«Ditt Ord er sannhet»
Bibelens profetier er ikke gitt til egen tydning
MENNESKER kommer til sine tider med nøyaktige forutsigelser som er basert på de slutninger de trekker av tendenser eller omstendigheter som de er vitne til, men det hender også ofte at deres forutsigelser slår feil. Dette skyldes at de tilgjengelige beviser enten blir tydet galt eller er for utilstrekkelige til at en kan komme med en nøyaktig forutsigelse. Bibelens profetier skriver seg imidlertid fra en ufeilbarlig kilde. Apostelen Peter skrev: «Intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning; for aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.» — 2 Pet. 1: 20, 21.
Menneskenes syn på hvordan forholdene vil utvikle seg i framtiden, er i virkeligheten ofte stikk i strid med Guds inspirerte profetier. Jødene i det åttende århundre før Kristus følte seg for eksempel trygge i sine befestede byer. De sa i virkeligheten: ’Jehova vil aldri tillate at hans tempel blir ødelagt. Og selv om kaldeerne skulle true oss, vil Egypts hærer frelse oss. Ja, bare meldingen om at en egyptisk hær var på vei, fikk kaldeerne til å trekke seg tilbake fra Jerusalem. Det er derfor ingen grunn til å frykte for at babylonierne skal volde oss ulykke.’ Dette var menneskers syn på framtiden. — Se til sammenligning Jeremias 5: 17; 7: 4, 14; 14: 13; 37: 5—10.
Hvor annerledes lød ikke Guds profetiske ord! Gjennom sin profet Jeremias sa Jehova: «Dine faste byer som du setter din lit til, skal [kaldeerne] bryte ned med sverd.» (Jer. 5: 17) «Så vil jeg gjøre med det hus som er kalt med mitt navn, . . . således som jeg har gjort med Silo» (Jer. 7: 14), hvor tabernaklet sto på Josvas tid. (Jos. 18: 1) «Se, Faraos hær, som har dratt ut for å komme eder til hjelp, skal vende tilbake til sitt land, Egypt, og kaldeerne skal komme igjen og stride mot denne by, og de skal innta den og brenne den opp med ild.» (Jer. 37: 7, 8) Jødene syntes kanskje at dette hørtes helt usannsynlig ut, men Jehovas ord gikk i oppfyllelse. — Jer. 44: 2.
Over 600 år senere kom Kristus Jesus med noen profetier som ikke var mindre usannsynlige i folks ører. Han forutsa at fordi folket hadde vært troløst mot Jehova og forkastet hans Sønn som Messias, skulle byen igjen bli ødelagt. — Matt. 23: 37—39; Luk. 19: 42—44.
For at Jesu etterfølgere ikke skulle komme til å lide den samme skjebne som Jerusalem, sa Jesus til dem: «Men når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal I vite at dets ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, fly til fjells, og de som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den.» (Luk. 21: 20, 21) Jesu disipler må med rette ha undret seg over hvordan de skulle klare å flykte uten å utsette seg for livsfare. Det ville være menneskelig å tenke at det ville være for sent å flykte når byen først var blitt kringsatt av krigshærer. Men på grunn av helt uventede omstendigheter ble det mulig å flykte ut av byen.
Cestius Gallus kom mot Jerusalem i år 66 e. Kr. Men selv om alt lå til rette for at han skulle kunne innta byen, gjennomførte han ikke sitt forsett. Den jødiske historieskriveren Josephus skriver: «Cestius . . . kalte plutselig sine menn tilbake, ga opp håpet, skjønt han ikke hadde lidt noe nederlag, og trakk seg uten noen som helst grunn tilbake fra byen.» Den uventede vending som saken nå fikk, og som var så stikk i strid med alt det noen kunne ha forutsagt i betraktning av Cestius’ tilsynelatende vellykte framstøt, gjorde det mulig for de kristne å følge Jesu profetiske befaling og flykte ut av den dødsdømte byen.
Ved påsketider i år 70 e. Kr. kom de romerske hærer tilbake, ledet av Titus, og beleiret igjen Jerusalem. Nesten 40 år tidligere hadde Jesus forutsagt at fiendtlige styrker skulle bygge en befestning omkring byen med spisse staker. (Luk. 19: 43, NW) Men ikke engang nå var det noe som tydet på at dette ville komme til å skje, særlig ikke i betraktning av at det ikke var den vanlige framgangsmåten. Josephus forteller at det ble holdt krigsråd, og at det da ble framholdt forskjellige meninger om hvordan byen burde inntas. Det var tilsynelatende Titus selv som fikk den idé at de skulle bygge en voll rundt Jerusalem. Dette ville hindre jødene i å forlate byen og tvinge dem til å overgi seg eller, hvis det ikke gikk slik, føre til at det oppsto hungersnød i byen, slik at den ble lettere å innta.
Det var nettopp det som ingen hadde ventet, som skjedde. Titus’ plan ble godtatt. Deretter ble hæren organisert. De forskjellige hæravdelingene kaptes om å fullføre sitt oppdrag. De enkelte soldater ble tilskyndt av sitt ønske om å behage sine ledere. Alle trær innenfor en radius av om lag 15 kilometer omkring Jerusalem ble hogd ned og brukt til byggingen av vollen. Befestningen ble ifølge Josephus reist på bare tre dager, mens det normalt ville ha tatt flere måneder å fullføre et slikt arbeid.
Jesus hadde sagt med tanke på både templet og byen: «Det [skal ikke] levnes stein på stein som ikke skal brytes ned.» (Luk. 19: 44; 21: 6) Det ville ha vært vanskelig å forutsi dette selv etter at beleiringen hadde begynt, for Titus ønsket tydeligvis ikke at noe slikt skulle skje. Legg merke til hva han sa til jødene, slik det blir gjengitt av Josephus: «Det var meget motvillig jeg brukte beleiringsmaskinene mot deres murer. Mine soldater, som stadig tørstet etter deres blod, holdt jeg i tømme. Etter hver seier har jeg oppfordret dere til å slutte fred, som om jeg skulle ha lidt et nederlag. Da jeg nærmet meg templet, ga jeg igjen frivillig avkall på mine rettigheter som seierherre og oppfordret dere til å skåne deres hellige steder og bevare helligdommen til deres eget bruk, idet jeg ga dere tillatelse til å dra ut og løfte om å skåne dere. Ja, jeg tilbød dere å ta opp kampen på et annet sted, hvis dere ønsket det.»
Men i strid med det som fra begynnelsen av var seierherren Titus’ hensikt, gikk profetien i oppfyllelse. Historieskriveren Josephus forteller at hele byen og templet så nær som tre tårn og en del av byens vestlige mur ble jevnet med jorden. Han sier: «Alle de øvrige festningsverker som omga byen, ble så fullstendig jevnet med jorden at den som besøkte stedet, umulig kunne tro at det noensinne hadde vært bebodd.»
Bibelens profetier er i sannhet et produkt av Guds ånd. De er ikke basert på de slutninger mennesker har trukket av forhold og tendenser som gjorde seg gjeldende på den tid da de ble uttalt eller nedskrevet. Etter å ha vært vitne til Jesu forklarelse skrev Peter: «Dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted.» (2 Pet. 1: 19) Hvis vi gir akt på det profetiske Ord, vil vi kanskje få det privilegium å se at alt det onde blir ødelagt, og få del i store velsignelser i en ny tingenes ordning, som Bibelens profetier viser vil komme i vår generasjons levetid. — Luk. 21: 25—32, NW; 2 Tess. 1: 6—10; Åpb. 21: 4, 5.