Guds barmhjertighet viser de villfarne veien tilbake

«Det [skal] være glede i himmelen over én synder som omvender seg, mer enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse.» — Luk. 15: 7.

1, 2. På hvilken måte er det fullkommen likevekt mellom Jehova Guds egenskaper, og hvordan kommer dette til uttrykk i forbindelse med at noen blir utstøtt av menigheten?

JEHOVA er en kjærlig og barmhjertig Gud. Alt det han gjør, og alle de forskrifter han kommer med, er til gagn for dem som elsker rettferdighet. Han hverken sier eller gjør noe som tjener en selvisk eller ond hensikt. (2 Mos. 34: 6; 1 Joh. 4: 8) Han er også en rettferdig og rettvis Gud. Han ser ikke gjennom fingrene med det som er galt. (Sl. 33: 4, 5; 50: 16—21) Det er imidlertid fullkommen harmoni mellom disse egenskapene hos Jehova. Ekte kjærlighet krever i virkeligheten at det blir fulgt en rettferdig handlemåte.

² Et av de tiltak som i denne forbindelse er nevnt i Guds Ord, er utstøtelse, det vil si at personer som, skjønt de hevder å være kristne, gjør seg skyldig i alvorlige overtredelser og ikke viser oppriktig anger, blir fjernet eller vist bort fra menigheten. Dette er til menighetens beste. Det tjener til å bevare dens renhet og beskytter dens medlemmer, som Gud elsker, mot å bli besmittet av den dårlige innflytelse den som har handlet urett, øver.

3, 4. Hvilken veiledning gir apostelen Paulus når det gjelder utstøtelse, og hvilke spørsmål trenger å bli besvart?

³ Apostelen Paulus sa derfor under inspirasjon til de kristne i Korint: «Jeg skrev til eder . . . at I ikke skulle ha omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver, så I ikke engang eter sammen med ham. . . . Støt da den onde ut fra eder!» — 1 Kor. 5: 6, 7, 11—13.

⁴ Betyr dette at en deretter overhodet ikke kan gjøre noe for dem som er utstøtt, noe som kunne føre til at de angret, vendte om og ble gjenopptatt som godkjente, rene medlemmer av menigheten? Må enhver handling som kan være til gagn for dem, vente til de selv formelt gir uttrykk for anger overfor menighetens eldste og kommer med en direkte forespørsel om å bli gjenopptatt? Ville det å formane en utstøtt til å vende om og gå inn for å bli gjenopptatt i ethvert tilfelle være ensbetydende med å «ha omgang med» vedkommende og ha åndelig fellesskap med ham? La oss se hvilket svar Bibelen gir.

Den største eldstes eksempel

5, 6. a) Hvilket spesielt forhold sto Israels nasjon en gang i til Jehova Gud? b) Hvilken handlemåte fulgte israelittene, og hva førte det til?

⁵ Tenk på det eksempel Jehova Gud satte i forbindelse med det som en gang var folket for hans navn, Israel. Av alle folk på jorden var det bare israelittene som sto i paktsforhold til Jehova, og det var bare de som hadde fått hans ord og hans lov. (Sl. 147: 19, 20; Rom. 3: 1, 2) De var imidlertid ofte troløse, og til slutt hadde de nådd den tilstand som blir beskrevet i den bønnen som er gjengitt i Daniel 9: 4—19: «Vi har syndet og gjort ille og vært ugudelige og satt oss opp imot deg; vi har veket av fra dine bud og dine lover. Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre fyrster og våre fedre og til alt folket i landet.»

⁶ Daniel forteller videre hva det førte til at israelittene vendte seg fra Jehova og gang på gang var ulydige: «Derfor ble den utøst over oss den forbindelse som han hadde svoret å sende, og som står skrevet i Mose, Guds tjeners lov . . . han lot så stor en ulykke komme over oss at det ikke under hele himmelen har hendt noe sådant.» Ja, Gud fullbyrdet strenge dommer over dem. Han drev først de nordlige og deretter de sørlige stammene ut av landet og lot dem bli ført i fangenskap. Til slutt tillot han at hele nasjonen ble omstyrtet av Babylon. Ja, Jehova ’skilte’ seg fra den nasjonale organisasjon som om den var hans ’hustru’ og «mor» til de enkelte medlemmer av nasjonen. — Se Esaias 50: 1; 54: 5, 6; Jeremias 3: 8.

 7. Inntok Jehova en strengt avvisende holdning til israelittene etter at han hadde avskåret dem fra sin gunst? Forklar.

⁷ Hvilken holdning inntok så Jehova etter at han hadde fullbyrdet disse strenge dommene over dem? Avholdt han seg fra å gjøre noe som helst som kunne føre til at de igjen oppnådde hans gunst? Nei, han irettesatte dem og oppfordret dem til å forlate den urette kurs som hadde ført til katastrofe for dem. Gjennom profeten Jeremias sa Gud, tydeligvis til dem som tilhørte det forkastede Israels rike i nord: «Vend tilbake, Israel, du frafalne, . . . jeg vil ikke holde fast ved min vrede evinnelig. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra [Jehova] din Gud. . . . Vend tilbake, I frafalne barn! Jeg vil lege eders frafall.» — Jer. 3: 12, 13, 22; jevnfør Klagesangene 3: 31—33; Esaias 57: 16—18.

 8. Hvordan viste Jehova gjennom profeten Esekiel hvilken holdning han inntar til dem som farer vill?

⁸ Denne uttalelsen er i harmoni med det Jehova sier gjennom profeten Esekiel. Han viser hvilken holdning han har inntatt til dem som fremdeles viser at de kan komme til å angre: «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? . . . mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever? . . . Kast fra eder alle eders overtredelser, som I har forsyndet eder med, og få eder et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor vil I dø, Israels hus? For jeg har ikke behag i noens død, . . . så omvend eder da, og I skal leve!» — Esek. 18: 23, 30—32.

 9. Betyr dette at Jehova Gud har åndelig fellesskap med dem som handler galt?

⁹ Betydde det at Jehova Gud på denne måten formante dem som hadde handlet galt, at han hadde åndelig fellesskap eller «samfunn» med dem, at han delte åndelige goder med dem, slik det er vanlig blant venner? (Se 1 Johannes 1: 3, 6, 7.) Nei, som Jehova tidligere hadde sagt til dem gjennom profeten Esaias, måtte de forandre seg hvis de ville være hans venner. Han ville ikke vandre på deres gale veier og anta deres urette tanker. Han sa: «Søk [Jehova] . . . Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til [Jehova], så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate. For mine tanker er ikke eders tanker, og eders veier er ikke mine veier, sier [Jehova]; som himmelen er høyere enn jorden, således er mine veier høyere enn eders veier, og mine tanker høyere enn eders tanker.» (Es. 55: 6—9) For å oppnå fellesskap med Gud igjen måtte de heve sine tanker og veier opp på Guds rettferdige nivå, det nivå som hans Ord framholder. De måtte følge hans oppfordring: «Kom, la oss gjøre opp vår sak!» Da ville deres store synder bli utslettet i hans øyne. — Es. 1: 18, 19, UGT.

10, 11. Hvilke egenskaper hos Jehova blir illustrert i lignelsen om den fortapte sønn, og hvordan?

¹⁰ Lignelsen om den fortapte sønn gir oss enda bedre innsikt i hvor beundringsverdig stor barmhjertighet og omtanke Jehova viser. (Luk. 15: 11—32) Den måten faren i lignelsen reagerte på da hans egensindige sønn kom hjem igjen, gir oss et godt bilde av hvordan vår himmelske Far, Jehova, er. Sønnen i lignelsen hadde dratt hjemmefra til et land langt borte, og der hadde han satt alt det han eide, over styr og levd et ryggesløst liv. Han hadde til og med holdt seg sammen med skjøger. Da han var blitt fattig og sulten, kom han til seg selv og besluttet å dra tilbake til sin far. Legg nå merke til hva lignelsen sier: «Da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han ynkedes inderlig, og løp til og falt ham om halsen og kysset ham.» — Luk. 15: 20.

¹¹ Da faren fikk se sin sønn langt borte, sa han altså ikke: ’Jeg rikker meg ikke av flekken og sier ikke et eneste ord før den synderen står her foran meg og ber høytidelig om å få komme tilbake.’ Nei, da faren så at sønnen var på vei til ham, og skjønte hva han hadde i sinne å gjøre, gikk han ham i møte. Det var etter at — ikke før faren på denne måten viste medfølelse, at sønnen direkte ba om tilgivelse.

12. Hvordan driver Jehova dem som angrer, til omvendelse? Hvordan illustrerer Hoseas’ profeti dette?

¹² Dette får oss til å tenke på apostelen Paulus’ ord om at «Guds godhet driver deg til omvendelse». (Rom. 2: 4) Ja, Jehova Gud gir uttrykk for rettferdig vrede når noen handler galt. Men han fortsetter ikke å være vred for bestandig hvis vedkommende slutter å handle galt. Han vet at kjærlighet og barmhjertighet har en enestående evne til å bringe dem som har handlet galt, tilbake til det punkt hvor de kan bli legt. — Hos. 6: 1; 14: 2, 3, 5.

13. a) Hvorfor må vi ikke etterligne den eldste broren i lignelsen om den fortapte sønn? b) Hvem må alle de som tjener som eldste, tilsynsmenn og hyrder, se hen til som sitt eksempel når de har å gjøre med slike som har handlet galt? c) Hva sier Salmene om det eksempel den største eldste har satt?

¹³ Vi ønsker ikke å være lik den eldste broren i lignelsen, som til å begynne med ikke var det minste glad over å se hvordan hans villfarne bror ble mottatt. (Luk. 15: 25—32) Vi vil i stedet bestrebe oss på å ’vise at vi er vår himmelske Faders barn’, ved å følge Jehovas eksempel med hensyn til å vise medfølelse. (Matt. 5: 44—48) Han, evighetens Gud og «den gamle av dager», er den største eldste, våre sjelers store hyrde og tilsynsmann. (1 Pet. 2: 25) Vi bør alltid følge hans eksempel. Senere i vår redegjørelse skal vi komme inn på hvordan hans eksempel kan være til hjelp for oss på mange praktiske måter. — Sl. 77: 8—10; 103: 9, 10, 13.

«Som en hedning og en toller»

14. Hvilket grunnlag hadde apostelen Paulus for det han sa om utstøtelse?

¹⁴ Da Paulus skrev sin apostoliske veiledning angående utstøtelse til menigheten i Korint, kunne han basere den på opplysninger som tidligere var blitt gitt under inspirasjon. Det var Kristus Jesus som hadde kommet med disse opplysningene. Matteus 18: 15—17 gjengir hans ord om hvordan synder som var blitt begått mot enkeltpersoner (tydeligvis ikke ubetydelige forseelser, men alvorlige synder), skulle behandles. Han framholdt muligheten av å gå til utstøtelse når den som hadde syndet, ikke viste noe tegn på anger. Etter å ha beskrevet de forskjellige skritt en måtte ta for å ’vinne’ vedkommende ved å få ham til å innse at han hadde handlet galt, og vise anger, sa Jesus: «Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller.»

15. a) Hvilken ’menighet’ siktet Jesus til i Matteus 18: 17? b) Hvorfor er da vi som tilhører den kristne menighet, interessert i det han sa?

¹⁵ På dette tidspunkt (år 32 e. Kr.) var den kristne menighet ennå ikke opprettet. Den ’menighet’ som Jesus nevnte, måtte derfor ha tilknytning til den daværende, jødiske ordning med dens eldsteråd, innbefattet dem som tjente som dommere og i egenskap av det representerte menigheten i de forskjellige byene. (Esras 10: 14; Luk. 7: 3) Jesu veiledning inneholdt ikke desto mindre et ledende prinsipp som ville være til hjelp for den framtidige kristne menighet. Vi er spesielt interessert i å vite hva det ville innebære at en synder som ikke angret, skulle betraktes «som en hedning og en toller». For å finne ut det må vi undersøke hvordan hedninger og tollere ble betraktet av den jødiske menighet. Det vil hjelpe oss til bedre å forstå apostelens ord i 1 Korintierne 5: 11—13 med hensyn til hvordan de kristne skulle betrakte dem som ble utstøtt av den kristne menighet.

16. Hvorfor kan vi ikke stole blindt på jødisk rabbinsk litteratur når vi vil finne ut hvilken holdning jødene inntok til hedningene? Hvor finner vi de nødvendige opplysninger?

¹⁶ Når vi skal finne ut hvilken holdning jødene inntok til dem som tilhørte de hedenske eller ikke-jødiske folkeslag, kan vi ikke utelukkende gå ut fra rabbinsk litteratur som ble skrevet etter den tid da Jesus var på jorden. Noen rabbinske skrifter gir uttrykk for en ytterliggående holdning, for regelrett hat til og forakt for hedningene. Noen av disse skriftene sier at en jøde aldri kunne komme en hedning til unnsetning, selv ikke hvis det sto om livet. (Maimonides, Rozeach. iv, 12; McClintock and Strong’s Cyclopædia, bind III, side 789) Vi kan imidlertid finne pålitelige opplysninger i Guds inspirerte Ord, og her får vi vite hvilken holdning jødene i det første århundre inntok.

17. Hvilken holdning viser Bibelen at jødene inntok til hedningene i det første århundre, og hvorfor hadde de en slik holdning?

¹⁷ Da apostelen Peter ble sendt til hjemmet til hedningen Kornelius i Cesarea, sa han til dem som var samlet der: «I vet hvor utillatelig det er for en jøde å omgås med noen av et annet folk eller å gå inn til ham; men Gud viste meg at jeg ikke skulle kalle noe menneske vanhellig eller urent.» (Ap. gj. 10: 27, 28) Da Peter senere kom til Jerusalem, gikk de i menigheten der som var tilhengere av omskjærelsen, i rette med ham og sa: «Du gikk inn til uomskårne menn og åt med dem.» (Ap. gj. 11: 2, 3) Jødene inntok således den holdning at de ikke skulle omgås hedninger som brødre, men betrakte dem som åndelig urene. Hedningene var «utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte» og sto følgelig ikke i et godkjent forhold til Jehova Gud. (Ef. 2: 11, 12) Hvis jøder omgikkes hedninger som brødre og gikk hjem til dem og spiste sammen med dem, ville det gjøre dem åndelig urene. — Se Johannes 18: 28; Galaterne 2: 11—14.

18. Hvordan vet vi at Jesus ikke hadde det ytterliggående syn på hedningene som kommer til uttrykk i enkelte rabbinske skrifter?

¹⁸ Jesus Kristus fulgte denne grunnleggende regel og avholdt seg fra å omgås mennesker av folkeslagene. Da han sendte ut sine disipler for at de skulle forkynne, sa han til dem: «Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus!» (Matt. 10: 5, 6) Men Jesus hverken godkjente eller rettet seg etter det ytterliggående syn som kom til uttrykk i rabbinsk litteratur, og som regnet alle hedninger som fiender som måtte foraktes. Han lot heller ikke en slik holdning komme til uttrykk overfor samaritanene. (Joh. 4: 4—40) Jesus siterte tvert imot sin Fars profetiske Ord for å vise at hedninger skulle ta imot Messias, at templet skulle være et bedehus for alle folk, og at Messias skulle være et lys for hedninger. (Matt. 12: 18, 21; Mark. 11: 17; jevnfør Lukas 2: 27—32; Apostlenes gjerninger 13: 47.) Da en hedensk høvedsmann som hadde vist jødene stor vennlighet, ba Jesus om å helbrede en syk tjener, gjorde Jesus det. (Luk. 7: 2—10) Selv om Jesus aldri ignorerte Moselovens advarsel mot å omgås dem som ikke tilhørte Guds menighet (hedningene), hadde han ikke et ulikevektig syn. Han gikk ikke til ytterligheter og betraktet ikke hedningene som sine fiender. Han forsto de prinsipper Guds veiledning inneholdt, og lot seg lede av dem.

19. a) Hvordan ble tollerne betraktet av jødene i sin alminnelighet? b) Hvordan viste Jesus at han hadde et likevektig syn på dem?

¹⁹ Det samme var tilfelle når det gjaldt tollerne, som vanligvis ikke var hedninger, men jøder. Fordi de i så mange tilfelle var uærlige, hadde de dårlig rykte hos de andre jødene og ble som oftest satt i klasse med syndere og skjøger. (Matt. 9: 10, 11; 21: 31, 32) Selv om Jesus ikke så gjennom fingrene med det gale de gjorde, lot han ikke være å hjelpe tollere når de viste at de ønsket å gjøre det som var rett, slik tilfellet var med tollerne Matteus Levi og Sakkeus. Fordi Jesus hjalp tollere til å gjøre framskritt i åndelig henseende, ble han med urette anklaget for å være «tolleres og synderes venn». Det var imidlertid forskjell på å pleie vennskap med noen og de bestrebelser Jesus gjorde seg for å lege åndelig syke og få dem til å angre og lede dem inn på rettferdighetens vei. — Matt. 11: 19; Luk. 5: 27—36; 19: 2—10.

20. Hvordan hjelper disse opplysningene om det rette jødiske syn på ’hedninger og tollere’ oss til bedre å forstå apostelens ord om utstøtelse, og hva blir konklusjonen av dette?

²⁰ Jesu eget eksempel beskytter oss således mot å innta den samme ytterliggående holdning som visse rabbinere når det gjelder å betrakte noen som «en hedning og en toller». Vi ser også en nøye sammenheng mellom den måten disse ble behandlet på, og det apostelen Paulus sier om dem som er utstøtt av den kristne menighet, nemlig at vi «ikke skulle ha omgang med» dem og ’ikke engang ete sammen med dem’. (1 Kor. 5: 11) Det er tydelig at det at en synder som ikke angrer, skal behandles som «en hedning og en toller», betyr at vi ikke kan ha noen fortrolig omgang med en slik person. Men, som Jesu eksempel viser, betyr ikke dette at vi må behandle vedkommende som en fiende eller nekte å vise alminnelig høflighet og omtanke. Det utelukker heller ikke at vi hjelper dem som ønsker å forandre sin urette handlemåte og oppnå eller gjenoppnå Guds gunst.

Hvordan 2 Johannes 9—11 skal forstås

21. Hvilken formaning kommer apostelen Johannes med i versene 9—11 i sitt annet brev, og hvilke spørsmål oppstår på bakgrunn av dette?

²¹ Apostelen Johannes kommer med denne formaningen i sitt annet brev: «Hver den som slår inn på avveie og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud [det vil si, er ikke i forening med ham, har ikke noe fellesskap med ham; jevnfør 1 Johannes 1: 6]; den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Dersom noen kommer til eder og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke velkommen [hils ham ikke, UO]! for den som byr ham velkommen [som hilser ham, UO], blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.» (2 Joh. 9—11) Sikter disse ordene nødvendigvis til alle som blir utstøtt av menigheten fordi de har handlet galt? Betyr de nødvendigvis at en overhodet ikke kan snakke med en utstøtt for å irettesette eller formane vedkommende i den hensikt å få ham til å angre, vende om og bli gjenopptatt i menigheten? Når vi undersøker den sammenheng disse ordene står i, kan vi bedre forstå hva apostelen mente.

22. a) Hva slags mennesker viser sammenhengen at apostelen talte om? b) Hvorfor ville det være upassende av en kristen å hilse på slike mennesker? c) Er det noen forskjell mellom den holdning vi blir anbefalt å innta overfor dem Johannes omtaler, og den holdning vi normalt og med rette inntar til ’hedninger og tollere’?

²² Legg merke til at apostelen Johannes i vers 7 sier at «mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen». Apostelen kommer så med en advarsel til de kristne. Han sier at de måtte være på vakt og ikke ta imot slike i sitt hjem, for de driver aktiv propaganda for falsk lære og prøver på en snedig måte å få andre til å gjøre det som er galt. Disse menneskene måtte ikke få fotfeste, slik at de kunne gjøre sin innflytelse gjeldende. En skulle til og med la være å hilse på dem for ikke å bli delaktig i deres onde gjerninger. I denne forbindelse kan vi merke oss at den vanlige hilsen blant jødene på apostlenes tid var et uttrykk som betyr: «Fred være med deg.» En kristen ville naturligvis ikke ønske å si det til en som var en bedrager og en antikrist. Det er imidlertid ingenting som viser at jøder som hadde et likevektig og bibelsk syn, ikke ville hilse på en hedning eller en toller. Det Jesus sa om å hilse da han oppfordret de kristne til å etterligne Gud med hensyn til å vise både «onde og gode» ufortjent godhet, skulle gjøre det klart at det ikke ville være riktig å innta en så streng holdning. — Matt. 5: 45—48.

23. I hvilken utstrekning eller under hvilke omstendigheter kan 2 Johannes 9—11 med rette bli anvendt på en som er utstøtt?

²³ Er alle som er blitt utstøtt, lik dem som blir beskrevet i Johannes’ annet brev? På det tidspunkt da det var nødvendig å utstøte dem, fulgte de tydeligvis en slik handlemåte eller hadde i det minste en lignende innstilling. Som det sies på side 168 i publikasjonen Organisert for å forkynne om Riket og gjøre disipler: «En døpt person som med overlegg følger en umoralsk handlemåte, forkaster i virkeligheten Bibelens lære i like høy grad som en som lærer andre noe som er i strid med det Bibelen sier om Gud, gjenløsningen, oppstandelsen og så videre. (Se til sammenligning Titus 3: 10, 11; 2 Timoteus 2: 16—19.)» Og hvis en som er blitt utstøtt, prøver å rettferdiggjøre sin umoralske handlemåte overfor andre eller å få andre til å godta hans feilaktige tankegang, vil han absolutt passe til den beskrivelse apostelen Johannes kommer med i sitt annet brev.

24, 25. a) Hva er det som viser at den beskrivelsen vi finner i 2 Johannes 9—11, ikke passer på alle som blir utstøtt? b) Hvordan bør dette få oss til å reagere, og hvilket viktig spørsmål skal vi nå behandle?

²⁴ Ikke alle utstøtte opptrer som ’forførere og antikrister’. Det er ikke alle av dem som prøver å forsvare urette handlinger, motarbeider sannheten og går inn for å lokke andre til å følge den urette handlemåte som de selv ble utstøtt for. Dette framgår av at mange har angret og er blitt gjenopptatt som godkjente medlemmer av menigheten. I De forente stater (hvor det nå er over en halv million kristne vitner for Jehova) var det således 36 671 som av forskjellige grunner ble utstøtt i tiårsperioden fra 1963 til 1973. I løpet av den samme perioden var det imidlertid 14 508 som viste oppriktig anger og ble gjenopptatt i menighetene. Dette tallet utgjorde nesten 40 prosent av tallet på utstøtte.a Vi som er her på jorden, skulle i sannhet glede oss sammen med Jehova og hans himmelske familie over dette. — Luk. 15: 7.

²⁵ Er det så noe som kan gjøres for å hjelpe enda flere av dem som er blitt utstøtt — men som ikke følger ’antikristenes’ handlemåte, som Johannes beskriver — til å bli gjenopptatt i menigheten? La oss se hvordan de bibelske prinsipper kommer til anvendelse i praksis.

[Fotnote]

[Bilde på side 557]

I Jesu lignelse om den fortapte sønn tok faren på en kjærlig måte imot sin egensindige, men angrende sønn. Dette får oss til å tenke på Guds kjærlighet og barmhjertighet og er et eksempel for oss