Hjordens lykke avhenger av hyrdens ledelse
«Den som går inn gjennom døren, han er fårenes hyrde. For ham lukker dørvokteren opp, og fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut.» — Joh. 10: 2, 3.
1. a) Hvorfor må tilsynsmannen ta ledelsen, og hva betyr ordet «tilsynsmann»? b) Hvilket råd må tilsynsmannen følge for å ivareta sin oppgave?
TILSYNSMANNEN i den kristne menighet må ta ledelsen hvis Guds hjord skal ha framgang og fortsette å være lykkelig. Ordet «tilsynsmann» betyr en som besøker og inspiserer. Dette innebærer tanken om at tilsynsmannen må føre tilsyn med og ivareta menighetens interesser. I Apostlenes gjerninger 20: 28 blir tilsynsmennene rådet til å ’gi akt på seg selv’, gi akt på ’hele hjorden’ og «vokte Guds menighet» for å kunne gjøre dette på en effektiv måte. Når de trofast sørger for å oppfylle disse kravene, blir hjorden lykkelig.
2. På hvilken måte må han gi akt på seg selv, og hvorfor er det så viktig?
2 En hyrdes liv er ofte slitsomt og anstrengende. Det å være hyrde er en oppgave som krever hele hans tid. Han må dra tilbørlig omsorg for seg selv hvis han skal kunne dra tilbørlig omsorg for fårene. Det blir ventet av tilsynsmannen at han skal være sterk i åndelig henseende. Fårene ser hen til ham for å få styrke og oppmuntring. Han må derfor være godt kjent i Bibelen, slik at han kan gi den nødvendige trøst til rette tid. Han studerer daglig Guds Ord, Bibelen. Han mediterer over dens vise formaninger og bestreber seg på å anvende dens prinsipper i sitt liv. Han ber til Gud om å få visdom og veiledning, for han vet at det er umulig å ta ledelsen på rette måte uten Jehovas velsignelse. Han må alltid huske at «[Jehova] er den som gir visdom, fra hans munn kommer kunnskap og forstand». Han må stadig minne seg selv om at «den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt». (Ordspr. 2: 6; Jak. 3: 17) Hvis han lar seg lede av denne visdom, vil det være tydelig for hele Guds hjord at han tar ledelsen på rette måte, har en sterk tro og legger for dagen de egenskaper som en venter å finne hos en tilsynsmann.
3. Hva betyr det at tilsynsmannen skal ta ledelsen?
3 Det at tilsynsmannen skal ta ledelsen, betyr at han må være sammen med hjorden og gå i spissen for den; han kan ikke gå bak den eller der hvor den ikke er. Han vil være til stede på alle de møter som blir arrangert i menigheten, og ta aktivt del i dem sammen med de andre forkynnerne. Han vil ikke ta hånd om forskjellige menighetsanliggender eller konferere med sine assistenter mens møtene pågår. Han vil gjøre det han ønsker at hjorden skal gjøre, nemlig å ha hele sin oppmerksomhet rettet mot det som blir sagt. Han skal sette det rette eksempel for menigheten.
4. Hva mer vil han gjøre for å gi akt på seg selv?
4 For å kunne gi akt på seg selv som tilsynsmann, må han ha grundig kjennskap til sine plikter og sitt ansvar som en hyrde for Guds får. Han må ikke forsømme å lese og studere den stadige strøm av veiledning som han får gjennom det redskap som Jehovas organisasjon benytter — Selskapet Vakttårnet. Nei, han vil omhyggelig studere og repetere Forkynn og undervis i fred og enhet, Kvalifisert til å være Ordets tjenere, Rikets tjeneste og andre av Selskapets publikasjoner. Han vil dessuten ikke bare sette seg godt inn i sin egen oppgave, men han vil også gjøre seg kjent med de plikter som påhviler de assisterende tjenere, som hjelper ham med å vokte menigheten, slik at han kan hjelpe dem når det er nødvendig. Når tilsynsmannen tar ledelsen med fast hånd og med begeistring går inn for sin oppgave, er det lett for hjorden å følge etter. Den vil være rask til å gi akt på veiledning og villig til å høre på råd og derved følge det gode eksempel som er blitt satt av tilsynsmannen.
5. Hvorfor må tilsynsmannen være omhyggelig med å ivareta sine familieforpliktelser?
5 Tilsynsmannen må også ta ledelsen i familien, hvis han har noen, for hans familie vil vise hvorvidt han er kvalifisert til å være tilsynsmann. For å kunne gi akt på seg selv må han derfor også være omhyggelig med å ivareta sine forpliktelser i denne henseende. Apostelen Paulus viste hvor viktig dette er, da han redegjorde for hvilke kvalifikasjoner en tilsynsmann må ha: En tilsynsmann skal være «en som styrer sitt eget hus vel og har lydige barn med all sømmelighet — men hvis noen ikke vet å styre sitt eget hus, hvorledes kan han da ha omsorg for Guds menighet?» (1 Tim. 3: 4, 5) Tilsynsmannens familie bør derfor være et mønster for andre familier i menigheten.
6. På hvilken måte vil tilsynsmannen ta ledelsen i familien, og hvorfor?
6 Som familiens overhode bør tilsynsmannen sørge for at familien flittig studerer Guds Ord, Bibelen, og tar aktivt del i felttjenesten. Hans familie bør være et godt eksempel i ord og gjerning. Tilsynsmannen bør lede familiens ukentlige bibelstudium for å forvisse seg om at familiens åndelige behov blir dekket. Han må også ta ledelsen når det gjelder bønn, og han bør gå sammen med hver enkelt av familiens medlemmer i tjenesten fra hus til hus, foreta gjenbesøk sammen med dem hos mennesker som viser interesse for Rikets budskap, og se hvordan de leder sine ukentlige hjemmebibelstudier. Dette gjør han fordi han som familiens overhode og menighetens tilsynsmann er interessert i at hvert enkelt medlem av familien og menigheten skal gjøre framskritt i åndelig henseende. Han ønsker at alle sammen skal vinne det evige livs belønning. Han ønsker også å sette det rette eksempel til gagn for menigheten.
7, 8. a) Hvordan understreker Paulus nødvendigheten av at tilsynsmannen dekker sin families åndelige behov? b) Hva vil tilsynsmannen kanskje finne det nødvendig å gjøre for å kunne oppfylle sine familieforpliktelser?
7 Selv om tilsynsmannen har mye å gjøre i menigheten, må han ikke forsømme sin familie ved å være altfor opptatt med andre ting. Han må sørge for sin familie. «Dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro,» sa Paulus. (1 Tim. 5: 8) Hverken hans familie eller den menighet som han er tilsynsmann for, må lide mangel i åndelig henseende.
8 For å få utført alt arbeidet vil tilsynsmannen ofte finne det nødvendig å planlegge sin tid nøye og gi sine assistenter i oppdrag å ta hånd om noen av de ting som må gjøres i menigheten. Han må oppfylle de forpliktelser han har overfor sin familie. Andre familieoverhoder i menigheten vil se hen til ham for å se hvordan han som ektemann og tilsynsmann tar ledelsen. Hyrden bør ønske å sette et godt eksempel. Ved å være påpasselig, forutseende, forståelsesfull og rimelig i alle ting både hjemme og i menigheten, vil han kunne gjøre dette og være til velsignelse for sin familie og et mønster for Guds hjord. — 1 Tim. 4: 15, 16.
Hvordan han kan gi akt på ’hele hjorden’
9. a) Hvilken innstilling bør hyrden ha overfor fårene? b) Hva må hyrden hjelpe hjorden til å bli klar over?
9 Bibelen sammenligner hele menneskeheten med får, med får som er i en fortapt tilstand. Jehova, den store hyrde, ønsker ikke at noen av fårene skal gå fortapt eller gå til grunne. Den gode hyrde, Jesus Kristus, sa: «[Det er] ikke eders himmelske Faders vilje at en eneste av disse små skal fortapes.» (Matt. 18: 14; Esek. 33: 11) Tilsynsmannen, som ved den hellige ånd er blitt utnevnt til å dra omsorg for hele Guds hjord, må ha den samme innstilling. Han må først og fremst være interessert i å bevare i live alle de fårene som er i hans varetekt. Han ønsker ikke at noen av «disse små» skal gå til grunne. For å beskytte deres liv vil han hjelpe dem til å øke sin kunnskap om Gud. Han må ikke bare være kvalifisert til å undervise dem i bibelske læresetninger, men han må også kunne gi dem veiledning i forbindelse med felttjenesten. «For med hjertet tror en til rettferdighet,» sa Paulus, «og med munnen bekjenner en til frelse.» (Rom. 10: 10) Tilsynsmannen må hjelpe hjorden til å bli klar over dette.
10. a) Hva består en av tilsynsmannens viktigste plikter i, og hva sa Jesus angående dette? b) Hvordan tok Jesus ledelsen i undervisningsarbeidet, og hva lærte han fårene? c) Hva må tilsynsmenn i vår tid gjøre for at Guds hjord skal kunne gjøre framskritt og fortsette å være lykkelig?
10 En av tilsynsmannens viktigste plikter består i å undervise hjorden og ta ledelsen i tjenesten for Gud. Jesus viste dette da han sa til sine etterfølgere at de skulle gjøre «disipler av mennesker av alle folkeslag». Ved samme anledning sa han at de skulle lære disse nye ’å holde alt det han hadde befalt’. (Matt. 28: 19, 20, NW) Paulus understreket også hvor nødvendig det er at tilsynsmannen er flink til å undervise, da han skrev at en tilsynsmann skal være «dugelig til å lære andre». (1 Tim. 3: 2) Jesus tok ledelsen i undervisningsarbeidet. Han underviste både ved det han sa, og ved det eksempel han satte. Han underviste ikke bare i lærespørsmål, men ga også sine etterfølgere opplæring i felttjenesten. Etter at han hadde lært apostlene om Guds rike, tok han dem med seg og ga dem personlig opplæring i tjenesten for Gud. Skritt for skritt lærte de hvordan han gjorde sin fars gjerning, som de også skulle begynne å gjøre. Jesus forklarte sine disipler hvorfor han sa og gjorde forskjellige ting. Han lærte dem hvordan de skulle kle seg når de var opptatt i felttjenesten, hva de skulle si ved dørene, og hvordan de skulle opptre overfor motstandere, og han fortalte dem hvordan de kom til å bli mottatt. Etter at han hadde gitt dem grundig opplæring, sendte han dem ut for at de kunne følge hans eksempel. Først sendte han sine 12 apostler ut i felttjenesten, og deretter sendte han ut 70 andre. Jesus beviste at han var en dyktig lærer. Tilsynsmenn i vår tid må følge hans fullkomne eksempel for at Guds hjord skal kunne gjøre framskritt og fortsette å være lykkelig. — Matt. 10: 5—30; Mark. 9: 28, 29; Luk. 10: 1—3.
11. a) Hvorfor er tilsynsmannens oppgave et stort privilegium? b) Hvordan kan hyrden tilskynde hjorden til å følge sitt eksempel?
11 Det er et vidunderlig og storslagent privilegium å ta ledelsen for hjorden i tjenesten for Gud. Hvilken glede gir det ikke å høre et nytt får prise Gud for første gang! Hvor stort utbytte har ikke både tilsynsmannen og hjorden av at han arbeider sammen med den i felttjenesten! Hvor gagnlig er det ikke for de andre tjenerne i menigheten at tilsynsmannen besøker dem og gir dem gode råd og forslag! Dette krever ofte store anstrengelser fra tilsynsmannens side, men den glede han oppnår i dette arbeidet, oppveier alle anstrengelsene. Apostelen Paulus, som fulgte nøyaktig i Jesu fotspor, hadde et slikt glederikt privilegium. Da han talte til sine kristne brødre fra Efesos, ba han dem om å huske at i tre år hadde han ikke holdt opp, hverken natt eller dag, å formane dem. «Jeg [holdt ikke] tilbake noe av det som kunne være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene.» (Ap. gj. 20: 20, 31) Til tessalonikerne sa Paulus: «Vi var milde iblant eder: liksom en mor varmer sine barn ved sitt bryst, således ville vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.» (1 Tess. 2: 7, 8) Det eksempel en helhjertet, kjærlig og overbevisende tilsynsmann setter, tilskynder hele hjorden til å etterligne ham.
12. a) Hvordan er det at hjorden blir voktet på rette måte, til beskyttelse for den? b) Hva kan fårene lære av hyrdens trofaste eksempel? c) Hva må hyrden gjøre for å få fårene til å følge seg?
12 Det at Guds menighet blir voktet på rette måte, er til beskyttelse for hjorden. Ved sin iver og sitt eksempel viser hyrden fårene hvor nødvendig det er å utøve sann tilbedelse og å ha en organisasjon og holde seg nær til den, og ved at han tar ledelsen, blir fårene styrket og veiledet. De erfarer den beskyttelse det gir å være sammen med hjorden. De blir stadig mer klar over betydningen av å komme regelmessig sammen og daglig ta til seg føde fra Guds Ord. Deres trofaste hyrdes eksempel lærer dem å være pålitelige. Når han villig og uten å klage gir av seg selv for å vokte hjorden, lærer fårene at det også er nødvendig med større offer fra deres side. Det at han alltid er villig til å gjøre Jehovas vilje, tilskynder hver og en av dem til øyeblikkelig å gi akt på den teokratiske veiledning. Hyrdens mildhet hjelper fårene til å være milde overfor hverandre. Det at han klarer å skjøtte så mange plikter, viser hjorden hvor gagnlig det er å planlegge sin tid nøye. Det faktum at han leder, oppmuntrer og elsker hjorden og ikke tyranniserer, driver og hater den, oppbygger den og gjør den lykkelig. Hyrden er klar over at en rekke av får ikke vil bevege seg noe særlig framover hvis en går bak og dytter dem, like lite som en tråd vil flytte seg særlig langt hvis en skyver den fra den ene enden. Hyrden finner derfor glede i å gå foran og lede hjorden ved å gi akt på hele Guds menighet og oppfordre dens medlemmer til å ’bli hans etterfølgere, liksom han etterfølger Kristus’. — 1 Kor. 11: 1.
Når hyrdene ikke tar ledelsen
13. Hvordan går det med hjorden når den ikke har noen til å lede seg?
13 Ikke alle tilsynsmenn viser den rette omsorg for Guds hjord. Mange hyrder i det gamle Israel var troløse. Gjennom sin profet Esekiel avslørte fårenes eier, Jehova, hvor uansvarlige, selviske og likegyldige disse hyrdene hadde vært overfor fårene. Han sa: «Ve Israels hyrder, som røkter seg selv! . . . hjorden røkter I ikke. Det svake har I ikke styrket, og det syke har I ikke legt, og det sønderbrutte har I ikke forbundet, og det bortdrevne har I ikke ført tilbake, og det fortapte har I ikke oppsøkt, men med vold og med hardhet har I hersket over dem. Og således ble de atspredt, fordi de ingen hyrde hadde; de ble til føde for alle markens ville dyr og ble atspredt. Min hjord farer vill på alle fjell og på hver høy bakke, og over hele landet er min hjord spredt; det er ingen som spør, og ingen som leter etter den.» (Esek. 34: 2—6) Hyrdene hadde fullstendig forsømt sine gudgitte plikter. De hadde tydeligvis ingen kjærlighet til Jehova eller til hans får. Jehova ga sitt ord på at han skulle tilintetgjøre dem, og det gjorde han også. Fårene var imidlertid ulykkelige når ingen ledet dem, for får som er atspredt og har gått seg vill, er ikke lykkelige.
14. Hvilken tilstand befinner fårene i kristenheten seg i, og hvorfor er fårene blitt atspredt?
14 Det troløse Israel i fortiden var et forbilde på kristenheten i vår tid, og fårene i kristenheten befinner seg i samme tilstand som fårene i Israel gjorde. Angående forholdene blant fårene i kristenheten sa tidsskriftet Christian Heritage for februar 1964: «I våre dager er det ofte bare ett får tilbake i kveen. Det er de 99 som er ute i ørkenen.» Grunnen til at fårene løper bort fra kveen, er at det ikke er noen hyrde der. En av kristenhetens hyrder, presten John R. Claypool, uttalte for en tid siden at en del av baptistkirkenes beste ungdom går over til andre trossamfunn. Dallas-avisen Morning News for 7. mai 1963 siterte følgende ord av Claypool: «Denne form for utvandring når foruroligende dimensjoner, og det ser ut til at en stor del av vanskelighetene har med gudstjenesten å gjøre.» Lammene søker etter ekte, nærende mat og drikke. Da en kvinne ble spurt om hvorfor hun forlot kirken, svarte hun at hun «ikke lenger kunne finne noen mening i den populære, uformelle og uærbødige form for gudstjeneste som vanligvis blir benyttet av baptistene». Fårene er sultne. De føler seg ensomme og forlatt når de ikke har noen hyrde til å lede seg. Dr. Ralph W. Sockman, som er prest i Christ Church i New York, sa at heller ikke Kristus ville «føle seg hjemme i mange av de kirker som er reist i hans navn, for de har latt formvesen og verdsligsinnethet ødelegge det enkle, rene evangelium». Er det noe rart at fårene er blitt atspredt? De har forlatt kveen fordi de ønsker å utøve sann tilbedelse.
15, 16. a) Hva er grunnen til at fårene farer vill? b) Hva sier P. Radbourne om hyrdene og fårene?
15 Jehova har sagt at fårene farer vill når hyrdene forsømmer dem. Den klagende brekingen til fårene i kristenheten, deres fryktsomme, urolige blikk og det at de løper hit og dit i et forgjeves forsøk på å finne igjen stien og bli gjenforent med resten av hjorden, er tilstrekkelige beviser for at kristenhetens hyrder har sviktet. Under overskriften «Hjorden trenger fremdeles en hyrde!» skrev P. Radbourne følgende i Family Herald for 25. oktober 1962:
16 «Hvor er pastor Brun fra mandag til lørdag? Om søndagen står han på prekestolen, men hvor er han resten av uken? Jeg tror så visst ikke at han er ved din eller min dør, og jeg vil påstå at kirken må gå tilbake til hjemmet hvis den virkelig skal kunne bli en virksom kraft i folks liv. La oss få tilbake den gode gammeldagse presten som kjente dem han prekte for om søndagene, fordi han besøkte dem — den ydmyke Guds mann som aldri hadde det for travelt, men som gjorde det til en fast regel å besøke hvert eneste hjem, og som slo av en prat, drakk en kopp te og knelte for å be om velsignelse over hjemmet før han gikk. Dette er den mann som ved sin handlemåte satte et godt eksempel for de unge i en tid da verden ikke hadde hørt om ungdomsforbrytere. Hvem er mine barns veileder i vår tid? Jeg vet ikke, men jeg skulle ønske det var en prest. Det ser ut til at presten er altfor travelt opptatt om hverdagene til å holde forbindelsen ved like. Han er leder for en rekke komitéer og medlem av flere forskjellige foreninger og organisasjoner, og han reiser mange kilometer for å holde foredrag og støtter derved mange gode tiltak. Men det er ikke desto mindre et faktum at vår prest aldri har vært hos oss! . . . Før i tiden kom presten på besøk til oss i alt slags vær, uanmeldt og til fots. Han hadde ikke bil, ikke telefon og ikke et kontor hvor det satt en sekretær som holdt orden på avtalene hans og skrev brevene hans. Men han kom! Nå for tiden blir det stadig mer vanskelig å få tak i presten, til og med ved hjelp av telefon eller bil. . . . Vi venter at hyrden skal oppsøke det fortapte får, men hva med de 99 andre? Hvordan kan hyrden vite at ulvene ikke fortærer lammene, når han er på den andre siden av fjellet?»
17. a) Hvem kan bebreides for at fårene i kristenheten befinner seg i en slik forkommen tilstand? b) Hvilke følger har deres forsømmelighet fått for hjorden?
17 Hvem kan bebreides for at fårene i kristenheten befinner seg i en slik ynkelig tilstand? Hyrdene vil kanskje skylde på at de har altfor mye å gjøre, eller at det er et svært oppjaget tempo i vår tid. Fårenes eier viser imidlertid hva som er galt. I Jeremias 50: 6 sier Jehova: «Fortapte får var mitt folk, deres hyrder hadde ført dem vill.» Ja, det er hyrdene som har skylden. De har ikke dratt omsorg for fårene, og deres forsømmelighet har fått katastrofale følger for hjorden. Fårene er ikke bare blitt ført vill, men mange av dem har sultet eller tørstet i hjel eller er blitt fortært av glupende ulver. De atspredte lammene som er igjen, er redde og forvirrede. De kaller seg kristne, men har absolutt ingen begreper om hva kristendom er. De hyller kristendommens moralske prinsipper, dens budskap om fred på jorden og dens påbud om at en skal elske sin neste som seg selv, men de gjør ikke noe forsøk på å forstå betydningen av dette eller å leve i samsvar med det. De atspredte fårene må håpe på sin eier, Jehova. De må enten komme til ham gjennom hans hyrde og konge, Jesus Kristus, eller bli tilintetgjort sammen med sine dårlige hyrder. — Es. 9: 14—16; Esek. 34: 16.
Resultatene av at hjorden blir voktet på rette måte
18. Hvilken tilstand befinner fårene seg i innen Jehovas vitners nye verdens samfunn?
18 Hos Jehovas vitner er det nøyaktig slik som Radbourne mente det skulle være, nemlig at hyrdene oppnår personlig kontakt med fårene ved å besøke dem i deres hjem og derved etterligner Kristus og hans apostler. Jehovas vitners utnevnte hyrder tar ledelsen i å besøke fårene og påser at deres åndelige behov blir dekket. Dette har ført til Guds velsignelse, for deres hjorder har hatt en kolossal økning i løpet av noen få år. I stedet for å løpe bort fra hjorden er fårene aktive og setter stor pris på å stå i et godt forhold til sin Skaper og hans organisasjon. Det er fred og enhet i hjorden, for hyrdens kjærlighet er et fullkomment enhetens bånd. Fårene er lykkelige og tilfredse, for de får all den åndelige føde de trenger.
19. Hva fører det til at hjorden blir voktet på rette måte?
19 Det at hjorden blir voktet på rette måte, fører til slutt til at menigheten på en måte blir lik tilsynsmannen. Fårene etterligner hyrden. I Hebreerne 13: 7 blir de oppfordret til å gjøre dette: «Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og etterfølg så deres tro!» Når menigheten etterligner tilsynsmannen, blir den lik ham. Hvis han er snar til å følge teokratiske retningslinjer og forslag, vil menigheten være det samme. Hvis hyrden gjør sitt ytterste for å nå de mål som er satt opp for de forskjellige greiner av felttjenesten, vil de fårene som er i hans varetekt, også gjøre sitt ytterste for å nå dem. Hvis tilsynsmannen tar del i tjenesten med iver og begeistring, vil hjorden også ha en positiv og optimistisk innstilling til tjenesten. Ja, en god hyrde er en velsignelse fra Jehova. Hans ledelse fører til liv.
20. a) Hva bør hyrden gjøre hvis han ikke synes at fårene er slik som de bør være? b) Hva vil både hyrden og fårene finne betryggende?
20 Det er ingen som venter at fårene skal lede hyrden. Det er hyrden som er forpliktet til å lede hjorden. Hvis fårene ikke er slik som hyrden synes de burde være, bør hyrden granske seg selv nærmere i lys av Guds Ord. Han bør spørre seg selv: Leder jeg hjorden på rette måte i alle greiner av tjenesten? Vokter jeg den på en omsorgsfull, kjærlig, villig og ivrig måte? Eller er jeg hard og tyrannisk overfor fårene? Er jeg og min familie et eksempel for hjorden? Etter å ha tenkt nøye over disse spørsmålene og vendt seg til Jehova i bønn, vil han ha svarene klart for seg. Han må så foreta de nødvendige forandringer. Det er imidlertid betryggende både for hyrden og hans hjord å vite at Guds Lam i himmelen har omsorg for dem alle, og at Gud vil oppfylle det løftet som blir gitt i Åpenbaringen 7: 17: «Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øyne.»