Kapittel 11

De selvsikres forhåpninger blir til skamme

 1. Hvem fikk Esekiel i synet nå se ved templets østre port, og hva sa de?

HVA ser Esekiel skje i sitt neste syn? Han forteller: «Og et vær [en ånd, NW] løftet meg opp og førte meg til den østre port i [Jehovas] hus, den som vender mot øst, og ved inngangen til porten så jeg tjuefem menn og midt iblant dem Ja’asanja, Assurs sønn, og Pelatja, Benajas sønn, som var høvdinger blant folket. Og [Jehova] sa til meg: Menneskesønn! Dette er de menn som tenker ut urett og gir onde råd i denne stad, de som sier: Det blir ikke så snart tale om å bygge hus [Er ikke husbyggingen nær forestående? NW]; den er gryten, og vi er kjøttet.» — Esekiel 11: 1—3.

 2. Hva kan sies om hvem disse 25 mennene var, og hva tenkte de på å få i stand?

² De 25 mennene som det tales om her, er tydeligvis ikke de samme som dem Esekiel så tidligere, og som sto i templets indre forgård og bøyde seg mot øst og tilba solen, før det var gitt befaling om å slå i hjel dem av Jerusalems innbyggere som ikke hadde tegnet i pannen. (Esekiel 8: 16) Denne Ja’asanja, Assurs sønn, er heller ikke den samme som Ja’asanja, Safans sønn, som Esekiel så delta i avgudsdyrkelse i en tempelbygning. (Esekiel 8: 11) Disse 25 mennene blir omtalt som «høvdinger blant folket». De var borgerlige fyrster, ikke religiøse fyrster som var knyttet til templet. I år 612 f. Kr., over tre år før babylonierne begynte å beleire Jerusalem, hadde kong Sedekias i Jerusalem ennå ikke gjort opprør mot Babylonias konge, som han hadde underkastet seg og svoret troskap. (2 Krønikebok 36: 11—13; 2 Kongebok 24: 18 til 25: 1) Men disse 25 «høvdinger blant folket» tenkte sannsynligvis på å få i stand et slikt opprør, for de ’ga onde råd i denne stad’. Likevel var de sikre på at ikke noe ville skje med dem.

 3. Hva sammenlignet disse 25 menn seg selv og Jerusalems murer med, hvordan resonnerte de, og hva måtte de nå få?

³ Disse intrigemakerne, disse dårlige rådgiverne for Jerusalems konge, sammenlignet byen med en gryte eller kjele laget av jern. Bymurene var ugjennombrytelige, som sidene i en slik metallgryte. De 25 høvdingene ville være innenfor disse murene, som kjøtt som skal kokes; de ville være i sikkerhet. De ville aldri bli fratatt sin eiendom. Var derfor ikke tiden inne til å bygge hus som kunne være et permanent bosted? De kunne vende seg til Egypt for å få hjelp mot kongen i Babylon, for at de skulle kunne bli boende i byen. De trodde ikke på det profeten og presten Jeremias hadde fortalt om Jerusalems kommende ødeleggelse. De måtte få en dobbelt advarsel om dette fra Jehova. «Derfor, spå mot dem,» sa Jehova til Esekiel, «spå du menneskesønn!» — Esekiel 11: 4.

 4. Hvilken funksjon som Guds ånd har, og som blir omtalt i 2 Peter 1: 21, ble bekreftet av det som nå skjedde med Esekiel?

⁴ Det som nå skjedde med Esekiel, bekrefter det den kristne apostelen Peter senere skrev: «Aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.» (2 Peter 1: 21) Legg merke til hva Esekiel forteller:

 5. Hvordan benyttet Jehova det samme bilde som de 25 mennene hadde benyttet, men med motsatt resultat for dem?

⁵ «Og [Jehovas] Ånd falt på meg, og han sa til meg: Si: Så sier [Jehova]: Således har I sagt, I av Israels hus, og de tanker som stiger opp i eders ånd, dem kjenner jeg. Mange er de som I har drept i denne stad; I har fylt dens gater med drepte. Derfor sier Herren, [Jehova], så: De som I har drept og latt ligge midt i staden, de er kjøttet, og den er gryten; men I skal føres ut av den.» — Esekiel 11: 5—7.

 6. Hvorfor hadde disse høvdingene drept så mange, og hvem var det som skulle bli i den symbolske gryten?

⁶ For at de skulle kunne fortsette å bo i Jerusalem, hadde disse egyptiskvennlige høvdingene drept dem som gikk inn for at en fortsatt skulle underkaste seg Babylon. Hvis Jerusalem skulle sammenlignes med en gryte, var det disse drepte som skulle bli i den, på byens område, og ikke slepes ut av den av babylonierne. De skulle være som kjøttet i gryten. Jerusalems murer ville imidlertid ikke være som en beskyttende jerngryte for de egyptiskvennlige, morderiske høvdingene. Det var de som skulle føres ut av babylonierne. De husene de hadde bygd, ville de måtte forlate. De ville bli stående tomme.

 7. Hva skulle skje med disse høvdingenes nybygde hus, og hva hadde de grunn til å frykte med hensyn til Egypts evne til å holde Babylon tilbake?

⁷ Ødeleggelsen ved ild, som ble symbolsk framstilt ved de «glør» som ’mannen i linklærne’ strødde ut over byen, ville med sikkerhet nå disse nybygde husene og hele byen Jerusalem for øvrig. (Esekiel 10: 2—7) Hvis det lyktes dem å få kong Sedekias til å bryte sin ed og gjøre opprør mot Babylon, hadde de god grunn til å frykte for at Babylons konge ville komme tilbake til Jerusalem med straffens sverd. Ikke engang militærmakten Egypt ville være sterk nok til å holde Babylons konge tilbake. Derfor måtte Esekiel videre si til høvdingene, som tenkte ut urett:

 8. Hvilket redskap sa Jehova at han ville la komme over dem, og i hvilket område skulle han dømme dem?

⁸ «I frykter for sverdet, og sverdet vil jeg la komme over eder, sier Herren, [Jehova]. Jeg vil føre eder ut av den og gi eder i fremmedes hånd, og jeg vil holde dom over eder. For sverdet skal I falle; ved Israels grense vil jeg dømme eder, og I skal kjenne at jeg er [Jehova]. Den [byen] skal ikke være en gryte for eder, og I skal ikke være kjøttet i den; ved Israels grense vil jeg dømme eder. Og I skal kjenne at jeg er [Jehova], hvis bud I ikke har fulgt, og hvis lover I ikke har holdt; men I har holdt eder etter de hedningefolks lover som bor rundt omkring eder.» — Esekiel 11: 8—12.

 9. Hva ville Jehova bruke for å fullbyrde sine dommer, og hvor i landet skulle dette foregå?

⁹ De selvsikre intrigemakernes store forhåpninger ville bli til skamme. Det var Jehovas dom som skulle fullbyrdes, men Jehova ville benytte seg av «sverdet» i «fremmedes» hånd. Mange av dem ville falle for straffekrigens ’sverd’. De overlevende ville ikke være sikre innenfor Jerusalems murer. Byens murer ville ikke være som en jerngrytes ugjennomtrengelige sider som ga «kjøttet» sikker beskyttelse. Jerusalems murer ville bli gjennombrutt, og de overlevende opprørske intrigemakerne ville bli ført ut som fanger for å bli dømt. Disse ynkelige overlevende skulle slepes bort fra Juda rikes område, for Jehova hadde sagt at han ville dømme dem «ved Israels grense». I den nordlige enden av det område kong David hadde underlagt seg, nemlig i Ribla, ikke langt fra Hamat, ville Jehova la dem henrette ved hjelp av den babyloniske konges ’sverd’. Om dette forteller Jeremias 52: 24—27:

10. Hva forteller Jeremias 52: 24—27 om denne domsfullbyrdelse?

¹⁰ «Høvdingen over livvakten tok ypperstepresten Seraja og Sefanja, den nestøverste prest, og de tre voktere ved dørtreskelen, og fra byen tok han en hoffmann som var høvedsmann over krigsfolkene, og sju menn som ennå fantes i byen av dem som stadig hadde adgang til kongen, og skriveren hos hærføreren, han som utskrev landets folk til krigstjeneste, og seksti menn av landets folk som fantes i byen — dem tok Nebusaradan, høvdingen over livvakten, og førte dem til Babels konge i Ribla, og Babels konge lot dem slå i hjel i Ribla i Hamat-landet. Således ble Juda bortført fra sitt land.»

11. Hva var Jehovas hensikt med å la sitt folk bli utsatt for en slik hard behandling fra babyloniernes side, og hvilken forbindelse hadde denne hensikt med den mosaiske lovpakt?

¹¹ Hvorfor lot Jehova sitt utvalgte folk bli utsatt for en slik hard, ubarmhjertig behandling fra de ’fremmede’ babylonieres side? «I skal kjenne at jeg er [Jehova],» er Jehovas svar. To ganger like etter hverandre kommer han med denne erklæring av sin hensikt. Hans utvalgte folk forsøkte å ignorere ham, og han måtte på en kraftfull måte vise at han ikke hadde løst dem fra den hellige pakt de for lenge siden hadde inngått med ham ved profeten Moses. Den mosaiske lovpakt skulle i virkeligheten stå ved makt i nesten 639 år etter Jerusalems ødeleggelse i 607 f. Kr., eller helt til våren i år 33 e. Kr. Jehova måtte få israelittene til å innse at han fremdeles krevde dem til regnskap hvis de ikke oppfylte sine forpliktelser i forbindelse med denne tosidige pakten. Ettersom han var en ånd, var han usynlig, men han skulle ikke av den grunn behandles som om han ikke eksisterte. Han var Jehova, den Gud som deres forfedre flere ganger hadde sagt følgende til ved Sinai berg i Arabia: «Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre.» (2 Mosebok 19: 1—8; 24: 1—7) Jehova ville på denne måten overfor alle skapninger i himmelen og på jorden vise at han trofast overholder sin del av enhver høytidelig overenskomst eller pakt.

12. Hva hadde Jehova gjort for at de skulle vite at det var han som grep inn, og hvorfor han måtte gjøre det?

¹² Ettersom Jehova ved sine profeter hadde advart israelittene om de følger det ville få hvis de brøt sin pakt med ham, visste de at det var Jehova som hadde gått til handling, når disse forutsagte ting virkelig rammet dem. Han uttalte seg klart og tydelig da han forklarte dem grunnen til at han måtte fullbyrde disse dommene. Han sa: «Ved Israels grense vil jeg dømme eder. Og I skal kjenne at jeg er [Jehova].» Hvorfor? Fordi ’I ikke har fulgt mine bud og ikke holdt mine lover, men har holdt eder etter de hedningefolks lover som bor rundt omkring eder’. — Esekiel 11: 11, 12.

HVORFOR KRISTENHETEN HELLER IKKE VIL UNNGÅ Å LÆRE HAM Å KJENNE

13. I hvilke henseender hevder kristenheten at den er lik fortidens Israel, og hvordan bør den derfor vente å bli behandlet, trass i at den er hyklersk når den hevder det?

¹³ Kristenheten i vår tid har ikke tatt lærdom av dette advarende eksempel fra fortiden. Hvordan den enn ser på det i dag, har den hevdet at den i likhet med fortidens Israel har inngått en høytidelig overenskomst eller pakt med Bibelens Gud. De mange hundre millioner eksemplarer av Bibelen som den har trykt og utbredt på over 1000 språk, viser at Guds navn er Jehova eller Jahve. Den hevder at Jesus Kristus, Guds Sønn, er mellommann mellom den og Gud, og at dens pakt med Gud er den nye pakt. (Jeremias 31: 31—34; Lukas 22: 20, 1 Timoteus 2: 5, 6) I alt dette er kristenheten hyklersk. Ikke desto mindre tar Jehova Gud dens krav og påstander alvorlig, og han må handle med den i samsvar med dem. Han vil ikke la den få fortsette å gi hele verden en feilaktig framstilling av ham, uten at den til slutt blir avslørt som en hykler og får den straff den fortjener.

14. Hva vil han som kristenheten påstår er mellommannen mellom den og Gud, ikke gjøre for den under dommen, og hva skal hele menneskeheten kjenne?

¹⁴ Jesus Kristus, som kristenheten påstår er mellommannen mellom den og Gud, vil ikke bønnfalle Gud om å vise den barmhjertighet. Den vil på en smertelig måte få kjenne at han er Jehova. Ja, hele menneskeheten skal kjenne at han ikke er den Gud som kristenheten har hevdet at han er.

15. Hvordan har kristenheten ignorert Esaias 31: 1 med hensyn til å knytte forbindelser, og hva vil den erfare med hensyn til den symbolske jerngryten?

¹⁵ I likhet med fortidens Israel har kristenheten foretrukket å knytte forbindelser med denne verden. Den har ikke satt sin lit til den nye pakts Gud. På grunn av sin mangel på tro har den unnlatt å gi akt på den guddommelige advarsel i Esaias 31: 1: «Ve dem som farer ned til Egypt etter hjelp og setter sin lit til hester og stoler på vogner fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så tallrike, men ikke vender sine øyne til Israels Hellige og ikke søker [Jehova]!» Kristenhetens religiøse ledere har kanskje følt at de er «kjøttet» i gryten, at de er i sikkerhet bak kristenhetens murer eller forsvarsverker. Men vil de verdslige elementer i vår tids Egypt, denne verdslige tingenes ordning, være i stand til å hindre Jehova i å fullbyrde sin dom over kristenheten? Nei! Dens symbolske forsvarsmurer vil bryte sammen når Jehovas domsfullbyrdere angriper. Dens selvsikre ledere, som i sin «jerngryte» setter sin lit til den sikkerhet som mennesker kan skape, vil bli ført ut og tilintetgjort med «sverdet», Jehovas domsfullbyrdelses sverd.

16. Hvilket spørsmål er det viktig at enhver som er et medlem av et kirkesamfunn eller støtter kristenheten moralsk, stiller seg selv, i betraktning av faren ved å ha forbindelse med kristenheten?

¹⁶ Befinner ikke derfor religiøst innstilte mennesker seg i en farlig stilling innfor Gud hvis de fortsetter å tilhøre kristenheten eller bevarer en nær tilknytning til den på en slags «økumenisk» basis? Det blir nå stadig mer viktig at enhver som er et medlem av et kirkesamfunn eller støtter kristenheten moralsk, spør seg selv: ’Når Gud om kort tid gjennomfører sin erklærte hensikt, at menneskene skal kjenne at han er Jehova, og fullbyrder sin dom over kristenheten, vil da jeg bli ødelagt sammen med den?’ Dette er ikke et akademisk eller teoretisk spørsmål, men et realistisk og praktisk og høyst betimelig spørsmål!

17. Hvilken grunn som Jehova anførte da han utslettet Jerusalem i fortiden, kan han også anføre for å utslette kristenheten?

¹⁷ Ethvert oppriktig menneske kan selv sammenligne det Bibelen sier om sann kristendom, med det kristenheten har antatt som sine religiøse normer. Den som gjør det, vil oppdage at Jehova kan anføre den samme grunn for å utslette kristenheten som den han anførte for å utslette Jerusalem i år 607 f. Kr. Hvilken grunn var det? Jehova sa at han lot det skje fordi ’de ikke hadde fulgt hans bud og ikke hadde holdt hans lover, men hadde holdt seg etter de hedningefolks lover som bodde rundt omkring dem’. (Esekiel 11: 12) Kan vi unngå å bli tilintetgjort sammen med kristenheten hvis vi følger den samme handlemåte som den?

18. Hvilken begivenhet som plutselig fant sted i synet, viser at ødeleggelsen kommer fra Jehova, og hvordan betraktet Esekiel etter hans utrop å dømme denne begivenheten?

¹⁸ At ødeleggelsen kommer fra Jehova, som sitter på tronen i sin vognlignende, himmelske organisasjon, framgår av det profeten Esekiel opplevde i forbindelse med de 25 menn som ga råd som ble til ulykke for Jerusalem: «Mens jeg holdt på å spå, døde Pelatja, Benajas sønn, og jeg falt på mitt ansikt og ropte med høy røst og sa: Akk, Herre [suverene Herre, NW], [Jehova]! Vil du aldeles gjøre ende på det som er igjen av Israel?» (Esekiel 11: 13) Hva var det som fikk Pelatja til å falle død om i dette synet etter at Esekiel hadde profetert og forkynt dommen over de 25 «høvdinger blant folket»? Å dømme etter det profeten Esekiel full av frykt ropte, anså han det for å være en domsfullbyrdelse direkte fra Jehova. Han tok det som et tegn, ikke bare på at de andre 24 høvdingene snart skulle dø, men også på at alle ’som var igjen av Israel’, om kort tid skulle utryddes. Han bestred imidlertid ikke Guds rett til å utrydde dem alle sammen.

19. Hvilken frykt som religiøst innstilte mennesker i vår tid nærer, svarer til det Esekiel ropte? Hvilket spørsmål oppstår med hensyn til religionens framtid i betraktning av kommunistenes holdning?

¹⁹ Akkurat som Esekiel fryktet for at hele Jehovas paktsfolk skulle bli utslettet under den ødeleggelse som truet Jerusalem, kunne det oppstå frykt i hjertet hos religiøst innstilte mennesker som ikke skjelner mellom kristenheten og sann kristendom. De kunne fylt av frykt spørre: ’Hvis Jehova i den «store trengsel» som skal komme over denne tingenes ordning, utsletter hele kristenheten og alle dens verdslige forbundsfeller, vil det da bety at den sanne kristendom blir utslettet?’ De kommunistiske elementer og andre radikale elementer i denne tingenes ordning som hater Bibelens kristendom, ville ønske at det gikk slik, og de ville gjerne bidra til at det gikk slik. De ønsker ikke bare å få utryddet kristenhetens hyklerske kristendom, men også den ’rene gudsdyrkelse’, den sanne, kristne tilbedelse av den suverene Herre, Jehova. (Jakob 1: 27) Vil disse irreligiøse, radikale elementer erfare den glede å se dette gjennomført, slik at det er en vel begrunnet frykt noen religiøse mennesker nærer?

KRISTENHETEN ØDELEGGES, IKKE KRISTENDOMMEN

20, 21. Hvem alene kunne besvare Esekiels engstelige spørsmål, og hva lovte han å bli for Esekiels landflyktige brødre, som hadde rett til å kjøpe noe tilbake?

²⁰ Esekiels engstelige spørsmål kunne bare besvares av Jehova, hvis pakt var blitt brutt av Israels hus. Det svar han ga Esekiel, viser hvordan det vil gå med den sanne kristendom nå i «endens tid». Esekiel gir oss det guddommelige svar idet han nå skriver:

²¹ «Og [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Dine brødre, dine brødre, dine nære frender [de menn som er interessert i din rett til å kjøpe tilbake, NW] og hele Israels hus, hele folket, er det til hvem Jerusalems innbyggere sier: Hold eder langt borte fra [Jehova]! Oss er landet gitt til eiendom. ’Si derfor: «Dette er det den suverene Herre, Jehova, har sagt: ’Selv om jeg har ført dem langt bort blant nasjonene, og selv om jeg har spredt dem blant landene, vil jeg likevel bli en helligdom for dem en liten tid [på en liten måte, fotnote i 1971-utgaven] blant de land de har kommet til.’»’» — Esekiel 11: 14—16, vers 16 fra NW.

22. Hvilke landflyktige kunne uttrykket «hele Israels hus, hele folket» omfatte, og hvordan var spørsmålet om å kjøpe noe tilbake aktuelt for disse landflyktige?

²² Dette guddommelige løfte gjaldt Esekiel selv og dem som var i landflyktighet sammen med ham i Babylon, mange hundre kilometer fra Jerusalem. De var Esekiels israelittiske brødre. Det var de som i år 617 f. Kr. var blitt ført bort blant nasjonene og spredt omkring i landene på grunn av Jehovas dom. De var således blitt tvunget til å forlate sin arvelodd i Israels land. Foruten disse kunne Jehovas uttrykk «hele Israels hus, hele folket» omfatte de israelitter som var blitt bortført av assyrerne i 740 f. Kr. (2 Kongebok 17: 6—18; 18: 9—12) Ifølge Guds lov i 3 Mosebok 25: 8 kunne en arvelodd i Israel som var blitt solgt til en fremmed innbygger, kjøpes tilbake til den jordløse israelitten av en nær israelittisk slektning før jubelåret, og på den måten kunne den opprinnelige jordeier få sin gudgitte eiendom tilbake. Men viste Jerusalems innbyggere på Esekiels tid en løsers kjærlige ånd overfor sine landflyktige brødre som var spredt i hele det babyloniske verdensrike?

23. Viste Jerusalems innbyggere en løsers kjærlige ånd overfor sine landflyktige brødre? Hva røpet deres tale og deres planer?

²³ Ikke ifølge den beskrivelse Jehova gir av de jøder som fortsatt bodde i Jerusalem og Juda land. De ønsket ikke at deres uheldig stilte brødre skulle vende tilbake fra landflyktigheten i Babylon og igjen ta sin eiendom i Israels land i besittelse. De var glade for at deres brødre var blitt tvunget så langt bort fra Jehova som mulig, slik at de selv kunne ha all jorden i Israels land, hvor en mente at Jehova var. De mente at de nå hadde fått hele landet ved Guds forsyn. I likhet med Pelatja, Benajas sønn, mente de at de var trygge i landet, og at tiden var inne til å bygge hus, permanente boliger. De følte seg trygge, som om de var kjøtt i en gryte. (Esekiel 11: 1—3, 13) De manglet broderkjærlighet og var uvillige til igjen å dele det gudgitte land med sine brødre hvis disse vendte tilbake fra landflyktigheten.

24. Hvordan hadde Jehova noe annet i tankene, og hva lovte han å bli for de landflyktige?

²⁴ Jehova hadde imidlertid noe annet i tankene. Han hadde ikke til hensikt å begunstige disse innbyggerne i Jerusalem og Juda som var så begjærlige etter jord, ved å la dem bli boende i landet på bekostning av sine landflyktige brødre. Dem av de landflyktige som viste anger, var han derimot innstilt på å vise barmhjertighet og gunst. Under deres landflyktighet ble han ’en helligdom for dem en liten tid [på en liten måte, fotnote i 1971-utgaven] blant de land de hadde kommet til’. (Esekiel 11: 16, NW) I den ’lille tid’ eller begrensede tidsperiode deres landflyktighet varte, ville han være et hellig sted hvor de kunne søke tilflukt og være i sikkerhet og bli bevart med tanke på hans gode hensikter med dem i framtiden.

25. Hvordan kunne Jehova foruten å være en «helligdom» for disse landflyktige «en liten tid» bare være det «på en liten måte»?

²⁵ Jehova ville bare være en slik «helligdom» i en viss utstrekning, «på en liten måte», ettersom han ikke kunne beskytte dem mot alle de fortjente følgene av den dårlige oppførsel de tidligere hadde vist overfor ham. Når han hadde latt dem bli bortført, var det en rettferdig gjengjeldelse, og han ville ikke avkorte den tid han hadde bestemt og forutsagt at de skulle oppholde seg i Babylon. Det var derfor i begrenset omfang at han var en helligdom for dem. Men det skulle bli vist dem større barmhjertighet, slik som han nå påla Esekiel å forklare dem med følgende ord:

26. Hvilken større barmhjertighet skulle bli vist de landflyktige, i samsvar med det Jehova nå påla Esekiel å si til dem?

²⁶ «Derfor skal du si: Så sier Herren, [Jehova]: Jeg vil samle eder fra folkene og sanke eder fra de land som I er spredt i, og jeg vil gi eder Israels land. Og når de kommer dit, da skal de få bort derfra alle de avskyeligheter og vederstyggeligheter som finnes der. Og jeg vil gi dem ett hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i deres indre; jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dem et kjødhjerte, så de skal følge mine bud og holde mine lover og gjøre etter dem; og de skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.» — Esekiel 11: 17—20.

27. Hva sa Jehova derimot om de innbyggerne i Jerusalem som ikke ønsket å få de landflyktige tilbake til Israels land?

²⁷ Men hva med de innbyggerne i Jerusalem og Juda som ikke ønsket at de landflyktige skulle komme tilbake til Israels land? Angående disse selviske høvdingene og andre selviske mennesker sa Jehova videre gjennom Esekiel: «Men de hvis hjerte følger deres avskyeligheter og vederstyggeligheter, deres gjerninger vil jeg la komme over deres eget hode, sier Herren, [Jehova].» — Esekiel 11: 21.

28. Hvordan lot Jehova de ukjærlige og begjærlige smake fruktene av sin vederstyggelige ferd, og hvordan viste han barmhjertighet mot dem av de landflyktige som viste anger?

²⁸ I og med at byen Jerusalem og dens tempel ble ødelagt og Juda land ble lagt øde i år 607 f. Kr., lot Jehova disse paktsbrytende, avgudsdyrkende jøder få smake fruktene av sin avskyelige og vederstyggelige ferd. Med sitt domsfullbyrdelses sverd hogg han dem ned, idet han benyttet seg av de babyloniske ’fremmede’. På den måten mistet de «Israels land», den jord som de så gjerrig hadde holdt fast på. Men hva med de landflyktige i det fjerntliggende Babylon? I 537 f. Kr., etter at hele den fastsatte tid på 70 år da Juda land skulle ligge øde, var utløpt, ble den angrende levning av disse landflyktige israelitter samlet sammen og ført tilbake til «Israels land». Der gjorde Jehova nettopp det for dem som han hadde lovt gjennom sin profet Esekiel. På den måten bekreftet han at de var hans folk, og at han var deres Gud. Jerusalem ble gjenoppbygd, og det ble reist et nytt tempel der hvor det gamle hadde ligget.

VIL KRISTENHETEN BLI GJENOPPRETTET?

29. Er dette et bilde på at kristenheten skal bli gjenopprettet etter Harmageddon, og hva må her korrigeres?

²⁹ Hva var dette et forbilde på? Kan det virkelig bety at kristenheten, som skal bli ødelagt i den kommende ’store trengsel’, skal gjenopprettes på jorden en tid etter «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon? (Matteus 24: 21, 22; Åpenbaringen 16: 14—16) Nei, det kan det ikke bety! Vi må her korrigere enhver misforståelse med hensyn til hva kristenheten er. Dens kirkemedlemmer forstår det kanskje slik at kristenheten er det samme som Kristi rike. Men slik forholder det seg ikke, og en kan derfor ikke tale om en sann kristenhet og en falsk kristenhet.

30, 31. Hvilket større religiøst system har kristenheten alltid vært en del av, og hva sier Åpenbaringen 18: 21 til 19: 3 om dette større system?

³⁰ Det finnes bare én kristenhet, og det er et falskt, hyklersk religiøst system. La oss aldri glemme at kristenheten er og alltid har vært en del av det Bibelen kaller Babylon den store, den falske, babyloniske religions verdensrike. Kristenheten er den mektigste og mest folkerike delen av Babylon den store. Den vil like lite bli gjenopprettet på jorden som den øvrige delen av Babylon den store. Om hele Babylon den store, kristenheten innbefattet, leser vi i Åpenbaringen 18: 21 til 19: 3:

³¹ «Og en veldig engel løftet en stein som en stor kvernstein og kastet den i havet og sa: Så skal Babylon, den store by, kastes ned med hast og ikke finnes mer. . . . Halleluja! Og røyken av henne stiger opp i all evighet.» — Se til sammenligning Jeremias 51: 58—64.

32. Vil kristenhetens ødeleggelse bety at Jehovas rene religion vil bli fjernet fra jorden? Hva som har blomstret religiøst sett på jorden siden 1919, må her tas i betraktning?

³² Den fullstendige ødeleggelse som vil ramme kristenheten og den øvrige delen av Babylon den store, vil ikke føre til at noe som helst av Guds sanne kristne religion på jorden blir fjernet, hans rene, ubesmittede religion vil ikke bli tatt bort fra jorden. Når kristenheten er blitt tilintetgjort, vil det i virkeligheten være tilbake en levende og blomstrende kristendom, en sann kristendom, som trer fram i strålende renhet under Guds beskyttelse. Denne kristendom har blomstret mer og mer på jorden siden året 1919. Blant hvem har den gjort det, når den ikke har gjort det i kristenheten? Blant dem som tilhører den innvigde, døpte, salvede levning av Jehovas tilbedere. Det er disse som ble forbilledlig framstilt ved den landflyktige profeten Esekiel.

33. På hvem har Jehova nå i det 20. århundre oppfylt det han profeterte gjennom Esekiel om å samle sitt folk og gi det «Israels land», og hvordan har dette funnet sted?

³³ Ja, det er på dem Jehova har oppfylt det han profeterte gjennom Esekiel om at han skulle samle sitt folk fra deres atspredte tilstand og gi dem «Israels land» nå i «endens tid». (Esekiel 11: 17—20) Disse innvigde tilbedere, som var salvet med Jehovas ånd, befant seg under verdenskrigen fra 1914 til 1918 i babylonisk fangenskap, i landflyktighet, og var da gjenstand for streng tukt. Deres åndelige tilstand og deres utsikter til å bli gjenopplivet i Guds tjeneste ble forbilledlig framstilt og forutsagt i et syn som Esekiel fikk omkring år 606 f. Kr., etter Jerusalems ødeleggelse. I dette synet så Esekiel en dal full av tørre bein og hvordan disse ble gjort levende igjen. (Esekiel 37: 1—28; 33: 21, 22; 32: 1) Om våren i 1919 ble den trofaste, salvede levning av Jehovas kristne tilbedere utfridd av denne babyloniske trelldom. Den kastet av seg Babylons lenker og ble ført tilbake til det åndelige Israels symbolske land. At det åndelige Israels øde «land» igjen skulle bli befolket, ble også forutsagt etter Jerusalems ødeleggelse, og vi finner denne forutsigelsen i kapittel 36 i Esekiels profeti.

34. Hvordan har Jehova ytterligere renset de salvede åndelige israelitter siden 1919?

³⁴ Etter at disse salvede, åndelige israelitter ble utfridd av den babyloniske trelldom i 1919, har Jehova ytterligere renset dem. Under ledelse av hans hellige ånd har de som tilhører den gjenopplivede levning, gjort nøyaktig som han forutsa: «Da skal de få bort derfra alle de avskyeligheter og vederstyggeligheter som finnes der.»

35. I samsvar med hvilket løfte har Jehova gitt de gjenopplivede en bedre hjertetilstand, og hvilket arbeid som blir beskrevet i Esekiels syn, har de utført?

³⁵ Jehova har med dette for øye gitt dem en bedre hjertetilstand, slik som han forutsa: «Og jeg vil gi dem ett hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i deres indre; jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dem et kjødhjerte, så de skal følge mine bud og holde mine lover og gjøre etter dem; og de skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.» (Esekiel 11: 18—20) Disse rensede, salvede vitner for Jehova utgjør den gruppe som ble profetisk framstilt ved den «mann som var kledd i linklær og hadde et skrivetøy ved sin lend». I denne egenskap setter de et tegn i pannen på dem som skal bli spart når kristenheten blir ødelagt som ved ild fra Jehova, som sitter på himmelvognens trone.

36. Hvem nyter nå Jehovas gunst sammen med den gjenopplivede levning?

³⁶ De som får et tegn i pannen for at de skal bli bevart under den ’store trengsel’ som vil komme over kristenheten, nyter nå Jehovas gunst sammen med den gjenopplivede, salvede levning av åndelige israelitter i det åndelige Israels symbolske land.

37. Hvorfor har den ’store skare’, som er blitt innsamlet siden 1935, måttet forandre hjertetilstand, hvordan har den gjort det, og hvilket livreddende arbeid har den deltatt i sammen med den salvede levning?

³⁷ Spesielt siden 1935 er den stadig voksende ’store skare’ av får-lignende mennesker blitt samlet i dette «land» og forent med den salvede levning av Jehovas kristne vitner.a De har også måttet forlate avskyelighetene og vederstyggelighetene i kristenheten og den øvrige delen av Babylon den store for å kunne begynne å utøve den rene, ubesmittede tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud. Dette har gjort det påkrevd for dem å forandre sin hjertetilstand. Deres livsførsel har stadig tydeligere vist at de også er innvigde tilbedere av Jehova som Gud. Inntil nå har de i høy grad hjulpet den salvede levning i det arbeid som består i å sette et symbolsk tegn i pannen på alle som søker den sanne religion.

VOGNEN FLYTTES TIL EN OBSERVASJONSPOST

38. Hvem bruker Jehovas eksekusjonsstyrker sine våpen mot når hans tid er inne til det, og hvorfra kan Jehova billedlig talt iaktta det livreddende arbeid mens det fortsetter?

³⁸ Det er ikke mot dem som har fått et tegn i pannen, Jehovas himmelske hærstyrker vil bruke sine ødeleggelsesvåpen når hans tid er inne til det, men mot alle dem som fortsetter å være aktive tilhengere av og velvillig stemt overfor kristenheten og hele den øvrige delen av Babylon den store. Jehova iakttar og leder det livreddende arbeidet fra en god observasjonspost. (2 Peter 3: 9—14) Det er som om hans vognlignende, himmelske organisasjon har flyttet seg til toppen av Oljeberget øst for Jerusalem og derfra har oppsyn med byen.

39. Hvilket sted så Esekiel til slutt Jehovas himmelvogn bevege seg til, når ble ødeleggelsen av et senere Jerusalem forutsagt på det samme stedet, og av hvem?

³⁹ Dette betydningsfulle sted var det siste sted hvor profeten Esekiel så Jehovas vogn med de høye hjulene, ifølge det han forteller ved slutten av denne rekken av syner: «Da løftet kjerubene sine vinger, og hjulene fulgte med, og Israels Guds herlighet var ovenover dem. Og [Jehovas] herlighet steg opp fra staden, og den ble stående på det berg som er østenfor staden.» (Esekiel 11: 22, 23) Det var her på Oljeberget Guds Sønn, Jesus Kristus, 644 år senere forutsa den ødeleggelse som skulle ramme datidens Jerusalem i år 70 e. Kr., en ødeleggelse som var profetisk og pekte fram til den ødeleggelse som skal ramme kristenheten, vår tids motbilde til det utro Jerusalem. — Matteus 24: 1—22; Markus 13: 1—20. Lukas 21: 5—24:

40. Hva ble Esekiel i stand til å gjøre etter at Jehovas himmelvogn hadde stilt seg på fjellet, når så han igjen vognen, og hvor lenge profeterte han?

⁴⁰ Etter at Jehovas himmelvogn hadde stilt seg på Oljeberget, ble Esekiel i stand til å kunngjøre de profetiske syner om sin tids Jerusalem. Først 18 og et halvt år senere, 13 og et halvt år etter Jerusalems ødeleggelse, så Esekiel igjen Jehovas symbolske vogn. (Esekiel 40: 1—6, 43: 1—17) På dette senere tidspunkt fikk han et profetisk budskap av et annet slag fra himmelvognens guddommelige fører. Esekiel fortsatte å være Jehovas profet fram til begynnelsen av sitt 27. år som landflyktig i Babylon. (Esekiel 29: 17—21) I 21 år og ni måneder tjente han således som et profetisk vitne for Jehova. — Esekiel 1: 1—3.

SYNENE KUNNGJØRES FOR ANDRE

41. Hva ble Esekiel i stand til ved å få denne rekke syner, når begynte han på det han skulle gjøre, og blant hvem?

⁴¹ Det er én ting å se inspirerte syner. Noe annet er det å adlyde Jehovas befaling og kunngjøre for andre det en har sett og hørt i slike syner. Grunnen til at Esekiel fikk det privilegium å se disse synene, var ikke at han skulle underholdes, men at han skulle bli i stand til å utføre den forkynnelse og undervisning som han hadde fått i oppdrag å utføre. Derfor blir han til slutt løst fra inspirasjonens kraft og ført tilbake til virkeligheten, hvor han skal utføre sitt arbeid. Etter at han har beskrevet sitt siste syn av Jehovas himmelvogn for denne gang, forteller han: «Og et vær [en ånd, NW] løftet meg opp og førte meg i synet ved Guds Ånd til Kaldea, til de bortførte; og synet som jeg hadde sett, steg opp fra meg. Og jeg talte til de bortførte alle de ord som [Jehova] hadde latt meg se.» — Esekiel 11: 24, 25.

42. Hvor hadde Esekiel vært i disse synene, men hvor hadde han rent fysisk befunnet seg, og hvem hadde sittet hos ham?

⁴² Under hele denne rekken av syner hadde Esekiel ’sittet i sitt hus, og Judas eldste hadde sittet foran ham’. Han hadde ikke forlatt disse eldstes selskap, men Jehovas hånd med inspirasjonens kraft hadde kommet over ham og fått ham til å se disse bemerkelsesverdige synene. Hvor lenge disse eldste hadde måttet vente før Esekiel ble løst fra denne ånd fra Gud som framkalte disse syner, blir det ikke sagt noe om. I synet var han blitt ført flere hundre kilometer bort fra elven Kebar i Kaldea (Babylonia), men nå hadde den samme inspirasjonens ånd ført ham tilbake til hans virkelige oppholdssted i hans hus der hvor han bodde i landflyktighet. Da den siste delen av synet ’steg opp fra ham’, ble han igjen klar over hvor han virkelig befant seg.

43. Hva hadde satt Esekiel i stand til å se disse synene, hvordan betraktet han sitt oppdrag, som gikk ut på å fortelle om disse synene, og hvem kunngjorde han dem for?

⁴³ Det var ikke noen fantasifull drøm Esekiel hadde hatt. Det var ikke noe han hadde framkalt i sitt eget sinn. Det var ikke ved hjelp av et av vår tids hallusinogene stoffer han foretok mentale reiser og så det han gjorde. Han fikk sine syner fra Jehova, de sanne profetiers Gud. At synene ikke var fri fantasi, framgår av den kjensgjerning at det som ble symbolsk framstilt i synene, virkelig inntraff og er historiske kjensgjerninger. Esekiel tok følgelig synene alvorlig. Han tok det oppdrag han hadde fått, som besto i at han skulle åpenbare og kunngjøre disse synene, alvorlig. Like etter at inspirasjonens kraft, som framkalte disse synene, hadde forlatt ham, begynte han å fortelle disse Judas eldste som satt i hans hus, hva han hadde sett og hadde fått befaling om å si. Han nøyde seg ikke med å åpenbare de guddommelige profetiene for disse eldste i sitt hus, men han gikk ut for å fortelle budskapet til andre. Det angikk alle de landflyktige der i Kaldea. Det var en viktig grunn til at han skulle gjøre som han selv forteller: «Og jeg talte til de bortførte alle de ord som [Jehova] hadde latt meg se.» — Esekiel 11: 25.

44. Hvilken plikt påhviler oss i og med at vi har fått forståelse av Esekiels syner, og hvorfor er det nå meget viktig at vi oppfyller denne forpliktelse?

⁴⁴ Ved Jehovas ånds opplysende kraft har vi i dag fått forståelse av hva disse profetiske syner som Esekiel fikk, betyr. Denne forståelse av disse profetiske åpenbaringer har vi ikke fått bare for at vi selv skal glede oss over den. Den gjør oss forpliktet til å etterligne Esekiel og fortelle enhver som er berørt av det, hva Jehova har latt oss forstå gjennom sin vognlignende, himmelske organisasjon. Det er nå viktigere enn noensinne at vi gjør dette, både for vår egen skyld og for andres skyld. Den tid da kristenheten vil bli ødelagt av Jehova, som sitter på himmelvognens trone, er nå nærmere enn noen gang tidligere!

[Fotnote]