Kapittel 3

Guds vogn er i bevegelse!

 1. Hvilken selvdreven vogn ble sett i det sørvestlige Asia lenge før den bensindrevne bilen ble oppfunnet, og hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med denne vognen?

HELE 2507 år før en begynte å seriefabrikkere bensindrevne biler (i 1895 e. Kr.), ble en selvdreven vogn sett i det sørvestlige Asia. Den var ikke oppfunnet av mennesker. Og den var ikke noe fantasifoster. Den som så den, ble fylt med ærefrykt. En lignende vogn er ikke siden blitt sett på jorden. Mennesker kan ikke lage en slik vogn, selv om vi har en detaljert beskrivelse av den, som er blitt bevart gjennom mange hundre år. Denne vognen, som altså ikke ble trukket av hester, ble sett av en mann hvis navn har gått over i historien, nemlig Esekiel, presten Busis sønn, og det var han som nedskrev en levende beskrivelse av den med tanke på kommende generasjoner, vår generasjon innbefattet. Den vognen han så, var Guds vogn, og den var i bevegelse. Den kom fra nord. Hva var den på vei til — et sted i det ytre rom eller et bestemmelsessted her på jorden? Hvor kjørte den deretter? Finnes den fremdeles, eller finnes det noe som ligner den? Er den — eller det — i bevegelse nå? Det er spørsmål som med rette kan stilles nå i det 20. århundre, da så mange ting beveger seg ved egen kraft.

 2. Hvor befant Esekiel seg da han første gang så vognen, og hvorfor var han der?

² Esekiel forteller hvor han første gang så denne overmenneskelige vognen, som tilhørte Gud, og han forteller når og under hvilke omstendigheter han så den. Han befant seg ved en av kanalene i oldtidens Babylon, som lå ved elven Eufrat, og kanalen het Kebar. Esekiel var prest, ikke for Marduk, det hedenske Babylons hovedgud, men for den Gud hvis vogn han så i synet. Hva gjorde Esekiel der? Hvorfor ivaretok han ikke i stedet sine plikter som prest i templet i Jerusalem, Juda rikes hovedstad, som lå langt mot vest? Esekiel var i landflyktighet i Babylon sammen med den tidligere kongen i Jerusalem, Jojakin, den avdøde kong Jojakims sønn, og sammen med alle de fornemste og rikmennene og håndverkerne. Kong Jojakin hadde overgitt seg til Babylons konge, Nebukadnesar, som hadde beleiret Jerusalem fordi byen hadde gjort opprør. Babylons konge hadde spart kong Jojakins liv og bortført ham og en hel del andre, deriblant Esekiel, til Babylon. Dette var i år 617 f. Kr., ifølge den måten vi i dag beregner tiden på.

 3. Hva viser det at Esekiel oppgir tid og sted for de forskjellige begivenheter, med hensyn til hans profetiske bok, og når kom Jehovas hånd første gang over ham?

³ Det må ha vært i år 613 f. Kr. at Esekiel første gang fikk et syn av Guds vogn, for det sies at det var i «det femte år etter at kong Jojakin var blitt bortført». Esekiel selv var i sitt 30. år. Det Esekiel forteller om, er ikke noen myte og heller ikke noe han bare forestilte seg, men han forteller om noe han virkelig har opplevd, og som historiker angir han derfor nøye tidspunktet for begivenhetene. I de innledende ordene i sin profetiske bok skriver han: «Det skjedde i det trettiende år, i den fjerde måned [lunarmåneden tammuz], på den femte dag i måneden, mens jeg var blant de bortførte ved elven Kebar, at himmelen åpnedes, og jeg så syner fra Gud. På den femte dag i måneden [den 5. tammuz] — det var det femte år etter at kong Jojakin var blitt bortført — da kom [Jehovas] ord til presten Esekiel, Busis sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar, og [Jehovas] hånd kom der over ham.» (Esekiel 1: 1—3) Dette var altså ved slutten av våren i år 613 f. Kr.

 4. Hva var det Esekiel først så, og fra hva skrev det seg som han deretter fikk se?

⁴ Det Esekiel nå så, var ikke en hallusinasjon som var framkalt av LSD eller et annet stoff, men et syn han fikk ved hjelp av Jehovas «hånd» eller anvendte makt som begynte å virke på ham. Esekiel rettet tydeligvis blikket mot nord, og det han så, lot seg beskrive i detaljer. Det var som om en storm nærmet seg noen eller noe. Det som nå kom til syne, skrev seg uten tvil fra en guddommelig kilde, for det var omgitt av stor herlighet og en strålende glans. Esekiel henleder aller først vår oppmerksomhet på dem som ledsager Guds vogn, idet han skriver:

 5. Hvordan beskrev profeten de fire livsvesener i Esekiel 1: 4—9?

⁵ «Og jeg så, og se, en stormvind kom fra nord, en stor sky med stadig luende ild; en strålende glans omga den og midt i den, midt i ilden, viste det seg noe som så ut som blankt metall. Og midt i den viste det seg noe som lignet fire livsvesener, som så således ut: De hadde et menneskes skikkelse, og hvert av dem hadde fire ansikter og hvert av dem fire vinger. Deres bein var rette, og deres fotblad var som kloven på en kalv, og de blinket liksom skinnende kobber. Og de hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger. Deres vinger rørte ved hverandre; de vendte seg ikke når de gikk; hvert av dem gikk rett fram.» — Esekiel 1: 4—9.

 6. Hva kalte Esekiel senere disse livsvesenene?

⁶ Da Esekiel senere beskriver sitt annet syn av Guds vogn, som denne gang befinner seg på et nytt sted, kaller han disse «fire livsvesener» ’kjeruber’. — Esekiel 10: 1—20; 11: 22.

 7. Når viste kjeruber seg første gang for mennesker, og hvordan harmonerer det vi leser i Salme 80: 2, og det vi vet om gullkjerubene på paktens ark, med den stilling de fire livsvesenene hadde i tilknytning til vognen?

⁷ Kjeruber viste seg første gang for mennesker øst for Edens hage, hvor de skulle vokte inngangen til dette gledens paradis etter at synderne Adam og Eva var blitt drevet ut på jorden utenfor, som var full av torner og tistler. (1 Mosebok 3: 17—24, UGT) Som prest kan Esekiel ha tenkt på at de gullkjerubene som var en del av lokket på den hellige paktens ark i det Aller-helligste i templet i Jerusalem, bare hadde to vinger, som var oppløftet og rettet forover, slik at de dekket over nådestolen, gull-lokket på arken. (2 Mosebok 25: 18—22; 37: 7—9) Ettersom dette gull-lokket med disse kjerubene var et bilde på Guds trone, er ordene i Salme 80: 2, som er rettet til Gud, meget passende: «Israels hyrde, vend øret til, . . . Du som troner over kjerubene, åpenbar deg i herlighet!» Det at de fire livsvesener eller kjeruber ledsaget Guds vogn, var derfor i full overensstemmelse med deres stilling.

 8. Hvilke ansikter hadde de fire livsvesener, og hvordan holdt de sine vinger?

⁸ Foruten at kjerubene i Esekiels syn hadde ett par vinger oventil og ett par vinger nedentil, at deres bein var rette, som på en kalv, og at fotbladene blinket som skinnende kobber, var det andre fremtredende trekk som kjennetegnet dem. Hvordan så deres hoder ut? Esekiel skriver: «Og deres ansikt lignet et menneskeansikt, og løveansikt hadde de alle fire på høyre side, og okseansikt hadde de alle fire på venstre side, og ørneansikt hadde de også alle fire. Slik var deres ansikter. Og deres vinger var utbredt oppover. Hvert hadde to som berørte hverandre, og to dekket deres kropper.» — Esekiel 1: 10, 11, vers 11 fra NW.

 9. Hva var menneskeansiktet, løveansiktet og okseansiktet symboler på?

⁹ Det at disse kjerubene hadde et menneskeansikt foran, harmonerer godt med at de hadde menneskehender under vingene, og at de i det store og hele hadde «et menneskes skikkelse». De himmelske kjeruber har den gudgitte egenskapen kjærlighet, en egenskap som mennesket også har, ettersom det første menneske, Adam, ble skapt i Guds bilde og etter hans lignelse. (1 Mosebok 1: 26—28) Løveansiktet, som hver kjerub hadde på høyre side, framhevet egenskapen rettferdighet. Denne rettferdighet støttes av makt, noe som blir godt framstilt ved at det på motsatt side av løveansiktet, på venstre side, var et okseansikt. Dette ansiktet passer godt til kjerubenes bein, som var rette, og deres fotblad, som «var som kloven på en kalv» og «blinket liksom skinnende kobber». I sin senere beskrivelse av kjerubene kaller Esekiel okseansiktet for «et kjerubansikt». (Esekiel 10: 14) Kjerubene er uten tvil skapninger som i likhet med en okse sitter inne med stor styrke.

10. Hva var ørneansiktet et symbol på, og hvordan svarte disse fire livsvesenene til dem som blir beskrevet i Åpenbaringen 4: 8—9?

¹⁰ I overensstemmelse med at Gud i Job 39: 30—32 henleder oppmerksomheten på ørnens evne til å se langt, er ørneansiktet på kjerubens bakhode et tegn på visdom, den himmelske visdom, som svarer til himmelen, hvor den høytflygende ørnen kretser. Dette ansiktet harmonerer godt med at kjerubene hver hadde fire vinger, som satte dem i stand til å måle seg med ørnen i dens flukt. Både ørneansiktet, menneskeansiktet, løveansiktet og okseansiktet svarer til ansiktene på de fire kjerublignende livsvesener som den kristne apostelen Johannes så i et syn omkring 700 år senere. Disse kjerubene befant seg omkring Guds stasjonære trone i himmelen. — Åpenbaringen 4: 6—9.

11. Hvem blir Gud atskilt fra ved de fire egenskaper som blir symbolsk framstilt på denne måten, og hvem har han gitt disse egenskapene?

¹¹ Opp gjennom århundrene er således de samme symbolene konsekvent blitt brukt for å beskrive Guds visdom (ørnen), makt (oksen), rettferdighet (løven) og kjærlighet (mennesket). Disse fire egenskapene, som finnes hos Jehova i fullkommen likevekt, skiller ham ut fra alle guder innen mytologien og den falske religion. Han har utrustet sine skapninger i himmelen og menneskene på jorden med et passende mål av disse fire egenskapene.

12. Hvorfor behøvde de fire livsvesenene ikke å vende seg når de ønsket å bevege seg i en annen retning?

¹² Ettersom kjerubene hadde fire ansikter, behøvde de ikke å snu seg hvis de ønsket å bevege seg i en annen retning enn rett framover, enten til høyre, til venstre eller bakover. Ettersom de hadde et ansikt i hver av de fire hovedretninger, kunne de øyeblikkelig forandre retning og følge det ansikt som vendte den ønskede vei, hvor den egenskap som ble symbolisert ved det bestemte ansiktet, skulle legges for dagen. De kunne bevege seg med lynets hastighet. Deres skikkelse var omgitt av en ild hvis stråleglans langt overgikk stråleglansen av den ild datidens mennesker kunne frambringe, ja, den var så klar at det gikk lyn ut av den. Under inspirasjon av Guds ånd beskriver Esekiel disse trekkene ved de fire kjeruber eller livsvesener:

13. Hvordan beskrev Esekiel de fire livsvesenenes stråleglans og den hastighet de beveget seg med?

¹³ «Og hvert av dem gikk rett fram; dit hvor ånden ville gå, gikk de; de vendte seg ikke når de gikk. Og livsvesenenes utseende var likt glør, som brente liksom bluss; ilden fór om imellom livsvesenene, og den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut av ilden. Og livsvesenene fór fram og tilbake liksom lynglimt.» — Esekiel 1: 12—14.

VOGNENS HJUL

14. Hvem kan umulig bygge en vogn som kan manøvreres på samme måte som Guds vogn?

¹⁴ Kunne noe kjøretøy eller noen vogn bevege seg på samme måte som disse fire kjerubene eller livsvesenene? Selv om det er umulig for vår tids bilfabrikanter å framstille et slikt kjøretøy, så profeten Esekiel Guds vogn bli manøvrert på denne måten, og det uten at det ble benyttet ratt og skiftet gir. Legg merke til den beskrivelse Esekiel kommer med:

15. Hvordan beskrev Esekiel hjulenes konstruksjon og bevegelser?

¹⁵ «Og jeg så livsvesenene, og se, det var et hjul på jorden ved siden av hvert av livsvesenene, og de vendte ut mot fire sider. Hjulene så ut som om de var gjort av noe som lignet krysolitt, og alle fire var lik hverandre, og det så ut som om de var gjort således at det ene hjul var inne i det andre [og et hjul viste seg å være midt i et hjul, NW].a Til alle fire sider gikk de når de gikk; de vendte seg ikke når de gikk. Hjulringene var høye og fryktelige, og de var fulle av øyne rundt omkring på alle de fire hjul. Og når livsvesenene gikk, så gikk hjulene ved siden av dem, og når livsvesenene hevet seg opp fra jorden, så hevet også hjulene seg. Hvor ånden ville gå, gikk de, nettopp dit hvor ånden ville gå; og hjulene hevet seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene. Når livsvesenene gikk, så gikk også de, og når de sto, så sto også de, og når de hevet seg opp fra jorden, så hevet hjulene seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.» — Esekiel 1: 15—21.

16. Hvordan var hjulene anbrakt i forhold til hverandre, og hva kan sies om den strekning de kunne tilbakelegge ved en enkelt omdreining?

¹⁶ Når det var ett hjul ved siden av hvert livsvesen, må det ha vært i alt fire hjul, og de var hverken anbrakt ved siden av hverandreb eller etter hverandre, men i et visst forhold til hverandre,c akkurat som kjerubenes fire ansikter. De var altså anbrakt som i et rektangels fire hjørner. Alle hjulene hadde det samme utseende og den samme konstruksjon. De funklet som krysolitt når de reflekterte lyset. Hjulringene var fulle av øyne, som om hjulene kunne se hvor de gikk. De gikk ikke i blinde i noen retning. Og så høye de var! Deres høyde inngjøt frykt hos Esekiel. Med en slik diameter og tilsvarende stor omkrets kunne hjulene tilbakelegge en lang strekning ved bare en enkelt omdreining. I likhet med de fire kjeruber kunne de altså bevege seg med lynets hastighet.

17. Hvordan var det et hjul inne i hvert hjul, og hvordan kunne hjulene derfor bevege seg?

¹⁷ Hva hjulenes konstruksjon angår, var det noe spesielt ved dem. I hvert hjul var det et annet hjul. Det var ikke et mindre hjul som var inne i et større hjul og vendte samme vei som det, et hjul som beveget seg samtidig med det store, på samme nav eller akse. Nei, det var et hjul av samme diameter som satt på tvers av det andre hjulet, slik at hjulringene krysset hverandre i rette vinkler. Bare på den måten kunne hjulene sies å gå «til alle fire sider», idet den ene siden buet framover, den andre bakover, den tredje til høyre og den fjerde til venstre. Det er ikke rart at disse hjulene ikke behøvde å vende seg når de skulle gå i en annen retning. De kunne forandre retning på et øyeblikk, ettersom det var én side av hjulet som vendte i hver retning. Hjulene kunne således hele tiden gå i samme retning som de fire livsvesener, som hadde fire ansikter, og som ikke behøvde å vende seg for å forandre retning. På fire slike hjul kunne Guds vogn kjøre uten å bli holdt oppe av noe synlig, omtrent som et luftputefartøy, som beveger seg over vannet eller landjorden på en tynn luftpute.

18. Hva satte disse hjulene i stand til å følge de fire livsvesenenes bevegelser?

¹⁸ De fire hjulene hadde ikke vinger, slik som de fire livsvesenene hadde, men de kunne likevel heve seg opp fra jorden med retning mot rommet, slik som livsvesenene kunne. Disse hjulene var ikke forbundet med et spann hester eller andre trekkdyr- eller med noen motor. Hvor fikk de sin kraft fra, slik at de hele tiden kunne følge livsvesenenes bevegelser? Hva var det som drev dem? Det var den allmektige Guds ånd. Guds usynlige, virksomme kraft, som var i livsvesenene, var også i hjulene, og det skulle hverken en bensinmotor eller en elektromotor til for å få dem til å gå rundt. Kort sagt: «Livsvesenenes ånd var i hjulene.»

19. Hva så Esekiel ovenfor de fire hjulene, og hvilken lyd hørte han fra livsvesenenes vinger?

¹⁹ La oss nå sammen med Esekiel se opp over disse fire fryktinngytende høye hjul og se hva som er over dem. Der finner vi «bunnen» av denne vognen, for Esekiel forteller videre: «Og over livsvesenenes hoder var det noe som lignet en hvelving, som blendende krystall å se til [en utstrakt flate, funklende som ærefryktinngytende is, NW], utspent ovenover deres hoder. Og under hvelvingen [den utstrakte flaten, NW] sto deres vinger rett ut, så de rørte ved hverandre [var deres vinger rette, den ene mot den andre, NW]; hvert av dem hadde på begge sider to vinger som dekket deres legemer. Og når de gikk, hørte jeg lyden av deres vinger; det var som lyden av store vann, som den Allmektiges røst, et bulder som bulderet av en leir; når de sto, senket de sine vinger.» — Esekiel 1: 22—24.

20. Hvordan var hjulenes høyde i forhold til livsvesenenes høyde, og hvilken egenskap hadde den utstrakte, islignende flaten ovenfor?

²⁰ De fire livsvesenene var ikke så kjempemessige som de fire hjulene. Den «utstrakte flaten», som ’funklet som ærefryktinngytende is’ og hvilte på et usynlig underlag over de fire hjulene, befant seg derfor høyt ovenfor de fire livsvesenenes hoder. Beskrivelsen viser at den «utstrakte flaten» var halvt gjennomsiktig, selv om den besto av et fast stoff. Den inngjøt i sannhet ærefrykt, noe som var i full overensstemmelse med at den som kjørte i vognen, var i besittelse av stor verdighet.

21. Hva blir antydet ved at lyden fra livsvesenenes vinger blir sammenlignet med forskjellige andre lyder?

²¹ Det finnes insekter som frambringer høye, gjennomtrengende lyder ved å gni vingene mot hverandre. De fire kjerubene eller livsvesenene hadde en lignende evne og frambrakte en kraftig lyd når de beveget seg. Vi vet hvordan det lyder når mange vann eller store vann kommer i opprør. Slik var lyden av livsvesenenes vinger. Deres flukt var ikke lydløs. Lyden kunne til og med sammenlignes med den lyd som den Allmektige kan frambringe i sitt fysiske skaperverk, og som kan få en til å reagere kraftig. Det var ikke en fredelig lyd. Det lød som et bulder, en larmende skare. Det var langtfra en beroligende lyd, for Esekiel sier at den var som bulderet av en leir, en leir av soldater. Dette tydet på at en krig, et slag, var nær forestående. Det var altså ikke de fire kjempemessige hjulene som larmet så kraftig, men det var de fire livsvesenenes vinger som henledet oppmerksomheten på at Guds vogn nærmet seg i et på ingen måte fredelig oppdrag. Den nærmet seg som en stridsvogn! Hvorfor gjorde den det? Vi må vente litt med å få svar på det spørsmålet.

HIMMELVOGNENS FØRER

22. Hvem henledes oppmerksomheten på da det lyder en røst fra et sted ovenfor den utstrakte flaten?

²² Etter å ha hørt den larmende lyden fra de fire livsvesenenes vinger oppfanger våre ører nå en røst som utgår fra et sted ovenfor himmelvognens bunn, noe som henleder oppmerksomheten på den som kjører i vognen. Vognen stanser tydeligvis, i likhet med livsvesenene, for at vognens fører skal kunne tale til den landflyktige presten Esekiel. Esekiel skriver om dette:

23. Hvordan beskrev Esekiel åpenbaringen av Jehovas herlighet ovenfor den utstrakte flaten?

²³ «Og det lød en røst ovenover hvelvingen [den utstrakte flaten, NW] som var over deres hode; når de sto, senket de sine vinger. Og ovenover hvelvingen [den utstrakte flaten, NW] som var over deres hode, var det noe som så ut til å være av safirstein, og som lignet en trone, og ovenpå det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til. Og jeg så noe som lignet blankt metall [gløden av elektrum, NW], å se til som ild, med en ring av lys omkring fra der hvor hans lender syntes å være, og oppover. Og fra der hvor hans lender syntes å være, og nedover så jeg noe som så ut som ild, og den var omgitt av en strålende glans; liksom synet av buen i skyen på en regndag, således var synet av glansen rundt omkring. Således så [Jehovas] herlighet ut.» — Esekiel 1: 25—28.

24. Hva vitner beskrivelsen av vognens fører om, selv om det er jordiske uttrykk som blir benyttet?

²⁴ Hva fargen angår, så den tronen som vognens fører satt på, ut til å være av kostbar safir. Denne fargen sto godt til den asurblå himmel som vognens fører kom fra. Tronen så ut som en jordisk trone, og den som satt på den, lignet et menneske. Ettersom Esekiel selv bare var et menneske, var menneskeskikkelsen den skikkelse han best kunne oppfatte i denne guddommelige åpenbaring. Den menneskeskikkelse han her så, som var omgitt av herlighet, glødet imidlertid som elektrum som blir behandlet i ild i en ovn. Denne strålende herlighet strakte seg både oppover og nedover fra hoftene på denne menneskeskikkelsen, slik at hele skikkelsen var innhyllet i herlighet. Dette var bare noe som representerte den allmektige Gud, men det var likevel et vitnesbyrd om at Gud, i de usynlige sfærer, er i besittelse av en ubeskrivelig herlighet.

25. Hvordan blir det at han bevarer sin ro og likevekt, billedlig framstilt, og hvilken innvirkning har denne likevekt på hans egenskaper?

²⁵ Trass i sin oppgave bevarte den guddommelige fører av vognen sin ro og likevekt. Hvor fint blir ikke dette framstilt ved den vakre regnbuen som omga ham, liksom «buen i skyen på en regndag»! Når han legger en slik ro for dagen, kan det være fullkommen likevekt mellom hans egenskaper, hans visdom, rettferdighet, makt og kjærlighet. Han kan aldri anklages for å være uvis, urettferdig, maktesløs og ukjærlig. Han vil aldri ved en urett handling sette en plett på sin herlighet.

26, 27. Hvordan virket dette synet på Esekiel før det ble talt til ham, og hvordan virker hans beskrivelse av synet på oss?

²⁶ Hvilket inntrykk gjør denne beskrivelsen av «[Jehovas] herlighet» på oss? Hvordan virket åpenbaringen på Esekiel, som virkelig så disse ting i synet? Han forteller: «Da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt og hørte røsten av en som talte.» — Esekiel 1: 28.

²⁷ Beskrivelsen av synet kan naturligvis ikke ha en like overveldende virkning på oss som selve synet hadde på presten Esekiel. Han kunne ikke annet enn falle på sitt ansikt ved dette syn av «[Jehovas] herlighet». Hans inspirerte beskrivelse tjener imidlertid til å øke vår verdsettelse og forståelse av visse sider av denne Gud, som ønsker at vi skal kjenne at han er Jehova. Men vi vil bli enda mer betatt og grepet av dette synet når vi i lys av Bibelen ser hva denne Guds vogn står for.

28. Hvordan gjør Jehova skyene til sin vogn, som det sies i Salme 104: 1—4, og fikk Esekiel synet av vognen (som er forskjellig fra skyene) bare for underholdningens skyld?

²⁸ Jehova kjører naturligvis ikke virkelig i en slik vogn som den Esekiel så i synet. Salmisten ble i gammel tid inspirert til å si: «Min sjel, lov [Jehova]! Herre min Gud, du er såre stor, høyhet og herlighet har du ikledd deg. Han hyller seg i lys som i et kledebon, han spenner himmelen ut som et telt, han som tømrer i vannene sine høye saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer fram på vindens vinger. Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.» (Salme 104: 1—4) Jehova gjør naturligvis ikke de bokstavelige skyer omkring jorden til sin vogn, men han kan benytte dem som sine redskaper til å gjøre visse ting for eller mot mennesker på jorden. Det Esekiel så i synet, lignet mer på en vogn med fire hjul enn skyene gjør. Grunnen til at Jehova lot Esekiel under inspirasjon få se denne himmelvogn, var ikke bare at han skulle underholde ham med noe som så helt fantastisk ut. Han viste Esekiel denne usedvanlige, selvdrevne vognen for å gi ham et bilde av noe langt større. Det vil være til gagn for oss å vite hva den framstiller.

29, 30. Hva må en gå ut fra når det gjelder den vognen Esekiel så i synet ettersom gjenstandene og redskapene i templet i Jerusalem hadde symbolsk betydning, og hvorfor minner livsvesenene ved siden av hjulene oss om Salme 18: 7—11?

²⁹ Akkurat som de forskjellige gjenstander og redskaper i Jehovas tempel i Jerusalem var laget etter hans forskrifter for å framstille åndelige ting av større betydning, var også denne himmelvogn som stoppet foran Esekiel i dette mirakuløse synet, et bilde på noe langt større. På hva da? På Jehovas himmelske organisasjon, som består av alle hans hellige åndeskapninger i det usynlige. De fire kjeruber eller livsvesener som hadde symbolske trekk, og som ledsaget de fire hjulene liksom løpere, minner oss om det salmisten David skrev i Salme 18: 7—11:

³⁰ «I min trengsel påkalte jeg [Jehova], og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører. . . . Og han bøyde himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter. Og han fór på kjeruber [en kjerub, NW] og fløy, og han fór hastig fram på vindens [en ånds, NW] vinger.» — Salme 18: 7—11; 2 Samuel 22: 7—11.

31. Hva er den vognen Esekiel så i synet, altså et bilde på, og hvordan farer Jehova Gud fram på den?

³¹ Jehova farer ikke bare fram på denne ene kjeruben som salmisten omtaler, eller på de fire kjeruber som Esekiel så i sitt syn, eller på alle kjerubene, alle de åndeskapninger av denne kategori som finnes i himmelen. Han farer fram på alle sine åndeskapninger, enten det er kjeruber, serafer eller alminnelige engler. Han er den høyeste Gud, det høyeste Vesen. De er alle underlagt ham, og han farer fram på dem i den forstand at han hersker over dem og bruker dem i overensstemmelse med sin hensikt. I stedet for selv å dra til et eller annet sted kan han sende en kjerub, en seraf eller en engel dit, og ved å la sin ånd (sin usynlige, virksomme kraft) ledsage dette sendebud og virke gjennom det farer han i virkeligheten fram på denne åndeskapning. Alle kjeruber, serafer og engler utgjør i forening hans harmonisk oppbygde, himmelske organisasjon av lydige skapninger. Denne overmenneskelige organisasjon av åndeskapninger er som den himmelvognen Esekiel så i synet, og blir billedlig framstilt ved den. Jehova farer fram på denne organisasjon, som om han kjører i en vogn, idet hans ånd hele tiden får den til å bevege seg dit han vil.

32. Hvordan ble det i et syn Daniel fikk, vist hvor stor Jehovas himmelske organisasjon er?

³² Mange år etter at Esekiel hadde fått dette synet av den himmelske vognen, fikk profeten Daniel, som var blitt ført i landflyktighet sammen med Esekiel, et storslagent syn. Det var «i Babels konge Belsasars første år». I dette synet så Daniel Jehovas firhjulte trone i en himmelsk rettssal. I sin beskrivelse av det han så, framhevet han det veldige antall tjenere som er underlagt Jehova i himmelen: «Mens jeg så på dette, ble det satt stoler fram, og en gammel av dager satte seg; hans kledebon var hvitt som snø, og håret på hans hode var som ren ull; hans trone var ildsluer, og hjulene på den var brennende ild. En strøm av ild fløt fram og gikk ut fra ham; tusen ganger tusen tjente ham, og ti tusen ganger ti tusen sto foran ham; retten ble satt, og bøker ble åpnet.» — Daniel 7: 1—10.

33. Hvilket syn var ifølge Bibelens beretning det siste syn av Jehovas store himmelske organisasjon?

³³ I de siste syner av Gud som noen bibelskribent fikk så den kristne apostelen Johannes Guds trone i himmelen omgitt av fire livsvesener eller kjerublignende skapninger. Johannes henleder også i sin beskrivelse oppmerksomheten på de veldige skarer av åndeskapninger, som alle erkjenner at Gud gjør rett i å belønne sin Sønn, som ble slaktet som et offerlam her på jorden til gagn for hele menneskeheten. Johannes skriver: «Og jeg så, og jeg hørte en røst av mange engler omkring tronen og livsvesenene og de eldste, og tallet på dem var ti tusen ganger ti tusen og tusen ganger tusen, og de sa med høy røst: Verdig er Lammet, som er slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!» — Åpenbaringen 5: 1—12.

34. Hvilken stilling inntar Jehova i forhold til denne himmelske organisasjon, hvordan samarbeider dens forskjellige deler, og hvorfor?

³⁴ Jehova, som har skapt og organisert hele det synlige univers, har organisert alle disse hellige, himmelske åndeskapninger slik at de utgjør én veldig, universell organisasjon, under ham selv som universets Overherre. Hver enkelt av dem har sin egen plass i organisasjonen og sine gudgitte plikter å ivareta. Gud benytter dem alle som sin vogn. Han farer fram på dem, styrer dem, idet han sender dem ut, enkeltvis eller flere sammen, i et hvilket som helst oppdrag hvor som helst i universet, i den synlige eller i den usynlige del. Det er ingen gnisninger mellom de forskjellige deler av hans organisasjon. De samarbeider alle på en effektiv og fullkommen måte, gjennomtrengt som de er av hans hellige ånd, enhetens fullkomne bånd. Jehovas himmelske organisasjon er i sannhet storslagen, en kjensgjerning vi blir mer og mer klar over jo lenger vi betrakter den.

DEN HIMMELSKE ORGANISASJON SKJELNES I VÅR TID

35. Når begynte Jehovas kristne vitner å forstå at Jehova har en organisasjon, og hva sa det siste nummeret av The Watch Tower for 1924 om den?

³⁵ Jehovas kristne vitner nå i det 20. århundre er blitt klar over at Jehova har en slik storslagen organisasjon. I begynnelsen av det tredje tiåret av dette århundre ble de av hans ånd hjulpet til å forstå dette ærefryktinngytende forhold. Deres oppmerksomhet ble henledet på det før 1922. Etter den tiden ble den himmelske organisasjon omtalt i de religiøse publikasjoner de benyttet når de utbredte bibelsk veiledning. I The Watch Tower for 15. desember 1924, side 371 (Vagttaarnet for mars 1925, side 35), under underoverskriften «Guds organisasjon» leser vi for eksempel følgende:

Jo bedre vi kommer til å forstå Jehovas plan, desto bedre kan vi erkjenne at han har den mest vidunderlige organisasjon av alle. Hans majestet og opphøydhet utelukker ham fra å ta personlig del i alle enkeltheter ved utførelsen av hans ordrer. Fra sin evige trone i den høyeste himmel utøver han sin makt som det behager ham. Ved hans himmelske hoff tjener forskjellige skapninger, således som deres navn tilkjennegir. Noen kalles kjeruber, andre serafer, og andre kalles engler. Det kan med rette sies at englene er den store Jehovas sendebud, de tjenere som bringer hans befalinger til utførelse. — Avsnitt 3 i hovedartikkelen «Englenes jubelsang».

36. Hva sto det i det femte kapittel i boken Profetierne om «Guds organisasjon»?

³⁶ I 1929 utga Selskapet Vakttårnet boken Prophecy (Profetierne).d Det femte kapitlet i denne boken het «Guds organisasjon», og det syn Esekiel beskriver i det første kapitlet i sin profetiske bok, ble her anvendt på Guds himmelske organisasjon av åndeskapninger. På side 112, linjene 20—24 (i den danske utgaven), sies det: «De levende vesener og de døde gjenstander eller redskaper Esekiel så i sitt syn, gir til sammen inntrykket av en mektig, vognlignende organisasjon som når høyt opp i himmelen, og ovenover alt dette presiderer Gud Jehova.»

37. Hvordan anvendte det første bind av boken Det store Opgør Esekiels syn av den himmelske vogn, og hva kom dette til å bety for Vagttaarnets forside?

³⁷ Senere, i 1931, utga Selskapet Vakttårnet første bind av boken Vindication (Det store Opgør).e Dette bindet inneholdt kommentarer til de første 24 kapitlene i Esekiels profeti, og det anvendte også Esekiels syn av himmelvognen på Jehovas organisasjon. Dette førte til at Jehovas kristne vitner ble fylt av stor verdsettelse, og øverst til høyre på forsiden av bladet The Watchtower (Vagttaarnet) fra og med nummeret for 15. oktober 1931 til og med nummeret for 1. august 1950 ble det gjengitt et bilde av Esekiels syn av den himmelske vogn, slik en tegner oppfattet det.

38. Hvor lenge hadde Jehovas himmelske organisasjon eksistert før den kristne menighet ble opprettet, hvis vi bare regner fra det tidspunkt da Esekiel fikk sitt syn, og i hvilken utstrekning var Esekiel et vitne for Jehova?

³⁸ Esekiel fikk synet av den høyeste Guds himmelske organisasjon 645 år før den kristne kirke eller menighet ble organisert i Jerusalem på pinsedagen i år 33 e. Kr. Jehovas himmelske organisasjon eksisterte på Esekiels tid og da Esekiel ble begunstiget med å få dette storslagne, symbolske syn, i 613 f. Kr., var den i bevegelse. I de syner Esekiel fikk, så han en symbolsk framstilling av Jehovas organisasjon, men han var også direkte vitne til hvordan denne himmelske organisasjon arbeidet like til han avsluttet nedskrivningen av sin profeti, i år 591 f. Kr. Han var et fremtredende medlem av den ’store sky av vitner’ for Jehova som den kristne apostelen Paulus beskriver i Hebreerne 11: 1 til 12: 1. Guds navn, Jehova, forekommer i alt 6961 ganger i de inspirerte hebraiske skrifter fra 1 Mosebok til og med Malakias’ bok (New World Translation, 1971-utgaven), derav 439 ganger i Esekiels profetiske bok, og 62 ganger siterer Esekiel Guds erklæring av sin urokkelige hensikt — at nasjoner, folkeslag og enkeltpersoner ’skal kjenne at han er Jehova’.

39. Hvem er Esekiel et bilde på i vår tid, siden når har dette vært tilfelle, og hva var den gang i bevegelse, akkurat som på Esekiels tid?

³⁹ Når det gjelder det 20. århundre, er profeten Esekiel et godt bilde på den salvede levning av Jehovas kristne vitner siden året 1919, det avgjørende år da deres offentlige virksomhet ble gjenopplivet, slik det var blitt forutsagt i Åpenbaringen 11: 3—12.f Det er sant at denne åndelige levning ikke hadde den samme forståelse og verdsettelse av Jehovas organisasjon i 1919 som den har i dag. Det er også sant at den ikke den gang forsto at Jehovas organisasjon ble billedlig framstilt ved den symbolske vognen i Esekiels syn, og at den ikke forsto det før i 1929. Jehovas himmelske organisasjon eksisterte naturligvis ikke desto mindre i 1919, og den satte seg i det året i forbindelse med dem som utgjorde den salvede levning, for å gjenopplive dem som Jehovas offentlige vitner for hele verden. Denne vognlignende organisasjon var i bevegelse den gang i 1919, den er fremdeles i bevegelse, og det er tydelig at dens hjul nå beveger seg hurtigere framover enn noensinne. Jehova kjører igjen i sin vogn!

40. Hva følte Esekiel seg tilskyndt til da han så «[Jehovas] herlighet», og hva følte den salvede levning i dette århundre seg tilskyndt til da den begynte å skjelne Jehovas himmelske organisasjon?

⁴⁰ Da presten Esekiel så «[Jehovas] herlighet», måtte han kaste seg ned, falle på sitt ansikt. Han ville gjerne vite hvorfor denne himmelske vognen hadde nærmet seg ham og stanset foran ham. Han fikk svar på dette da en røst talte til ham fra vognens trone, ovenfor ’den utstrakte flaten, som funklet som ærefryktinngytende is’. (Esekiel 1: 22, 26—28, NW) Medlemmene av den salvede levning nå i vårt århundre ble på lignende måte fylt med ærefrykt da de begynte å skjelne Jehovas himmelske organisasjon. De følte seg i høyere grad forpliktet til å tilbe ham og være vitner for hans navn, Jehova, som inntar en så herlig plass i historien. Etter at den første verdenskrig hadde endt, den 11. november 1918, og etterkrigstiden hadde begynt, hørte de oppmerksomt etter. I 1919, etter at de var blitt gjenopplivet, lyttet de til Jehova for å få vite hva han hadde å si til dem gjennom sin vognlignende organisasjon.

[Fotnoter]

[Helsides bilde på side 44]