Kapittel 7

Kristenheten skal kjenne ham — når den blir ødelagt

 1. Hvorfor gleder Skaperen seg ikke over å se at jorden blir besmittet og forurenset, og hva er hans hensikt med den?

SKAPEREN gleder seg ikke over å se at jorden blir besmittet og forurenset. Det var han som skapte den, og meningen var at den skulle bringe ære til ham. Hans opprinnelige hensikt var at hele jorden, menneskenes hjem, skulle være et paradis, slik at den kunne være en pryd for den praktfulle Melkeveien, som den er en ørliten del av.

 2. Hvordan er forholdene på jorden nå sammenlignet med de framtidsutsikter som menneskene hadde i det opprinnelige paradis, og hvilke spørsmål oppstår med hensyn til Skaperen?

² De to første menneskene ble satt i et paradis hvis skjønnhet svarte godt til deres menneskelige fullkommenhet. De og deres etterkommere hadde mulighet til å utvide dette opprinnelige paradis, slik at det kom til å omfatte hele jorden. (1 Mosebok 1: 26 til 2: 25) Men se hvordan jorden ser ut nå, etter at menneskene har levd på den i 6000 år! Den er langtfra det lykkelige sted, det livets, sunnhetens og skjønnhetens paradis som Skaperen hadde til hensikt at den skulle være. Dette er ikke noe som kan bringe ham glede, like lite som det gleder oss mennesker. Har han rett til å være harm på grunn av det som har skjedd? Hvis ikke han har rett til å være harm på grunn av det, hvem har da rett til det?

 3. Hvilket spørsmål oppstår med hensyn til hva Skaperen vil gjøre, i betraktning av at hans skaperverk er blitt forurenset av hans skapninger?

³ Men hva vil Skaperen gjøre når hans skaperverk er blitt forurenset og ødelagt av de skapninger som skulle ha tatt vare på det? Vil han utslette hele skaperverket sammen med de levende skapninger som er en del av det?

 4. Hvorfor kommer Juda land inn i bildet i denne forbindelse, og hva var det som skjedde med dette landet i 607 f. Kr.?

⁴ Det ville være ensbetydende med at hans skapervirksomhet hadde vært forgjeves, et tegn på nederlag. Gud viste ved sine handlinger overfor Jerusalem og Juda land i det sjuende århundre før vår tidsregning hva han vil gjøre. Jehova hadde ført sitt folk inn i det lovte land i år 1473 f. Kr. Dette landet var den gang, som Jehova sa, ’et land som han hadde utsøkt for dem, et land som fløt med melk og honning, det fagreste av alle land’. (Esekiel 20: 6, 15) Den generasjon av israelitter som Jehova hadde ført inn i dette vakre landet, forble trofast mot ham. Men deres etterkommere begynte å besmitte landet ved å innføre avgudsdyrkelse og utgyte uskyldig blod. Landet ble gang på gang renset i religiøs henseende, men israelittene vendte alltid tilbake til avgudsdyrkelsen. Til slutt, i 607 f. Kr., fjernet Jehova alle de avgudsdyrkende jøder, slik at Juda land kom til å ligge fullstendig øde.

 5. Hvordan lot Jehova Juda land gjennomgå en renselse, og hvordan kom det igjen til å bli brukt i samsvar med hans hensikt?

⁵ Jerusalem og Juda land forsvant imidlertid ikke. Landet lå øde i 70 år. Jehova tillot ikke engang hedenske, ikke-israelittiske avgudsdyrkere å dra inn i det og fortsette besmittelsen av det. Det var Jehovas hensikt at den rene tilbedelse skulle gjenopprettes i dette landet, som gjennomgikk en renselse. Da Jerusalem og Juda land hadde ligget øde i 70 år, førte Jehova en levning av angrende israelitter, som hadde renset seg, tilbake dit for at de skulle bosette seg der og gjenoppta den rene tilbedelse av sin Gud. Jehova lot således igjen landet bli befolket av mennesker som tilba ham, mennesker som ville bruke det i samsvar med hans hellige hensikt. Ved sin profet Esekiel hadde han forutsagt at dette vil]e skje.

 6. Hvilken vanskelig oppgave hadde Esekiel først, og hvorfor lot Jehova Esekiel tale til selve landet?

⁶ Først hadde Esekiel den vanskelige oppgaven å profetere mot innbyggerne i Jerusalem og Juda land, som besmittet sin gudgitte eiendom. Jehova lot Esekiel tale til selve landet for å vise hva som ville skje med det på grunn av at dets avgudsdyrkende innbyggere trosset Gud. Esekiel forteller fortsatt om hva som skjedde i år 613 f. Kr., og sier:

 7, 8. Hva skulle Esekiel si til Israels fjell, hauger, bekker og daler, og hva skulle landet således kjenne?

⁷ «Og [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Vend ditt åsyn mot Israels fjell og spå mot dem og si: I Israels fjell! Hør Herrens, [Jehovas] ord! Så sier Herren, [Jehova], til fjellene og haugene, til bekkene og dalene:

⁸ «Se, jeg lar sverd komme over eder og gjør eders offerhauger til intet. Eders altere skal ødelegges, og eders solstøtter [røkelsesstøtter, NW] knuses, og jeg vil la eders drepte falle for eders motbydelige [skitne, NW] avguders åsyn. Og jeg vil legge Israels barns døde kropper for eders motbydelige [skitne, NW] avguders åsyn og spre eders bein rundt omkring eders altre. Hvor I så bor, skal byene ødelegges og offerhaugene bli forlatt, for at eders altre må bli ødelagt og forlatt, og eders motbydelige [skitne, NW] avguder knust og gjort til intet, og eders solstøtter [røkelsesstøtter, NW] nedhogd, og eders henders verk utslettet; drepte menn skal falle midt iblant eder, og I skal kjenne at jeg er [Jehova].» — Esekiel 6: 1—7.a

AVGUDSDYRKERNE SKAL KJENNE HAM

 9. Hva hadde det vært Jehovas hensikt at dette vakre landet skulle være i religiøs henseende, og hva hadde nå skjedd med den rene tilbedelse i hans tempel?

⁹ Avgudsofferhauger, avgudsaltre, røkelsesstøtter og skitne avguder — det var de skjendige ting de troløse innbyggerne på fjellene og haugene og i bekkeleiene og dalene i Juda land hadde besmittet sin gudgitte eiendom med. Det hadde vært Jehovas hensikt at dette vakre landet skulle være hellig, et sted hvor den rene tilbedelse av ham ble utøvd. Men se hvordan det så ut nå, etter at det hadde gått 860 år — det var vanhelliget av fordervende offerhauger, altre, røkelsesstøtter og skitne avguder, mens Jehovas tempel, det eneste riktige tilbedelsessted, ble ignorert av dets prester!

10. Hvorfor sendte Jehova den aggressive krigførings sverd over landet?

¹⁰ Det er ikke noe å undres over at Jehova hadde besluttet å la den aggressive krigførings «sverd» komme over disse fjellene, haugene, bekkene og dalene i Juda land og la avgudsdyrkernes døde kropper falle rundt deres avguder, som var urene og motbydelige som dyregjødsel. Offerhaugene, røkelsesstøttene og altrene som de brukte i sin avgudsdyrkelse, ville bli ødelagt av de sterkt bevæpnede fiender som Jehova ville la trenge inn i landet for å rense det for dets avgudsdyrkende innbyggere.

11. Hvorfor var det nødvendig å gå så drastisk til verks med krigens sverd, men hva kunne landet på den måten lære å kjenne?

¹¹ Det var nødvendig å gå så drastisk til verks for å befri fjellene, haugene, dalene og bekkeleiene i Juda land for disse motstanderne av den rene tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud. De hadde valgt å lukke Jehova ute fra sitt sinn, og det var deres skyld at fjellene, haugene, bekkene og dalene i det gudgitte landet ble satt i forbindelse med falsk tilbedelse og navnene på falske guddommer. Ved å rense landet ville han bevirke at disse fjellene, haugene, bekkene og dalene igjen kom til å kjenne hvem som var den sanne Gud: «I skal kjenne at jeg er [Jehova].» — Esekiel 6: 7.

12. Hvordan hadde israelittene gjort seg skyldige i åndelig umoral, og i samsvar med hvilken regel skulle dette straffes?

¹² Legemlig umoral er urenhet. Åndelig umoral eller åndelig utukt er enda verre. Det var åndelig utukt israelittene i sjokkerende grad hadde gjort seg skyldige i. I kraft av den pakt som Jehova hadde inngått med Israels folk ved profeten Moses i 1513 f. Kr., sto denne nasjonen i et ekteskapelig forhold til ham. Han var som en himmelsk ektemann for den. (Jeremias 31: 2) Den verdsatte imidlertid ikke sitt hellige forhold til ham, men gjorde seg til ett med falske guder ved å dyrke dem. Nasjonen gjorde seg derved skyldig i åndelig umoral. Skulle legemlig utukt straffes ifølge Jehovas lov? Ja. Åndelig utukt eller umoral skulle på lignende måte straffes, for ved å gjøre seg skyldig i slik umoral var nasjonen troløs mot sin pakt med Jehova. Hvordan de illojale israelittene skulle bli straffet og måtte lide på grunn av sin åndelige umoral, viste Jehova ved det han videre sa gjennom Esekiel:

13. Hva sa Jehova gjennom Esekiel om de atspredte som unnslapp sverdet, og hva skulle de kjenne?

¹³ «Men jeg vil la en levning bli igjen, så noen av eder unngår sverdet ute blant folkene, når I blir spredt omkring i landene. Og de av eder som slipper unna, skal komme meg i hu blant folkene, hvor de er i fangenskap, når jeg har knust deres utro hjerter som var veket fra meg, og deres øyne som i utroskap fulgte deres motbydelige [skitne, NW] avguder; og de skal vemmes ved seg selv for de onde gjerningers skyld som de har gjort — for alle sine vederstyggeligheter, og de skal kjenne at jeg er [Jehova]. Det er ikke for ingenting jeg har talt om å føre denne ulykke over dem.» — Esekiel 6: 8—10.

14. Hvor mange av de avgudsdyrkende israelittene vil unnslippe, med hvilke følelser vil de bosette seg i det land hvor de var i landflyktighet, og hva vil de erfare?

¹⁴ Bare en levning av disse avgudsdyrkerne som har drevet utukt i åndelig henseende, vil unngå henrettelsens sverd der i Juda land. Men de som utgjør denne levning, vil bli tatt til fange og ført bort i trelldom, bort fra de fjellene, haugene, bekkeleiene og dalene hvor de har gjort vederstyggelige ting, ting som mishager Jehova, han som er deres ektemann på grunn av det paktsforhold nasjonen står i til ham. Skamfulle vil de bosette seg i sine seierherrers land. Deres falske guder vil ikke kunne redde dem. Ettersom de har forlatt Jehova for å drive åndelig utukt, forlater han dem og overgir dem til deres fiender. Da vil denne unnslopne levning kjenne at han er Jehova, som ikke tillater at den ekteskapelige pakt blir ringeaktet. De trengsler de vil få oppleve i de fjerntliggende land hvor de vil være i landflyktighet, vil lære dem at det ikke var for ingenting Jehova i sin pakt med dem advarte dem om de fryktelige følger det ville få for dem hvis de forlot den rene tilbedelse av ham.

15. Hvordan har kristenheten også gjort seg skyldig i åndelig umoral? Vil den forbli i det område som blir kalt kristent, og hva vil den måtte erkjenne angående ham som fullbyrder dommen over den?

¹⁵ I likhet med fjellene, haugene, bekkene og dalene i Juda land er kristenhetens område blitt besmittet av de religiøse ting som kristenheten har tatt opp fra de avgudsdyrkende hedninger for å kunne fortsette med sin åndelige umoral. Den burde ha holdt all falsk religion borte fra sitt område, i betraktning av at den overfor alle nasjoner har gitt seg ut for å være kristen og derfor parthaver i den ’nye pakt’ med Gud med Kristus som mellommann. Denne stilling som kristen i verdens øyne har den imidlertid vanhelliget ved å etterligne «hedningene» i deres avgudsdyrkelse både hva lærespørsmål og skikker angår. Den innehar med urette stillingen som kristen. Den har ingen rett til å bære navnet kristen. Den må fjernes fra denne stillingen og fratas dette navnet. Når den blir ødelagt, vil Jehova frata den begge deler. Ingen av dens tilhengere som unnslipper dens tilintetgjørelse, vit kunne se fram til et liv i frihet. De vil i stedet bli underlagt denne verdens verdslige elementer. De vil måtte kjenne at det virkelig er Jehova som fullbyrder dommen over dem, og at han ikke talte usant i sitt hellige, skrevne Ord, Bibelen.

DRASTISKE MIDLER BRUKT FOR AT DE SKAL LÆRE HAM Å KJENNE

16, 17. På hvilken måte vil kristenheten i likhet med Israel kjenne at han er Jehova, og hvordan skulle Esekiel beskrive dette?

¹⁶ Menneskene i kristenheten, som driver åndelig utukt, vil bli tvunget til å kjenne at han er Jehova, akkurat som de som besmittet fjellene, haugene, bekkeleiene og dalene i Juda land, ble tvunget til å gjøre det. For å understreke dette ytterligere sa Herren Gud til sin profet Esekiel:

¹⁷ «Så sier Herren [den suverene Herre, NW], [Jehova]: Slå dine hender sammen og stamp med din fot og rop akk og ve over alle de onde vederstyggeligheter i Israels hus; for de skal falle for sverdet, for hunger og for pest. Den som er langt borte, skal dø av pest, og den som er nær, skal falle for sverdet, og den som er igjen og er berget, skal dø av hunger, og jeg vil uttømme min harme på dem. Og I skal kjenne at jeg er [Jehova], når deres drepte menn ligger midt iblant deres motbydelige [skitne, NW] avguder, rundt omkring deres altre, på hver høy bakke, på alle fjelltoppene og under hvert grønt tre og hver løvrik terebint, på alle de steder hvor de ofret alle sine motbydelige [skitne, NW] avguder en velbehagelig duft. Og jeg vil rekke ut min hånd mot dem og gjøre landet til en ørk og et øde verre enn Dibla-ørkenen, hvor de så bor, og de skal kjenne at jeg er [Jehova].» — Esekiel 6: 11—14.

18. Hvorfor skulle Esekiel rope akk og ve og understreke dette ved å slå hendene sammen og stampe med foten, og hvorfor ville de som hadde gjort seg skyldige i åndelig utukt, ikke være i sikkerhet noen steder når Gud fullbyrdet sin dom?

¹⁸ Bare tanken på all den ødeleggelse som skulle komme over innbyggerne i Juda land ved hungersnød, pest og krigens sverd, kunne få en person til å rope akk og ve og understreke dette utrop ved å slå hendene sammen og stampe med foten. Ingen av de skyldige ville unnslippe når den suverene Herres, Jehovas, dommer ble fullbyrdet. Hvis en som drev åndelig utukt, unnslapp en form for straff, ville en annen form med sikkerhet ramme ham. Om han var nær eller langt borte, betydde ingenting. Hans bokstavelige tilholdssted ville ikke beskytte ham. Han var dømt til å utslettes. Og hungeren og pesten som ville kreve sine offer, ville ikke være plager som spredte seg til Juda land fra de omkringliggende land, men ville oppstå innenfor landets grenser som følge av de inntrengende fienders aggressive bruk av sverdet. Først når Jehovas dom var fullt ut fullbyrdet, ville den guddommelige vrede være utøst og legge seg.

19. Hva er likene på de steder hvor avgudsdyrkelsen foregikk, et taust vitnesbyrd om, og hva understreker dette angående en pakt som er inngått med Gud?

¹⁹ For et syn! Likene av dem som har drevet utukt i åndelig henseende, ligger rundt omkring deres avgudsaltre på de steder hvor de ofret røkelse som en velbehagelig duft til sine falske guder, på offerhaugene, på bakketoppene, på fjelltoppene og i skyggen av de frodige, løvrike trærne. Et taust og uhyggelig vitnesbyrd om hvordan den Gud som krever udelt hengivenhet, lar det gå med dem som driver åndelig utukt! De har måttet kjenne at Jehova er den sanne og levende Gud. En pakt med ham er ikke bare et stykke papir som den troløse part i pakten kan rive i stykker når han vil. En som står i paktsforhold til Jehova, må ikke tro at Jehova er likegyldig med sine pakter, at han glemmer dem, eller at han ikke betrakter dem som bindende, hverken for seg selv eller for den annen part. Han er tro mot sin pakt. Han velsigner den parthaver som er tro mot pakten, men han straffer også den troløse parthaver på de måter som pakten nevner.

20. Hvordan skulle Judas fjell og hauger, dets bekker og daler oppnå hvile og bli renset, og hva skulle paktsbryterne kjenne?

²⁰ Likene av alle disse drepte får lov til å ligge og råtne mens de overlevende blir ført bort av sine fiender til fremmede land. Fjellene, haugene, bekkeleiene og dalene i Juda land ble liggende øde, renset for all besmittende avgudsdyrkelse og befridd for alle de avgudsdyrkende mennesker som hadde drevet åndelig utukt. Ja, landet ville bli mer øde enn Dibla-ørkenen. (Esekiel 6: 14) Når det hadde ligget øde i 70 år, uten mennesker og husdyr, ville det ha fått hvile og være renset for sin besmittelse, ifølge det Jehova hadde erklært. Jehova var forpliktet til å holde sitt ord. Han måtte vise at han virkelig var Gud. Han sa om disse paktsbryterne, disse menneskene som hadde gjort seg skyldige i utukt i åndelig forstand: «Og de skal kjenne at jeg er [Jehova].»

21. Hvordan vil dette gamle forbilde bli oppfylt i vår tid, og hvem vil kristenheten derved komme til å kjenne?

²¹ Dette gamle forbilde vil med sikkerhet bli oppfylt i vår tid. Kristenheten, som har skutt dype røtter i 1600 år, vil bli rykt opp. Dens område vil bli lagt øde, og alle dens hyklerske prester og dens kirkelige institusjoner vil bli fjernet. Når menneskene betrakter det sted hvor kristenheten fantes og trivdes, vil den være borte. (Salme 37: 9, 10) I likhet med sitt forbilde i fortiden vil den fullt ut komme til å få føle hva den Gud som den har gitt en feilaktig framstilling av, mente da han sa: «Og de skal kjenne at jeg er [Jehova].» (Esekiel 6: 14) Den rene tilbedelse av ham vil bestå når kristenheten for evig blir fjernet fra jorden.

DENS ENDE ER NÆR!

22. Bør en ha medynk med kristenheten når den ødelegges, eller sørge over det som skjer? Hva vil de som elsker sannhet og rettferdighet, glede seg over i denne forbindelse?

²² Bør det at et falskt, hyklersk og avguderisk religionssystem blir ødelagt, vekke medynk hos dem som elsker sannhet og rettferdighet, eller hos den sanne tilbedelses Gud? Den måten dette falske religionssystem har undertrykt, forblindet og villedet folk på, gjør at sannhetselskende og rettferdselskende mennesker ikke kan synes synd på det. De gleder seg i stedet over at veien blir ryddet, slik at den rene og sanne tilbedelse kan bli utbredt over hele jorden. De er ikke forferdet over at kristenheten snart skal gå til grunne, og de sørger ikke over det. Den suverene Herre, Gud, vil ikke sørge over denne begivenheten, like lite som han sørget da han førte ødeleggelse over dens gamle forbilde, Jerusalems og Juda lands innbyggere. Profeten Esekiel bekrefter dette når han skriver:

23. Hva kan Jehova føre over dem som gjør seg skyldige i vederstyggelige ting, uten at han synes synd på dem eller har medynk med dem, og hva tvinger han dem således til å kjenne?

²³ «Og [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Og du menneskesønn! Så sier Herren [den suverene Herre, NW] [Jehova], til Israels land: Ende! — Enden kommer over landets fire hjørner. Nå kommer enden over deg, og jeg vil sende min vrede mot deg og dømme deg etter din ferd, og jeg vil la deg bøte for alle dine vederstyggeligheter. Jeg vil ikke vise skånsel mot deg og ikke spare deg [Og mitt øye vil ikke synes synd på deg, og jeg vil heller ikke ha medynk, NW]; men jeg vil la deg bøte for din ferd, og dine vederstyggeligheter skal komme over deg selv, og I skal kjenne at jeg er [Jehova].» — Esekiel 7: 1—4.

24. Hvorfor talte Jehova sant da han sa at enden hadde kommet over landet og hva er det i virkeligheten han gjør ende på?

²⁴ Jehova kom med denne uttalelsen i år 613 f. Kr. Ødeleggelsen av byen Jerusalem og dens besmittede tempel ville således finne sted om bare seks år. Dette ville være de siste seks årene i en periode på 40 år da «Juda-folkets misgjerning» skulle bæres. (Esekiel 4: 6) Jehova kunne derfor med rette si at «ende! — Enden» hadde kommet over ’Israels lands fire hjørner’. Han føler selv hvor hurtig begivenhetene utvikler seg, for han sier: «Nå kommer enden over deg.» Det betyr at den tid nå har kommet da han må gå til handling overfor «Israels land» og dømme det like til dets «fire hjørner». Han tilføyer derfor: «Og jeg vil sende min vrede mot deg og dømme deg etter din ferd, og jeg vil la deg bøte for alle dine vederstyggeligheter.» Det er ikke selve «Israels land», «landets fire hjørner», Jehova gjør ende på. Det livløse landet er ikke ansvarlig overfor ham. Det han i sin rettferdige vrede gjør ende på, er det troløse religiøse system som har virket i landet i over 300 år.

25. Hvilken guddommelig lov vil Jehova ikke forandre i forbindelse med det avskyelige religiøse system, og hva vil dets religiøse tilhengere bli tvunget til å innse angående sin pakt?

²⁵ Sorg og medlidenhet vil ikke holde ham tilbake og hindre ham i å gjøre ende på dette religiøse system og dets vederstyggeligheter. Han vil ikke forandre sin lov som sier at det et menneske eller et folk sår, skal det også høste. Det religiøse system må ta følgene av sin troløse ferd. Det må høste fruktene av sine egne gjerninger. På denne måten blir de religiøse tilhengerne av dette system tvunget til å kjenne at han er Jehova, at han er den Gud som sa følgende til sitt paktsfolk gjennom profeten Moses: «Dersom I ikke gjør så, da synder I mot [Jehova], og I skal vite at eders synd skal finne eder.» — 4 Mosebok 32: 23.

26. Hva framgår av det Nebusaradan sa til Jeremias angående Jerusalems ødeleggelse?

²⁶ Selv de som Jehova benytter som sine domsfullbyrdere på jorden, forstår kanskje at det avskyelige religiøse system bare får lønn som fortjent og ikke er noe å synes synd på. La oss lytte til profeten Jeremias’ beretning om hva en babylonisk befalingsmann sa til ham etter Jerusalems ødeleggelse i år 607 f. Kr.: «Dette er det ord som kom til Jeremias fra [Jehova] etter at Nebusaradan, høvdingen over livvakten, hadde løslatt ham fra Rama, da han hentet ham mens han var bundet med lenker midt iblant alle de fanger fra Jerusalem og Juda som ble bortført til Babel. Høvdingen over livvakten hentet Jeremias og sa til ham: [Jehova] din Gud har forkynt denne ulykke mot dette sted. Og [Jehova] lot det komme og gjorde som han hadde talt; for I hadde syndet mot [Jehova] og ikke hørt på hans røst, og så hendte dette eder.» — Jeremias 40: 1—3.

27. Hvor lenge har kristenheten eksistert sammenlignet med den tid Israel hadde vært i det lovte land da Esekiel ble utnevnt, og hva vil nå snart skje med den?

²⁷ Da Esekiel ble utnevnt til profet og vekter for Israel. hadde Israels hus vært i det lovte land i 860 år, men kristenheten har eksistert i lengre tid. Den har gjort seg skyldig i vederstyggelige ting i lengre tid innenfor sitt religiøse område. Det har tatt lengre tid før regnskapets dag har kommet for den. Men nå har dens synd endelig funnet den. Den vil snart bli ødelagt, slik som Jehova har besluttet, og den kan ikke vente noen barmhjertighet fra hans side. Den har ingen muligheter til å angre og omvende seg til ham.

28. Hvordan har kristenhetens religiøse ferd vært, og begår Jehova noen urettferdighet mot den ved å la den merke følgene av sin handlemåte?

²⁸ I samsvar med det som er blitt forutsagt om de siste dager, har kristenheten «gudfryktighets skinn», en «form for gudhengivenhet» (NW), men den har hele tiden ’fornektet dens kraft’ eller ’vist seg falsk overfor dens kraft’ (NW). (2 Timoteus 3: 1—5) Ved ikke å holde seg nøye til Bibelen ignorerer den Bibelens Gud, Jehova. Jehova begår ingen urettferdighet mot den ved å la den få merke følgene av sin handlemåte og ved å vise den hvor vederstyggelige dens læresetninger og skikker er i hans øyne. Når den går til grunne, er det rimelig at den lærer å kjenne at det finnes en Gud ved navn Jehova som lønner enhver etter hans gjerninger.

29, 30. Etter hva vil Jehova gjengjelde dem som bor i landet, ved å bringe ulykke over dem, og hvem skal kjennes som den som slår?

²⁹ Kristenheten kan aldri med rette omtale Jehova som «ulykkesprofet» på grunn av det han ga Esekiel befaling om å si med både det troløse Israels hus og kristenheten i tankene:

³⁰ «Så sier Herren, [Jehova]: Ulykke, en ulykke uten like, se, den kommer. Det kommer en ende, enden kommer, den våkner opp og kommer til deg; se, det kommer. Nå kommer turen [kransen, NW] til deg, du som bor i landet! Tiden kommer, dagen er nær, krigslarm [forvirring, NW] er der og ikke fryderop på fjellene. Nå, om en liten stund, vil jeg utøse min harme over deg og uttømme min vrede på deg og dømme deg etter din ferd, og jeg vil la deg bøte for alle dine vederstyggeligheter. Jeg vil ikke vise skånsel og ikke spare deg; etter din ferd vil jeg gjengjelde deg, og dine vederstyggeligheter skal komme over deg selv, og I skal kjenne at jeg, [Jehova], slår.» — Esekiel 7: 5—9.

31. Hva slags krans er det landets innbyggere vil få, og hvem vil de rop som høres der, ikke skrive seg fra?

³¹ Det Jehova sa da han talte første gang, var ikke til å misforstå. Han mente det han sa. For å understreke det gjentar han derfor mange av sine ord og føyer til flere detaljer om enden. De avgudsdyrkende innbyggerne i landet vil i sannhet få en ’krans’, men det vil være en krans som omgir deres hode med ulykke, ikke en slik vakker krans som den avgudsdyrkerne pyntet seg med på sine religiøse fester. Det vil ikke bli en tid med velordnede seremonier, men en forvirringens tid, for den falske religion vil ikke kunne samle sine tilhengere om noe som helst som vil være til gagn for dem, ikke engang mot en felles fiende. De rop som da vil høres, vil vitne om vill forvirring. Det vil ikke lyde fryderop fra folk som deltar i religiøse festligheter på fjellenes «offerhauger», eller fra menn som trår vinpersen med druer som er blitt plukket i vingårdene i fjellskråningene. Den larm som høres, er den som profeten Esaias forutsa:

32. Hvorfra vil ifølge Esaias 66: 6 buldret da komme?

³² «Hør! Bulder fra byen! En røst fra templet, [Jehovas] røst, han som gjengjelder sine fiender det de har gjort!» — Esaias 66: 6.

33. Hvorfor vil det ikke være noen grunn til å ha medynk med avgudsdyrkerne, og hva vil de forstå når enden kommer?

³³ Hvis menneskene i sin store nød som en siste utvei roper til Jehova, vil han ikke høre dem. Han vil ikke ha medynk eller medlidenhet med disse avgudsdyrkerne, som gang på gang har unnlatt å lytte til ham. Når han unnlater å besvare deres bønner, vil de forstå at han er imot dem. Ved sine profeter og ved dem som har forkynt Bibelens budskap, har han forutsagt det troløse religiøse systems katastrofale ende. Når den kommer, vil de troløse derfor forstå at det som rammer dem, ikke kan komme fra noen annen enn ham. Dette er i samsvar med det han sa til de gjenstridige religionsutøvere som ikke ga akt på hans advarsler: «I skal kjenne at jeg, [Jehova], slår.»

«STAVEN» SOM GUD VIL BRUKE PÅ DEN DAGEN

34. Hvilke eksekusjonsstyrker sto rede på Esekiels tid?

³⁴ På Esekiels tid sto Jehovas eksekusjonsstyrker rede, og Jehova hadde forutsagt hvem det ville være, nemlig de militære styrker som tilhørte det tredje verdensrike som omtales i Bibelen, det vil si Babylon, hvor den mektige kong Nebukadnesar den gangen hersket. Jehovas synlige eksekusjonsstyrker er i vår tid på lignende måte rede til å gå til angrep på kristenheten, vår tids motstykke til Jerusalem og Juda land. Det er disse Jehova sikter til når han videre sier:

35. Hvilken tidsperiode henleder Jehova nå gjentatte ganger oppmerksomheten på, og hva skulle kjøperen og selgeren hver især unnlate å gjøre i betraktning av denne perioden?

³⁵ «Se! Dagen! Se! Den kommer. Kransen har utgått. Staven har blomstret. Overmot har satt skudd. Vold har reist seg til en ondskaps stav. Det er ikke fra dem; det er heller ikke fra deres rikdom. Og det er ikke fra dem selv; det er heller ikke noe fremragende ved dem. Tiden kommer, dagen er nær. Kjøperen glede seg ikke, og selgeren gremme seg ikke! For det kommer brennende vrede over hele deres hop. Selgeren skal ikke få igjen det han har solgt, om han enn er i live; for spådommen [synet, NW] mot hele deres hop skal ikke tas tilbake, og for sin misgjernings skyld skal ingen kunne trygge seg i sitt liv.» — Esekiel 7: 10—13, versene 10, 11 fra NW.

36. På hvis hode skulle «kransen» settes, hva slags «stav» var det som hadde blomstret, og som derfor var rede til bruk, og overfor hvem skulle det bli fulgt en overmodig handlemåte?

³⁶ De religiøse hyklere som hevder at de står i et paktsforhold til den suverene Herre, Gud, ved hans mellommann, må ikke glemme at denne spesielle dag kommer. Det må bli en fryktelig dag, for ellers ville ikke Jehova gang på gang henlede oppmerksomheten på den. Den beskrivelse han lar Esekiel gi av den, viser at det må være en ytterst tragisk dag! På den dagen skal «kransen» bli satt på de domfeltes hode og bringe ulykke over dem. Den symbolske staven som straffen skal tildeles med, er klar til å brukes av Jehova, for den har blomstret. På Esekiels tid var «staven» kong Nebukadnesar og hans babyloniske hærstyrker, som den gang var uovervinnelige. Representert ved sin konge og sine hærer ville Babylon handle overmodig overfor Jehovas utvalgte folk og hans tempel.

37. Hva kaller Jehova Babylon, og hva betyr det at det hadde «satt skudd»?

³⁷ Av den grunn taler Jehova til Babylon som til det personifiserte overmot idet han sier: «Se, jeg kommer over deg, Sadon [o Overmot, NW], sier Herren, [Jehova], hærskarenes Gud; for din dag er kommet, den tid da jeg hjemsøker deg. Og Sadon [Overmot, NW] skal snuble og falle uten å ha noen som reiser det opp.» (Jeremias 50: 31, 32) Ettersom det babyloniske OVERMOT hadde «satt skudd», var det i stand til å utfolde seg og rede til å gjøre det.

38. Hva minner omtalen av vold oss om, noe som begynte i 1914, og hvordan er «vold» blitt til en «stav» som ondskapen skal straffes med?

³⁸ De voldshandlinger som satte sitt preg på Jerusalem og Juda på Esekiels tid, minner oss om at vi, siden året 1914, også har kommet inn i en ’tidsalder med vold’, især i kristenheten. Har denne vold «reist seg til en ondskaps stav»? Ja, det har den! Ved sine voldshandlinger sår religionsutøverne til stadighet en voldsom «vind», og «storm skal de høste». (Hoseas 8: 7) Vold fører med seg sin egen straff, som ved en «stav», for dens egen ondskap. Religionsutøverne vil på grunn av sine voldshandlinger få føle sannheten i ordene i Ordspråkene 13: 21: «Ulykke forfølger syndere, men rettferdige lønnes med godt.» Disse religionsutøverne fortjener ikke å bli beskyttet mot straffens «stav». Det er «ikke noe fremragende ved dem», ikke noe som gjør dem verdige til å bli spart når Jehovas dom blir fullbyrdet. Det finnes ikke noe som kan unnskylde dem, hverken i deres rikdom eller hos dem selv. De fortjener å få føle «staven» på grunn av sin ondskap.

39, 40. Hvorfor skulle selgeren ikke sørge og kjøperen ikke glede seg, og burde noen vente at de ved å begå en misgjerning skulle kunne «trygge seg i sitt liv»?

³⁹ La oss nå se hvilke vidtrekkende følger denne velfortjente straffens dag får. En kjøper skal ikke glede seg over at han har kjøpt et stykke arvejord av en landsmann, og tro at han kan høste grøden på dette jordstykket inntil jubelåret. Og en israelitt som sitter i stor gjeld, og som av økonomiske grunner er tvunget til å selge sin arvelodd, skal ikke sørge over sitt tap til det neste jubelår i Juda land. Hvorfor ikke? Fordi Jehova er vred på «hele deres hop», kjøpere så vel som selgere. Når ulykkens dag kommer, vil de enten bli drept eller bli bortført til et fjerntliggende land. Selv om selgeren skulle leve til det neste jubelår, ja, selv «om han enn er i live» når dette frihetsår kommer, vil han ikke vende tilbake til den arvelodd han solgte for å betale sin gjeld. Hvorfor ikke?

⁴⁰ Grunnen til det var at landflyktigheten ville vare lenger enn til det neste jubelår. Landflyktigheten ville vare lenger enn de 50 årene som gikk mellom hvert jubelår. (3 Mosebok 25: 8—54) Jehova ville oppfylle sitt ord om at Juda land skulle ligge øde, uten mennesker eller husdyr, i 70 år. (Jeremias 25: 11, 12; 29: 10) Og når det øde land så begynte å bli bebodd igjen, ville ordningen med jubelåret ikke bli innført på nytt i Juda land. Enhver arvelodd som ble solgt før ulykkens dag, ville være tapt for bestandig. Hvorfor skulle da selgeren sørge? Han måtte i alle fall ha gitt avkall på den når gjengjeldelsens dag kom. Og det måtte kjøperen også. Han hadde derfor ingen grunn til å glede seg over sitt kjøp. «Synet» av den kommende katastrofe gjaldt «hele deres hop», alle uten unntagelse. Ingen burde regne med at han ved å begå en eller annen planlagt «misgjerning» skulle kunne «trygge seg i sitt liv».

41. Hva vil kristenhetens tilhengere i samsvar med forbildet ikke få tilbake, og hvordan vil frykt berøre kristenhetens forsvar?

⁴¹ Av det som hendte den gangen, kan vi trekke følgende konklusjon: Ingen av kristenhetens tilhengere som lider materielle tap når kristenheten ødelegges på den ulykkens dag som nærmer seg, vil noen gang få det tapte tilbake. Ifølge det profetiske bildet som ble dannet på Esekiels tid, vil kristenheten bli beleiret av sine ødeleggere. Det vil være en tid da stor frykt preger dem som tilhører kristenheten. De vil være redde for å komme den til hjelp, og de vil også være redde for å ta opp kampen med dem som har besluttet å ødelegge den. La bare basunen lyde for å kalle forsvarerne til forsvarsverkene. Reaksjonen vil være slik som Jehova forutsa at den ville være, da han videre beskrev begivenhetene på denne «dag» for Esekiel. Han sa:

42. Hvordan beskrev Jehova reaksjonen på oppfordringen til å forsvare det religiøse system og likeledes den virkning frykt og sorg ville ha?

⁴² «De støter i basun og gjør alt ferdig, men ingen drar ut til strid; for min harme er vendt mot hele deres hop. Sverdet utenfor og pesten og hungeren innenfor; den som er ute på marken, skal dø ved sverdet, og den som er inne i byen, ham skal hunger og pest fortære. Og om noen av dem unnkommer, skal de alle være på fjellene som kurrende duer i dalene, hver for sin misgjernings skyld. Alle hender skal synke, og alle knær skal bli som vann [alle knær fortsetter å dryppe av vann, NW]. Og de skal binde sekk om seg, og redsel skal legge seg over dem, og alle ansikter skal dekkes av skam, og alle deres hoder skal være skallet.» — Esekiel 7: 14—18.

43. Hva er grunnen til at religionsutøverne mister motet?

⁴³ Jehova nekter å kjempe for religionsutøverne når deres beleirere går til angrep, og dette tar motet fra dem. De som unnkommer, vil la hendene synke av redsel, som om de var lammet. På grunn av frykt vil de svette så sterkt at svetten drypper fra knærne på dem. Det vil ikke bli noen ærefull dag for utøverne av den falske religion, men en skammens dag. Når deres høyt elskede religiøse system blir styrtet, vil de billedlig talt rake sitt hode, slik at de blir skallet, som et tegn på sorg.

MATERIELLE RIKDOMMER VIL IKKE VÆRE TIL NOEN HJELP!

44. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til hvordan det falske religionssystem vil bruke sin materielle rikdom på ulykkens dag, og hva må svaret bli?

⁴⁴ Men hva med den enorme rikdom som det falske, hyklerske religionssystem har samlet seg? Vil ikke de som har adgang til all denne rikdom, ved hjelp av disse materielle midler kunne kjøpe seg sikkerhet eller kunne skaffe seg mat og drikke, slik at de unngår sultedøden? Nei, Jehova og hans eksekusjonsstyrker vil ikke la seg bestikke med sølv eller gull og på den måten spare religiøse systemer som har satt sin lit til at materielle rikdommer skal redde dem på regnskapets dag. Ved sin profet Esekiel sier han:

45. Hva sa Jehova med hensyn til hvorvidt en kan oppnå utfrielse ved hjelp av sølv og gull på hans vredes dag, og hva vil han da la bli vanhelliget?

⁴⁵ «Sitt sølv skal de kaste på gatene, og sitt gull skal de akte for urent; deres sølv og deres gull skal ikke kunne berge dem på [Jehovas] vredes dag; de skal ikke kunne mette seg eller fylle sin buk med det. For det har vært et anstøt til misgjerning for dem, og sine prektige smykker som er laget av det, har de brukt til storaktighet, og sine vederstyggelige bilder, sine avskyelige avguder har de gjort av det; derfor gjør jeg det til urenhet for dem. Og jeg vil gi det i de fremmedes hånd som rov og til jordens ugudelige som hærfang, og de skal vanhellige det; og jeg vil vende mitt åsyn bort fra dem, og de skal vanhellige min skatt [mitt skjulte sted, NW]; røvere skal komme inn over den og vanhellige den.» — Esekiel 7: 19—22.

46. Hva er blitt et anstøt som er årsak til de religiøse hyklernes «misgjerning», og hva sa profeten Mika om sin tids religionsutøvere?

⁴⁶ Tenk på det — sølv og gull skulle kastes på gatene i Jerusalem! Gullmynter skulle bli som noe de aktet for urent! Og likevel var det disse materielle ting de før satte høyt og grådig søkte etter. Men pengebegjæret og det at pengene ble satt høyere enn de åndelige interesser, ble et anstøt til misgjerning for de religiøse hyklerne, for de ønsket å skaffe seg vinning på uredelig vis. Hvor skammelig var det ikke at profeten Mika var nødt til å si: «Dets høvdinger dømmer for gave, dets prester lærer for betaling, og dets profeter spår for penger, og enda stoler de på [Jehova] og sier: Er ikke [Jehova] midt iblant oss? Det kommer ingen ulykke over oss. Derfor skal for eders skyld Sion pløyes som en aker, og Jerusalem skal bli til grusdynger, og tempelberget til skogbakker»! — Mika 3: 11, 12.

47. Hva har kristenhetens religiøse ledere tatt seg betalt for, og hvordan har denne materialisme vist seg å være et anstøt for dem?

⁴⁷ De religiøse ledere i kristenheten har på lignende måte forlangt penger av sine sognebarn for de kirkelige handlinger de har utført for dem. De har tatt betaling for å forrette vielser og utføre dåpshandlinger, for å velsigne kirkemedlemmenes hjem og eiendom, for å lese messer i kirken og be for «de dødes sjeler i skjærsilden», for avlatsbrev, for å gi sognebarna adgang til kirken eller for plasser i kirken, for undervisning ved religiøse skoler, for å tjene som feltprester og for å bære «helgenbilder» i prosesjoner, samtidig som de har tatt imot penger fra staten i de land hvor kirken er en statskirke eller er forent med staten. De har funnet på utallige andre måter å få tak i folks penger på. Og mange av disse pengene har de for profittens skyld investert i finanssentret i Wall Street i New York og i andre kommersielle foretagender. Dette begjær etter penger og materielle rikdommer har vært til et anstøt for de religiøse lederne i kristenheten som har ført til at de har gjort seg skyldige i misgjerning i Guds øyne, noe som må betegnes som en skandale. — 1 Timoteus 6; 10.

48. Hvor stor verdi vil gull og sølv ha på Jehovas vredes dag, og hvordan vil det bli aktet for «urent» av eierne?

⁴⁸ Men mennesker kan ikke spise gull eller sølv eller aksjer eller obligasjoner! Når hungeren herjer på den dag da Jehova krever de religiøse hyklerne til regnskap, vil de ikke kunne spise gull og sølv for å fylle sin buk med den nødvendige mat. De vil ikke kunne løskjøpe sitt liv med gull og sølv ved å bestikke Jehova og hans jordiske domsfullbyrdere. Sa ikke den kristne apostelen Peter til Simon, den profesjonelle magikeren i byen Samaria: «Ditt sølv være forbannet, både det og du selv, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger»? (Apostlenes gjerninger 8: 9—20) Jo. Og med hensyn til dem som tror at de vil kunne kjøpe seg fri og tilfredsstille sitt dyriske begjær, sier den suverene Herre, Gud: «Deres sølv og deres gull skal ikke kunne berge dem på [Jehovas] vredes dag.» (Esekiel 7: 19) Metall som det er laget mynter av, vil være uten verdi. Selv gullet vil bli betraktet som «urent» av eierne når det nå endelig går opp for dem at det er deres begjær etter dette metall som er årsak til deres ødeleggelse.

49. Hvilke «prektige smykker» har de religiøse lederne brukt til «storaktighet», og hvem har de på den måten hevet seg over?

⁴⁹ De religiøse lederne i kristenheten har benyttet mange ting av gull og sølv for å ta seg godt ut — krusifikser, ringer, bispehuer, bispestaver, troner og andre ting. De har gjort slike ting til «prektige smykker», og de har brukt dem til storaktighet, idet de betrakter seg selv som høyere enn det alminnelige, jevne folk.

50. Hva har de religiøse lederne også smykket med gull, sølv og edelsteiner og hvordan vil slike ting bli vanhelliget på Jehovas vredes dag?

⁵⁰ De har også benyttet gull, sølv og edelsteiner ved utsmykning av de bilder og symboler som brukes i deres kirker. «Vederstyggelige bilder», «avskyelige avguder». kaller Jehova dem, trass i deres kunstneriske utsmykning. Disse gull-, sølv- og edelsteinsmykkede gjenstander som benyttes i den falske tilbedelse, vil bli røvet av de antireligiøse ’fremmede’ og tatt som «hærfang» av de irreligiøse «ugudelige», som en parallell til det som skjedde i fortidens Jerusalem da Jehova uttømte sin vrede over denne byen. De vil ikke ha noen ærbødighet for de ting kristenheten regner for hellige, selv ikke for de religiøse bildene. De vil vanhellige disse tingene, som blir betraktet som hellige. De enorme rikdommer som er hopet opp i kristenheten, vil tilfalle de grådige, irreligiøse plyndrerne på «[Jehovas vredes dag».

51. Hvordan ble noe som var blitt betraktet som ytterst hellig, vanhelliget i sjokkerende grad i år 607 f. Kr., og hvordan måtte Jehova derfor reagere?

⁵¹ I år 607 f. Kr., bare seks år etter at denne profetien var blitt uttalt, foregikk det en sjokkerende vanhelligelse av noe som tidligere var blitt betraktet som ytterst hellig. Det var noe som hadde med Jehova selv å gjøre, nemlig et hus, et tempel, som var innvigd til ham, og en by som han hadde knyttet sitt hellige navn til! Det er ikke noe å undres over at han måtte si følgende om de religionsutøvere som der tilba ham på en formalistisk måte: «Jeg vil vende mitt åsyn bort fra dem.» (Esekiel 7: 22) Dette minner oss om det Jesus Kristus sa til jødene om deres tempel i Jerusalem, som skulle ødelegges i år 70: «Se, eders hus skal lates eder øde.» (Matteus 23: 38) Det skulle bli forlatt av Jehova som et sted hvor den rene tilbedelse av ham ble utøvd!

52, 53. Hva var den gang Jehovas «skjulte sted», og hvorfor tillot han til og med at det ble vanhelliget av de hedenske ’røverne’ uten at han straffet dem da?

⁵² Hva ble det åpnet en mulighet for da templet i Jerusalem ble forlatt på Esekiels tid? Med tanke på de babyloniske hærstyrker sa Jehova: «De skal vanhellige min skatt [mitt skjulte sted, NW]; røvere skal komme inn over den og vanhellige den.» — Esekiel 7: 22.

⁵³ Jehovas «skjulte sted» var det innerste rom i templet, det som ble kalt «det Aller-helligste». På «[Jehovas] vredes dag» ville de babyloniske angriperne få lov til å vanhellige selv denne den helligste del av templet. Ingen hedensk babylonier som da trengte inn i templet for å søke etter bytte, ville bli slått av Jehova ved å bli rammet av øyeblikkelig død eller pådra seg spedalskhet. Disse babyloniske ’røverne’ ville få vanhellige templet, ja, til og med dets aller helligste rom, uten da å bli straffet av Gud. Grunnen til det var at Jehova ikke lenger var nærværende der. De kaldeiske ’røverne’ fikk lov til å stjele alle de hellige redskapene i Jehovas tempel og føre dem bort og stille dem ut i templene til ære for sine hedenske guder og gudinner i det avgudsdyrkende Babylon. Det plyndrede templet var en rykende ruinhaug da de dro bort. — 2 Kongebok 25: 8—17; 2 Krønikebok 36: 17—19: Daniel 5: 2, 3, 22, 23.

54. Hvilke ting som vil skje i nær framtid, var denne vanhelligelse av hellige ting i fortiden et forbilde på?

⁵⁴ Disse sjokkerende begivenheter som fant sted i fortiden, har profetisk betydning og viser hva som vil skje i nær framtid. Hva kan vi i lys av det som hendte i fortiden, vente vil skje når Jehova vender sitt åsyn bort fra de hyklerske tilbederne i kristenheten? Vanhelligelse, misbruk og ødeleggelse av de ting som kristenheten nå regner for å være hellige, ja, selv av dens helligste ting, om det så er selve hjertet og sentret i kristenheten, Vatikanstaten, eller de imponerende residensene til patriarkene i de forskjellige kirkelige søstersystemene — den gresk-ortodokse, den konstantinopolitanske, den armenske eller den koptiske kirke — eller den anglikanske erkebiskops palass. Ikke noe vil være hellig for plyndrerne!

GUDS HENSIKT MED ALT DETTE

55, 56. Hva vil Jehova la de falske religionsutøverne få merke følgene av og hva er Jehovas hensikt med alt dette?

⁵⁵ Den suverene Herre, Gud, som på denne måten fullbyrder sin dom over den falske religion, har en hensikt med alt dette. Han bygger opp til en tydelig erklæring av denne hensikt idet han nå sier til sin profet Esekiel:

⁵⁶ «Gjør lenken ferdig! For landet er fullt av bloddommer, og byen er full av vold. Og jeg vil la de verste av hedningene [nasjonene, NW] komme, og de skal ta deres hus i eie, og jeg vil gjøre ende på de frekkes stolthet, og deres helligdommer skal vanhelliges. Det skal komme redsel, og de skal søke frelse [fred, NW], men der er ingen. Ulykke på ulykke skal komme, og rykte på rykte skal oppstå, og de skal søke etter syn hos profeten, og lov skal ikke være å finne hos presten eller råd hos de gamle; kongen skal sørge, og høvdingen skal kle seg i forferdelse, og hendene på landets folk skal skjelve. Etter deres ferd vil jeg gjøre med dem, og med deres dommer vil jeg dømme dem, og de skal kjenne at jeg er [Jehova].» — Esekiel 7: 23—27.

57. Hvordan ble Jehovas befaling til Esekiel om å gjøre lenken ferdig utført?

⁵⁷ I fangenskapets lenker ville de som hadde overlevd Jerusalems ødeleggelse i 607 f. Kr., få rikelig anledning til å tenke over det som hadde skjedd med deres land og deres folk. På grunn av de smertelige erfaringer de hadde gjort, kunne de forstå at det virkelig finnes en Gud som griper inn i menneskenes anliggender, og at hans navn er Jehova. «Gjør lenken ferdig!» var den befaling Jehova ga Esekiel for å vise hva som ventet dem som ville overleve den katastrofe som skulle ramme nasjonen. Seks år senere befant de overlevende seg i lenker, og de ble bortført til et fjerntliggende, hedensk land. Etter Jerusalems ødeleggelse sa profeten Jeremias på deres vegne i en klagesang: «Han murte igjen for meg, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.» (Klagesangene 3: 7) Jeremias forteller også hva Babylons konge gjorde med kong Sedekias, som ble tatt til fange da han flyktet ut av byen etter at muren var blitt gjennombrutt: «Og Babels konge lot Sedekias blinde, og han lot ham binde med to kobberlenker og førte ham til Babel og holdt ham i fengsel til hans dødsdag.» — Jeremias 52: 11; 39: 7.

58. Av hvilke grunner skulle denne «lenken» gjøres til Judas hus?

⁵⁸ Hvorfor skulle det lages en fangelenke, en landflyktighetslenke til Judas hus? Jehova forklarte Esekiel grunnen til at denne symbolske lenke skulle lages: «For landet er fullt av bloddommer, og byen er full av vold.» Innbyggere som gjorde seg skyldige i slike onde ting, fortjente å bli lagt i lenker og ført bort fra det land som de besmittet.

59. Hvorfor ble de som Jehova brukte til å gjøre lenken til Juda, kalt de ’verste av nasjonene’?

⁵⁹ Men hvem ville Jehova bruke til å legge dem i lenker? Svaret får en til å gyse, for Jehova sier videre: «Og jeg vil la de verste av hedningene [nasjonene, NW] komme, og de skal ta deres hus i eie.» Han ville altså bruke ’de verste av nasjonene’. De babyloniske hærer passet til denne beskrivelsen, for Babylon inntok den gang stillingen som den tredje verdensmakt ifølge den bibelske historie. Ikke engang Egypt kunne stå seg mot dem. Da Esekiel senere profeterte mot Egypts konge, omtalte han de aggressive babylonierne som de «grusomste blant folkene». (Esekiel 30: 11) I profetien mot det gamle Tyrus’ «fyrste» sa Esekiel: «Se, derfor lar jeg fremmede komme over deg, de grusomste blant folkene, og de skal dra sine sverd mot din strålende visdom og vanhellige din glans.» — Esekiel 28: 1, 2, 7.

60. Hvordan gjorde Jehova ende på de «frekkes stolthet», og hvordan gjennomførte han sin beslutning om at deres helligdommer skulle vanhelliges?

⁶⁰ I omkring 18 lunarmåneder holdt Jerusalem stand mot beleirerne, de ’verste av nasjonene’, men så ble bymuren gjennombrutt. (2 Kongebok 25: 1—4) Da gikk Jehovas ord om at han ville «gjøre ende på de frekkes stolthet», i oppfyllelse. Deres salvede konge, Sedekias, som tilhørte Davids kongelige hus, ble tatt til fange da han flyktet. (2 Kongebok 25: 4—7) De fremtredende medlemmene av deres presteskap, som tilhørte Moses’ brors, Arons, slekt, ble hogd ned. (2 Kongebok 25: 18—21) Men det var flere ting som skulle skje. Jehova hadde sagt at «deres helligdommer skal vanhelliges» av de ’verste av nasjonene’, og det ble ikke gjort noen unntagelse med hensyn til det praktfulle tempel som var blitt bygd i Jerusalem av den vise kong Salomo. — Esekiel 7: 24; 2 Kongebok 25: 8—17.

61. Hvorfor ville de beleirede innbyggerne ikke ha hell med seg når de søkte fred?

⁶¹ Men hvordan var situasjonen inne i Jerusalem mens byen var beleiret av de ’verste av nasjonene’? I betraktning av at straffens og krigens sverd herjet utenfor den beleirede byen og hungersnøden og pesten krevde sine offer inne i den, må det i sannhet ha vært stor redsel i byen, slik som Jehova hadde forutsagt. Hvorfor hadde han sagt: «De skal søke frelse [fred, NW], men der er ingen»? Fordi de ikke søkte fred på den måten Jehova hadde anvist dem gjennom profeten Jeremias, nemlig ved å gå ut og overgi seg betingelsesløst til babylonierne. (Jeremias 21: 7—9, 38: 1—3, 9—23) Hva skulle derfor nå komme over dem?

62. Hvordan ville det gå når en søkte opplysning, en virkningsfull lov og praktiske råd, og ville folk vite hva de skulle bruke hendene til?

⁶² Det skulle komme «ulykke på ulykke», og det skulle oppstå «rykte på rykte», men det ville ikke komme noe godt budskap fra noen kant. Det ville ikke nytte å «søke etter syn hos profeten», hvis en ikke gikk til Jehovas sanne profet, Jeremias, som satt i fengsel. Den lov som ble gitt av presten, som var imot presten Jeremias, var til ingen nytte; den skulle forgå. Det råd som ble gitt av de eldre, erfarne menn, var upraktisk; det skulle også forgå. Den gjenstridige kong Sedekias, som fryktet for sine egne fyrster, kunne ikke gjøre annet enn å «sørge». De enkelte høvdinger kunne bare sønderrive sine klær som et tegn på sin sorg og fortvilelse og således «kle seg i forferdelse». Når lederne var så nervøse og i en slik forfatning, både mentalt og åndelig, hvordan kunne da «landets folk», de alminnelige innbyggerne, unngå å skjelve på hendene og å være i tvil om hva de skulle bruke dem til? (Esekiel 7: 25—27) De hadde bare seg selv å takke for det.

63. Hvorfor hadde de beleirede innbyggerne bare seg selv å takke for de dommer som rammet dem, når en tar deres ferd i betraktning, og hvilke spørsmål oppstår med hensyn til Jehovas forpliktelser i denne forbindelse?

⁶³ Disse innbyggerne i Jerusalem og Juda land, som var så hardt rammet, hadde gang på gang avvist råd og veiledning fra Israels Gud. De hadde forfulgt hans profeter, også presten Jeremias. De dommer som deres domstoler avsa og fullbyrdet, førte til at uskyldig blod ble utgytt, eller det kan være at disse domstolene på grunn av folkets ondskap måtte dømme slike som hadde begått forbrytelser hvor blod var blitt utgytt, forbrytelser som medførte dødsstraff. Det var sannhet «bloddommer»! Hovedstaden, Jerusalem, var «full av vold», til tross for at den var sentret for tilbedelsen av Jehova i og med at Jehovas tempel lå der. Var Jehova under slike omstendigheter forpliktet til å behandle disse religiøse opprørerne på en skånsom måte ved å se gjennom fingrene med eller overse deres fryktelige «misgjerning»? Skulle han late som om han ikke var til? Skulle han behandle dem som om han var en annen Gud enn den suverene Herre, Jehova, som deres forfedre hadde inngått en høytidelig pakt med ved mellommannen Moses?

64. Hva var Jehova som parthaver i en pakt med Israel forpliktet til å gjøre for at folket ikke skulle få et feilaktig inntrykk av ham?

⁶⁴ Jehova var forpliktet til å holde sin del av den høytidelige pakt og handle overfor dem «etter deres ferd». Og han var forpliktet til å dømme dem «med deres dommer», det vil si, de lover de ifølge hans lovpakt fortjente å bli dømt etter. Han måtte «dømme dem» slik som de fortjente. Det var bare rett og rimelig at han gjorde det. Han måtte være trofast mot seg selv. Han måtte ikke gi dem noe feilaktig inntrykk av seg selv. Han var fremdeles den samme, den Jehova som deres forfedre høytidelig hadde påtatt seg forpliktelser overfor under den lov som de fikk ved Moses. De måtte kjenne at han var Jehova. Det skulle skje på den rettferdige måte han valgte å la det skje på.

HVA MED KRISTENHETEN?

65. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til den behandling kristenheten fortjener?

⁶⁵ Vil kristenheten i vår tid få noen annen behandling? Er ikke dens område på lignende måte fullt av «bloddommer»? Er den ikke «full av vold», til og med i sine religiøse sentrer og høyborger? Hvorfor skulle vi så vente at den vil få en annen behandling?

66. Hva vil kristenheten i likhet med det gamle Jerusalem fortsette med når den blir beleiret i den ’store trengsel’, og hvordan vil det gå med den?

⁶⁶ Når kristenheten i den kommende ’store trengsel’ blir beleiret og deretter ødelagt av de ’verste av nasjonene’, vil den fortsette å handle slik som den alltid har gjort. Den vil fortsette å søke fred og oppnå overenskomster på sin egen måte, men «der er ingen», det vil si, det vil ikke lykkes på den måten. Den vil komme til å føle enda større redsel enn den gjør nå. De syner dens falske profeter vil få, vil slå feil. Den lov dens prester og andre religiøse ledere framholder, vil bli ignorert, og det samme vil rådene fra dens verdsligvise eldste. De styrende innen kirkesamfunnene vil sørge. De religiøse høvdinger eller overhoder vil miste tilliten til sin egen ledelse, og de vil gi inntrykk av at alt håp er ute. De som tilhører den store mengden av lekfolk, vil ha skjelvende hender, for de vil være usikre på hvordan de skal anvende sin makt for å redde sine religiøse institusjoner. Det vil gå med kristenheten på samme måte som det gikk med det gamle Jerusalem.

67. Hvordan vil det gå med kristenheten når Jehova handler med den i samsvar med dens uttalelser om at den representerer ham?

⁶⁷ Kristenhetens ferd er nedskrevet på historiens blad like fra dens begynnelse i det fjerde århundre og fram til vår tid. Ettersom den har latt hele verden forstå at den representerer den suverene Herre, Gud, må Jehova ta den på ordet og handle overfor den i samsvar med dens ferd. Hans dommer som gjelder den, er nedskrevet i hans hellige Ord, Bibelen, og han må dømme den i full overensstemmelse med disse dommene, som er uforanderlige. Når han fullbyrder disse dommene og således gjør ende på kristenheten, vil den erfare at han ikke har forandret seg. Han er den samme Gud nå i det 20. århundre. Kristenheten skal kjenne at han er Jehova.

[Fotnote]