyst eller av tvang, for ’Gud elsker en glad giver’.» — Ordspr. 3: 9; 2 Kor. 8: 12, LB; 9: 6, 7, UO.

Det er imidlertid langt viktigere å gi av vår tid, å gi av oss selv, slik som apostelen Paulus gjorde. Han hadde ikke noen penger han kunne gi, men han hadde tid, og hvor rikelig han ga av sin tid! «Vi [ville] gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære. I minnes jo, brødre, vårt strev og vår møye: under arbeid natt og dag, for ikke å falle noen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder.» Av den grunn kom han med følgende formaning: «Vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning.» — 1 Tess. 2: 8, 9; 1 Kor. 15: 58.

Det er akkurat det samme syn Jehovas vitner har på dette. Ettersom de begrenser sine utgifter til et minimum ved at de ikke har en lønnet presteklasse, blir ikke pengesaker så ofte nevnt. Men hvor stor vekt legger de ikke på at man må gi av sin tid! Alle Jehovas vitner blir oppfordret til å overvære fem menighetsmøter i uken, det vil si 260 menighetsmøter i året, til å benytte tid til å studere Bibelen for seg selv og sammen med sin familie og til å benytte så mye tid de kan i tjenesten på feltet. Alle menigheter har sin timekvote, og alle Jehovas vitner bestreber seg for å nå opp til eller overskride denne kvoten. Menighetsforkynnerne benytter gjennomsnittlig ti timer i måneden i forkynnelsesarbeidet. De går inn for å ’kjøpe den beleilige tid’. — Ef. 5: 16.

Alle forkynnere blir dessuten oppfordret til å sette seg som mål å bli pioner, spesialforkynner eller misjonær og bruke fra 100 til 150 timer i måneden i forkynnelsesarbeidet. Helt fra først av har i virkeligheten Selskapet Vakttårnet lagt vekt på at hvis en forkynner har to muligheter, enten å gi mer penger eller mer av sin tid, bør han velge å gi mer av sin tid. Derved vil han følge nøyere i Jesu og apostlenes fotspor, idet han ’søker først Guds rike’. — Matt. 6: 33.

På grunn av at den nye verdens samfunn av Jehovas vitner følger denne framgangsmåten, er de ikke bare blitt et hurtig voksende samfunn, men også et sterkt samfunn, for de som utgjør dette samfunnet, vil ikke kunne forkynne og undervise andre uten selv å høste gagn av det. Vi leser: «Den som lesker andre, han blir selv lesket.» Samtidig fører denne handlemåten til at det blir et samfunn av lykkelige mennesker, for «det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot». — Ordspr. 11: 25; Ap. gj. 20: 35, NW.

Ektemenn, hustruer, foreldre og i særdeleshet innvigde kristne bør derfor huske at det er en tid for hvert foretagende under himmelen. Det er rosverdig at vi gir av våre penger, men la aldri det erstatte vår forpliktelse til å gi av vår tid. «Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står i din makt å gi den!» Gi av din tid, for det vil være til størst gagn for andre og til glede for deg selv. — Ordspr. 3: 27.