Kapittel 14

Religiøse hyklere lamslått over nyheten

 1. Hva vil de religiøse hyklere bli, og hva vil de håpe når den ’store trengsel’ rammer kristenheten?

DE RELIGIØSE hyklere som er knyttet til kristenheten, vil bli lamslått av nyheten om dens ødeleggelse. De vil bli det når den forutsagte ’store trengsel’ begynner. Likevel vil de uten tvil håpe på at kristenheten i betraktning av at den tidligere har klart seg, skal overleve trengselen, i strid med Bibelens profetier. De vil fortvilt håpe på at det verste ikke vil skje med noe som er så hellig for dem.

 2. Hvorfor venter disse religionsutøverne ikke at kristenheten skal bli ødelagt? Hvordan vil imidlertid dens ødeleggelse berøre dem, slik det ble vist ved en pantomime som profeten Esekiel framførte for dem som var i landflyktighet sammen med ham?

² Ettersom de har knyttet Guds navn til kristenheten, vil de uten tvil mene at Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, aldri vil tillate at den blir ødelagt. Hvor lamslått vil de ikke da bli når han likevel tillater det som en bekreftelse av sin profeti! I det sjuende århundre før vår tidsregning fikk Esekiel beskjed om å framstille ved hjelp av en pantomime hvor forbauset og lamslått de vil bli. Omkring to år senere kom de som var i landflyktighet sammen med ham, til å etterligne hans pantomime ved å gjøre det som ble framstilt ved den, som et bevis på at han hadde vært et sant tegn. Denne oppfyllelsen i fortiden ble i seg selv en profetisk begivenhet, som viste hvordan de religiøse hyklere i vår tid vil bli lamslått når de hører om kristenhetens ødeleggelse.

 3, 4. Var det ved hjelp av slike kommunikasjonsmidler som dem vi har i dag, at Esekiel fikk vite hva som skjedde i det fjerntliggende Jerusalem samme dag det fant sted?

³ Hurtig nyhetsformidling gjennom radio og fjernsyn ved hjelp av menneskelagde satellitter som reflekterer radiobølgene, er et av det 20. århundres vidundere. Men uten slike moderne hjelpemidler sendte Skaperen av universet og dets naturkrefter på et øyeblikk en ytterst viktig nyhet til sin profet Esekiel. Ved hjelp av de vanlige kommunikasjonsmidler som ble benyttet i kamelkaravanens og hestekjerrens tidsalder, kunne Esekiel aldri ha fått vite hva som skjedde samme dag i Jerusalem, som lå over 800 kilometer sørvest for byen Tel-Abib, hvor han bodde under landflyktigheten i Babylon. Likevel fikk han et budskap så hurtig. På hvilken måte? Hverken ved hjelp av røyksignaler eller trommer, men som han sier, idet han forteller nøyaktig når det skjedde:

⁴ «Og [Jehovas] ord kom til meg i det niende år, i den tiende måned, på den tiende dag i måneden, og det lød så: Menneskesønn! Skriv opp for deg navnet på denne dag, just denne dag! Babels konge har leiret seg mot Jerusalem just på denne dag.» — Esekiel 24: 1, 2.

 5. Hvordan kunne Jehova straks underrette Esekiel om det som skjedde, og i hvilket år og hvilken lunarmåned fant det sted?

⁵ Esekiel så ikke i en direkte fjernsynoverføring at Babylons konge, Nebukadnesar, nå hadde begynt på sin 18 måneder lange beleiring av Jerusalem. Uten hjelp av fjernsyn så Jehova det imidlertid direkte og underrettet straks Esekiel om det. Dette var i Esekiels niende år som landflyktig i Babylon, og også i det niende regjeringsår til den siste kongen i Jerusalem, Sedekias, som Nebukadnesar selv hadde innsatt på tronen. Det var altså i år 609 f. Kr. Den tiende måned, regnet fra vårmåneden nisan ifølge den jødiske kalender, ble kalt tebet.

 6. Hvilken årstid var det således da Nebukadnesar angrep Jerusalem, og hvordan blir datoen bekreftet andre steder i Bibelen?

⁶ Den tiende dag i måneden tebet ville normalt svare til en dag i slutten av vår desember. Jehova hadde allerede profetisk beskrevet for Esekiel hvordan kong Nebukadnesar under sin marsj ville bestemme seg for å angripe Jerusalem. (Esekiel 21: 18—23) Til tross for at det var om vinteren, angrep kong Nebukadnesar den opprørske byen Jerusalem og leiret seg mot den. I 2 Kongebok 24: 20; 25: 1 og Jeremias 52: 3, 4 blir den samme dato oppgitt for denne begivenheten. Denne dagen fikk Esekiel befaling om å beskrive hva som ville skje.

 7. Hva skulle Esekiel ifølge Esekiel 24: 3—5 gjøre med en gryte?

⁷ Jehova forklarer Esekiel hvordan han skal gjøre det, idet han sier: «Og sett fram en lignelse for den gjenstridige ætt og si til dem: Så sier Herren, [Jehova]: Sett gryten på, sett den på og øs så vann i den! Legg kjøttstykkene sammen i den, alle gode stykker, lår og bog! Fyll den med de beste bein! Ta det beste av småfeet og legg så et bål under den for å koke beinene! La det koke til gagns! Beinene koker allerede i den.» — Esekiel 24: 3—5.

 8. Hva var det at det skulle kokes vann i gryten, et bilde på, og hva var kjøttstykkene som ble lagt i den, et bilde på?

⁸ Flere år tidligere hadde Jerusalems innbyggere ifølge Esekiel 11: 6—11 sammenlignet byen med en gryte hvor de selv var i sikkerhet. Nå benytter Jehova det samme bilde. Det at metallgryten ble fylt med vann for at noe skulle kokes, ville derfor vise hva som skjedde denne dagen, den 10. tebet i år 609 f. Kr., nemlig at Jerusalem ble beleiret av Babylons konge. Det at det ble lagt et bål under gryten som ble tent på, harmonerer med denne tanken. Den beleiring som nå begynte, ville etter hvert gjøre det varmt, som kokende vann, for dem som oppholdt seg i Jerusalem. Kjøttstykkene som ble lagt i gryten, ville være et bilde på dem som befant seg i byen, innbefattet dem som hadde flyktet til den for å unnslippe Babylons framtrengende hærer. De gode stykkene ville være et bilde på dem som tilhørte de høyere samfunnslag i byen, i første rekke kongen og hans fyrster. Ettersom beinene utgjør skjelettet, som støtter kroppen, ville de «beste bein» være et bilde på dem som hele den nasjonale struktur hvilte på, nemlig de øverste høvedsmennene og deres stab av befalingsmenn. De skulle alle «kokes» under beleiringen.

 9. Hva slags gryte kunne Jerusalem sammenlignes med, og hvordan hadde byen behandlet det blod som var blitt utgytt i den?

⁹ Var byen Jerusalem, den symbolske gryten, noe å bevare? Lytt! «Derfor sier Herren, [Jehova], så: Ve blodstaden, den rustne gryte, som rusten ikke er gått av! Ta stykke for stykke ut av den! Det blir ikke kastet lodd derom. For det blod den har utøst, er ennå i den; den har helt det ut på nakne berget, den har ikke utøst det på jorden, så mulden kunne dekke over det. For å la min harme ha fritt løp, for å ta hevn lot jeg dens blod komme på nakne berget, så det ikke skulle bli tildekket.» — Esekiel 24: 6—8.

10. Hva var årsaken til skummet på sidene av den symbolske gryten, Jerusalem, og hvordan ville Jehova behandle byens blod på samme måte som den hadde behandlet det blod den hadde utgytt ved sine voldshandlinger?

¹⁰ Da Jehova tidligere rettet en kraftig fordømmelse mot byen Jerusalem, tiltalte han den som «du by som har utøst dine innbyggeres blod, for at din tid skal komme» og beskrev inngående hvordan den hadde utgytt så mye blod. (Esekiel 22: 3—12) De moralske urenheter i den symbolske gryten kunne ikke vaskes vekk, men klebet seg som skum til dens sider, slik at de hadde begynt å ruste. Byen viste liten respekt for menneskeblod, blodet av sine offer, og lot det ikke engang renne ut på jorden og dekket det ikke til, slik som en ifølge Guds lov skulle gjøre med blodet av et dyr som var blitt felt. (3 Mosebok 17: 13, 14) Nei, byen helte skamløst det blod som den hadde utgytt, ut på nakne berget, slik at det lå der som et tydelig vitnesbyrd om dens lovløshet. Denne forakt for menneskeblod vakte Jehovas vrede, og han ønsket å hevne den hensynsløse blodsutgytelse byen hadde gjort seg skyldig i. Han ville gjøre slik som den selv hadde gjort. Han ville ikke dekke over dens blodbesudlede fortid, men ville avsløre den for alle og enhver, som blod som ligger på nakne berget!

11. Hva skulle skje med de blodbesudlede forbryterne i Jerusalem, og hva skulle skje med byen?

¹¹ De blodbesudlede forbryterne i Jerusalem må føres ut og kreves til regnskap. Før dem ut uten å velge dem ut ved loddkasting. Ja, ta «stykke for stykke» ut av den symbolske gryten, Jerusalem. Nå da Jerusalems beleiring hadde begynt, kunne byen vente veer som ikke ville opphøre før den var ødelagt sammen med alle sine urenheter.

EN DRASTISK FRAMGANGSMÅTE OVERFOR KRISTENHETEN NØDVENDIG

12. Hva får Jerusalems blodskyld oss til å tenke på, og hva vil «beleiringen» av Jerusalems motstykke føre til?

¹² Den anklage som ble rettet mot fortidens Jerusalem, og som gikk ut på at det hvilte blodskyld på byen, får oss uvilkårlig til å tenke på all den blodsutgytelse som dens motstykke i vår tid, kristenheten, har gjort seg skyldig i. Vi kan tydelig se dens blodskyld; det er som om blodet er tømt ut på nakne berget og ikke kan skjules for mennesker og engler. Når beleiringen av den begynner, i og med at den ’store trengsel’ kommer, vil det bety veer som når sitt høydepunkt ved dens ødeleggelse. — Matteus 24: 15—22.

13. Gjengi innholdet av den lignelse som vi finner i Esekiel 24: 9—12, og som får sin anvendelse på kristenheten.

¹³ Den «lignelse» som ble satt fram for Jerusalem, gjelder også byens motbilde, kristenheten: «Derfor sier Herren, [Jehova], så: Ve blodstaden! Også jeg vil gjøre bålet stort. Legg meget ved på, tenn opp ilden! La kjøttet bli mørt og suppen koke inn, så beinene blir forbrent [blir rykende varme, NW], og la den bli stående tom på sine glør, for at den kan bli het, og dens kobber bli glødende, og dens urenhet smeltes bort og dens rust fortæres! Trettende arbeid har den voldt meg, og allikevel er dens tykke rust ikke gått av den. I ilden med dens rust!» — Esekiel 24: 9—12.

14. Hva fant Jehova det nødvendig å gjøre med byen ettersom den skumdekte rusten i den symbolske gryten ikke kunne vaskes vekk, og hvem gjelder dette også?

¹⁴ Jehova så hva den blodbesudlede, urene byen fortjente. Den skulle innhylles i flammer som fra et stort bål. På grunn av den langvarige kokingen, den babyloniske beleiringens tiltagende styrke, skulle det bli uutholdelig varmt for byens øverste høvedsmenn og befalingsmenn, og de andre innbyggerne skulle bli som utkokt kjøtt, som en suppe uten fast konsistens. Ut med dem alle sammen! Tøm byen fullstendig når den faller for de babyloniske beleirere! Sett den som en tømt gryte over ødeleggelsens ild på grunn av den skumdekte rust som ennå henger ved dens sider. Ettersom den skitne rusten ikke kan vaskes vekk, så brenn den av! Ja, smelt hele den symbolske gryten (Jerusalem), slik at slagget kan bli skilt fra den. La ilden som ødelegger den blodbesudlede byen, også fullstendig tilintetgjøre dens moralske rust og urenhet. Dette gjelder også dens motstykke i vår tid, kristenheten!

15. Hva sier Jehova direkte til Jerusalem om det å rense byen, og hva vil den bli dømt etter?

¹⁵ Jehova vender seg nå direkte til Jerusalem for å forklare hvorfor han må treffe så drastiske tiltak mot den: «Din urenhet er en skam; fordi jeg har renset deg, men du ikke er blitt ren, skal du ikke mer bli fri for din urenhet før jeg får stilt min harme på deg. Jeg, [Jehova], har talt; det kommer, og jeg vil gjøre det; jeg lar det ikke være og sparer ikke og angrer ikke; etter din ferd og dine gjerninger skal du bli dømt, sier Herren, [Jehova].» — Esekiel 24: 13, 14.

16. Hva beviste det at beleiringen av Jerusalem hadde begynt, og først når ville Jehova ha stilt sin harme?

¹⁶ På den omtalte dagen, den 10. tebet i 609 f. Kr., hadde den tredje og siste babyloniske beleiring av Jerusalem begynt. Dette var et bevis for at Jerusalem, hovedstaden i Juda rike, hadde nektet å la seg rense og slutte med sin åndelige utukt. Dens urenhet var som det skum og den skitt som framkalte rust på grytens sider og ikke kunne skures bort, men måtte fjernes ved at selve gryten ble smeltet. Nå da den babyloniske beleiring hadde begynt, var den symbolske gryten i ilden. Jerusalems vedvarende urenhet ville ikke bli fjernet før Jehova hadde stilt sin harme ved å la den blodbesudlede byen bli ødelagt.

17. Var det å vente at Jehova ville angre, når han hadde sagt hva han ville gjøre?

¹⁷ Jehovas harme, ikke hans medlidenhet, skulle fullt ut komme til uttrykk, og han ville ikke angre sine drastiske tiltak mot byen. Han hadde sagt hva han ville gjøre, og det han hadde sagt, måtte skje. Han ville ikke unnlate å gjennomføre det. Hans babyloniske domsfullbyrdere ville tildele byen den straff den fortjente for sin ugudelige ferd og sine ugudelige gjerninger. Den måtte ødelegges, og det samme må kristenheten, som har etterlignet den.

18. Hvilke materielle ting og hvilke mennesker ville bli tilintetgjort når Jerusalem ble ødelagt, og hvordan ville dette berøre de eldre overlevende?

¹⁸ «Vis medynk!» ville noen kanskje si til Gud. Hvorfor skulle han gjøre det? Fordi det praktfulle tempel som kong Salomo hadde bygd, lå i Jerusalem og ødeleggelsen av Jerusalem derfor også ville ramme dette hellige tempel, som jødene betraktet som noe som på overnaturlig måte kunne beskytte dem mot ulykke. (Jeremias 7: 1—11) En annen ting var at de eldre jøder som var blitt bortført til Babylon, hadde etterlatt sønner og døtre i Jerusalem og Juda, og hvis Jerusalem ble ødelagt, ville det bety døden for disse sønner og døtre. Var ikke templet og disse sønnene og døtrene dyrebare for disse jødene? Ville de ikke bli fylt av sorg, ja, helt lamslått hvis templet ble ødelagt og deres sønner og døtre ble revet bort? Ville ikke en tilsvarende ulykke i vår tid ha en lignende virkning på dem som er knyttet til kristenheten og sympatiserer med den? At den ville det, fikk profeten Esekiel beskjed om å framstille ved en profetisk handling. Hvordan han gjorde det, beskriver han med følgende ord:

19. Ved hvilken profetisk handling skulle Esekiel beskrive reaksjonen på at noe som var dyrebart, gikk tapt?

¹⁹ «Og [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Se, jeg tar dine øynes lyst fra deg ved en brå død; men du skal ikke klage og ikke gråte, og dine tårer skal ikke renne. Sukk i stillhet og hold ikke sørgefest som etter en død! Bind din hue på deg og ta dine sko på dine føtter og dekk ikke skjegget [barten, NW] til og et ikke mat som folk sender deg!» — Esekiel 24: 15—17.

20. Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med Esekiel ettersom han skulle handle på denne måten og hva ville hans merkelige handlemåte vise med hensyn til noe som skulle skje i framtiden?

²⁰ Hvorfor skulle han opptre slik? Hva var det som skulle skje? Skulle det inntreffe et dødsfall som ville berøre Esekiel? Det skulle tydeligvis det, ettersom det var hans «øynes lyst» Jehova ville ta fra ham ved en brå død. Var det den 34 år gamle profetens hustru? Før midnatt ville det vise seg hvem det var. Men etter at det hadde skjedd, skulle Esekiel ikke gi noe synlig eller hørbart tegn på sorg. Han skulle ta sin hue på, pent oppbundet, og ikke la noe av den henge ned over sitt ansikt, slik at det dekket hans overleppe. Han skulle ikke gå barføtt, slik som kong David for lenge siden hadde gjort som et tegn på sorg. (2 Samuel 15: 30) Etter begravelsen måtte Esekiel ikke la dem som syntes synd på ham, lage i stand et måltid for å trøste ham og således gi ham noe å spise. Hvorfor skulle han handle på en slik merkelig, uvanlig måte? Han skulle gjøre det for å vise hvor lamslått, hvor forsteinet, et menneske som ble rammet av en fryktelig ulykke, kunne bli. For å framkalle en slik reaksjon måtte ulykken være svært alvorlig, ja, ytterst tragisk.

21. Hvorfor måtte Esekiel vise stor selvkontroll under disse omstendigheter, og hvorfor klaget han ikke?

²¹ For å kunne tilveiebringe et slikt profetisk bilde måtte Esekiel gjennomgå en hard prøve, og han måtte utvise stor selvkontroll for ikke å gi uttrykk for sine naturlige, menneskelige følelser. Men han var villig til å la det skje hvis han på den måten kunne tjene som Jehovas profetiske redskap, og han klaget ikke. Han forteller om hvordan han lydig gjorde som han hadde fått beskjed om å gjøre, og også hvorfor han skulle handle slik som han gjorde:

22. Hva hendte Esekiel om aftenen, hva gjorde han, og hvilken forklaring fra Jehova ga han dem som spurte ham hvorfor han handlet slik som han gjorde?

²² «Så talte jeg til folket om morgenen, og min hustru døde om aftenen; og morgenen etter gjorde jeg som det var sagt meg. Da sa folket til meg: Vil du ikke si oss hva det betyr at du gjør så? Jeg svarte dem: [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Si til Israels hus: Så sier Herren. [Jehova]: Se, jeg vanhelliger min helligdom, eders herlige stolthet, eders øynes lyst og eders sjels lengsel, og eders sønner og døtre, som I har latt tilbake, skal falle for sverdet. Da skal I gjøre som jeg har gjort: Eders skjegg [barter, NW] skal I ikke tildekke, og den mat som folket sender eder, skal I ikke ete; eders huer skal I ha på hodet og eders sko på føttene; I skal ikke klage og ikke gråte; men I skal visne bort i eders misgjerninger og sukke med hverandre. Esekiel skal være til et tegn for eder; aldeles som han har gjort, skal I gjøre. Når det kommer, da skal I kjenne at jeg er Herren, [Jehova].» — Esekiel 24: 18—24.

23. Hvordan ga Jesus Kristus uttrykk for at han var beveget da han i år 33 forutsa og tenkte på ødeleggelsen av datidens Jerusalem?

²³ Mange hundre år senere, i år 33 e. Kr., forutsa Jesus Kristus den ødeleggelse og alle de redselsfulle ting som skulle komme over det daværende Jerusalem i år 70 e. Kr. Da han tenkte på at byen skulle bli ødelagt, «gråt han over den» og sa: «Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For de dager skal komme over deg da dine fiender skal kaste en voll opp om deg og kringsette deg og trenge deg fra alle sider, og slå deg til jorden og dine barn i deg, og ikke levne stein på stein i deg, fordi du ikke kjente din besøkelses tid.» (Lukas 19: 41—44; 21: 20—24) Jesus Kristus, som var ugift, fikk imidlertid ikke befaling om å framføre et profetisk bilde, slik som Esekiel fikk.

24. Hvordan berørte Jerusalems ødeleggelse profeten Jeremias, og hvordan ville ødeleggelsen berøre Esekiel når nyheten om den nådde ham?

²⁴ I lydighet mot Jehovas befaling sørget Esekiel ikke over sin hustrus død, over henne som var ’hans øynes lyst’. (Esekiel 24: 16) I år 607 f. Kr. sørget og klaget profeten Jeremias over ødeleggelsen av byen Jerusalem og dens tempel (Klagesangene 1: 1 til 5: 22), og da denne ulykken inntraff, fikk Esekiel ikke beskjed om å unnlate å gjøre slik som Jeremias gjorde. Men da nyheten om Jerusalems og templets ødeleggelse nådde ham i Babylon, ble han ikke lamslått.

25. Var det nødvendig å utslette byen Jerusalem og tingene i den for at Esekiel skulle lære Jehova å kjenne, og hvordan forholdt det seg med de andre jøder som var i landflyktighet?

²⁵ Det var ikke nødvendig å utslette byen Jerusalem, dens kostbare tempel og dens sønner og døtre for at Esekiel skulle lære «Herren, [Jehova]» å kjenne. Men Israels folk, enten de nå bodde i Juda eller i Babylon, som ikke hadde lært sin Gud å kjenne, måtte tvinges til å gjøre det ved hjelp av et voldsomt slag, ved at deres hellige by, deres tempel og deres barn ble ødelagt. De kunne ikke få seg til å tro at Jehova ville vanhellige sin egen helligdom ved å la hedenske, avgudsdyrkende babyloniere innta plyndre og ødelegge Salomos tempel, som hadde stått i 420 år. Men Jehova sparte ikke det som han omtalte som «eders herlige stolthet, eders øynes lyst og eders sjels lengsel» — enten dette var hans helligdom i Jerusalem eller deres sønner og døtre der. På denne sjokkerende måten skulle de lære at den som sa at han ville gjøre dette, og den som gjorde det, var en og samme person, nemlig Jehova. Han er!

26. Hvilke skriftsteder viser hvorvidt Jehovas sanne helligdom vil bli vanhelliget i den forestående ’store trengsel’, som vil komme over kristenheten?

²⁶ Den ’store trengsel’ som skal komme over kristenheten vil ikke føre til at Jehovas sanne helligdom blir vanhelliget. «Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer [helligdommer, AS, fotnoten] gjort med hender.» (Apostlenes gjerninger 17: 24) Jehova vil ikke vanhellige det motbilledlige, åndelige tempel hvor hans yppersteprest, Jesus Kristus, framstilte verdien av sitt fullkomne, ofrede menneskeliv i år 33 e. Kr., da han trådte fram for Guds åsyn i himmelen. (Hebreerne 9: 24—26) Jehova vil heller ikke vanhellige det tempel eller den helligdom han er i ferd med å bygge av «levende steiner», det tempel som består av hans menighet av trofaste, salvede disipler av hans Sønn, Jesus Kristus, den fremste «levende stein». (1 Peter 2: 4—6) Til dem som tilhører denne helligdomsklassen, skrev apostelen Paulus: «Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblant dem og ferdes iblant dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.» (2 Korintierne 6: 16) «I hvem også I bygges opp med de andre til en Guds bolig i Ånden.» (Efeserne 2: 22) Den salvede levning av denne helligdomsklassen utgjør vår tids Esekiel-klasse, som Jehova benytter.

27. Hvilket tempel må det da være Jehova vil vanhellige?

²⁷ I betraktning av dette må det være en etterligning av tempelklassen Gud vil vanhellige, det vil si, de religiøse hyklere som med urette hevder at de utgjør Guds åndelige helligdom.

28. Hvem er det som vil bli lamslått når kristenheten blir ødelagt — den salvede Esekiel-klasse eller de religiøse hyklerne? Begrunn svaret.

²⁸ Denne salvede levning av Jehovas kristne vitner har nå i årtier, helt siden 1919, advart om kristenhetens ødeleggelse, i samsvar med Esekiels og andre bibelskribenters inspirerte profetier. Disse kristne vitner får en stadig klarere forståelse av hvor omfattende kristenhetens ødeleggelse vil bli når det gjelder tap av menneskeliv og materielle verdier som er hellige i religionsutøvernes øyne. Men de sørger og klager ikke over det som denne ’store trengsel’ over kristenheten vil medføre. De vet at det ikke vil bety at Jehovas sanne helligdom, det åndelige tempel hvor Jesus Kristus framstilte verdien av sitt gjenløsningsoffer i år 33 e. Kr., vil bli ødelagt. Det vil heller ikke bety at det tempel som Jehova nå er i ferd med å bygge av «levende steiner» vil bli ødelagt. Når den forutsagte katastrofen rammer kristenheten, vil de derfor ikke bli lamslått. Det er ikke nødvendig med en slik katastrofe for at de skal kjenne at han er «Herren [Jehova]». De som vil bli lamslått, er de religiøse hyklerne, de som ignorerer Jehova og setter sin lit til det de regner for å være hellig. De skal kjenne hvem Jehova er.

DEN BEKREFTENDE MEDDELELSEN VIL MED SIKKERHET KOMME!

29. Hvordan ville det bli bevist at Esekiels profeti var sann, og hvordan forsikret Jehova Esekiel om dette?

²⁹ ’Men sett at det ikke skjer,’ vil en som ikke tror;, kanskje si. Vær ikke redd! Begivenhetene i framtiden og de nyhetsmeldinger som vil komme, vil bekrefte at Esekiel profeterte sant. Han fikk selv en forsikring om at profetiens sannferdighet ville bli bekreftet, idet Jehova videre sa til ham: «Og du menneskesønn! På den dag da jeg tar deres vern, deres herlige fryd, deres øynes lyst og deres sjels lengsel, deres sønner og døtre, fra dem, på den dag skal det komme flyktninger til deg og forkynne det for folk. Den dag skal din munn åpnes, når flyktningene er kommet, og du skal tale og ikke mer være målløs, og du skal være til et tegn for dem, og de skal kjenne at jeg er [Jehova]. — Esekiel 24: 25—27.

30. Hvorfor skulle Esekiel være målløs fra dette tidspunkt og inntil flyktningene kom med budskapet, og i hvilken forstand skulle han være målløs?

³⁰ Nå hadde Esekiel talt nok til sitt folk. Det var ikke nødvendig for ham å føye mer til for å få den guddommelige profetien til å lyde mer overbevisende, for å få sitt budskap til å virke mer pålitelig. Det var Jehovas ord, og det var i seg selv nok. Inntil den dag det kom en pålitelig meddelelse som bekreftet at begivenhetene hadde funnet sted, skulle Esekiel derfor være målløs. Han skulle ikke være målløs i ordets egentlige betydning, men bare når det gjaldt å uttale flere profetier om den ulykke som skulle ramme Jerusalem og Juda rike. Tiden inntil flyktningene kom med budskapet, ville være en prøvens tid.

31. Ville Jehova underrette Esekiel direkte om Jerusalems fall, og hva skulle de som var i landflyktighet sammen med Esekiel, få lov til å gjøre?

³¹ Jehova ville ikke underrette Esekiel direkte om Jerusalems fall på den dag ulykken kom, slik som han hadde underrettet ham direkte om at den babyloniske beleiring hadde begynt, på den dag da dette skjedde. Inntil flyktningene endelig kom med budskapet, kunne de landflyktige jøder i Babylon tenke over det Esekiel hadde profetert for dem. De kunne bare fortsette å være vantro hvis de ville det. Når det en dag kom flyktninger som med egne øyne hadde sett Jerusalem falle, ville deres vantro bli gjort til skamme.

32. Hvordan ville den nyhet flyktningene kom med, berøre de tvilende jøder, men hva ville skje med Esekiel, og hvordan ville hans stilling som profet og vitne bli styrket?

³² Den dagen ville de tvilende og vantro bli lamslått og tause, men Esekiel ville ikke lenger være målløs. Da ville han igjen kunne tale til dem, og begivenhetene ville danne en bedre bakgrunn for hans ord. Han ville ha et nytt budskap å forkynne. Det ville være bevist at han var en sann profet, en Jehovas profet, som talte under inspirasjon. Han hadde vært et sant «tegn» da han framstilte de begivenheter som sto like for døren. I harmoni med Jehovas ord: «Du skal være til et tegn for dem,» ville han ikke ha noen grunn til å skamme seg over sin Gud overfor dem som var i landflyktighet sammen med ham i Babylon. Det ville bli bekreftet at han var en profet og et vitne for Jehova, og som Esekiels Gud sa: «De skal kjenne at jeg er [Jehova].» — Esekiel 24: 27.

33. Når vil Esekiel-klassen ha sagt nok om utfallet av den ’store trengsel’, og vil det da være håp om redning for kristenheten?

³³ Er det ikke fantastisk å tenke på at dette profetiske drama skal oppfylles nå i vår generasjon? I samsvar med forbildet vil det ikke være noen tvil om at det er dette som skjer, når den ’store trengsel’ begynner for Jerusalems motstykke i vår tid, kristenheten. (Esekiel 24: 1—5) Etter den tiden behøver de som utgjør vår tids salvede Esekiel-klasse, ikke å si mer. Det de allerede har sagt om utfallet av den ’store trengsel’, vil være nok. De kan ikke holde fram noe håp for det motbilledlige Jerusalem, kristenheten. Det finnes ikke noe håp om redning for kristenheten, og heller ikke for de religiøse hyklere som er knyttet til den. Den ’store trengsel’ må komme og ødelegge den fullstendig.

34. Hva vil da bevise at Esekiel-klassen var et betimelig tegn for religionsutøverne, og hvilken hensikt vil da være fullt ut gjennomført?

³⁴ De skeptisk innstilte religionsutøverne vil bli lamslått når ’deres herlige fryd, deres øynes lyst og deres sjels lengsel, deres sønner og døtre’ går til grunne! Meddelelser som vil bekrefte at den salvede Esekiel-klasse var et betimelig «tegn» fra universets suverene Herre, vil strømme inn fra alle de deler av jorden hvor kristenhetens innflytelse nå gjør seg gjeldende. Guds erklærte hensikt i forbindelse med de lamslåtte religionsutøverne: «De skal kjenne at jeg er [Jehova],» vil da være fullt ut gjennomført.