Kapittel 5

Utnevnt til vekter for kristenheten

 1. Når må en vekter spesielt verdsettes, og hvilken fare befant kristenheten seg i da «hedningenes tid» utløp i 1914?

EN VEKTER bør særlig verdsettes når det er fare på ferde. Den tjeneste han yter dag og natt, kan bety liv og beskyttelse for dem han er satt til vekter for, hvis de verdsetter hans innsats og gir akt på hans advarsler. Menneskene i kristenheten har vært i stor fare helt siden «endens tid» begynte, ved utløpet av «hedningenes tid» eller de «fastsatte tider for folkeslagene» (NW) om høsten 1914. De har ikke bare vært i fare på grunn av den første verdenskrig som raste den gangen og tok til i styrke, og som innledet en ’tidsalder med vold’ som har vart like til denne dag. Som vi skal se, er det også en annen og alvorligere grunn til at de befinner seg i fare.

 2. Hva opprettet kristenheten som sin vekter, og hva viser at dens presteskap ikke kunne være en pålitelig vekter?

² Kristenheten gjorde først Folkeforbundet og siden, i 1945, De forente nasjoner til sin vekter som skulle opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, men Folkeforbundet maktet ikke oppgaven, og det har heller ikke dets etterfølger gjort. I kristenheten har dessuten folks åndelige interesser kommet i fare, og det er særlig alvorlig, ettersom de åndelige interesser har med deres evige liv å gjøre. Den kjensgjerning at presteskapet ikke holdt fast ved de kristne prinsipper for derved å avverge den første verdenskrig, viser at det ikke var noen pålitelig vekter.

 3. Kunne kristenhetens geistlige frambringe en åndelig vekter fra sine egne rekker, og hvordan viste Gud på en forbilledlig måte at han ville oppreise en vekter?

³ Da denne voldsomme verdenskonflikten endte den 11. november 1918, oppsto det således et behov, eller det ble et mer fremtredende behov, for at den Høyeste, i hvis hånd alle menneskers evige framtid ligger, oppreiste en åndelig vekter. Han måtte oppreise en vekter som ikke var opprørsk, men som var pålitelig og trofast, for kristenhetens katolske, protestantiske og ortodokse geistlige kunne ikke frambringe en slik vekter fra sine egne rekker. At den høyeste Gud ville gjøre det, ble forbilledlig vist ved det som skjedde med Esekiel, presten Busis sønn. I år 613 f. Kr. var den 40 år lange «endens tid» for Jerusalem og det omkringliggende Juda land nesten forbi. Bare seks år senere skulle både Jerusalem og Juda land legges fullstendig øde, slik at det hverken fantes mennesker eller dyr igjen der. De få jøder som ville overleve Jerusalems ødeleggelse, ville bli ført til Babylon og ville måtte leve i landflyktighet der mens Juda lå øde i 70 år. Jehova visste dette på forhånd. Han var mer enn noen annen klar over den fare som truet det jødiske folk. Flere år i forveien, i 613 f. Kr., oppreiste han i sin barmhjertighet en vekter blant dem som allerede var i landflyktighet i Babylon, nemlig prestesønnen Esekiel.

 4. Hva var grunnen til at Jehovas himmelvogn stanset foran Esekiel, og hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med Esekiel da han får overrakt bokrullen?

⁴ Det var ennå tid. En vekter kunne fremdeles advare om den store ulykke som ville komme. Plutselig ble Esekiel begunstiget med å få et syn fra Jehova, Israels Gud. I det realistiske synet kom Jehovas ærefryktinngytende himmelvogn kjørende fra nord og stanset foran Esekiel der på elven (kanalen) Kebars bredd i Babylonia. Hensikten med dette synet var at Jehova der oppe fra sin vognlignende organisasjon skulle utnevne Esekiel til profet og vekter for israelittene, som var i fare. Som profet måtte Esekiel ha et budskap, og som vekter måtte han ha noe å utrope. Esekiels profetiske budskap og den advarsel han skulle utrope, sto å lese på den bokrullen som nå ble rakt ham av en hånd, samtidig som han fikk befaling om å spise denne bokrullen. Ønsket Esekiel å forkynne de «klagesanger og sukk og ve-rop» som sto skrevet både på bokrullens framside og på dens bakside? Ville en bokrull med et slikt budskap være velsmakende? Ville det være en nytelse å spise den? Ville Esekiel være gjenstridig og opprørsk i likhet med Israels barn, som Jehova hadde sagt at han ikke måtte etterligne? (Esekiel 2: 8—10) Hva valgte Esekiel å gjøre som et eksempel for vår tids Esekiel?

 5. Hva fikk Esekiel befaling om å gjøre, og hvordan virket det først på ham da han gjorde det?

⁵ Angående Jehova, som satt på vognens trone i dette synet, sier Esekiel: «Og han sa til meg: Menneskesønn! Et det du her finner for deg! Et denne bokrull, og gå av sted og tal til Israels hus! Da lot jeg opp min munn, og han ga meg denne rull å ete og sa til meg: Menneskesønn! Mett din buk og fyll dine innvoller med denne rull som jeg gir deg! Og jeg åt, og den var i min munn søt som honning.» — Esekiel 3: 1—3.

 6. Hvorfor var bokrullen søt i Esekiels munn? Hvem opplevde noe lignende 700 år senere, og hvor var han?

⁶ Stikk i strid med det en kunne vente, var bokrullen med det dystre budskapet søt som honning i Esekiels munn. Det var fordi Esekiel ved å gjøre den til en del av seg selv tok imot et spesielt oppdrag fra Jehova. Å få et slikt oppdrag vil alltid være en behagelig opplevelse for den som ser det som en ære å bli utnevnt til å tjene den høyeste Gud på en spesiell måte i en kritisk tid. Sju hundre år senere skulle den kristne apostelen Johannes — som i likhet med Esekiel var i landflyktighet, men på øya Patmos i Egeerhavet, langt vest for elven Kebar — oppleve noe lignende. Da han opplevde dette, fulgte han Esekiels eksempel. Hvis Johannes, Jesu Kristi elskede medarbeider, fikk dette synet i år 96, fikk han det 66 år etter at Jesus hadde kalt ham til å være en disippel, mens Esekiel bare var i sitt 30. år da han fikk sitt oppdrag. La oss legge merke til hvordan de to opplevelsene minner om hverandre, mens vi leser hva Johannes skriver:

 7. Hvordan beskriver apostelen Johannes det han opplevde i forbindelse med bokrullen i engelens hånd?

⁷ «Og den røst som jeg hadde hørt fra himmelen, hørte jeg atter tale med meg og si: Gå og ta den lille åpnede bok i den engels hånd som står på havet og på jorden! Og jeg gikk bort til engelen og sa til ham at han skulle gi meg den lille bok. Og han sier til meg: Ta og et den! og den skal svi i din buk, men i din munn skal den være søt som honning. Og jeg tok den lille bok av engelens hånd og åt den; og i min munn var den søt som honning; og da jeg hadde ett den, svidde det i min buk. Og de sier til meg: Du skal atter spå om mange folk og ætter og tunger og konger.» — Åpenbaringen 10: 8—11.

 8. Hva ble Esekiels opplevelse med bokrullen brukt som et mønster for, og hva var den et bilde på?

⁸ Det som hendte Esekiel, ble altså brukt som et mønster for det Johannes opplevde, noe som viser at Esekiels opplevelse var profetisk og var et bilde, ikke på Johannes’ opplevelse, men på det som har skjedd med den klasse i vår tid som ble framstilt ved apostelen Johannes, nemlig den salvede levning av Jehovas kristne vitner.

 9. Hva var den bokrullen som inneholdt slike sørgelige ting, og som Esekiel spiste, et bilde på?

⁹ Den bokrullen som Esekiel spiste, og som var beskrevet med klagesanger, sukk og ve-rop, var ikke et bilde på Esekiels profetiske bok. Den var et bilde på et budskap fra Jehova som Esekiel skulle forkynne helt til han hadde forkynt sitt siste budskap mot Jerusalems og Juda lands hedenske fiender. — Esekiel 35: 15.

10. Hva var denne bokrullen et bilde på i forbindelse med den salvede levning av Jehovas tjenere, hvordan spiste levningen den, og hvilken virkning hadde det?

¹⁰ Den «bokrull» som den salvede levning av Jehovas innvigde tjenere spiste i 1919, var heller ikke et bilde på Esekiels bok. Den var et bilde på alle de deler av Guds Ord, Bibelen, som omhandler de åndelige plager og den ’store trengsel’ som skal komme over kristenheten og dens religiøse og politiske forbundsfeller nå i «endens tid». De som tilhører vår tids salvede levning, spiste denne «bokrull» i og med at de påtok seg det oppdrag og ansvar å forkynne alle disse budskaper fra Guds Ord etter hvert som Jehova ved sin ånd ga sine vitner klar forståelse av dem. De som tilhørte den salvede levning, følte en usigelig glede da de i 1919 «spiste» det Jehovas budskap som da skulle forkynnes, og gjenopptok sin offentlige tjeneste. Det var søtt i deres munn.

BLE IKKE SENDT TIL UTLENDINGER, MEN TIL SITT EGET FOLK

11, 12. Hva fikk Esekiel vite med hensyn til hvem han skulle bli sendt til, etter at han hadde spist bokrullen, og hvordan ville han bli rustet til å møte dem?

¹¹ Da Esekiel hadde tatt imot oppdraget ved å spise bokrullen, fikk han beskjed om å gå til handling. Han forteller:

¹² «Og han sa til meg: Menneskesønn! Gå til Israels hus og tal til dem med mine ord! For ikke til et folk med vanskelig språk og tungt mæle sendes du, men til Israels hus; ikke til mange folk med vanskelig språk og tungt mæle, hvis ord du ikke forstår; sannelig, om jeg sendte deg til dem, skulle de høre på deg. Men Israels hus skal ikke ville høre på deg, for det vil ikke høre på meg; for hele Israels hus har harde panner og forherdede hjerter. Se, jeg gjør ditt åsyn hardt mot deres åsyn og din panne hard mot deres panne. Lik en diamant, hardere enn stein, gjør jeg din panne; du skal ikke frykte for dem og ikke forferdes for deres åsyn; for en gjenstridig ætt [et opprørsk hus, NW] er de.» — Esekiel 3: 4—9.

13. Ville Esekiel få språkproblemer når han ble sendt til disse menneskene, og hvorfor behøvde han ikke å frykte for dem?

¹³ Esekiel behøvde ikke å lære et nytt språk for å kunne forkynne sitt budskap. Han ble ikke sendt til folkeslag hvis språk han ikke kunne forstå, og som ikke ville forstå det hebraiske språk han talte. Hvis det hadde vært slike folkeslag han var blitt sendt til, ville de ha hørt på ham, akkurat som assyrerne i Ninive hadde hørt på den hebraiske profeten Jonas og omvendt seg og var blitt spart over 200 år tidligere, omkring år 844 f. Kr. (Jonas 3: 1 til 4: 11) Esekiel ble sendt til sine egne landsmenn, og han skulle tale til dem på deres hellige hebraiske språk. Når de unnlot å gi akt på det han sa til dem, ville det altså ikke være fordi de ikke forsto det han sa. Jehova minnet Esekiel om at israelittene hadde en opprørsk innstilling, at de hadde harde panner og forherdede hjerter. Esekiel behøvde imidlertid ikke å nære menneskefrykt, som fører i snare. (Ordspråkene 29: 25) Jehova ville gjøre hans panne enda hardere enn deres, ja, som diamant, hardere enn stein. Hans ansikt kunne være like bestemt og besluttsomt som deres.

14. Hvem ble den salvede levning av Jehovas vitner sendt til etter den første verdenskrig?

¹⁴ Etter at den første verdenskrig hadde endt i 1918, ble den gjenopplivede levning av Jehovas salvede vitner sendt, ikke til hedningene, som hadde sitt eget religiøse språk, men til kristenheten, som benyttet det kristne religiøse språk. De hadde gode muligheter for å forkynne om Guds rike i kristenheten. Hvorfor?

15. På grunn av hva hadde den salvede levning av Jehovas vitner gode muligheter for å forkynne Riket i kristenheten fra og med 1919?

¹⁵ Fordi de lot Selskapet Vakttårnet tilrettelegge sin virksomhet og forsyne dem med religiøse publikasjoner, og allerede i 1919 hadde dette selskap avdelingskontorer i Storbritannia, på det europeiske kontinent, i Australia, i Sør-Afrika og i Nord-Amerika. Folk i disse områdene innen kristenheten hadde Bibelen på de forskjellige språk, akkurat som Jehovas vitner. Til tross for at disse menneskenes hender dryppet av blod fra den første verdenskrig, gjorde de fremdeles krav på å være kristne. De hevdet at de trodde på Gud, Faderen, hans Sønn, Jesus Kristus, den hellige ånd og den kristne kirke. Vår tids Esekiel-klasse kunne altså tale disse navnkristnes religiøse språk, og de skulle på sin side være i stand til å forstå Esekiel-klassens bibelske språk.

16, 17. Regnet Jehovas vitner med å omvende kristenheten, og hvilke ord av Jesus om mennesker som tilhørte en annen rase og talte et annet språk, husket de på?

¹⁶ Den salvede levning av Jehovas vitner regnet ikke med å kunne omvende kristenheten fra dens villfarne vei, like lite som Esekiel hadde fått noe håp om å kunne omvende Israels opprørske hus. Kristenheten representerte det forutsagte frafall eller opprør imot den rene tilbedelse, et opprør som tok form etter Jesu Kristi 12 apostlers død mot slutten av det første århundre. (2 Tessalonikerne 2: 3—12) I likhet med fortidens Israel var kristenheten altså et «opprørsk hus». Det overrasket ikke dem som tilhørte den salvede levning, at kristenheten var uvillig til å lytte, for de husket noen ord av Jesus som svarer til Jehovas ord til Esekiel. Det var det Jesus sa til noen israelittiske byer som han hadde vitnet i:

¹⁷ «Ve deg, Korasin! ve deg, Betsaida! Dersom de kraftige gjerninger som er gjort i eder, var gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt seg i sekk og aske. Dog, jeg sier eder: Det skal gå Tyrus og Sidon tåleligere på dommens dag enn eder.» — Matteus 11: 20—24.

18. Hva sa Jesus også om Ninives menn og om dronningen fra Syden med hensyn til dommens dag?

¹⁸ Jesus Kristus sa også til sin tids ’onde og utro slekt’: «Ninives menn skal stå opp på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for de omvendte seg ved Jonas’ forkynnelse, og se, her er mer enn Jonas. Dronningen fra Syden skal stå opp på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for hun kom fra jordens ytterste ende for å høre Salomos visdom, og se, her er mer enn Salomo.» — Matteus 12: 39—42.

19. Hvilken anklage utsatte Jehova seg ikke for, hvem sendte han i samsvar med motbildet den salvede levning til, og hva skulle levningen si?

¹⁹ Jehova ønsket ikke å utsette seg for å bli anklaget for ikke å ha advart det folk som ikke ville gi akt på hans betimelige budskap. Derfor sa han videre til Esekiel: «Menneskesønn! Alle de ord som jeg taler til deg, skal du ta inn i ditt hjerte og høre med dine ører. Og gå til de bortførte, til ditt folks barn, og tal til dem og si: Så sier Herren, [Jehova] — enten de hører eller lar det være!» (Esekiel 3: 10, 11) Medlemmene av den salvede levning, som hadde overlevd den første verdenskrig, og som var godt kjent med Esekiels profetiske bok, ble minnet om at de skulle ta Guds Ord inn i sitt hjerte. De skulle så gå til vår tids «bortførte», til menneskene i kristenheten, som er blitt ført i fangenskap og landflyktighet av Babylon den store, den falske, babyloniske religions verdensrike. Til disse måtte den salvede levning si det Jehova i sitt skrevne Ord hadde pålagt den å si, enten de ville høre eller ikke. Ved å gjøre dette ville den salvede levning vise at den var trofast mot sin Gud.

20. Hvor førte ånden fra Jehova Esekiel hen, og med hvilke følelser fór han av sted?

²⁰ Tiden var nå inne til å gå til handling. Esekiel befant seg fremdeles i nærheten av Jehovas vogn og de fire kjeruber ved dens fire hjul som han så i synet. Nå begynte den guddommelige ånd som var i himmelvognens hjul, og som fikk dem til å bevege seg i den riktige retning, å bevege Esekiel. Han skriver: «Da løftet et vær [en ånd, NW] meg opp, og jeg hørte bak meg lyden av et stort bulder: Lovet være [Jehovas] herlighet fra det sted hvor han er, og lyden av livsvesenenes vinger, som rørte ved hverandre, og lyden av hjulene ved siden av dem og lyden av et stort bulder. Og et vær [ånden, NW] løftet meg opp og tok meg, og jeg fór av sted, gram og harmfull i min ånd, og [Jehovas] hånd var sterk over meg. Og jeg kom til de bortførte i Tel-Abib, de som bodde ved elven Kebar, og hvor de ellers bodde, og jeg satt der i sju dager iblant dem og stirret fram for meg.» (Esekiel 3: 12—15) Esekiel ble således med uimotståelig makt ført til sitt bestemmelsessted.

21. Fra hvilket sted bør «[Jehovas] herlighet» lovprises, i samsvar med de avskjedsord Esekiel hørte?

²¹ De avskjedsordene som Esekiel hadde hørt, «lovet være [Jehovas] herlighet fra det sted hvor han er», ble uten tvil uttalt av de fire kjeruber eller livsvesener som ledsaget himmelvognen. Templet i det fjerntliggende Jerusalem ble kalt «det sted hvor han er», Jehovas sted, men Jehovas herlighet ble ikke lenger lovprist fra denne besmittede religiøse bygning. Jehovas sted er hos hans folk, de mennesker som han bemyndiger til å tjene seg, slike som Esekiel, og fra dem bør lovprisning av «[Jehovas] herlighet» stige opp. Det skulle gjelde Esekiel, og det skulle også gjelde hans motbilde i vår tid, den salvede levning av Jehovas vitner fra 1919 av.

«GRAM OG HARMFULL I MIN ÅND»

22. I hvilken forstand fór Esekiel av sted ’gram og harmfull i sin ånd’, og hvorfor satt han og ’stirret fram for seg’ i sju dager?

²² Den beskrevne bokrullen fra Jehova som Esekiel hadde spist, og som var søt som honning i hans munn, hadde en annen virkning i hans indre, idet den gjorde ham gram eller bitter og ’harmfull i sin ånd’ på grunn av de «klagesanger og sukk og ve-rop» som sto å lese på den. Det at Esekiel ’fór av sted, gram og harmfull i sin ånd’, betydde derfor ikke at han kom med innvendinger og motvillig gikk i gang med sitt vanskelige oppdrag. Jehovas «hånd», hans anvendte makt, var sterk over Esekiel og styrket ham slik at han i sin tjeneste kunne gi uttrykk for ånden i det som sto skrevet på den bokrullen han hadde spist. Han måtte selv komme i den sinnsstemning som preget Guds vredesbudskap, for å kunne forkynne det på rette måte, med nidkjærhet. Det var et lammende budskap Esekiel skulle overbringe disse landflyktige jøder ved elven Kebar. Det var et budskap som virket fullstendig bedøvende på grunn av de sjokkerende ting det inneholdt. Esekiel måtte derfor ha tid til å fordøye det, til å tilegne seg det. I sju dager, en fullstendig tidsperiode, satt han og ’stirret fram for seg’ blant de landflyktige jøder i Tel-Abib uten å røre seg, som en som er fortumlet.

23, 24. Hva var det som gjorde den salvede levning av Jehovas vitner ’gram og harmfull i sin ånd’, og hvordan beskriver Åpenbaringen 11: 11—14 at det kom ånd i dem fra Gud som vakte dem til live?

²³ Når det gjelder vår tid, hadde den salvede levning av Jehovas kristne vitner lidt mye forfølgelse fra kristenhetens side under den første verdenskrig, men det var ikke det som fylte de salvede vitner med bitterhet, med en hevnens ånd. Det var Jehovas vredesbudskap mot den frafalne hyklerske kristenhet som fikk dem til å gå i gang med sitt oppdrag etter krigen med bitterhet. Men Jehovas «hånd» var sterk over dem og drev dem til å utføre sitt tildelte arbeid. Det var hans ånd som gjenopplivet dem i 1919, slik at de kunne gå i gang med sin offentlige virksomhet etter krigen, især i kristenheten. Dette skjedde nøyaktig slik som det var blitt profetisk beskrevet i Åpenbaringen 11: 11—14, hvor vi leser om Guds «to vitner» hvis offentlige forkynnelse var blitt drept av kristenheten under den første verdenskrig:

²⁴ «Og etter de tre dager og en halv [da de hadde ligget døde på «gaten» i kristenheten] kom det livsånde fra Gud i dem, og de reiste seg opp på sine føtter, og en stor frykt falt på dem som så dem. Og de hørte en høy røst fra himmelen si til dem: Stig opp her! Og de steg opp til himmelen i skyen, og deres fiender så dem. Og i samme stund ble det et stort jordskjelv, og tiendedelen av byen falt, og sju tusen mennesker ble drept i jordskjelvet; og de andre ble forferdet og ga himmelens Gud ære. Det annet ve er over; se, det tredje ve kommer snart.»

25. Hvordan satt den salvede levning faktisk og ’stirret fram for seg’ ved begynnelsen av etterkrigstiden, og hva ble bladet The Golden Age begynnelsen til med hensyn til kristenheten?

²⁵ Akkurat som Esekiel en tid satt og ’stirret fram for seg’ blant de landflyktige i Tel-Abib ved elven Kebar, gikk den gjenopplivede levning av Jehovas vitner ikke straks i gang med det ærefryktinngytende arbeid som skulle utføres i etterkrigstiden, ettersom det gikk en tid før den hadde innstilt seg på det. Det styrende råd ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York bestemte seg for å utgi et nytt blad, som spesielt skulle avsløre den ukristne behandling som kristenheten hadde utsatt Jehovas folk for under den første verdenskrig. Det første nummeret av dette nye bladet, The Golden Age (Den Gylne Tidsalder), utkom den 1. oktober 1919, og bladets formål ble behandlet i et spesielt nummer, nr. 27, som ble sendt ut den 29. september 1920. Den innledende artikkelen i dette nummeret het «’Folkene i fortvilelse’: årsak, advarsel, botemiddel», og dette temaet ble utdypet på alle bladets 32 sider. Det ble trykt fire millioner eksemplarer av dette spesielle nummeret som ble delt ut gratis til folk i kristenheten. Dette var imidlertid bare begynnelsen til dette bladets avsløringer av de skjendige ugjerninger som kristenheten hadde begått i strid med Guds skrevne Ord, Bibelen.

26. Sammen med hvilket blad ble The Golden Age benyttet til å avsløre kristenhetens ugudelighet, og hvilke anklager mot kristenheten ble offentliggjort i nummeret for 24. september 1924?

²⁶ Især fra da av ble bladet The Golden Age (Den Gylne Tidsalder) sammen med søsterorganet The Watch Tower (Vakttårnet) brukt til å avsløre kristenhetens ugudelighet og peke fram mot dens ødeleggelse. Bladet The Golden Age fortalte for eksempel i likhet med bladet The Watch Tower om det internasjonale stevne som den salvede levning av Jehovas vitner holdt i Columbus i Ohio i USA fra 20. til 27. juli 1924. I The Golden Age for 24. september 1924 var det således gjengitt et berømt dokument som hadde tilknytning til det internasjonale stevnet, og som ble vigd oppmerksomhet verden over, foruten et offentlig foredrag som støttet dokumentets innhold. Dette dokumentet var en resolusjon med tittelen «ANKLAGE» som ble vedtatt fredag ettermiddag den 25. juli. For at vi skal forstå hvordan denne resolusjonen viste at kristenheten er et hyklersk og frafallent religiøst system, siterer vi her noen avsnitt fra den:

Vi internasjonale bibelstudenter, forsamlet til konvent, avgir erklæring om vår ubetingede troskap mot Kristus, som nå er nærværende for å opprette sitt rike, så vel som om vår troskap mot dette rike.

Vi tror at ethvert innvigd Guds barn er et Kristi sendebud og er forpliktet til å avgi et trofast og sant vitnesbyrd om hans rike. Som Kristi sendebud og uten å påta oss noen selvrettferdighet tror og hevder vi at Gud har gitt oss den oppgave «å utrope en hevnens dag fra vår Gud og å trøste alle sørgende». — Esaias 2.

. . .

Vi framfører den anklage at Satan har dannet en sammensvergelse i den hensikt å holde folkene i uvitenhet med hensyn til Guds planer om å velsigne dem med liv, frihet og lykke, og at andre, nemlig utro predikanter, hensynsløse utbyttere og samvittighetsløse politikere, har sluttet seg til denne sammensvergelse enten frivillig eller ufrivillig.

De utro predikanter har sluttet seg sammen i geistlige systemer, bestående av konsiler, synoder, kirkeråd, foreninger osv. og har i forbindelse med disse antatt titler som paver, kardinaler, biskoper, teologiske doktorer, pastorer, hyrder osv. og har utvalgt seg selv til sådanne embeter; alle disse kalles her under ett for «geistligheten». De har med vilje gjort kommersielle kjemper og profesjonelle politikere til sine hjorders ypperste.

. . .

7) De fornekter Herrens rett til å opprette sitt rike på jorden skjønt de er vel vitende om at Jesus lærte at han ville komme tilbake ved verdens ende, og at bevisene for at denne tid var kommet, skulle ses derav at kristenhetens nasjoner da ville være opptatt av en verdenskrig, som hurtig skulle etterfølges av hungersnød, pest, revolusjoner,. . . — The Golden Age, sidene 820, 821, avsnittene 1, 2, 4, 5, 17; Vagttaarnet for oktober 1924, sidene 150, 151.

27. Hva het det offentlige foredraget som ble holdt til støtte for resolusjonen med tittelen «Anklage», oe hvilken publisitet fikk det dagen etter?

²⁷ Det offentlige foredraget som underbygde denne «Anklage», het «Sivilisasjonen dødsdømt» og ble holdt etterfølgende søndag på Ohio statsuniversitets stadion for en synlig tilhørerskare som ble anslått til 435 000. Taleren, den daværende presidenten for Selskapet Vakttårnet, siterte uttalelser av sju fremtredende menn som var klar over den katastrofe som truet, og behandlet deretter inngående «årsaken til kristenhetens ulykke». Hvordan opplysningene ble mottatt, forteller The Golden Age på side 813, spalte 2: «Foredraget ble fulgt med usedvanlig stor oppmerksomhet, og til tross for at det klart og tydelig avslørte kristenhetens villfarelser, ble det mottatt med begeistring og bifall av den store tilhørerskaren. Mandagen etter stevnet gjenga Ohio-avisen State Journal hele foredraget.»a

28. Hvordan ble denne «Anklage» vedtatt ved det offentlige møtet, i hvor stor utstrekning ble den senere delt ut i trykt form, og hvordan fulgte den salvede levning i denne forbindelse Esekiels eksempel?

²⁸ Etter det offentlige foredraget ble resolusjonen «Anklage», som allerede var blitt vedtatt av stevnedeltagerne, lest opp for tilhørerne og enstemmig vedtatt av den offentlige forsamling, idet alle reiste seg for å tilkjennegi at de støttet den. For å spre disse opplysningene og advare så mange mennesker i kristenheten som mulig begynte en i oktober samme år å dele ut denne resolusjonen gratis i traktatform, og til slutt var det blitt trykt over 50 millioner eksemplarer av den på engelsk og andre språk. Det må i sannhet sies at den profetgjerning som Esekiels oppdrag var et forbilde på, er blitt utført av hans motstykke i vår tid i forkynnelsen for det motbilledlige opprørske «Israels hus».

HVORDAN EN REDDER SIN SJEL SOM VEKTER

29—31. Hva fikk Esekiel videre vite om sitt ansvar som vekter, som gikk ut på at han skulle advare de ugudelige og de rettferdige?

²⁹ Fortidens Esekiel ventet uten tvil på ytterligere instrukser fra Jehova etter at han hadde kommet til Tel-Abib i Babylonia. Det fikk han også. Han forteller selv: «Men da sju dager var gått, da kom [Jehovas] ord til meg, og det lød således:

³⁰ «Menneskesønn! Jeg har satt deg til vekter for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø, og du ikke advarer ham og ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige, og han ikke vender om fra sin ugudelighet og fra sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel.

³¹ «Og når en rettferdig vender seg bort fra sin rettferdighet og gjør urett, så legger jeg en anstøtsstein i hans vei — han skal dø. Når du ikke har advart ham, skal han dø i sin synd, og de rettferdige gjerninger som han har gjort, skal ikke kommes i hu, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den rettferdige om at han, den rettferdige, ikke skal synde, og han da ikke synder, da skal han visselig leve, fordi han lot seg advare, og du har reddet din sjel.» — Esekiel 3: 16—21.

32. Skulle Esekiel være vekter i et bokstavelig vakttårn, eller hva skulle han gjøre? Hvilken pakt som skulle overholdes, hadde dette forbindelse med?

³² Som nyutnevnt vekter for Israels hus skulle Esekiel ikke gå opp i et bokstavelig vakttårn og holde utkikk etter farer som truet. Nei, han skulle holde øye med israelittene for å se om de oppfylte sine forpliktelser overfor sin Gud. Vi må huske at israelittene mange år tidligere, i 1513 f. Kr., hadde inngått en nasjonal overenskomst eller pakt med Jehova ved hans mellommann Moses, og at de hadde frambåret dyreoffer og høytidelig lovt å holde De ti bud og alle de lover som Jehova hadde gitt i tilknytning til dem. (2 Mosebok 19: 3 til 24: 8) På Esekiels tid var ikke denne pakten blitt erstattet av en ny pakt; i Jehovas øyne var de fremdeles bundet av den pakt som ble inngått ved Sinai berg med Moses som mellommann. Profeten Esekiel ble satt til å våke og til å advare dem som overtrådte denne pakts lov, om de følger deres handlemåte ville få. Akkurat som en soldat som står vakt om natten, ville bli dømt til døden hvis han falt i søvn og unnlot å våke over sine sovende kamerater, ville Esekiel miste livet hvis han unnlot å la advarselen fra Jehova lyde.

33. Hvordan ville Jehova si: «Du skal visselig dø,» til dem som brøt lovpakten? Hvordan ville de dø?

³³ Især ved de forbannelser som ble uttalt i lovpakten, ville Jehova si til den ugudelige paktsbryteren: «Du skal visselig dø.» Denne uttalelsen sikter ikke til en naturlig død, en død som også ikke-jøder er underlagt fordi de stammer fra vår første jordiske far, synderen Adam. Nei, den sikter til at overtrederens liv blir forkortet ved hjelp av de midler som Jehova vil benytte for å fullbyrde sin dom over ham.

34. Hvilke muligheter for å bevare livet ble framholdt for henholdsvis de ugudelige og de rettferdige, og hvorfor hadde Israel den gangen stort behov for en vekter?

³⁴ Den ugudelige kunne altså unngå å bli henrettet på den måten ved å vende seg fullstendig bort fra sin ugudelige levemåte. Den rettferdige kunne bevare livet ved fortsatt å holde seg til Jehovas rettferdige lov, som var en del av hans pakt. Hvis en rettferdig israelitt begynte å gjøre urett, ville alle de rettferdige gjerninger han tidligere hadde gjort, ikke gagne ham. Det var den urett han til sist gjorde, som ville være avgjørende, og på grunn av den måtte han dø som følge av at dommen ble fullbyrdet over ham. Var det ikke da et stort behov for at Jehova oppreiste en vekter? Jo, det var det. Jerusalem og Juda land var allerede langt inne i «endens tid». Innbyggernes liv var i fare.

35. På hvilken måte var både Jehova og Esekiel berørt av den fare som truet israelittene, og hva var det forstandigste og fornuftigste Esekiel kunne gjøre?

³⁵ Og selv om Esekiel var langt borte fra skueplassen for den kommende ødeleggelse, ettersom han var i landflyktighet i landet Babylon, sto hans eget liv på spill. Hvorfor det? Fordi han kunne holdes ansvarlig for de stakkars offernes død, ettersom Jehova hadde utnevnt ham til vekter for dem. Esekiel hadde derfor all mulig grunn til å være interessert i å utføre sitt oppdrag og overbringe den advarsel som han hadde fått befaling om å gi dem som var i livsfare. Esekiels Gud var også berørt, for han kunne anklages for ikke å ha gitt sitt paktsfolk en tilbørlig advarsel hvis Esekiel, som talte i Jehovas navn, sviktet sin oppgave. Esekiel måtte vokte seg for å bringe vanære over sin Guds navn. Det forstandigste og fornuftigste han kunne gjøre, var å redde sin egen sjel ved lydig å advare de israelittiske sjeler som befant seg i livsfare. Jehova hadde gjort det mulig for dem å unnslippe, og det var Esekiels plikt å henlede deres oppmerksomhet på denne mulighet.

36. Hvorfor bør de som tilhører den salvede levning, til tross for at de har håp om å bli beskyttet av Gud, ikke innta en likegyldig holdning til dem som befinner seg i kristenheten, og heller ikke til de anklager som kan bli rettet mot Gud?

³⁶ Er det en forpliktelse av mindre betydning som er blitt pålagt vår tids levning av salvede vitner som Jehova har utnevnt til vekter for kristenheten, som nå befinner seg i sin «endens tid»? Nei! På grunn av sitt studium av Bibelens tidsregning vet de salvede vitner hvor menneskeverdenen befinner seg på tidens strøm. På grunn av de bibelske profetier som er blitt oppfylt fra 1914, vet de at Jehovas himmelvogn er på vei for å fullbyrde Jehovas dom over det motbilledlige utro Jerusalem og Juda. Selv om de venter at Gud vil beskytte dem under kristenhetens kommende ødeleggelse, kan de ikke være uinteressert i de mennesker som religiøst sett er knyttet til kristenheten. De vet at disse menneskers sjeler eller liv står i fare for å bli utslettet. Menneskene må advares og ledes inn på Guds rettferdige vei, slik at de kan unngå å bli tilintetgjort sammen med dem som bevisst er onde. Jehova vil trekke denne salvede levning, hans utnevnte vekterklasse, til ansvar for unødig tap av menneskeliv hvis den er forsømmelig. Han må ikke kunne anklages for at han ikke har vist barmhjertighet og latt advarselen lyde.

HIMMELVOGNEN FØLGER PROFETEN

37, 38. Hvem fikk Esekiel deretter kraft fra, hvorfor fikk han denne kraften, og gjorde han det han hadde fått befaling om å gjøre?

³⁷ Det var ingen tid å miste! Innenfor synsvidde av de «øyne» som hjulringene på Jehovas himmelvogn var fulle av, og innenfor hørevidde av de fire kjeruber eller «livsvesener» som ledsaget disse hjulene, fikk Esekiel nå befaling om å gå ut og ivareta sine plikter. Fra den som er høyere enn alle andre, ja, fra Jehova, som troner over hele sin hellige, himmelske, vognlignende organisasjon, fikk Esekiel nå kraft til å utføre sin modige tjeneste som vekter. I Esekiel 3: 22, 23 sier den nyutnevnte profeten i Tel-Abib:

³⁸ «Og [Jehovas] hånd kom over meg der, og han sa til meg: Stå opp og gå ut i dalen! Der vil jeg tale med deg. Da sto jeg opp og gikk ut i dalen, og se, der sto [Jehovas] herlighet, lik den herlighet jeg hadde sett ved elven Kebar; og jeg falt på mitt ansikt.»

39. Hvilken forsikring fikk Esekiel med hensyn til Guds organisasjon, og hva skulle han ikke vente i forbindelse med sin tjeneste blant israelittene?

³⁹ Jehovas vognlignende organisasjon hadde således fulgt Esekiel til det nye stedet. Dette må ha forsikret ham om at Guds organisasjon ville være med ham i hans tjeneste, og det som deretter skjedde, viser at det forholdt seg slik. Nå skulle han ikke lenger bare ligge og være fylt med ærefrykt på grunn av «[Jehovas] herlighet» som han så i synet. Han var klar over hvilken herlig kilde hans utnevnelse kom fra, og han måtte derfor stå opp og dra av sted. Men først måtte han advares. Han måtte ikke tro at han kunne utføre sin tjeneste uten å møte motstand og uten at noen ville forsøke å hindre ham. Esekiel forteller hvordan Gud advarte ham om dette:

40. Hvilke begrensninger ville han kunne vente med hensyn til sin tale- og handlefrihet?

⁴⁰ «Men ånden kom i meg og fikk meg til å stå på mine føtter; og han talte med meg og sa til meg: Gå og steng deg inne i ditt hus! Og du menneskesønn! Se, de skal legge reip om deg og binde deg med dem, så du ikke kommer ut iblant dem. Og din tunge vil jeg la henge fast ved din gane, så du blir målløs og ikke blir i stand til å refse dem; for en gjenstridig ætt [et opprørsk hus, NW] er de. Men når jeg taler med deg, vil jeg åpne din munn, og du skal si til dem: Så sier Herren [den suverene Herre, NW], [Jehova]. Den som vil høre, han høre, og den som vil la det være, han la det være! For en gjenstridig ætt er de.» — Esekiel 3: 24—27.

BUDSKAPET FORKYNNES TRASS I MOTSTAND

41. Hvem var det som ville prøve å hindre Esekiel i å virke som refser og hvordan ville hans munn enten bli åpnet eller hans tunge komme til å henge fast ved hans gane?

⁴¹ Det var ikke babylonierne, det folket som hadde tatt israelittene til fange, som ville legge reip om Esekiel og binde ham. Det var israelittene selv, Esekiels eget folk. De ville forsøke å legge hindringer i veien for ham, slik at han ikke kunne forlate huset sitt og gå ut iblant dem og forkynne det den suverene Herre, Jehova, hadde sagt. Alt dette ville de gjøre fordi de var opprørske og gjenstridige. De ønsket ikke at Esekiel skulle refse dem. Esekiel skulle imidlertid tale under inspirasjon. Når Jehova ikke hadde noe budskap Esekiel skulle forkynne, ville han så å si la tungen henge fast ved Esekiels gane, slik at han ble målløs. Men når Jehova hadde et budskap som Esekiel skulle forkynne ville han tale med ham og åpne hans munn for at han skulle forkynne det, uansett hva de opprørske israelittene gjorde.

42. På grunn av hvilket studium ble de som tilhører var tids Esekiel-klasse ikke overrasket over den måten kristenheten behandlet dem på, og hva fikk de større verdsettelse av?

⁴² Nå i «endens tid», over 2500 år senere, har kristenheten behandlet den salvede levning av Jehovas tjenere på samme måte som de opprørske israelitter behandlet Esekiel på. Medlemmene av vår tids Esekiel-klasse var imidlertid blitt advart om dette på forhånd. Ut fra sitt studium av Esekiels profeti visste de hva de kunne vente av kristenheten. I samsvar med profetien forsøkte kristenheten å «legge reip» om dem, slik det framgår av det som fant sted i etterkrigsårene, ja, helt fram til og under den annen verdenskrig. Dette kom ikke som noen overraskelse for dem som utgjorde den modige Esekiel-klassen. Deres øyne ble åpnet i åndelig forstand, slik at de skjelnet Jehovas vognlignende organisasjon, hans universelle, himmelske organisasjon, og fikk dyp verdsettelse av den. Dette styrket dem til å utføre sin gjerning. De innså at det bare fantes to store organisasjoner, Jehovas og Satan Djevelens. De valgte å stille seg til rådighet for Jehovas organisasjon og tjene den. De satte ikke sin lit til guddommelig inspirasjon, men til at Jehova ville hjelpe dem ved sin hellige ånd når de forkynte hans budskap.

43. Hvilke ord av Jesus som vi finner i Markus 13: 10—13, satte Esekiel-klassen sin lit til?

⁴³ De satte sin lit til det Jesus hadde sagt til sine disipler i profetien om «verdens ende» eller «avslutningen på tingenes ordning» (NW), nemlig: «Og først må evangeliet forkynnes for alle folkeslag. Og når de fører eder fram og overgir eder, da vær ikke forut bekymret for hva I skal tale! men det som gis eder i samme stund, det skal I tale; for det er ikke I som taler, men den Hellige Ånd. Og bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død. Og I skal hates av alle for mitt navns skyld; men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» — Markus 13: 10—13; Matteus 24: 3—14.

44. Trass i hvilke diktaturer i kristenheten har de som tilhører Esekiel-klassen, vist utholdenhet, og hva er motivet bak deres beslutning om holde ut inntil kristenheten blir tilintetgjort?

⁴⁴ Vi befinner oss nå i 1970-årene, og til tross for alt det kristenheten har forsøkt å gjøre mot den salvede levning ved hjelp av sitt presteskap og slike diktatorer som Benito Mussolini, Adolf Hitler og Josef Stalin, har disse tjenere for Jehova holdt ut like til denne dag som vekter for kristenheten. De er fast besluttet på å holde ut inntil deres jordiske tjeneste er avsluttet, og det betyr også inntil kristenheten og den nåværende tingenes ordning, som kristenheten er en fremtredende del av, går til grunne. De ønsker ikke at Jehova skal holde dem ansvarlige for de utallige menneskeliv som går tapt når kristenheten og dens tilhengere blir tilintetgjort. De har til hensikt å bevise at de er en trofast og lydig vekterklasse. Det er det de har i sinne å gjøre, ikke bare for å redde sin egen sjel, men også for at Jehova skal bli rettferdiggjort fordi han ved hjelp av dem har gitt kristenheten en tilbørlig og fullt ut tilstrekkelig advarsel. Det trofaste eksempel fortidens Esekiel satte som vekter, er en forsikring om at Jehova nå på lignende måte vil ha en vekterklasse som tjener ham trofast inntil hans forutsagte dom over kristenheten blir fullbyrdet.

[Fotnote]